Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Disse kapitlene om "Napoleon i Tyskland" gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.
Nesten 60% av befolkninga i Tyskland fikk nye herskere i løpet av den revolusjonære perioden. Den berørte hele befolkninga på forskjellige måter. De tyske statene reagerte ulikt på de store endringer og utfordringer de ble stilt overfor. Men noen fellestrekk i utfordringene og de følgende reaksjonene var det, som:
Når historikere skriver om denne perioden klassifiserer de gjerne de ulike statene i det tidligere Imperiet etter hvilket forhold de hadde til Frankrike:
Frankrike krevde militær og økonomisk støtte fra både sine allierte og fra de landene som ble underlagt eller okkupert av Frankrike. Denne utnyttinga ble svært stor og langvarig. På 1790 tallet måtte Rhinland underholde en okkupasjonsstyrke som var på omkring en kvart million mennesker, inkludert de som betjente eller på annen måte tilhørte okkupantene. Østerrike og Preussen måtte betale enorme skadeerstatninger. Videre måtte Preussen betale for den franske okkupasjonen av Preussen. Og i november 1806 utstedte Napoleon et dekret som krevde at Preussen sluttet seg til den kontinentale blokaden - det "Kontinentale systemet" - som var rettet mot å hindre handel med England og forsyne Napoleons militære system.
I tillegg til at Napoleon krevde store bidrag fra allierte og okkuperte, krevde han at de avskaffet de føydale forholdene. I en berømt deklarasjon fra 15. desember 1792 instruerte nasjonalkonventet hærstyrkene om å proklamere i den franske nasjons navn folkenes suverenitet, undertrykkelse av alle etablerte autoriteter og avskaffelse av alle privilegier. Derved ble militær erobring og revolusjon slått sammen. Napoleon avskaffet de demokratiske idealene fra 1792, men beholdt troen på at militære allianser skulle baseres på politisk likhet. Han insisterte derfor på at det nye franske lovverket - Code Napoleon - skulle innføres i satellittstatene og oppmuntret til at den ble innført av de allierte statene i den Rhinske Føderasjonen. Slik ble innenriks- og utenrikspolitikk blandet sammen.
Frankrike brakte med seg til erobrede områder løfter om reformer og frigjøring så vel som krav om materiell og militær støtte. De store kravene av det sistnevnte slaget gjorde det vanskelig å opptre som frigjørere. Frankrike støttet reformer, men med de store kravene som ble stilt var det vanskelig å vinne støtte fra befolkninga.
Etter de franske seirene seint i 1792 ble Rhinland okkupert av franske hærer, som ble tvunget til å dra seg tilbake i 1793, men som kom tilbake året etter. Fra da av og til 1814 regjerte Frankrike over Rhinland, alt land som lå vest for en linje langs elva fra Cleves i nord til den sveitsiske grensen. Styresmaktene her prøvde å forandre både den sosiale og den politiske strukturen. Mange føydale privilegier ble avskaffet, laug ble oppløst og mange tollgrenser fjernet. I 1804 ble Code Napoleon innført i de rhinske land, som ble organisert i fire departement: Donnersberg, Saar, Rhine-Mosel og Roer. Selv om adelen mistet sine føydale privilegier beholdt den sine eiendommer. En stor del av det gamle byråkratiet overlevde også.
Noen rhinlendere greide seg godt. Folk med penger kunne kjøpe kirkegods til svært låge priser. Metallindustrien tjente på at tollmurene ble fjernet og at den fritt kunne eksportere til Frankrike. I det lange løp tjente alle bøndene på at de føydale privilegiene ble fjernet. Men de store kostnadene ved å forsyne store mengder franske soldater skapte antifranske stemninger. Soldatene ble innkvartert hos folk i byene. I 1792 og i 1793 hadde noen rhinlendere ønsket franskmennene velkomne som frigjørere. Men de fleste var likegyldige, og noen var fiendtlige.
Den andre store serien med franske anneksjoner i Tyskland kom noe senere. I 1810 samlet Napoleon styrker og forberedte en avgjørende kamp mot England og Russland. I den forbindelse la han under seg en serie stater langs kysten fra utløpet av Rhinen og mot nordøst. Dette skulle skaffe Frankrike både kontroll over finansielle sentra og over den sjøverts handelen. Hardest rammet av denne politikken var Hamburg, Bremen og Lübeck. Gjennom 1811 ledet en fransk kommisjon på tre menn, inkludert Davout, innføring av Code Napoleon i dette området, mens gamle institusjoner ble fjernet. Hansabyene fikk sine gamle institusjoner fjernet uten å få full tilgang til den franske økonomien.
Kongedømmet Westfalen
Napoleon opprettet kongedømmet Westfalen av territorier som tidligere hadde vært underlagt Preussen, Hannover og et dusin mindre stater. Slik var Westfalen et ganske stort kongedømme. Napoleon gjorde sin yngre bror Jerome til konge i Westfalen. Jerome var 23 år gammel i 1807, og hadde i flere år levd som en eventyrer. Jerome var en underholdende person. Men kongeriket Westfalen bestod ikke lenge. Etter at Østerrike var beseiret i 1809 ble Westfalen utvidet mot nord, men året etter ble størrelsen til Westfalen redusert. Etter slaget ved Leipzig i oktober 1813 gikk kongeriket Westfalen i oppløsning og forsvant.
Napoleon ønsket at Westfalen skulle bli en modellstat. Alle standsprivilegier og aristokratiske privilegier ble avskaffet, det samme ble livegenskap og laugsprivilegier, og det ble innført trosfrihet. Men denne friheten ble fulgt av store franske krav om materiell støtte til den franske utenrikspolitikken, og de representative institusjonene som det ble gitt løfte om fungerte ikke. Militær makt og byråkratisk kontroll, ikke sivil frihet og politisk deltakelse, karakteriserte styret i Westfalen. I steden for velstand stod befolkninga stadig overfor skatteinnkrevere og rekrutteringsoffiserer som skrev ut soldater, en større del av befolkninga enn i noe annet område i Europa.
I 1808 ble noen av bøndenes forpliktelser overfor jordherrene fjernet, og bøndene fikk rett til å eie jord. Men samtidig ble jordherrene gitt større frihet til å manipulere bestående forpliktelser. Samlet sett ble bøndenes stilling mer usikker. Dessuten ga Napoleon store landområder til sine støttespillere, som fikk skattefritak for sine eiendommer, og det førte til hardere beskatning av de resterende. De store krav som Frankrike stilte førte til at den frigjøringspolitikken som ble proklamert ikke bedret leveforholdene til befolkninga.
Bayern
Etter at kurfyrste Karl Theodor av Bayern og Wittelsbach døde i 1799 overtok søskenbarnet Max Josef av Zweibrücken. Bayern gikk i allianse med Frankrike, og ble til gjengjeld belønnet med store landområder og opphøyet til kongedømme i 1806. Blant de områdene Bayern fikk legge under seg var kirkestatene Augsburg, Bamberg, Eichstädt, Freising, Passau og Regensburg, og byene Augsburg, Lindau, Nördlingen, Nürnberg, Regensburg og Rothenburg, og grevskapene Ansbach og Bayreuth.
Baden
Mens Bayern lenge hadde vært et viktig fyrstedømme, om ikke i samme klasse som Østerrike og Preussen, hadde Baden aldri vært blant de fyrstedømmene som kunne spille førstefiolin i Imperiet. Men Baden vokste sterkt som følge av omorganiseringa av Tyskland. I 1771 hadde markgreve Karl Friedrich av Baden-Durlach arvet landene til familiens katolske grein, og slik føyet Baden-Baden til sine land. Han styrte effektivt fra Karlsruhe. Men landene hans som lå langs Rikets vestgrense, var spesielt sårbare for franske angrep. Men Baden hadde en uvanlig dyktig og effektiv representant i Paris, Freiherr Sigismund von Reitzenstein. Under hans ledelse oppnådde Baden å tilegne seg mer land enn noe annet tysk fyrstedømme. Baden fikk det østerrikske Breisgau, fyrstedømmene Fürstenberg, Leiningen og Löwenstein-Werthelm, de delene av Pfalz og bispedømmet Strasbourg som lå øst for Rhinen, bispedømmet Constance. klosteret St. Blasien og byene Offenburg, Gengenbach og Zell. Og markgreven ble storhertug.
Württemberg.
I Württemberg hadde stenderforsamlinga greid å forsvare sin plass i styret av hertugdømmet. Hertug Karl Eugen hadde utfordret og rast mot Landdagen, men hadde måttet akseptere dens innflytelse og nødvendigheten av å samarbeide med den. Da Friedrich II ble hertug i 1797 ble den gamle orden truet både av franske styrker og av en gruppe radikalere som ville utvide stenderforsamlingas makt. Friedrich var i stand til å innlede et samarbeid med Frankrike som han brukte til å kaste regjeringa og innføre et mer sentralisert styre. Og han utvidet også de landområdene som han styrte over ved å legge under seg tidligere frie byer og grevskap og østerrikske enklaver og andre områder.
Montgelas i Bayern
Med unntak for i Württemberg kom de fleste politiske initiativene i den Rhinske Føderasjonen fra embetsmenn. Grev Montgelas i Bayern er spesielt kjent for det lovgivningsarbeidet som han stod bak. Montgelas var født i 1759. Som Reitzenstein, Metternich, Stein og mange andre kom Montgelas fra en aristokratisk familie som hadde forbindelser i mange stater. Montgelas vokste opp i forfranskete hoff, og lærte ikke å skrive tysk før han ble voksen. Etter skolegang i Nancy og Strasbourg begynte han å arbeide i Bayerns byråkrati og steg raskt i gradene, til fyrsten ble sint på Montgelas på grunn av at han var medlem av Illuminati. Derfor forflyttet Montgelas seg til hertugen av Zweibrücken. Ved hoffet i Zweibrücken ble Montgelas en dyktig administrator og hoffmann. Han ble hertugens favoritt, og da hertugen arvet Wittelsbachenes land i 1799 fulgte Montgelas med til München.
Montgelas førte seg som en adelsmann ved hoffet, men han tenkte som en opplyst byråkrat. En sann stat var et stabilt sett institusjoner, mente han, en sammenhengende politisk enhet som borgerne hørte til i og kjente seg heime i gjennom bånd av lojalitet og egeninteresse, som en kalte Nationalgeist og Nationalinteresse. I den ekstraordinære situasjonen som hadde oppstått var slike band spesielt viktige for at stater skulle kunne overleve. Dessuten måtte de nye landområdene som Bayern mottok gjennom anneksjonene innlemmes i Bayern og gjøres til en del av Bayern. For å greie dette var en opplyst og sentralisert administrasjon nødvendig.
Uten lojalitet til det nye dynastiet, uten felles religiøse institusjoner eller felles historiske tradisjoner måtte det nye styresettets legitimitet baseres på et nytt grunnlag. Rheinbund statene søkte det nye grunnlaget i nye konstitusjoner og lover. I mai 1808 utstedte kong Max Josef en konstitusjon for Bayern, som var laget med den franske konstitusjonen som modell. Kong Friedrich av Württemberg avskaffet - formelt og ulovlig - den gamle konstitusjonen i desember 1805 og erklærte de gamle og de nye delene av Württemberg for å være en stat. Baden overtok Code Napoleon, som i en lett modifisert form var grunnlag for lovene i Baden fra 1809 og fram til 1900. Disse nye konstitusjonene og lovene og erklæringene skulle fjerne korporasjoner og jurisdiksjoner og lojaliteter som stod mellom individene og staten, og knyte individene nærmere sammen med herskerne og statene. De fleste reformatorene håpet at det også skulle bli utviklet representative institusjoner, som det ble forestilt i den bayerske konstitusjonen fra 1808. Men parlamentet fikk ingen betydelig innflytelse i Bayern. Statsbygging i de sørtyske landene var en byråkratisk oppgave, en pågående administrativ integrasjon. Over alt var det første steget mot reform av staten reform av det administrative apparatet.
Montgelas var klar over behovet for administrative reformer i Bayern allerede før han kom tilbake til Bayern som Max Josefs fremste rådgiver. I 1796 skrev han at en av de største svakhetene ved styresettet i Bayern er den defekte organisering av ministeriene. Snart etter at Montgelas hadde overtatt ledelsen av administrasjonen i Bayern i 1799 begynte han å erstatte de regionalt funderte administrasjonene med fire (seinere fem) ministerier som hadde ulike ansvarsområder og myndighet i hele statens område. I de kommende årene utvidet Montgelas prinsippet med sentralisert administrasjonen til lokale styresmakter og fremmet samtidig utvikling av et profesjonelt og utdannet byråkrati. I stedet for en administrasjon som var så dårlig betalt at den delvis måtte leve av bestikkelser og den type inntekter, ønsket Montgelas en utdannet administrasjon som var betalt godt nok til å tiltrekke seg dyktige personer, og som arbeidet med klart definerte oppgaver.
Liknende forsøk ble gjort i andre Mittelstaten. Johann Friedrich Brauer, en ledende embetsmann i Baden stod bak en serie reformer i 1803 og 1807-09. Men det var først da Reitzenstein begynte å spille en ledende rolle i Karlsruhe og Baden fra mai 1809 at det ble fart på reformarbeidet i Baden. Reitzenstein omga seg med tøffe og ambisiøse menn som delte hans besluttsomhet om å skape en integrert stat med et funksjonelt oppdelt og organisert styre. Reitzenstein delte Baden inn i ti kretser, som kan sammenliknes med de franske departementene, der hvert departement ble satt under ledelse av en direktør med stor kontroll over sine underordnede.
I Württemberg var det fyrsten selv som ledet an i striden for administrativ sentralisering. I Stuttgart fikk derfor ikke de sentrale ministeriene samme myndighet som i de statene der reformatorene var embetsmenn, som i München og i Karlsruhe. Kongen og hans nærmeste rådgivere hadde alltid i Stuttgart det avgjørende ord. Württemberg ble delt i tolv enheter, og hver del ble styrt av en Landvögte, som hadde en makt som kan sammenliknes med makten til den bayerske Generalkommissarie og til Kreisdirectoren i Baden.
Administrative reformer var en del av arbeidet for å øke statens inntekter. Krigene og de franske kravene økte utgiftene sterkt. For å møte denne situasjonen trengte statene pålitelige skattemanntall og pålitelige skatteoppkrevere og budsjett og tilgang til fungerende kredittkilder. Mange av de forandringene som ble introdusert på lokalplanet hadde sitt utspring i disse behovene. Reformatorene innså at statens inntekter var avhengig av landenes velstand. De rhinske statene prøvde å øke den økonomiske veksten ved å fjerne tollbarrierene og andre hindringer for handelen mellom og innenfor landene.
Statene kom i konflikt med mange korporasjoner og selvstendige myndigheter som eksisterte i landene selv. Montgelas og andre reformatorer mente at staten måtte være suveren innenfor sitt område, og ikke tillate noen annen autoritet som (begrenset eller) konkurrerte med statens myndighet på eget territorium. I sør var den mest formidable autoritet med egen myndighet og suverenitet utenom statene selv den katolske kirka. Spenning mellom stat og kirke var ikke nytt. I 1796 gikk Montgelas inn for opprettelse av et ministerium for religiøse saker. Det måtte blant annet ta seg av retningslinjer for hospital, fattighus, kostskoler og andre fromme institusjoner, og eksaminere regnskapene til kirkene og klostrene, og overvåke kirkas administrasjon og bruk av penger. Montgelas begynte denne politikken allerede før de store grenseendringene, som førte til at Bayern ble tilført store protestantiske grupper, og også områder som hadde vært styrt av kirkelige autoriteter. For å oppnå en enhetlig situasjon, som var et ideal, ble sekularisering nødvendig.
Jødenes likestilling var en av de sakene som ble behandlet som del av den religiøse politikken. Bare i Berg og Westfalen og i de Rhinske landene som var annektert av Frankrike fikk jødene full likestilling. Ellers gikk Baden lengst i å gi jødene statsborgerlige rettigheter.
Etter 1803 ga alle de sørlige og vestlige statene bestemmelser som bekreftet statenes rett til å overta både kirkas myndighet og kirkas eiendommer. Embetsmenn kom inn og tok kontroll over bispedømmer og klostre. Klostrenes jord ble konfiskert eller solgt, og munker og nonner ble vist bort, om mulig til en eller annen veldedig aktivitet. Store mengder bøker ble overført til nye, statlige og offentlig tilgjengelige bibliotek. Katolske regimer gikk vanligvis hardere fram enn protestantiske, og aller hardest fram gikk myndighetene i Bayern. Der hadde kirka eid svært store landområder, og også møller og bryggeri og andre foretak. Staten la svært mye jord ut til salg i løpet av kort tid, og var derfor ikke i stand til å oppnå store summer for jord, siden dette førte til at bunnen falt ut av markedet for jordbrukseiendommer. I det lange løp ble de skogen som statene ikke solgte de eiendommene som fikk størst verdi for statene. Selv i dag er godt og vel en tredjedel av Bayerns statseide skoger tidligere kirkegods.
I tillegg til å skaffe seg kontroll over kirka gikk statene inn for å administrere de til nå sjølstyrte byene. En viktig grunn til dette var at statene ønsket å bli bedre i stand til å skattlegge byene. I de frie riksbyene betydde dette at statene søkte å ødelegge institusjoner som hadde fungert i mange hundre år. Likevel var det vanskeligere å oppnå kontroll over heimbyene, for de hadde ikke så klart opptrukne institusjoner og prosedyrer som riksbyene hadde. Heimbyene ble styrt etter tradisjoner og prosedyrer som ikke noe sted var nedskrevet. Det ble derfor vanskelig for statene å innføre sitt styre i heimbyene, siden de ikke greide å rede ut hvilke plikter og rettigheter og framgangsmåter som var gjeldende og gyldige. Innbyggerne krevde å få sine saker behandlet etter det de oppfattet som gjeldende rett, og de nye administrasjonene maktet ikke dette, og sluttet mer eller mindre å fungere i heimbyene.
Riksadelen greide også å beholde mange av sine privilegier og sin eiendom, selv om den mistet sin suverenitet. I Baden eide riksadelen nesten 25% av jorda. I Bayern forhindret en aristokratisk oppstand at Code Napoleon ble innført i 1808, og tre år senere greide aristokratiet å tvinge gjennom at lovene ble reviderte til adelens fordel. Et hundre godseiere i Badens nye territorier oppnådde også en spesiell status som gjorde at de blant annet ikke ble underlagt lokale domstoler, og at de fikk utnevne prester og lærere. Også i andre tyske områder beholdt adelen mye av sin makt, selv om den ble beskrevet på en annen måte enn tidligere.
Bøndene måtte betale for at adelen beholdt sin makt. Montgelas hadde ønsket å opprette en fri bondestand i Bayern ved å avskaffe livegenskapet, men siden få hadde råd til å betale for sin frihet, forble de fleste i en eller annen form for underdanighet til i 1848. Bøndene i de gamle dynastiske landene i Baden hadde vært blant de frieste i Sentraleuropa, men de hadde alderdommelige produksjonsmåter og dårlige materielle forhold. De nye lovene sikret friheten til bøndene i Baden, men forbedret ikke deres materielle situasjon. I Württemberg begynte ikke bondefrigjøringa før etter 1816, og var enda ikke helt gjennomført i 1848.
Både for Bayern, Württemberg og Baden gjelder det at det var stor forskjell på det reformatorene ønsket å oppnå og det de faktisk oppnådde. Reformatorene la det administrative grunnlaget for nye de nye statene som oppstod gjennom sammenslåing av ulike territorier, og formulerte idealene om frihet og likhet, uten at de helt greide å virkeliggjøre disse idealene. Likevel, sett på bakgrunn av den manglende støtte reformatorene hadde, var det de oppnådde betydelig.
Den Rhinske Føderasjonen hadde i tillegg til de tre satellittene og de tre Mittelstaaten som nettopp er behandlet, trettitre (etter anneksjonene i 1810, tjueni) medlemmer. Hessen-Darmstadt og Nassau var mindre versjoner av de nylig forstørrede statene i sørvest. De dannet i likhet med sine naboer allianser med Frankrike, annekterte landområder og innførte reformer. Nassau ble under ledelse av von Gagern den mest effektive av de mindre statene som hadde overlevd omorganiseringene i 1803 og 1806. Andre småstater som overlevde var hertugdømmene i Saksen, som Weimar, Eisenach, Coburg med flere, og Anhalt, Schwarzburg og Reussfyrstedømmene og Waldeck, Lippe-Detmold og Schaumburg-Lippe. I nord beholdt de to Mecklenburgene sin uavhengighet, og innførte ingen reformer. Selv om kurfyrstedømmet Saksen hadde kjempet på den tapende siden i 1806, gjorde Saksens strategiske plassering det viktig for Frankrike. Napoleon gjorde derfor Saksen om til et alliert kongedømme.
I det sentrale og nordlige Tyskland ble det ikke gjort store grenseendringer. Der beholdt stater som Mecklenburg og Saksen sin gamle konstitusjon. I sør og vest derimot, skapte de store grenseforandringene nærmest nye stater (med gamle navn), og der ble det også gjort store institusjonelle forandringer og reformer. I tillegg til de grunnene til reformene som allerede er nevnt var det også utenrikspolitiske og militære grunner.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Napoleon i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er