Foto er tatt av Thorsten Epping og hentet fra http://www.sxc.hu/
Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Beslutningen i 1811 om å utvikle Marylebone Park til et utbyggingsområde og forbinde det med St. James's Park gjennom ei gate som det ble bygd palass langs innledet en kortvarig periode med storslagne byggeprosjekter. Prinsregenten og John Nash bygde Londons eneste boulevard i form av den opprinnelige Regent Street. Den skulle forbinde det kongelige palasset Carlton House med en ny paviljong i Regent's Park. Langs denne bulevarden ble det bygd luksusforretninger og luksuriøse boliger.
Foto med utsikt fra St. James's Park:
Foto er tatt av Thorsten Epping
og hentet fra http://www.sxc.hu/
Marleybone Park ble omdøpt til Regent's Park, og der skulle det nye palasset bygges sammen med et kunstgalleri. Nash planla Trafalgar Square, dominert av National Gallery som en del av forbedringen av Regent Street. Han begynte også å planlegge enda en stor vei for å forbinde Trafalgar Square med det nye British Museum.
Private landeiere, som Lord Grosvenor, biskopen av London og hertugen av Bedford, tevlet med the Crown Commissioners of Woods and Forests om å lage de mest storslagne utbyggingsplaner. Spekulative utbyggere, som Thomas Cubitt, inngikk avtaler om å bygge ut hele nabolag. The New Road og østgrensen til Hyde Park som fram til nå hadde utgjort den nordlige og vestlige grensen til London skulle krysses.
Foto tatt i Hyde Park - London:
Foto er hentet fra http://www.sxc.hu/
Tyburnia nord for parken og Belgravia sør for parken ble lagt ut for at det skulle lages hager og terrasser som sammen skulle danne en stor arkitektonisk komposisjon. Sør for den Nye Veien hadde Bedfordgodset inngått kontrakt med Thomas Cubitt om å fullføre utviklingen av Bloomsbury på en imponerende måte.
London hadde allerede gater som var planlagt som helheter, og London hadde også i Bond Street og gjennomfartsåren som ble dannet av Cheapside, Ludgate Hill, Fleet Street og Strand lange gater med mange butikker.
Nash utnyttet de mulighetene som gips ga til å dekorere bygninger til en overkommelig pris.
Regent Street tjente mange formål. Det var en imponerende innfartsvei og en nord-sør rute for ordinær trafikk for å lette den store trafikken i Londons gater. Den inkorporerte en hovedlinje for den underjordiske kloakkledninga fra det nettopp utbygde området ved Regent's Park til den eksisterende hovedledning for kloakken i St. James's Park. Den stimulerte handelen og åpnet opp for nye hus og fjernet slumbebyggelse. Regent Street ble raskt ei handlegate med kvalitetsbutikker. Og den har fortsatt å være det selv om den ikke lenger konkurrerer med Bond Street om eleganse.
Regent's Park var først intendert å være en hageforstad for de svært rike med femti villaer plassert slik at hver fikk illusjonen om å ha hele parken for seg selv. Mindre ambisiøs og mer vellykket var det nærliggende godset Eyre i St. John's Wood, med villaer av moderat størrelse langs konvensjonelle gater.
Planene for fullføring av Bedfordgodset i Bloomsbury og utviklingen av Grosvenorgodset i Pimlico og biskopen av Londons gods i Paddington overvurderte etterspørselen etter store herregårder i byen. Etterhvert gikk utbyggingen av Bloomsbury svært sakte på grunn av konkurransen fra de nye bygningene nær Hyde Park Gardens og i nabolaget til Belgrave Square. Husene som Cubitt bygde var så store at det var vanskelig å finne kjøpere og leietakere.
Tavistock og Gordon Squares er lagt ut og ser ut som etterfølgerne til Bedford og Russell squares. Terrassene, kvartalene og hagene i Belgravia og Tyburnia, og de enda mer oppsiktsvekkende terrassene som omgav Regent's Park lå i et følsomt område. Der er gips brukt både for å dekorere og å gi et grand design til hele rekken av hus. Bygningene og utformingen av områdene ble stadig mer storslått. Eaton Square er den største i London. De iøynefallende terrassene langs Bayswater Road syntes å innlemme Hyde Park i sitt område.
Mellom 1825 og 1837 kom den selvsikre stemninga og stoltheten over London til en slutt. De gamle oppfatningene om estetikk og andre overleverte verdier ble trukket i tvil. Man ble klar over at de sanitære og sosiale forholdene i byen ikke var gode, og den selvtilfreds urbane stoltheten og de storslagne spekulative prosjektene ble avsluttet før de var fullført.
Det ble fortsatt gjennomført utbygging i samme stil som tidligere, men en del av det var forsinkede prosjekt som ble gjennomført etter planer fra tida før 1826. At stilen ikke ble forandret skyldtes i stor grad konservatisme. Men moroa var borte.
Den fysiske omformingen av regentskapets London til Victoriatidas London var ikke fullført før 1901. Donald J. Olsen skriver at årsakene til de endrede innstillingene til arkitektur etter 1825, som både var av økonomisk, medisinsk, politisk og estetisk karakter, kan være den finansielle panikken i 1825, koleraepidemien i 1832, den store reformloven i 1832 [som utvidet stemmeretten] og det endrede begrepet om skjønnhet i Pugins Contrasts som ble publisert i 1836.
Bankkrisen i 1825 hadde øyeblikkelige og varige virkninger. Det ble vanskeligere å få kreditt, og de som bygde ut boligområder var avhengige av kreditt, og det gjorde slutt på den spekulative utbyggingen som hadde skapt Regent Street.
Ved slutten av Napoleonskrigene hadde prisen på bygningsmaterialer blitt sterkt redusert i London, og den spekulative utbyggingen av boligområder hadde økt sterkt. Denne økningen hadde foregått gradvis, og først blitt svært stor i 1820-årene. Rett før 1825 og i 1825 ble byggeavtalene for Belgravia, Pimlico, Tyburnia og nordre Bloomsbury inngått, i en skala og så ambisiøst at noe liknende ikke kan finnes tidligere i Londons historie. Planene var så store og utbyggerne hadde overvurdert etterspørselen etter luksusboliger så sterkt at så sent som ved Cubitts død i 1855 var det fortsatt gater og kvartaler som han hadde inngått kontrakt om tretti år tidligere som ikke var fullført.
Sammenbruddet i kredittmarkedet sent i 1825 førte til at utbyggingsplaner måtte legges bort. Eton College oppga sin storslagne plan om utbygging av eiendommen sin; ikke før i 1840 begynte utviklingen der, og i langt mer beskjeden målestokk. Bloomsbury, Belgravia og Tyburnia ble til slutt fullført etter de opprinnelige spesifikasjonene, men først etter at man hadde forhandlet fram avtaler om å forlenge fristen for ferdigstillelse og drastisk redusert leiene. En av følgene av sammenbruddet var et dramatisk og varig fall i prisen på byggetomter.
Prisen på byggetomter som var ubebygde i utkantene av engelske byer hadde omtrent blitt tredoblet fra 1740 til 1820. I London var prisen høyest i 1825, men falt sterkt ved slutten av året, med mer enn en tredjedel. Og prisen lå på dette nye lavere nivået i det minste helt til 1939. Uutviklet land i forstedene kunne i de siste tre fjerdedelene av det nittende århundret holdes for £20 til £40 per acre per år. Ved leie av landet og ved å kalkulere et tjuefemårig leieforhold ble dette fra £500 til £1000 per acre. Denne prisen gjaldt både for land som ble brukt til utbygging av boliger for arbeiderklassen, middelklassen og også til industriformål, og både for London og for byer i provinsene. I 1930-årene kunne land til nye bygninger i forstedene kjøpes for så lite som £200 per acre. Når landet ble klargjort til bebyggelse, og enda mer når det ble bebygd, økte verdien sterkt, og på gunstige steder svært sterkt. Men i mer enn et hundre år etter 1825 var prisen på uutviklet land som kom inn i markedet stabil eller fallende.
Olsen skriver at det feilaktig er blitt hevdet at grunnen til at det oppstod boligmangel og slum i engelske byer var mangel på byggetomter. I den opprinnelige prisen på et hus utgjorde prisen på tomta mindre enn ti prosent av husets pris. Villaer i Adelaide Road på eiendommen til Eton College betaltes med fra £60 til £80 per år, og av dette var £4 grunnrente; altså ble det for tomta betalt fra en femtendel til en tjuefemtedel av det som samlet ble betalt for huset. Tilsvarende finner man i andre engelske byer. Selv om tomtegrunnen hadde vært gratis ville det ikke forandret husleiene merkbart. Det var store mengder billig tomtegrunn i utkantene av engelske byer, og det oppmuntret til den utbyggingen av byene med lav tetthet som skiller engelsk urban vekst fra nesten hele Europa.
Sammenbruddet av den spekulative boomen viste utbyggerne hvor risikable store utbyggingsprosjekt var. Mange mennesker tapte mange penger i 1825. Det var mindre risikabelt å bygge enkeltstående villaer enn å bygge hele kvartal eller sammenhengende terrasser, siden enkeltstående villaer kunne omsettes hver for seg og så snart de var ferdige, mens boenhetene i hele kvartal eller i sammenhengende terrasser først oppnådde sin fulle verdi når hele prosjektet var ferdig.
I mange år etter sammenbruddet i 1825 satte investorene ikke penger inn i store utbygginger av luksuriøse boliger, og da utbyggerne på nytt begynte å ta sjanser i 1840-årene bygde de ikke urban luksus men koselighet i forstedene.
Koleraepidemien i 1832 hadde store virkninger på innstillingen til boligprosjekter. Epidemien var uventet, London hadde ikke blitt rammet av noen stor epidemi siden i 1665. I 1832 døde 5.300 av kolera og året etter var det 1.500. Det er vanligvis antatt at epidemien utløste den serien sanitære reformer som var svært viktige i Victoriatida. Den forandret også synet på London. London kom til å bli sett på som skitten og dødelig i tidlig victoriansk tid. Men dødelighet var lavere og de sanitære standardene høyere i London enn de var på samme tid på kontinentet. Dickens forsterket dette misvisende bildet av London som skittent og uhygienisk.
Leigh's New Picture of London hadde i 1818 erklært at London ikke stod tilbake for noen annen metropol med hensyn til sanitære forhold. Og den tilskrev dette til det moderne Londons brede gater og boligenes gode vannforsyning og gode system for avløp og kloakk. Det var en alminnelig utbredt oppfatning at London etter brannen i 1666 var blitt bygd opp som en av de sunneste byen i verden. Men etter koleraepidemien i 1832 forsvant dette bildet.
Da den første reformloven ble vedtatt i 1832, som utvidet stemmeretten og ga middelklassen stemmerett, betydde dette ikke at middelklassen ble sterkt representert i Underhuset, men at representantene i Underhuset måtte legge større vekt på middelklassens meninger. Reformen opprettet ordninger som ga skattebetalerne kontroll over de primære enhetene i den offentlige administrasjonen av London. Og dette førte til at de som hadde ansvaret for offentlige tjenester framfor alt ble opptatt av økonomi. Praktiske tiltak, og ikke forskjønnelse av byen, var viktige. I 1889 overtok London County Council, og det hadde mindre motvilje mot storslagne gester, men det utvidet byens plikter og oppgaver og konsentrerte seg om utdanning, boliger og kommunikasjoner og vann og kloakk, og å løse denne typen praktiske oppgaver, mens det prøvde å holde skattene nede.
I årene fra 1825 til Victoria ble dronning i 1837 ble den estetiske smaken og vurderingene av skjønnhet sterkt forandret. Denne nye smaken er blitt kalt for romantikken, for gotikken, og for victorianismen, og den er blitt forklart med industrialiseringen og med at borgerlige vurderinger begynte å erstatte aristokratiske vurderinger, og det er en utilfredsstillende forklaring. Det kan bare sies at man i England forandret måten å se på byer og bygninger på. Det var ikke enighet om hvordan London burde se ut, men det var enighet om at den ikke så bra ut.
Selv om det var enighet om at den gamle stilen ikke var tilfredsstillende var ikke noe alternativ til den på plass. Derfor ble det fortsatt bygd i den gamle stilen selv etter at den var blitt fordømt. Men i 1837 hadde man i London begynt å bygge i en victoriansk stil. Pugin og Ruskin bygde i en mer markert stil. Arkitekturen ble mer intens og detaljene ble mer framhevet.
Fram til 1850 ble den mer monumentale stilen heller brukt i private bygninger enn i offentlige forbedringer, mest merkbart i forretningsbygg i City. Omdanningen av City til et spesialisert forretningsdistrikt førte til at tomteprisene økte sterkt, og gjorde det for dyrt å bo i City. De nye bygningene som ble bygd i City viste en egenart som man ellers ikke finner i det victorianske London.
Kontorbygninger som var bygd for å være nettopp kontorbygninger ble satt opp i Moorgate allerede i 1840-årene, men den mest omfattende ombygging foregikk på det sene 1850- og i 1860-tallet. Banker og forsikringsselskap trengte mer plass, og kunne være sikre på å få leid ut kontorlokaler som de bygde men ikke selv trengte. De nye bygningene var av stein som var kunstferdig ornamentert. Tomteprisene var så høye at utgiftene til utsmykking ikke virket så store. Og bygninger som virket kostbare og monumentale ga utrykk for stabilitet.
Ikke før i 1840-årene ble det vanlig med kontorbygg som var bygd nettopp for dette ene formålet. Tidligere hadde forretningsmenn bodd i samme hus som de drev sine forretninger fra. I 1860-årene var det knapt et bolighus tilbake i City, de var alle revet ned og det var bygd kontorbygg på tomtene.
De nye kontorbyggene ga City en monumental arkitektur som ellers ikke fantes i London.
|
City of London er Storbritannias finansielle sentrum, og var en gang verdens viktigste finansielle sentrum. Det ligger i kort avstand fra Westminster, som er det politiske sentrum for Storbritannia, med både Parlamentet og hoffet. City omfatter omtrent området for middelalderens London, og også det romerske London. Den store brannen i 1666 ødela de fleste bygningene i City, men den gamle gateplanen er fortsatt synlig i myldret av trange gater. Langs dem står bygninger fra det attende og nittende århundret, og også nyere bygninger. Lloyds bygning er hovedkvarteret for Lloyds og er en ny og moderne bygning. Den er et eksempel på "High-Tech" bevegelsen i arkitekturen, et glitrende bygg av glass og rustfritt stål som står i kontrast til de omgivende bygningene av murstein og stein.
Foto av Lloyds bygning i City of London: Lloyds er et forsikringsmarked der nesten alt kan bli forsikret. Det er også et marked for gjenforsikring - reassuranse - der forsikringsselskapenes forsikringer kan bli forsikret. Lloyds er en av verdens mest kjente sentraler for distribuering av forsikringsrisiko, og en betydelig del av verdens forsikringer er gjenforsikret i Lloyds. Lloyd er selv ikke et forsikringsselskap og har ikke aksjeeiere og er ikke ansvarlig for forsikringer. Det er et selskap med medlemmer som hver aksepterer forsikringsrisiko gjennom sitt medlemsskap i et eller flere syndikat som underskriver forsikringer. Opprinnelsen til reassuranse begynte i shipping. I det sekstende århundret mens England var i ferd med å bli ei sjømakt investerte handelsmenn i skip og skipslaster. Lombardene var ei gruppe finansielt sterke innvandrere, og de begynte å overta risikoen for tap av skip mot at eieren av skip og last betalte en premie. For å unngå å bære hele risikoen ved skipsforlis delte meklerne premien og risikoen. Fram til det sene syttende århundret ble assuranse en akseptert del av handelen og begynte å bli vurdert også i nye sammenhenger, for eksempel forsikring mot brann. De første brannstasjonene ble betalt av forsikringsselskap. I 1680-årene var Royal Exchange det tradisjonelle møtestedet for handelsmenn og forsikringsmeklere. Men de nye kaffehusene var mer komfortable møtesteder. Edward Lloyd eide et slikt kaffehus og hadde rykte for å ha korrekt og oppdatert informasjon om shipping. Det var i Edward Lloyds kaffehus i Tower Street at Lloyds begynte. Omkring hundre år senere, i 1774, var kaffehuset blitt forlatt. På grunn av den sterke økningen av assuransehandelen og på grunn behov for mer passende lokaler å drive den fra flyttet Lloyds til lokaler i Royal Exchange. I 1871 vedtok Parlamentet en lov som ga det rettslige grunnlaget for at Lloyds ble en moderne forretning. I 1928 flyttet Lloyds inn i egne lokaler i Leadenhall Street. I 1958 var disse blitt for små, og Lloyds flyttet rett over gata til et nytt bygg. I 1978 var også disse lokalene blitt for små, og det ble vedtatt at Lloyds skulle bygge enda et nytt bygg på tomta i Leadenhall Street som fortsatt ble eid av Lloyd's. Bygninga fra 1928 ble revet med unntak for en del av inngangspartiet som fortsatt står. Richard Rogers ble valgt til å være arkitekt for det nye bygget, og Elizabeth II foretok den formelle åpninger av bygget i november 1986. Rogers hadde tidligere tegnet Pompidousentret i Paris sammen med Renzo Piano. Lloyds bygning bygger på de samme prinsippene på den måte at hver komponent i bygninga er synlig og inngår i et logisk system. Slik kan strukturen bli forstått som å bestå av mange enkelte element, og det kan bli forstått hvordan de hver for seg passer inn i bygninga. Bygninga er svært kompleks, men framtrer slik som tilsynelatende enkel. Rogers arbeid er en form for modernisme, og byggverkene hans framtrer mer som ad hoc løsninger gjort ved hjelp av utbyttbare deler som får byggverkene til å virke ikke helt ferdige. Lloyds krever et stort rom der handelen foregår - "The Room" - og der underskriverne, mer enn to tusen, arbeider ved sine pulter som kalles for "bokser". Rogers har gitt "The Room" så stor plass som det var mulig. Tomta til Lloyds er svært irregulær, som de fleste tomtene i middelalderbyen, og det området som er tilbake etter at "The Room" har fått sitt, inkludert etasjene over det, går med til tjenesteområder og hjelpe- og støtteareal. Seks tårn gir bygninga et spesielt utseende. Hvert tårn står uavhengig av hovedbygninga, og de tre store tårnene danner en lobby og fire ytre elevatorer lukket inne i glass, en baderomsmodul i hver etasje og en trapp for nødutgang. Delene ble prefabrikkert i fabrikker utenfor London der de ble utvendig kledd i rustfritt stål, og da de var fraktet til tomta ble de heist på plass og boltet sammen. Man kan også se kanalene og rørene til luftrense- og klimaanlegget som står synlige på utsida av bygninga. Oppe på de tre hovedtårnene står tre etasjer høye mekaniske rom, og på dem står kraner som brukes til vedlikehold av bygninga. Lloyds bygning var kontroversiell da den stod ferdig i 1986. |
De nye boligområdene som ble utviklet i 1860-årene var ikke monumentale, men huslige. Kvartalene og terrassene som ble bygd i South Kensington og Bayswater var like store og pretensiøse som boligene som var bygd i Belgravia, Tyburnia og ved Regent's Park, men det var ingen monumentalitet over dem. Både utbyggerne, jordeierne og leietakerne var ute etter respektabilitet og sikkerhet framfor personlige uttrykk og kunstneriske eventyr. Den engelske arkitekturens kjedelighet var velkjent blant både innenlandske og utenlandske kritikere. Gater som ble bygd av de spekulative utbyggerne manglet all artistisk sans og uttrykk, og bestod bare av ensformige rekker av hus som var helt like.
Men selv om bygningene var ensformige så var de likevel tallrike. Boligene ble masseprodusert i store antall, og ingen kontinental by hadde så mange boliger å tilby innbyggerne, og også en større andel av familiene i London fikk eget hus enn i noen by på kontinentet, selv om husene var små og stygge. Det fulgte også en hageflekk med huset. I 1860-årene kunne mange handverkere i London bo i eget hus med hage.
Måten disse rekkene med hus ble ført opp på var den samme som hundre år tidligere. Det ble inngått en avtale der utbyggeren bandt seg til å sette opp et bestemt antall hus av en bestemt verdi, ofte i henhold til planer som godseieren fastsatte. Bygningene ble leid ut etter hvert som de nærmet seg ferdigstillelse. Kontraktene fastsatte at bygningene skulle vedlikeholdes, og at de når leiekontraktene utløp gikk tilbake til grunneieren i god stand; alt dette fulgte et mønster som var fastsatt av de store grunneierne i London før Vicorias tid. I byggenæringa var det både store entreprenører og små selvstendige handverkere, som i Charles II's tid. Måten utleiesystemet virket på, at grunneierne prøvde å få så verdifulle bygninger reist på sine eiendommer som mulig, og måten utbyggerne reiste kapital på og satte opp husene på, viste kontinuitet framfor forandring.
Nye gater ble fortsatt bygd gjennom eldre utbygde områder, som byfornyelse som fjernet gammel slum eller fjernet trafikkorker. Sanitære forbedringer, spesielt etter at Metropolitan Board of Works var opprettet i 1855, ble gjennomført. Fram til midten av århundret var London framstående i Europa ikke bare i størrelse og rikdom, men også med hensyn til sin vilje til å forbedre standardene. Etter hvert begynte andre europeiske byer med store byfornyelser, men fram til inn i 1850-årene var London et forbilde.
London hadde et kloakk- og avløpsnett og vannforsyning som var overlegent bedre enn det andre europeiske metropoler hadde på denne tida. Den sanitære krisen som førte til at Metropolitan Board of Works ble opprettet krevde at det gamle avløps- og kloakknettet ble rehabilitert og stadig forlenget i svært stor skala. Selv om dette systemet var overbelastet var det enestående i den moderne verden. Systemet for vannforsyning skaffet vann til svært mange hus opp til tredje etasje, og det var et mål at det skulle nå fram til selv den fattigste bolig. En betydelig del og boligene i London hadde innlagt rennende vann, og dette virket som en uoppnåelig luksus i Paris og Wien. I London forsvant alt avfall ned i den offentlige kloakken og fulgte den ut i elva.
Rundt 1850 var London på mange måter den mest moderne by i verden. Men noen år senere begynte store utbyggingsprosjekt i andre byer, som Paris og Wien, som var mer storslagne enn det som var synlig i London. Også i London kom store utbyggingsprosjekt, som Victoria Embankment, Queen Victoria Street, Northumberland Avenue, Charing Cross Road, Shaftesbury Avenue, og den store fornyelsen av avløpsnettet og vannforsyningen. Fram til 1890 begynte en serie prosjekt for å forskjønne byen: Admirality Arch og The Mall, de nye regjeringsbygningene i Whitehall, Kingsway og Aldwych. Men på denne tida var Paris, og deretter Wien, kommet til å bli de mest praktfulle byene i Europa, skriver Donald Olsen.
|
Buckingham Palace er den offisielle residensen til de engelske monarkene. Den berømte fasaden til Buckingham Palace ble fullført i 1913. Bak denne fasaden er en annen og eldre bygning som ble bygd for å feire seieren over Napoleon i slaget ved Waterloo i 1815.
Foto av Buckingham Palace: Palassets historie begynner tidlig i det syttende århundret da James I leide ut et område vest for St. James's Park til en William Stallinge. Her ble en eksperimentell morbærhage plantet. Kongen håpet å dyrke silkeormer for å produsere råstoff til silke. I 1633 innså man at dette ikke lyktes, og Lord Goring bygde et hus i nærheten av hagen. Huset ble ødelagt av brann i 1675 og ble bygd opp igjen etter siste mote av Lord Arlington som var Lord Chamberlain til James II, som regjerte fra 1685 til 1688. I 1702 solgte arvingene etter Arlington huset til John Sheffield, hertug av Buckingham. Hertugen rev huset for å bygge et større byggverk. Det nye huset ble kalt for Buckingham House og ble bygd i 1703-1705. Buckingham House ble den fasjonable modellen for nye prakthus som Wotton Garden og Chicheley House. Det bestod av ei sentral blokk som var forbundet med tjenestepaviljonger på begge sider, og var i palladiansk stil. Søyler og statuer inngikk i arkitekturen. Palasset var praktisk talt omgitt av kongelige parker og hadde god utsikt til City og til St. Paul katedralen i øst. Hertugen av Buckingham eide det meste av tomta til palasset, men en liten del inngikk i St. James's Park og var leid fra kongen. I 1761 oppstod vanskeligheter med å fornye leieavtalen, og det førte til at hele eiendommen ble solgt til George III, som regjerte fra 1760 til 1820. Han hadde nylig giftet seg med Charlotte av Mecklenburg-Strelitz, og ville ha familien boende borte fra hoffet, som skulle fortsette å holde til i St. James's Palace. Fortsatt blir utenlandske ambassadører til Storbritannia akkreditert til hoffet i St. James's Palace. George III ville ha palasset i en enklere nyklassisk stil. Det ombygde huset beholdt den grunnleggende planen. Det fikk en inngangshall og stor trapp på østsida av andre etasje med kongens leilighet i vest med utsikt til hagen. I tredje etasje var dronningas leilighet, over kongens, langt rikere utsmykket enn kongens leilighet. Adgangen til den var gjennom salongen som var det største rommet i huset. Utvidelser mot nord og sør ga plass til kongens voksende familie og til kongens bibliotek. Buckingham House ble i denne perioden ofte kalt for "The Queen's House", og det var den private boligen til kongen og hans familie fram til kongen ble syk, og sykdommen førte til at kongen ble flyttet til Windsor Castle. Under regentskapet, som varte fra 1811 til 1820, holdt prinsregenten hoff i St. James's Palace. Dronninga fortsatte å bo i Buckingham House. Hun døde i 1818, to år før ektemannen George III. I 1820 ble prinsregenten George IV. Han døde i 1830. Han hadde allerede brukt store summer på flere residenser, som Carlton House og the Royal Pavilion i Brighton og Royal Lodge i Windsor Great park, men ville nå bygge om Buckingham House. Kongen tok kontakt med arkitekten John Nash. Kongen hadde storslagne ideer om hvordan palasset skulle bli.
Foto av Buckingham Palace: I 1825 begynte arbeidene med å ombygge palasset. Det skulle ikke bare bli den nye kongelige residensen, men også et nasjonalt minnesmerke som feiret det nylige nederlaget til Napoleon. Nash hadde allerede planlagt og langt på vei fått fullført ei seremoniell rute fra Regent's park lengst nord i byen til Carlton House. Carlton House ble revet og ruta ble forlenget inn i St. James's Park for å nå fram til det nye huset til kongen der hovedinngangen ble markert med en triumfbue - the Marble Arch - som var dekket med skulpturer. Det nye huset hentet mange stilelementer fra fransk nyklassisime. Marble Arch var lik Arc du Carousel som stod ved inngangen til Napoleons Toulierpalass. Innvendig skapte Nash et praktbygg. Det ble hentet møbler fra Carlton House og fra samlinga av møbler som var blitt kjøpt inn fra Frankrike etter revolusjonen i 1789. Nash beholdt kjernen i hertugen av Buckinghams hus fra 1703 og holdt inngangshallen og trappene lokalisert der de hadde vært tidligere. Han gjorde George III's leilighet om til et skulpturgalleri og dronningas leilighet om til et galleri for malerier. Nash utvidet huset mot vest og laget en ny forside mot hagen med kongens leilighet i første etasje. På østsida ga Nash palasset en ny fasade som stod i stil med det nye arbeidet og skapte en sentral dobbel portico basert på Claude Perraults fasade til Louvre i Paris. På hver side av forgården planla Nash servicefløyer i en etasje, men i 1826 erklærte kongen at Buckingham House skulle bli statens nye palass, Buckingham Palace. Nash forklarte at det ikke var stort nok til å romme hele hoffet og den prakten som et slikt bygg trengte. Men kongen holdt fast på sin beslutning, og de to fløyene ble ombygd til hovedbygningas fulle høyde slik at palasset avgrenset en U-formet gårdsplass.
Foto av gardister ved Buckingham Palace: Palasset var et svært stort prosjekt, og Parlamentet fulgte godt med i arbeidet. I 1828 var Nash nødt til å møte for en komite som var nedsatt av Underhuset for å svare for store overskridelser. Kongen beskyttet Nash. Men da George IV døde i 1830 ble Nash utsatt for nye angrep som både var rettet mot de store utgiftene til bygging av palasset og mot designet. Det var noen svakheter med designet. Nash ble tvunget til å trekke seg tilbake i unåde. Palasset ble fullført under William IV, som regjerte fra 1830 til 1837. Edward Blore overvåket fullføringen av verket. Han fulgte det designet som Nash hadde laget, men tok hensyn til den kritikken som hadde kommet og de påleggene som hadde kommet fra Underhusets komite. Dronning Victoria ble den første monarken som bodde i det nye Buckingham Palace, som nå ble det offisielle navnet til palasset. Blore tilføyde den østre fløyen til palasset i 1847-1850 for å skape mer plass til den voksende kongelige familien, og han fjernet the Marble Arch og stengte slottsgården. Designet til Blore ble omgjort i 1913 av Aston Webb, og slik stod Buckingham Palace som det ser ut i dag fram. I 1861 døde Victorias ektemann prins Albert. Etter hans død trakk Victoria seg tilbake som en eneboer til residensene på landet. Det kom forslag om å avskaffe monarkiet og innføre republikk. Da Edward VII ble konge i 1901 var palasset i dårlig forfatning og trengte til å repareres, og mange rom ble pusset opp og dekorert i hvitt og gull "Ritz stil" som var populært på denne tida, og som reduserte det praktfulle arbeidet til Nash. I det tjuende århundret ble det gjort få forandringer med unntak for bygging av den nye fasaden mot øst i 1913. Ellers har det naturlig nok vært utført vedlikehold, og konservatoriet til Nash i sørvest ble gjenoppbygd som dronningas galleri etter at det var blitt ødelagt av bomber under Andre Verdenskrig. I forbindelse med feiring av Elizabeth II's gulljubileum i 2002, etter at hun hadde regjert fra 1952, ble galleriet ombygd og utvidet. Galleriet åpnet i mai 2002 og viste 450 av de viktigste gjenstandene i den kongelige samlinga. Arkitekt for det nye galleriet var John Simpson, og arbeidet hans var den betydeligste forandringen av palasset de siste 150 år. Forandringen ærer arkitekturen og det store arbeidet til John Nash.
Foto av våpenskjold på porten til Buckingham Palace: |
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til første del av teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net
Kart og transport:
Kilder for dette kapitlet er:
