Dronning Elizabeth I av England døde i 1603. På dødsleiet utpekte hun kong James VI av Skottland som Englands kommende konge. Han var sønn av Mary Queen of Scots. Han ble kong James I av England. Han var 38 år gammel i 1603, og han hadde allerede vært konge i mange år i Skottland. Han var født i 1566, ble konge av England i 1603, og regjerte fram til han døde 58 år gammel i 1625.
Den største problemet som James I stod overfor var at kongemaktas inntekt var for liten til å dekke betaling av gjeld og løpende utgifter. Det ble ventet at kongen og staten levde av de inntektene som kongens egne eiendommer og gamle rettigheter til avgifter og bøtelegging ga, og at kongen bare bad Parlamentet om hjelp til ekstraordinære utgifter, som til krig. Elizabeth hadde ofte vært nødt til å be Parlamentet om finansiell hjelp. Og under James I og hans sønn Charles I ble det nesten umulig å regjere England med så smalt inntektsgrunnlag som bare kongens egne eiendommer. Staten var nødt til å få et bredere inntektsgrunnlag, og bare rett til å skrive ut skatter kunne sikre staten tilstrekkelige inntekter. Kongen kunne skaffe seg denne retten ved å samarbeide med Parlamentet for å få bevilget penger fra det, eller kongen kunne ta fra Parlamentet den myndighet det hadde og skrive ut skatter uten tillatelse, eller benytte seg av diverse kongelige særrettigheter.
De to første kongene av slekten Stuart, James I og Charles I, greide ikke å utvikle et forhold til Parlamentet som sikret staten inntekter som var stabile og store nok til å dekke statens utgifter.
James I var opptatt av teologi, jakt og unge menn, for han var av en homoseksuell legning. Han likte ikke å opptre offentlig. James hevdet å være Guds representant på jord. Denne påstanden ble ikke vist i praksis, for hoffet var korrupt, og James I begunstiget sine favoritter på en overdådig måte med titler, stillinger, land og penger. Dette gjorde det vanskelig å overtale Parlamentet til å bevilge penger til ham gjennom regelmessig skattlegging. Og James I valgte seg dårligere og mer ensidige rådgivere enn Elizabeth hadde, og han hadde dårligere og mindre kontakt med de delene av befolkninga som betydde noe enn Elizabeth hadde hatt.
James I sluttet fred med Spania da han ble Englands konge. Samme år, i 1604, samlet han en teologisk konferanse i Hampton Court slik at puritanerne kunne framsette krav om videre reformering av Englands kirke. Konferansen førte ikke fram til noe, men James I prøvde å unngå religiøse splittelser og avskallinger i kirka, og å holde den bred og åpen med takhøyde for mange ulike mennesker og oppfatninger. James hadde blitt oppdratt som kalvinist, og hadde derfor lett for å forstå puritanerne, og ønsket at de ble tolerert og kunne leve sammen med anglikanerne.
I 1605 hadde en gruppe katolikker sammensverget seg for å sprenge Parlamentet når det ble åpnet av kongen. Denne sammensvergelsen kom til å bli kalt for "the Gunpowder Plot". Den mest kjente deltakeren i komplottet var Guy Fawkes. I en stor eksplosjon ville både Overhuset og Underhuset og store deler av den kongelige familien bli utslettet. Og så skulle et av barna i kongefamilien bli satt på trona og giftet med en katolsk fyrste. Dette komplottet ble avslørt av en lojal katolikk. Mange katolikker ble satt i fengsel og bøtelagt, men raseriet gikk over. James ville være fredsmekler i Europa og ha godt forhold både til katolske og protestantiske land, og han kunne derfor ikke forfølge katolikker i sitt eget land. Men han besluttet at den 5. november skulle bli en årlig minnedag for komplottet, og det var denne datoen langt inn i dronning Victorias regjeringstid. Dette vedlikeholdt en atmosfære av mistenksomhet overfor katolikker, de ble sett på som kongens og Parlamentets fiender.
James hadde overtatt Robert Cecil som førsteminister fra Elizabeth. James adlet ham til Lord Salisbury. Robert Cecil prøvde å få Parlamentets hjelp til å få orden på statens finanser. Han begynte også å granske kronas jordeiendommer og inntektene fra dem. Inntektene hadde vært fastlåste i lang tid, og nye leieavtaler som ga høgere inntekt til kongen ble innført. I 1610 foreslo han overfor Parlamentet at de gamle føydale inntektskildene skulle fjernes mot at statens gjeld ble slettet og kongen fikk en årlig bevilgning på £200.000. Men Parlamentet nektet å hjelpe til med å få statens finanser på rett kjøl. Staten måtte nå prøve å skaffe økte inntekter fra andre kilder. Allerede i 1606 hadde domstolene vedtatt at avgifter for å regulere handelen var en del av utenrikspolitikken, og det var en kongelig særrettighet å drive utenrikspolitikk, og det betydde at kongen kunne skaffe seg inntekter uten Parlamentets medvirkning fra avgifter på blant annet import og eksport.
Salisbury døde i 1612, samme år som den eldste sønnen til James I døde. James I fikk ingen annen rådgiver som var så dyktig som Robert Cecil hadde vært, og forfallet til hans regjering skjøt fart. Den eldste sønnen til James hadde også vært driftig, og sønn nummer to var langt fra så driftig.
Hoffet begynte å bli merket av alle intrigene og de skandalene som fulgte. Drapet av Thomas Overbury, som var rådgiver til Robert Carr som var en av de tidlige favorittene til James, og som ble viscount Rochester, førte til en de mest kjente skandalene. I 1611 innledet Rochester en affære med Frances Howard som var gift med den unge jarlen av Essex. Familien Howard var svært framstående ved hoffet. Frances måtte bli skilt fra Essex for å kunne gifte seg med Rochester. Skilsmisse var ganske uhørt på denne tida. Overbury var motstander av denne affæren. James mislikte også Overbury, og Overbury ble satt i Tower. Der døde han kort tid etterpå. Dermed kunne Frances Howard skille seg, og i desember 1613 giftet Frances seg med Rochester. Men det ble snart kjent at Overbury hadde blitt forgiftet, og alt tydet på at Frances og hennes krets stod bak drapet. Selv om medskyldige ble henrettet kunne Rochester og Frances leve videre, takket være kongen.
Det fantes flere fraksjoner ved hoffet, og Rochester og Howard hadde motstandere der. Disse motstanderne visste at de måtte finne en person som kunne trenge Rochester bort som kongens favoritt. Og de mente at George Villiers fra Leicestershire kunne være mannen. Han ble ansett for å være svært vakker, sin tids vakreste mann. Motstanderne la alt til rette for at kongen skulle bli oppmerksom på og opptatt av Villiers, og de lyktes i dette. Og Villiers gjorde kometkarriere. Han ble viscount Villiers i 1616, jarl av Buckingham i 1617, marquis i 1618, og til slutt hertug i 1623. Villiers hadde politiske aspirasjoner men manglet politiske evner. Likevel ga James ham stillinger, og James ble så avhengig av Villiers at han på sine eldre dager ikke ta avgjørelser uten Villiers. Villiers - eller Buckingham som han kalles, forstod at James var gammel og at han dersom han skulle overleve måtte vinne arvingens gunst. Og det greide Buckingham, og Buckingham ble derfor en dominerende figur helt fram til han døde i 1628.
Buckingham hadde en stor familie som ville ha ytelser fra Buckingham: titler, eiendommer, strålende ekteskap og penger. Ved å gi dette framsto hoffet og kongen som korrupt, siden alt kom fra kongen. Og statens finanser ble forverret ved at England under James kom i krig. James hadde begynt å regjere med intensjon om å drive en internasjonal forsoningspolitikk. Hans datter Elizabeth ble gift med en ledende protestantisk fyrste, kurfyrsten Friedrich av Pfalz. Friedrich ble valgt til konge av Bøhmen, og truet derved med å forrykke den katolske dominansen i det tysk-romerske riket. Og det bidro til å utløse den forferdelige Trettiårskrigen.
Mange i England ønsket at England skulle støtte kurfyrst Friedrich i denne krigen, men James ville prøve å mekle mellom partene. Han forhandlet med Spania om giftemål mellom sønnen sin og ei spansk kongsdatter. Det var svært upopulært i England. James gikk til Parlamentet og bad om midler til å føre krig. Underhuset gikk med på å gi penger til krig dersom den ble ført mot Spania og dersom forhandlingene om ekteskap med den spanske kongsdattera ble avbrutt. James ble rasende og erklærte at Parlamentet bare eksisterte ved kongens nåde. Det fikk Underhuset til å erklære at et valgt Parlament var en eldgammel og uomtvistelig fødselsrett for hver engelskmann. Dette gjorde kongen så opphisset at han rev erklæringen ut av protokollen til Underhuset. Overhuset reagerte mot mistanke om korrupte ministre ved å stevne Lordkansler Francis Bacon inn for riksrett.
Det spanske ekteskapsprosjektet ble mislykket og man mente at Spania hadde ført vanære over England, og ville derfor føre krig mot Spania. Samtidig var det svært dårlige tider i England. Utenrikshandelen hadde blitt hardt rammet av krigen på kontinentet, og det var uår i jordbruket. Likevel bevilget Parlamentet i 1624 penger til krig mot Spania, en krig som skulle føres sammen med Nederland.
James I døde den 27. mars 1625. Forholdet mellom kongen og Parlamentet hadde blitt stadig dårligere under James - likevel skulle det under sønnens regjering ble enda mye dårligere.
Charles I av England var født i år 1600. Han var den andre sønnen til James I. Han giftet seg med Henrietta Maria som var datter av Henrik IV av Frankrike. Han ble konge i 1625. I 1649 ble han henrettet.
Charles I var på mange måter forskjellig fra sin far. Charles hadde ikke arvet farens laster. Charles var beskjeden og reservert og levde et strengt liv uten utskeielser. Han opptrådte nesten aldri offentlig, og levde isolert fra resten av befolkninga. Hoffet ble en isolert verden der andre synspunkter enn de som var delt av Charles ikke kom til orde.
Charles var en stor kunstelsker og den største mesen som noen gang var monark i England. I hans regjeringstid kom alle den italienske renessansens kunstarter til England. Charles fikk en stor kjenner av renessansens kunst og arkitektur som rådgiver: Inigo Jones. Han så til at kongelige bygninger ble bygd i renessansestil. Charles samlet den største kunstsamlinga noen engelsk monark har samlet. Peter Paul Rubens, den største maleren nord for Alpene, malte taket i Whitehall Banqueting House, og Anthony van Dyck malte Charles og familien hans i en serie portrett.
England var fortsatt i krig da Charles ble konge, og Buckingham var fortsatt kongens rådgiver, og han hadde ikke Parlamentets tillit. Derfor bevilget det første Parlamentet som kom sammen etter at Charles hadde blitt konge de tollavgiftene som var kjent som "tonnage" og "poundage" for bare ett år, mens det tidligere alltid hadde gitt denne inntektskilden til kongene for livstid. Underhuset fortsatte så med å angripe Buckingham som førte en krig som gikk dårlig. I 1626 ble kronjuvelene pantsatt, og året etter ga Charles det meste av kronas land til City for å betale gammel gjeld. Og da kongen ikke lenger hadde jord som ga inntekt kunne han heller ikke betale statens utgifter fra egen pung. Nå var mulighetene enten å utvikle et samarbeid med Parlamentet om styret av landet som førte til at Parlamentet bevilget de pengene som var nødvendige å bruke for å styre landet, eller å skrive ut skatter med utgangspunkt i kongelige særrettigheter.
Charles kalte sammen Parlamentet, men det var svært kritisk innstilt overfor den krigen England førte og måten den ble finansiert på. Charles hadde skaffet penger til å føre krig gjennom tvangslån. Fem riddere hadde nektet å betale og hadde blitt arrestert. De mente at dette var ulovlig beskatning. Underhuset satte opp ei liste med klager - the Petition of Right - der det fordømt den måten Charles skaffet staten inntekt på. Roy Strong skriver at Parlamentet ønsket regjering uten å måtte betale for den, og at krona i virkeligheten var mer framsynt, men at tragedien var at krona brukte pengene som den skaffet seg til å finansiere feilslag.
Den 23. august 1628 ble Buckingham drept. Kongen ble tvunget til å akseptere "the Petition of Right". Men deretter ignorerte han den. Charles gikk ikke overens med Parlamentet. Men han kom fram til at så lenge han unngikk krig kunne han styre uten Parlamentet, og det besluttet han i 1629 å gjøre, og innledet et tiår som ble kjent som årene med personlig styre - "the years of Personal Rule".
Dette var et århundre der mange europeiske land innførte eneveldet, blant dem Danmark-Norge, så slik sett var det Charles prøvde på slett ikke enestående. Og James hadde styrt i ti år uten å sammenkalle Parlamentet. Det brukte bare å bli sammenkalt når det var presserende saker som måtte avgjøres, eller når staten trengte ekstra mye penger eller støtte, som når det var krig. Men på grunn av at Parlamentet på grunn av krigen hadde vært samlet så ofte at medlemmene kjente hverandre hadde de utviklet en viss samhørighet. Dessuten hadde de for første gang formulert Parlamentets rettigheter. Og krig kom til å føre Parlamentet sammen på nytt.
Men Charles regjerte i ti år uten å sammenkalle Parlamentet. Han stiftet fred med både Spania og Frankrike. Dronning Henrietta Maria ble en viktig og kjær rådgiver for Charles. Charles la vekt på å leve et moralsk høyverdige liv og å ha et hoff og et styresett som var uklanderlig. Salg av embeter ble forbudt. Med freden kom også økt velstand, og handelen tok seg opp, og dermed også skatteinngangen.
England fikk et stabilt styresett. Kongen hadde to dyktige ministre, Thomas Wentworth og William Laud. Begge var svært opptatt av konformitet og god orden. Men det førte til at de som ikke var konforme risikerte å bli utstøtt, og det skapte fiender. Før regjeringstida til Charles hadde samfunnet vært mer åpent og tolerant, spesielt i religiøse spørsmål.
Charles var motstander av puritanerne, og ville ha dem bort. Han mente at Church of England burde være som den hadde vært før reformasjonen, men renset for misbruk og overtro. Tilhengerne av denne oppfatningen ble kalt for arminianere etter den nederlandske teologen Arminius, selv om dette først og fremst var en anglikansk bevegelse. Trosbekjennelsen til Church of England hadde under Elizabeth blitt samlet i et dokument som ble kalt for De Trettini Artiklene. Den kunne leses på forskjellige måter, og så lenge de ulike måtene å forstå denne trosbekjennelsen på ble tolerert var situasjonen uproblematisk. Men dette begynte å bli forandret fra slutten av regjeringstida til James I. En ny generasjon teologer krevde at Church of England skulle være uavhengig av både Roma og Genève (Calvin). Det ble på nytt lagt vekt på at det menneskene gjorde i denne verden var av betydning for sjelens frelse, og denne oppfatningen var puritanerne motstandere av siden de i likhet med Calvin mente at menneskene var forutbestemte til enten evig salighet eller evig fortapelse. Det ble også lagt større vekt på sakramentene og på seremonier og på å utsmykke kirkene, og på å få slutt på at kirkas eiendommer ble tatt fra kirka, og på at eiendommer ble tilbakeført til kirka.
Charles støttet denne nye bevegelsen i kirka, og utnevnte biskoper som støttet denne bevegelsen. William Laud ble i 1633 utnevnt til erkebiskop i Canterbury og støttet denne bevegelsen. Men Laud var svært pågående og gikk hardt fram for å undertrykke puritanerne. Parlamentet bestod i stor utstrekning av puritanere.
Det virket som om landet blomstret, og London vokste. London ble den store konsumenten av alt som ble produsert. I 1640 bodde det 350.000 mennesker i London. I den nest største byen i landet, Norwich, bodde det bare 20.000 mennesker, og andre byer var bare som store landsbyer.
De delene av befolkninga som deltok i det kommersielle livet økte sin velstand, men de fattige ble stadig fattigere og stadig flere. Antallet jordløse fattiglemmer økte til man regnet med at de utgjorde en tredjedel av befolkninga. Mange av dem gikk til byene på jakt etter arbeid. Regjeringa var opptatt av at fattigskatten ble krevd inn slik at det var midler som kunne avhjelpe den verste nøden.
Det var likevel betydelig sosial mobilitet i Stuartenes England. Mange søkte utdanning, og omkring 1640 kunne en tredjedel av den mannlige befolkninga lese. Den store religiøse interessen var en viktig grunn til at mange la vekt på å lære å lese. Puritanismen var en religion for folk som kunne lese skriftene.
Charles var ikke bare konge over England, men også konge over Skottland og Irland. Og han bestemte seg for også å prøve å reformere disse landene. For Irland fant han en dyktig mann i Thomas Wentworth, men han fant ingen så dyktig mann å sette inn i Skottland for å gjennomføre reformer der.
Skottland var en utkant. Landet hadde en ekstrem protestantisk tradisjon som strakte seg tilbake til Calvin og Genève via John Knox. I 1637 utga Charles en versjon av den engelske bønneboka for bruk i Skottland. Det var den katolsk inspirerte versjonen fra 1549. Det førte til oppløp og opprør. Skottene ville ikke akseptere at Charles grep inn i kirka og religionen deres for å forandre den. De trodde at det var fare for at de ville bli lagt under paven, dronninga i England var åpent praktiserende katolikk. Skottene grep til våpen og marsjerte over grensen.
Den eneste måten Charles kunne unngå å sammenkalle Parlamentet på var ved å gjøre som middelalderens konger gjorde når krig truet, å samle vasallene under våpen. Men den hæren som ble samlet på denne måten var lite effektiv. Den var uten trening og dårlig bevæpnet, og viste seg å være ute av stand til å utkjempe slag mot den skotske hæren. Charles måtte inngå våpenhvile, og i juni 1639 undertegnet han Berwickavtalen. Charles bad Thomas Wentworth om hjelp i denne vanskelige situasjonen. Han var blitt adlet til jarl av Stafford. Da han kom til England fortalte han Charles at Parlamentet måtte sammenkalles.
Da Parlamentet kom sammen i april 1640 for å drøfte forholdet til Skottland hadde det mange klager å presentere overfor Charles. Det var klager både over religiøse forhold og over måten det ble krevd inn skatter på. Det samme året som skottene gjorde opprør, i 1637, hadde kongens rett til å kreve inn skatt til marinen - Ship Money - blitt utfordret i domstolene, men de fleste dommerne hadde dømt til fordel for kongen.
Charles ble så overveldet av alle klagene at bare tre veker etter at Parlamentet hadde kommet sammen besluttet han å oppløse det. Dette Parlamentets sammenkomst ble kalt for "the Short Parliament". Det hadde ikke bevilget penger til kongen. Og kongen trengte penger for å kunne reise en hær som kunne slå ned opprøret. Charles prøvde på nytt å skaffe seg en hær ved å kalle inn vasaller til våpentjeneste, men det gikk ikke bedre denne gangen enn forrige gang. Også denne gangen gikk hæren i oppløsning da den stod overfor skottene. Kongen sammenkalte den middelalderlige forsamlinga "the Great Council of peers". Den møtte opp i York og sluttet fred med skottene mot at skottene fikk £850 om dagen. Krona var blakk, og forsamlinga krevde at kongen innkalte Parlamentet.
Det neste Parlamentet som kom sammen skulle bli det mest langvarige som hadde møtt, og kom til å bli kalt for "the Long Parliament". Da dette Parlamentet var samlet ønsket det å få opphevet de religiøse reformene som William Laud hadde innført, og det ønsket skatten til marinen - "the Ship Money" - bort. Det ville ikke bevilge de pengene som skottene skulle ha før kongen hadde oppfylt kravene fra Parlamentet.
Underhuset under ledelse av John Pym fryktet et katolsk komplott. Det ble vedtatt at det ikke skulle gå mer enn tre år mellom hver gang Parlamentet kom sammen. Det ble reist riksrettssak mot Laud og Stafford og de dommerne som hadde dømt til fordel for kongen. Charles mente imidlertid at han hadde retten på sin side, og prøvde å skaffe penger utenlands og så å bruke de hærstyrkene som han hadde for å få Stafford ut av fengslet i Tower. Den 3. mai ble dette kjent i Parlamentet. Det førte til stort sinne mot kongen. Kongen ble så skremt at han undertegnet en ordre om at Stafford skulle henrettes, og den 12. mai ble Thomas Wentworth, jarl av Stafford, halshogd.
Det var klart at kongen hadde villet bruke makt for å tvinge sin vilje gjennom på tross av Parlamentet, og dette førte til at Parlamentet ikke tok hensyn til kongens ønsker, men vedtok lover som raserte det kongen hadde fått til i tiåret med personlig styre. Underhuset fjernet alt av den religiøse politikken som Laud hadde stått for og gjennomført.
Charles reiste nordover, og styret hans hadde brutt fullstendig sammen. Parlamentet vedtok ikke lenger bare lover, men måtte nå sørge for at England hadde regjering.
Uroligheter spredte seg over hele landet, og Parlamentet så på dette med ulyst. Og så begynte et katolsk opprør i Irland. Parlamentet ville ikke bevilge penger til en hær som Charles kunne bruke for å slå ned dette opprøret, siden det var mulig at Charles ville sette hæren inn mot Parlamentet. Derfor ville Parlamentet selv ha kontroll over hæren.
Pym og de som støttet ham i Parlamentet satte opp en lang liste over kongens ugjerninger - "the Grand Remonstrance". Anklageskriftet ble vedtatt med en liten majoritet. Charles ville ikke vedkjenne å ha gjort noe galt. London ble styrt av radikale puritanere og var motstander av Charles.
Charles mente at Parlamentet krenket hans rettigheter, og den 3. januar 1642 krevde han de fem mest revolusjonære medlemmene av Underhuset, inkludert Pym, stilt for riksrett. Neste dag kom Charles selv sammen med soldater for å arrestere dem, men de var ikke i parlamentsbygningen. Den 10. januar forlot Charles Whitehall og reiste først til Hampton Court, og derfra videre til York, og forsøkte å reise hærstyrker. Puritanerne i Parlamentet mobiliserte heimevernet mot Charles, og de moderate parlamentsmedlemmene var desperate og vendte seg til Charles.
Charles ville ikke prøve å oppnå kompromiss, og partene stod steilt mot hverandre. Det ble trykt en mengde trykksaker fra begge sider som framstilte den andre siden som vanhellig og falsk.
England var i ferd med å havne i borgerkrig. Ut over landet ønsket man å holde seg nøytrale, men etter hvert ble man tvunget til å velge side. Borgerkrigen kom til å splitte samfunnet og hver samfunnsklasse. Roy Strong skrev at dette ble Englands eneste religionskrig, og den ble ikke utkjempet mellom katolikker og protestanter, men mellom protestanter med to ulike oppfatninger av religionen.
Parlamentet kjempet også for å bevare Parlamentet som institusjon mot eneveldet. De puritanske medlemmene av Underhuset mente at de kjempet mot Antikrist og et katolsk komplott. Ut gjennom krigen kom parlamentarikerne til å hevde at de kjempet for en konge som var blitt ført på avveier av onde rådgivere.
Rojalistene kjempet også for kongen og for å bevare den protestantiske religionen og Church of England som den var blitt opprettet av Elizabeth. De stod for den eksisterende orden, for hierarkiet som hadde kongen på toppen og der alt og alle hadde sin tradisjonelle plass.
Denne krigen kom til å bli annerledes enn Rosekrigene som bare hadde berørt en liten del av befolkninga og av landet. Borgerkrigen ble en blodig krig som berørte praktisk talt hele landet. I 1643 var ti prosent av den mannlige befolkninga under våpen. Mer enn tre og en halv prosent av befolkninga omkom i krigen og de aller fleste familiene ble berørt. Krigen førte også med seg pest og andre sykdommer. I en by som ble beleiret ble det sult, og dersom byen ble stormet ble den også plyndret, gjerne etter et blodbad, og store deler av byen kunne bli ødelagt. En femtedel av Gloucester ble ødelagt, og Birmingham, Bolton og Leicester ble plyndret. Hærstyrker levde av å plyndre, og det førte til hungersnød blant de som hadde blitt plyndret. Skattene ble mangedoblet siden krigen var kostbar.
Da krigen begynte ble kongens hær ledet av jarlen av Lindsey. Men den personen som fikk mest oppmerksomhet var kongens nevø fyrst Rupert av Rhinen. Han var sønn av søster til Charles som var enke etter kongen av Bøhmen. Han var vakker og en dyktig kavalerist, og arrogant. Kongens soldater kom til å bli kalt for Cavaliers - kavalerer og riddere.
Motstanderne ble kalt for rundhoder. Parlamentet hadde en svært dyktig organisator i John Pym, som var leder av Underhuset. Han innså at det var av avgjørende betydning å skape en god hær. Under hans ledelse opprettet Parlamentet komiteer i regionene som hadde som oppgave å samle inn skatter og å konfiskere eiendommene til kongens tilhengere. Og snart ble ei omsetningsavgift innført, og den skaffet til veie de pengene som betalte soldatene. Selv om Parlamentet da krigen begynte ikke hadde noen egen hær, men bare heimevernet, så hadde det London med dets store finansielle ressurser, og det ble av avgjørende betydning. Det var også av stor betydning at marinen stilte seg under Parlamentets kommando. Det var til å begynne med et problem at de militære styrkene til Parlamentet var delt inn etter distrikter, for den styrken som et distrikt stilte var bare innstilt på å forsvare sitt distrikt, og ville ikke hjelpe til med å forsvare andre distrikt. Men problemene ble etter hvert løst.
Det første slaget ble utkjempet den 23. oktober. Da traff hærene hverandre tilfeldigvis ved Edgehill i Warwickshire mens begge hærene var på vei mot London. Kampen endte uten at noen av hæren hadde vunnet en seier. Charles valgte å ha hovedkvarteret sitt i Oxford under krigen.
Parlamentets hær var blitt svekket av slaget ved Edgehill. Det var ingen kamper om vinteren. Den ble brukt til mislykkede fredsforhandlinger. Parlamentet krevde sine privilegier og kongen krevde sine særrettigheter. Hver stod steilt på sitt.
Parlamentet kontaktet skottene. Skottene ville hjelpe Parlamentet dersom det betalte den skotske hæren og innførte ordninger i Church of England som var like dem som eksisterte i den skotske kirka som ikke var underlagt verdslige autoriteter. Dette førte etter hvert til at Underhuset ble delt mellom de som ønsket å følge dette forslaget og de som motsatte seg det. Denne meningsforskjellen ble lagt til hvile mens forslaget ble sendt til et organ som var kalt "the Westminister Assembly" som Parlamentet hadde opprettet i 1642 for å komme med forslag om reformer i kirka. Parlamentet inngikk deretter i et forbund med skottene.
I løpet av vinteren 1642-43 begynte landet å bli delt inn i områder som ble kontrollert av den ene eller den andre av de to partene. Parlamentet konsoliderte sin kontroll over East Anglia og det sørøstlige England. Kongen kontrollerte det nordlige og sørvestlige England. I 1643 erobret kongens styrker Bristol, som var ei viktig havn. Kampene ellers førte ikke til noen avgjørelse.
Neste år ble styrkeforholdet mellom partene forandret da 20.000 skotter krysset grensen for å angripe kongens styrker i nord. Den 2. juli 1644 ble det viktigste slaget i krigen utkjempet ved Marston Moor i Yorkshire. To kongelige hærer stod mot tre parlamentshærer. Enda en gang red kongens kavaleri bort fra slagmarka på jakt etter krigsbytte mens resten av hæren var truet av nederlag. Seieren til Parlamentets hær kom på grunn av at kavaleri fra "the Eastern Association" ledet av Oliver Cromwell kjempet dyktig og tappert. Fjorten dager senere overga York seg.
I 1645 opprettet Parlamentet "the New Model Army". Det ble avgjørende. Fram til da hadde Parlamentets styrker vært regionalt basert, men the New Model Army var en nasjonal hær med Sir Thomas Fairfax som øverste leder og Oliver Cromwell som leder for kavaleriet. Den 14. juni beseiret denne hærens kongens styrker i det andre avgjørende slaget i krigen. Det ble utkjempet ved Naseby i Northamptonshire. Parlamentets hær var dobbelt så stor som kongens hær. Korrespondansen mellom kongen og irene og katolikkene ble også tatt. En måned senere ble det som var igjen av kongens hær tilintetgjort av the New Model Army ved Langport i Somerset.
Bristol overga seg i september. Kongen forstod at han ikke kunne fortsette kampen. I London var Parlamentet opprørt over bevisene på at kongen hadde forhandlet med katolikker og irer. I april 1646 forlot kongen sammen med to menn Oxford forkledd som en tjener. Etter å ha gått rundt i flere veker bestemte han seg til å gå nordover for å overgi seg til skottene.
Landet var blitt forandret av krigen. Godseierne var drevet bort fra godsene sine og redusert til vanlige folk, og hus og eiendommer var blitt konfiskert til fordel for soldater og hærene. Rang og eiendomsrett var blitt utfordret og satt til side. Husmenn var blitt til soldater som hadde beseiret kongen, som de var blitt fortalt var Antikrist. De trodde at seier over Antikrist ville føre til en ny tidsalder. Sensuren var borte, og meninger som aldri før hadde kommet til orde offentlig ble uttrykt, håp om et annet samfunn og en ny verden der man ikke trengte å bøye seg for noen.
Før borgerkrigen hadde det vært streng sensur i England, men under borgerkrigen hadde sensuren sluttet å fungere. Under Elizabeth hadde puritanerne hatt hemmelige trykkepresser som hadde angrepet kirka, men det var ingenting mot den flommen av frie meningsytringer som kom i 1640- og 1650-årene. Oppfatninger som aldri tidligere hadde vært uttalt offentlig ble publisert, og grupper i befolkninga som aldri tidligere hadde hatt mulighet til å ytre seg offentlig kom med sine oppfatninger.
Da borgerkrigen sluttet i 1646 dannet de som hadde kjempet for Parlamentet to brede grupper. Det var de som ønsket å beholde ei nasjonal kirke, selv om den var reformert langs presbyterianske linjer, og det var de som ikke ønsket det, og som ble kjent som uavhengige - Independents. De mente at kirka og staten burde skilles, og at religionen skulle kunne utøves fritt så lenge den ikke var katolsk og ikke hadde biskoper. Parlamentet oppløste kirka slik den hadde eksistert i 1642. Erkebiskop Laud ble halshogd i 1645, og den anglikanske kirka ble avviklet. Biskopene ble avsatt og bispeembetet fjernet. Kirkene ble utsatt for bildeknusing - iconclasm. I 1647 gjorde Parlamentet det til en forbrytelse å bruke bønneboka og å feire jul, påske og pinse.
Det var uenighet i Parlamentet om hva som skulle erstatte den gamle formen for religionsutøvelse. De uavhengige, som senere ble kalt for Congregationalister, dannet sin egen menighet. Den var ikke basert på de gamle kirkesognene. De trodde på predestinasjon - at man var forutbestemt til Himmel eller Helvete, og at det nå var mulig å identifisere de som var forutbestemt til å havne i Himmelen. Bare disse utvalgte - "the Elect" - var verdige til å delta i nettverd. Resten av menigheta skulle sitte å se på. De utvalgte ble betraktet som helgener.
En gruppe mente at den politiske makta skulle tilhøre disse utvalgte. Denne gruppen ble kalt for "Fifth Monarchists" og mente at de levde i de siste dager mens de avgjørende kampene mellom Gud og Antikrist ble utkjempet. I denne situasjonen var rang og eiendom uten betydning. Femtemonarkistene protesterte derfor mot den eksisterende rettstilstanden der folk ble svært hardt straffet for forbrytelser mot eiendom, og forlangte heller at forbrytelse mot moralske lover skulle straffes hardt.
"Levellers" var en viktigere gruppe. Den tiltrakk seg små forretningsdrivende og handverkere og aller viktigst: soldater i the New Model Army. De satte også spørsmålstegn ved et samfunn som var basert på eiendomsretten og ønsket å utjevne de ekstreme forskjellene i rikdom, og krevde at ikke bare de velstående skulle ha stemmerett, men ville at alle med unntak for tiggere og tjenere skulle ha stemmerett. De så seg som offer for den normanniske erobringen da Wilhelm Erobreren reduserte den engelske befolkninga til underdanighet overfor det fremmede aristokratiet. Levellers hadde også innvendinger mot rettsvesenets vektlegging på forbrytelser mot eiendomsretten. De ville ha dette forandret, og ville også ha bort Overhuset og betaling av tiende og omsetningsavgift.
Ingen av disse gruppene overlevde 1650-årene. Men to andre grupper overlevde og holdt ved like sterke dissenter og ikke-konforme tradisjoner som var alliert med sosial radikalisme. Dette var baptistene og kvekerne. Kvekerne kom til å bli utsatt for hard forfølgelse. De forkastet all verdslig autoritet og hierarki, og tok ikke av seg hatten for noen.
Andre grupper var "ranters", "diggers", seekers" og "muggletonians". De hadde alle sine egne løsninger på Englands problem. I årene etter borgerkrigen ble det stilt spørsmål ved alle gamle forhold i samfunnet og ved alle overleverte institusjoner, oppfatninger og forestillinger.
Kongen holdt fast på sin forestilling om tro og samfunn. Charles mente at han hadde tapt borgerkrigen som Guds straff fordi han hadde forrådt Stafford. Han mente fortsatt at han var konge av Guds nåde, og derfor ikke stod til ansvar overfor mennesker for sine handlinger, og at han derfor kunne gjøre hva som helst som han fant at det var riktig å gjøre.
England var i krise. Det ble økonomisk depresjon, og hæren skulle betales. Det ble uår for jordbruket; folk nektet å betale skatt og det var utbrudd av pest.
I Parlamentet var det de som ville slutte fred med Charles dersom han aksepterte en presbyteriansk kirke. Men de uavhengige nektet å stole på Charles, og forlangte at Parlamentet beholdt hæren og at det skulle herske samvittighetsfrihet.
Frontene var fastlåste og ubevegelige, men denne fastlåste situasjonen kom til å bli satt i bevegelse av Oliver Cromwell og the New Model Army. Hæren bestod av omkring 22.000 mann. Soldatene var religiøse, stort sett puritanere, og de trodde på det de kjempet for. Soldatene levde i en religiøs atmosfære med bønn, bibelstudium og salmesang. Hæren mente at den var et instrument for Gud. Oliver Cromwell var blitt hærens leder, og mente at også han var et Guds redskap. Han kom til å mene at det var medlemmer av Parlamentet som ikke hadde forståelse for Guds vilje.
Det ble uenighet mellom Parlamentet og hæren. Parlamentet begynte å gjøre forberedelser til å oppløse hæren. Hæren tok kongen til fange. I juni 1647 erklærte hæren at den ikke ville la seg oppløse før det var innført rettferdighet i England. Kort tid etterpå krevde hæren i et annet dokument - the Representation - at de personene den betraktet som korrupte ble fjernet fra Parlamentet.
Selv om det hadde vært voksende kaos i 1647 ble det enda verre året etter. Charles hadde inngått en hemmelig avtale med skottene. Til gjengjeld for at presbyterianisme ble introdusert i England skulle skottene invadere England. Invasjonen skulle inngå i en serie opprør gjennomført av kongens tilhengere som var misfornøyde med situasjonen i England og med den handlingslammelsen som hersket og preget Parlamentet, og med at man ikke kom fram til en fredsløsning som førte til mer normale tilstander. Men Cromwells hær nedkjempet både opprørene og den skotske invasjonen.
Det var nå hæren som hadde den politiske makta i England, og den hadde sitt eget handlingsprogram. Om våren bestemte hæren at den ville "call for Charles Stuart, that man of blood, to account for that blood he had shed and mischief he had done". Det betydde at hæren mente at Charles ikke var konge av Guds nåde, men skulle stå ansvarlig overfor mennesker for sine handlinger. Oliver Cromwell og hæren mente at Charles I var en tyrann, og at Gud krevde hevn for ugjerninger som Charles hadde begått.
For å oppnå sitt mål måtte hæren fjerne de medlemmene av Parlamentet som den anså for å være korrupte. Disse inkluderte alle som ville inngå en avtale med Charles, eller var mot at det skulle være samvittighetsfrihet. I november omringet hæren parlamentsbygninga og ekskluderte alle som var motstandere av hærens politikk fra Parlamentet. Bare 96 parlamentsmedlemmer ble tilbake, og de ble kjent som "the Rump". Den 29. desember bestemte dette restparlamentet at det skulle reises rettssak mot Charles. Dette var en revolusjon siden domstolene hadde brukt å avsi dommer i kongens navn, og nå overtok det som var tilbake av Underhuset kongens rolle.
Den 6. januar 1649 møtte domstolen for å begynne rettssaken mot kong Charles I. Charles nektet å anerkjenne at rettssaken var lovlig. Den 27. januar ble Charles dømt til døden. Og tre dager senere ble han halshogd.
Den 18. mai 1649 ble England erklært å være Commonwealth. Fra 1649 til 1653 ble England styrt av et Council of state - statsråd.
Både kongen og kirka var borte. De protestantiske sektene som dominerte England ventet på den snarlige gjenkomsten til Kristus. Situasjonen var uoversiktlig og kaotisk, og preget av frykt. Den gamle autoritetsstrukturen var til dels oppløst, og også mange av årets merkedager var forsøkt fjernet - samfunnet var urolig. Til dette kom økonomisk depresjon og uår.
Men Parlamentet stod fritt til å bestemme hvilken statsform England skulle ha. Det som var tilbake av Parlamentet - "the Rump" - tilhørte "the gentry", og de var motstandere av mange av kravene om sosiale reformer. De undertrykte "the Levellers" og innførte sensur.
I februar 1649 ble monarkiet og Overhuset avskaffet. Den 13. februar ble et statsråd valgt av Underhuset for å regjere England. England ble erklært å være "a commonwealth and free state" under Gud. En ny konstitusjon ble innført. Men det fantes ingen klar politikk som skulle gjennomføres.
I juli reiste Cromwells New Model Army over til Irland. Irene var katolikker, og Cromwells hær var motstander av katolikkene. The New Model Army var forferdelig og grusom i Irland. Den ødela store deler av landet; den ødela hver bygning og alt den kom over, og la store områder øde. Halve den irske befolkninga ble utryddet. Cromwell etterlot seg en fortelling om terror og skrekk.
Neste vår begynte Parlamentet å vedta lover for å opprette et samfunn for helgener. Parlamentet krevde at alle skulle avlegge ed om lojalitet til det nye regimet - "the Engagement". Men svært mange mennesker nektet å gjøre dette, og det ble derved utkrystallisert en opposisjon til regimet.
Sønnen til Charles I, Charles II, ble av de som ønsket å gjeninnføre kongedømmet betraktet som den rettmessige arvtakeren etter den henrettede kongen. Han ble også sett på som midlet til å felle den nye republikken. Blant de som ønsket å fjerne republikken var de skottene som ønsket å innføre sin strenge religionsform i England, selv om Charles II ikke hadde noe til overs for dem. Så snart Cromwell og the New Model Army kom fra Irland gikk hæren til kamp mot skottene og beseiret dem i slaget ved Dunbar. Skottenes leder, Alexander Leslie, trakk seg tilbake til det skotske høylandet. Charles II ble kronet til konge av Skottland, og neste år gikk han over grensen til England med en skotsk hær. Men folk i England var trøtte av krig og ville ikke støtte ham. Den skotske hæren ble nedkjempet ved Worchester. Charles II greide å unnslippe og reiste i eksil.
Det statsrådet som Rump-parlamentet hadde satte opp for å regjere England bestod av godseiere og advokater, og var slett ikke representativt for den engelske befolkninga og for dens håp. Dette statsrådet ville slett ikke innføre de radikale reformene som svært mange ønsket siden det ville avskaffe privilegiene og posisjonene til godseierne og adelen. De ville ikke utvide stemmeretten. Selv om det kom mange forslag om reformer ble ingen gjennomført.
En annen grunn til at regjeringa ikke hadde noen politikk var at den manglet penger. Alt den hadde av penger hadde gått til krigføring og til hæren. All offentlig eiendom som kunne selges var blitt solgt.
Og situasjonen ble forverret av krig mot Nederland. Nederlenderne bygde svært gode, raske og økonomiske skip, og overtok den sjøverts handelen. En engelsk sjøfartslov ble vedtatt som fastsatte at all handel på England skulle foregå enten på engelske skip eller på skip fra det landet som var handelspartneren. I 1652 kom det til krig. Engelskmennene greide seg ganske bra, men krigen var kostbar og vanskelig å bære.
Selv om Rump-parlamentet ble konservativt var hæren like radikal som tidligere, og den ønsket fortsatt reformer som ikke kom fra Parlamentet. Derfor fikk hæren stadig mindre tillit til Parlamentet. Cromwell oppløste derfor Parlamentet den 20. april 1653.
Det oppstod på nytt et politisk vakuum der svært mange ideer ble prøvd gjort gjeldende om hvilken retning landet skulle styres i for å forberede Kristi komme. Oliver Cromwell opprettet ei forsamling som var nominert av offiserene i hæren. Oppgaven til denne forsamlinga var å gjennomføre reformer som sikret at folket levde gudelige liv. Denne forsamlinga bestod av 144 menn.
Denne nye forsamlinga begynte sitt arbeid den 4. juli 1653 og gikk energisk til verket og vedtok nye lover. England, Skottland og Irland ble slått sammen, og borgerlig vielse ble tillatt, og tienden ble utfordret. Etter hvert som arbeidet fortsatte var det medlemmer av forsamlinga som så at arbeidet i den begynte å ta fra dem gamle rettigheter. Mot slutten av 1653 ble de fredsdommerne som hadde støttet Rump-parlamentet avsatt og erstattet av andre, og det hendte at bønder og butikkeiere ble fredsdommere, for første gang. Da "the gentry" så at personer som de betraktet som sosialt mindreverdige, eller i det minste sosialt underlegne, fikk slike høye stillinger ble "the gentry" svært skeptisk til reformforsamlinga. Den 12. desember ble det vedtatt at hæren og Oliver Cromwell skulle overta makta - republikken var over.
Fra 1653 til 1658 var Oliver Cromwell Lord Protector. Fra 1658 til 1659 var sønnen Richard Cromwell Lord Protector.
Oliver Cromwell var 54 år gammel da han ble Lord Protektor. Han var født i 1599 som sønn av en gentleman i Huntingdonshire. Det hadde gått dårlig med familien hans, og faren hadde blitt nødt til å selge deler av familiens gods året før Oliver Cromwell ble valgt inn i Parlamentet i 1628. Oliver Cromwell skilte seg ikke ut på noen måte i denne tida. Han var sterkt opptatt av sin sjels frelse og av sine synder, men det var ganske normalt. Det var først da borgerkrigen begynte og Oliver Cromwell ble kaptein under jarlen av Essex i Parlamentets hær at han begynte å skille seg ut som en det var spesielt verdt å høre på.
Cromwell viste seg snart å være en fremragende soldat og taktiker. Og da the New Model Army ble satt opp ble Cromwell generalløytnant under Sir Thomas Fairfax. Cromwell var en svært kompleks person. Han kunne framtre både som en idealistisk forsvarer av forfulgte minoriteter og som ubarmhjertig og svært ambisiøs og maktglad. Han kunne ta raske avgjørelser, eller falle inn i religiøse grublerier som gjorde ham handlingslammet i flere veker. Han delte fullt ut troen på at Kristi gjenkomst var nært forestående, og at Guds vilje viste seg i alt som skjedde. Cromwell var en puritaner i de uavhengiges tradisjon, og det førte ham i en radikal retning mot krav om utvidet stemmerett og reformer for økt sosial likhet. Men Cromwell tilhørte også "the gentry" og tilhørte derfor en tradisjon som motsatte seg sosial likhet og som mente at medfødt rang og eiendomsrett var grunnlaget for samfunnet.
Cromwell hadde denne motsetningen i seg, og den ble aldri løst. I 1647 nærmet Cromwell seg den konservative siden etter en serie debatter som var holdt i hæren mellom på den ene siden de konservative elementene i hæren, "grandene" som de ble kalt, og på den andre siden de som stod nærmere standpunktene til "the Levellers". Cromwell stilte seg på samme side som "grandene" som var motstandere av enhver form for demokrati som ikke var basert på at bare eiendomsbesitterne hadde stemmerett. Og under republikken tok Cromwell del i jakten på de gjenværende Levellers i hæren, og drepte dem ved Burford i Oxfordshire i 1649.
England fikk sin første skrevne konstitusjon fra hæren da Cromwell ble Lord Protektor, og den skulle Cromwell regjere etter. Den fastsatte at det ikke skulle skrives ut skatter eller vedtas lover uten vedtak om dette i Parlamentet. I en del saker kunne Cromwell bare handle sammen med et statsråd. Kravet om at befolkninga skulle akseptere at kongehuset og Overhuset var avskaffet ble fjernet. Forholdet mellom Cromwell og Parlamentet var ikke lett siden Cromwell representerte hæren, og den var ikke lenger populær i Parlamentet.
En annen grunn til at Cromwells forhold til Parlamentet var vanskelig var at Cromwell stod fast på at det skulle være samvittighetsfrihet, eller at grensene for samvittighetsfriheten skulle være forholdsvis vide. Cromwell ville at mange ulike former for protestantisme skulle tolereres. Det betydde at sekter som kvekerne, som stilte spørsmålstegn ved den eksisterende sosiale orden, skulle bli tolerert. Og dette satte slett ikke Parlamentet pris på. Den formen for gudstjeneste som ble praktisert av menighetene ble nå fastsatt av den enkelte menighet, og ikke av regjeringa, selv om presbyternes Book of Discipline offisielt erstattet Book of Common Prayer.
For Cromwell var hæren og den religiøse toleransen grunnsteiner, så da Parlamentet begynte å angripe begge høsten 1654 oppløste Cromwell Parlamentet. I 1655 regjerte Cromwell uten Parlamentet, og det ble stilt spørsmålstegn ved lovligheten av dette, siden den var tvilsom. Tilhengere av kongedømmet gjorde opprør i 1655, og dette fikk Cromwell til å dele landet inn i elleve regioner som hver ble styrt av en generalmajor. Dette ble ikke bare gjort for raskt å kunne slå ned lokal uro, men også for å forberede landet på de helliges styre. Alt som ble forbundet med umoral ble angrepet, som sport om søndagene, ølstuer, hanekamp og hesteveddeløp. Bare i en del av Lancashire, Blackburn Hundred, ble to hundre ølstuer stengt.
Dette forarget mange mennesker. Enda mer ble mange forarget over å bli styrt direkte av utenforstående militære som ofte ble oppfattet å komme fra de lavere klasser. Det Parlamentet som kom sammen i september 1656 viste hvor sterkt generalmajorene var avskydd, sammen med hæren og skattebyrden. Cromwell ble nødt til å gi etter på noen punkter. Han måtte tillate at en John Nayler som hadde erklært at han var den nye Kristus, ble hardt straffet. Generalmajorene ble fjernet, men rojalistene fortsatte å bli beskattet. Parlamentet vendte så oppmerksomheten mot konstitusjonen og gjorde forandringer i den. Parlamentet vedtok bestemmelser om regjeringsskikken som ble samlet i et dokument som ble kalt the Humble Petition and Advice. I dets opprinnelige form ble Cromwell tilbudt å bli konge, men det avslo han, og et øvre annetkammer ble opprettet. Det ble nominert av Lord Protector og bestod av aristokrater og offiserer fra hæren. Selv om Cromwell hadde avslått å bli konge ville stillinga som protektor bli arvelig. I januar 1658 møtte dette nye Parlamentet, og på nytt ble det uenig med Cromwell, og på nytt oppløste han det.
Gjennom de konstitusjonelle endringene mistet både Skottland og Irland sine parlamenter, og fikk til gjengjeld seter i Parlamentet i London. I Irland ble alle katolikker forbudt å lære eller utøve et hvert urbant yrke eller å ha offentlige stillinger. De irske katolikkene ble redusert til en underklasse.
I utenrikspolitikken inngikk Cromwell i 1654 fred med Nederland, og England ble anerkjent som en betydelig sjømakt. Cromwell tok opp krigen mot Spania og sendte en ekspedisjon til det spanske Vestindia. Den erobret Jamaica, men ellers gikk det dårlig med ekspedisjonen. Det var en kostbar utenrikspolitikk, og regjeringa til Cromwell var stadig i finansiell krise.
Den 3. september 1658 døde Cromwell. Cromwell hadde ikke greid å opprette et styresett som ble varig. Styret til Cromwell var lite populært og hadde liten støtte.
Sønnen til Oliver Cromwell, Richard Cromwell, overtok etter faren som protektor. Men sønnen var langt fra så energisk som faren, og han hadde ikke noe grep om hæren. I januar 1659 kom Parlamentet sammen og reduserte gradvis hærens makt. Hæren tvang Richard til å oppløse Parlamentet da den ble klar over at dette foregikk. Så samlet hæren Rump-parlamentet som den selv hadde oppløst i 1653. Men det var ikke mer samarbeidsvillig overfor hæren, og derfor sendte hæren det heim og satte opp sitt eget styre.
Dette styret ble ikke anerkjent i Skottland, Irland og Yorkshire, og hæren samlet derfor Rump-parlamentet på nytt. Det var upopulært, og hæren var splittet. Situasjonen begynte å bli kaotisk. Den 21. februar 1660 ble det Parlamentet som hæren i 1648 hadde renset sammenkalt. Det hadde først gang kommet sammen i 1641, og av den grunn kalles det for det lange Parlamentet. Den 16. mars erklærte det seg for oppløst.
Roy Strong spør om hva som hadde blitt oppnådd i disse tjue årene med uro og borgerkrig. En av grunnene til krigen hadde vært at kongen skrev ut skatt med grunnlag i kongelige særrettigheter, og her var det ikke blitt endringer siden regjeringa fortsatt hadde skrevet ut skatter uten at det var parlamentsvedtak om dette. Ei hver regjering trengte penger som bare kunne skaffes gjennom beskatning.
Og hva med religionen? Den var blitt fragmentert, og det var en mengde religiøse grupper og oppfatninger og sekter, og noen av dem stilte radikale spørsmål ved den etablerte samfunnsorden.
I 1642 hadde "the gentry" sett på kongen som en trussel mot eiendommene deres siden han skrev ut skatt uten å rådføre seg med dem. I 1660 virket dette som trivielt sammenliknet med borgerkrigen og sektene som trakk selve eiendomsretten og samfunnets rangordning i tvil. Monarkiet ble nå sett på som en garantist for at den gamle samfunnsordning og dens rangordning og eiendomsforhold skulle bestå og bli beskyttet. De besittende klassene ville derfor nå forsone seg med monarkiet.
Den 29. mai 1660 gjorde Charles II sitt praktfulle inntog i London. Han var født i 1630 som eldste sønn av Charles I. Han giftet seg med Catherine som var datter av John IV av Portugal Han døde 54 år gammel i 1685 etter å ha regjert i 24 år.
Kongen ble hentet inn i et forsøk på å få stabilitet gjennom det som ble kjent som the Restoration Settlement. Men det var svært skjørt, og før ti år var gått var kongen og Parlamentet i tottene på hverandre.
I 1660 gikk kongen og de sosiale elitene sammen for å sikre grepet om den politiske makta. Charles II var det unntaket blant kongene av Stuart som hadde evne til å bli avholdt av folk flest. Han var omgjengelig og sjarmerende og glad i damer, og satte pris på de gode ting i livet. Til tross for at han var lat var han en slu politiker. Charles II hadde vært i eksil i mange år, og noen av disse årene hadde han vært i Frankrike. Der regjerte Ludvik XIV, og Charles II beundret sitt franske søskenbarn og det franske statssystemet. Sammenliknet med den franske staten var den engelske staten og kongemakta fattig og svak.
Charles II måtte prøve å sette i verk de vedtakene som utgjorde the Restoration Settlement. Å utforme disse ble det viktigste arbeidet til de to første parlamentene i hans regjeringstid, the Convention Parliament, som kom sammen i 1660 og bad Charles II om å komme tilbake, og the Cavalier Parliament som kom sammen i mai 1661 og varte gjennom det meste av regjeringstida til Charles II. Sammen prøvde de å utarbeide the Restoration Settlement, uten å lykkes.
Mange av vedtakene var både pragmatiske og på sin plass, men mange var også feilgrep. Parlamentet gikk tilbake til sin gamle rolle som kongens rådgiver, og ble delt inn i Underhuset og Overhuset. De kongelige særrettighetene ble innført på nytt. De gjaldt kongens rett til å føre utenrikspolitikk, kontrollere den utøvende makt og handle i statens sikkerhets interesse og å oppløse Parlamentet. Bare en lov som sa at det ikke skulle være mer enn tre år mellom hvert parlament ga en viss kontroll med hensyn til kongens styre.
Løsningen på kongens finansielle situasjon var ikke tilfredsstillende, selv om den finansielle situasjonen hadde vært en viktig årsak til borgerkrigen. Kongen fikk heller ikke nå tilstrekkelig med midler gjennom skattene. Parlamentet var redd for å gjøre kongen finansielt selvstendig for det ville undergrave Parlamentets egen makt. Charles II havnet derfor i gjeld, og måtte i hemmelighet få økonomisk støtte fra Ludvik XIV.
Kongen og Parlamentet var enige om å oppløse the New Model Army. Den ble erstattet av et heimevern og en liten stående hær.
Med hensyn til religionen var kongen liberal og ønsket å komme til en forståelse med presbyterne som var slik at de kunne slå seg til ro innenfor Church of England. Men presbyterne og anglikanerne kom ikke fram til en enighet som de kunne være fornøyde med. Kavalerparlamentet var fullt av rojalistiske anglikanere og vedtok en Act of Uniformity og gjeninnførte Book of Common Prayer. Alle predikanter som nektet å følge den skulle miste levebrødet. Over ni hundre predikanter forlot sine stillinger. De sluttet seg dissenterne. Dette var sekter som Parlamentet vedtok lover mot, lovene ble kjent som the Clarendon Code etter kongens førsteminister jarlen av Clarendon. For første gang var det offisielt splittelse mellom protestanter. Det var skapt en ny religiøs underklasse som sluttet seg til katolikkene og ble forfulgt og trakassert og ekskludert fra offentlige stillinger og fra universitetene.
På denne måten inntok the gentry, lavadelen og landsbygdas kakser, på nytt sin stilling som mellomleddet mellom kongen og folket og tok på seg oppgaver som ubetalte tjenere for regjeringa ut over bygdene i de stillingene som opprettholdt fred, ro og orden, og administrerte rettferdighet og kontrollerte heimevernet. Til gjengjeld fikk de ære, embeter og begunstigelse ved hoffet, og oppnådde privilegier for sine lokalsamfunn.
England var i ferd med å gå inn i ei storhetstid som skyldtes at det som er blitt kalt for den kommersielle revolusjonen begynte. Den førte til ny velstand som i stor grad var grunnet i Navigasjonsloven, den sjøfartsloven som begrenset utenlandske skips adgang til engelske havner. Ved slutten av 1660-årene var England i ferd med å utvikle den største handelsflåten i Europa og var også i ferd med å bli kontinentets entrepôt, som Amsterdam tidligere hadde vært, det er sentret for reeksporthandelen, stedet der det var mulig å få kjøpt alle varer fra alle land. Produkt fra Vestindia og fra de nordamerikanske koloniene ble ført til England sammen med produkter fra Østen, og England hadde selv en stor produksjon som ble eksportert, og dette ble eksportert til det europeiske kontinentet. Metall og tekstiler ble eksportert til Afrika som betaling for slaver som ble sendt fra Afrika til Vestindia der de arbeidet på sukkerplantasjene, som sendte sukker til England. De amerikanske koloniene Virginia og Maryland produserte tobakk. Alt dette førte til at svært store rikdommer ble konsentrert i England. Ved slutten av århundret var klær fortsatt det viktigste eksportproduktet til England, men de var ikke så dominerende i eksporten som tidligere.
På landsbygda fortsatte arbeidet med å forbedre jordbruksmetodene. Både produksjonen og konsumet vokste, spesielt vokste konsumet i de voksende byene, og handelsjordbruket ble stadig viktigere. Kull ble viktigere som brensel og produksjonen av kull økte. Protestantiske flyktninger fra Frankrike brakte med seg nye teknikker og satte i gang produksjon av nye varer.
Levestandarden ble bedre for det meste av befolkninga i siste del av det syttende århundret. Det innenlandske markedet i England ble større. Den sosiale pyramiden ble flatere, og det ble stadig flere jordeiere.
Mange virksomheter ble profesjonalisert: jus, medisin, hæren, kirka, universitetene og undervisning. For første gang ble de som arbeidet fast for staten identifisert som en egen gruppe. I tillegg fikk musikere, malere og arkitekter ny status som ga muligheter for sosialt avansement. Samfunnet ble mer komplekst og trengte flere mer spesialiserte tjenester.
Men ut gjennom 1660-årene ble statens posisjon stadig vanskeligere. England hadde ikke råd til en utenrikspolitikk. Krigene mot Nederland ble tatt opp igjen i 1665 og 1672, uten at de førte til noe resultat. Og så kom pesten i 1665 og året etter var storbrannen i London, og den ødela City. Den viktigste konkurrenten til England var Nederland, og i utenrikspolitikken var det viktigste målet for England å ødelegge Nederland. I 1670 undertegnet Charles II the Treaty of Dover med Frankrike som ga ham økonomisk støtte fra Frankrike, og de ble enige om sammen å angripe Nederland. En hemmelig del av avtalen gikk ut på at katolikkene i England skulle tolereres, og at Charles II skulle bli katolikk. Men Charles II kom først til å konvertere til katolisismen på dødsleiet.
Denne politikken stod i motsetning til den antifranske stemningen. I 1672 kom Charles II med en Declaration of Indulgence - en frihetserklæring - der de lovene som gjorde det straffbart å være religiøst avvikende ble satt ut av kraft. Katolikkene fikk lov til å holde private gudstjenester og protestantiske dissentere fikk skaffe seg tillatelse til å holde sine gudstjenester. De anglikanske rojalistene reagerte sterkt mot dette i Parlamentet, så sterkt at de truet med å kvele kongens finanser. Kongen ble tvunget til å dra tilbake frihetserklæringen. Parlamentet fortsatte med å vedta the Test Act som fastsatte at alle som hadde offentlige stillinger måtte sverge lojalitet mot den etablerte kirka og bekrefte at de tok avstand fra katolisismen. Dette førte både til at mange katolikker forlot landet og til at det ble avslørt at kongens bror, James, hertugen av York, var katolikk. Etter som Charles II ikke hadde fått noen sønn i ekteskapet med Catherine av Braganza var James den nærmeste arvingen til kongeverdigheten. Selv om katolikkene bare utgjorde en prosent av befolkninga var det betydelig frykt for at det fantes et internasjonalt komplott som tok sikte på å gjøre England katolsk.
Det ble produsert rykter om et planlagt katolsk komplott der franske og irske styrker skulle gjøre invasjon i England og tvinge alle engelskmenn til å bli katolikker. Kong Charles II ville bli avsatt og den katolske broren James ville bli innsatt som konge. Disse ryktene var med på å legge grunnlaget for at det brøt ut antikatolsk hysteri og at en kampanje for å fjerne James, hertug av York, fra arverekken til trona ble gjennomført. Denne kampanjen ble ledet av jarlen av Shaftsbury. Dette førte til at det oppstod ulike parti i Parlamentet. Regjeringa hadde allerede dyrket kontakt med parlamentsmedlemmer som var sympatiske overfor regjeringa. I den krisen som oppstod ble grensen mellom gruppen som var sympatisk innstilt overfor regjeringa og parlamentsmedlemmene som var mer kritiske tydeligere og fastere, og gruppene fikk navn. Det var toryene som betraktet krona som hellig og ukrenkelig, og whiggene som mente at suverenitet lå hos folket og at den ville bli forrådt dersom en katolikk ble monark.
Det som ble kjent som the Exclusion Crisis dominerte årene fra 1679 til 1681. Dersom Shaftesbury og whigene vant ville det bety at Parlamentet kunne fastsette arverekkefølgen til kongeverdigheten, og opprette et valgmonarki. Det ville også begrense kongens makt. Da Parlamentet kom sammen i 1679 begynte det med å angripe kongens førsteminister jarlen av Danby. Charles II reagerte med å oppløse Parlamentet og å sammenkalle et nytt Parlament. Det var et feiltak for det nye Parlamentet var sterkere antikatolsk. I de neste tre årene reagerte Charles II med å oppløse Parlamentet hver gang det kom i nærheten av å vedta en Exclusion Act. Videre prøvde han å svekke motstanderne ved å invitere mange whiger inn i regjeringa. Til slutt ble Parlamentet oppløst for ikke å bli sammenkalt mer i Charles' tid.
Under denne striden hadde det blitt utviklet organisasjoner som ble varige og som var politiske parti. Whigenes leder var Shaftesbury. Han dirigerte sammen med en komite propaganda fra sentralt hold over hele landet. Alliansen var landsomfattende og siktet mot å støtte personer som støttet det politiske programmet som den stod for og sikre at de ble valgt inn i Parlamentet. For toryene var kongens særrettigheter hellige, og kongen var konge av Guds nåde. Whigene mente at suvereniteten lå hos folket, eller i praksis hos de 200.000 som hadde stemmerett. Regimet skulle være avhengig av samarbeid mellom de styrende og de styrte, og dersom dette samarbeidet ikke fungerte skulle de styrte kunne finne nye personer til å styre.
Kongens finanser ble bedre på grunn av de økte inntektene som den sterke veksten i handelen ga og på grunn av at statens finansvesen ble reformert og på grunn av den økonomiske støtten kongen fikk fra Frankrike. Dermed kom Charles II til å stå sterkere i forhold til Parlamentet. Mange av whigene reiste utenlands i eksil. Shaftesbury selv flyktet til Nederland.
Charles II døde den 6. februar 1685. Han etterlot seg fjorten barn født utenfor ekteskap, men ingen arving. Monarkiet hadde blitt styrket i de siste årene av hans tid. Selv om Parlamentet skulle sammenkalles hvert tredje år hadde det ikke blitt sammenkalt i 1684, og det hadde ikke ført til protester. Året før hadde det vært et komplott med sikte på å drepe både kongen og hans bror, the Rye House Plot. Noen av de mest ekstreme whigene hadde deltatt i komplottet, og det hadde ført til økt støtte til kongen. Det var lite som tydet på at det ville føre til store endringer at James, hertug av York, overtok som konge.
James II var født i 1633 som andre sønn av Charles I. Han flyktet fra England i desember 1688, og døde i 1701. Han regjerte i årene 1685-1688.
James II var svært forskjellig fra bror sin. Charles II hadde vært sjarmerende og lett å like, mens James II var fjern og utilnærmelig. Han hadde giftet seg med Anne Hyde, datter av jarlen av Clarendon, før han ble konge, og hadde to døtre med henne, Mary og Anne. De ble oppdratt som protestanter, men et år før mora døde ble hun katolikk, og kort tid etter ble også James katolikk. Da dette ble kjent hadde det ført til eksklusjonskrisen.
Det ble ødeleggende for James at han ble katolikk. Roy Strong skriver at et monarki i allianse med Church of England og de rojalistiske toryene trolig ville ha lyktes i å omforme England til et enevelde. Men den støtten som var nødvendig for at dette skulle kunne skje ble ødelagt av James da han begynte å avsette the gentry fra offentlige embeter og erstatte dem med katolikker og dissentere.
James II ville gjøre England trygt for katolikker og helst også å føre landet tilbake inn i pavekirka. For å greie dette måtte han sørge for at personer som ville støtte ham i dette kom i maktposisjoner og også ble valgt inn i Parlamentet. Det betydde at de personene som så langt hadde støttet ham, de rojalistiske og anglikanske toryene, ble fjernet fra sine maktposisjoner. Det var en perspektivløs politikk.
I 1685 utfordret en sønn Charles II hadde utenfor ekteskap, hertugen av Monmouth, den retten James II hadde til å være konge. Hertugen gjorde landgang i sørvest og mange som fryktet katolisismen til James II sluttet opp om hertugen. Men kongen mobiliserte hærstyrker som nedkjempet opprørerne ved Sedgemoor.
Denne hæren ble ikke oppløst. Den var på 20.000 mann. Denne store stående hæren vakte ubehag. Kongen lot så mer enn seksti katolske offiserer i hæren slippe å sverge at de tok avstand fra katolisismen. Denne eden skulle avlegges av alle i offentlig tjeneste i følge the Test Act. Denne saken ble prøvd av domstolene, men kongen hadde avsatt alle dommere som ville motsette seg hans vilje, og derfor aksepterte domstolene kongens handlemåte, selv om det var klart at kongen ikke hadde fulgt loven.
En indre krets av katolske ministre og rådgivere ble gradvis dannet rundt James II. Det ble bygd et prangende katolsk kapell i Whitehall Palace der kongen og dronninga var til stede under messe. Fram til nå hadde de katolske kapellene til Stuartenes dronninger vært beskjedne og tilbaketrukne. Men nå ble den katolske troen ved hoffet vist fram på en prangende måte. Charles II hadde prøvd å spre toleranse for katolikkene og dissentere uten å lykkes. James II gikk langt sterkere fram for å fremme katolikkenes sak. I 1686 prøvde han å forby prestene å angripe de som stod utenfor Church of England. Da en prest forbrøt seg mot dette nektet biskopen av London å suspendere ham. Kongen lot da en kommisjon vurdere dette, og den suspenderte begge.
Etter å ha satt katolikker i hæren og i regjeringskontorene ville James II ha katolikker med i det lokale styret av landet. I januar 1687 ble fem hundre nye fredsdommere utnevnt, og mer enn seksti prosent av dem var katolikker. Kongen lot også katolikkene slippe å holde seg til the Test Act. Tre måneder senere utstedte han en Declaration of Indulgence som suspenderte de lovene som krevde at katolikker og dissentere ble straffet og han satte også the Test Act ut av kraft.
Kong James II hadde uttalt at han ville få Parlamentet til å vedta the Declaration of Indulgence. For å få støtte fra et flertall i Parlamentet for denne Declaration måtte han oppnå en viss kontroll på lokalplanet siden det var der det ble avgjort hvordan folk stemte ved parlamentsvalg og hvem som stilte opp som kandidater. Fram til mars 1688 hadde 1.200 personer blitt fjernet fra stillinger i lokaladministrasjonen både i byene og på landet og blitt erstattet av katolikker og dissentere. Enda var det ikke tegn til at kongen skulle møte motstand.
Lydighet overfor kongen var en del av toryenes trosbekjennelse. Men James II mistet støtten fra toryene. Han jaget dem fra deres stillinger i styre og stell både på lokalplanet og på sentralt plan, og the Declaration of Indulgence syntes å redusere Church of England til ei av mange konkurrerende sekter. James II satte de rike og mektige til side til fordel for dissentere og katolikker. Alt ble lagt til rette for at en rival skulle kunne lykkes i å overta kongemakten.
Arvingen til kongeverdigheten var den eldste datteren til James II, Mary, som var anglikansk og gift med herskeren i det protestantiske Nederland, Wilhelm av Orange.
Engelske adelsmenn begynte å henvende seg til Wilhelm av Orange for å be ham om å komme til England for å overta som konge. I løpet av sommerne kom det flere og flere henvendelse fra England til Wilhelm av Orange. I april hadde James II kommet med en ny Declaration of Indulgence. Sju biskoper med erkebiskopen av Canterbury, William Sancroft, i spissen nektet å instruere prestene sine om å lese den fra prekestolen og gikk til domstolene for å prøve dens legalitet. James II ga den 8. juni ordre om at de skulle arresteres. Det ble reist rettssak mot dem, og den 30. juni ble de frikjent. Samme kveld ble det sendt et formelt brev til Wilhelm av Orange der han ble bedt om å komme til England for å overta som konge. Det var få adelsmenn som underskrev brevet. Den 10. juni hadde en prins av Wales blitt født, og det var dermed blitt klart at det var mulig at det kunne komme katolske konger i England også etter James II, og dette ville folk i England unngå.
I Nederland begynte en stor hær og flåte å bli samlet. Verken James II eller noen av ministrene hans tenkte at den skulle til England. De trodde at denne flåten og hæren skulle delta i krigen mellom Nederland og Frankrike.
Ut i august begynte man i engelske regjeringskretser å forestille seg at flåten kanskje skulle til England. Likevel avslo James et tilbud om hjelp fra Frankrike. Wilhelm hadde hellet med seg. James trodde ikke at Wilhelm ville angripe sin svigerfar. Først i slutten av september var det klart for ham at England ville bli invadert. Da skyndte regjeringa seg å komme med innrømmelser overfor den gamle eliten, og kampanjen for å vinne kontroll over byene ved hjelp av nye privilegiebrev for dem ble lagt til side. Kongen mistet tilliten til at han kunne mestre situasjonen selv om han fortsatt hadde det meste av den store hæren intakt og selv om det ikke var tegn til åpent opprør.
Den opprinnelige planen hadde vært at invasjonshæren skulle gjøre landgang i Yorkshire for så å marsjere sørover, men den gjorde landgang i sørvest. Kongens hær hadde i mens gått til Salisbury. James førte ikke hæren sin til kamp, men ventet. Han ble plaget av voldsom neseblødning og mismot og depresjon, og vendte tilbake til London uten å gå til kamp.
James sendte sendebud til Wilhelm, og Wilhelm krevde at katolikkene skulle fjernes fra de stillingene som de hadde fått og at et fritt valgt Parlament skulle sammenkalles. Den 11. desember flyktet James II fra Whitehall gjennom en hemmelig utgang og reiste til kysten. Der ble han gjenkjent og eskortert tilbake til London, som allerede hadde sluppet Wilhelm inn i byen. James avslo alle forslag til avtaler, og ble sendt til Rochester. Den 22. desember lyktes han i flykte derfra og ut av landet, i stor grad fordi Wilhelm ikke prøvde å stoppe ham. England hadde for andre gang siden 1066 blitt erobret av en fremmed hær, men denne gangen var det en ublodig erobring.
Det ble holdt valg til nytt Parlament. Det kom sammen den 22. januar uten at noen monark hadde sammenkalt det. Den 6. februar vedtok Parlamentet at trona var ledig og at kongen ved å flykte hadde abdisert. Parlamentet tilbød trona til Wilhelm og Mary sammen.
Wilhelm var født i 1650. Han var sønn av Wilhelm II av Orange og Maria Stuart, som var datter av Charles I. Han var gift med Mary som var datter av James II. Han var konge av England fra 1689 til 1702, da han døde 51 år gammel.
Mary var født i 1662. Hun regjerte sammen med mannen sin fra 1689 til i 1694 da hun døde bare 32 år gammel.
Denne teksten er skrevet ved å følge Roy Strongs bok "The Story of Britain - A People's History".
Til oversikten over alle tekstene.
Denne teksten er skrevet av Tor Førde, 2. mai 2006.
Den inngår i et større arbeid om Europa historie.