Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Den boka som dette kapitlet bygger på er ganske ny. Den kom første gang ut i 1996. Den omhandler hvordan kvinnenes situasjon i Tyskland ble forandret som følge av industrialiseringen av Tyskland, og hvordan denne endrede situasjonen ble oppfattet av ulike deltakere i offentligheten, også av de berørte kvinnene selv. Den behandler videre den debatten som foregikk med grunnlag i den pågående utvikling og de ulike oppfatninger, og den lovgivning og andre tiltak som kom for å møte situasjonen.
Kathleen Canning vil i denne boka både presentere et viktig kapittel arbeiderhistorie, historien om den kvinnelige fabrikkarbeiderklassen i tekstilindustrien og om dannelsen av denne klassen, sett fra ulike synsvinkler, og den samtidige diskusjonen om dette og hvordan staten reagerte på at dette nye samfunnselementet oppstod, med arbeidervernlovgivning innrettet mot å beskytte kvinner etc. Men utover dette vil Kathleen Canning også levere et arbeid av teoretisk betydning som forandrer måten historikere tilnærmer seg spørsmål om velferdsstatens utvikling og arbeidslovgivning og arbeiderklassens utvikling på. Nå er jeg i det arbeidet som jeg her gjør først og fremst opptatt av å framstille den historiske utviklinga, og gjerne ved å bruke ulike stemmer og synsvinkler fra den tida som framstilles, men mindre opptatt av å framstille vår tids teoriutvikling blant historikere. Derfor vil jeg ikke prøve å referere på en grundig og dekkende måte den teoriutvikling som Kathleen Canning gjennomfører, men jeg legger først og fremst vekt på å referere det viktige faktamaterialet som Kathleen Canning legger fram. Det Kathleen Canning gjør er å innføre kjønn som et viktig moment i forskningen om velferdsstatens utvikling, sosiale reformer, arbeiderklassens dannelse og i utviklingen av arbeiderklassens politikk, og hun viser at uten denne dimensjonen blir forskning på disse spørsmål ufullstendig. Dette forholdet tror jeg vil kunne bli tydelig uten at jeg går grundig inn i de teoretiske diskusjonene som Kathleen Canning foretar. Likevel vil jeg berøre den teoriutvikling og de teoretiske diskusjonene som Kathleen Canning foretar. (Jeg har gitt et referat av Kathleen Cannings introduksjon til boka på slutten av denne artikkelen.)
Jeg har allerede skrevet om den industrien som fantes i Tyskland før den store industrialiseringen begynte omkring 1830 i kapitlet om Befolkning og Økonomi 1450-1630 og i kapitlet om Befolkning og Økonomi 1630-1800.
Det kapitlet som jeg her vil referere har tittelen: "Gender and Sexual Politics in the Transition from Home to Factory Industry."
Som beskrevet i kapitlene om "Befolkning og Økonomi" hadde det gjennom mange hundre år eksistert en handverkspreget industri i Tyskland. Kathleen Canning følger oppbygginga av den moderne formen for industri som begynte i det nittende århundret, og særlig foregikk i andre halvdel av dette århundret. Tekstilindustrien var den første industrien som ble mekanisert og der produksjonen kom til å foregå sentralisert i fabrikker. Derfor har tekstilindustrien en enestående plass i historiebøkene.
Kathleen Canning skriver at hun vil nærme seg overgangen fra hjemmeindustri til fabrikkindustri både som en strukturell forandring og som et sentralt kapittel i historia om arbeidets endrede mening. Oppfattelsen av separasjonen av hjemmet fra arbeidet som "en ødeleggelse av all nedarvet kultur", markerer et standpunkt overfor det kvinnelige fabrikkarbeidet og overfor at kvinnene begynte å leve et liv utenfor familie, slekt og lokalsamfunn.
Kathleen Canning skriver at i dette kapitlet analyserer hun den historiske konteksten til diskursen og konstruksjonen av lovgivningen for kvinners fabrikkarbeid, og arbeidserfaringene og arbeidsidentitetene bak fabrikkportene, som utforskes videre i følgende kapitler. Det området hun konsentrerer seg om er Rhinland og Westfalen, som hadde en ekspansiv tekstilindustri, og der mekanisering og sentralisering begynte tidligere enn i andre områder av Tyskland.
Den økonomiske historia peker mot 1830-årene som tidspunkt for begynnelsen av den første fasen i Tysklands industrielle revolusjon, der industri som produserte varer for konsum, først og fremst tekstiler og klær, fyrte opp den industrielle utvikling og dominerte produksjonen. Kritisk for den andre og mer intense fasen i Tysklands industrielle utvikling mellom 1870 og 1900 var kapitalvareindustrier som jern, stål, gruvedrift, metallbearbeiding og maskinindustri, som ekspanderte hurtig, men likevel ikke umiddelbart erstattet konsumentvareindustrien i dens privilegerte plass i tysk økonomi. I industrialiseringens tredje fase, som begynte etter århundreskiftet, oppstod en balanse mellom konsumentvareindustriene og kapitalvareindustriene.
Overgangen fra heimebasert tekstilproduksjon til fabrikkindustri foregikk gjennom lang tid. Det gikk et århundre fra de første bomullsspinnemaskinene ble innført i Rhinland på 1780-tallet til også silkeveverne ved nedre Rhinen var blitt mekaniserte. Denne prosessen foregikk med ulik takt i ulike områder. Først ble bomullsspinning mekanisert. Deretter bomullsveving, fulgt av ull, lin, fløyel og til sist silkeproduksjonen. Den stykkevise mekaniseringen og sentraliseringen av tekstil og klesindustrien stod i kontrast til den raske modernisering av kapitalvareindustriene som ble gjennomført i løpet av 20-30 år. Selv om den ujevne regional utviklingen gjør det vanskelig å anslå hvor mye tekstilindustrien betydde for Tysklands økonomiske "take-off" på 1870-tallet, gjør lokale og regionale studier det klart at den var av betydning for å få i gang økonomisk vekst. I Saksen, for eksempel, stimulerte innføring av spinnemaskinen "spinning Jenny" til utvidelse av maskinindustrien, og på samme måte stimulerte tekstilindustriens etterspørselen etter kjemiske farger og blekemidler den kjemiske industrien i Wupperthal til utvikling.
Tekstilindustriens bidrag til Tysklands økonomiske vekst mellom 1873 og 1913 var betydelig. Produktiviteten til arbeidsstyrken i tekstilindustrien økte med 115%, og bare i metallindustrien, der produktiviteten økte med fenomenale 270%, økte produktiviteten sterkere. Selv om tekstilindustrien stadig ga arbeid til flere mennesker, tapte den i betydning sammenliknet med kapitalvareindustrien.
| Industrigren | År: 1800 | År: 1835 | År: 1850 | År: 1875 | År: 1893 | År: 1913 |
| Metall | 170.000 | 250.000 | 333.000 | 751.000 | 1.122.000 | 2.330.000 |
| Anlegg | 240.000 | 325.000 | 368.000 | 530.000 | 1.055.000 | 1.630.000 |
| Steinarbeid | 70.000 | 150.000 | 166.000 | 398.000 | 714.000 | 1.042.000 |
| Lettmetall | 20.000 | 30.000 | 37.000 | 83.000 | 129.000 | 217.000 |
| Tekstil og lærvarer | 1.170.000 | 1.585.000 | 1.638.000 | 2.048.000 | 2.387.00 | 2.705.000 |
| Papir og trykking | 230.000 | 360.000 | 397.000 | 652.000 | 926.000 | 1.430.000 |
| Mat og drikkevarer | 300.000 | 470.000 | 520.000 | 676.000 | 962.000 | 1.427.000 |
| Gruvedrift | 40.000 | 80.000 | 95.000 | 286.000 | 423.000 | 863.000 |
| Totalt | 2.240.000 | 3.250.000 | 3.554.000 | 5.424.000 | 7.718.000 | 11.644.000 |
| Industrigren | År: 1800 | År: 1835 | År: 1850 | År: 1875 | År: 1893 | År: 1913 |
| Metall | 7,6 | 7,7 | 9,4 | 13,9 | 14,3 | 20,1 |
| Anlegg | 10,4 | 10,0 | 10,3 | 9,8 | 13,7 | 14,0 |
| Steinarbeid | 3,1 | 4,6 | 4,7 | 7,3 | 9,4 | 8,9 |
| Lettmetall | 0,9 | 0,9 | 1,0 | 1,5 | 1,7 | 1,9 |
| Tekstil og lærvarer | 52,5 | 48,7 | 46,1 | 37,7 | 30,9 | 23,3 |
| Papir og trykking | 10,3 | 11,1 | 11,2 | 12,0 | 12,0 | 12,2 |
| Mat og drikkevarer | 13,4 | 14,5 | 14,6 | 12,5 | 12,5 | 12,2 |
| Gruvedrift | 1,8 | 2,5 | 2,7 | 5,3 | 5,5 | 5,7 |
| Totalt | 100 | 100 | 100 | 100 | 100 | 100 |
I tabellene overfor må tekstilindustrien inkludere ikke bare produksjon av tøy, men også all bearbeiding av tøy, altså også produksjon av klær, siden tekstilindustrien synes å være den største industrien gjennom hele perioden fra 1800 og fram til 1914, for i teksten på side 21 skriver Kathleen Canning at midt på 1880-tallet ble tekstilproduksjon forbigått som den største industrien av klesproduksjon, og tekstilindustrien ble etterhvert den femte største arbeidsgiveren i Tyskland.
Mellom 1850 og 1913 var den årlige veksten for tekstilindustrien på 3,0%, mens den gjennomsnittlige årlige industriveksten var på 3,8%.
Rytmen for ekspansjon og tilbakegang i arbeidsmarkedet til tekstilindustrien korresponderte ikke bare med de sykliske svingningene til den nasjonale økonomien etter 1871, men også med bransjespesifikke svingninger som ofte var krappere enn de gjennomsnittlige svingningene i industri og handverk. Produktiviteten til tekstilindustrien tenderte mot å synke i nedgangstider, som i årene 1873-78, 1900-1902 og 1907-8. De fleste tyske tekstilfabrikkene var avhengige av en jevn strøm av importerte råvarer, som bomull fra USA og India, silke fra Sør-Europa og Asia, lin fra Russland, Belgia og Irland. Ferdige klær var også avhengige av markedssvingninger i det internasjonale markedet gjennom eksport, spesielt til Amerika.
Tekstilindustrien var spesielt utsatt for uforutsigbare svingninger, som store variasjoner i tilgangen på råvarer på grunn av feilslåtte avlinger og skiftende moter og tollsatser. Disse svingningene kunne føre til arbeidsledighet og tvinge fram store endringer i industrien. Mens silkeveverne i Krefeld i Rhinland arbeidet overtid på grunn av svært stor etterspørsel etter klær av silke i de tidlige 1890-årene, måtte fløyelsveverne i nabobyene Viersen, Dülken og Süchteln gå arbeidsledige i lange perioder på grunn av liten etterspørsel etter fløyel. Der tekstilarbeiderne ikke var bundet til bostedet sitt gjennom at de eide gårdsbruk, flyttet de ofte til industristrøk som hadde bedre konjunkturer.
Det oppstod et kjønnsdelt arbeidsmarked for industriarbeidere, der spesielt mange av arbeidsoppgavene i tekstilindustrien ble utført av kvinner. I den sterke industrielle ekspansjonen som foregikk fra siste del av 1880-årene av og fram til første verdenskrig økte antallet kvinner som arbeidet utenfor heimen stadig. Og den kvinnelige arbeidsstyrken i industrien vokste raskere enn den mannlige arbeidsstyrken. Mellom 1882 og 1907 ble antallet heltids kvinnelige industriarbeidere nesten fordoblet mens den mannlige industriarbeidsstyrken vokste med 39%. Fra 1882 til 1925 økte antallet kvinner i industri og handverk fra 1,2 millioner til 2,9 millioner.
Det kvinnelige arbeidsmarkedet i tekstil og bekledningsindustrien ga arbeid til omkring 75% av alle kvinnelige arbeidere i industri og handverk i 1882 og også i 1895. Tekstil og bekledningsindustrien ble "feminisert" på to måter, både ved at bedre betalt arbeid som også ga høgere status i gruvene og maskinindustrien etc, dro menn ut av tekstilindustrien, og ved at kvinnene søkte seg spesielt til tekstil og bekledningsindustrien i stort antall. Etter 1895 kom det også et stort antall industriarbeidsplasser for kvinner i nærings og nytelsesmiddelindustrien, og i papirindustri og i kjemisk, elektrisk og optisk industri. Og konsentrasjonen av kvinner i tekstil og bekledningsindustrien ble gradvis redusert. I 1907 arbeidet 68% av de kvinnelige lønnsmottakerne i tekstil og bekledningsindustrien. I 1925 var denne andelen redusert til 53%. Da var det blitt flere kvinnelige funksjonærer, og kvinnene var på vei inn i flere industrisektorer.
I andre halvdel av det nittende århundret var den tyske tekstilproduksjonen konsentert i fire geografiske hovedområder:
Tidlig i det nittende århundret betydde vanligvis "tekstilproduksjon" produksjon av lin, siden 55% av tekstilarbeiderne og 70% av vevstolene arbeidet med lin. Ved midten av århundret var linproduksjon fortsatt "den viktigste økonomiske aktiviteten i Tyskland bortsett fra jordbruk", målt etter produksjonsvolum, antall arbeidere og eksport. Det meste av den tyske tekstilproduksjonen foregikk fortsatt i førindustrielle eller i protoindustrielle verksteder, organisert av handelsmenn etter forlagssystemet (der handelsmennene skaffet til veie råvarene og kanskje også redskapene, og tok mot de ferdige produktene mot å betale en viss godtgjørelse for det utførte arbeidet). I de fleste tekstilsentra i Rhinland var den økonomiske strukturen og den sosiale organisasjonen til den førindustrielle tekstilmanufakturen formet av den landbruksøkonomien som den hadde utgått fra og som den fortsatte å bidra til. Linspinning og linveving var de viktigste tekstilbransjene i Rhinland gjennom det attende århundret, og begge var nært knyttet til lindyrking på flatlandet ved nedre Rhinen. Tradisjoner fra handverks og laugsdominert tekstilproduksjon fantes bare i noen få byer, som Køln, Aachen, Lennep og i noen grad Elberfeld. De laugene som hadde eksistert var blitt oppløst av Napoleon under den franske okkupasjonen av Rhinland. I løpet av siste del av det attende århundret hadde handelsmenn vært av avgjørende betydning for å organisere den protoindustrielle linproduksjonen. Etter hvert som etterspørselen etter lintøy vokste søkte handelsmennene ut over landsbygda etter spinnere og vevere, og dro landsbygda tettere inn i det nasjonale og internasjonale økonomiske kretsløpet, og fastsatte en ny økonomisk arbeidsdeling. I Krefeld forble for eksempel handveving av silketøy reservert for bysenteret, mens vevere på landsbygda rundt Krefeld fikk monopol på å veve fløyelsbånd. Det foregikk ofte en arbeidsdeling mellom byene og landsbygda rundt byene.
Det avbruddet av internasjonal handel og tapet av markeder som Napoleonskrigene førte til for tekstilindustrien i Tyskland førte den inn i en krise. Ved midten av det nittende århundret var linproduksjonens storhetstid, som Preussens viktigste eksportindustri, over. Etter som den teknologiske utviklinga omskapte den britiske tekstilindustrien ble handspunnet tysk produksjon ute av stand til å konkurrere på de internasjonale markedene. Den tyske linproduksjonen hørte fortsatt til en overlevelsesøkonomi som ikke produserte for profitt, og den ble sakte mekanisert. I siste del av 1840-årene var linproduksjonen plaget av synkende lønnsomhet og kronisk arbeidsløshet for heimeprodusentene, som opplevde stor fattigdom.
Det var tekstilproduksjonen med bomull som råvare som kom til å vokse, og den erstattet lin som den viktigste delen av tekstilproduksjonen. Denne voksende grenen innen tekstilindustrien var den første industrien i Tyskland som ble mekanisert i stor målestokk og som organiserte produksjonen langs sentraliserte fabrikklinjer. Det var snart flere som arbeidet med bomull enn med lin, og bomull ble også mer lønnsomt. I 1907 utgjorde bomullsprodukter nesten halvparten av den samlede tekstilproduksjonen. Mens produksjonen av bomullsvarer ble nesten fordoblet fra 1895 til 1914, hadde ullindustrien en mer beskjeden vekst, og utgjorde hele tiden mellom 35% og 40% av den totale tekstilproduksjonen fra 1860 til 1907. Også silkeindustrien stod for en konstant andel av tekstilproduksjonen - 10% - hele tiden i disse årene.
| År | Bomull | Ull | Lin | Silke |
| 1861 | 29,8% | 39,4% | 20,8% | 10,0% |
| 1875 | 37,8% | 34,0% | 18,2% | 10,0% |
| 1882 | 38,5% | 35,2% | 15,0% | 11,2% |
| 1907 | 46,0% | 35,1% | 8,9% | 10,0% |
Selv om de sosiale følgene av overgangen fra protoindustri til fabrikkindustri var ulike på ulike steder og for ulike bransjer, kan overgangen bli analysert som en serie utviklinger som foregikk i de fleste tekstilregionene i Tyskland til ulike tider fra 1820-tallet og fram til 1890-tallet:
For spinningens vedkommende gikk vanligvis sentraliseringen forut for gjennomføring av mekanisering, slik at arbeiderne fortsatte å spinne garn for hand eller arbeide med delvis mekaniserte spinnemaskiner i de første spinnemanufakturene. De første helt mekaniserte bomullsspinnefabrikkene ble opprettet i Rhinland og Westfalen omkring 1840, og rundt 1870 hadde spinning av bomull, lin og ull blitt fullstendig mekanisert. Den utvidede effektiviteten og produktiviteten til spinneoperasjonen, inkludert en pålitelig og stødig tilgang på garn, var nøkkelfaktoren for mekanisering av vevingen.
Veving fulgte imidlertid en mer tidkrevende moderniseringsprosess enn spinning. Heimevevere og handvever fortsatte ofte å motsette seg inntrenging av nytt maskineri i ti til tjue år etter at de første mekaniserte veveriene var opprettet. Heimebasert tekstilproduksjon hadde et lenger liv i tekstilbyer og landsbyer som ikke var tilknyttet jernbanenettverket, og tiltrakk seg ikke så lett entreprenører som opprettet nye fabrikker der. Men så snart fabrikker var opprettet overlevde heimeveving bare så lenge som den kunne være et tillegg til fabrikkveving ved å tilby kvaliteter som fabrikken ikke produserte. I motsetning til spinning, som mange steder gikk gjennom et "manufakturstadium", med sentralisert men ikke mekanisert produksjon, så var det her en tosidig prosess der mekanisering og sentralisering vanligvis foregikk samtidig. De fleste veveriene moderniserte de forberedende og avsluttende oppgavene, som spoling og farging, og konsoliderte dem i en bedrift sammen med spinning og veving. Som med spinning kom mekanisering av bomullsveving før veving av lin, ull, silke og fløyel ble mekanisert.
Unntak fra denne vanlige utviklingstrenden kan finnes i at mange fabrikker fortsatte å være avhengige av heimeindustrien for bestemte forberedende eller avsluttende oppgavers vedkommende. Og heimeproduksjon av spesielt intrikate stofftyper blomstret fram til første verdenskrig. En del heimeindustri ble mekanisert med de mest moderne maskiner som brukte elektriske motorer som kraftkilde.
I 1875 ga mer enn 400.000 tekstilarbeidssted av forskjellig slag og størrelse, inkludert heimeindustrien, arbeid til omkring 900.000 arbeidere, og bare en tredjedel av disse var kvinner. I 1907 utgjorde kvinnene nesten halvparten av arbeidsstyrken i tekstilindustrien, og i 1913 var det i mange tekstilregioner flere kvinnelige tekstilarbeidere enn mannlige tekstilarbeidere. Etter hvert som tekstilfabrikkene vokste i størrelse og effektivitet mellom 1882 og 1907 økte antallet kvinnelige ansatte med 63% mens størrelsen på den mannlige arbeidsstyrken stagnerte. Etter første verdenskrig fortsatte den kvinnelige arbeidsstyrken å vokse, og den vokste med 29% fra 1907 til 1925, mens den mannlige arbeidsstyrken i tekstilindustrien gikk tilbake med 2,3%. Stadig mangel på mannlige fabrikkarbeidere var en grunn til denne feminiseringen. En annen grunn var at kvinnene ble dårligere betalt enn menn, og lønningene i tekstilindustrien var ofte for låge til at de kunne forsørge en familie. Og normer og ideologi kom til å få arbeidsgiverne til å se på en del av arbeidet i tekstilindustrien som typisk "kvinnearbeid".
Trenden mot feminisering var gjennomtrengende i alle de fire tekstilregionene, men takten og intensiteten varierte avhengig av lokale og regionale forhold på arbeidsmarkedet. I Rhinland og Westfalen gikk feminiseringen av tekstilindustrien sammen med boom og sterk vekst for tungindustrien, som ga arbeid til et økende antall menn. Jern og kull var ryggraden i denne regionens økonomi. De mannlige tekstilarbeiderne søkte seg over til tungindustrien og gruvene, spesielt i tekstilbyer som grenset til sentra for tungindustri, som Langenberg og Neviges i periferien til Elberfeld og Barmen, eller i de små byene utenfor Aachen. I byer med mer diversifiserte industrielle landskap, som Bielefeld, erstattet kvinnelige tekstilarbeidere menn etter hvert som mennene forlot tekstilindustrien for å få arbeid i maskin og metallindustrien, som betalte bedre og ga mer status. Arbeidsmarkedet ble oppdelt etter kjønn. Kvinnelig sysselsetting i Rhinland og Westfalen økte betydelig raskere enn landsgjennomsnittet på 39,5% mellom 1907 og 1925. Mens hele arbeidsstyrken i Rhinland vokste med 34% økte antallet kvinnelige arbeidere med 47%. Tallene for Westfalen er enda mer slående: den kvinnelige arbeidsstyrken økte med 66% mens antallet lønnsmottakere i handverk og industri økte med 43,4% mellom 1907 og 1925.
Uttrykket "feminisering" ble brukt for å betegne flere ulike, sammenhørende prosesser. Det betegnet at kvinner trengte inn i det som tidligere hadde vært områder for menns betalte arbeid, og det var derfor en form for "Verdrängung", at menn ble erstattet av kvinner i arbeidslivet. I retorikken til de som protesterte mot det kvinnelige fabrikkarbeidet kom begge termene til å betegne skrekkforestillingene om industristaten, og betegnet videre ødeleggelsen av den tradisjonelle husholdsøkonomien og familien. Veving hadde vært et yrke for menn, spesielt i byer som Aachen som hadde lange laugstradisjoner, og der betydde feminisering kamp mellom menn og kvinner om arbeidet. For sosiale reformatorer som Robert Wilbrandt og Heinrich Brauns, som offentliggjorde den vanskelige situasjonen til mannlige vevere, og gikk inn for venstreliberale sosiale reformer, ble veverne tegnet på "problemet med kvinnelige konkurranse i kapitalismen, om ikke for den alminnelige situasjonen for proletariatet". De hyppige streikene til de mannlige veverne mot ansettelse av kvinner som vevere utvisket det livslange arbeidet til kvinner i veverhusholdene i Rhinland. Kvinnene hadde hatt en uunnværlig plass i de protoindustrielle husholdene som hadde levd av å veve, der kvinnene også hadde vevet.
I samtiden ble feminiseringen vurdert på mange ulike måter. For de veverne som ble tvunget inn i fabrikkene av desperate materielle omstendigheter betegnet den en konfrontasjon med en uvanlig motstander - vevernes egne ektefeller og døtre. De nye teknologiene og de nye ferdighetene som disse teknologiene krevde brøt ned to gamle monopol til de mannlige handveverne, dyktighet og fysiske styrke. Fysisk styrke hadde vært vesentlig for veving av spesielle tunge og vide tøystoffer. Feminisering var derfor konfrontasjon av mannlige vevere mot kvinnelig konkurranse, ikke bare fra vevernes egne døtre og koner, men også fra kvinner som kom flyttende for å få arbeid i de nye tekstilfabrikkene og veveriene. Tilflytterne var kontroversielle også fordi de ikke kjente tradisjonene der de kom. De nye tekstilfabrikkene og veveriene kunne ikke gi arbeid til alle som mistet levebrødet i den gamle handverksvevingen, men de vevermestrene som fikk arbeid i de nye bedriftene ble degradert fra å være sjølstendige handverksmestre til handlangere.
Feminisering kunne også bety at en levemåte gikk i oppløsning, inkludert oppløsning av familie og lokalsamfunn. Dette kunne være en tragisk prosess. Alfons Thun var et øyevitne til den på sin reise gjennom tekstilområdene ved nedre Rhinen i siste del av 1870-årene. Han skrev ned sine inntrykk og offentliggjorde dem, og de ble spredt vidt omkring. Han skrev at som resultat av overgangen fra heimeindustri til fabrikkindustri:
fant de gamle mestrene, som bodde på landet, seg ekspropriert uten kompensasjon og måtte forlate sine fedres jord; ekteskapets hellige band var blitt løsnet; unge jenter hadde blitt tatt fra sine heimer, barna fra sine foreldre; befolkningas helse hadde blitt angrepet på den mest dødelige måte, og den åndelige utviklinga til folket har blitt grundig forpurret. Jentene som skulle bli mødre til Tysklands menn, barna som vi en gang trodde ville vokse opp og trives, har blitt gjort til krøplinger,
Som både Thun og Wilbrandt pekte på gikk feminiseringen av tekstilindustriens arbeidsstyrke ofte sammen med en annen prosess, defeminisering - "Entweiblichung" - av handvevernes samfunn i Rhinland etter hvert som de mekaniserte fabrikkene dro de unge jentene ut av husholdningene mens mennene ble værende igjen ved handvevene.
I vevernes kampanjer mot feminisering var lønn nøkkelmekanismen, etter som betalingen for veverhusholdets felles arbeidsinnsats tidligere hadde blitt betalt til mannen i huset, men under fabrikkarbeidet ble erstattet av lønn som ble betalt til hver enkelt person som utførte arbeid etter lønnssatser som var kjønnsavhengige. Mennene tjente i utgangspunktet 30% til 40% mer enn kvinnene for samme arbeid i tekstilfabrikkene. Dette gjorde at kvinnene ble foretrukket som tekstilarbeidere, og selv om mennene tjente mer enn kvinnene var mennenes lønn så låg at de ikke gjerne søkte arbeid i tekstilfabrikkene. Wilbrandt registrerte at: "Tekstilindustrien var den første fabrikkindustrien i verden som kastet de mannlige arbeiderne, som ble overflødige på nytt og på nytt, ut på gata" - ikke bare fordi mennenes monopol på ferdigheter og styrke ble brutt av de mekaniske vevstolene, men også fordi det ble for dyrt å ansette dem sammenliknet med kvinner og barn.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: