London -
Arkitektur og monumentale bygninger
Fjerde del
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Innholdsoversikt
-
Bygningene og boligene
-
Tower Bridge
-
Sosial geografi
-
Villa Suburbia
Men regner med at i løpet av det nittende århundret ble privatlivet og familielivet viktigere for den etablerte delen av engelske befolkninga enn det hadde vært tidligere. Engelskmennene var overbevist om at familielivets dyder var bedre utviklet og holdt høyere i akt i England enn i andre land. Og de mente at det engelske familielivet bare var mulig i et eget hus, og ikke i en leilighet. I engelske byer var boligene i større grad enn i andre europeiske byer egne hus og ikke leiligheter i store blokker. I det nittende århundret bodde menneskene i de fleste engelske byene i hus som bare var bolig for en enkelt familie, i likhet med i Nederland og noen byer som Bremen. Unntaket er Newcastle og byene rundt Newcastle der folk bodde i blokker på kontinental maner, men ellers i England bodde man i boliger som var egne hus. Likevel bodde to femtedeler av befolkninga i London i hus som bestod av mer enn en bolig i 1911.
I 1911 var bare tre prosent av boligene i England og Wales leiligheter, resten var separate hus, de fleste ordnet i lange rekker som ble kalt for terrasser. Hver boenhet var liten, og engelskmennene var ofte misfornøyde med denne store oppstillingen av små og kjedelige boliger som var uten særpreg.
Likevel motsatte londonerne seg lenge å flytte inn i leiligheter. Husene var merkverdig standardiserte. Det fantes et mindre antall praktboliger, som Southampton House, Bloomsbury Square. Men også de aristokratiske boligene var vanligvis standardiserte og uten særpreg og liknet på boligene til Citys forretningsmenn. De hadde to rom i hver etasje med trapp og hall på den ene siden. Dette gikk igjen nesten overalt. Bare i store hus med mer enn to rom i hver etasje var det avvik fra den standardiserte ordningen.
Denne standard organiseringen av husene gjorde det lett å sette dem opp og å bruke dem. Det var også ganske enkelt å ta bygningene i bruk til ulike formål. Før midten av det nittende århundret, da det begynte å bli bygd hus til spesielle formål, hadde praktisk talt alle bygninger i London som ikke var en privat bolig opprinnelig vært et privat bolighus. Dette er fortsatt tilfelle for det meste av London mellom City og Hyde Park, med unntak for langs de store gjennomfartsårene. Det hadde også være tilfelle for City fram til man begynte å bygge spesialiserte kontorbygg der rundt midten av det nittende århundret.
De første betydelige boligblokkene ble satt opp tidlig i 1850-årene i Victoria Street. Men det tok år å gjøre dem ferdig siden utviklinga ikke ble populær. Senere utviklinger i Grosvenor Gardens (1865-68) var mer vellykket. Så fulgte de elleve etasjer høye Queen Anne's Mansions som ble påbegynt i 1874, og Richard Norman Shaws Albert Hall Mansions i 1879.
Fram til det tidlige tjuende århundret ble nye blokker av luksusleiligheter satt opp over hele London, selv om de ikke ble betraktet som passende boliger for familier. De kunne bli leid av velstående person som bodde på gods på landet og bare var i London i sesongen, eller ugifte folk kunne leie dem.
Inne i boligen
Boligen har siden middelalderen blitt utviklet fra å være en stor hall som ble brukt til alle formål og som ikke ga rom til privatliv, til å bestå av rom for spesielle formål, og som gir rom til privatliv. Alle medlemmer av husholdet levde i middelalderen oppe på hverandre uten noe privatliv. Alle klasser i samfunnet, både bønder og adel, levde i rom som ble brukt til alle formål og ikke ga rom for privatliv.
Etter hvert begynte de øvre klassene å få rom som de kunne dra seg tilbake til for å være alene eller bare sammen med spesielt utvalgte personer. Det oppstod etter hvert et skille mellom offentlig og privat. I senmiddelalderen var det i adelens boliger rom som de adelige kunne dra seg tilbake til der de unngikk aktivitetene i den store hallen. Men selv renessansens og barokkens boliger med mange rom ga ikke mulighet til individuelt privatliv. Der det var mange rom var rommene like fullt til bruk for et hvert formål.
I det nittende århundret hadde middelklassens og de øvre klassenes boliger fått private rom til spesielle formål. Og England var et foregangsland i denne utviklinga. I det nittende århundret ble store hus på landet i så stor utstrekning delt inn i mange rom der hvert enkelt rom hadde et enkelt formål at det begynte å bli absurd. Det fantes system av skjult ganger og korridorer som hindret at tjenerne hadde uønsket omgang med gjester og familiemedlemmer, eller var synlige mer enn ønsket. Det var egne trappeoppganger for tjenerne og andre for herskapet og gjester, og egne trapper for kvinner og andre for menn. Det var egne rom for frokost, og andre rom for andre formål. Og rommene fikk navn som fortalte hvilket formål de tjente.
I byene kunne ikke en gang de rike dele husene sine inn i så mange spesialiserte rom som de ønsket, og som de delte husene de bodde i på landet inn i. Men i London strevde alle klasser for å oppnå mer privatliv enn det som var vanlig å ha på kontinentet. For å oppnå dette ofret de muligheter til å ta mot gjester på den beste måten og i den store stil. Resultatet var stadig mer komplekse boliger, som ofte førte til at størrelsen på de enkelte rommene måtte reduseres. Det voksende antallet tjenere gjorde dette vanskeligere siden tjenerne var en trussel mot herskapets privatliv, og det måtte bygges flere skjulte ganger og korridorer og dører for å holde tjenerskapet atskilt fra herskapet. Noen rom var mer offentlige enn andre; bibliotek, biljardrom, haller og spiserom var mer offentlige enn gentleman's room og budoar.
Terrassehusene i London var vanligvis smale med forholdsvis stor dybde. Husene kunne bygges større enten ved å bygge dem høyere eller ved å bygge dem enda dypere, altså ved å forlenge dem inn i bakhagen. Det var vanligvis ikke plass til mer enn to rom og trappeoppgang og korridor i hver etasje, med et tredje mulig rom ved forlengelse av huset bakover. Hver etasje var tildelt spesielle typer rom, og det ble skilt mellom rom som vendte mot gata og mot bakhagen.
Fra studier av hus bygd av Thomas Cubitt på Grosvenorgodset i Belgravia konkluderte César Daly at det typiske Londonhuset hadde seks plan inkludert kjeller og første etasje. Kjelleren var husets "atelier"; første etasje var stedet for l'hospitalité gastronomique og tilhørte spesielt husets herre, som hadde biblioteket og påkledningsrommet sitt der. Husets dame hersket i andre etasje. Lenger opp var det soverom og barnerom, og i øverste etasje hadde de kvinnelige tjenerne sine rom.
Huset var slik bygd at det skilte både mellom kjønnene og mellom ulike funksjoner. Spiserommet skulle vise en viss maskulinitet og alvorlighet mens dagligstua skulle ha et mer kvinnelig og elegant preg. Møblene i spisestua skulle være massive og enkle. I mer pretensiøse hus ble spisestua bare brukt til å spise i. I mindre hus ble spisestua også brukt som familiens dagligstue. Husets herre kunne holde til her, dersom han da ikke foretrakk å holde seg i biblioteket.
Dagligstua var spesielt et område for husets frue. Dersom fruen ønsket å trekke seg tilbake til et enda mer privat rom ville dette være til hennes budoar. I det nittende århundret ble middelklassekvinnene oppmuntret til å dra seg mer og mer tilbake fra offentlige rom og til den private sfæren. Dette kom også til å gjøre seg gjeldende i planleggingen av boliger.
Husets frue burde også kunne dra seg tilbake fra både husets herre og fra tjenerne som holdt til i kjøkkenet i kjelleren. Husets frue satte aldri sin fot i kjøkkenet, og kokken ville heller ikke sette pris på at hun gikk dit.
Det var bare ei dør til hvert soverom, i motsetning til på kontinentet der man ofte måtte gå gjennom andre soverom for å komme til sitt eget soverom. Ekteparets soverom var så privat at ikke en gang tjenerne fikk gå inn i det.
Barneværelsene lå i etasjen like over den der foreldrenes soverom lå. Barna oppholdt seg det meste av tida i barneværelsene der barnepiken passet på dem, og barna hadde mye mindre kontakt med foreldrene enn det var vanlig på kontinentet. Barna levde atskilt fra foreldrene helt til de ble tenåringer. Gjester til huset ville ofte ikke oppdage at det fantes barn i huset. Likevel ønsket mødrene å ha mulighet til å ha kontakt med barna sine, og hadde det. Boligen var bygd for å skille både generasjonene og kjønnene fra hverandre.
Husets frue og husets herre hadde minst mulig arbeid å utføre i boligen, og de hadde mulighet til å dra seg tilbake fra alle oppgaver. Barna hadde ingen mulighet til privatliv. Barna levde tett sammen med sine søsken og ble nøye overvåket av barnepiker og guvernanter. De ble i ung alder sent til skoler der de sov i store sovesaler og ble overvåket svært grundig, og var uten mulighet til å trekke seg tilbake til private områder. Under slike forhold hadde de knapt mulighet til å utvikle individualitet, skriver Donald Olsen.
Kjelleren var inndelt i spesialiserte arbeidsområder som hvert hadde sine rom. Engelske hus hadde langt flere rom enn hus av tilsvarende størrelse hadde på kontinentet. En stor stab av tjenere var i arbeid selv for å produsere et enkelt lite måltid. Og selv i middelklassens boliger av mer beskjeden størrelse ble denne inndelingen i mange ulike og spesialiserte rom gjennomført.
Mellom 1870 og 1914 ble denne rigide inndelingen av boligene redusert. Queen Anne stilen fra 1870-årene innledet ei utvikling som nærmet seg boligstilen til det tjuende århundrets middelklasse, uten kjeller og kjøkkenet og mottakelsesrommene samlet i første etasje.
De engelske familiene i de øvre klassene levde likevel forholdsvis enkle liv i victoriatida selv om boligene var svært komplekse med alle de spesialiserte rommene. De holdt ikke så store mottakelser med mange så gjester og så stor og utsøkt bevertning som det var vanlig på kontinentet. Middagsselskapene var små og enkle uten forsøk på å imponere gjestene.
I de gunstigst stilte områdene av London ble det lagt inn rennende vann tidligere enn dette ble vanlig på kontinentet, og det ble installert cisterner for å lagre vann i de enkelte boligene, og dette tillot at vannklosett ble tatt i bruk langt tidligere i London enn i Paris og Wien. Baderom ble vanlige i engelske hus tidligere enn på kontinentet, og allerede i 1840 var det ofte baderom i nye hus i London.
Tower Bridge, London
|
Tower Bridge er et av de mest kjente byggverk i London.
Foto med motiv fra Tower Bridge, London:
Fotografiet er hentet fra http://www.sxc.hu/
Ved midten av det nittende århundret var London den mest trafikkerte havnebyen i verden. London Bridge var den av bruene over Themsen som stod nærmest utløpet til elva. Nedenfor London Bridge var the Pool of London den viktigste havna for skip som anløp London. Det ble bygd nye havneanlegg lenger nede langs elva, som Canary Wharf. Mangelen på ei bru som gjorde det mulig å krysse elva på en enkel måte førte til store trafikkproblem. Etterhvert som byen vokste ble det bygd boliger på begge sidene av elva, og det ble nødvendig med ei bru som fotgjengere kunne passere over for å komme på arbeid på den andre sida av elva. Det ble et offentlig krav at det måtte bygges ei bru, og i 1876 besluttet bymyndigheten the Corporation of London å planlegge ei ny bru over Themsen ved siden av Tower of London.
Den nye brua kunne ikke stenge trafikken på elva, og det kom store skip med høye master opp elva og forbi det stedet der brua skulle krysse elva. Disse skipene måtte få seile oppover elva også etter at brua var bygd, og det var et problem. Men vurderte også å bygge tunnel under elva.
Det ble utlyst en arkitektkonkurranse, og det kom inn mer enn femti forslag til brukonstruksjon. I 1884 kom det inn et forslag som ble valgt ut som grunnlag for ny bru. Det var sendt inn av Sir Horace Jones, som døde bare tre år etter at han hadde sendt forslaget. Han foreslo ei vindebru som kunne heises opp for at skip skulle kunne passere. Jones hadde tidligere tegnet markedshallene i Smithfield, Billingsgate og Leadenhall med forseggjorte tak av jern, og hadde erfaring med prosjekt som krevde nye tanker og løsninger. Forslaget hans tok hensyn til det nærliggende Tower of London ved å tegne tårnene til brua i en middelalderaktig stil. Den grunnleggene tanken til Jones ble akseptert, og ingeniøren Sir John Wolfe Barry ble bedt om å hjelpe Jones med konkrete tekniske løsninger. Arbeidet med å bygge brua begynte i 1886. Året etter døde Jones, og det ble Barry som ledet det videre arbeidet med å bygge brua.
"Bascule" er et ord som ble brukt for å betegne prinsippet for hvordan vindebruer ofte fungerte. Dette bascule-prinsippet er i utgangspunktet et vippeprinsipp basert på motvekter, som med ei gammel toarmet vekt der den ene armen går ned og den motsatte armen går opp når det legges ei litt større belastning på den sida som går ned enn det er på den som går opp. Bruer bygd etter dette prinsippet var ikke uvanlige. Tower Bridge ble sin tids største og mest avanserte bru bygd etter dette prinsippet. Den hadde to seksjoner og dampdrevne maskiner drev enorme hydrauliske pumpemotorer. Den energien som ble skapt gikk ikke direkte til å bevege brua men ble lagret i seks store akkumulatorer slik at det alltid var kraft tilgjengelig. Maskiner som ble drevet med kraft fra akkumulatorene beveget bruarmene opp og ned. Det tok omkring et minutt å heve bruarmene til full åpning som var 86 grader. I 1976 ble dampkraft erstattet av olje og elektrisitet for å drive det hydrauliske systemet, men det opprinnelige systemet inngår i ei historisk utstilling.
Arbeidet med Tower Bridge begynte i 1886 og brua var ferdig i 1894. Under planleggingsprosessen ble det vedtatt en lov som forbød at elvetrafikken ble avbrutt av arbeidet med brua.
Themsen er 880 fot bred der brua krysser elva, og den åpninga som bruarmene går over er en fjerdedel av dette. De delene av brua som fører fra elvebreddene og fram til tårnene bruker et konvensjonelt opphengingssystem.
Da brua ble åpnet ble den utviste ingeniørkunsten godt mottatt, men den arkitektoniske stilen brutårnene var bygd i ble fordømt. Den enkle middelalderstilen til Jones var blitt forandret av Barry med tilføyelser av gotiske detaljer.
I 1890-årene ble bruarmene hevet og senket mer enn tusen ganger i året, men i dag blir de hevet mindre enn hundre ganger i året. I de første femten årene etter at brua var bygd kunne fotgjengere krysse elva selv når bruarmene var hevet siden det var to overganger for fotgjengere høyt over de bevegelige bruarmene. Men så mange begikk selvmord fra fotgjengerovergangene at de ble stengt.
|
I tidligere tider var bydelene mindre spesialiserte og segregerte enn de er i dag. Det bodde flere arbeiderklassefamilier i middelklassebydelene i det nittende århundret enn i dag siden middelklassen trengte mange tjenere som kom fra arbeiderklassen, men det bodde færre middelklassefamilier i arbeiderklassebydelene enn det bodde arbeidere i middelklassebydelene siden arbeiderklassen trengte færre middelklassefamilier som butikkeiere etc. enn middelklassen trengte tjenere.
London ble tidligere sosialt segregert, oppdelt etter sosiale skiller enn andre europeiske metropoler. Bymurene rundt London hadde tidlig i det syttende århundret sluttet å være forsvarsverker og å begrense byens ekspansjon. Oppløsningen av klostrene i 1530-årene gjorde store landområder tilgjengelige for utbygging, og pesten og brannen i 1665-66 førte til at mange av byens borgere flyttet fra City til bosteder lenger mot vest.
Da restaurasjonen endte prøvde ikke lenger monarkene å begrense ekspansjonen til London, og med de nye store byggeprosjektene ble det mulig å bygge nabolag med boliger i prisklasser som medførte at nabolagene var bygd for økonomisk homogene grupper. Men det gikk lang tid før dette skjedde. Tvert i mot satte utbyggingsprosjektene lenge opp små byer med en sentral plass som sentrum, og rundt den håpet man at aristokrater ville bosette seg, og et stykke bort fra den sentrale plassen kunne fattigere folk bo, og de fattigste bodde gjerne utenfor det prosjekterte utbyggingsfeltet, men ikke lenger borte enn at de kunne gå til aristokratenes boliger for å tjene dem. Det ble bygd flere boliger for aristokrater enn det fantes aristokrater. Piazzaen i Covent Garden og Lincoln's Inn Fields så i 1660-årene sin tidligere førsterang truet av Bloomsbury og St. James's squares, og senere av Hanover og Cavendish, Grosvenor og Portman squares.
Bloomsbury i nord hadde et fasjonabelt sentrum, og i Great Russell Street var det tre andre gods, Bedford, Montague og Thanet som konkurrerte seg i mellom og med mindre pretensiøse bosteder. Mot sør lå en rekke beskjedne gater. Først med utbyggingen som begynte med Bedford Square i 1776 prøvde Bedfordgodset å skape en sosialt homogen forstadsbebyggelse.
Bloomsbury greide bare delvis og kortvarig å oppnå en sosial karakter som stod i stil med sin fremragende arkitektur. Grosvenor Estate i nordre Mayfair var mest vellykket. Men selv om mange av innbyggerne i det attende århundret var aristokrater var det først i det sene nittende århundret at Grosvenor Estate oppnådde en høy grad av sosial homogenitet. Det var mange butikker, vertshus og kaffehus der, og det bodde en stor arbeiderklassebefolkning i smugene. Et stykke fra Grosvenor Square var majoriteten av befolkninga handverkere, og inntrykket av at det i denne delen av Mayfair bodde hovedsakelig velstående mennesker er feil.
Likevel var Mayfair trolig den mest sosialt homogene delen av West End. I øst ble de høye ambisjonene til utbyggerne av Soho, Golden, og Leicester squares i høyden midlertidig tilfredsstilt. Regent Street var selv et byfornyelsesprosjekt for å fjerne slum, og Nash var nøye med å begrense antallet åpninger av det mot underklassens gater i øst.
Grosvenor Estate var ikke et rent aristokratisk nabolag, og London var ikke delt i et fasjonabelt og velstående West End og et fattig East End. Hackney var boligområde for forretningsmenn som arbeidet i City langt inn i det nittende århundret, mens andre boligområder i øst hadde lommer av velstående mennesker. Likevel var øst mer karakterisert av fattigdom enn vest var karakterisert av velstand. De verste slumområdene i victoriatidas London var i de områdene som forgrenet seg ut fra Drury Lane, og de som ble feid bort med utbygginga av New Oxford Street i 1840-årene og Victoria Street i 1850-årene. De velstående områdene trakk til seg mange fattige mennesker siden de kunne gi arbeid til dem som tjenere og vaskehjelpere. Blant annet derfor ble ingen del av London sosialt homogen så lenge det var vanlig at velstående mennesker hadde mange tjenere.
I West End var det alltid ei arbeiderklassebefolkning og mange fattige. Men det ble forsøkt å redusere antallet fra slutten av det attende århundret. De strengere kontraktene som Bedford Estate tvang inn på Gower Street og Russell Square og som Foundling Hospital inkluderte i leiekontraktene i 1790-årene skulle sikre sosial og yrkesmessig så vel som arkitektonisk homogenitet. Man håpet å få slutt på småhandel og handverk i strøket. Bedford Estate var i stand til å holde strøket nord for Great Russell Street fritt for butikker.
I vest innførte den en gang så ettergivende Grosvenor Estate fra 1790-årene nye leiekontrakter for å hindre handel og produksjon i de viktigste gatene sine. Fram til 1835 ble Upper Grosvenor og Upper Brook Street utelukkende et boligområde. Det lyktes i å holde Belgravia som et fasjonabelt boligområde. Grunneierne og utbyggerne av de nye godsene nord og sør for Hyde Park greide å oppnå større sosial homogenitet enn de eldre godsene hadde greidd.
I det nittende århundret foregikk større sosial og funksjonell spesialisering, med Londons City som det mest dramatiske eksemplet.
De forstedene som borgerne flyttet til, og som fikk jernbaneforbindelse til City, var for det meste planlagt for en eneste klasse leieboere som ønsket en eneste type hus.
Kombinasjonen av homogenitet og modernitet gjorde slike nye områder, som Notting Hill, West Kensington, Putney, Balham, og andre som lå lenger borte, til fristende alternativ til mer sentrale distrikt som var eldre. Bedford Estate led spesielt under denne konkurransen. Etter hvert som St. John's Wood og Belsize Park og fjernere områder ble utviklet som sosialt homogene forsteder forlot de opprinnelige innbyggerne Bedford Estate, og den sosiale sammensetningen av innbyggerne ble forandret.
Utbyggingen av lokale jernbanelinjer og forstadsbaner ga middelklassen større valgmuligheter på boligmarkedet og større bevegelsesfrihet. Forretningsmannen i London levde ikke lenger i etasjen over forretningene sin, og når han flyttet fra sin forretning ville han ikke bo i en gate med forretninger.
Befolkninga på Grosvenor Estate i Mayfair falt med 13% fra 1841 til 1871, først og fremst fordi familier med egne midler flyttet. Utstrakt ombygging i 1880- og 1890-årene stoppet denne trenden, og fram til det tidlige tjuende århundret ble området et område for mer kostbare private boliger enn tidligere. Godset utviste handel fra gatene og fikk de fattige inn i andre hus.
Etter Første Verdenskrig, og enda mer etter Andre Verdenskrig, har det blitt umulig for de rike å holde stort tjenerskap. Mange av de gamle herskapshusene er blitt bygd om til kontorbygg eller til leilighetskomplekser. Fram til 1960 ble bare en tredjedel av gulvflaten på Grosvenor Estate brukt til boligformål, og det for det meste i nye boligblokker. Innbyggerne var fortsatt en eksklusiv krets, men de velstående fant distrikt med mindre byhus mer tiltrekkende.
Forstaden som den er blitt utviklet i den engelskspråklige verden er motsetningen til byen. Der byen legemliggjør mangeartethet, konsentrasjon, bevegelse, sammenstøt mellom ulike ideer, legemliggjør forstaden konformitet, tilbaketrekning og kjedsomhet. Forstedenes ensformighet og deres mangel på tilbud om underholdning kaster innbyggerne tilbake til seg selv og sin husstand og dens ressurser. Husene er sterkere skilt fra hverandre, i England markert med høye hekker, enn i den gamle terrassehusbebyggelsen. Selv om det kunne virke som om den sosiale homogeniteten i den typiske forstaden ville oppmuntre til samarbeid så var den fysiske utformingen av forstaden og atferdskoden slik at de holdt hver familie atskilt fra de andre. Den fysiske og psykologiske fragmenteringen fremmer ikke et mangfold av tanker eller atferd, men stemmer overens med konformitet overfor uuttalte regler som det ikke settes spørsmålstegn ved.
Suburbia - semi-detached houses
|
Byggskikken varierer en del fra område til område i Storbritannia. Som nevnt i artikkelen om terrassehus er dette den typen bolig som er mest vanlig. I det tjuende århundret ble det vanlig å bo i the suburban semi-detached. Denne Semi-detached er ofte det som er blitt kalt tomannsboliger. Disse husene er også kjent som "duplex". De er bygd slik at de deler en vegg, og altså er små husrekker. Denne typen hus ble bygd over hele landet. Det sies også at denne typen hus greide å legemliggjøre det klassebevisste snobberiet som fortsatt hersker i Storbritannia.
Ved begynnelsen av det tjuende århundret var Storbritannia verdensledende i bygging av hageforsteder - villahager - garden suburbs - og nye byer: Port Sunlight (påbegynt 1888), Bourneville (1895), Hampstead Garden Suburb (1896), for å nevne noen. Jernbanene sørget for rask transport inn til byene der det var arbeid. Disse bebyggelsene var eksperimentelle og utviklet seg langsomt. Utbyggere så muligheten til å bygge og selge boliger i utkanten av byene ved jernbanestasjoner eller langs de nye hovedveiene inn til byene. Utbyggerne ville ikke bruke mye penger på å utvikle kostbare planer, og brukte derfor allerede kjente modeller fra rekkehusene fra forrige århundre.
Uttrykket "Semi-detached" ble brukt for å betegne et hus som ikke var et terrassehus - rekkehus - og derfor ikke ble assosiert med arbeiderklassens hus, men heller ikke var kostbart "detached" - frittstående. Det deler en vegg med et nabohus, og planen for de to boenhetene i huset er gjerne slik at de speiler hverandre. Huset bruker ei felles skorstein som alle ovnene og ildstedene i huset er tilknyttet. Utbyggerne prøvde på alle måter å gi husene individualitet, å gjøre dem særegne.
Foto med motiv fra Suburbia, i det minste noen av husene er "Semi-Detached":
Fotografiet er hentet fra http://www.sxc.hu/
|
Londons forsteder var ideelle for å fostre huslighet. De var sosialt og funksjonelt homogene, og ekskluderte en hver konkurrerende stil og konkurrerende verdier. Husene var like og plassert i hager av samme størrelse - her var husmødrene isolert fra alle forstyrrende og engasjerende impulser, som i et fengsel.
Likevel har de fleste londonerne helt fra første halvdel av attenhundretallet av og fram til i dag valgt å bo i forstedene, så sant de var i stand til å foreta dette valget. London er enestående blant de store byene i Europa med så mange mer eller mindre frittliggende boliger. Fra Ealing til Epping, fra Golders Green til Croyden, og langt inn i Home Counties, er Stor-London sammensatt av frittliggende hus med hage foran og bak - slik bor de fleste londonerne.
Men forstedene har aldri blitt dominerende som et ideal eller som fasjonable. Det fasjonable forlot City og tok tilhold i Covent Garden og Bloomsbury i det syttende århundret, og reiste videre til Marleybone og Mayfair i det attende århundret, og fortsatte til Belgravia og deler av Kensington. Og disse sistnevnte områdene fortsatte å være fasjonable.
Den herskende klassens motvilje mot å flytte langt bort fra West End var praktisk motivert. De rikeste og mektigste hadde allerede hus på landet som de tilbrakte mye av året i, og hadde liten grunn til å oppholde seg i den kunstige landligheten i forstedene. London hadde svært mye å tilby. For å kunne benytte alle tilbudene burde man ikke bo lenger nord enn i Marleybone og ikke lenger vest enn i Belgravia. Metropolitan District Railway fra 60-årene gjorde South Kensington til et mulig sted å bo, men ikke lenger borte.
Jernbanene gjorde alt som stod i deres makt for å få de klassene som hadde tjenerskap til å bo langs jernbanelinjene. De bygde konkurransedyktige jernbanelinjer gjennom utkantene, spesielt sør for Themsen. Det var hyppige togavganger og linjene ble bundet sammen slik at det var mulig å reise overalt med tog. Åpning av undergrunnsbanens linjer fra 1860-tallet av tillot gjennomfart fra de fleste hovedlinjene og inn til det sentrale London.
Ved slutten av victoriatida hadde ikke bare de store forretningsmennene og industriherrene flyttet til forstedene, men også butikkeierne og faglærte arbeidere flyttet til forstedene. Rundt år 1900 var det ingen kontinental by der det kommersielle sentret var så eksklusivt kommersielt og forstedene i så sterk vekst som tilfellet var for London. De som hadde økonomi til å flytte til forstedene gjorde det. Forstedene som var bygd fram til midten av det nittende århundret ble oppgitt til fordel for nyere forsteder som lå lenger ute på landet.
De indre forstedene, spesielt i sør og øst, var bare endeløse rekker av helt like små hus, uten åpne plasser eller parker eller variasjon. Forstedene til de mer velstilt hadde åpne plasser og større hager, og ga større mulighet til å tilbaketrekning og isolasjon og huslighet.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til første del av teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kart og transport:
Kilder for dette kapitlet er: