Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Århundreskiftet markerte et vannskifte i historien til det sosiale spørsmålet i Tyskland etter som staten tok på seg å mekle i kontroversen om kvinnenes fabrikkarbeid. Den endelige rapporten til fabrikkinspektørene var ferdig og ble offentliggjort av innenriksministeriet i 1901, og den dempet kampanjen for forbud mot at kvinner arbeidet i fabrikkene, og den ga dagsordenen og satte rammene for diskusjonen om denne saken fram til første verdenskrig. Den lovrevisjonen som til slutt fulgte i 1908 var ikke noe nybrottsarbeid, og oppfylte bare delvis fabrikkinspektørenes anbefalinger fra 1901. Men i offentlighetens debatt om sosial reform ble det satt opp en sterkere motsetning mellom arbeidende mødre og mannlige familieforsørgere. Sistnevnte skulle nå beskyttes mot konkurranse fra de arbeidende kvinnene i arbeidsmarkedet. Strategien for å holde denne konkurransen i sjakk var at kvinnenes arbeid ble begrenset og at kvinnene fikk bedre forhold. Kvinnenes arbeidstid skulle begrenses slik at de fikk tid til husarbeidet, og arbeidsforholdene skulle forbedres slik at de ikke satte helsen eller evnen til å få og ta seg av barn i fare. Reformatorene var også opptatt av at kvinnenes ferdigheter i husholdningsdrift ble forbedret utenfor arbeidsplassene. Dette ble sett på som vesentlig. Husstellet fikk ny mening etter hvert som moderskapet og vitaliteten til "folkekroppen" - Volkskörper - ble vesentlige elementer i den tyske søken etter imperium, som de borgerlige reformatorene ble interesserte i.
Reformatorene ble stadig mer opptatte av den nasjonale fruktbarheten og barnehelse i siste del av 1890-årene og begynnelsen av det tjuende århundret. Det sosiale spørsmålet ble satt inn i en nasjonal sammenheng, og dreide seg ikke lenger bare om forholdet mellom familie og fabrikk. Fødselsraten pekte nedover, og dette ble satt i sammenheng med kvinnenes arbeide i fabrikkene. Miljøet som diskuterte sosiale reformer ble forandret etter som nasjonalisme og rasehygiene fortrengte etikk og religion som ledende verdier. Sosialpolitikk som et utvidet sett borgerretter hadde gjort arbeiderne delaktige i staten, og reformatorene håpet nå at det kunne hjelpe til med å forhandle fram arbeidernes oppslutning om imperiet og militariseringen av politikken. Sosiale reformatorer ville skape nasjonalistisk glød til fordel for flåtepolitikken, selv om mange av dem holdt avstand til den høyreekstreme populismen i flåteligaen og den slags organisasjoner. De håpet at nasjonalisme bygd rundt nasjonal hevdelse på den internasjonale arenaen ville smelte folket sammen til en enhetlig nasjon. Etter hvert som foreninger for sosial reform ble mer innvevd i nasjonalisme, flåtepolitikk, kolonipolitikk og militær politikk, og etter hvert som folkelige foreninger som arbeidet for å helbrede tuberkulose og andre lidelser trakk til seg feminister og venstreliberale reformatorer og revisjonistiske sosialdemokrater, oppstod en bred enighet om helse og nasjonens vigør, dens mødre og barn. Gjennom å slå sammen sosialpolitikk og vitenskap kom retorikken til de sosiale reformatorene etter århundreskiftet til være full av biologiske analogier og metaforer.
De nedadgående fødselsratene skapte bekymring, og satte arbeidende kvinners kropper sentralt i debatten. Det ble nå sett på som en nasjonal og statlig oppgave å sikre kvinnenes helse og reproduksjonsevne, og dette førte til at områder som tidligere hadde vært private ble statlige anliggender.
Organisasjoner for rasehygiene ble populære og fikk en oppslutning som var nesten like stor som de høyreekstreme organisasjonen (Flåteligaen, Hærligaen, den Pangermanske Ligaen og den Tyske Koloniale Forening) hadde. Spørsmålene omkring flåteoppbyggingen, befolkningspolitikken og kvinnefrigjøring utgjorde et tett nett av overlappende sosialpolitiske spørsmål, og når de ble offentlig debattert trakk debattene til seg store folkemengder. Spørsmålene ble sett på som spørsmål om "fedrelandets framtid", som "vanligvis var overlatt til ekspertenes avgjørelse", for å si det med Lujo Brentano. Borgerlige feminister var også aktive i denne debatten, og de reiste etter århundreskiftet en ny fase for kvinnebevegelsen basert på kvinnens stilling som mor. Etter hvert som den sosialpolitiske debatten om kvinners fabrikkarbeid ble mer innvevd i spørsmål om rasehygiene og i rasehygieniske kampanjer for å forbedre moderskapet, framførte feministiske intellektuelle sine egne visjoner om hvordan fabrikkarbeid kunne være overensstemmende med å være mor. Og de krevde fulle borgerretter for kvinner basert på kvinnenes bidrag til staten som mødre.
Fabrikkinspektørenes sluttrapport undergravde kampanjen for forbud mot kvinnelig fabrikkarbeid. Rapporten viste at det kvinnelige arbeidsmarkedet hadde vokst sterkt, og at det ikke var mulig å snu denne sterke trenden. Fabrikkinspektørene betraktet kvinnenes arbeid som et legitimt og nødvendig arbeid.
I den kvinnelige arbeidsstyrken utgjorde de gifte kvinnene en økende andel. Og fabrikkinspektørene oppdaget at en grunn til dette var at bedriftene med alle midler søkte å få de mannlige arbeidernes koner til å også å arbeide i fabrikkene. Fabrikkene kunne til og med gå så langt at de bare ansatte mannlige arbeidere på den betingelsen at også konene til disse mennene begynte å arbeide i fabrikkene. Inspektørene fant at mange arbeidsgivere prøvde å rekruttere kvinner som Stammarbeiter - kjernearbeidere - kjernen i arbeidsstokken. Dette skyldtes at de gifte kvinnene var pålitelige og ansvarsbevisste og modne sammenliknet med yngre og ugifte arbeidere. Tekstilfabrikantene reagerte med sinne på forslaget om å forby gifte kvinner å arbeide i fabrikkene, og erklærte at det ville være et ødeleggende slag mot tekstilindustrien og ta fra den de mest pålitelige og oppriktige arbeiderne som hadde den høgste moralen og den beste forstanden, som foreningen av ullprodusenter i Aachen uttrykte det. Ullprodusentene pekte også på at det ikke ville være mulig å erstatte kvinnene med menn fullt ut, blant annet siden det var arbeidsoppgaver som menn rett og slett nektet å utføre fordi de så på det som kvinnearbeid. Og en del av arbeidet krevde så mye trening at det tok års erfaring å bli fullt ut utlært, og da var det ikke mulig å erstatte en hel arbeidsstokk av fullt ut erfarne arbeidere. Fabrikkinspektørene bemerket at mange av de gifte kvinnene ga uttrykk for at de likte arbeidet i fabrikkene, siden de hadde arbeidet der svært lenge og var blitt knyttet til arbeidet og til de andre arbeiderne - det var blitt en viktig del av deres liv og deres verden.
Rapporten viste ingen av de dramatiske bildene av familieoppløsning og samfunnets undergang som noen av reformatorene hadde vist fram. Rapporten viste at barnedødeligheten var forholdsvis stor i tekstilindustriområdene, men barna ble vanligvis ikke neglisjert. Mellom 55% og 65% av barna til arbeidende mødre var hos slektninger eller naboer mens mora var på arbeid, og 25% til 30% ble tatt vare på av barnevakter eller var i barnehager mens mor var på arbeid, og mellom 10% og 20% av barna var heime uten tilsyn. Etter undersøkelser blant leger og fabrikkeiere og hos sykekasser og i pensjonsfond kom man til arbeidsforholdene ikke var farligere for gifte kvinner enn for ugifte kvinner og menn. De gifte kvinnene hadde mer sykefravær, men det ble tilskrevet at de hadde dobbelt arbeidsbyrde. Det ble rapportert at hardt arbeid like inn til fødselen førte til flere aborter og dødfødsler blant kvinnelige fabrikkarbeidere enn for kvinnene i befolkninga som helhet. Mange trygdekasser betalte ikke den støtten under fødselspermisjonen som kvinnene etter loven hadde krav på, og dette tvang mange kvinner å vende tilbake til arbeidet mens de enda etter loven skulle ha fødselspermisjon. Rapporten gjorde det helt klart at forholdene for kvinnene under svangerskap og rett etter fødselen var for dårlige, så dårlige at det gikk ut over helsa til både mor og barn.
Alle fabrikkinspektørene, med et unntak, konkluderte at å forby gifte kvinner i fabrikkene ikke var gjørlig. De gifte kvinnene som mistet arbeidet ville ikke kunne finne inntektsgivende arbeid om erstattet den inntekta som de mistet uten å være like skadelig for familie og helse. Dessuten ville et forbud medføre alvorlige og dyptgående økonomiske vanskeligheter for arbeiderne. Mange arbeiderfamilier ville bli tvunget til å søke om offentlig hjelp. Det ville bli vanskelig for mange å gifte seg og stifte familie siden det ofte var nødvendig at begge ektefellene arbeidet for at en familie skulle holdes sammen økonomisk. Dette ville føre til en sterk økning av fødsler utenfor ekteskap. Et forbud ville også være svært skadelig for industrien som vanskelig kunne erstatte de gifte kvinnelige arbeiderne.
I rapporten ble mange grunner til at gifte kvinner arbeidet i fabrikkene tatt fram, økonomisk nødvendighet, stadig mangel på arbeidskraft, økende levekostnader, arbeidsgivernes ansettelsespolitikk og arbeidernes ønske om respektabilitet - fabrikkinspektørene så det økende antallet gifte kvinner som arbeidet i fabrikkene som en del av en omfattende omforming av samfunnet. Og undersøkelsen av konsekvensene av de gifte kvinnenes arbeid for familiene og barna viste at de gifte kvinnene som arbeidet i fabrikkene gjorde så godt som de bare kunne under vanskelige forhold. Det var vanskelige forhold som i noen grad kunne avhjelpes med statlig arbeidervernlovgivning og trygdelovgivning. Fabrikkinspektørenes rapport avviste det reaksjonære kravet om at kvinnene måtte bli forbudt å arbeide i fabrikkene.
Fabrikkinspektørene så at et forbud mot at gifte kvinner arbeidet i fabrikkene ville være uheldig for mange arbeiderfamilier som var avhengige av konas inntekt. Men for å inngå et kompromiss med de som ønsket forbud tok de opp et av forslagene deres, og foreslo at kvinnelige arbeidere som var mellom fjorten og seksten år gamle kunne få obligatoriske kurs i husstell, som de enkelte tyske statene kunne være ansvarlige for å gjennomføre. Dette ville bidra mer til befolkningas velferd enn forbud av gifte kvinners fabrikkarbeid.
Undersøkelsen i 1898-99 ble, i motsetning til undersøkelsen i 1877, formet, debattert og motsagt i offentligheten. Den offentlige sfæren hadde blitt sterkt utvidet og deltakelsen i den var blitt langt bredere og mer mangfoldig. Og fabrikkinspektørene hadde tatt hensyn til den, men spesielt til de som ble mest direkte berørt av statlige tiltak overfor de gifte kvinnene som arbeidet i fabrikkene, og det var naturlig nok disse kvinnene selv og deres familier og de bedriftene som de arbeidet i. Rapporten prøvde å framstille synet til de kvinnene som undersøkelsen omhandlet. Den konkluderte også med at det ikke var noen grunn til å bekymre seg over kvinnenes moral - fabrikkarbeidet og oppholdet i fabrikkene utgjorde ingen fare for moralen. Men rapporten var opptatt av helse og hygiene, spesielt i forbindelse med svangerskap, fødsel og omsorg for barn.
Rapporten var et avgjørende nederlag for de som ønsket å forby kvinners arbeid i fabrikkene.
Med at det hadde oppstått et offentlig publikum for statlige undersøkelser og overveielser over sosialpolitikk fikk reformatorene og andre aktivister ny betydning som eksperter og popularisatorer, og de grep denne rollen og skrev for offentligheten om rapporten og dens betydning. Etter at det var klart at kvinnene ville fortsette å arbeide i lønnet arbeid utenfor heimen oppstod det en enighet blant mennene om at kvinnene likevel hadde en viktig oppgave heime siden de fortsatt ville ha det praktiske hovedansvaret for husstell og oppdragelse, og at mennene fortsatt ville ha et hovedansvar for å forsørge familiene, og at dette betydde at mennene måtte ha høgere inntekt og bedre faglig opplæring enn kvinnene. Slik ble det sosiale spørsmålet om gifte kvinners fabrikkarbeid stilt på en ny måte mellom århundreskiftet og første verdenskrig. Nå ble det lagt større vekt på den mannlige forsørgerens inntekt, og den ble sett på som en løsning. Det ble sagt at så lenge kvinnenes yrkesaktivitet økte og undergravde mennenes inntekt ville mennenes inntekt i mange industrier være mindre enn det som var nødvendig for å forsørge en familie. Om mennene ble i stand til å tjene nok til å forsørge en familie ville ikke kvinnene trenge å gå ut i arbeid. Det ble satt opp et motsetningsforhold mellom de mannlige forsørgerne og de kvinnelige arbeiderne, der arbeidende kvinner fikk skylden for sosial elendighet. I 1911-utgaven av Handwörterbuch der Staatswissenschaften stod det for eksempel om "kvinnelig arbeid og kvinnespørsmålet:"
Selv når kvinner ofrer seg fullstendig for å arbeide for levebrødet, er og forblir hovedoppgaven til de fleste kvinner, i motsetning til menn, ekteskapet og familien. ..... Løftet om et framtidig ekteskap reduserer deres interesse for yrke og inntekt. Siden kvinnene ser på en helt annen måte på sitt arbeid enn mennene er de mer tilbøyelig til å velge arbeid som ikke krever ferdigheter eller opplæring. ..... Kvinnen må vanligvis tilfredsstille sine egne individuelle behov med sin inntekt, mens mannens inntekt vanligvis dekker hele familiens behov. .... At kvinnenes syn på sitt arbeid er helt forskjellig fra mennenes betyr at kvinnekjønnet medfødt utviser mindre interesse for fagforeningsaktiviteter enn de mannlig arbeiderne.
Robert Wilbrandt ga en serie forelesninger i Berlin våren 1905 der han sa at kvinnene ble dratt inn i alle slag hardt arbeid som kunne være ødeleggende for deres helse, for deres kropp og sjel og moral og beskjedenhet, i gruvene og i annet farlig og hardt arbeid. Wilbrandt ba om at man arbeidet for at kvinnene bare fikk arbeid som var forenlig med deres rolle som mødre. Kvinnene hadde færre materielle behov enn mennene, og var derfor fornøyd med lågere lønn, og hadde ikke samme interesse for arbeidet som mennene, og var derfor vanskeligere å organisere, og kvinnene var derfor fødte streikebrytere, også fordi de var mer underdanige. Siden kvinnenes lønn bare er et tillegg til mannens lønn, og ikke skal forsørge en familie, var det lettere å få kvinnene til å arbeide for låge lønninger, sa Wilbrandt.
I 1908 forsøkte fabrikkinspektørene å undersøke om kvinnene trengte mennene bort fra arbeidsplassene. Man registrerte at det var mannlige arbeidere som var redd for at kvinnene skulle fortrenge mennene fra arbeidet, og man så at det ble flere kvinnelige arbeidere i tekstilindustrien, men også at mange menn forlot tekstilindustrien til fordel for bedre betalt arbeid i jern og metallindustriene.
Forsøkene på å stemple kvinnelige fabrikkarbeidere som behovsløse var et sirkelresonnement der den beskjedne "kvinnelige naturen" ble brukt både som årsak til kvinnenes små aspirasjoner og låge forbruk og til kvinnenes låge lønn. Dette ble angrepet av feminister som skrev at det ikke var mer naturlig for kvinner å være mødre enn det var for menn å være fedre. Et helhetlig liv med egen inntekt og familie er like naturlig for kvinner som for menn. Husarbeidet er i virkeligheten mer avsondret og sett ned på enn noe annet arbeid, og å forlange at kvinnene skulle være innestengt i en situasjon der den eneste oppgaven deres er å behage andre, mann og barn, uten selv å ha et selvstendig liv og ta del i samfunnslivet og i større oppgaver, er bare ugjørlig.
Feminister begynte å kreve at kvinner fikk adgang til yrkesutdannelse i steden for å bli tvunget inn i husstellkurs og husmorskoler, og lik lønn for likt arbeid. De rettet søkelyset mot forskjellen mellom "Fortbildungsschulen" for gutter og for jenter, der guttene lærte matematikk og teknikk etc, og jentene lærte husstell, og middeklassefeministene førte en energisk kampanje for ferdighetstrening for unge kvinnelige arbeidere, og gikk inn for å utvide kommunenes og byenes rett til å gjøre skolegangen i Fortsettelseskolen, som var obligatorisk for gutter, til også å bli obligatorisk for jenter. De ville ha fag som tysk, geografi og matematikk inn i jentenes undervisning.
Feminister som Rosa Kempf og Alice Salomon kom i sine undersøkelser fram til at kvinnene var dårligere betalt enn menn ikke først og fremst på grunn av mindre produktivitet, men på grunn av at de var dårligere ansett, de var betraktet som mindreverdige sammenliknet med menn, de hadde mindre sosiale verdi. Løsningen på dette var en "omforming av ideene og synspunktene til det bredere samfunnet på dette hele spørsmålet om kvinners arbeid."
Feministene bemerket at kvinnene alltid hadde utført svært mye annet arbeid enn å ta seg av barn, og at skillet mellom arbeidet som mor og det lønnede arbeidet var en fiksjon siden kvinnene tok på seg lønnsarbeid blant annet for å kunne være mødre og for å forsørge barna.
Feministene la vekt på fellesskap mellom kvinner over klassegrensene på grunn av kvinnenes felles rolle som mødre - som ga dem deres største oppgave. Etter hvert som de rasehygieniske synspunktene kom mer i forgrunnen i det første tiåret av det tjuende århundret la også feministene større vekt på dem, og mødrene ble ikke bare sett som menneskenes mor, men som nasjonens og folkets og rasens mor.
Etter at fabrikkinspektørenes rapport var lagt fram i 1901 kom nye kampanjer for å utvide arbeidervernlovgivningen for kvinner. Sentrumspartiet ønsket fortsatt primært forbud mot at kvinner arbeidet i fabrikkene, men krevde utvidet fødselspermisjon og seks timers arbeidsdag for kvinner og at kvinnene måtte ha en mengde sertifikater for å kunne ansettes, sertifikat om tilfredsstillende helse, om økonomisk behov for ekstra inntekt, og om at barna ble tatt vare på på tilfredsstillende måte. Sosialdemokratenes representanter i Riksdagen foreslo i 1901 overfor Riksdagen at det ble innført ti timers arbeidsdag og at kvinner ble holdt borte fra arbeid som ble ansett som "skadelig for den kvinnelige organismen" og å garantere kvinnene seks til åtte vekers svangerskapspermisjon med lønn. Fagforeningene for tekstilarbeidere debatterte også fabrikkinspektørenes rapport, og informerte grundig om den i medlemsbladene sine.
De venstreliberale reformsynspunktene ble gjenoppvekket i januar 1901 da liberale reformatorer for å gjenoppvekke initiativene fra "den nye kursens" politikk stiftet "Gesellschaft für Soziale Reform" (GfSR) ledet av von Berlespsch. Med i foreningen ble blant andre Schmoller, Brentano, Sombart, Hans Delbrück og Franz Hitze. Denne foreningen gikk aktivt fram for å samarbeide med andre organisasjoner, også fagforeninger. Et merkelig forhold er at politiet grep inn da kvinner deltok i foreningens møter, og hindret dette. Preussen hadde en gammel lov, som ofte var sovende, og som forbød kvinner å delta i politiske forsamlinger. Men blant andre Rosa Luxemburg deltok i høgste grad i politiske forsamlinger uten å bli hindret i det av denne loven.
Sentralforeningen for tyske industrialister (CVDI) reagerte med fiendtlighet mot GfSR siden GfSR prøvde å mobilisere en bred allianse på tvers av klassegrenser og religiøse skiller for utvidet arbeidervernlovgivning for kvinner og ungdom og for bevaring av arbeidernes politiske rettigheter mot en undertrykkende statlige politikk. Forslaget om ti timers arbeidsdag for kvinner opptok den første konferansen til GfSR, som ble avviklet i september 1902. Denne saken ble den viktigste for organisasjonen dette tiåret. Arbeidsgiverne førte en kampanje mot utvidet arbeidervernlovgivning og mot flere begrensninger på arbeidstida og mot flere påbudte sikkerhetsforanstaltninger, og hevdet at dette ville påføre tysk industri ubotelige skader på verdensmarkedet.
De bitre arbeidskampene i tekstilindustrien i 1903-4 i Crimmmitschau i Saksen gjorde spørsmålet om arbeidstida for kvinnelige arbeidere spesielt påtrengende. Seint på sommeren 1903 hadde 7.500 arbeidere - nesten halvparten av dem kvinner, av dem mer enn 1.350 gifte kvinner - gått ut av fabrikkene og krevd ti timers arbeidsdag. Arbeidskonflikten, som ble opptrappet gjennom en lock out, ble en stor kamp mellom arbeid og kapital som polariserte den offentlige mening. Streiken fikk arbeidsgiverne til å gå sammen i nye arbeidsgiverforeninger. Sosialdemokratiske fagforeninger samlet sammen en million mark til støtte for de streikende arbeiderne i Crimmitschau. Framstående intellektuelle, som Lujo Brentano, Robert Wilbrandt og Alice Salomon, skrev om streiken i innflytelsesrike tidsskrifter for å støtte de streikende arbeiderne. Salomon skrev om de streikende mødrene at for dem stod familielivet og barnas framtid på spill:
"Arbeiderne i Crimmitschau kjemper ikke for mat og ly, men heller på vegne av sitt familieliv, sin heim, for retten til å være foreldre for sine barn og å oppfostre dem til verdifulle mennesker. De kjemper mot .... truslene mot kvinnenes helse og for framtidige generasjoner.."
Streiken endte med nederlag for de streikende arbeiderne. Men i offentligheten ble nederlaget sett på som et bittert "nederlag for de arbeidende mødrene", og dette fastsatte oppfatninga av kampen for ti timers arbeidsdag.
Tekstilarbeidernes streik i Crimmitschau satte arbeidende mødres kamp for ti timers arbeidsdag i forgrunnen i debatten blant sosiale reformatorer om de "legale, kulturelle og etiske implikasjonene til moderskapet" ved midten av tiåret. Kravene om beskyttende tiltak - ti timers dagen, lenger fødselspermisjon og morstrygd, fikk ny betydning etter århundreskiftet da den synkende tyske fødselsraten ble en kilde til bekymring og kontrovers blant vitenskapsmenn og politikere. De kom til å mene at det var en "forplantningskrise" i Tyskland.
Fødselsratene gikk ned også i andre europeiske land, men i Tyskland kom den samtidig med voksende nasjonale ambisjoner. Den synkende fruktbarheten sammen med den høge barnedødeligheten ble sett på som et ledd i "oppløsningen av familien". Rundt århundreskiftet døde omkring 20% av barna som ble født i tyske arbeiderklassefamilier før de fylte et år. Det ble sett på som et krisetegn.
Fabrikkinspektørene hadde i sin rapport vist til uforholdsmessig stor hyppighet av dødfødsler og for tidlige fødsler og høg barnedødelighet blant kvinnelige tekstilarbeidere, selv om inspektørene hadde unngått alarmistiske skrik om moralsk og fysisk forfall. Det førte til videre undersøkelser av disse forholdene.
I Robert Wilbrandts studie over veverne stod den synkende fødselsraten og den høge barnedødeligheten sentralt. Wilbrandt fant at i fabrikkbyene i Saksen døde nesten 40% av alle barn som var født av arbeidende mødre før de var et år gamle. Dette var en barnedødelighet som var nesten dobbel så høg som det nasjonale gjennomsnittet. Og denne barnedødeligheten hadde vært økende mens Saksen ble stadig mer industrialisert. Wilbrandt pekte på at barnedødeligheten blant barn født av mødre som begynte å arbeide i fabrikk etter at de hadde giftet seg var lågere enn blant barn til mødre som hadde arbeidet i fabrikk også før de giftet seg. Barnedødeligheten var altså høgere for barn til mødre som begynte å arbeide i fabrikk i ung alder enn for barn av mødre som hadde begynt å arbeide i fabrikk i høgere alder.
Wilhelm Feld reiste til Crimmitschau for å undersøke hvordan arbeidende kvinner greide å ta seg av barna sine. Han fant at nesten halvparten av barna til kvinnelige fabrikkarbeidere ble tatt vare på av slektninger eller naboer, mens en tredjedel av barn, og av dem var 90% under seks år gamle, var uten oppsyn mens foreldrene var på arbeid. I Crimmitschau arbeidet 40% av kvinnene i tekstilfabrikkene. Barnedødeligheten var svært høg i industriregionene, og helsa til militære rekrutter fra industriregionene var dårlig. Dette fikk rasehygienikerne til å mene at fabrikkarbeid for kvinner og ungdom undergravde den fysiske reproduksjonsevnen til arbeiderklassen. Fabrikkarbeidet gjorde mange mennesker ufruktbare og førte til generasjoner av svake og lite levedyktige mennesker som var lite utholdende og som døde for tidlig.
Etter århundreskiftet begynte man også å vurdere fødselspolitikk (Geburtenpolitik) og intervensjon av staten og av medisinen i "befolkningskroppen" (Volkskörper) for å forbedre kvantiteten og kvaliteten til den tyske befolkninga. På den ene siden ble den ny-malthusiske vektlegging fra 1880-tallet på biologisk og rasemessig "kvalitet" gjenoppvekket. Prevensjon ble anbefalt for å unngå fødsler som utbyttet kvinnekroppen og sugde ut all energi ved å komme for hyppig, spesielt kombinert med fabrikkarbeid. På den andre siden fikk den sosial- og rasehygieniske frykten for synkende folketall sosialreformatorer og deler av befolkninga til å bli bekymret for den synkende fødselsraten. Rasehygienikerne og befolkningsekspertene skrek om "moralsk degenerasjon av det ekteskapelige livet" etc.
Etter hvert som hygiene ble et magisk ord for helbredelse av sosiale patologier, integrasjon av sosiale outsidere og forbedring av sosiale forhold, sluttet leger, sosialhygienikere, embetsmenn og andre seg sammen for å kjempe for den "hygieniske sivilisering av arbeiderklassefamilien." Gjennom folkelig mobilisering og lærde avhandlinger førte sosialhygienikerne korstog mot både den "voksende steriliteten til familiene" og mot alkoholisme, promiskuitet og prostitusjon. Helselag og foreninger for å bekjempe ulike sykdommer og lidelser ble stiftet.
Rasehygieniske forestillinger gjennomtrengte i økende grad debatter om sosialpolitikk og folkehelse etter hvert som befolkningas tilstand kom til å bli et sentralt spørsmål i konkurransen og striden om imperialistisk hegemoni i årene før utbruddet av første verdenskrig. Rasehygienikere gikk inn for at personer med arvelige sykdommer og kriminelle og alkoholikere og personer med tuberkulose og kjønnssykdommer og mentalt syke ikke skulle få reprodusere seg, for at befolkningas biologiske kvalitet skulle bli forbedret.
Ungdommens sosiale problem ble et nytt felt for reformatorenes intervensjon siden "nasjonens unge arbeidere ble en handgripelige fare mot den sosiale orden." Dette ble sett på som en del av familiens krise etter århundreskiftet. Den mannlige ungdommen ble sett på som et problem fordi den løsgjorde seg fra familien og var urolig. For de unge kvinnene var problemet fortsatt den angivelige motsetningen mellom morsrollen og fabrikkarbeid, og den unge kvinnelige arbeidsstyrken var fortsatt økende.
Det ble økende enighet mellom borgerlige og sosialistiske rasehygienikere om "Verallgemeinerung der hygienischen Kultur" - allminneliggjøring av den hygieniske kulturen - og familien - med mora i sentrum - ble utsatt for studier. Det ble gjort nye og fortsatte forsøk på å regulere kvinnekroppen, både gjennom propaganda og gjennom tiltak for å øke fødselsraten. Rasehygienikerne appellerte til kvinnene om at de måtte få flere barn og slutte å bruke prevensjonsmidler. Staten intensiverte arbeidet for å finne og straffe alle som deltok i illegale aborter. Det kom lover som begrenset annonseringen av prevensjonsmidler.
De rasehygieniske legene Alfred Grotjahn og Max Hirsch innførte "Forplantninghygiene" - Fortpflanzungshygiene - som en ny grein innen både medisin og sosial reform. Forkjempere for forplantningshygiene brukte kriterier om både arvelighet, opprinnelse og degenerasjon for å skille mellom "mindreverdig" og "verdig liv". De gikk også inn for et system med barnetrygd etc. for å oppmuntre til produksjon av sunt nytt liv. Man ble mer opptatt av befolkningas kvantitet og kvalitet, og medisinen ble politisert, og kvinnekroppen fikk ny betydning som krevde konstant detaljert regulering. Normer for helse og hygiene gjennomtrengte både de medisinske institusjonen og offentligheten.
Ved begynnelsen av første verdenskrig så de ledende miljøen på kvinnenes fabrikkarbeid som en vital side ved det de oppfattet som krisen i fødselsraten. Som årsaker til den synkende fødselsraten ble nevnt trang til luksus, stadig økning av antallet kvinner som arbeidet utenfor heimen, sosialdemokratiet og kvinnefrigjøring. I 1912 ba det preussiske innenriksministeriet om at provinsmyndighetene undersøkte blant borgermestrene, legene, fabrikk- og skoleinspektørene om fødselsratene. Av de trettitre rapportene som besvarte spørsmålet om kvinners arbeid var en betydelig grunn til den synkende fruktbarheten, svarte atten bekreftende.
Slik kom rasehygieniske diskurser om den synkende fødselsraten og om forfall i befolkningas kvalitet til å være bakteppet for den fortsatte debatten om kvinnelige fabrikkarbeidere, og spesielt arbeidende mødre, i det første tiåret av det tjuende århundret. Etter hvert som rasehygieniske og sosialhygieniske normer trengte inn og ble viktigere, ble de arbeidende kvinnenes doble arbeidsbyrde, som var årsak til for tidlige fødsler og stor barnedødelighet, en kontrast til idealene om det hygieniske samfunnet og den hygieniske familien. Reformatorer krevde derfor morstrygd og utvidet fødselspermisjon for å hindre de ødeleggende virkningene som den industrielle veksten hadde på kvinnekroppen. Fra århundreskiftet førte liberale reformatorer, feminister og sosialdemokrater en kamp for å utvide fødselspermisjonen og for at morstrygden skulle gi full kompensasjon for tapt inntekt for at kvinner ikke skulle trenge å arbeide helt fram til fødselen. Spørsmålene om redusert arbeidstid, fødselspermisjon og morstrygd ble holdt i forgrunnen som det viktigste sosialpolitiske spørsmålet, og dette la grunnlaget for revisjon av arbeidsloven i 1908 og av helsetrygdloven i 1903 og i 1911.
Så tidlig som i 1897 hadde Lily Braun kommet med en kontroversiell oppfordring om morstrygd som skulle finansieres gjennom en progressiv inntektsskatt. Dette ble først et prinsipielt krav fra både borgerlige og sosialistiske feminister fra midten av det første tiåret i det nye århundret. Selv om de kvinnelige medlemmene av SPD i 1901 krevde påbudt permisjon flere veker før fødselen for gravide og forbud mot å vende tilbake til arbeidet de første seks vekene etter fødselen, hadde Clara Zetkin avvist dette kravet med den begrunnelsen at dette først var mulig å gjennomføre i det sosialistiske samfunnet. Men de fleste medlemmene av SPD og fagforeningslederne kom til å dele de borgerlige feministenes store frykt for mødrenes og barnas store sykelighet og dødelighet i forbindelse med fødsel. Den radikale borgerlige feministbevegelsen førte kampanjer for morstrygd og utvidet fødselspermisjon mellom 1901 og 1907.
Fremst i kampen for morstrygd stod "Bund für Mutterschutz und Sexualreform", der rasehygiene ble brukt til fordel for progressive feministiske standpunkt. Dette forbundet førte sosialistiske feminister som Lily Braun og Henriette Fürth sammen med radikale borgerlige feminister som Helene Stöcker, Adele Schreiber og Minna Cauer, og også framstående menn. Det framførte også mange andre initiativ.
Forbundet utviklet den første feministiske tilnærming til de problemene som den økende statlige intervensjon i privatsfærens barneoppdragelse tok opp. Forbundets grunnlegger, Ruth Bré, pekte på at beskyttelse av barna er ufullstendig uten at også mødrene blir beskyttet. Forbundet, som ble ledet av Helene Stöcker etter 1905, forsøkte å forandre offentlighetens negative syn på ugifte mødre ikke bare av medlidenhet, men også ut fra "rasehygienisk visdom", for den store dødeligheten til barn født utenfor ekteskap var en "tapt kilde til nasjonal styrke." Forbundet la også vekt på den store dødeligheten blant mødre, som i stor grad ble neglisjert av rasehygienikere, som ensidig la vekten på tiltak for å øke fødselshyppigheten. Medlemmene pekte på at mellom 1907 og 1910 døde nesten 4.000 kvinner hvert år på grunn av komplikasjoner i forbindelse med fødsel, og mange andre ble svekket av de kombinerte anstrengelsene med fødsel og tungt dobbeltarbeid. De feministiske rasehygienikerne analyserte de synkende fødselsratene ikke som resultat av moralsk forfall, men som følge av sosiale og økonomiske forandringer, og hevdet at "rasjonaliteten til den kapitalistiske produksjonsmåten har krysset dørterskel til heimen, og drar produksjonen av mennesker inn i den alminnelige produksjonen av gods i det større nettverket av tilbud og etterspørsel." De viste til Friedrich Naumanns økonomiske analyser av den synkende fødselsraten:
I dag er produsentene av mennesker bebyrdet på alle kanter ..... verken faren eller mora tjener mer fordi de produserer barn. Hvert nytt barn reduserer plassen, øker behovene, og minsker foreldrenes uavhengighet. Framfor alt betyr moderskap tap av penger. Kvinnen har det lettere i den kapitalistiske verden dersom hun ikke blir mor. I så fall produserer hun ikke mennesker, heller varer, og selger sine hender, for ingen betaler henne noe for barn.
Forbundets vektlegging på "moderskapets tragedie" betydde at det krevde "ikke flere fødsler, men bedre sosial velferd av alle slag". Selv om de fleste medlemmene sluttet seg til de grunnleggende prinsippene i rasehygienen, og aksepterte "statens interesse i kvantiteten og kvaliteten til befolkninga", og forstod sosialhygiene som et "middel til et mer ordnet, progressivt og menneskelig samfunn", heller enn som et "middel til å forsørge generalene med kanonføde", var forbundets feministiske aktivister klart uenig i de dominerende trendene innenfor rasehygienen. En ting var at forbundets "nye etikk" omfattet et begrep om seksuell frigjøring og glede som uttrykkelig løsgjorde seksualitet fra moderskap og brukte plagene til enslige mødre til å kritisere familien som en mannsdominert institusjon. Selv om mange av medlemmene av forbundet aksepterte begrepet om Keimauslese eller gesunde Zeugung, som betydde at arvelig syke kunne steriliseres for å sikre at bare friske barn ble født, var de fleste medlemmene av forbundet sterke motstandere av det rasehygieniske budskapet om at barn som allerede var født, men hadde handikap, skulle kunne avrettes - barmhjertighetsdrap. Forbundet spredte informasjon om fødselskontroll i arbeiderklassen.
På samme måte som i forbundets tilnærming til fødselskontroll og abort blandet det i komplekse begrep som Adele Schreibers "misbrukte moderskap" inn rasehygieniske synspunkter på befolkningsproblemet sammen med feministiske visjoner om frigjøring. I Schreibers skjema var moderskapet misbrukt når barn ble født under forhold som var sånn at barna ikke fikk en oppvekst som sikret at det kunne utvikle seg til et vitalt familiemedlem og en vital samfunnsborger. Schreiber stilte spørsmålet: "Hvor mange barn kan en kvinne fra arbeiderklassen, under de nåværende forhold, normalt sette til verden, pleie og ta vare på, oppfostre og forsørge, uten at hun selv blir skadet eller at avkommets kvalitet blir skadet?" De gikk inn for at familier burde få så barn at alle barna var sikret gode oppvekstforhold, og så for seg at kvinnene nektet å sette barn til verden dersom stat og samfunn ikke sikret de velferdsordninger som var nødvendige for at barna skulle få en trygg og god oppvekst.
Slik ble miljøet for sosial reform omformet mellom århundreskiftet og første verdenskrig, og spørsmålet om kvinners arbeid i fabrikkene redefinert etter hvert som synspunktene til både feminister og rasehygienikere fikk betydning både i debatten om de synkende fødselsratene, i krisen til moderskapet og om vern av kvinnelige arbeidere. Den tyske staten grep ikke selv til en uttrykt rasehygieniske politikk før første verdenskrig, men retorikk som hadde sammenheng med rasehygienisk tenkning gjennomtrengte debatten om sosiale reformer.
Den reviderte arbeidsloven fra 1908 var ikke et nybrottsverk, men utvidet arbeidervernlovgivningen fra 1891. Den oppfylte også enkelte viktige krav fra feminister og rasehygienikere, og innførte ti timers arbeidsdag for kvinner på hverdager og maksimalt åtte timers arbeidsdag på lørdager, og la ned for bud mot at gravide kvinner arbeidet de siste to vekene før nedkomst og de første seks vekene etter fødsel. En lege måtte også vurdere moras tilstand før hun begynte å arbeide igjen etter fødselen. I tillegg til arbeidervernlovgivning ga helseforsikringsloven fra 1903 kvinnelige fabrikkarbeidere som hadde vært forsikret i minst et år rett til morstrygd, inkludert delvis lønnskompensasjon og utgifter til medisinsk behandling, mens kvinner som arbeidet i jordbruket og som hushjelper og i heimeindustrien ikke fikk rett til disse ytelsene. Men i 1911 ble disse ytelsen utvidet til også å gå til disse sistnevnte gruppene.
Feministiske aktivister fikk en helt sentral plassering i offentligheten. Spørsmål der kjønnsdimensjonen var sentral var i forgrunnen i debatten om sosiale reformer. Den feministiske intelligentsiaen ble de fremste ekspertene på arbeiderkvinnene og deres barns forhold. De stod fram for å representere arbeiderkvinnene, og fikk slik en viktig oppgave i å arbeide for utvidelse av den tyske velferdsstaten.
Her følger da et referat av deler av Kathleen Cannings introduksjon til den boka av henne som jeg ovenfor har referert store deler av:
Hele tiden fram til 1914 var tekstilindustrien den industrigrenen som hadde flest arbeidere, og den industrien der kvinner utgjorde størst del av arbeidsstokken og den eneste industrien der kvinner utgjorde en betydelige del av kjernen i arbeidsstokken - dens Stammarbeiterschaft.
I andre industrigrenene var industriarbeiderne først og fremst menn. I slutten av 1880-årene og i 1890-årene var det stadig mangel på industriarbeidere. Arbeidsmarkedet for industriarbeidere ble delt i en mannlig sfære og en kvinnelig sfære. Mangel på industriarbeidere i industriområder som Rhinland og Westfalen førte til at både gifte og ugifte kvinner i stort og voksende antall ble dratt inn i industriarbeiderstokken. Kvinnelig fabrikkarbeid kom til å bli oppfattet som et sosialt problem i Tyskland, et brudd på samfunnsordenen og på forholdet mellom kjønnene. Liknende kriser hadde forekommet i andre europeiske land, og i England hadde de ført til loven om ti timers arbeidsdag i 1847, da stadig flere kvinner ble dratt inn i industrien.
Tekstilindustrien var den første industrien som førte produksjonen fra husholdet til fabrikken. Den kom til å bli sett på som å representere de sosiale og seksuelle farene som var forbundet med kvinnelige industriarbeid: løssluppenhet og fysisk og moralsk ruin av den "kvinnelige organismen". Tekstilindustrien var en industri som betalte låge lønninger, og den ble ansett som en arbeidsplass for lite kvalifiserte arbeidere; den var en kvinnearbeidsplass, en arbeidsplass som dro kvinnene ut av familien og som virket oppløsende på familien. Disse forestillingene og debattene om fabrikkarbeidets farer for kvinner inngikk i debattene i Riksdagen og i offentligheten om regulering og restriksjoner av kvinners fabrikkarbeid, og slik bidro de til å utforme den velferdsstaten som var under utvikling i Tyskland.
Kathleen Canning skriver at selv om tekstilindustrien verken er typisk eller representativ for det tyske industrialiseringsmønstret, velferdsstatsutviklinga eller dannelsen av klassekultur og konflikter, vil hun likevel hevde at den er bindeleddet mellom disse prosessene fra midten av attenhundretallet av og fram til 1914. I sin vektlegging på slike prosesser vil boka hennes søke å "presse mot grensene" til tysk arbeiderhistorie og overskride strukturer i fortellingene om den. I den tradisjonelle fortellinga om den tyske arbeiderbevegelsen har det vært vanlig å gi kvinnelige tekstilarbeidere, tjenestefolk og de som arbeidet i heimeindustrien og jordbruksarbeiderne bare en birolle; de spillte ingen avgjørende rolle i utviklinga i tysk arbeiderhistorie. Industriarbeiderne ble konstruert som menn, og det ble satt opp et klart skille mellom arbeid og ikke-arbeid, produksjon og reproduksjon, og dette ekskluderte de kvinnelige arbeiderne fra å bli inkludert i begrepet om hva det ville si å være industriarbeider.
Nå har tyske historikere som arbeider med arbeiderhistorie gjennomført en ny gjennomgang av arbeiderhistorien, men de har ikke greid å redefinere hva det vil si å være arbeider på en slik måte at de kvinnelige arbeidernes historie finner sin rettmessige plass i arbeiderhistorien. Derimot har "Alltagsgeschichte", - "Hverdagshistorie" - som oppløser grensene mellom arbeidsplass, hushold og lokalsamfunn i utforskningen av erfaring og identitetsdannelse, utfordret den måten som begrepet om arbeiderklassen har blitt konstruert på i fortellinga om den.
Videre har det i forskning på historiske emner i det siste tiåret i USA og England foregått en oppløsning av grensene mellom disiplinene ved at det blitt stilt spørsmål ved grensene for historier til kvinner, raser, etnisitet. Feministiske historikere har for eksempel kritisert arbeiderhistorien for å utarbeide isteden for å erstatte en hel serie begrepsmessige dualismer, som kapitalisme/patriarkat, offentlig/privat, produksjon/reproduksjon, menns arbeid/kvinners arbeid, der det blir antatt at klasse bare angår den første termen i hvert par, mens kjønn bare er viktig for den andre termen. Poststrukturalistisk teori utfordrer samtidig både arbeiderhistorie og kvinnehistorie etter som de erklærer som overflødig mange kjente begrep.
Disse utfordringene, skriver Kathleen Canning, samt at hennes tilnærmingsmåte ikke passer inn i etablerte begrepsmessige rammeverk, har fått henne til å gå fram på en måte som utvider grensene for tysk arbeiderhistorie, ved å utforske både diskursen og erfaringene som er forbundet med kvinners arbeid i keiserrikets Tyskland.
Kathleen Canning skriver at boka hennes er en studie av både arbeidets diskurs og arbeidets erfaring, og boka søker å oppheve motsetningen mellom de to termene og unngå å sette dem i et slikt forhold at den ene (diskursen) alltid synes å bestemme eller konstruerer den andre (erfaringen).
Diskurs er forstått som uttalelser, tekster, tegn og praksiser som er formulert eller utført over ulike steder. Som både en tekstlig og en sosial relasjon var den opprettet av handlende personer med ulike posisjon innen diskursen i henhold til deres autoritet og ekspertise, og i henhold til evne til å opprette, trekke i tvil eller omforme diskursen. Som en historisk spesifikk formasjon krever diskursen eksistensen av en offentlig sfære som overskrider lokale settinger. Den var videre avhengig av aviser, nettverk og nye disipliner og kunnskapsområder som statistikk.
Mens denne boka holder seg til de diskursene som var knyttet til kvinners arbeid, analyserer den disse diskursene som inngikk i den bredere sammenhengen til det nittende og tjuende århundrets tyske historie, og som både ble formet av og i sin tur bidro til å forme et sett av spesielle sosiale forhold og historiske omforminger, fra fabrikkindustriens oppkomst til den offentlige sfærens utvikling og den tyske velferdsstatens ekspansjon.
Den omformingen av arbeidsmarkedet, der kvinnene i stadig større antall trengte inn på arbeidsmarkedet, framstilles. Den førte til at kvinnelige fabrikkarbeidere ble en offentlig sak i løpet av 1880- og 1890-årene.
Både sosialdemokratiske, liberalsosialt reformistiske, sosialkatolske, industrikaptalistiske, borgerlig-feministiske, medisinsk-biologiske, nasjonalistisk-evgenistiske og paternalistisk-intervensjonistiske diskurser om kvinners arbeid oppspores. Hver av dem søkte å løse diskrepansen mellom den fortsatte utvidelsen av den kvinnelige arbeidsstyrken og sin egen begripelse av den biologiske, moralske og sosiale karakteren til kjønnene. Samtidig prøver boka å framstille hvordan disse diskursene foregikk på ulike steder og hvordan de presset staten til å intervenere og hva de førte fram til i form av arbeidervernlovgivning og på andre måter.
Deltakerne i diskursen oppspores også, sammen med deres form for deltakelse. De kvinnelige arbeiderne som diskursen omhandlet framstilles både som objekt og som subjekt.
Et av de mest innovative områdene i tysk sosialhistorie er "Alltagsgeschichte". Den har rettet oppmerksomheten mot hverdagserfaringer som det stedet der "abstrakte strukturer av dominans og utbytting ble direkte utfordret". Alf Lüdtkes begrep om "Eigensinn" betegner en spesiell måte å respondere på eller å gjøre hendinger meningsfulle etter hvert som de inntreffer, en "streven etter tid og rom som er ens eget", en selvhevdelse der man både distanserer seg fra verden og tar verden i besittelse på sin egen måte i det man redefinere og reorganiserer den.
Diskursen omhandlet i stor grad hvordan kvinnenes forhold og liv skulle reguleres. Det var mange svært ulike synspunkter.
Lenker:
Første del av denne teksten om Industrialisering og kvinners arbeid
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: