London -

Arkitektur og monumentale bygninger

Femte del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art - London, Paris Vienna"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Innholdsoversikt

Noen gleder og verdslige, offentlige steder
British Museum
Det britiske Parlamentet

Noen gleder og verdslige, offentlige steder

London: Skjulte gleder
Hvordan var London i 1869? Etter den tids standarder var London sunn og teknologisk avansert, og mer karakterisert av vidt fordelt moderat velstand enn av de ekstremene av rikdom og fattigdom som også fantes i London.

London hadde verdens første undergrunnsjernbane. Den gikk i 1869 fra Farringdon Street i City via King's Cross og Paddington til Notting Hill, South Kensington og en nettopp utvidet forlengelse til Westminster. Fra dampundergrunnsbanen kunne man gå til South Kensington Museum, det nåværende Victoria and Albert Museum og blomsterutstillinga på stedet der nå Natural History Museum er. Andre kulturelle attraksjoner ville være British Museum og National Gallery ved Trafalgar Square og Soane Museum i Lincoln's Inn Fields.

Litt om de rikes stil

Lenger mot vest, nord for eller sør for parkene, var boliger bygd i moderne og storslagen arkitektur. I dem bodde rike familier i sesongen, men om høsten og vinteren var bare tjenerstaben til stede i boligene. De kongelige parkene hadde de samme attraksjonene da som nå.

Bortenfor parkene og bortenfor Kensington og Bayswater lå det virkelige landet. Dersom man hadde reist til Kensington High Street eller til Gloucester Road ville det bare være en kort spasertur til rester av gamle landsbyer. Eller dersom man reiste til Hampstead Heath og gikk opp bakken kom man ut på landsbygda, og ikke som i dag til Hampstead Garden Suburb eller Golders Green.

Victoriatidas London hadde mange severdigheter, og museum og lærde forelesninger, men tilbudet av utsøkte restauranter var lite, og teatrene var på denne tida av slett kvalitet. De rike hadde tilgang til store ressurser og hadde svært gode private kjøkken, bedre enn det restaurantene hadde. London var ingen lystig by, og tilbudet om underholdning var dårligere enn det en del andre store europeiske byer hadde. Pubene ble ikke betraktet som steder der middelklassen kunne gå før lenge etter Andre Verdenskrig. I victoriatida ble pubene sett på som et problem.

London hadde ikke så mange luksuriøse hotell som Paris. Før jernbanene ble bygd var hotellene ofte ikke annet enn noen senger i vertshus, eller rom i sammenbygde boliger som tok mot innlosjerende. Da jernbanene ble bygd kom folk til å reise mer, og det ble større etterspørsel etter hotell, og en ny hotellkultur vokste fram i England. De nye hotellene ble ofte bygd i forbindelse med jernbanestasjonene. Grosvenor hotell ved Victoria Station åpnet i 1860.

For en gentleman i London erstattet i stor grad klubben hans restaurantene og de hyggelige utestedene. Det var mange klubber, og de var komfortable og til dels storslagne. I klubbene unngikk engelskmenn å treffe personer fra underlegne klasser, som engelskmenn følte ubehag over å møte, og som de kunne risikere å treffe i en restaurant eller kafé eller på offentlige steder.

I klubbene var det leserom og bibliotek og røykerom og rom for kortspill og rom for formelle møter, og det var mulig å spise i klubbene og å ta med venner. Kvinner og barn hadde ikke adgang til klubbene. Personer som medlemmene av en eller annen grunn kunne føle ubehag over å møte ble ikke medlemmer.

Det ble gjort mer for å holde personer av ulike klasser atskilt i London enn i Paris. Teatrene hadde egne innganger for aristokratiet, og aristokratene hadde egne losjer i teatrene slik at de unngikk å møte den gemene hop.

Her kan vi besøke noen store byggverk som fortsatt var nye omkring år 1869:

British Museum

British Museum ble bygd i periodene 1823-1847, 1854-1857 og 1996-2001.
British Museum, Bloomsbury London, er et av de store museene i verden, på linje med Louvre i Paris og Smithsonian i Washington D.C. som et nasjonalt lager og utstillingssted for antikviteter, mynter, medaljer, pengesedler, etnografi og trykksaker og tegninger. Den mest berømte gjenstanden i samlingene er Rosettasteinen som det skaffet seg i 1801. Det er en svart monolitt med innskjæringer av tekster i flere antikke språk som ga nøkkelen til å forstå de egyptiske hieroglyfene; og de såkalte Elgin Marbles, som er ei samling antikke marmorskulpturer som ble anskaffet i 1816. De er de mest kontroversielle eiendelene til British Museum. De ble anskaffet av Lord Elgin som var britisk ambassadør i Konstantinopel som var hovedstad i Tyrkerriket - Det Ottomanske Imperiet - som på denne tida fortsatt hersket over Hellas.
British Museum holder til i ei av Londons største bygninger ved Great Russell Street på tomtegrunn som en gang ble eid av jarlene av Southampton. Den fjerde jarlen bygde brede gater og boligområder med store åpne plasser. Han bygde også sitt eget Southampton House, og like ved stod Londonresidensen til hertugen av Montagu. Montagu House var det mest praktfulle hus som var bygd i London i det sene syttende århundret. Hertugen bygde to hus på samme sted siden det første ble ødelagt av brann i 1686.
I 1733 var familien Montagu uten penger og lot huset gå fra seg. I 1753 kjøpte regjeringa huset for at det nylig opprettede British Museum skulle bruke det.

Kjernen i det nye museet var den antikke samlingen til Sir Hans Sloane; Harlainesamlingen av manuskripter; og biblioteket til Sir Robert Cotton. George II, som regjerte fra 1727 til 1760, ga i 1757 det kongelige biblioteket, som var grunnlagt av Edward IV i 1471, med 9.000 bind til museet. Georg III, som regjerte fra 1760 til 1829, var en stor boksamler, og da han døde i 1820 var det 67.000 bøker i biblioteket hans i en rekke praktfulle rom i Buckingham House. De ble gitt til British Museum i 1823 som The King's Library. Denne gaven forsterket plassproblemene til museet.
I 1823 hadde Sir Robert Smirke fått i oppdrag å lage en plan for å utvide og bygge om museet. Det nye museumsbygget stod ferdig i 1852 i en nyklassisk stil. Det vendte mot Great Russell Street med en bred forgård. Hovedfasaden var preget av sine søyler. Inne i museet var galleriene ordnet rundt en stor sentral borggård.

Foto med motiv fra British Museum:

Fotografiet er tatt av Luca Pellanda hentet fra http://www.sxc.hu/
Credits:
Photographer: Luca Pellanda
www.FluidDesignLab.com

Selv om fullførelsen av Robert Smirkes plan for British Museum ga det langt mer plass til utstillinger og bibliotek ble det raskt på nytt plassmangel. I 1857 ble det store og praktfulle leserommet bygd i sentrum av den sentrale borggården. Det var hans yngste bror Sideny Smirke som tegnet leserommet. Dette sirkulære rommet var kledd med rekker av bokhyller og hadde et indre tak av pappmasje som var hengt opp etter en jernstruktur, like innovativ som The Millennium Dome fra 2000. Man måtte ha adgangskort for å komme inn her. Her satt Karl Marx og gjorde sine undersøkelser for Das Kapital.
I de følgende 150 årene ble det gjort mange forandringer med museet. Maleriene hadde allerede blitt flyttet til det nye National Gallery i Trafalgar Square, og i 1880-årene ble den naturhistoriske avdelinga flyttet til sitt eget museum i South Kensington. Duveen galleriene for Elgin Marbles var fullførte i 1939 og ble skadet av tyske bomber i 1940 og åpnet på nytt for offentligheten i 1962. I 1973 ble British Museums bibliotek til British Library Reference Division og forberedte seg til å flytte til nye bygninger ved St. Pancras. Dette ble endelig gjennomført i 1997 da leserommet ble stengt for å gjennomføre den store restaureringen som inngår i den mest radikale utviklingen av museet siden det ble grunnlagt.
Foto fra bibliotek i British Museum:

Fotografiet er tatt av David Hewitt hentet fra http://www.sxc.hu/

Sir Robert Smirke hadde sett for seg at den sentrale to acre [åtte mål] store borggården skulle bli et stort, åpent, offentlig rom. Konstruksjonen av leserommet kom i veien for denne visjonen, og snart ble det gjenværende området fylt av lagerbygninger - men dette kom til å bli forandret under ledelse av arkitekt Norman Foster. Den 7. desember 2000 åpnet Elizabeth II "Queen Elizabeth II Great Court". Borggården hadde blitt ryddet og leserommets forfalne indre av murstein hadde blitt kledd i stein og den ødelaget sørlige portico hadde blitt gjenoppbygd. Mest spektakulært var det at hele det store rommet på størrelse med en fotballbane ble dekket av high-tech stål og glasstak - [Se "Foto med motiv fra British Museum".]

**British Museum**
British Museum ble bygd i periodene 1823-1847, 1854-1857 og 1996-2001. British Museum, Bloomsbury London, er et av de store museene i verden, på linje med Louvre i Paris og Smithsonian i Washington D.C. som et nasjonalt lager og utstillingssted for antikviteter, mynter, medaljer, pengesedler, etnografi og trykksaker og tegninger. Den mest berømte gjenstanden i samlingene er Rosettasteinen som det skaffet seg i 1801. Det er en svart monolitt med innskjæringer av tekster i flere antikke språk som ga nøkkelen til å forstå de egyptiske hieroglyfene; og de såkalte Elgin Marbles, som er ei samling antikke marmorskulpturer som ble anskaffet i 1816. De er de mest kontroversielle eiendelene til British Museum. De ble anskaffet av Lord Elgin som var britisk ambassadør i Konstantinopel som var hovedstad i Tyrkerriket - Det Ottomanske Imperiet - som på denne tida fortsatt hersket over Hellas. British Museum holder til i ei av Londons største bygninger ved Great Russell Street på tomtegrunn som en gang ble eid av jarlene av Southampton. Den fjerde jarlen bygde brede gater og boligområder med store åpne plasser. Han bygde også sitt eget Southampton House, og like ved stod Londonresidensen til hertugen av Montagu. Montagu House var det mest praktfulle hus som var bygd i London i det sene syttende århundret. Hertugen bygde to hus på samme sted siden det første ble ødelagt av brann i 1686. I 1733 var familien Montagu uten penger og lot huset gå fra seg. I 1753 kjøpte regjeringa huset for at det nylig opprettede British Museum skulle bruke det. Kjernen i det nye museet var den antikke samlingen til Sir Hans Sloane; Harlainesamlingen av manuskripter; og biblioteket til Sir Robert Cotton. George II, som regjerte fra 1727 til 1760, ga i 1757 det kongelige biblioteket, som var grunnlagt av Edward IV i 1471, med 9.000 bind til museet. Georg III, som regjerte fra 1760 til 1829, var en stor boksamler, og da han døde i 1820 var det 67.000 bøker i biblioteket hans i en rekke praktfulle rom i Buckingham House. De ble gitt til British Museum i 1823 som The King's Library. Denne gaven forsterket plassproblemene til museet. I 1823 hadde Sir Robert Smirke fått i oppdrag å lage en plan for å utvide og bygge om museet. Det nye museumsbygget stod ferdig i 1852 i en nyklassisk stil. Det vendte mot Great Russell Street med en bred forgård. Hovedfasaden var preget av sine søyler. Inne i museet var galleriene ordnet rundt en stor sentral borggård. Foto med motiv fra British Museum: Fotografiet er tatt av Luca Pellanda hentet fra http://www.sxc.hu/ Credits: Photographer: Luca Pellanda www.FluidDesignLab.com Selv om fullførelsen av Robert Smirkes plan for British Museum ga det langt mer plass til utstillinger og bibliotek ble det raskt på nytt plassmangel. I 1857 ble det store og praktfulle leserommet bygd i sentrum av den sentrale borggården. Det var hans yngste bror Sideny Smirke som tegnet leserommet. Dette sirkulære rommet var kledd med rekker av bokhyller og hadde et indre tak av pappmasje som var hengt opp etter en jernstruktur, like innovativ som The Millennium Dome fra 2000. Man måtte ha adgangskort for å komme inn her. Her satt Karl Marx og gjorde sine undersøkelser for Das Kapital. I de følgende 150 årene ble det gjort mange forandringer med museet. Maleriene hadde allerede blitt flyttet til det nye National Gallery i Trafalgar Square, og i 1880-årene ble den naturhistoriske avdelinga flyttet til sitt eget museum i South Kensington. Duveen galleriene for Elgin Marbles var fullførte i 1939 og ble skadet av tyske bomber i 1940 og åpnet på nytt for offentligheten i 1962. I 1973 ble British Museums bibliotek til British Library Reference Division og forberedte seg til å flytte til nye bygninger ved St. Pancras. Dette ble endelig gjennomført i 1997 da leserommet ble stengt for å gjennomføre den store restaureringen som inngår i den mest radikale utviklingen av museet siden det ble grunnlagt. Foto fra bibliotek i British Museum: Fotografiet er tatt av David Hewitt hentet fra http://www.sxc.hu/ Sir Robert Smirke hadde sett for seg at den sentrale to acre [åtte mål] store borggården skulle bli et stort, åpent, offentlig rom. Konstruksjonen av leserommet kom i veien for denne visjonen, og snart ble det gjenværende området fylt av lagerbygninger - men dette kom til å bli forandret under ledelse av arkitekt Norman Foster. Den 7. desember 2000 åpnet Elizabeth II "Queen Elizabeth II Great Court". Borggården hadde blitt ryddet og leserommets forfalne indre av murstein hadde blitt kledd i stein og den ødelaget sørlige portico hadde blitt gjenoppbygd. Mest spektakulært var det at hele det store rommet på størrelse med en fotballbane ble dekket av high-tech stål og glasstak - [Se "Foto med motiv fra British Museum".]

Det var orkesterkonserter i St. James's Hall Piccadilly. Det var mulig å høre italiensk opera i Covent Garden. Og det var teatre, som Drury Lane, Haymarket, Vaudeville og Old Vic, og mange andre. Shaftesbury Avenue og Charing Cross Road var enda ikke bygd gjennom slummen i Soho og St. Martin-in-the-Fields, så teaterdistriktet var mer konsentrert i området Strand-Covent Garden enn det er i dag.

På denne tida nærmet Victoria Embankment seg fullførelse. Den ble bygd langs Themsen og gikk ut i elva slik at elva ble smalere. Dette byggverket ga London et bedre kloakknettverk og fjernet også trafikkork på The Strand og Fleet Street. Parlamentets bygning ved Themsen i Westminster var fortsatt ganske ny.

Det Britiske Parlamentet

Bygninga til Det britiske Parlamentet, "The Houses of Parliament", eller "Palace of Westminster", som det også kalles, ble bygget fra 1836 til 1868. Arkitekter var Sir Charles Barry, Augustus W. N. Pugin, og Edward Middelton Barry. Stilen er Victotian - Gothic Revival.
Foto av det britiske Parlamentet, som ligger i Westminster, London:
Foto av Parlamentsbygninga ved Themsen
Fotografiet er hentet fra http://www.morguefile.com/

Fram til 1512 var Palace of Westminster hovedresidensen til de engelske monarkene. Og først i 1965 opphørte parlamentsbygninga å være et kongelig palass kontrollert av monarken. Tomta var opprinnelig ei øy i Themsen, og det hadde stått en kongeresidens der siden kong Knuts tid. Beliggenheten hadde to fordeler: Den lå ved elva, og elva og havet var de viktigste ferdselsårene, og den var i høvelig avstand fra byen, som ofte var uenig med kongen. Edward Bekjenneren, som regjerte fra 1042 til 1066, bygget palasset om og grunnla Westminster Abbey. Wilhelm Erobreren bygde festninga "The Tower of London" øst for City, men flyttet senere til Westminster, og gjorde det til regjeringssetet, som det siden har vært.
Middelalderpalasset ble ødelagt av brann natt til 16. oktober 1834. I løpet av få timer stod hele bygninga i flammer. Flere arkitektoniske mesterverk gikk opp i flammer.
Først innkalte regjeringa Robert Smirke og ba ham tegne ei ny bygninga, men så ble dette omgjort og man besluttet å utlyse en konkurranse om den beste arkitektoniske komposisjonen. Det nye parlamentsbygget skulle være i Gothic or Elizabethan styles, i følge dokumentet som utlyste konkurransen. Det var arkitekter som heller ønsket at det nye bygget skulle være i klassisk stil, og det var debatt om dette valget av stil. Men parlamentsbygningen ble bygd i en nygotisk stil. Charles Barry ble den 29. februar 1836 erklært som vinner av konkurransen, og det skapte stor harme blant de som ikke vant. Selv om utseendet til bygget er i den gotiske stilen er planen for bygget tydelig klassisk, med klare akser som krysser i den sentrale lobbyen. [Her kan du se et kart fra 1894 over parlamentsbygningas indre plan.]
Den korteste øst-vest aksen går fra hovedinngangen ved St. Stephen's Porch gjennom St. Stephen's Hall til den store terrassen som gir utsikt over Themsen. Den lange nord-sør aksen går fra Speakers stol i Underhuset gjennom Members' and Peers' Lobbies og inn i Overhuset og ender ved monarkens trone 450 fot borte. Denne enkle og klare planen reflekterte det parlamentariske systemet og den tids seremonier, og dette appellerte til juryen i konkurransen og førte til at Barry vant konkurransen.
For å fullføre utforminga av tegninga i den stilen som var valgt samlet Barry et team kunstnere ledet av Augustus Pugin. Barry og Pugin arbeidet sammen, og Pugin tok seg av mye av den konkrete utforminga av prosjektet.
I 1840 begynte man å bygge det nye palasset, og i 1852 var det tilstrekkelig fullført til å bli åpnet av dronning Victoria. Mens arbeidet pågikk ble det to ganger nedsatte komiteer som undersøkte om det arbeidet som ble utført faktisk foregikk etter det den planen som Barry hadde presentert for den juryen som utpekte ham som vinner av arkitektkonkurransen. Det var andre problem under arbeidet, som vanskeligheter med å lage et ventilasjonssystemet som fungerte tilfredsstillende.
Selv om bygninga er bygd etter en symmetrisk plan virker den malerisk når den blir sett fra den andre sida av Themsen på grunn av den irregulære komposisjonen av tårnene. Over den sentrale lobbyen er et tårn som er 300 fot høyt. Og ved hver ende av bygget er det betydelige tårn: det massive Victoriatårnet - 336 fot høyt - i det sørvestlige hjørnet markerer monarkens inngangsparti. I det nordvestlige hjørnet er klokketårnet - Clock Tower - som er 300 fot høyt. Dette kalles feilaktig for "Big Ben" på grunn av den store klokka som henger i tårnet og slår timeslagene.
Foto av parlamentsbygningas klokketårn, som ofte feilaktig kalles for "Big Ben"

Fotografiet er tatt av Anka Draganski, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

I middelalderen innkalte monarken et kongelig råd - Royal Council - som bestod av biskoper, adelsmenn og ministre for å rådføre seg med dem om den politikken han skulle føre. Dette rådet møttes vanligvis i Westminster, og kongens byråkrati og hoffet var også i nærheten. Dette kongelige rådet utviklet seg til å bli Overhuset, House of Lords, mens House of Commons, som begynte som ei gruppe riddere og borgere som ble innkalt av kongen for å gi råd, utviklet seg til å bli Underhuset. Fra først av møttes disse to gruppene forskjellige steder og uten å ha noe fast møtested. Men etter 1512 da Henrik VIII flyttet til Whitehall ble Palace of Westminster fast møtested for det engelske Parlamentet. Ordningen av sitteplassene i de to husene der de sitter delt opp i to parti, og regjeringa sitter vendt mot opposisjonen som sitter på motsatt side av the floor, stammer fra de tidlige møtene i St. Stephens kapell der man satt i korstallene.
Charles Barry døde i 1860, og siden Pugin hadde dødd i 1852 overtok Charles Barrys sønn, Edward Middelton Barry, arbeidet med å lede fullføringa av palasset. I 1940 ødela ei tysk bombe Underhuset. Det ble bygd opp igjen i en mer sparsommelig stil enn den originale, men fulgte dens grunnleggende form, størrelse og fargeskjema.
"The Palace of Westminster" er både ei historisk bygning og ei bygning der det fortsatt i dag foregår stor aktivitet, med møter og debatter og utvikling av lover etc. Den største seremonien i året er åpningen av Parlamentet, vanligvis tidlig i november. Da kjører dronninga i prosesjon fra Buckingham Palace til parlamentsbygninga, og der til monarkens inngangsparti. Hun går ned den store trappa til det kongelige omkledningsrommet der hun blir kledd i seremoniell drakt. Dronninga fortsetter deretter gjennom det hundre fot lange kongelige galleriet til Overhuset. Foran henne går vendt mot henne, altså med ryggen mot bevegelsesretningen, Earl Marshall og Lord Chamberlain, som er to arvelige stillinger, og som holdes av hertugen av Norfolk og marquessen av Cholmondely. Fra trona kan dronninga se gjennom bygninga i hele dens lengde til Underhusets speaker 450 fot borte. Dronningas representant i Westminster, Black Rod, blir sendt for å kalle Underhuset sammen for å møte henne, men når han nærmer seg blir døra slengt igjen og låst. Dette representerer Underhuset selvstendighet i forhold til monarken. Monarken har ikke makt over Underhuset. Etter at Black Rod tre ganger høflig har spurt om å få adgang blir døra åpnet og han leverer dronningas invitasjon. Ledet av statsministeren går medlemmene av Underhuset til Overhuset der de hører dronningas tale. Talen er skrevet for regjeringa av statsministeren, eller sammen med ham, og den skisserer opp den politikken som regjeringa vil føre.
Det er to viktige rester etter middelalderpalasset. Den ene er krypten i St. Stephens kapell, som nå er et privat kapell for Overhuset. Den andre er Westminster Hall, den store hallen i det middelalderpalasset som ble bygd til Wilhelm II, sønn av Erobreren. Under Richard II, som regjerte fra 1377 til 1399, ble hallen sterkt ombygd. I denne store hallen foregikk rettssakene mot blant andre Thomas More (1535) og mot Charles I (1649). Westminster Hall brukes i dag til offentlige seremonier.
Foto av den britiske parlamentsbygningas fasade:
Foto av Parlamentsbygningas fasade

**Det Britiske Parlamentet**
Bygninga til Det britiske Parlamentet, "The Houses of Parliament", eller "Palace of Westminster", som det også kalles, ble bygget fra 1836 til 1868. Arkitekter var Sir Charles Barry, Augustus W. N. Pugin, og Edward Middelton Barry. Stilen er Victotian - Gothic Revival. Foto av det britiske Parlamentet, som ligger i Westminster, London: Fotografiet er hentet fra http://www.morguefile.com/ Fram til 1512 var Palace of Westminster hovedresidensen til de engelske monarkene. Og først i 1965 opphørte parlamentsbygninga å være et kongelig palass kontrollert av monarken. Tomta var opprinnelig ei øy i Themsen, og det hadde stått en kongeresidens der siden kong Knuts tid. Beliggenheten hadde to fordeler: Den lå ved elva, og elva og havet var de viktigste ferdselsårene, og den var i høvelig avstand fra byen, som ofte var uenig med kongen. Edward Bekjenneren, som regjerte fra 1042 til 1066, bygget palasset om og grunnla Westminster Abbey. Wilhelm Erobreren bygde festninga "The Tower of London" øst for City, men flyttet senere til Westminster, og gjorde det til regjeringssetet, som det siden har vært. Middelalderpalasset ble ødelagt av brann natt til 16. oktober 1834. I løpet av få timer stod hele bygninga i flammer. Flere arkitektoniske mesterverk gikk opp i flammer. Først innkalte regjeringa Robert Smirke og ba ham tegne ei ny bygninga, men så ble dette omgjort og man besluttet å utlyse en konkurranse om den beste arkitektoniske komposisjonen. Det nye parlamentsbygget skulle være i Gothic or Elizabethan styles, i følge dokumentet som utlyste konkurransen. Det var arkitekter som heller ønsket at det nye bygget skulle være i klassisk stil, og det var debatt om dette valget av stil. Men parlamentsbygningen ble bygd i en nygotisk stil. Charles Barry ble den 29. februar 1836 erklært som vinner av konkurransen, og det skapte stor harme blant de som ikke vant. Selv om utseendet til bygget er i den gotiske stilen er planen for bygget tydelig klassisk, med klare akser som krysser i den sentrale lobbyen. [Her kan du se et kart fra 1894 over parlamentsbygningas indre plan.] Den korteste øst-vest aksen går fra hovedinngangen ved St. Stephen's Porch gjennom St. Stephen's Hall til den store terrassen som gir utsikt over Themsen. Den lange nord-sør aksen går fra Speakers stol i Underhuset gjennom Members' and Peers' Lobbies og inn i Overhuset og ender ved monarkens trone 450 fot borte. Denne enkle og klare planen reflekterte det parlamentariske systemet og den tids seremonier, og dette appellerte til juryen i konkurransen og førte til at Barry vant konkurransen. For å fullføre utforminga av tegninga i den stilen som var valgt samlet Barry et team kunstnere ledet av Augustus Pugin. Barry og Pugin arbeidet sammen, og Pugin tok seg av mye av den konkrete utforminga av prosjektet. I 1840 begynte man å bygge det nye palasset, og i 1852 var det tilstrekkelig fullført til å bli åpnet av dronning Victoria. Mens arbeidet pågikk ble det to ganger nedsatte komiteer som undersøkte om det arbeidet som ble utført faktisk foregikk etter det den planen som Barry hadde presentert for den juryen som utpekte ham som vinner av arkitektkonkurransen. Det var andre problem under arbeidet, som vanskeligheter med å lage et ventilasjonssystemet som fungerte tilfredsstillende. Selv om bygninga er bygd etter en symmetrisk plan virker den malerisk når den blir sett fra den andre sida av Themsen på grunn av den irregulære komposisjonen av tårnene. Over den sentrale lobbyen er et tårn som er 300 fot høyt. Og ved hver ende av bygget er det betydelige tårn: det massive Victoriatårnet - 336 fot høyt - i det sørvestlige hjørnet markerer monarkens inngangsparti. I det nordvestlige hjørnet er klokketårnet - Clock Tower - som er 300 fot høyt. Dette kalles feilaktig for "Big Ben" på grunn av den store klokka som henger i tårnet og slår timeslagene. Foto av parlamentsbygningas klokketårn, som ofte feilaktig kalles for "Big Ben" Fotografiet er tatt av Anka Draganski, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ I middelalderen innkalte monarken et kongelig råd - Royal Council - som bestod av biskoper, adelsmenn og ministre for å rådføre seg med dem om den politikken han skulle føre. Dette rådet møttes vanligvis i Westminster, og kongens byråkrati og hoffet var også i nærheten. Dette kongelige rådet utviklet seg til å bli Overhuset, House of Lords, mens House of Commons, som begynte som ei gruppe riddere og borgere som ble innkalt av kongen for å gi råd, utviklet seg til å bli Underhuset. Fra først av møttes disse to gruppene forskjellige steder og uten å ha noe fast møtested. Men etter 1512 da Henrik VIII flyttet til Whitehall ble Palace of Westminster fast møtested for det engelske Parlamentet. Ordningen av sitteplassene i de to husene der de sitter delt opp i to parti, og regjeringa sitter vendt mot opposisjonen som sitter på motsatt side av the floor, stammer fra de tidlige møtene i St. Stephens kapell der man satt i korstallene. Charles Barry døde i 1860, og siden Pugin hadde dødd i 1852 overtok Charles Barrys sønn, Edward Middelton Barry, arbeidet med å lede fullføringa av palasset. I 1940 ødela ei tysk bombe Underhuset. Det ble bygd opp igjen i en mer sparsommelig stil enn den originale, men fulgte dens grunnleggende form, størrelse og fargeskjema. "The Palace of Westminster" er både ei historisk bygning og ei bygning der det fortsatt i dag foregår stor aktivitet, med møter og debatter og utvikling av lover etc. Den største seremonien i året er åpningen av Parlamentet, vanligvis tidlig i november. Da kjører dronninga i prosesjon fra Buckingham Palace til parlamentsbygninga, og der til monarkens inngangsparti. Hun går ned den store trappa til det kongelige omkledningsrommet der hun blir kledd i seremoniell drakt. Dronninga fortsetter deretter gjennom det hundre fot lange kongelige galleriet til Overhuset. Foran henne går vendt mot henne, altså med ryggen mot bevegelsesretningen, Earl Marshall og Lord Chamberlain, som er to arvelige stillinger, og som holdes av hertugen av Norfolk og marquessen av Cholmondely. Fra trona kan dronninga se gjennom bygninga i hele dens lengde til Underhusets speaker 450 fot borte. Dronningas representant i Westminster, Black Rod, blir sendt for å kalle Underhuset sammen for å møte henne, men når han nærmer seg blir døra slengt igjen og låst. Dette representerer Underhuset selvstendighet i forhold til monarken. Monarken har ikke makt over Underhuset. Etter at Black Rod tre ganger høflig har spurt om å få adgang blir døra åpnet og han leverer dronningas invitasjon. Ledet av statsministeren går medlemmene av Underhuset til Overhuset der de hører dronningas tale. Talen er skrevet for regjeringa av statsministeren, eller sammen med ham, og den skisserer opp den politikken som regjeringa vil føre. Det er to viktige rester etter middelalderpalasset. Den ene er krypten i St. Stephens kapell, som nå er et privat kapell for Overhuset. Den andre er Westminster Hall, den store hallen i det middelalderpalasset som ble bygd til Wilhelm II, sønn av Erobreren. Under Richard II, som regjerte fra 1377 til 1399, ble hallen sterkt ombygd. I denne store hallen foregikk rettssakene mot blant andre Thomas More (1535) og mot Charles I (1649). Westminster Hall brukes i dag til offentlige seremonier. Foto av den britiske parlamentsbygningas fasade:

Arkitektur som historiske fakta

På jakt etter det vakre i London

Olsen skriver at det er vanskelig å sammenlikne den tidlige victoriatidens boligers arkitektur med den samme tids boligarkitekturen i Wien eller Paris siden det ikke ble bygd boliger i samme størrelse i Wien og Paris som i London. I Wien hadde man for lenge siden og i Paris hadde man for ikke så lenge siden sluttet å sette opp smale hus med bare to eller tre vinduers bredde. I Wien og Paris ble det bygd boligblokker av betydelig størrelse. Og de ga mulighet til en annen og mer storslagen utsmykking enn de mindre bolighusene som det ble bygd mange av i London.

Verken i Paris eller i Wien ble det bygd noe som liknet på de forseggjorte boligene som ble bygd i Belgravia eller ved Regent's Park. Selv om de individuelle bygningene var større i Wien og Paris var Londons komposisjoner av bygninger i terrasser og kvartaler større enn noe som ble satt opp på kontinentet.

Offentlig arkitektur kom til å bli skarpt differensiert fra boligarkitektur og strevde mer etter å markere seg. Den offentlige arkitekturen ble mer ekstravagant, og det ble mot midten av århundret krevd langt mer av den enn tidlig i århundret.

Lenker:
Til første del av teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Les videre om londonerne og utbyggingen av Docklands og Canary Wharf

Kart og transport:

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Dette er skrevet av Tor Førde. 1. juni 2006.
Det inngår i et arbeid om Europas historie.