Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Disse kapitlene om "Napoleon i Tyskland" gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.
Våren 1812 stod Napoleon på høyden av sin makt. I mai 1812 klargjorde den store armeen seg for invasjonen av Russland. Napoleon kalte sine tyske klienter og allierte sammen i Dresden. Alle kom. Keiser Franz ble tatt mot som æresgjest siden han var Napoleons svigerfar. Konferansen i Dresden var over 28. mai.
24. og 25. juni krysset Napoleons hær Niemen. Av de 600.000 soldatene var 180.000 tyske, inkludert 20.000 prøyssiske under Yorck og 30.000 østerrikske under Schwarzenberg. Napoleon håpet å vinne en rask og total seier over russerne. Men han møtte ikke den russiske hæren. Napoleons hær marsjerte lenger og lenger inn i russiske territorier, og møtte ingenting, bare et enormt tomrom. Etter hvert som månedene gikk begynte det å oppstår problemer med forsyningene, sykdom begynte å herje og soldater deserterte. Etter tre måneder var bare 1.500 soldater igjen av de opprinnelige 16.000 soldatene fra Württemberg. I september møtte russerne Napoleons hær ved Borodino, og slaget endre med at russerne trakk seg tilbake uten å være slått. Napoleons hær fikk rykke inn i Moskva, men Moskva var da brent ned, og ville ikke gi ly for vinteren. Napoleons hær var uten forsyninger, og måtte trekke seg tilbake. Da Napoleons arme igjen stod vest for Niemen var det bare 40.000 soldater igjen av hæren.
Den russiske katastrofen førte til at Napoleon var i en kritisk situasjon. Han skyndte seg tilbake til Paris i desember, og konsoliderte stillinga si der. Russerne hadde også lidd store tap, siden de hadde brent ned store deler av landet sitt. Krigen hadde førte de russiske statsfinansene inn i kaotiske forhold. Russerne var derfor ikke i stand til å forfølge Napoleon. Napoleons skjebne ville bli avgjort av hvordan de tyske statene stilte seg.
I den Rhinske Føderasjonen var de fleste herskerne for nært knyttet til Napoleon til å våge en uavhengig politikk. Preussens konge hadde som alltid vanskelig for å fatte en avgjørelse. Metternich ville holde alle muligheter åpne. Han var like redd for en russisk seier og russisk dominans som han var for Frankrike.
De tyskerne som var i eksil i Russland ønsket full krig mot Napoleon. Kort tid etter at Stein kom til Russland hadde han dannet en komite for tyske saker og en tysk legion for å kjempe mot Napoleons soldater. Han gikk inn for at russiske soldater skulle forfølge Napoleon da Napoleon trakk seg tilbake. Da, mente han, ville tyskerne slutte seg til russerne for å jage Napoleon ut av Tyskland. Stein prøvde ved opprop å vekke ei folkereisning i Tyskland.
Den første store suksessen til de tyske patriotene i Russland var at Yorck i desember 1812 sluttet å følge ordrer fra Napoleon. Yorck hadde greid å berge på 14.000 prøyssiske soldater fra den russiske katastrofen. Han hadde lenge vært en fiende av Napoleon, og hadde vært i kontakt med russerne siden i september. Under tilbaketrekninga i desember var Yorck i en nøkkelposisjon. Sammen med Yorck kunne de franske hovedstyrkene prøve å stoppe russerne ved Niemen. Uten Yorck var full tilbaketrekning nødvendig. Juledagen møtte Yorck den russiske kommandanten. Clausewitz, som tjente som russisk stabsoffiser, deltok i møtet. Yorck håpet at hans overordnede i Berlin ville la ham skifte side. Men ingen ordre eller beskjed om at dette kunne gjøres kom. Yorck besluttet da på egen hand at han ville skifte side. 30. desember undertegnet Yorck et dokument som avbrøt hans forbindelse med franskmennene. Få dager senere hadde russerne krysset Niemen og var i prøyssiske områder.
Da det i Berlin ble klart at Yorck hadde skiftet side, tok kongen fra ham kommandoen og beordret ham arrestert. General Yorck ignorerte kongen og ble en aktiv partner til russerne. "Nå eller aldri er tiden til å gjenvinne frihet og ære", erklærte Yorck 13. januar. "Med blødende hjerte river jeg over lydighetens band og fører krig på egen hand". Stein hadde kommet til Königsberg og begynte også å føre krig på egen hand. Han sammenkalte de Øst-Preussiske stendene og overtalte dem til å sette opp en militsia for å forsterke Yorcks tropper. Likevel fortsatte kong Friedrich Wilhelm III å nøle. Hardenberg innså at tiden til å skifte side kunne være inne, men han var bekymret for at franskmennene kunne være i stand til å gå til kraftige motangrep. 22. januar forlot kongen Berlin og de franske styrkene som okkuperte byen og flyttet til Breslau. En bevæpningskommisjon under ledelse av Scharnhorst ble opprettet, og 9. februar ga kongen ordre om at alle fritak fra militærtjeneste var fjernet så lenge krigen varte. Noen veker senere ble det gitt bestemmelser om å sette opp en militsia (Landwehr) og en reserve (Landsturm). Hardenberg forhandlet med russerne om betingelsene for en allianse. De ble enige om å bekjempe Napoleon. 17. mars kom kongen med en proklamasjon om at hans soldater vil kjempe for uavhengighet og folkets ære. Begge ville bare bli sikret dersom hver sønn av fedrelandet deltok i denne kampen for ære og frihet. Min sak er folkets sak, sa kongen. Det ble også inngått hemmelige avtaler mellom Preussen og Russland om landavståelser, der Russland fikk deler av Polen som Preussen hadde okkupert, mot at Preussen kunne forsyne seg av deler av Tyskland.
Mens Friedrich Wilhelm III og Hardenberg noe nølende ble delaktige i den nasjonale frigjøringen holdt keiser Franz av Østerrike og Metternich seg på sidelinjen. Metternich ville forhandle med alle, men helst ikke forplikte seg overfor noen. Også etter at Napoleons store arme hadde gått til grunne holdt Metternich på denne politikken. Frankrike var fortsatt ei stormakt, og Russland var fortsatt uberegnelig og farlig. Metternich ville ikke gå i allianse med hverken Preussen eller Russland. Men han begynte å fjerne Østerrike fra Frankrike. I april oppsa han formelt overenskomsten med Frankrike, og erklærte Østerrike for å stå fritt, klar til å bistå alle for fredens sak. Han håpet at Frankrike ville komme med innrømmelser som kunne bringe krigen til opphør. Dermed ville man fortsatt ha et sterkt, men ikke lenger dominerende, Frankrike, som kunne balansere Russland. Og Østerrike ville ha manøvringsrom mellom dem.
25. mars kom et opprop i navnet til Tsaren og kong Friedrich Wilhelm III rettet til det tyske folk og de tyske fyrstene. I det lovte general Kutusow "ære og frihet", og håpet at ingen fyrste ville forkaste muligheten til å støtte den tyske sak og risikere ødeleggelse ved den offentlige opinions styrke og kraften til rettferdige våpen. Mecklenburgs fyrste var en slektning av Tsaren og svarte som den eneste fyrsten positivt på proklamasjonen. Kong Friedrich av Saksen rømte til Østerrike. I en avtale signert i Praha 20. april fikk han støtte mot ethvert anneksjonsforsøk. Bayern fulgte en liknende kurs. 25. april erklærte Bayern seg nøytralt og gjorde seg klart til å inngå en avtale med Østerrike. Bayern hadde forsynt seg av prøyssisk territorium, og hadde grunn til å frykte Preussen. Metternich prøvde å megle mellom partene.
Siden hverken Østerrike eller de mindre tyske statene ville stille opp måtte Preussen og Russland kjempe striden alene, med støtte fra England. I april 1813 kunne Preussen stille 80.000 soldater, som var langt bedre trent og kommandert enn de Napoleon hadde nedkjempet sju år tidligere. Russerne hadde 110.000 soldater inkludert 30.000 kosakker. I nord var en svensk styrke klar til kamp. Napoleon hadde gjenoppbygd hærstyrker, og i april hadde han flyttet dem inn i Tyskland, mellom Saale og Elben. Der ville han prøve å isolere og ødelegge fiendene før de fikk samlet seg. Ved Lützen 2. mai og ved Bautzen tre veker senere greide han å slå allierte hærer. Dette fikk Friedrich av Saksen og Max Josef av Bayern til å slutte seg til Napoleon. Men dette var ikke avgjørende slag. Likevel inngikk partene en våpenhvile tidlig i juni.
Under dette opphøret i striden forsøkte Metternich seg som fredsmegler. Han var overbevist om at en avgjørende seier for en av siden ikke var i Østerrikes interesse, og ønsket derfor fred og kompromiss. Men Metternich viste at han kunne ikke alltid stå på sidelinjen. De alliertes kraft økte, og det gikk dårlig med de franske styrkene i Spania. 12. august erklærte Metternich krig mot Napoleon. Få dager senere begynte de krigførende å bevege troppene i posisjoner.
Østerrike brakte med seg 127.000 soldater. Preussen hadde økt sin hær til 228.000 infanteri og 31.000 kavaleri og 13.000 artillerisoldater med 376 kanoner. Scharnhorst døde i mai, men Gneisenau fortsatte hans arbeid. Blücher var Preussens best kjente kampkommandant. Han var sytti år gammel og ville gjerne kjempe mot Napoleon. I august kommanderte Blücher Schlesiens hær på 90.000 mann sør for Breslau. I nord hadde Bernadottes 110.000 svensker og prøyssere tatt Berlin tilbake. Schwarzenberg ledet en flernasjonal styrke ved øvre Elben. Mot dem hadde Napoleon 442.000 kampsoldater, mange av dem nettopp innkalt og dårlig trent. Han måtte holde mange av dem ved Dresden for å beskytte kongen av Saksen. Napoleon hadde den fordelen at han beveget troppene sine i terreng som han allerede hadde okkupert. Og fiendene hans hadde ikke vært dyktige i å samarbeide og samordne troppebevegelsene sine. I slutten av august vant Napoleon en trefning nær Dresden, og han begynte å konsentrere styrkene sine for å kunne angripe fiendene før de fikk brakt styrkene sine sammen. Men 16. oktober ble Napoleon nødt til å gå til kamp ved Leipzig. Slaget varte i tre dager og foregikk i et stort område rundt byen. Til slutt måtte Napoleon trekke seg tilbake fra "folkenes slag - folkeslaget - ved Leipzig".
De allierte mistet 54.000 soldater, som var drept eller skadd, og 5.000 hadde rømt. Napoleon mistet 38.000 i kamp, og 30.000 ble tatt til fange da en korporal sprengte den siste retrett muligheten for baktroppene. Napoleon måtte også oppgi store forsyninger og mer enn tre hundre kanoner. Landskapet rundt Leipzig var kledd med døde kropper, og snart spredte tyfus seg i Leipzig. Kirkene, sykehusene og skolene var fulle av sårede.
Napoleon hadde tapt slaget, men greide å komme seg tilbake til Frankrike. I Tyskland overga de gjenværende franske troppene seg. De statene som var alliert med Frankrike gikk i oppløsning. Hva skulle skje med Tyskland videre? Det spørsmålet skulle plage de allierte, og true samholdet mellom dem de nærmeste to årene.
9. september 1813 samlet herskerne av Østerrike, Preussen og Russland seg i Teplitz og undertegnet en serie avtaler der de forpliktet seg til å kjempe helt til Napoleon var fullstendig slått. Og Preussen og Østerrike ble lovt å bli brakt til den størrelsen som disse statene hadde i 1805. Det var også enighet om å oppløse den Rhinske Føderasjonen. Hva som skulle skje med disse statene var ikke helt klart. Statene som lå mellom grensene til Østerrike og Preussen, og mellom Rhinen og Alpene ble lovt full uavhengighet. Men hvor var grensene til Østerrike og Preussen? Preussen kunne ønske utvidelser på bekostning av noen av disse statene.
8. oktober oppnådde Metternich en diplomatisk seier da kommandør for den østerrikske Donauhæren, fyrst Henrik av Reuss, og grev Wrede, kommandør for den bayerske hæren, undertegnet en avtale der Bayern sa opp sitt medlemskap i Føderasjonen og bidro med minst 36.000 soldater til den allierte saken. Til gjengjeld ble Bayern garantert full suverenitet av den østerrikske keiseren, på vegne både av ham selv og på vegne av hans allierte. Denne avtalen var upopulær hos mange tyske patrioter. I november og desember undertegnet Metternich liknende avtaler med Württemberg, Baden, Hessen-Darmstadt, Nassau, Saxe-Coburg og Hessen-Kassel, der deres uavhengighet ble garantert mot at de sluttet seg til kampen mot Napoleon. Disse avtalene satte en slutt på muligheten til å gjenopplive det gamle riket siden de områdene som disse statene hadde lagt under seg, alle grevskapene, bispedømmene, riksridderne og de frie byene, ikke skulle tilbakeføres til tilstanden før 1792.
Etter slaget ved Leipzig hadde Metternich fornyet sine anstrengelser for at Napoleon kunne ble forsont med sine fiender. Men Napoleon ville ikke gå med på å gi innrømmelser som kunne tilfredsstille hans fiender. 30. mars sluttet de styrkene som ble kommandert av Blücher og Schwarzenberg seg sammen på høydene ved Montmartre. Napoleons to brødre overga Paris etter korte trefninger. Napoleon gjorde noen forsøk på å angripe Schwarzenbergs styrke, uten stor virkning. Og 6. april abdiserte Napoleon og overga seg til engelskmennene. Bourbon regimet ble gjenopprettet i en avtale av 30. mai, der de krigførende ble enige om å møtes i Wien for å fastsette forholdene nærmere.
I slutten av februar 1815 rømte Napoleon fra Elba til Frankrike. Der sluttet de troppene som var sendt for å arrestere Napoleon seg til ham, og de bega seg til Paris. De allierte erklærte Napoleon for å være lovløs. Napoleon fikk ny oppslutning i Frankrike. Og han fikk en ny hær. På to måneder samlet Napoleon 280.000 mann til sin nye hær. Napoleon visste at han måtte slå raskt til, før motstanderne fikk samlet seg. Tidlig i juni flyttet han troppene sine inn i Nederlandene, der han håpet å engasjere Wellington og Blücher. Først møtte Napoleon Blüchers prøyssere 16. juni. De fikk en omgang juling, og så fortsatte Napoleon mot Wellington. Men Blücher ga ikke opp kampen. Han gjorde hæren klar til kamp igjen og dro etter Napoleon for å hjelpe Wellington. 18. juni møttes Napoleons soldater og Wellingtons soldater rett sør for Waterloo. De kjempet hele dagen. Da kvelden kom nådde Blücher fram og drev de franske styrkene på flukt.
Napoleon ble sendt til St. Helena.
Lenker:
Første del av denne teksten om Napoleon i Tyskland
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er