London -

Arkitektur og monumentale bygninger

Første del

Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art - London, Paris Vienna"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Innholdsoversikt

Les videre om londonerne og utbyggingen av Docklands og Canary Wharf

Ombygging av London - 1811-1825

London var i sin tid den største byen i det romerske Britannia, men da det romerske Britannia brøt sammen rundt år 400 ble etter hvert London lagt øde. Utenfor de gamle bymurene til det romerske London vokste et angelsaksisk London fram, og da vikingenes angrep begynte å true det angelsaksiske London ble det flyttet innenfor de gamle romerske bymurene som ble satt i stand til på nytt å tjene som forsvarsverk for byen.

I 1666 ble London herjet av en stor brann. Da byen ble bygget opp på nytt var det ikke en kopi av den gamle nedbrente byen som oppstod. Myndighetene ville ha en by av bygninger som var bygd av brannsikre materialer, og som lå langs brede gater som var rettlinjede og med romslige plasser. Nå gjorde de gamle eiendomsforholdene seg gjeldende og tvang den nye bebyggelsen til å holde seg innenfor det mønstret som det gamle gatenettet satte, men da byen vokste utenfor det gamle byområdet ønsket man der bredere gater og åpne områder. Men gatene ble tvunget til å følge eiendomsgrenser og gamle stier, gatenettet ble uoversiktlig, selv om gatene ble bredere enn i middelalderbyen og husene bygd etter nye standarder som gjorde dem mindre brannfarlige.

Ved begynnelsen av det nittende århundret var London den største og rikeste byen i verden. Allerede før Napoleonskrigene var vunnet begynte London på et program med byfornyelse og forskjønnelse. Programmet ble av kort varighet, merkelig nok, det varte bare fra 1811 til 1825.

**Regent's Park og Regent Street, London**
Byggearbeidene ved Regent's Park og oppbyggingen av Regent Street inngikk i denne byfornyelsen som begynte i 1811. Byggingen av Regent Street og opprettelsen av Regent's Park fulgte et mønster som jordeiere og utbyggere allerede hadde tatt i bruk i det syttende og det attende århundret. Foto av parti fra Regent's Park: Fotografiet er tatt av Justin East og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Fram til fullførelsen av Regent's Park og utviklingen av Regent Street var ikke London en Grand City av Avenyer og Plasser. I øst hadde City of London blitt gjenoppbygd etter den store brannen i 1666 ved å følge gatemønstret fra middelalderen. Wrens St. Pauls Cathedral og de andre kirkene i byen lå vegg i vegg med nabobygningene. Westminster var forbundet med City gjennom The Strand, og langs The Strand lå det tett med store herskapshus som tilhørte aristokratiet. Westminster var innesperret mellom Themsen og St. James's Park. Noen nyere utbygginger inkluderte åpne plasser omgitt av terrassebebyggelse, og vanligvis fylt av hager og trær, som førte til smale og enkle gater. John Nash kom med en plan som var så nyskapende at Londons karakter ble endret, og som gjorde byen til en aristokratisk by. Regent's Park opptar de 550 acres [1 acre er 4047 kvadratmeter, altså godt og vel fire mål] som er det som er tilbake av Henrik VIII's jaktområde ved Marleybone, land som eies av krona og ble leid ut til jordbruksformål. I 1793 var det bare få år til leieavtalene gikk ut, og man innså at området, som lå lengst nord i utkanten av den voksende byen, var klart til utbygging. Det ble laget flere rapporter om spørsmålet, og myndighetene fastsatte en pris på £1000 for den valgte planen. Men ingenting skjedde. Og Thomas Leverton (1743-1824) og Thomas Chawner (1774-1851), som var arkitekter ved Land and Revenue Office, og John Nash som var arkitekt ved Chief Commissioner of Woods and Forests, ble spurt om de hadde ideer. Leverton og Chawner produserte fantasiløse planer som forlenget gatenettet i de nylig utbygde Grosvenor og Portland eiendommene nordover. Nash laget en revolusjonerende plan som så for seg en park med utspredte frittstående villaer i sentrum omgitt på tre sider av en stor mur av terrassehus. Parken skulle være åpen mot nord, mot landsbygda og mot Hampstead Heath. Nash var en fasjonabel arkitekt som var i ferd med å bli favoritt til prinsregenten. George, den framtidige George IV, var regent for sin far som var syk fra 1811 til 1820. Planen til Nash ble akseptert i 1811. Nash innså at forbindelsen mellom Marleybone park og byen var viktig, og han utviklet en dristig plan for kommunikasjoner i et område som strakte seg sørover fra Regent's Park over Marleybone Road og inn i det nylig utbygde Portland Place, og derfra videre ei ny rute gjennom byen på grensen mellom det fasjonable Mayfair og underklassestrøket Soho. Prinsregenten ble interessert i planen da Nash presenterte den som en plan for ei gate for store seremonielle prosesjoner fra den nye parken til prinsens palass i London, Carlton House. Legg til tanken om et sommerpalass i parken, og prinsens støtte var sikret. Nash arbeidet uopphørlig i de neste tjue årene med å virkeliggjøre denne visjonen. Han var i kontakt med grunneiere, leietakere, spekulanter, arkitekter, kontraktører, regjeringa og prinsen. Regjeringa tilføyde en utvidelse av planen mot øst for å forbinde Regent Street med City. Nash fulgte opp med Trafalgar Square. Prinsen ga Nash i oppdrag å konstruere den kongelige sommerpaviljongen i Brighton og å bygge om Buckingham House [Palace] for å erstatte Carlton House. Dette siste førte til Nashs fall i hendene på sjalu rivaler og smålige regjeringsministre. Ved Regent's Park skapte Nash et naturalistisk og malerisk landskap i stilen til Humphrey Repton, som tidligere hadde vært partner til Nash. Villaene skulle bygges rundt en innsjø. Bare åtte av de planlagt 56 villaene ble bygd, men dette ble erstattet med to ekstra boligområder som ble tilføyd i det nordøstlige hjørnet av parken: Park Village East og Park Village West. Prinsens sommerpalass skulle være midt i parken vendt mot vest. For å skaffe til veie høvelige omgivelser for palasset forestilte Nash seg terrassehusene som staselige herregårder, palass for aristokrater. Og husrekkene med opptil 35 fem hus i noen terrasser [rekker] ble skjult bak enhetlige fasader som om husrekkene bare var et enkelt bygg. Hver terrasse fikk navn med kongelig klang, som: Chester Terrace (1825): Nesten 1.000 fot lang er dette den største terrassen med tre frittstående og to tilknyttede korintiske søyleganger for å bryte opp lengden. Cumberland Terrace (1826): Den mest forseggjorte terrassen, tegnet for å stå i stil med prinsens palass på den andre sida av parken, og bestående av tre blokker forbundet med triumfbuer. Hanover Terrace (1822): Betraktet som den mest vitenskapelige terrassen med bueganger i første etasje som skjuler frontdørene. Park Crescent (1812 og 1819-1821) ble bygd i to faser siden den opprinnelige utbyggeren gikk konkurs. Nash planla at Park Crescent skulle binde den nye parken til den nye seremonielle ruten. To majestetiske halvsirkelformede terrasser av hus lot Portland Place bli stadig bredere før den munnet ut i den store Regent's Park, og kom man den endre veien, på vei mot byen, ble man ledet inn i det smalere området. Park Crescent ble ødelagt under Andre Verdenskrig og gjenoppbygd som kontorbygninger, men man utelot de fleste døråpningene. Sussex Place (1822-1823) er den merkeligste av terrassene med sine buede endepartier. De 26 husene er brutt opp i ni grupper. Opprinnelig mye kritisert, men er nå den mest beundrede terrassen, og blir brukt av et høyere lærested. York Terrace (1822) er et par terrasser på atten hus. Regent's Park var et svært stort utbyggingsprosjekt med mange flere terrasser og frittstående hus enn de som her er nevnt. Det var hus i ulike størrelser og prisklasser, og også markedsplasser og et barnehjem og ei brakke og endebasseng for Regent's Canal, som var en kommersiell vannvei. Noe av dette har gått tapt, det meste etter Andre Verdenskrig, i 1950-årene. Men det er nok tilbake til at den glimrende planen til Nash er synlig og kan bli verdsatt også i dag. Dessverre har det ikke gått så godt med Regent Street. For å gjøre det enkelt å lage forbindelse fra Regent's Park til byen unngikk Nash å legge veien gjennom etablert bebyggelse og kommersielle distrikt. Han la veien langs grensene til grunneiendommene og over land som staten allerede eide, eller kjøpte land som var til salgs. Resultatet var ei gate som buktet seg sørover fra Regent's Park til Carlton House. Utfartsveien fra Regent's Park gikk ut fra Park Crescent og forbandt den med ei etablert gate, Portland Place. Ved den sørlige enden av Portland Place traff Nash det første problemet, en stor herregård som het Foley House rett øst for Cavendish Square. Nash lot veien svinge og opprettet Langham Place, og planla ei kirke i dette knutepunktet. All Souls Church, Langham Place (1822-1824), er ei firkantet bygning som likner på en boks med sitteplass for 1.820 personer. Boksen er skjult av en forseggjort søylegang, som gjør kirka til et arkitektonisk vellykket byggverk. Og den skjuler den skarpe svingen som veien tar her. Kirka er briljant, selv om kritikerne til Nash ikke var vennlige mot ham. Svingen ved Langham Place førte veien inn i den virkelige Regent Street, og herfra fortsetter den mot sør som ei elegant gate med fasjonable butikker med boliger i andre etasje. Det elegante løpet blir avbrutt av kryssende gater og viktige bygninger, og alt ble planlagt av Nash eller under hans oppsyn i en behersket klassisk stil. Der Regent Street krysset Oxford Street opprettet Nash Oxford Circus, en sirkulær plaza. Lenger mot sør, før man kommer til Piccadilly Circus, svinger Regent Street nitti grader mot øst med the Quadrant. Ved Piccadilly Circus snur veien sørover og kommer til Waterloo Place, og endelig til Carlton House. Det meste av bebyggelsen langs Regent Street har blitt fornyet og gata har fått en annen karakter enn den Nash ga den. Regent Street inspirerte keiser Napoleon III til å gi baron Haussmann i oppdrag å skape bulevardene og avenyene i Paris. Prinsregentens sommerpalass ble aldri bygd i parken, og det ekstravagante og kostbare Carlton House ble revet og erstattet av Carlton House Terrace. Dette var to terrasser av massive hus skilt av hertugens av Yorks søyle og trapp som ga adgang fra Waterloo Place til St. James's Park og the Mall, som var en bred aveny som førte til prinsens - nå kongens - siste ekstravaganse: Buckingham Palace.

Her er det på sin plass å presentere den engelske terrassehusbebyggelsen:

Terrassehusbebyggelse

Luftfoto av britiske byer viser at majoriteten av boligene er terrassehus. Terrassehus finnes i alle størrelser, fra de minste hus eid av arbeidsfolk til de største og flotteste byhus eid av aristokratiske storfolk. [Terrassehus er vanligvis det samme som rekkehus.]
Foto av "Back of Terraced Houses in Bristol":
Foto av baksiden av terrassehus i Bristol
Fotografiet er tatt av Simon Speight og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Tidlig i det attende århundret var vanligvis terrassehusene enkle utvendig, uansett hvem som bodde i huset. Men fra 1770-årene av ble husene til overklassen og middelklassen mer forseggjorte utvendig. I det nittende århundret ga søyleganger og annen utsmykking variasjon i bebyggelsen, mens husene fortsatt ble bygd etter den samme grunnleggende planen. I det tjuende århundret var terrassehusene umoderne i ei tid, de ble assosiert med slum og det gjorde mer frittliggende hus populære. Men etter hvert som etterspørselen etter boliger økte og tomteprisene steg førte den effektive arealutnyttelsen til terrassehusene til at de på nytt ble et alternativ mange valgte. At terrassehusene på nytt ble populære skyldtes også at de høye boligblokkene fra 1960- og 1970-årene ble upopulære, og de ga ikke flere boliger per kvadratmeter tomtegrunn. I følge Stefan Muthesius var ti prosent av boligene i 1911 frittliggende enheter, leilighetene utgjorde bare tre prosent av boligmassen, og 87% av boligene var en eller annen form for terrassehus. England er uvanlig i Europa ved at leiligheter ikke ble populære inne i byene.
Terrassehuset ble utviklet både med utgangspunkt i middelalderens byplan og de byggeforskriftene som ble innført for London etter den store brannen i 1666. Middelalderens by var ikke planlagt, og utviklet seg ikke etter noen plan. I middelalderens byer var husfronten som vendte mot gata smal slik at så mange hus som mulig fikk direkte adgang til gata. Dette betydde at hustomtene var smale men dype. I århundrene fram til brannen i 1666 var de husene som ble bygd i London bygd av tømmer, og de stod tett vegg i vegg, og stakk ut over gata. På søndag 1. september 1666, i ei trang gate som het Pudding Lane, kom en husbrann ut av kontroll og 13.000 hus og 87 kirker brant ned, blant dem St. Paul's Cathedral. I løpet av noen måneder ble det lagt planer om å bygge en ny by med brede bulevarder og nye kirker og offentlige bygninger. Men grunneierne krevde å få beholde tomtene sine, og dette stoppet planene. Men det ble innført byggeforskrifter med krav om brannsikre materialer og betydelig gatebredde. Tomtene var fortsatt like smale som før, men de nye husene som ble bygd var ulik de nedbrente husene. Bygningene var høyere og smale med regelmessige vinduer.
Et århundre senere, i 1774, regnet byggeloven opp fire klasser av hus. Klasse I var de høyeste, med fem eller seks etasjer, og samtidig de bredeste, mer enn 30 fot. Klasse IV var de minste husene, to eller tre etasjer og mindre enn 20 for brede. I det nittende århundret ble det bygd terrassehus som var enda mindre, men bare noen få hus som var bygd for de rike var større enn klasse I.
Planene for de ulike terrassehusene var ganske like. Tomtene var smale, og tre til fire ganger så dype som de var brede, og bak husene gikk det vanligvis ei bakgate som ble kalt for mews dersom huset var så stort at det hadde staller og vognhus. Den typiske planen delte bredden i tre. To tredjedeler på den ene eller andre sida ga plass til de viktigste rommene i huset mens den gjenværende tredjedelen gikk med til inngangshall, ganger og trapper og små rom. Dette fylte husets frontparti. Dybden varierte med hvilke husklasse huset tilhørte, men den var sjelden mer enn 40 fot. På baksida av huset var det en fløy som kunne være opp til halvparten av husets bredde og som nådde ut til smuget og inneholdt forskjellige lager og arbeidsrom etc. Denne grunnleggende ordninga med ei inndeling av huset i to tredjedeler og en tredjedel reflekterte skillet mellom de betjente rommene og tjenesterom og viser seg i alle terrassehus, og gjelder også i dag.
Flyfoto viser også at terrassehusene var gruppert sammen etter klasser og slik også etter hvilken samfunnsklasse leieboerne tilhørte. Husene i klasse I vendte ut mot bredere gater, eller på de beste adressene mot åpne plasser, en "Square", med en stor sentral hage som bare var åpen for leieboerne - Grosvenor Square, Berkeley Square, Eaton Square, og så videre. Terrassehusene av lavere klasse vendte ut mot smalere gater.
Nigel R. Jones beskriver to svært ulike terrassehus som eksempler på hvordan terrassehus kunne være. Det ene står i Liverpool. Liverpool ble i det nittende århundret en viktig havneby for skipstrafikken på Amerika. Øst for dokkene ble det bygd rekker av gater med terrassehus der havnearbeiderne kunne bo. Gatene er akkurat brede nok til at to biler kan passere hverandre. Det går smale fortau langs gatene. Husene er uten hage og har utgang direkte ut i gatene. Hvert hus er omtrent 12 fot bredt. I første etasje har hvert hus dør og vindu som vender mor gata, og i andre etasje har husene bare et vindu som vender mot gata. Husene er for små til å bruke plass til en hall, døra fører rett inn i ei stue. Dette rommet er omkring 9 fot langt. Denne stua har dør til et kombinert kjøkken og dagligstue. I andre etasje er det to soverom. Tidlig i 1970-årene ble husene utbedret og første etasje har nå også baderom og et moderne kjøkken. Bak huset er det en trang bakgård med grusdekke, og port til ei bakgate.
Det ble bygd enda mindre terrassehus som bare hadde to rom, et i hver etasje. Disse husene hadde ingen bakgård, men var bygd vegg i vegg med liknende hus på tre sider. Husene hadde heller ikke egne do, men det var felles do for hele gata. Disse husene er nå revet. Det bodde hele familier i disse husene.
Aristokratene hadde terrassehus i London, selv om de virkelig store husene deres vanligvis lå ute på godsene deres ute på landet. Aristokratene var bare i London i sesongen mens Parlamentet satt sammen. Wynn House er et slikt hus. Det er nummer 20 St. James Square, og ble bygd for Sir Watkin Williams Wynn, som var en av de rikeste grunneierne i det nordlige Wales. I 1771 kjøpte Watkin dette stedet i St. James Square på den betingelsen at han kunne rive det huset som allerede stod der og bygge et nytt hus.
Det huset som Watkin fikk satt opp var et av de mest ekstravagante terrassehus som ble bygget i London, men likevel er det bygd etter den tradisjonelle planen for terrassehus. Stedet var 45 fot bredt og nesten 200 fot dypt. Den tredjedelen av tomta som er nærmest St. James Square er brukt til hovedhuset. Den midterste tredjedelen er brukt til en fløy og en gårdsplass, og den bakerste tredjedelen til staller, vognhus til fire vogner og lager og verksteder. Huset står omtrent 10 fot fra fortauet.
Robert Adam var arkitekt for huset, og han tok den grunnleggende planen for terrassehus og greide å tegne en serie rom og sirkulasjonsrom, som trapper, ganger og hall, og lage en variert og dekorativ helhet ut av det. En enkel og kald innkomsthall fører til den store trappa der ei stor nisje med statuer gir ekstra bredde. På hver side av denne nisja er det dører til musikkrommet og til spisestua. Upstairs er det forværelser og stuer. I fløyen bak trappeoppgangen var det leiligheter for Sir Watkin i første etasje og for lady Wynn i andre etasje. Grunnplanen ga alle de rommene som trengtes for å kunne ta mot gjester og for å kunne representere. Sir Watkin og lady Wynn inviterte hundrevis av gjester til ball og konserter i løpet av sesongen, mens de forhandlet og konsoliderte politiske og finansielle allianser. Rommene var forbundet med hverandre slik at mange mennesker med letthet kunne sirkulere mellom rommene. Etter den tre måneder lange sesongen ville herskapet trekke seg tilbake til sine eiendommer på landet.
Alle rommene var smakfullt innredet og dekorert. Nå er dette huset hovedkvarter for et internasjonalt selskap, og mye av de gamle dekorasjonene har overlevd.
Fortsatt bygges det terrassehus. I England er det vanlig å leie tomtegrunnen som hus står på, vanligvis leies den for 99 år. Leietakeren betaler årlig leie gjennom disse årene, og når de er gått går hele eiendommen over til grunneieren. Huset er blitt hans, og han kan da leie ut eiendommen på nytt.

**Terrassehusbebyggelse**
Luftfoto av britiske byer viser at majoriteten av boligene er terrassehus. Terrassehus finnes i alle størrelser, fra de minste hus eid av arbeidsfolk til de største og flotteste byhus eid av aristokratiske storfolk. [Terrassehus er vanligvis det samme som rekkehus.] Foto av "Back of Terraced Houses in Bristol": Fotografiet er tatt av Simon Speight og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Tidlig i det attende århundret var vanligvis terrassehusene enkle utvendig, uansett hvem som bodde i huset. Men fra 1770-årene av ble husene til overklassen og middelklassen mer forseggjorte utvendig. I det nittende århundret ga søyleganger og annen utsmykking variasjon i bebyggelsen, mens husene fortsatt ble bygd etter den samme grunnleggende planen. I det tjuende århundret var terrassehusene umoderne i ei tid, de ble assosiert med slum og det gjorde mer frittliggende hus populære. Men etter hvert som etterspørselen etter boliger økte og tomteprisene steg førte den effektive arealutnyttelsen til terrassehusene til at de på nytt ble et alternativ mange valgte. At terrassehusene på nytt ble populære skyldtes også at de høye boligblokkene fra 1960- og 1970-årene ble upopulære, og de ga ikke flere boliger per kvadratmeter tomtegrunn. I følge Stefan Muthesius var ti prosent av boligene i 1911 frittliggende enheter, leilighetene utgjorde bare tre prosent av boligmassen, og 87% av boligene var en eller annen form for terrassehus. England er uvanlig i Europa ved at leiligheter ikke ble populære inne i byene. Terrassehuset ble utviklet både med utgangspunkt i middelalderens byplan og de byggeforskriftene som ble innført for London etter den store brannen i 1666. Middelalderens by var ikke planlagt, og utviklet seg ikke etter noen plan. I middelalderens byer var husfronten som vendte mot gata smal slik at så mange hus som mulig fikk direkte adgang til gata. Dette betydde at hustomtene var smale men dype. I århundrene fram til brannen i 1666 var de husene som ble bygd i London bygd av tømmer, og de stod tett vegg i vegg, og stakk ut over gata. På søndag 1. september 1666, i ei trang gate som het Pudding Lane, kom en husbrann ut av kontroll og 13.000 hus og 87 kirker brant ned, blant dem St. Paul's Cathedral. I løpet av noen måneder ble det lagt planer om å bygge en ny by med brede bulevarder og nye kirker og offentlige bygninger. Men grunneierne krevde å få beholde tomtene sine, og dette stoppet planene. Men det ble innført byggeforskrifter med krav om brannsikre materialer og betydelig gatebredde. Tomtene var fortsatt like smale som før, men de nye husene som ble bygd var ulik de nedbrente husene. Bygningene var høyere og smale med regelmessige vinduer. Et århundre senere, i 1774, regnet byggeloven opp fire klasser av hus. Klasse I var de høyeste, med fem eller seks etasjer, og samtidig de bredeste, mer enn 30 fot. Klasse IV var de minste husene, to eller tre etasjer og mindre enn 20 for brede. I det nittende århundret ble det bygd terrassehus som var enda mindre, men bare noen få hus som var bygd for de rike var større enn klasse I. Planene for de ulike terrassehusene var ganske like. Tomtene var smale, og tre til fire ganger så dype som de var brede, og bak husene gikk det vanligvis ei bakgate som ble kalt for mews dersom huset var så stort at det hadde staller og vognhus. Den typiske planen delte bredden i tre. To tredjedeler på den ene eller andre sida ga plass til de viktigste rommene i huset mens den gjenværende tredjedelen gikk med til inngangshall, ganger og trapper og små rom. Dette fylte husets frontparti. Dybden varierte med hvilke husklasse huset tilhørte, men den var sjelden mer enn 40 fot. På baksida av huset var det en fløy som kunne være opp til halvparten av husets bredde og som nådde ut til smuget og inneholdt forskjellige lager og arbeidsrom etc. Denne grunnleggende ordninga med ei inndeling av huset i to tredjedeler og en tredjedel reflekterte skillet mellom de betjente rommene og tjenesterom og viser seg i alle terrassehus, og gjelder også i dag. Flyfoto viser også at terrassehusene var gruppert sammen etter klasser og slik også etter hvilken samfunnsklasse leieboerne tilhørte. Husene i klasse I vendte ut mot bredere gater, eller på de beste adressene mot åpne plasser, en "Square", med en stor sentral hage som bare var åpen for leieboerne - Grosvenor Square, Berkeley Square, Eaton Square, og så videre. Terrassehusene av lavere klasse vendte ut mot smalere gater. Nigel R. Jones beskriver to svært ulike terrassehus som eksempler på hvordan terrassehus kunne være. Det ene står i Liverpool. Liverpool ble i det nittende århundret en viktig havneby for skipstrafikken på Amerika. Øst for dokkene ble det bygd rekker av gater med terrassehus der havnearbeiderne kunne bo. Gatene er akkurat brede nok til at to biler kan passere hverandre. Det går smale fortau langs gatene. Husene er uten hage og har utgang direkte ut i gatene. Hvert hus er omtrent 12 fot bredt. I første etasje har hvert hus dør og vindu som vender mor gata, og i andre etasje har husene bare et vindu som vender mot gata. Husene er for små til å bruke plass til en hall, døra fører rett inn i ei stue. Dette rommet er omkring 9 fot langt. Denne stua har dør til et kombinert kjøkken og dagligstue. I andre etasje er det to soverom. Tidlig i 1970-årene ble husene utbedret og første etasje har nå også baderom og et moderne kjøkken. Bak huset er det en trang bakgård med grusdekke, og port til ei bakgate. Det ble bygd enda mindre terrassehus som bare hadde to rom, et i hver etasje. Disse husene hadde ingen bakgård, men var bygd vegg i vegg med liknende hus på tre sider. Husene hadde heller ikke egne do, men det var felles do for hele gata. Disse husene er nå revet. Det bodde hele familier i disse husene. Aristokratene hadde terrassehus i London, selv om de virkelig store husene deres vanligvis lå ute på godsene deres ute på landet. Aristokratene var bare i London i sesongen mens Parlamentet satt sammen. Wynn House er et slikt hus. Det er nummer 20 St. James Square, og ble bygd for Sir Watkin Williams Wynn, som var en av de rikeste grunneierne i det nordlige Wales. I 1771 kjøpte Watkin dette stedet i St. James Square på den betingelsen at han kunne rive det huset som allerede stod der og bygge et nytt hus. Det huset som Watkin fikk satt opp var et av de mest ekstravagante terrassehus som ble bygget i London, men likevel er det bygd etter den tradisjonelle planen for terrassehus. Stedet var 45 fot bredt og nesten 200 fot dypt. Den tredjedelen av tomta som er nærmest St. James Square er brukt til hovedhuset. Den midterste tredjedelen er brukt til en fløy og en gårdsplass, og den bakerste tredjedelen til staller, vognhus til fire vogner og lager og verksteder. Huset står omtrent 10 fot fra fortauet. Robert Adam var arkitekt for huset, og han tok den grunnleggende planen for terrassehus og greide å tegne en serie rom og sirkulasjonsrom, som trapper, ganger og hall, og lage en variert og dekorativ helhet ut av det. En enkel og kald innkomsthall fører til den store trappa der ei stor nisje med statuer gir ekstra bredde. På hver side av denne nisja er det dører til musikkrommet og til spisestua. Upstairs er det forværelser og stuer. I fløyen bak trappeoppgangen var det leiligheter for Sir Watkin i første etasje og for lady Wynn i andre etasje. Grunnplanen ga alle de rommene som trengtes for å kunne ta mot gjester og for å kunne representere. Sir Watkin og lady Wynn inviterte hundrevis av gjester til ball og konserter i løpet av sesongen, mens de forhandlet og konsoliderte politiske og finansielle allianser. Rommene var forbundet med hverandre slik at mange mennesker med letthet kunne sirkulere mellom rommene. Etter den tre måneder lange sesongen ville herskapet trekke seg tilbake til sine eiendommer på landet. Alle rommene var smakfullt innredet og dekorert. Nå er dette huset hovedkvarter for et internasjonalt selskap, og mye av de gamle dekorasjonene har overlevd. Fortsatt bygges det terrassehus. I England er det vanlig å leie tomtegrunnen som hus står på, vanligvis leies den for 99 år. Leietakeren betaler årlig leie gjennom disse årene, og når de er gått går hele eiendommen over til grunneieren. Huset er blitt hans, og han kan da leie ut eiendommen på nytt.

Eksistensen av store godseiendommer gjorde det mulig å opprette sammenhengende planer for utvikling av store sammenhengende landområder. Jarlen av Bedford hadde på 1630-tallet med Piazza i Covent Garden gitt London dens første residential Square. En rekke byggeforskrifter tvang gjennom en viss ensartethet for alle nye gater, og klassisk stil oppmuntret til at de enkelte husene ble innordnet i stilen til den terrassen som huset tilhørte. Bedford Square fra 1776 gjorde det til å mote å planlegge kvartal som en helhet. Godset Bedford ble lagt ut med brede ensformige gater med plasser som fra 1790 fikk hager. Disse plassene var reservert for de som bodde i de nærliggende husene, men de kongelige parkene var åpne for allmennheten.

Westminster Abbey

Westminster Abbey er en av det to store katedralene i London. Den andre er St. Paul's Cathedral. St. Paul's står i City of London, og Westminster Abbey står i Westminster. Westminster Abbey er den viktigste kongelige kirka i London. Wilhelm Erobreren lot seg krone i Westminster Abbey i jula i 1066. Og siden har hver konge og dronning latt seg krone i og innvie i tjenesten i Westminster Abbey, med to unntak: Edward V, som regjerte i året 1483, og Edward VIII, som var konge i 1936, ble ikke kronet siden ingen av dem hadde lang nok regjeringstid til å bli kronet. Historien til Westminster Abbey begynner før normannernes erobring av England. Det er den eldste av de store britiske katedralene, og en av de mest storslagne.
Foto av Westminster Abbey:

Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Monarken er Church of England's overhode - Supreme Governor of the Church of England, the leader of the Protestant Anglican Church, som ble opprettet av Henrik VIII da paven ikke ga ham tillatelse til å oppløse det første ekteskapet sitt, og Henrik bestemte seg da for å bryte med pavene og med den katolske kirka, og å få seg sin egen kirke der han selv kunne være sjef.
De åndelige lederne av Church of England er erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York, som har oppsyn med biskopene og bispedømmene. Hvert bispedømme har sin katedral som er bispedømmets sentrale kirke der biskopen har sitt kateter. De fleste katedralene er svært gamle bygninger som kan spores tilbake til middelalderen, og som ofte begynte som kloster eller klosterkirker.
I ei typisk klosterkirke finner man at planen er likner et kors. [Se planen for Westminster Abbey som eksempel.] Dette korset er orientert med den lange aksen i retning øst-vest med toppen av korset mot øst. Hovedinngangen er i den vestlige enden og fører inn i skipet [Nave], som er den lange armen til korset. Vanligvis har skipet sideskip [aisle] på hver side som er skilt fra skipet med en søylegang og buer. Krysset er der de to korsarmene møtes - nord og sør for det er tverrskipene [transepts], også ofte med sideskip, og vanligvis med kapell, og tårnet er over. I middelalderen hadde menigheten bare adgang til skipet og dets sideskip og kanskje også krysset. Bortenfor krysset, lenger mot øst, var det hellige området med høyalteret, som er det sentrale punktet i kirka. Koret er det området der munkene satt i kirka i middelalderen, vanligvis mellom krysset og høyalteret, avstengt fra menigheten med en skjerm av bord. I mange klosterkirker var et kapell til den hellige jomfru lengst øst i kirka bortenfor høyalteret.
På sørsida av kirka er klostergangen [Cloisters]. Dette er en kvadratisk plass som er omgitt av en bred overbygd vei. Den er enten åpen eller med store vindu for å gi utsyn til den sentrale hagen. Her kunne munkene lese eller møtes eller be og fordype seg. Klostergangen var også det viktigste gjennomfartsområdet siden mange områder ble nådd ved å passere gjennom klostergangen, som spiserom, bibliotek, sovesal og kapitelhus etc. Kapitelhuset var ofte øst for klostergangen, og ofte åttekantet, og var møterommet der administrative spørsmål ble diskutert. Bortenfor bygningene som omgav klostergangen var kjøkken, bryggeri, vaskeri, låver og lager og hager, alt omgitt av en beskyttende mur.
Foto av Westminster Abbey:

Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Henrik VIII konfiskerte rikdommen til den katolske kirka og drev alle munkene bort fra klostrene da han oppløste dem i 1536-1540. Mange isolerte kloster ble etter hvert bare ruiner. Andre som hadde store eiendommer ble gitt til kongens favoritter eller solgt av kongen og gjort om til gods og herregårder. Klosterkirkene i byene ble kirker og katedraler. Westminster Abbey ble kongelig kirke direkte underlagt monarken, og ikke underlagt en biskop.
En legende sier at der Westminster Abbey ble bygd stod det en gang et romersk tempel for Apollo som ble erstattet av ei kirke i det andre århundret. I det sjuende århundret ble det bygd ei ny kirke. Klostret som ble opprettet i det tiende århundret ble ødelagt av vikinger. Det ble gjenoppbygd av kong Knut omkring år 1035 da det ble bygd et palass mot øst nærmere elva. Edward Bekjenneren ga en tiendedel av sine eiendommer til ei ny kirke, og i desember 1065 ble den innvidd, selv om byggearbeidene fortsatte til i 1080. Edwards Westminster Abbey var i normannisk stil, den første kirka i England som hadde en korsplan, hentet fra kirka i Jumièges i Normandie.
Foto av Westminster Abbey:

Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Grava til Edward Bekjenneren er i et lite kapell like bak høyalteret, men det er også alt som er tilbake av den klostret som han lot bygge. Det ble fullstendig ombygget av Henrik III, som regjerte fra 1216 til 1272. Arbeidet begynte i 1245, og holdt på å drive kongen konkurs. Klostergangen og klosterbygningene stammer fra denne tida. Kapitelhuset er åttekantet og ble restaurert i 1866-1872. Det har et buetak som er støttet av en sentral søyle, med store vindu.
Stilen som Westminster Abbey er bygget i er overveiende tidlig engelsk. Skipet er 102 fot høyt fra golv til buetak, det høyeste i England, med den indre løftingen laget av en søylegang som fører til sideskipene, som er 51 fot høye, med et øvre sideskip bak, 17 fot høyt.
Westminster Abbey stod først ferdig under Henrik VIII's regjering siden det var urolige år med innbyrdes krig og strid i England. Da Henrik VII ble konge besluttet han å bygge kirkeskipet ferdig og å ombygge den hellige jomfrus kapell. Dette nye kapellet var ferdig i 1519, og er strålende konstruert.
Det arbeidet som Henrik VII satte i gang fullførte kirkeskipet, men vesttårnene ble først bygd i det attende århundret. Nisjene for statuer i den nedre fasaden fra det femtende århundret ble aldri tatt i bruk, og det var først i 1995 at statuene av helgener og martyrer fra det tjuende århundret og de tradisjonelle dydene barmhjertighet, sannhet, rettskaffenhet og fred ble tilføyd. I 1995 var en stor restaurering av Westminster Abbey fullført.

**Westminster Abbey**
Westminster Abbey er en av det to store katedralene i London. Den andre er St. Paul's Cathedral. St. Paul's står i City of London, og Westminster Abbey står i Westminster. Westminster Abbey er den viktigste kongelige kirka i London. Wilhelm Erobreren lot seg krone i Westminster Abbey i jula i 1066. Og siden har hver konge og dronning latt seg krone i og innvie i tjenesten i Westminster Abbey, med to unntak: Edward V, som regjerte i året 1483, og Edward VIII, som var konge i 1936, ble ikke kronet siden ingen av dem hadde lang nok regjeringstid til å bli kronet. Historien til Westminster Abbey begynner før normannernes erobring av England. Det er den eldste av de store britiske katedralene, og en av de mest storslagne. Foto av Westminster Abbey: Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Monarken er Church of England's overhode - Supreme Governor of the Church of England, the leader of the Protestant Anglican Church, som ble opprettet av Henrik VIII da paven ikke ga ham tillatelse til å oppløse det første ekteskapet sitt, og Henrik bestemte seg da for å bryte med pavene og med den katolske kirka, og å få seg sin egen kirke der han selv kunne være sjef. De åndelige lederne av Church of England er erkebiskopen av Canterbury og erkebiskopen av York, som har oppsyn med biskopene og bispedømmene. Hvert bispedømme har sin katedral som er bispedømmets sentrale kirke der biskopen har sitt kateter. De fleste katedralene er svært gamle bygninger som kan spores tilbake til middelalderen, og som ofte begynte som kloster eller klosterkirker. I ei typisk klosterkirke finner man at planen er likner et kors. [Se planen for Westminster Abbey som eksempel.] Dette korset er orientert med den lange aksen i retning øst-vest med toppen av korset mot øst. Hovedinngangen er i den vestlige enden og fører inn i skipet [Nave], som er den lange armen til korset. Vanligvis har skipet sideskip [aisle] på hver side som er skilt fra skipet med en søylegang og buer. Krysset er der de to korsarmene møtes - nord og sør for det er tverrskipene [transepts], også ofte med sideskip, og vanligvis med kapell, og tårnet er over. I middelalderen hadde menigheten bare adgang til skipet og dets sideskip og kanskje også krysset. Bortenfor krysset, lenger mot øst, var det hellige området med høyalteret, som er det sentrale punktet i kirka. Koret er det området der munkene satt i kirka i middelalderen, vanligvis mellom krysset og høyalteret, avstengt fra menigheten med en skjerm av bord. I mange klosterkirker var et kapell til den hellige jomfru lengst øst i kirka bortenfor høyalteret. På sørsida av kirka er klostergangen [Cloisters]. Dette er en kvadratisk plass som er omgitt av en bred overbygd vei. Den er enten åpen eller med store vindu for å gi utsyn til den sentrale hagen. Her kunne munkene lese eller møtes eller be og fordype seg. Klostergangen var også det viktigste gjennomfartsområdet siden mange områder ble nådd ved å passere gjennom klostergangen, som spiserom, bibliotek, sovesal og kapitelhus etc. Kapitelhuset var ofte øst for klostergangen, og ofte åttekantet, og var møterommet der administrative spørsmål ble diskutert. Bortenfor bygningene som omgav klostergangen var kjøkken, bryggeri, vaskeri, låver og lager og hager, alt omgitt av en beskyttende mur. Foto av Westminster Abbey: Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Henrik VIII konfiskerte rikdommen til den katolske kirka og drev alle munkene bort fra klostrene da han oppløste dem i 1536-1540. Mange isolerte kloster ble etter hvert bare ruiner. Andre som hadde store eiendommer ble gitt til kongens favoritter eller solgt av kongen og gjort om til gods og herregårder. Klosterkirkene i byene ble kirker og katedraler. Westminster Abbey ble kongelig kirke direkte underlagt monarken, og ikke underlagt en biskop. En legende sier at der Westminster Abbey ble bygd stod det en gang et romersk tempel for Apollo som ble erstattet av ei kirke i det andre århundret. I det sjuende århundret ble det bygd ei ny kirke. Klostret som ble opprettet i det tiende århundret ble ødelagt av vikinger. Det ble gjenoppbygd av kong Knut omkring år 1035 da det ble bygd et palass mot øst nærmere elva. Edward Bekjenneren ga en tiendedel av sine eiendommer til ei ny kirke, og i desember 1065 ble den innvidd, selv om byggearbeidene fortsatte til i 1080. Edwards Westminster Abbey var i normannisk stil, den første kirka i England som hadde en korsplan, hentet fra kirka i Jumièges i Normandie. Foto av Westminster Abbey: Fotografiet er hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Grava til Edward Bekjenneren er i et lite kapell like bak høyalteret, men det er også alt som er tilbake av den klostret som han lot bygge. Det ble fullstendig ombygget av Henrik III, som regjerte fra 1216 til 1272. Arbeidet begynte i 1245, og holdt på å drive kongen konkurs. Klostergangen og klosterbygningene stammer fra denne tida. Kapitelhuset er åttekantet og ble restaurert i 1866-1872. Det har et buetak som er støttet av en sentral søyle, med store vindu. Stilen som Westminster Abbey er bygget i er overveiende tidlig engelsk. Skipet er 102 fot høyt fra golv til buetak, det høyeste i England, med den indre løftingen laget av en søylegang som fører til sideskipene, som er 51 fot høye, med et øvre sideskip bak, 17 fot høyt. Westminster Abbey stod først ferdig under Henrik VIII's regjering siden det var urolige år med innbyrdes krig og strid i England. Da Henrik VII ble konge besluttet han å bygge kirkeskipet ferdig og å ombygge den hellige jomfrus kapell. Dette nye kapellet var ferdig i 1519, og er strålende konstruert. Det arbeidet som Henrik VII satte i gang fullførte kirkeskipet, men vesttårnene ble først bygd i det attende århundret. Nisjene for statuer i den nedre fasaden fra det femtende århundret ble aldri tatt i bruk, og det var først i 1995 at statuene av helgener og martyrer fra det tjuende århundret og de tradisjonelle dydene barmhjertighet, sannhet, rettskaffenhet og fred ble tilføyd. I 1995 var en stor restaurering av Westminster Abbey fullført.

St. Paul's Cathedral

St. Pauls katedral ble tegnet av Sir Christopher Wren, som også tegnet mange andre av kirkene i London. St. Pauls katedralen står i London City. Den ble bygget i løpet av trettifem år. Den er et landemerke.

Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City":

Fotografiet er tatt av Lachlan Smith og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Der St. Pauls Cathedral står har det stått ei kirke helt fra år 604 da biskop Millitius fikk satt opp ei kirke bygd av tre. Den brant ned i 675 og ble bygd opp ti år senere. I 962 ble den ødelagt av vikinger. I 1087 brant kirka ned på nytt. Det var da planer om å bygge den om. I 1310 stod den nye katedralen ferdig. I de følgende tre hundre årene ble det gjort lite med kirka. I 1633 var katedralen nedslitt og preget av dårlig vedlikehold. Inigo Jones fikk i oppdrag å reparere kirka. Arbeidet ble utført i 1633-1640.
I år 1666 ble City of London ødelagt av brann, og også St. Pauls katedral brant ned. Brannen begynte i et bakeri i Pudding Lane den første september, og City stod i flammer i fem dager, og da ilden ble slukket var 13.200 hus og 87 kirker brent ned.
Ruinene av kirka ble revet i 1668-72, og det ble besluttet å bygge ei ny kirke der den gamle hadde stått.
Sir Christopher Wren (1632-1723) var født i en familie av geistlige. Far hans var domprost i Windsor og onkel hans var biskop i Ely. Christopher Wren ble utdannet ved Westminster School og ved Wadham College i Oxford. Han studerte anatomi og matematikk. I 1661 ble han utnevnt til professor i astronomi ved Oxford. Wren var da blitt interessert i arkitektur og arbeidet med tegning av bygninger og nye arkitektoniske design. Onkelen som var biskop i Ely ga Christopher Wren hans første oppdrag, som var å tegne et kapell ved Cambridge University. Deretter tegnet han flere bygninger ved Oxford University. I 1665 foretok han sin eneste utenlandsreise, som gikk til Frankrike der han studerte bygninger i Paris.

Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City":

Fotografiet er tatt av Peder fra Malaga og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Den store brannen i 1666 var den store muligheten til Wren. Charles II, som regjerte fra 1660 til 1685, kjente allerede Wren. Wren søkte audiens hos kongen for å presentere en plan om en ny by med brede avenyer som strålte ut fra sentrale plazaer eller fokuserte på viktige bygninger som en ny St. Pauls katedral. Charles II ble interessert i planen til Wren, men den lot seg ikke utføre da borgerne krevde å beholde de tomtene som de hadde eid før brannen, og det ble for kostbart å ekspropriere så store områder som det var nødvendig for å legge om gatenettet og bygge mange brede gater og store åpne plasser. Gjenoppbyggingen fulgte derfor det gamle gatenettet fra middelalderen. I oktober 1666 ble Wren utnevnt som en av de kommisjonærene som skulle undersøke de skadene som brannen hadde gjort og ha oppsyn med gjenoppbyggingen av offentlige bygninger inkludert 52 nye kirker som skulle finansieres ved en skatt på kull. Wren ble arkitekt for mange av de nye kirkene. Kirkene ble bygd opp først, og ikke før i 1675 tenkte man på å bygge opp St. Pauls katedral. Men i 1673 hadde Wren tegnet ned den Store Modellen - the Great Model.
Den Store Modellens design var en sentralisert plan basert på et gresk kors med et stort rom med en kuppel over som førte til fire like områder: det som var øst for koret og høyalteret, og det mot vest som strakte seg inn i en mindre lobby med kuppel over, og et massivt inngangsparti med søyler. Kongen likte designet, men kirkens myndigheter likte det ikke og foretrakk et tradisjonelt latinsk korsdesign som la til rette for at det kunne gå prosesjoner fra inngangspartiet opp gjennom et langt skip til krysset og koret. Wren måtte da tegne et nytt design, og tegnet i 1675 the Warrant Design, som ble godtatt, som fulgte planen til den nedbrente kirka og reduserte kuppelen fra det tidligere foreslåtte designet til et åttekantet tårn kronet med en mindre kuppel som endte i et stort spir. Dette var Wrens svar til de kirkelige myndighetene, men han ville ikke bygge etter dette designet, og med kongens samtykke fortsatte han å bygge katedralen nærmere sine egne ønsker selv om den ble basert på det lange latinske korset. Det ble bygd høye plankevegger rundt byggeplassen, og bak dem vokste katedralen fram slik Wren ville ha den, og kirkens myndigheter bestod av gamle personer.
St. Pauls er en gotisk katedral kledd i klassiske klær, skriver Nigel Jones. Skip, sideskip, tverrskip, kryss og kor danner planen. [Se tegning og foto for mer informasjon på St. Pauls nettsted. - St. Pauls Cathedral]

Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City":

Fotografiet er tatt av Russell Curtis og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/
Vi ser Millennium Bridge i forgrunnen.

Det tok 35 år å gjøre katedralen ferdig, noe som er kort tid for et så stort byggverk. Men i 1697 var ikke Parlamentet fornøyd med Wren og utsatte å betale halvparten av salæret hans for at han skulle få arbeidet gjort enda raskere. I 1710 var det i hovedsak ferdig, men noen detaljer ble tatt ut av hendene hans. I 1717 var Wren en gammel mann, og han ble betraktet som gammeldags, og den yngre generasjonen viste ingen respekt for han som hadde omformet City. Wren trakk seg tilbake i 1718.
I siste del av det tjuende århundret ble det bygd mange høye hus i City og de forandret omgivelsene til St. Pauls og Citys silhuett, og fikk St. Pauls til å forsvinne fra sin dominerende plass i Citys skyline.

**St. Paul's Cathedral**
St. Pauls katedral ble tegnet av Sir Christopher Wren, som også tegnet mange andre av kirkene i London. St. Pauls katedralen står i London City. Den ble bygget i løpet av trettifem år. Den er et landemerke. Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City": Fotografiet er tatt av Lachlan Smith og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Der St. Pauls Cathedral står har det stått ei kirke helt fra år 604 da biskop Millitius fikk satt opp ei kirke bygd av tre. Den brant ned i 675 og ble bygd opp ti år senere. I 962 ble den ødelagt av vikinger. I 1087 brant kirka ned på nytt. Det var da planer om å bygge den om. I 1310 stod den nye katedralen ferdig. I de følgende tre hundre årene ble det gjort lite med kirka. I 1633 var katedralen nedslitt og preget av dårlig vedlikehold. Inigo Jones fikk i oppdrag å reparere kirka. Arbeidet ble utført i 1633-1640. I år 1666 ble City of London ødelagt av brann, og også St. Pauls katedral brant ned. Brannen begynte i et bakeri i Pudding Lane den første september, og City stod i flammer i fem dager, og da ilden ble slukket var 13.200 hus og 87 kirker brent ned. Ruinene av kirka ble revet i 1668-72, og det ble besluttet å bygge ei ny kirke der den gamle hadde stått. Sir Christopher Wren (1632-1723) var født i en familie av geistlige. Far hans var domprost i Windsor og onkel hans var biskop i Ely. Christopher Wren ble utdannet ved Westminster School og ved Wadham College i Oxford. Han studerte anatomi og matematikk. I 1661 ble han utnevnt til professor i astronomi ved Oxford. Wren var da blitt interessert i arkitektur og arbeidet med tegning av bygninger og nye arkitektoniske design. Onkelen som var biskop i Ely ga Christopher Wren hans første oppdrag, som var å tegne et kapell ved Cambridge University. Deretter tegnet han flere bygninger ved Oxford University. I 1665 foretok han sin eneste utenlandsreise, som gikk til Frankrike der han studerte bygninger i Paris. Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City": Fotografiet er tatt av Peder fra Malaga og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Den store brannen i 1666 var den store muligheten til Wren. Charles II, som regjerte fra 1660 til 1685, kjente allerede Wren. Wren søkte audiens hos kongen for å presentere en plan om en ny by med brede avenyer som strålte ut fra sentrale plazaer eller fokuserte på viktige bygninger som en ny St. Pauls katedral. Charles II ble interessert i planen til Wren, men den lot seg ikke utføre da borgerne krevde å beholde de tomtene som de hadde eid før brannen, og det ble for kostbart å ekspropriere så store områder som det var nødvendig for å legge om gatenettet og bygge mange brede gater og store åpne plasser. Gjenoppbyggingen fulgte derfor det gamle gatenettet fra middelalderen. I oktober 1666 ble Wren utnevnt som en av de kommisjonærene som skulle undersøke de skadene som brannen hadde gjort og ha oppsyn med gjenoppbyggingen av offentlige bygninger inkludert 52 nye kirker som skulle finansieres ved en skatt på kull. Wren ble arkitekt for mange av de nye kirkene. Kirkene ble bygd opp først, og ikke før i 1675 tenkte man på å bygge opp St. Pauls katedral. Men i 1673 hadde Wren tegnet ned den Store Modellen - the Great Model. Den Store Modellens design var en sentralisert plan basert på et gresk kors med et stort rom med en kuppel over som førte til fire like områder: det som var øst for koret og høyalteret, og det mot vest som strakte seg inn i en mindre lobby med kuppel over, og et massivt inngangsparti med søyler. Kongen likte designet, men kirkens myndigheter likte det ikke og foretrakk et tradisjonelt latinsk korsdesign som la til rette for at det kunne gå prosesjoner fra inngangspartiet opp gjennom et langt skip til krysset og koret. Wren måtte da tegne et nytt design, og tegnet i 1675 the Warrant Design, som ble godtatt, som fulgte planen til den nedbrente kirka og reduserte kuppelen fra det tidligere foreslåtte designet til et åttekantet tårn kronet med en mindre kuppel som endte i et stort spir. Dette var Wrens svar til de kirkelige myndighetene, men han ville ikke bygge etter dette designet, og med kongens samtykke fortsatte han å bygge katedralen nærmere sine egne ønsker selv om den ble basert på det lange latinske korset. Det ble bygd høye plankevegger rundt byggeplassen, og bak dem vokste katedralen fram slik Wren ville ha den, og kirkens myndigheter bestod av gamle personer. St. Pauls er en gotisk katedral kledd i klassiske klær, skriver Nigel Jones. Skip, sideskip, tverrskip, kryss og kor danner planen. [Se tegning og foto for mer informasjon på St. Pauls nettsted. - St. Pauls Cathedral] Foto av "Foto av St. Paul's Cathedral i London City": Fotografiet er tatt av Russell Curtis og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Vi ser Millennium Bridge i forgrunnen. Det tok 35 år å gjøre katedralen ferdig, noe som er kort tid for et så stort byggverk. Men i 1697 var ikke Parlamentet fornøyd med Wren og utsatte å betale halvparten av salæret hans for at han skulle få arbeidet gjort enda raskere. I 1710 var det i hovedsak ferdig, men noen detaljer ble tatt ut av hendene hans. I 1717 var Wren en gammel mann, og han ble betraktet som gammeldags, og den yngre generasjonen viste ingen respekt for han som hadde omformet City. Wren trakk seg tilbake i 1718. I siste del av det tjuende århundret ble det bygd mange høye hus i City og de forandret omgivelsene til St. Pauls og Citys silhuett, og fikk St. Pauls til å forsvinne fra sin dominerende plass i Citys skyline.

Med kirker som Westminster Abbey og St. Pauls Katedral hadde London fine kirker tegnet av Wren og hans etterfølgere, og også andre fine bygninger i City og Westminster og store middelklassestrøk. The Banqueting House antyder hva Stuartene kunne ha bygget dersom de hadde fått fortsette å regjere. Banqueting House er den eneste gjenværende komplette bygning etter Whitehall Palace som var monarkenes viktigste bolig fra 1530 til det ble ødelagt av brann i 1698.

Banqueting House, Whitehall, London

Banqueting House ble bygd i renessansestil i årene 1619-1622. Inigo Jones var arkitekt for bygget. Det ligger i Whitehall. Du han finne et kart over Whitehall på engelske Wikipedia.
Whitehall er ei gate med ruvende regjeringsbygg: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet ligger langs gata som fører fra Trafalgar Square til Parlamentet. Her stod en gang det største kongelige palass i Europa: Whitehall palass, som var de engelske monarkenes residens fra 1530 til 1698. Halvveis langs Whitehall ligger ei lita bygning som utmerker seg med sine utsøkte detaljer og sin komposisjon. Det er Banqueting House. Det var helt ulikt tidligere bygninger som var bygd i England. Det ble bygd for kong James I, som regjerte fra 1603 til 1625. Bygget var satt opp for å gi rom til den formen for underholdning som ble kalt for masques, kostbare produksjoner der både skuespill, musikk og ballet inngikk, og som var en forløper for opera.
Whitehall Palass begynte som York Palass, bygningen som erkebiskopen av York bodde i når han besøkte London. Han var etter erkebiskopen av Canterbury den viktigste personen i den engelske kirka. Palasset ble bygd i katolsk tid, mens kirka var svært rik og mektig, og mens erkebiskopene ikke bare hadde stor rikdom, men også stor makt. York Palass lå kort vei fra det viktigste kongelige palasset, som var Westminster Palass. Arbeidet med å bygge York Palass begynte i det fjortende århundret. I 1514 ble Thomas Wolsey utnevnt til erkebiskop av York. Han satte i gang arbeider for å forbedre York Palass. Wolsey var i en periode den fremste rådgiveren til Henrik VIII. Men da Wolsey ikke fikk paven til å annullere ekteskapet mellom Henrik VIII og Catherine av Aragon ble Henrik misfornøyd med Wolsey. Henrik VIII brøt med paven og den katolske kirka siden paven ikke ville annullere ekteskapet til Henrik. Klostrene ble oppløst, og deres eiendommer konfiskert av krona. Kongen ble sint og sjalu når han besøkte de storslagne palassene til Wolsey. Wolsey hadde ikke bare York Palass, men også Hampton Court.

Henrik VIII selv bodde i leide lokaler siden boligen hans i Westminster Palass hadde blitt ødelagt av brann i 1512. Da Wolsey falt fra sin høye posisjon i 1529 overtok kongen både Hampton Court og York Palass. Begge ble renovert og bygd ut. Henrik omdøpte York Palass til Whitehall, og det ble den viktigste residensen til Henrik og den nye kona hans, Anne Boleyn.
York Palass hadde Themsen rett i øst. På denne tida var Themsen den greieste transportåra, og alle store hus hadde egen kai. Og palasset lå ved den veien som forbandt Charing Cross (nå Trafalgar Square) med Westminster. Henrik skaffet seg mer land mot sør og vest for å bygge palasset større og gjøre det til Whitehall Palace. Han kunne ikke stenge veien, men omdøpte den til King's Street, og bygde to porthus som lot veien passere og en passasje fra slottet til St. James's Park. I vest var det en tennisbane og en Cockpit for hanekamp. Henrik fortsatte å bygge ut Whitehall Palace, og da han døde i 1547 dekte det 23 acres og var det største kongelige palass i Europa.
Palasset ble ikke betydelig forandret av senere monarker. Elizabeth I bygde et midlertidig banqueting house i 1581 for å underholde hertugen av Alençon, som ønsket å gifte seg med henne. Dette banqueting house var bygd av tømmer og stod like ved sida av King's Gate, og det ble stående til i 1606. James I erstattet det med en mer varig struktur som var spesielt planlagt for kunstformen masque som nettopp var innført fra Italia. Dette andre banqueting house ble ødelagt av brann i 1619. James bestemte seg med en gang for å bygge det opp igjen. Inigo Jones hadde fra 1615 vært kongens offisielle arkitekt, og han fikk i oppdrag å tegne bygget, som stod ferdig i 1622.
Inigo Jones levde fra 1573 til 1652. Han trer første gang fram i offentlighetens lys i 1603 da han var ansatt hos jarlen av Rutland som kunstmaler. Inigo Jones reiste rundt i Europa og gjorde seg kjent med sin tids europeiske kunst. Han ble ansatt av kona til James I, og satte opp mer enn femti masques fra 1605 til 1640. Han hadde et vanskelig "kunstnertemperament". Allerede i 1606 arbeidet Inigo Jones med arkitektur, uten på dette tidspunktet å være noen mester. Han reiste til Italia flere ganger, og studerte italiensk arkitektur. Da Inigo Jones senere fikk oppdrag fra James I viste han seg å ha skaffet seg grundig innsikt i renessansens arkitektur. Han tegnet bygninger av en type som aldri tidligere hadde blitt bygd i England.
Innvendig er Banqueting House en dobbel kube som er 110 fot lang og 55 for høy og 55 fot bred. I 1636 ble maleri av Peter Paul Rubens installert i Banqueting House. Det største er mer enn 40 for langt.
Både James I og Charles I og Inigo Jones mente at Banqueting House skulle være begynnelsen til et langt større palass som skulle erstatte det gammeldagse Whitehall Palace. Planer av Inigo Jones tyder på at de hadde planer om et stort palass på 1.280 fots lengde og 950 fots bredde. Det ville ha nådd fra elva og langt inn i St. James's Park. Banqueting House ville bare ha blitt en liten del av dette.
Charles I forlot Whitehall i 1642 for å lede de rojalistiske troppestyrkene mot Parlamentets hær, som Oliver Cromwell etter hvert kom til å lede. Etter det endelige nederlaget ved Naseby i 1645 var Charles beseiret. Han ble dømt til døden, og den 30. januar 1649 gikk han gjennom det sentrale vinduet i Banqueting House til skafottet der han ble halshogd. [Om James I, Charles I, Oliver Cromwell og Charles II kan de lese i teksten "Oversikt: Englands historie 1603-1688"]
Cromwell bodde i Whitehall Palace og tok mot ambassadører i Banqueting House. Charles II, som regjerte fra 1660 til 1685, vendte tilbake til Whitehall. James II var det siste monarken som bodde i Whitehall. Han mistet makta i 1688 og flyktet fra landet. Etterfølgerne foretrakk å bo i St. James's Palace, Kensington Palace og Hampton Court. I 1698 ble Whitehall Palace ødelagt av brann, men Banqueting House ble berget. Banqueting House ble omgjort til Chapel Royal av Christopher Wren, og erstattet Tudor kapell som var blitt ødelagt av brannen. Fram til 1890 var Banqueting House et kapell, men da ble det omgjort til museum tilknyttet Royal United Services Institute. I 1962 stengte museet og Banqueting House har senere blitt gjenopprettet.

**Banqueting House, Whitehall, London**
Banqueting House ble bygd i renessansestil i årene 1619-1622. Inigo Jones var arkitekt for bygget. Det ligger i Whitehall. Du han finne et kart over Whitehall på engelske Wikipedia. Whitehall er ei gate med ruvende regjeringsbygg: Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet ligger langs gata som fører fra Trafalgar Square til Parlamentet. Her stod en gang det største kongelige palass i Europa: Whitehall palass, som var de engelske monarkenes residens fra 1530 til 1698. Halvveis langs Whitehall ligger ei lita bygning som utmerker seg med sine utsøkte detaljer og sin komposisjon. Det er Banqueting House. Det var helt ulikt tidligere bygninger som var bygd i England. Det ble bygd for kong James I, som regjerte fra 1603 til 1625. Bygget var satt opp for å gi rom til den formen for underholdning som ble kalt for masques, kostbare produksjoner der både skuespill, musikk og ballet inngikk, og som var en forløper for opera. Whitehall Palass begynte som York Palass, bygningen som erkebiskopen av York bodde i når han besøkte London. Han var etter erkebiskopen av Canterbury den viktigste personen i den engelske kirka. Palasset ble bygd i katolsk tid, mens kirka var svært rik og mektig, og mens erkebiskopene ikke bare hadde stor rikdom, men også stor makt. York Palass lå kort vei fra det viktigste kongelige palasset, som var Westminster Palass. Arbeidet med å bygge York Palass begynte i det fjortende århundret. I 1514 ble Thomas Wolsey utnevnt til erkebiskop av York. Han satte i gang arbeider for å forbedre York Palass. Wolsey var i en periode den fremste rådgiveren til Henrik VIII. Men da Wolsey ikke fikk paven til å annullere ekteskapet mellom Henrik VIII og Catherine av Aragon ble Henrik misfornøyd med Wolsey. Henrik VIII brøt med paven og den katolske kirka siden paven ikke ville annullere ekteskapet til Henrik. Klostrene ble oppløst, og deres eiendommer konfiskert av krona. Kongen ble sint og sjalu når han besøkte de storslagne palassene til Wolsey. Wolsey hadde ikke bare York Palass, men også Hampton Court. Henrik VIII selv bodde i leide lokaler siden boligen hans i Westminster Palass hadde blitt ødelagt av brann i 1512. Da Wolsey falt fra sin høye posisjon i 1529 overtok kongen både Hampton Court og York Palass. Begge ble renovert og bygd ut. Henrik omdøpte York Palass til Whitehall, og det ble den viktigste residensen til Henrik og den nye kona hans, Anne Boleyn. York Palass hadde Themsen rett i øst. På denne tida var Themsen den greieste transportåra, og alle store hus hadde egen kai. Og palasset lå ved den veien som forbandt Charing Cross (nå Trafalgar Square) med Westminster. Henrik skaffet seg mer land mot sør og vest for å bygge palasset større og gjøre det til Whitehall Palace. Han kunne ikke stenge veien, men omdøpte den til King's Street, og bygde to porthus som lot veien passere og en passasje fra slottet til St. James's Park. I vest var det en tennisbane og en Cockpit for hanekamp. Henrik fortsatte å bygge ut Whitehall Palace, og da han døde i 1547 dekte det 23 acres og var det største kongelige palass i Europa. Palasset ble ikke betydelig forandret av senere monarker. Elizabeth I bygde et midlertidig banqueting house i 1581 for å underholde hertugen av Alençon, som ønsket å gifte seg med henne. Dette banqueting house var bygd av tømmer og stod like ved sida av King's Gate, og det ble stående til i 1606. James I erstattet det med en mer varig struktur som var spesielt planlagt for kunstformen masque som nettopp var innført fra Italia. Dette andre banqueting house ble ødelagt av brann i 1619. James bestemte seg med en gang for å bygge det opp igjen. Inigo Jones hadde fra 1615 vært kongens offisielle arkitekt, og han fikk i oppdrag å tegne bygget, som stod ferdig i 1622. Inigo Jones levde fra 1573 til 1652. Han trer første gang fram i offentlighetens lys i 1603 da han var ansatt hos jarlen av Rutland som kunstmaler. Inigo Jones reiste rundt i Europa og gjorde seg kjent med sin tids europeiske kunst. Han ble ansatt av kona til James I, og satte opp mer enn femti masques fra 1605 til 1640. Han hadde et vanskelig "kunstnertemperament". Allerede i 1606 arbeidet Inigo Jones med arkitektur, uten på dette tidspunktet å være noen mester. Han reiste til Italia flere ganger, og studerte italiensk arkitektur. Da Inigo Jones senere fikk oppdrag fra James I viste han seg å ha skaffet seg grundig innsikt i renessansens arkitektur. Han tegnet bygninger av en type som aldri tidligere hadde blitt bygd i England. Innvendig er Banqueting House en dobbel kube som er 110 fot lang og 55 for høy og 55 fot bred. I 1636 ble maleri av Peter Paul Rubens installert i Banqueting House. Det største er mer enn 40 for langt. Både James I og Charles I og Inigo Jones mente at Banqueting House skulle være begynnelsen til et langt større palass som skulle erstatte det gammeldagse Whitehall Palace. Planer av Inigo Jones tyder på at de hadde planer om et stort palass på 1.280 fots lengde og 950 fots bredde. Det ville ha nådd fra elva og langt inn i St. James's Park. Banqueting House ville bare ha blitt en liten del av dette. Charles I forlot Whitehall i 1642 for å lede de rojalistiske troppestyrkene mot Parlamentets hær, som Oliver Cromwell etter hvert kom til å lede. Etter det endelige nederlaget ved Naseby i 1645 var Charles beseiret. Han ble dømt til døden, og den 30. januar 1649 gikk han gjennom det sentrale vinduet i Banqueting House til skafottet der han ble halshogd. [Om James I, Charles I, Oliver Cromwell og Charles II kan de lese i teksten "Oversikt: Englands historie 1603-1688"] Cromwell bodde i Whitehall Palace og tok mot ambassadører i Banqueting House. Charles II, som regjerte fra 1660 til 1685, vendte tilbake til Whitehall. James II var det siste monarken som bodde i Whitehall. Han mistet makta i 1688 og flyktet fra landet. Etterfølgerne foretrakk å bo i St. James's Palace, Kensington Palace og Hampton Court. I 1698 ble Whitehall Palace ødelagt av brann, men Banqueting House ble berget. Banqueting House ble omgjort til Chapel Royal av Christopher Wren, og erstattet Tudor kapell som var blitt ødelagt av brannen. Fram til 1890 var Banqueting House et kapell, men da ble det omgjort til museum tilknyttet Royal United Services Institute. I 1962 stengte museet og Banqueting House har senere blitt gjenopprettet.

En hel del andre europeiske byer var mer praktfulle enn London på denne tida, rundt år 1700. Ingen av de kongelige boligene var så flotte som de kongelige palassene på kontinentet, og Parlamentet holdt til i midlertidige bygninger. De virkelig imponerende aristokratiske bygningene, som Northumberland House ved Charing Cross, var sjeldne i London siden aristokratene helst bygde de imponerende bygningene sine ute på godsene sine og levde mer anonymt når de var i London, for eksempel i Grosvenor eller St. James Square.

Diverse mer eller mindre tilfeldige organ sørget for renhold og vedlikehold av gatene og utendørs belysning, mens avløps- og kloakk-kommissærer sørget for at avløp og kloakk fungerte. Vedlikehold av veier og av kloakk fungerte langt bedre i London enn i Paris. Mange hus i London hadde også innlagt vann.

Den arkitektoniske stilen som var dominerende i England var palladianisme. Denne stilen var mer beskjeden enn barokken og rokokkoen. Bygningslover fra 1707, 1709 og 1774 satte strenge begrensninger for utsmykkingen av bygninger. Det vanlige bygningsmaterialet var grå murstein, og den var ikke godt egnet som materiale for utsmykninger. Derfor ble bygningene som ble ført opp i London mindre prangende enn i mange andre europeiske storbyer. De britiske aristokratene førte sine mest prangende bygninger opp ute på landet der de hadde sine faste boliger.

Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net.

Kart og transport:

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Dette er skrevet av Tor Førde. 1. juni 2006.
Det inngår i et arbeid om Europas historie.