Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Kvinnenes fabrikkarbeid stod fram som et sosialt spørsmål i sin egen rett i løpet av 1890-årenen etter hvert som et bredt spektrum av deltakere og konkurrerende diskurser gikk sammen for å omforme de problemstillingene som debatten om sosiale reformer dreide seg om. Den store kullgruvestreiken ved Rhinen og Ruhr våren 1889 avslørte sprekkene i Bismarcks sosialpolitikk, og at den ikke hadde lyktes i å knyte varige lojalitetsbånd mellom staten og arbeiderne. Den satte også konfliktene mellom Bismarck og keiseren, og mellom Bismarck og Riksdagen, om Sosialistloven og sosialpolitikken på spissen. Streiken økte den offentlige interessen for sosialpolitikken og dro oppmerksomheten mot arbeidernes dårlige arbeidsforhold i gruvene og mot arbeidernes militante holdning, som mange satte i forbindelse med familienes vanskelige situasjon som skulle skrive seg fra at kvinnene angivelig manglet kunnskap om å drive en husholdning.
Keiser Wilhelm var overbevist om at det hastet med å bygge bru over kløften mellom arbeiderne og staten og å bryte det grepet Bismarck hadde på sosialpolitikken, og keiseren overrasket Tyskland med å annonsere sitt "Februaredikt" den fjerde februar 1890. I det tegnet han opp et langtrekkende program for arbeidervern og foreslo en internasjonal konferanse om arbeidervern som skulle holdes i Berlin i mars 1890. Ediktet markerte begynnelsen på den "nye kurs" i sosialpolitikken. Ediktet la grunnlaget for revisjonen av arbeidsloven i 1891 og for dens videre utvidelse i 1908. I den restaurasjonen av den tyske familien som februarediktet forutså var beskyttelse av kvinnelige og unge arbeidere det viktigste målet for reformene i den nye kursen. Som i de foregående tiårene hadde forholdene i tekstilproduksjonen en sentral posisjon i reformteksten. Antallet kvinner som arbeidet i tekstilindustrien hadde økt ut gjennom 1880-årene. Med revisjonen av arbeiderloven i 1891 og utvidelsen av fødselspermisjonen og med å innføre en maksimalarbeidsdag på elleve timer for kvinner og opprettelse av husholdningsskoler erkjente staten at forbedring av husholdningsferdighetene til arbeidende kvinner var en langsiktig løsning på det nye sosiale spørsmålet om kvinnenes fabrikkarbeid.
Velferdsstatens historie kan knyttes til utvidelsen av den offentlige sfæren og til dannelsen av statsborgerskap og klasse, både arbeiderklasse og middelklasse. Mens arbeidslovgivningen bygde på middelklassesynspunkter om moral og hygiene, trakk den opp arbeiderklassens grenser og formet klasse og statsborgerskap som sosiale begrep og identiteter. Reformatorene i de tidlige 1890-årene sanksjonerte og skrev i lov begrepet om sosialt borgerskap som utmerket de mannlige arbeiderne, som var uavhengige og i stand til å forsvare sine egne interesser og derfor ikke trengte beskyttelse fra staten, og skilte mellom dem og kvinner, ungdom og barn som manglet stemmerett og som staten var tvunget til å beskytte mot utnyttelse. Dette er spesielt sant for 1890-tallet, da ble den offentlige sfæren omformet, og det sosialdemokratiske partiet vokste fram som et masseparti og man fikk den folkelige mobiliseringen av katolikkene, feminisme og sosiale reformer og høyreekstreme nasjonalister, alt dette forandret betydningen av både klasse og borgerskap.
Det var også et merke på en ny kurs at den ekspanderende offentlige sfæren hadde en viktig rolle i å forme statens sosialpolitikk gjennom 1890-årene. Reformministre som Hans von Berlepsch viste en ny form for plikt og ansvarlighet overfor den offentlige opinionen. Motstandere av at kvinner arbeidet i fabrikkene begynte nye kampanjer for sitt syn. Nye grupper kom til å delta i disse debattene, som prøvde å dra grensene mellom kvinnenes og mennenes sfærer, og disse grensene var blitt uklare siden kvinnenes virkefelt stod på spranget til å bli utvidet til nye områder av samfunnslivet, og kvinnenes antall i fabrikkene var fortsatt økende.
Deltakerne i debattene hadde mange ulike innfallsvinkler til debattene, men diskursene om sosial reform var knyttet sammen av at deltakerne appellerte til de tyske statene om å være aktive i sosiale og industrielle forhold. Framstående intellektuelle, som brødrene Albert og Max Weber, Gustav Schmoller, Lujo Brentano og Ferdinand Tönnies, deltok i debattene. En ny gruppe, middelklasse feminister, kom fram for å delta i debattene og for å forsvare kvinnenes rett til å arbeide utenfor heimen. Debattene foregikk overalt, og de fortellingene om kvinnenes arbeid som var utgangspunkt for ulike debatter var svært ulike - noen var vitenskapelige undersøkelser, andre var skandaløse avsløringer om kropper som var ødelagt av maskiner og svært lange arbeidsdager, om barnedødelighet og elendige forhold og oppløsning av familier. Retorikken om hygiene og helse som hadde vært til stede i debattene på 1880-tallet var fortsatt til stede på 1890-tallet, og moraliseringen av morsrollen og husholdningsarbeidet ble en løsning på det sosiale spørsmålet, og dermed ble moralske reformer viktige i 1890-årenes debatt. Reformatorene trakk også fram seksuelle farer, som ble konstruert i forhold til tema som fare, sykdom, skittenhet og fordervelse og slik la grunnlaget for en mer uttalt medikalisert intervensjon i kvinnenes kropp fra slutten av 1890-tallet til første verdenskrig.
Den intense offentlige debatten om gifte kvinners arbeid i fabrikkene fortsatte ut gjennom 1890-årene, også etter at den nye kurs politikken var lagt død, og debatten utøvde innflytelse på staten, og i 1898-99 førte den til en offisiell statlig undersøkelse av gifte kvinners arbeid i fabrikkene. Fabrikkinspektørene fikk i oppdrag å utføre undersøkelsene, og de oppsøkte alle de miljø der arbeiderklassen ferdes og snakket med personer av alle de slag som ferdes i eller hadde kontakt med disse miljøene, som arbeiderne selv, fagforeningsfolk, arbeidsgivere, borgermestre, leger etc. Den ferdige rapporten ble offentliggjort i 1901 av innenriksministeren.
Våren 1889 gikk mer enn 150.000 kullgruvearbeidere Ruhr og ved Rhinen til streik etter konflikt om lønninger og arbeidsforhold. Streiken spredte seg raskt til Saar, Schlesien og Saksen, og den fikk spenningen mellom regjeringa og Riksdagen, og mellom Bismarck og den nye keiseren, om sosialpolitikken til å øke. Og den foranlediget den forandringen av statens sosialpolitikk som er kjent som "den nye kursen" tidlig i 1890-årene. Streiken avslørte hvordan Bismarcks sosialpolitikk kom til kort, selv om den var beundret i Europa. Streiken var den største så langt i Tysklands historie, og engasjerte både arbeiderklassen og resten av samfunnet.
Streiken ble diskutert av alle som deltok i samfunnslivet, og man var spesielt opptatt av hva den betydde for statens politikk. Også etter at arbeiderne i mai hadde gått tilbake til arbeid fortsatte diskusjonene, og presset for at staten skulle intervenere for å bedre arbeidernes kår ble holdt oppe. I desember 1889 begynte en ny streikebølge i gruvene, og den spredte seg til andre industrigreiner. Den skapte en dyp følelse av sosiale krise og førte til mange initiativ, også fra statens side, som var rettet inn mot kvinnene, familien og barna, selv om det var mennene som streiket.
Overveielsene om sosialpolitikken ble komplisert av at den også kom til å omfatte spørsmålet om Sosialistloven som gjaldt fram til slutten av september 1890. Bismarck mente at streikene skulle få gå sin gang uten at staten grep inn. Keiseren prøvde å mekle mellom partene ved å forhandle med representanter for de streikende arbeiderne og arbeidsgivere. Keiseren ble overbevist om at grunnen til streikene var elendige sosial forhold, og ikke sosialistisk agitasjon, og at dårlige sosiale forholdene var den største faren for den sosiale freden. Keiseren ville avskaffe den undertrykkende Sosialistloven. Men Bismarck arbeidet for at den skulle fornyes. Bismarck insisterte på at sosialpolitikken skulle brukes til å disiplinere de farlige lønnsarbeiderne, men keiseren drøftet med andre rådgivere nye kanaler for arbeidernes representasjon, som Arbeiterkammer og Arbeiterausschüsse. Bismarck gikk så hardt mot den politikken som keiseren stod for, og begynte å forberede statskupp, at han ble tvunget til å gå av. Han gikk av to dager etter at Riksdagen hadde vedtatt å oppheve Sosialistloven. Baron Hans von Berlepsch ble utnevnt som etterfølger til Bismarck, og han innledet den nye kursen.
Tidlig i 1890 gikk både Riksdagen og keiseren inn for utvidet statlig intervensjon for å forbedre forholdene for arbeiderne. I januar vedtok en stor majoritet i Riksdagen en resolusjon som støttet økt vern av kvinnelige og unge arbeidere og avskaffelse av søndagsarbeid. Keiser Wilhelm proklamerte samtidig at "folket må vite at dets keiser er opptatt av dets velferd", og han bad kronens råd om å skissere opp en revisjon av arbeidsloven. Neste dag, den 25. januar 1890, stemte Riksdagen mot å fornye Sosialistloven, og ga det Sosialdemokratiske partiet full legal status fra kommende september. Etter hvert som reformatorene bandt sammen dårlige sosiale forhold og sosiale konflikter med defekter i arbeiderklassefamiliene, heller enn å se de dårlige forholdene og konfliktene som resultat av utbyttende og undertrykkende strukturer, ble fokus for statens sosialpolitikk flyttet til familien.
Februar 1890 markerte høgdepunktet for den nye kursen. Keiseren offentliggjorde reformprogrammet sitt da regjeringens avis - Reichsanzeiger - offentliggjorde de to ediktene hans den 4. februar 1890. Wilhelms opprinnelige utkast hadde trukket opp et minimumsprogram av vernetiltak som, i overensstemmelse men Riksdagens resolusjon for foregående måned, siktet mot å avhjelpe de dårligste arbeidsforholdene for kvinner og unge arbeidere og sikret industriarbeiderne retten til å danne foreninger. Men den versjonen som kom fram til offentligheten var mer ambisiøs, og hevdet det grunnleggende prinsippet at det er en av statens plikter å regulere arbeidsdagens lengde og ansettelsesforhold slik at arbeidernes helse, deres moralske standard og økonomiske behov og deres krav på likhet for loven opprettholdes.
Det første av keiserens edikt søkte å opprette en europeisk kontekst for tysk arbeidslovgivning, og innkalte en internasjonal konferanse som skulle holdes i Berlin i mars 1890. Under konferansens visjon lå troen på at i lys av den internasjonale konkurransen på verdensmarkedet måtte forbedring av arbeidernes kår baseres på en internasjonal enighet mellom de ledende industrialiserte landene. Det andre ediktet var rettet til de preussiske ministrene for offentlige arbeider og for handel og næringsvirksomhet, og foreslo å utvide statens vern for kvinnelige og unge industriarbeidere gjennom øyeblikkelige praktiske tiltak, begrensning av arbeidsdagen til elleve timer, forbud mot at kvinner og ungdom arbeidet i gruvene og på søndager, sørge for fødselspermisjon tre veker før fødselen og tre veker etter fødselen, og foreslo en halvtimes lenger pause i arbeidsdagen for kvinner som ville lage et måltid for familien heime. Tiltak som skulle forhandles fram mellom arbeiderne og arbeidsgiverne var obligatorisk opprettelse av arbeiderkomiteer, valgt på fabrikknivå, og utstedelse av arbeidsforordninger, som ikke lenger ensidig skulle lages av bedriftene, men være tema for forhandlinger med arbeidernes komiteer.
Februarediktene ble gjenstand for konflikt mellom keiseren og Bismarck da Bismarck, som ble bedt om å redigere den opprinnelige teksten, gjorde store forandringer i den. Bismarck ville at teksten skulle sende sjokkbølger gjennom regjering og blant reformatorene, og vekke store krav fra arbeidernes side, for å gjøre det klart at det sosiale spørsmålet ikke kunne "løses med rosevann; for det trenger du blod og jern." Da ediktene ble offentliggjort var det klart for alle at de var et brudd med tidligere politikk. Men samtidig utløste de en bølge av offentlig begeistring. Både sosialdemokratene, det katolske Sentrumspartiets ledere og medlemmer av foreningen for sosialpolitikk hilste det begeistret velkommen, og så det som en seier for den politikken de selv stod for, selv om industriledere og aristokrater mente at det stod farlig nær sosialdemokratiske prinsipp.
Bismarcks lureri førte ikke fram siden han ikke kjente den offentlige mening godt nok. Han tok offentlig ediktet som uttrykk for keiserens intensjoner. Minister Berlepsch prøvde nå å gjøre ediktene om til praktisk politikk raskest mulig, og syntes ikke å være oppmerksom på forskjellene mellom den opprinnelige og den offentliggjorde versjonene av ediktene. Riksdagsvalget i slutten av februar 1890 bekreftet den opinionsendring som hadde skjedd, og styrket de politiske partiene som støttet den nye kursen, sosialdemokratene, Sentrumspartiet og de venstreliberale, og fordrev Bismarcks konservative støttespillere i Riksdagen fra deres dominerende posisjon i Riksdagen. Dette bidrog også til å svekke Bismarck, og midt i mars var Bismarcks holdning overfor sosialdemokratene og sosialpolitikken blitt uholdbar, og den 18. mars gikk han av.
To dager før Bismarck gikk av kom den internasjonale konferansen om arbeidervern sammen i Berlin under ledelse av Berlepsch. Fjorten europeiske nasjoner deltok, og restriksjoner på kvinners og barns industriarbeid var de viktigste spørsmålene som var oppe på konferansen. Utsendingene kom fram til enstemmig enighet om avskaffelse av nattarbeid for mindreårige og kvinners arbeid i gruver og om forlengelse av fødselspermisjonen til å omfatte de første fire vekene etter fødselen. Ingen store resultat kom ut av konferansen, og landene som var representert forpliktet seg ikke til å følge opp vedtakene med lover. Men arbeidet hadde betydning for den offentlige opinionen, for konferansen prøvde å komme fram til felles mål og retningslinjer for framtidig lovgivning. Kvinnelig fabrikkarbeid ble utpekt som det viktigste målet for statlig intervensjon og beskyttelse.
Seint i 1890 begynte Riksdagen arbeidet med en revidert lov om industrielt arbeid. Den skulle gi keiserens edikt kraft som lov. I debatten om loven som foregikk mens loven ble utarbeidet deltok ikke bare Riksdagen og de offentlige myndighetene, men også store grupper utenfor Riksdagen, i det arbeidere og andre grupper sendte inn petisjoner og gjennomførte underskriftskampanjer til fordel for bestemte krav. Den offentlige sfæren var utvidet og hadde fått flere deltakere og større innflytelse. I mai gikk loven gjennom i Riksdagen, og den ble vedtatt med støtte fra alle partiene med unntak for sosialdemokratene som motsatte seg at loven knyttet Arbeiterschutz sammen med Arbeitertrutz, beskyttende og undertrykkende tiltak. Arbeiderne fikk bedre helseforhold og vern, men den innskrenket arbeidernes rett til å organisere seg og til å streike. Bundesrat sluttet seg også til loven, og den ble gjeldende lov fra 1. april 1892.
Den reviderte arbeidsloven fra 1891 ga den tyske staten en ny rolle som mekler og formidler i arbeidsforhold. Det var en oppgave som Bismarck hadde satt seg mot at staten skulle ha siden han mente at det ville gå ut over konkurranseevnen til tysk industri. Fabrikktilsynet fikk flere oppgaver og større fullmakter og det ble mer sentralisert og de enkelte distriktene ble mindre siden det skulle ha hyppigere tilsyn med bedriftene. Det var ulike meninger om hvordan tilsynet skulle gå fram. Et nytt organ, kommisjonen for arbeiderstatistikk, ble opprettet. Den skulle samle sammen og bearbeide opplysninger for at loven skulle bli gjennomført så effektivt som mulig og nye vernebehov skulle kunne oppdages. Mens offentlig debatt og folkelig agitasjon ikke hadde forekommet i forbindelse med overveielsene over trygdelovgivninga til Bismarck i 1880-årene, viste debattene om sosialpolitikken og vernelovene at offentligheten hadde fått en ny plass i utformingen av velferdsstaten.
Det ble krevd strengere tiltak fra arbeidsgiverne mot farer mot liv og helse. Det ble strengere krav om belysning og ventilasjon, og avgasser, lukter, fuktighet og avfall skulle fjernes fortløpende. Alle maskiner skulle utstyres med sikkerhetsmekanismer som gjorde dem trygge i bruk. Kjønnene skulle etter paragraf 120 skilles fra hverandre på arbeidsstedet, i kafeteriaen og i vaskerommene. Borgerlige reformatorer hilste dette velkommen, men sosialdemokratene gikk mot den anklagen om umoral som lå bak denne paragrafen, og hevdet at blandingene av kjønnene var "den best tilgjengelige skole i moralitet." Selv om hensikten med den reviderte loven var regulering av arbeidsforholdene i fabrikkene, så visket mange av de enkelte tiltakene som gjaldt kvinner og ungdom ut grensene mellom familie og arbeidssted. Myndighetene hadde blitt spesielt opptatt av ungdoms forhold, siden de unge arbeiderne hadde vært spesielt aktive som streikevakter under de store streikene i 1889. Loven ville begrense de unge arbeidernes uavhengighet, og ville nekte dem retten til fritt å velge bosted, og krevde at foreldrene godkjente lærlingekontrakter og ansettelsekontrakter, og tillot at lønna til unge arbeidere kunne betales til deres foreldre eller verger. Paragraf 134b tillot også at arbeidsforordningene kunne fastsette at arbeidsgiverne foreskrev moralsk framferd både innenfor og utenfor arbeidsstedet, for å innskrenke de unge arbeidernes besøk til dansesteder og ølhaller etc. Sosialdemokratene tok avstand fra denne paragrafen, og bemerket at å ta i bruk politi for å oppdra familiene bare ville bringe Zank und Unfrieden inn i familiene.
Vernet av både kvinner og ungdom ble ordlagt som vern av deres kropper, for kvinnene av deres evne til å bære fram og oppfostre barn, og for ungdom siden de enda var fysisk umodne. Loven forbød nattarbeid og gruvearbeid for kvinner og ungdom, og satte en maksimalarbeidsdag på elleve timer for gifte kvinner og ti timer for ungdom. Fødselspermisjonen ble utvidet fra tre veker til seks veker, med det forbehold at kvinner kunne vende tilbake til arbeidet etter fire veker dersom en lege tillot dette. Loven ville ikke forby at kvinnene arbeidet i fabrikkene, men ville gi kvinnene mer tid til å ta seg av oppgaver heime. Loven prøvde å øke muligheten til at kvinner kunne få husholdopplæring. Loven utvidet betydningen av Fortbildungsschulen, som var en fortsettelsesskole for unge mannlige arbeidere, til å inkludere Haushaltsschulen - husholdsskolen - for kvinner.
Den reviderte loven var et kompromiss mellom forestillingene om sosialt forfall og fabrikkeierenes etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft. Selv om CVDI - "Centralverband Deutscher Industriellen" - hadde satt seg sterkt mot lovforslagene i 1887-88, aksepterte den nå det meste av vernelovene fra 1891. CVDI protesterte kraftig mot at arbeiderne fikk utvidet rett til å representere seg selv. Loven tillot at kvinnene arbeidet åtti timer overtid i året, og fødselspermisjon gikk bare til de kvinnene som kom under syketrygdloven fra 1883, og den kompenserte dem med halvparten av den lønna de mistet ved å være borte fra arbeidet.
Loven skilte mellom menn og kvinner, og den beskyttelsen som den ga gikk først og fremst til de unge og de kvinnelige arbeiderne. Ut fra den sosialpolitiske debatten i siste del av 1880-årene og massestreikene i 1889-90 og lovarbeidene i 1891 hadde det kommet to distinkte sosiale spørsmål og to kategorier borgerskap: På den ene siden utvidet staten beskyttelsen av kvinner, ungdom og barn i arbeid, og foretok derved en grundig reform av familielivet ved å intervenere på deres vegne i arbeidsplassen. Og på den andre siden opprettet den nye organ for representasjon der voksne mannlige arbeidere kunne hevde sine krav om økonomisk og sivil likhet og deres rett til representasjon og å forsamles og til å gi uttrykk for sine meninger. Arbeidslovgivningen dro opp grensene for arbeiderklassen, delte den etter kjønn og alder og fastsatte kvinnenes plass i samfunnet og i arbeidsprosessen, og også innen familien, klassen og det sivile samfunnet.
Miljøet som nå omfattet folkelige, borgerlige og byråkratiske reformorgan var selv fundamentalt endret av den raske utvidelsen av den offentlige sfæren tidlig på 1890-tallet etter at sammensetninga av Riksdagen ble forandret og etter at Sosialistloven ble opphevet. Både katolikkene og sosialistene stod fram som folkelige massebevegelser, og høyreekstreme nasjonalistiske pressgrupper gjorde seg gjeldende, og dette forandret de politiske partiene og måten som de stod fram på i løpet av 1890-årene. Dette forandret radikalt forholdet mellom de politiske partiene og deres velgere. Samtidig med at det sosialdemokratiske partiet vokste raskt fram vokste også en fagbevegelse som var nært knyttet til sosialdemokratiet. Fra den katolske massebevegelsen vokste det fram en katolsk bevegelse - "Volksverein für das Katholische Deutschland". Denne var grunnlagt i tekstilbyen Mönchen-Gladbach i Rhinland i 1890. Lederne dens så den som en massebevegelse som skulle utfordre "sosialdemokratiske feil", ikke minst om familie og kvinner. Denne katolske massebevegelsen ville ha lokalforeninger over hele Tyskland og mobilisere rundt religionen for å oppnå mål av religiøs, sivil og sosialpolitisk karakter. Den markerte omformingen av den sosiale katolisismen til en bevegelse som omfattet moderne måter for politisk mobilisering. Denne bevegelsens arbeid ble tilskyndet av pave Leo XIII's rundskriv av mai 1891, Rerum novarum, der paven tok inn over den katolske kirka at samfunnet ble forandret fra et standssamfunn til et klassesamfunn der det vokste fram en fattig arbeiderklasse, og der kirka måtte mobilisere seg selv og menighetene på en ny måte og om nye oppgaver.
I 1890 oppstod det også en protestantisk sosialreformbevegelse, den evangelisksosiale kongressen. Den ville undersøke de sosiale forholdene blant folket og evaluere forholdene opp mot de religiøse og moralske budene i evangeliet. Den var uvanlig i det sosiale reformmiljøet i det den la stor vekt på kvinnenes rettigheter. Den ville utvide både retten til fødselspermisjon og retten for kvinner til å motta trygdeytelser mens de hadde fødselspermisjon. Kvinner fikk den samme retten til deltakelse innen organisasjonen som menn hadde. Den hadde et ganske annet syn på kvinners fabrikkarbeid enn det de sosiale katolikkene hadde, siden sistnevnte ville forby kvinnelig fabrikkarbeid. Den skilte seg også fra sosialdemokratene som offisielt så på kvinnenes lønnsarbeid som inngangsport til deres deltakelse i samfunnet og kilde til deres frigjørelse. Den evangelisksosiale kongressen satte lønnsarbeidet og morsrollen som likeverdige i arbeiderkvinnenes liv, og gikk inn for at det måtte bli oppnådd en balanse mellom dem.
Staten fikk ny prestisje ved den nye kursens politikk siden den framsto som framgangsvennlig, og det sivile samfunnet ble mer vitalt med de nye organisasjonene og den utvidede offentligheten. Politiske journaler som Preussischer Jahrbücher, Schmollers Jahrbuch, Jahrbücher für Nationalökonomie und Statistik, Zeitschrift für die gesamte Staatswissenschaft og Grenzenboten var alle tidsskrifter der den nye politikken ble undersøkt og diskutert av borgerlige reformatorer. Sosialdemokratene hadde mange aviser, og de mest kjente tidsskriftene deres var Neue Zeit og Sozialistische Monatshefte.
Men den nye kursen kom til sin slutt kort etter at den nye loven var trått i kraft i 1892. Både keiserens og kanslerens interesse for arbeidervernlovgivning begynte å minke så tidlig som i første del av 1893, og i 1894 begynte de å legge mer vekt på autoritær undertrykkelse av de politiserte arbeiderne framfor å vise paternalistisk velvilje overfor dem. Berlepsch gikk av i 1896, og det markerte den offisielle slutten på den nye kursens politikk. Den følgende "Stumm æra", oppkalt etter industriherren baron Carl Ferdinand von Stumm, var et reaksjonært tilbakeslag. Forandringen fikk sitt tydeligste uttrykk i forslagene til omstyrtelsesloven av 1894 og Tukthusloven av 1898, som siktet mot å redusere arbeidernes rett til å organisere seg og å streike og å arbeide for samfunnsendring. Begge lovforslagene ble stemt den i Riksdagen, det første i 1896 og det andre i 1899. Men debatten om dem representerte en krise og skapte en kløft mellom arbeiderne og den tyske staten.
Debattene om den nye fabrikkloven i 1890 og 1891 var begynnelsen på en ny diskurs om kvinnelig fabrikkarbeid, siden det fortsatt stod mye igjen å ønske. Samtidig vokste den kvinnelige fabrikkarbeiderstyrken sterkt. Antallet gifte kvinner som arbeidet utenfor heimen ble nesten fordoblet mellom 1882 og 1907. Kvinnene kunne bli anklaget for å trykke ned lønnsnivået, noe som dersom dette var tilfellet gikk ut over mennene, og de kunne bli anklaget for å trenge bort mennene.
Ikke lenger at arbeidsloven var revidert brøt debatten om forbud mot gifte kvinners fabrikkarbeid ut. Det ble forsøkt framstilt som ødeleggende for forholdet mellom kjønnene. Det kom nye empiriske studier om husholdsbudsjett, ernæring, sykdom og barnedødelighet som siktet mot å fastslå hvordan gifte kvinners arbeid i fabrikkene virket inn på arbeiderklassefamiliene. Studier om barnedødelighet ble brukt av katolske reformatorer for å underbygge påstanden om at "kvinners arbeid, der barnedødeligheten er høy, grenser mot barnedrap." Det kom mange fortellinger om skandaløse forhold og store farer i arbeid og familie, som gjorde inntrykk, og etterlot et inntrykk av fullstendig oppløsning av den sosiale, moralske og kulturelle orden. For eksempel var det oppregnet under oppslagsordet Arbeiter i den lærde Handwörterbuch der Staatswissenschaft, som var redigert mellom 1890 og 1894, en serie av "økonomiske og moralske misbruk" i arbeiderklassefamiliene:
framfor alt, dårlige husholdningsferdigheter og et elendig familieliv blant arbeiderne, forårsaket av utsvevende, umoden og umoralsk ekteskapsinngåelse, av grovheten og umoralen til ekteskapspartnerne og foreldrene, av de miserable forholdene i heimene deres, av uforsiktighet og dårlig opplæring av konene, og ikke sjelden av det regulære arbeidet til konene og mødrene utenfor heimen, og også de overdrevne og umoralske barnefødslene og barnas patetiske oppvekst.
På liknende måte ble forholdene i fabrikkene beskrevet, og alle mulige laster ble tillagt arbeiderne. Oppgavene til de sosiale reformatorene var ikke bare å forbedre arbeidsforholdene for arbeiderne, men også å forbedre familielivet, barneoppdragelsen og måten husholdningene deres ble drevet på. Utryddelsen av kvinnelig arbeid i fabrikkene var en vesentlig del av dette, som løsning på de sosiale og moralske problem som ble oppdaget og som utgjorde det nye sosiale spørsmålet i 1890-årene.
I løpet av 1890-årene ble moralisering og idealisering av morsrollen en positiv løsning for å gjenordne det sosiale. Også sosialdemokratene idealiserte morsrollen og la vekt på hvor viktig og verdifull den var for samfunnet, og at den krevde spesiell beskyttelse. Den borgerlige kvinnebevegelsen arbeidet også for å oppvurdere morsrollen, og de gjorde den viktig i det sosiale arbeidet som de drev da de opprettet et nettverk av kommunale helseklinikker for å bekjempe barnedødelighet og organiserte kurs i husholdningsferdigheter, og også lærte opp sine egne medlemmer til å drive sosialt arbeid.
Fra tidlig på 1890-tallet av kom det en flom av bøker som framførte at kvinnene måtte tilbake til familien. Mange av dem var skandaleberetninger som framstilte fabrikkarbeidet som seksuelle utsvevelser, og som gjentok Alfons Thuns beretning om at om natten sov kvinner og menn sammen i de varme fabrikkene, og da foregikk det orgier der. Kvinnene stod i fare for å bli prostituerte drukkenbolter som ikke kunne stelle et hus.
Andre hevet det nye sosiale spørsmålet og spørsmål om "kvinnenes sanne natur" opp til et mer abstrakt nivå, og skrev at fabrikkarbeid ødela den feminine karakteren og den sosiale ordenen. I 1892 undersøkte Rudolf Martin forholdet mellom fabrikk og familieliv blant gifte kvinnelige tekstilarbeidere for å undersøke muligheten for å forby gifte kvinner å arbeide i fabrikkene. Artikkelen han skrev: "Die Ausschliessung der verheirateten Frauen aus der Fabrik: Eine Studie an der Textilindustrie" ble offentliggjort i det innflytelsesrike Zeitschrift für die gesamte Staatswissenschaft i 1896. Martin var øyensynlig den første som satte empirisk kunnskap om fabrikkene og arbeiderklassens nabolagene sammen med teoretiske ideal om kvinnens natur.
Martins artikkel førte til at man gikk over fra å debattere arbeidervern rettet inn mot kvinnene til å vurdere å forby kvinnenes arbeid i fabrikkene. Da Martin undersøkte forholdet mellom "seksuell karakter" og sosial orden brukte han Ferdinand Tönnies' bok Gemeinschaft und Gesellschaft, som var offentliggjort i 1887. Tönnies var medlem av foreningen for sosialpolitikk (den tidligere foreningen for sosial reform), og han hadde gitt kvinnenes arbeid i fabrikkene en viktig rolle i oppløsningen av Gemeinschaft - fellesskapet - og i dannelsen av Gesellschaft - storsamfunnet. I den andre boken av Gemeinschaft und Gesellschaft hadde Tönnies hevdet at "heimen og ikke markedet, deres egen eller venner bolig, er det naturlige stedet for kvinnenes aktivitet". Fabrikkarbeid gikk ikke overens med kvinnens natur:
Etter hvert som kvinnene går inn i kampen for å tjene et levebrød, er det klart at handelen og friheten og uavhengigheten til den kvinnelige fabrikkarbeideren som kontraktspartner og eier av penger vil utvikle hennes rasjonelle vilje og sette henne i stand til å tenke på en kalkulerende måte, selv om, i tilfellet med fabrikkarbeid, oppgavene selv ikke fører i den retning. Kvinnen blir opplyst, kaldhjertet og bevisst. Ingenting er mer fremmed og fryktelig for hennes medfødte natur, til tross for alle senere modifikasjoner. Kanskje er ingenting mer karakteristisk i dannelsen av Gesellschaft og ødeleggelsen av Gemeinschaft. Gjennom denne utviklingen kommer den "individualismen" som er en forutsetning for Gesellschaft til sin rett.
Martin fulgte Tönnies i å hevde at i løpet av deres bortføring fra heimen hadde kvinnen blitt frigjort. Men Martin hadde mer dramatiske forestillinger om sosial oppløsning enn Tönnies, i det Martin hevdet at kvinnenes arbeid til slutt ville ødelegge samfunnskroppen (Gesellschaftskörper). Kvinnene som arbeidet i fabrikkene vanskjøttet heimen, mannen og barna, hevdet Martin. Og dette var den viktigste grunnen til den høge barnedødeligheten, hevdet han. Han viste til en studie av Arthur Geissler som fant at barnedødeligheten i tekstilbyene i Saksen var høgere enn i alle andre områder i Saksen.
Martin oppdaget også at det var sammenheng mellom manglende faglige ferdigheter og dårlig lønn hos gifte mannlige arbeidere og sannsynlighet for at konene deres arbeidet i fabrikkene. Han oppdaget at i Crimmitschau var 55% av de kvinnelige tekstilfabrikkarbeiderne gift med menn som også arbeidet i tekstilfabrikkene, og for det meste i stillinger som krevde få ferdigheter og som var dårlig betalt. Martin fant at langt større andel av de kvinnene som var gift med menn med låge lønninger arbeidet i fabrikkene enn de som var gift med menn med høgere lønn. Det var klart også for Martin at de kvinnene som arbeidet i fabrikkene gjorde det for å holde husholdet og familien sammen økonomisk, siden mennene tjente for dårlig til å forsørge familien. Men Martin mente at dersom kvinnene forlot fabrikkene ville mennenes lønn stige, for kvinnenes arbeid skjedde i konkurranse med mennene, og kvinnene trykket lønnsnivået ned, og dermed reduserte de mennenes lønninger.
Martin framførte et ideal om den mannlige familieforsørgeren der han skilte mellom det falske og "det sanne arbeideraristokratiet". Han utfordret det herskende synet om at kvinnene tok arbeid i fabrikkene for å tilfredsstille familienes grunnleggende behov, og hevdet at faglærte arbeideres koner bare arbeidet i fabrikkene for å tilfredsstille et behov for luksus. Han kalte deres ektemenn for "falske aristokrater" som strevde for å heve seg over massen av alminnelige arbeidere, men at de mislyktes i å tilfredsstille "den høgere, ideale renheten til familien" når de sendte konene på arbeid i fabrikkene. "Virkelige aristokrater", hevdet Martin, verdsatte familien og de "høgste pliktene" til kvinnene mer enn materiell velferd, og insisterte på å holde konene heime.
Martins arbeid ble mye lest, og det inspirerte til flere studier. Det ga mange av de underliggende forutsetningene for debatten om kvinners arbeid, nøkkelspørsmålene og forestillingene om hvordan ting var, i det neste tiåret etter hvert som den nye kursen i sosialpolitikken ble knekket fra midten av 1890-årene. I 1902 skrev Henriette Fürth at siden offentliggjørelsen av Martins artikkel "hadde ikke spørsmålet om [gifte kvinners arbeid i fabrikkene], det kritiske viktigheten av det som er erkjent av alle sider, opphørt å engasjere sosialpolitikkens verden."
Middelklassefeminister og den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen stod opp for å forsvare kvinnenes rett til å arbeide utenfor heimen og for å bekjempe bildet av kvinnene som Schmutzkonkurrentin - urettferdige konkurrenter - og streikebrytere, og protesterte mot forestillingen om gifte kvinners fabrikkarbeid som en "sykdom på samfunnskroppen". Elisabeth Gnauck-Kühne sa i 1895 at sammenliknet med kvinnene i de besittende klassene, som ansatte tjenere og hushjelper, "greier kvinnene i arbeiderklassen å oppfylle sine naturlige plikter i heimen og familien i større grad ...... selv om mange av dem samtidig arbeider for lønninger i industrien eller i andre sektorer eller tar sesongarbeid og slik står overfor en overveldende mengde arbeid og ansvar samtidig." Både Gnauck-Knühne og Minna Wittstein-Adelt dro på egne undersøkelser når de argumenterte mot de mange negative forestillingene som var festet til kvinnelige fabrikkarbeidere.
I likhet med Henriette Fürth så mange av de middelklassefeministene som stod fram i det sosiale reformmiljøet i 1890-årene at middelklassekvinnene og arbeiderklassekvinnene hadde en felles sak, og den var at retten til utdanning og retten til arbeid og de rettighetene som fulgte med borgerskap hørte sammen med retten til arbeide i fabrikkene. For debatten om kvinners arbeid i fabrikken i siste del av 1890-årene falt i tid sammen med en debatt om tysk ekteskapslovgivning, som var svært intens og med stor deltakelse. Kjernepunktet var mennenes legale dominans over kvinnene, som ga seg uttrykk i mennenes særretter med hensyn til retten til skilsmisse, ekteparets eiendom og foreldrerett og plikter. Utkastet fra 1896 som omhandlet ekteskap sa blant annet at "mannens karriere, ansettelse og sosiale posisjon var grunnlaget for familielivet". Paragraf 1356 sa at "det er mannens plikt å forsørge sin kone" mens "kvinnen er både berettiget og forpliktet til å ta seg av husholdningen". Mer grunnleggende så bestred feministene lovens begripelse av familien "som et privat rike skilt fra det sivile samfunnet", og krevde at de statsborgerlige rettighetene som eksisterte i det offentlige riket også ble anvendt i heimen. Mange av de feministene som bekjempet denne ekteskapslovgivninga prøvde også å vende debatten om sosiale reformer bort fra å handle om lovforbud til å handle om videre utvikling av arbeidervernlovgivningen.
Selv om tekster som den Martin hadde skrevet lå under mye av debatten om kvinnenes fabrikkarbeid, prøvde både feminister og sosialdemokrater å utfordre denne diskursen. Den internasjonale kongressen for arbeidervernlovgivning som møttes i Zürich mindre enn et år etter at Martin hadde offentliggjort artikkelen sin viste hvor splittende saken hadde blitt innen den europeiske arbeiderbevegelsen. Kongressen samlet representanter for europeiske arbeiderorganisasjoner som støttet "statens intervensjon på vegne av arbeiderklassen". Den tyske delegasjonen inkluderte tallrike fagforeningsledere og medlemmer av katolske og sosialdemokratiske arbeiderorganisasjoner, og noen fra protestantiske arbeiderorganisasjoner, og flere riksdagsmedlemmer. Til stede som gjester var blant andre Ferdinand Tönnies, Werner Sombart, Paul Göhre, Elisabeth Gnauck-Kühne og Minna Cauer. Man ble enige om blant annet krav om åtte timers arbeidsdag for kvinner, utvidet fødselspermisjon og at arbeidervernlovgivningen måtte utvides til å gjelde også utenfor fabrikksektoren. Men det var uenighet omkring gifte kvinners arbeid utenfor heimen. De fleste utsendingene var enige om at "fabrikkansettelsen for gifte kvinner er under de nåværende forhold en akutt fare for familien". Men forsøkene på å bli enige om hvordan denne faren skulle avhjelpes førte ikke fram. Noen delegater pekte på den stadige veksten i antallet gifte kvinner som arbeidet i tekstilindustrien, og på hyppige sykdomstilfeller og høg barnedødelighet i tekstilarbeiderfamilier, og "feminiseringen" av veving som var spesielt framtredende i 1890-årene, der veksten i den kvinnelige arbeidsstyrken gikk sammen med en nedgang i mannlige veveres inntekt. Det var delegater som gikk inn for at det ble forbudt for kvinner å arbeide i fabrikkene, og sa at fabrikkarbeidet var et angrep mot kvinnene og deres naturlige oppgave. Henri Carton de Wiart fra den Belgiske kristne arbeideres forening foreslo en resolusjon som oppfordret til forbud mot kvinnelige fabrikkarbeid. Lily Braun vendte de moralistiske argumentene rundt, og sa at dersom kvinner ble nektet å arbeide i fabrikkene ville mange arbeiderfamilier ikke kunne holdes sammen økonomisk - kvinnene måtte ty til prostitusjon, og mennene ville ikke lenger ha råd til å stifte familie siden de tjente for lite til å forsørge en familie, og antallet barn som ble født utenfor ekteskap ville øke dramatisk. Etter en lang debatt ble forslaget til Henri Carton de Wiart avvist med 165 stemmer mot 98 stemmer. I slutten av 1890-årene var kristne organisasjoner blitt de som mest aktivt gikk inn for å forby kvinnene å arbeide i fabrikkene, mens lederne av den sosialistiske bevegelsen gikk sammen om å kjempe for kvinners likestilling og rett til å arbeide, selv om mange arbeidere var redd kvinnenes konkurranse.
Spørsmålet om kvinners arbeid fortsatte å komme opp i Riksdagen. Sentrumspartiet intensiverte ut gjennom 1890-årene sin kampanje for å legge restriksjoner på gifte kvinners arbeid. Det foreslo at forholdene i familiene til gifte kvinner som arbeidet måtte undersøkes, og det ble lagt et stort press på staten for at den skulle foreta seg noe, og i 1898 besluttet regjeringa å foreta en undersøkelse av forholdene.
Neste år fikk fabrikkinspektørene i hele Tyskland i oppgave å undersøke hvor mange gifte kvinner som arbeidet utenfor heimen, og grunnen til at de gjorde dette. Fabrikkinspektørene gikk svært grundig til verks, og oppsøkte mange ulike parter. De skulle også bedømme hvordan et forbud mot at gifte kvinner arbeidet i fabrikkene ville virke, eller andre løsninger, som at kvinner måtte sertifiseres av en eller annen autoritet, for eksempel lege, for å kunne søke lønnet arbeid. Dessuten ble mange personopplysninger samlet inn om hver arbeidende kvinne, og opplysninger som skulle hjelpe til med å beregne hvordan ulike tiltak fra statens side ville virke både for familienes levestandard og for menns villighet til å gifte seg. Og det skulle undersøkes om de gifte kvinnelige arbeiderne kunne erstattes av andre grupper. Fabrikkinspektørene la selv opp de undersøkelsene som de gjennomførte.
Riksdagens og kanslerens beslutningen om å undersøke virkningene av et lovforbud mot kvinnelig fabrikkarbeid var høgdepunktet i kampanjen for å utelukke kvinnene fra fabrikkene.
Offentligheten var svært opptatt av undersøkelsen, som jo var et resultat av offentlig press mot staten. Mange parter prøvde å påvirke undersøkelsens utfall mens den ble foretatt. I Württemberg inviterte for eksempel den sosialdemokratiske tillitsmannsforeningen seks fabrikkinspektører til sin regionale konferanse for å delta i drøftelse av "grunner og konsekvenser av gifte kvinners arbeid i fabrikkene". Fabrikkinspektørene deltok i konferansen. De fagorganiserte arbeiderne fikk delta i undersøkelsen i Württemberg ved at de skriftlig besvarte en mengde spørsmål, og de ga uttrykk for å være fornøyd med måten de fikk uttrykke sitt syn på.
De sosialdemokratiske kvinneorganisasjonene var også aktive, og nyttet det høvet som fabrikkinspektørenes granskning ga til å angripe retorikken til de som ville forby kvinnene å arbeid i fabrikkene. De organiserte massemøter og samlet inn underskrifter og sendte ut tusenvis av flygeblad som gikk mot å forby de gifte kvinnene å arbeide i fabrikkene. Die Gleichheit, sosialdemokratenes kvinneblad, gjennomgikk de sosiale og økonomiske forholdene som fikk kvinner til å søke arbeid i fabrikkene, og viste også til ny konsumentindustri som gjorde husholdningene mindre arbeidskrevende og teknologiutvikling som utvisket forskjeller mellom menns og kvinners arbeid.
Tidsskriftene til den borgerlige kvinnebevegelsen, som Centralblatt des Bundes Deutscher Frauverein, som var organ for Føderasjonen av tyske kvinneforeninger (BDF), var også aktive i debatten, og skrev at det var nødvendig for mange kvinner å arbeide i fabrikkene for å holde familiene sammen økonomisk, og at det var umulig å erstatte den inntekta kvinnene fikk i industri med husflid og annet arbeid heime. BDF samlet inn 50.000 underskrifter fra sine medlemmer som ba om at arbeidervernlovgivninga ble utvidet til å gjelde heimeindustrien. Disse ble overlevert til Riksdagen. På den andre siden støttet Ludwig Pohle, medlem av foreningen for sosialpolitikk, forslaget om å forby kvinnene å arbeide i fabrikkene. Pohle trakk i tvil fabrikkinspektørenes foreløpige konklusjon om at kvinnene arbeidet fordi det var helt nødvendig at de tjente penger for å unngå å lide nød, og hevdet at kvinnene kunne tjene de pengene de trengte i landbruket eller heimeindustrien. Pohle hevdet at barna til de kvinnelige fabrikkarbeiderne ville bli "mindreverdig materiale for det menneskelige samfunnet." Pohle foreslo obligatoriske husstellkurs som måtte bli gjennomgått før kvinner fikk lov til å gifte seg. Arbeidsgiverorganisasjoner var også aktive overfor myndighetene.
Den tyske staten svarte på den offentlige agitasjonen ved å ta på seg å undersøke forholdene. Initiativet til undersøkelsen kom fra Riksdagen, og kansleren ga ordre om at undersøkelsen skulle bli foretatt og gjennomføres av fabrikkinspektørene. Kathleen Canning skriver at mobiliseringen for sosial reform, spesielt arbeidervernlovgivning, ble en del av det Geoff Eley og David Blackbourn har kalt omformingen av den politiske nasjonen som foregikk under Wilhelmine perioden (1890-1918) etter hvert som nye strukturer for offentlig kommunikasjon forandret selve måten som det politiske livet foregikk på. Det er av største betydning å undersøke utviklingen av arbeidslovgivningen for å analysere hvordan ulike krefter gikk fram for å fremme sine standpunkter ved å utvide offentligheten gjennom å trekke sine støttespillere inn i den for å kunne ha kraft nok til å forandre den måten beslutninger i staten ble truffet på. Katolikker, sosialdemokrater, feminister og intellektuelle lyktes i å bringe det sosiale spørsmålet ut av den høge politikkens sfære og inn i den utvidede offentligheten. Debatten deres om kvinnelig fabrikkarbeid og om det endrede forholdet mellom kvinner og familien, familien og staten, var kritiske deler av den diskursive og sosiale mobiliseringen som omformet forholdet mellom det sivile samfunnet og staten, utfordret og utvidet feltet til den tyske velferdsstaten og rekonstituerte det "sosiale". Tilfellet med arbeidslovgivningen bekrefter viktigheten av diskursiv kamp som et middel for å forandre den tyske velferdsstaten. Debatten om kvinnenes arbeid fant sted da de teknikkene som sikret at debatten trengte ut i befolkninga endelig var kommet på plass, som avisenes tilstrekkelige utbredelse, og nye teknikker for å få fram kunnskap, som statistikk, var i ferd med å bli solide. Med dette ble den sosiale diskursen avgjørende viktig. Til slutt, denne historien om det diskursive terrenget til arbeidslovgivningen kompliserer også det funksjonalistiske synet på den tyske velferdsstaten som forklarer dens opprinnelse og virkemåte som et middel for å legitimere og sikre forholdene for kapitalismens reproduksjon.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Industrialisering og kvinners arbeid
Oversikt over alle tekstene om europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: