Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Disse kapitlene om "Napoleon i Tyskland" gir en oversikt over den politiske og militære utviklinga i det tyske området fra den franske revolusjonen begynte i 1789 og fram til slaget ved Waterloo i juni 1815.
Også Østerrike ble så kraftig rystet av krigene fra 1792 at interne reformer ble nødvendige. Østerrike ble tilført serier med militære nederlag, og måtte avstå verdifulle territorier, men var så stort og så fjernt fra stridens mest sentrale områder at det ikke trengte å gjennomføre så store forandringer som de sørvesttyske statene.
Under de første årene av den franske revolusjonen var Østerrike mer opptatt av sine egne indre problem enn av den franske revolusjonen. Keiser Josefs reformer hadde ført til store protester, og han var alvorlig syk. Keiserens bror og arving, erkehertug Leopold, nektet å komme til Wien mens keiseren levde. Han sa at han ville ikke bli blandet inn i keiser Josefs politikk. Da Leopold overtok som keiser ville han dempe ned de mest presserende konfliktene.
Selv om Leopold ikke var så ufølsom som broren, var han likevel ikke en elskverdig person. Han var mistenksom og depressiv og kravstor og vanskelig. Da han styrte i Toscana hadde han fått rykte på seg for å være en energisk og opplyst hersker. Dessuten var han ingen absolutistisk hersker, men var villig til å anerkjenne andres autoritet og andre legitime interesser. Han skrev noen få veker før han ble kronet at han trodde at hvert land hadde rett til å ha en konstitusjon, en kontrakt som fastsatte autoriteten og satte grenser for fyrstens kompetanse, og mens den utøvende makt tilhørte fyrsten burde den lovgivende makt tilhøre folket og deres representanter.
Leopold oppnådde en tilnærming til Preussen kort tid etter at han var blitt kronet, og gikk inn for å opprette et godt forhold til sine undersåtter. Han bekreftet de innrømmelsene som Josef hadde gjort overfor den ungarske adelen, men begynte å oppmuntre til at andre nasjonale grupper i Ungarn skulle få sin representasjon i Ungarn, og la slik press på den ungarske adelen. Adelen i Böhmen krevde å få sine privilegier gjenopprettet. Leopold ga noen innrømmelser til adelen, men opprettholdt de frihetene som bøndene hadde oppnådd i 1781. I Østerrike opprettholdt han den religiøse frihet som Josef hadde innført, og kirka og skoleverket fortsatte å være underlagt staten. Leopold fjernet skattelovgivninga av 1789, og dermed måtte bøndene på nytt bære hele skattebyrden.
Dersom Leopold hadde regjert lenger i fredeligere tider kunne han ha omformet Østerrike til en konstitusjonell stat. Det er ting som tyder på at han ikke bare vurderte dette, men faktisk forberedte dette da han plutselig døde i mars 1792. På denne tid hadde revolusjonen i Frankrike begynt å påvirke Habsburgernes vestlige land, og snart måtte all oppmerksomhet vendes mot dette.
Den nye keiseren i Østerrike, Franz, var 24 år i 1792, et år eldre enn Napoleon og Wellington. Han var dårlig egnet som keiser. Han var fantasiløs, trangsynt og fryktelig sjenert. Samtidige fant ham fargeløs, uten dyder eller laster eller lidenskaper, bare apatisk. Men han hadde en enorm pliktfølelse, og satt svært lenge og studerte de dokumentene som stadig ble produsert av byråkratiet, og studerte også de talløse brev som kom fra allmennheten til keiseren. Han var svært opptatt av detaljene i styringsverket.
Franz valgte som rådgivere menn som under oppveksten hans hadde framstått for ham som kloke menn, som Franz von Colloredo, som hadde vært lærer for ham. Franz von Colloredo ble leder for det private rådet. Colloredo kontrollerte hvem som fikk tilgang til keiseren. Meningene om Colloredo er ulike, men ingen holder ham for å ha vært særlig intelligent eller å ha hatt videre politisk innsikt. Den viktige nye figuren rundt keiseren var Johann Amadeus von Thugut, som kom til å ta seg av de utenlandske forbindelsene fra mars 1793. Thugut hadde energi og talent. Uten forbindelser hadde han arbeidet seg opp fra små forhold og inn i maktens sentrum. Han skaffet seg mange fiender på veien opp, ikke bare fordi han var en utenfra, men også fordi han var uten andre prinsipp enn det at han alltid gjorde det han tjente mest på.
For Habsburgerne var trioen keiser Franz, Colloredo og Thugut katastrofal, spesielt på dette tidspunktet og i denne krisetida. Franz var apatisk, Colloredo var uten praktisk kompetanse, og Thugut var amoralsk.
Under denne ledelsen manglet østerriksk politikk retning og handlekraft, evne til å foreta valg og til å velge dyktige ledere. Østerrike var et stort og rikt land, men uten evne til å bruke rikdommene på noen måte. Thugut sammenliknet regjeringa med Babels tårn, der alt bare var kaos og forvirring, og den inkompetente general Mack ble satt til å lede felttog. Innenlands førte dette til at dyktige og pliktoppfyllende personer ble tilsidesatt av mer aggressive, hensynsløse og selvhevdende personer, som var mindre dyktige.
Innenlands var det misnøye med styret, og dette førte til at sensur og overvåkning ble intensivert. Meninger som myndighetene fant kunne virke undergravende ble forbudt, sensurert og undertrykket. Det ble forbudt å si noe positivt om den franske revolusjonen. Man måtte ha tillatelse for å eie bøker som var trykt utenfor Østerrike. I 1803 gikk en kommisjon gjennom alle bøker som var trykt de foregående to årene, og av disse ble 2.500 titler forbudt. Men rettssakene som fulgte var rettferdige, og straffene som ble gitt var ikke harde. Likevel var denne undertrykkende politikken i stand til å hindre fritt ordskifte og til å isolere Østerrike fra intellektuelt liv utenfor Østerrike, og det var et hinder for utvikling av en opplyst befolkning.
Franz innledet et samarbeid med adelen og representanter for det gamle standssamfunnet. Slik avvek han fra den politikken som hadde vært ført fra øverste hold helt siden Maria Theresas dager, der keisermakta hadde vært fiendtlig overfor adelsprivilegiene og bondeundertrykkelsen. Franz innledet slik en ny reaksjonær politikk i Østerrike. Han stoppet arbeidet for å gjøre bøndene til statens direkte undersåtter og statsborgere, og aksepterte at bøndene var undersåtter under adelen. Men Franz ville ikke oppheve reformer som allerede var gjennomført.
Bildet av adelen i Østerrike ble forandret. I opplysningstida hadde skribenter som Sonnenfels kritisert adelen hardt og fordømt mye av dens praksis. Nå ble aristokratiet og standssamfunnet opphøyet som kildene til stabilitet av konservative skribenter som Adam Müller.
Kirka tjente også på den mer reaksjonære politikken. Det ble lagt vekt på fromhet og ortodoksi. Religionen ble sentral i skoleverket. Men kirka fikk ingen frihet fra staten. Den katolske kirka i Østerrike fortsatte å være underlagt østerrikske myndigheter, og fikk ikke lov til å opprette kontakt med Roma.
Grunnlaget for Habsburgerstyret var fortsatt byråkratiet. Franz var først av alt den fremste keiserlige byråkraten. Det østerrikske byråkratiet arbeidet ganske jevnt og sikkert på de nedre og mellomste nivå, der det var bemannet av personell trenet og opplært i det opplyste eneveldets politikk. Svakheten i den østerrikske administrasjonen var først og fremst på toppnivået, der politikken var uten retning og der stadig motstridende bestemmelser ble utstedt.
Finansene var i stadig og voksende uorden, og det mest kritiske og påtrengende problemet. Underskuddet på statsbudsjettet var stort, og statens gjeld var voksende. Regjeringa begynte å trykke pengesedler for å dekke sine utgifter, og det førte til inflasjon. Leopold hadde greid å redusere statens underskudd. Franz ville ikke innføre nye skatter, og trykte heller pengesedler og solgte statsobligasjoner. De militære nederlagene fjernet tilliten til de østerrikske myndighetene, og det ble vanskeligere å selge statsobligasjoner. Våren 1797, da en fransk invasjon i Wien var sannsynlig, måtte Østerrike slutte med å løse inn sine forpliktelser, også fordi Wien ble isolert fra sine finansielle forbindelser lenger vest.
Franz innså at reformer var nødvendige. I 1801 opprettet han et Staats-und Conferenz-ministerium, som skulle koordinere statens affærer under tre store ministerium - utenrikssaker, forsvar, og indre saker - og slik tillate at hele statens administrasjon ble drevet av seg selv, som en klokke. Da Franz ble klar over at dette reduserte hans direkte innflytelse, begynte han å gripe inn i hvert enkelt departement.
Reformene til Franz var slik halvhjertede og små. Langt større forandringer ble tvunget inn på Østerrike utenfra. Napoleon tok fra Østerrike dets vestlige land og svekket dets innflytelse i Tyskland. Symbolsk ble dette erkjent og uttrykt i august 1804 da Franz erklærte seg for å være keiser over Habsburgernes tyske land, Ungarn og Galicia. Den umiddelbare foranledning til dette var at Napoleon kronet seg selv til keiser i mai. Dette var også et uttrykk for en politikk for konsolidering av habsburgernes land. Men det gikk på bekostning av oppmerksomheten for det Hellige Tysk-romerske Imperiet. To år senere, i 1806, ble dette Imperiet formelt oppløst i det Franz frasa seg tittelen som keiser av det Hellige tysk-romerske Imperiet, og avskaffet alle de lojaliteter som fulgte med den tittelen og verdigheten.
Men disse symbolhandlingene var på ingen måte noe som forandret Østerrikes situasjon. Etter de militære nederlagene ved Austerliz og andre steder, og opprettelsen av den Rhinske Føderasjonen, Preussens nederlag og den fransk-russiske entente var Østerrikes internasjonale situasjon sterkt redusert. Keiserens rådgivere hadde ulike oppfatninger om hvilke reformer som skulle gjennomføres. Ministeren for det indre, grev Sinzendorff, ønsket en absolutistisk utvikling, større administrativ effektivitet og økt sentralisering og sterkere overvåking av kulturelle og sosiale forhold, og samarbeid med Napoleon. Erkehertug Karl og den nye ministeren for utenlandssaker, grev Filip von Stadion, ønsket derimot en fornyelse av staten gjennom en mer aktiv deltakelse fra befolkninga gjennom stenderforsamlingene. Grev Stadion tilhørte, i likhet med Freiherr vom Stein i Preussen, riksadelen. Stadion hadde kombinert en karriere i embetsverket med en forpliktelse overfor representative institusjoner. Stadion trodde heller ikke at det var mulig å oppnå fred med Napoleon. Napoleon ville ha eneherredømme i Europa, og da ble Østerrike for stort til å kunne eksistere som en egen enhet innenfor Napoleons eneherredømme.
Stadion og erkehertug Karl ønsket å vekke befolkninga opp til deltakelse og til krig mot Frankrike. Deres suksess var liten. Sensuren vedvarte og nye bestemmelser i 1808 om det lokale styret kan ha svekket lokale representative institusjoner i forhold til byråkratiet. Bare i militærvesenet, der reformbehovet var mest påtrengende og uunngåelig, var Karl som øverste militære leder i stand til å få utført viktige organisatoriske forandringer, fjerne inkompetente offiserer og forsterke kommandostrukturen. I 1808 fikk Karl opprettet en militsia basert på alminnelig verneplikt. Siden den var lokalt basert vitaliserte dette korporative institusjoner i mange deler av de østerrikske landene. Dette satte ikke Franz pris på.
Gjennom 1808 prøvde reformatorene å skape en patriotisk stemning til fordel for krig mot Frankrike gjennom å utgi en serie skrifter og pamfletter om fedrelandskjærlighet og kjærlighet til keiseren. I Wien ble seks frivillige bataljoner satt opp. Men disse patriotiske følelsene trengte ikke dypt ned i befolkninga. Befolkninga sluttet opp om krig mot Frankrike i noen fjerne områder som Tyrol, der de sloss for lokalt selvstyre og religiøse overbevisninger, og ikke for habsburgerne eller et abstrakt og fjernt fedreland underlagt habsburgernes velde.
Våren 1809 førte Karl den østerrikske hæren over Inn, og han håpet at andre tyske stater ville slutte seg til ham. Men bare i Tyrol gikk befolkninga til kamp mot franskmennene. Da Karls hær møtte Napoleon hær ved Rattisbon i april stod den alene. Østerrikerne led store tap, og dro seg tilbake, og i mai okkuperte Napoleon Wien. Men senere i mai vant østerrikerne over Napoleon ved Aspern, på bredden av Donau, og tvang Napoleon til å trekke seg tilbake. Men Karl fulgte ikke opp seieren ved å forfølge Napoleon, og dette ga Napoleon tid til å organisere hæren på nytt og hente inn forsterkninger. Denne samme nølingen karakteriserte erkehertug Karl under kampene ved Wagram i juli, der han stanset krigshandlingene og bad om forhandlinger uten å ha tapt slaget. Karl var ikke villig til å risikere å tape hæren for å oppnå total seier. Han trodde at gikk hæren tapt var også habsburgerdynastiets tid som herskere ute.
Metternich får makt
Wagram var slutten på den nasjonale idealismen til Karl og Stadion, som begge forlot sine poster i 1809. Den nye lederen for den østerrikske politikken var Clemens von Metternich, som hadde blitt tilbakekalt fra sin ambassadørpost i Paris. Metternich var 36 år gammel, og kom nå i en maktposisjon som han skulle beholde i de kommende fire tiårene. Metternich tilhørte i likhet med Stadion riksadelen. Godsene til Metternich hadde vært i Moseldalen mellom Trier og Koblenz. Metternich vokste opp i et aristokratisk samfunn der også opplysningtidas tanker fantes. Selv om han ble en beskytter av ortodoksi og konservatisme, var hans livssyn verdslig. Han satte hele livet pris på livet og gledene og nytelsene ved hoffene, og var en dreven maktpolitiker.
Da franske tropper hadde rykket inn i Tyskland hadde de okkupert godsene til Metternich, og Metternich måtte ta tjeneste i Wien. Den unge Metternich giftet seg med et barnebarn av fyrst Kaunitz, som var en av de mektigste personene i østerriksk tjeneste. I 1801 ble Metternich ambassadør i Saksen og tre år senere i Berlin, og enda tre år senere i Paris. Det var den vanskeligste og viktigste diplomatiske representasjonen Østerrike hadde. Da Metternich kom til Paris i 1806 ville ikke de franske myndighetene anerkjenne ham som østerriksk ambassadør. Mens han ventet på å bli anerkjent vant Napoleon mange seire, over Preussen og Russland, og utvidet sin innflytelse over de tyske statene. Metternich følte avsky over dette, og nærmet seg krigspartiet til Stadion. I desember 1808 var Metternich sin beskrivelse av fransk militær svakhet en grunn til at keiser Franz gikk med på at krigshandlinger mot Frankrike ble innledet.
I 1809 var Metternich tilbake i Østerrike. Østerrike var isolert og beseiret. Metternich var blitt overbevist om at Østerrike måtte tilpasse seg det franske veldet i Europa. Østerrike måtte være forberedt på å delta i Frankrikes kontinentale system og akseptere franske krav. I oktober ble Metternich utenriksminister, og måtte sette dette ut i praktisk politikk. I 1809 ville Metternich prøve å erstatte Russland som Frankrikes viktigste allierte. Dette medførte blant annet at Napoleon giftet seg med keiserens datter Maria Louise. Da forholdet mellom Napoleon og Russland ble dårligere i 1811 støttet Østerrike Napoleon. Da krig mellom Napoleon og Russland syntes uunngåelig tidlig i 1812, undertegnet Metternich en allianse med Napoleon. En forholdsvis liten østerriksk styrke deltok også i Grande Armée inn i Russland.
Innenlands var Østerrike i finansiell krise. Det var svært vanskelig for staten å låne penger. Ingen ønsket å låne penger til staten, siden den manglet tillit. Prisene steg og pengeverdien sank raskt. Staten var på randen av økonomisk kaos. I desember 1809 måtte staten be om å få alt sølv som undersåttene eide (med unntak for ungarerne) for å bruke dette til å betale Frankrike. I 1811 ble Finanspatent innført som erstatning for Bankozettel som ny valuta, og nye tilbakebetalingsterminer for gjeld ble satt opp. Dette stoppet den værste inflasjonen, men mange var blitt ruinert, og så dette som en skjult form for statsbankrott.
I årene fra 1790 til 1812 hanglet Østerrike seg fra krise til krise. At Habsburgernes dynasti i det hele tatt overlevde er en stor prestasjon.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Napoleon i Tyskland
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er