London -

Arkitektur og monumentale bygninger

Andre del

Første del av teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art - London, Paris Vienna"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Kart og transport:

Noen kongelige slott

Monarkiet fikk de midlene det trengte for å vedlikeholde bygningene sine. De mest pretensiøse kongelige bygningene var Windsor Castle og Hampton Court. Men først da George IV ble prinsregent greide de kongelige å overtale Parlamentet til å betale ombygging av Buckingham Palace.

Hampton Court

Foto av inngangspartiet til Slottet Hampton Court:

Fotografiet er tatt av Robert Linder, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Slottsbebyggelsen ved Hampton Court ble påbegynt i 1514. På den tida, og fram til midten av det nittende århundret, var Themsen den viktigste ferdselsåren i London. I øst vendte City of London mot elva og i vest vendte City of Westminster mot elva, og selv om de var bundet sammen av The Strand, der adelen hadde herregårder side om side, yrte elva av båter av alle slag. De viktigste lokalitetene var derfor langs elva der det var fullt av kaier og stadig trafikk over og langs elva. Oppover elva mot vest hadde de rike sine forstadshus som lå bortenfor røyken og stanken fra London, men likevel var lett tilgjengelige langs elva. Slik ble steder som Chelsea, Richmond og Chiswick utviklet. Dersom man reise litt lenger oppover langs nordbredden av elva der den svinger kommer man til en stor park og til de røde og hvite steinfasadene til et stort palass. Det er palasset Hampton Court. Det ble brukt av monarker fra Henrik VIII's tid [Han regjerte 1509-47] til George II, som regjerte fra 1727 til 1760. Gjemt bak de symmetrisk ordnede bygningene som ble tegnet av Christopher Wren for Wilhelm og Mary, som regjerte fra 1689, er det the Great Hall, kjøkkener og den innendørs tennisbanen til Henrik VIII's palass, som overveldet palasset til Thomas Wolsey, som var Lordkansler. Palasset ble bygd i tre faser. Men George II likte det så dårlig at han ikke ville bo der, og etter hans tid er det knapt blitt forandret.
De tidligste bygningene ved Hampton Court var lagerbygninger og administrative bygninger som ble reist etter 1236 av den religiøse ordenen Knights Hospitallers of St. John of Jerusalem. De eide det godset som disse bygningene ble satt opp på. I 1503 besøkte Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509, stedet, som fortsatt tilhørte og ble drevet av den religiøse ordenen. I 1505 hadde Lord Chamberlain Giles Daubeney leid huset for 99 år og tok mot mange gjester og førte et stort hus. I 1508 døde Daubeney og eiendommen ble ledig, og i 1514 overtok Thomas Wolsey eiendommen for 99 år. Wolsey var førsteminister til den unge Henrik VIII, og nylig utnevnt til erkebiskop av York. Wolsey kom fra forholdsvis små kår og hadde gjort lynkarriere. Han ble noe senere kardinal og Lordkansler. Wolsey ville ha et nytt palass på Hampton Court.
Hampton Court dekker et areal på 700 fot ganger 400 fot med den lange aksen i retning øst-vest. Den lange sørvendte fasaden vender mot elva, østfasaden vender mot parken og vestfasaden mot inngangsplassen. Inne i palasset er det tre borggårder. Langs nordsida er det mindre borggårder. Wolseys Hampton Court står tilbake som Base Court, en av borggårdene, del av Clock Court og en del av den nordre fløyen. Henrik VIII fikk gjennomført store forandringer. De forandringene og utbyggingene som Christopher Wren planla for Wilhelm og Mary fjernet en del av de gamle byggverkene. Wren planla fullstendig ombygging, men det ble ikke utført.
Wolseys Hampton Court var bygget etter en plan som var uforståelig fram til 2001. Grundige utgravinger og oppmålinger viste at det var en rasjonell plan bygd på to åttearmede stjerner side om side. Slike plantegninger var kjent fra Italia, men ikke fra England, der byggverk var mindre planlagte. Disse oppdagelsene viser at Wolseys Hampton Court var den første renessansebygning i England.
Da Wolsey ikke greide å få paven til å annullere det første ekteskapet til Henrik VIII ble Henrik misfornøyd med Wolsey. Wolseys posisjon ble svakere, og for å holde seg inne med Henrik tilbød Wolsey at Henrik skulle få overta Hampton Court. Henrik konfiskerte alle eiendommene til Wolsey, og Wolsey døde i 1530, og unngikk ved det å bli henrettet.
Henrik satte i gang store byggearbeider på Hampton Court. Blant annet utvidet han kjøkkenet slik at det kunne forsyne 1.500 gjester med mat. Men de store utbyggingene var planløse og uten forståelse for den store planen til Wolsey. Og Wolseys plan gikk tapt, og ble først oppdaget på nytt i 2001. I sør- og østfløyen hadde kongen sine bolig, og også de seks konene hans. Det sies at Cathrine Howards skrik fortsatt gjenlyder i et galleri, skrikene hun kom med da hun forstod at hun skulle til Tower of London for å henrettes.
Da Henrik VIII døde var Hampton Court det mest moderne og storslagne palasset i riket hans, langt mer praktfullt enn Whitehall og Greenwich og Richmond. Senere monarker gjorde lite for å forandre Hampton Court. Store jaktområder hørte til Hampton Court. Det gikk 150 år før en monark ville bygge om slottet. Christopher Wren fikk i oppdrag å planlegge ombyggingen. Han var Englands viktigste arkitekt, og planla mange kirker. Wrens første plan var inspirert av sørfronten til Louvre slik den ble fullført av Le Vau i 1664. Men den endelige planen var mer inspirert av palasset i Versailles, og liknet på en anglifisert versjon av vestfasaden av Versailles, med rød murstein og hvite steindetaljer. Wren skapte en arkitektonisk stil med klassiske forbilder som dominerte i det attende århundret.
Den store planen til Wren bevarte bare den store hallen til Henrik VIII og ville ha fjernet alt som var bygd i det sekstende århundret. Men bare to fløyer med separate leiligheter for kongen og dronninga ble bygd som forlengelser på omkring 300 fot langs de sørlige og østlige forsidene. Innenfor og bak de nye fløyene skapte Wren Fountain Court.
Mary II døde i 1694, og arbeidet med de nye fløyene ble forsinket, og var enda ikke ferdig da Wilhelm døde i 1702 etter en jaktulykke i den nærliggende parken. Dronning Anne satte også pris på slottet, men gjorde lite for å få slottet ferdig.
Foto av Slottet Hampton Court under blomsterutstillinga:

Fotografiet er tatt av Sarah Fuller, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/

Det var prinsen og prinsessen av Wales, de senere George II og hans kone, som fikk arbeidet med slottet fullført i 1715-1718. Det siste arbeidet for den kongelige familien ved Hampton Court var hertugen av Cumberlands bolig som ble fullført i 1732. I juli 1737 var hoffet for siste gang samlet i sin helhet på Hampton Court. Noen få måneder senere døde dronninga, og kongen vendte aldri tilbake. George III husket så mange familiekrangler at han hatet slottet. Møblene ble fjernet og slottet ble delt inn i leiligheter som fortjente personer fikk benytte uten å betale.
I 1986 begynte det å brenne i en av disse leilighetene som lå over kongens leilighet i den sørlige vingen til Wren. Det ble gjort stor skade, og da dronning Elizabeth II åpnet kongens leilighet i 1992 hadde den blitt restaurert tilbake til det den hadde vært i 1700 med de samme møblene og tapetene og maleriene.

**Hampton Court**
Foto av inngangspartiet til Slottet Hampton Court: Fotografiet er tatt av Robert Linder, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Slottsbebyggelsen ved Hampton Court ble påbegynt i 1514. På den tida, og fram til midten av det nittende århundret, var Themsen den viktigste ferdselsåren i London. I øst vendte City of London mot elva og i vest vendte City of Westminster mot elva, og selv om de var bundet sammen av The Strand, der adelen hadde herregårder side om side, yrte elva av båter av alle slag. De viktigste lokalitetene var derfor langs elva der det var fullt av kaier og stadig trafikk over og langs elva. Oppover elva mot vest hadde de rike sine forstadshus som lå bortenfor røyken og stanken fra London, men likevel var lett tilgjengelige langs elva. Slik ble steder som Chelsea, Richmond og Chiswick utviklet. Dersom man reise litt lenger oppover langs nordbredden av elva der den svinger kommer man til en stor park og til de røde og hvite steinfasadene til et stort palass. Det er palasset Hampton Court. Det ble brukt av monarker fra Henrik VIII's tid [Han regjerte 1509-47] til George II, som regjerte fra 1727 til 1760. Gjemt bak de symmetrisk ordnede bygningene som ble tegnet av Christopher Wren for Wilhelm og Mary, som regjerte fra 1689, er det the Great Hall, kjøkkener og den innendørs tennisbanen til Henrik VIII's palass, som overveldet palasset til Thomas Wolsey, som var Lordkansler. Palasset ble bygd i tre faser. Men George II likte det så dårlig at han ikke ville bo der, og etter hans tid er det knapt blitt forandret. De tidligste bygningene ved Hampton Court var lagerbygninger og administrative bygninger som ble reist etter 1236 av den religiøse ordenen Knights Hospitallers of St. John of Jerusalem. De eide det godset som disse bygningene ble satt opp på. I 1503 besøkte Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509, stedet, som fortsatt tilhørte og ble drevet av den religiøse ordenen. I 1505 hadde Lord Chamberlain Giles Daubeney leid huset for 99 år og tok mot mange gjester og førte et stort hus. I 1508 døde Daubeney og eiendommen ble ledig, og i 1514 overtok Thomas Wolsey eiendommen for 99 år. Wolsey var førsteminister til den unge Henrik VIII, og nylig utnevnt til erkebiskop av York. Wolsey kom fra forholdsvis små kår og hadde gjort lynkarriere. Han ble noe senere kardinal og Lordkansler. Wolsey ville ha et nytt palass på Hampton Court. Hampton Court dekker et areal på 700 fot ganger 400 fot med den lange aksen i retning øst-vest. Den lange sørvendte fasaden vender mot elva, østfasaden vender mot parken og vestfasaden mot inngangsplassen. Inne i palasset er det tre borggårder. Langs nordsida er det mindre borggårder. Wolseys Hampton Court står tilbake som Base Court, en av borggårdene, del av Clock Court og en del av den nordre fløyen. Henrik VIII fikk gjennomført store forandringer. De forandringene og utbyggingene som Christopher Wren planla for Wilhelm og Mary fjernet en del av de gamle byggverkene. Wren planla fullstendig ombygging, men det ble ikke utført. Wolseys Hampton Court var bygget etter en plan som var uforståelig fram til 2001. Grundige utgravinger og oppmålinger viste at det var en rasjonell plan bygd på to åttearmede stjerner side om side. Slike plantegninger var kjent fra Italia, men ikke fra England, der byggverk var mindre planlagte. Disse oppdagelsene viser at Wolseys Hampton Court var den første renessansebygning i England. Da Wolsey ikke greide å få paven til å annullere det første ekteskapet til Henrik VIII ble Henrik misfornøyd med Wolsey. Wolseys posisjon ble svakere, og for å holde seg inne med Henrik tilbød Wolsey at Henrik skulle få overta Hampton Court. Henrik konfiskerte alle eiendommene til Wolsey, og Wolsey døde i 1530, og unngikk ved det å bli henrettet. Henrik satte i gang store byggearbeider på Hampton Court. Blant annet utvidet han kjøkkenet slik at det kunne forsyne 1.500 gjester med mat. Men de store utbyggingene var planløse og uten forståelse for den store planen til Wolsey. Og Wolseys plan gikk tapt, og ble først oppdaget på nytt i 2001. I sør- og østfløyen hadde kongen sine bolig, og også de seks konene hans. Det sies at Cathrine Howards skrik fortsatt gjenlyder i et galleri, skrikene hun kom med da hun forstod at hun skulle til Tower of London for å henrettes. Da Henrik VIII døde var Hampton Court det mest moderne og storslagne palasset i riket hans, langt mer praktfullt enn Whitehall og Greenwich og Richmond. Senere monarker gjorde lite for å forandre Hampton Court. Store jaktområder hørte til Hampton Court. Det gikk 150 år før en monark ville bygge om slottet. Christopher Wren fikk i oppdrag å planlegge ombyggingen. Han var Englands viktigste arkitekt, og planla mange kirker. Wrens første plan var inspirert av sørfronten til Louvre slik den ble fullført av Le Vau i 1664. Men den endelige planen var mer inspirert av palasset i Versailles, og liknet på en anglifisert versjon av vestfasaden av Versailles, med rød murstein og hvite steindetaljer. Wren skapte en arkitektonisk stil med klassiske forbilder som dominerte i det attende århundret. Den store planen til Wren bevarte bare den store hallen til Henrik VIII og ville ha fjernet alt som var bygd i det sekstende århundret. Men bare to fløyer med separate leiligheter for kongen og dronninga ble bygd som forlengelser på omkring 300 fot langs de sørlige og østlige forsidene. Innenfor og bak de nye fløyene skapte Wren Fountain Court. Mary II døde i 1694, og arbeidet med de nye fløyene ble forsinket, og var enda ikke ferdig da Wilhelm døde i 1702 etter en jaktulykke i den nærliggende parken. Dronning Anne satte også pris på slottet, men gjorde lite for å få slottet ferdig. Foto av Slottet Hampton Court under blomsterutstillinga: Fotografiet er tatt av Sarah Fuller, og hentet fra stock.xchng - http://www.sxc.hu/ Det var prinsen og prinsessen av Wales, de senere George II og hans kone, som fikk arbeidet med slottet fullført i 1715-1718. Det siste arbeidet for den kongelige familien ved Hampton Court var hertugen av Cumberlands bolig som ble fullført i 1732. I juli 1737 var hoffet for siste gang samlet i sin helhet på Hampton Court. Noen få måneder senere døde dronninga, og kongen vendte aldri tilbake. George III husket så mange familiekrangler at han hatet slottet. Møblene ble fjernet og slottet ble delt inn i leiligheter som fortjente personer fikk benytte uten å betale. I 1986 begynte det å brenne i en av disse leilighetene som lå over kongens leilighet i den sørlige vingen til Wren. Det ble gjort stor skade, og da dronning Elizabeth II åpnet kongens leilighet i 1992 hadde den blitt restaurert tilbake til det den hadde vært i 1700 med de samme møblene og tapetene og maleriene.

Allerede Wilhelm Erobreren begynte arbeidet med å bygge Windsor Castle. Han erobret som kjent England i 1066.

Windsor Castle

Foto av Windsor Castle:
Bilde av Windsor Castle
Foto er hentet fra http://www.morguefile.com/

Om Wilhelm Erobreren og erobringa av England kan du lese i teksten "Normannerne erobrer England". Wilhelm Erobreren beseiret kong Harold i slaget ved Hastings i 1066. Normannerne bygde en serie festninger for å sikre herredømmet over den engelske befolkninga. I London fikk Wilhelm bygd Tower of London, og for å sikre kontrollen over veien inn til London fra vest fikk han bygd Windsor Castle. Windsor Castle var omgitt av et stort jaktterreng, og ble et populært oppholdssted for monarkene, som bygde et stort palass innenfor festningsverkene. Det var den største bebodde festning i verden og også den som var sammenhengende bebodd over lengst tid. Windsor Castle er fortsatt et favorittbosted for den kongelige familien, som har tatt navn etter slottet: Windsor-Mountbatten.
Den festninga som Wilhelm Erobreren fikk bygd var typisk for sin tid. Den ble bygd på en kunstig haug som ble kalt for en motte. På toppen av denne haugen stod et forsvarsverk som ble kalt for keep, det største og sterkeste tårnet til festninga. For å beskytte inngangsporten til dette tårnet ble vanligvis en stor borggård som het bailey anlagt på en side. Ved Windsor var det to slike borggårder, både siden stedet ligger på et høydedrag og siden det kontrollere en passasje over Themsen. Etter hvert som festninga ble utviklet til en kongelig bolig ble de to borggårdene utviklet som the Lower Ward og the Upper Ward. Den sistnevnte ble tilholdssted for kongene og andre høytstående personer. Denne ordningen fra middelalderne eksistere fortsatt. Denne grunnplanen er en figur som et likner et åttetall dannet av de to borggårdene som er bundet sammen ved det smale sentrum av haugen og dens store tårn - keep - som heter Det Runde Tårn. Festninga ble opprinnelig bygd av tømmer, men den ble ombygd hovedsakelig i stein av Henrik II omkring 1170.
Den første store forandringen fant sted under Edward III's regime, som varte fra 1327 til 1377, da the Upper Ward ble ombygd som et gotisk palass for å feire den nye ridderordenen Order of the Garter. Tjueseks av de mest framstående personene i landet inkludert monarken og ledende personer i kongefamilien var ordensmedlemmer. Ordenen ble feiret hvert år i juni da det også ble tatt inn nye medlemmer i ordenen. Høydepunktet i feiringa var gudstjeneste i St. Georges kapell, ordenens kapell i the Lower Ward. Det var bygd av Edward IV i 1475-1483.
En stor brann i 1992 gjorde det mulig for arkeologer å undersøke middelalderborgen som lå under byggverk som var satt opp senere. De oppdaget at nordsida av the Upper Ward var den største og mest forseggjorte og varige og kostbare turneringstribune. Medlemmene av ridderordenen Garter møttes til turnering i the Upper Ward inndelt i to lag som ble ledet av kongen og hans arving Edward, den sorte prins som døde i 1376. En turneringsarena ville typisk ha to porter, en for hvert lag, med tribune for tilskuere mellom portene. Ved Windsor var turneringsarenaen bygd i stein med to massive porthus, et ved hver ende av ei lang bygning som inneholdt en banketthall og et kapell, hver med store vindu som ga tribuneplass til tilskuerne. Porthuset i vest eksisterer fortsatt, mye forandret, som State Entrance; hallen og kapellet som det nylig restaurerte St. George's Hall, mens det østlige porthuset ble borte, og senere gjenoppdaget gjemt blant senere utvidelser. Vest for denne arenaen ble de kongelige leilighetene bygd hver for seg, en for kongen og en dronninga. Disse leilighetene overlevde i modifisert og utvidet form som State Apartments. Nord for banketthallen var det kongelige kjøkkenet, og utgravingene i 1992 avslørte at det kjøkkenet som fortsatt er i bruk i dag er det samme som ble brukt i middelalderen.
Windsor Castle var et favorittbosted for monarkene, og ble stadig forandret etter hvert som nye monarker ønsket å sette sitt preg på palasset. Charles II foretok store ombygginger i årene 1673-1684 da han ga Hugh May i oppgave å renovere festninga. May holdt seg innenfor den grunnleggende formen til middelalderbygninga, men innenfor murene dens skapte han et stort barokkpalass så strålende at det kunne måle seg med Versailles. Kongens og dronningas leiligheter ble utvidet og dekorert med eikepanel og utskjæringer av Grinling Gibbons, og takene ble malt av Antonio Verio. De mest oppsiktsvekkende rommene var det oppussede kongelige kapellet og St. George's Hall. Charles I hadde blitt halshogd bare 25 år tidligere og Charles II hadde tilbrakt elleve år i landflyktighet før restaurasjonen av monarkiet i 1660. Bare en liten del av arbeidet til May eksisterer fortsatt. Det meste ble ødelagt av Sir Jeffry Wyatville i 1820-årene, noe som har fått den nåværende prinsen av Wales til å kalle ham den største vandalen som noen gang har arbeidet ved Windsor.
Wyatvilles navn var opprinnelig Wyat, men arbeidet hans for å få Windsor til å virke middelalderlig fikk ham til å forandret navnet sitt til noe som han mente virket mer middelalderlig. Han begynte å arbeide ved Windsor i 1824, og brukte enorme pengesummer på byggearbeider, og forandret hele borgen i forsøk på å få den til å virke mer autentisk. Alt som, stammet fra middelalderen ble forbedret. Det Runde Tårnet som stod på toppen av den kunstige haugen ble bygd dobbelt så høyt. De fleste av Wyatvilles endringer av de indre områdene var uheldige, spesielt at han slo sammen den gamle banketthallen og kapellet til et langt og smalt rom, til en forstørret St. George's Hall. Mer vellykket var de nye private leilighetene, som til dels ble strålende arbeider som ga luksuriøse og ekstravagante rom. Etter at Wyatville hadde ombygget Windsor ble lite forandret senere.
I november 1992 ble Windsor utsatt for en brann som ødela store deler av slottet. Brannen oppstod i det private kapellet i Edward III's østre porthus, og spredte seg raskt. Etter ni timer ble brannen begrenset, men den fortsatte å brenne i enda en del timer. Men innholdet i rommene var plassert i lagerrom siden det ble foretatt tekniske forbedringer av slottet, og dermed ble møblene og maleriene etc. reddet.
Brannen hadde sine fordeler, for den la til rette for at slottet kunne utforskes grundig av arkeologer, og i dag vet man langt mer om slottets historie enn man gjorde før brannen. Middelalderarbeider som var skjult bak paneler eller maling er restaurert slik at de kan bli sett, og historiske rom har blitt restaurert til sitt opprinnelige utseende. Kjøkken og mekaniske system har blitt modernisert. Den ombygde St. George's Hall er et strålende arbeid. Stikkbjelketaket over St. George's hall gjør mye for å rette opp proporsjonene og er den største konstruksjonen av dette slaget siden Westminster Hall ble bygd ved House of Parliament i 1394-1402. Taket er bygd etter middelaldertradisjoner av eik som ikke på forhånd er tørket. Restaureringen av Windsor var fullført den 20. november 1997, og hadde da kostet £56 millioner, og en betydelig del av pengene var kommet inn ved å ta mot betalende besøkende i Buckingham Palace om sommeren. Arkitekt for gjenoppbyggingen av Windsor Castle etter brannen var Gles Downes fra Siddel Gibson Partnership.
Foto av Windsor Castle:
Bilde av Windsor Castle
Foto er tatt av Angel Janer og hentet fra http://www.sxc.hu/

**Windsor Castle**
Foto av Windsor Castle: Foto er hentet fra http://www.morguefile.com/ Om Wilhelm Erobreren og erobringa av England kan du lese i teksten "Normannerne erobrer England". Wilhelm Erobreren beseiret kong Harold i slaget ved Hastings i 1066. Normannerne bygde en serie festninger for å sikre herredømmet over den engelske befolkninga. I London fikk Wilhelm bygd Tower of London, og for å sikre kontrollen over veien inn til London fra vest fikk han bygd Windsor Castle. Windsor Castle var omgitt av et stort jaktterreng, og ble et populært oppholdssted for monarkene, som bygde et stort palass innenfor festningsverkene. Det var den største bebodde festning i verden og også den som var sammenhengende bebodd over lengst tid. Windsor Castle er fortsatt et favorittbosted for den kongelige familien, som har tatt navn etter slottet: Windsor-Mountbatten. Den festninga som Wilhelm Erobreren fikk bygd var typisk for sin tid. Den ble bygd på en kunstig haug som ble kalt for en motte. På toppen av denne haugen stod et forsvarsverk som ble kalt for keep, det største og sterkeste tårnet til festninga. For å beskytte inngangsporten til dette tårnet ble vanligvis en stor borggård som het bailey anlagt på en side. Ved Windsor var det to slike borggårder, både siden stedet ligger på et høydedrag og siden det kontrollere en passasje over Themsen. Etter hvert som festninga ble utviklet til en kongelig bolig ble de to borggårdene utviklet som the Lower Ward og the Upper Ward. Den sistnevnte ble tilholdssted for kongene og andre høytstående personer. Denne ordningen fra middelalderne eksistere fortsatt. Denne grunnplanen er en figur som et likner et åttetall dannet av de to borggårdene som er bundet sammen ved det smale sentrum av haugen og dens store tårn - keep - som heter Det Runde Tårn. Festninga ble opprinnelig bygd av tømmer, men den ble ombygd hovedsakelig i stein av Henrik II omkring 1170. Den første store forandringen fant sted under Edward III's regime, som varte fra 1327 til 1377, da the Upper Ward ble ombygd som et gotisk palass for å feire den nye ridderordenen Order of the Garter. Tjueseks av de mest framstående personene i landet inkludert monarken og ledende personer i kongefamilien var ordensmedlemmer. Ordenen ble feiret hvert år i juni da det også ble tatt inn nye medlemmer i ordenen. Høydepunktet i feiringa var gudstjeneste i St. Georges kapell, ordenens kapell i the Lower Ward. Det var bygd av Edward IV i 1475-1483. En stor brann i 1992 gjorde det mulig for arkeologer å undersøke middelalderborgen som lå under byggverk som var satt opp senere. De oppdaget at nordsida av the Upper Ward var den største og mest forseggjorte og varige og kostbare turneringstribune. Medlemmene av ridderordenen Garter møttes til turnering i the Upper Ward inndelt i to lag som ble ledet av kongen og hans arving Edward, den sorte prins som døde i 1376. En turneringsarena ville typisk ha to porter, en for hvert lag, med tribune for tilskuere mellom portene. Ved Windsor var turneringsarenaen bygd i stein med to massive porthus, et ved hver ende av ei lang bygning som inneholdt en banketthall og et kapell, hver med store vindu som ga tribuneplass til tilskuerne. Porthuset i vest eksisterer fortsatt, mye forandret, som State Entrance; hallen og kapellet som det nylig restaurerte St. George's Hall, mens det østlige porthuset ble borte, og senere gjenoppdaget gjemt blant senere utvidelser. Vest for denne arenaen ble de kongelige leilighetene bygd hver for seg, en for kongen og en dronninga. Disse leilighetene overlevde i modifisert og utvidet form som State Apartments. Nord for banketthallen var det kongelige kjøkkenet, og utgravingene i 1992 avslørte at det kjøkkenet som fortsatt er i bruk i dag er det samme som ble brukt i middelalderen. Windsor Castle var et favorittbosted for monarkene, og ble stadig forandret etter hvert som nye monarker ønsket å sette sitt preg på palasset. Charles II foretok store ombygginger i årene 1673-1684 da han ga Hugh May i oppgave å renovere festninga. May holdt seg innenfor den grunnleggende formen til middelalderbygninga, men innenfor murene dens skapte han et stort barokkpalass så strålende at det kunne måle seg med Versailles. Kongens og dronningas leiligheter ble utvidet og dekorert med eikepanel og utskjæringer av Grinling Gibbons, og takene ble malt av Antonio Verio. De mest oppsiktsvekkende rommene var det oppussede kongelige kapellet og St. George's Hall. Charles I hadde blitt halshogd bare 25 år tidligere og Charles II hadde tilbrakt elleve år i landflyktighet før restaurasjonen av monarkiet i 1660. Bare en liten del av arbeidet til May eksisterer fortsatt. Det meste ble ødelagt av Sir Jeffry Wyatville i 1820-årene, noe som har fått den nåværende prinsen av Wales til å kalle ham den største vandalen som noen gang har arbeidet ved Windsor. Wyatvilles navn var opprinnelig Wyat, men arbeidet hans for å få Windsor til å virke middelalderlig fikk ham til å forandret navnet sitt til noe som han mente virket mer middelalderlig. Han begynte å arbeide ved Windsor i 1824, og brukte enorme pengesummer på byggearbeider, og forandret hele borgen i forsøk på å få den til å virke mer autentisk. Alt som, stammet fra middelalderen ble forbedret. Det Runde Tårnet som stod på toppen av den kunstige haugen ble bygd dobbelt så høyt. De fleste av Wyatvilles endringer av de indre områdene var uheldige, spesielt at han slo sammen den gamle banketthallen og kapellet til et langt og smalt rom, til en forstørret St. George's Hall. Mer vellykket var de nye private leilighetene, som til dels ble strålende arbeider som ga luksuriøse og ekstravagante rom. Etter at Wyatville hadde ombygget Windsor ble lite forandret senere. I november 1992 ble Windsor utsatt for en brann som ødela store deler av slottet. Brannen oppstod i det private kapellet i Edward III's østre porthus, og spredte seg raskt. Etter ni timer ble brannen begrenset, men den fortsatte å brenne i enda en del timer. Men innholdet i rommene var plassert i lagerrom siden det ble foretatt tekniske forbedringer av slottet, og dermed ble møblene og maleriene etc. reddet. Brannen hadde sine fordeler, for den la til rette for at slottet kunne utforskes grundig av arkeologer, og i dag vet man langt mer om slottets historie enn man gjorde før brannen. Middelalderarbeider som var skjult bak paneler eller maling er restaurert slik at de kan bli sett, og historiske rom har blitt restaurert til sitt opprinnelige utseende. Kjøkken og mekaniske system har blitt modernisert. Den ombygde St. George's Hall er et strålende arbeid. Stikkbjelketaket over St. George's hall gjør mye for å rette opp proporsjonene og er den største konstruksjonen av dette slaget siden Westminster Hall ble bygd ved House of Parliament i 1394-1402. Taket er bygd etter middelaldertradisjoner av eik som ikke på forhånd er tørket. Restaureringen av Windsor var fullført den 20. november 1997, og hadde da kostet £56 millioner, og en betydelig del av pengene var kommet inn ved å ta mot betalende besøkende i Buckingham Palace om sommeren. Arkitekt for gjenoppbyggingen av Windsor Castle etter brannen var Gles Downes fra Siddel Gibson Partnership. Foto av Windsor Castle: Foto er tatt av Angel Janer og hentet fra http://www.sxc.hu/

En annen av de gamle festningene i London, og som har en sentral plassering i britisk historie, er Tower of London. Siden vi her er opptatt av gamle kongelige festninger kan det passe å presentere den her.

Tower of London

Tower of London ble først bygd av Wilhelm Erobreren for at han skulle kunne ha et fast grep om London. Kronjuvelene og den britiske kongefamiliens kroner oppbevares fortsatt i Tower.
Foto av Tower of London:
Bilde av Tower of London
Foto er tatt av Colin Cushman og hentet fra http://www.sxc.hu/

Wilhelm Erobreren hersket over England fra 1066 til 1087. Han var ikke velkommen som hersker, og det kom en serie opprør, men de var ikke koordinerte og kunne bli slått ned ett etter ett. Normannerne begynte å bygge festninger for å kunne undertvinge angelsakserne uten å frykte for opprør. Tower of London var en av disse svært mange festningene. Wilhelm delte ut jordeiendommer som ble konfiskert fra den angelsaksiske adelen til sine baroner og følgesvenner, og oppmuntret dem til å bygge festninger på eiendommene som de fikk. Normannerne krevde inn langt større skatter og landleie enn de angelsaksiske godseierne tidligere hadde gjort.
London var da som nå den største og viktigste byen i England, og Wilhelm ville sikre seg at han hadde fast kontroll over den. Windsor Castle var bygd for å ha kontroll over veien fra vest til London, og Wilhelm bestemte seg for å bygge ei stor festning inne i selve byen for å skremme innbyggerne til lydighet. Han bestemte at festninga skulle bygges i det sørøstlige hjørnet av den gamle romerske bymuren som fortsatt gikk rundt byen, og et område på omkring 400 fot ganger 200 fot ble ryddet og arbeidet på ei festning av tømmer ble satt i gang. Men det ble snart planlagt å erstatte dette bygget med et mer solid bygg av stein. Man tror at en munk som het Gandulf var arkitekt for dette byggverket. Det mest gjenkjennelige trekket ved fortet er det kvite tårnet - "The White Tower" - som fortsatt dominerer Tower. [Se neste foto.] Dette er en stor kvadratisk keep som er omkring 92 fot høg og har 100 fot lange vegger og noen tårn. Navnet det kvite tårn stammer fra den uvanlige skikken som ble pålagt vaktmannskapene å vaske tårnet for å holde dem beskjeftiget og under kommando i fredelige tider.
I fjerde etasje var de kongelige leilighetene. Det to etasjer store Council Chamber - Rådsrommet - var 92 fot ganger 39 fot stort, og audiensrommet var 63 fot ganger 32 fot stort. Det var forbindelse mellom disse to rommene gjennom en søylegang. Fra audiensrommet kunne man gå inn i kongens private kapell. Det hadde solide søyler og halvsirkelformede buer langs de to sidene.
Det Kvite Tårnet lå inn i en borggård som det gikk mur rundt. I øst var det den utbedrede romerske bymuren som var festningsmur. I nord og vest var festningsmurene som vendte mot byen nye, og på sørsida var elva Themsen. Hovedporten var mot vest. Hundre år senere var festninga lite forandret, men mot vest hadde en ny borggård kommet til med langt sterkere porthus. I det trettende århundret var det uro i England med konflikter mellom kongen og adelen. Tower of London var derfor svært viktig i denne tida, og forsvarsverkene ble bygd ut og forsterket. Den indre borggården ble utvidet mot øst og det Kvite Tårnet kom i sentrum av det området som var omgitt av mur. De ytre murene ble forsterket med en serie tårn, og mot sør ble det bygd nye kongelige leiligheter og en ny port mot elva. Mens hele komplekset av bygninger er kjent som "Bloody Tower" er det offisielt porten mot elva som er kjent som "Bloody Tower", for gjennom porten som vender mot elva var det fangene ble tatt inn i festninga, siden de kom med båt. De ble ført til cellene sine, og deretter ble de vanligvis henrettet. Fram til 1300 var vestporten som førte fra byen beskyttet av et ytre porthus og doble vindebruer, mens porten mot elva hadde sitt eget store porthus bygd i elva, og båter kunne ligge trygt inne i dette og trygt avlevere passasjerene. Porthusene var forbundet med en ny sammenhengende mur som vendte mot land, og dette gjorde Tower til ei moderne festning med flere murer rundt, den ene utenfor den andre, som alle hadde den sentrale festninga som sentrum. Disse store byggearbeidene foregikk under Edward I, som regjerte fra 1272 til 1307. Det var han som begynte å produsere kongelig mynt i Tower og å lagre dokumenter der. Til tider var Tower omgitt av ei vollgrav som var oversvømt av vann fra Themsen, men dette kunne ikke kontrolleres siden tidevannet på denne tida gikk opp til Tower. I dag er det ei tørr vollgrav rundt Tower.

Foto av "the Keep" eller "White Tower" i sentrum av Tower of London:
Bilde av 'the Keep' eller 'White Tower' i sentrum av Tower of London
Foto er tatt av Craig Makin og hentet fra http://www.sxc.hu/

Under Rosekrigene, borgerkrigene som foregikk i andre halvdel av det femtende århundret, skiftet Tower of London eiere flere ganger, etter som snart den ene og snart den andre sida hadde kontroll over krona. Dette foregikk fram til Henrik Tudor av Lancaster, som hadde den røde rosa i våpenskjoldet, giftet seg med Elizabeth av York, som hadde den kvite rosa i våpenskjoldet. Henrik Tudor, Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509, var den siste kongen som bygde kongelige leiligheter i Tower. Sønnen Henrik VIII, som regjerte fra 1509 til 1547, brukte disse ved en anledning, ved kroningen av Anne Boleyn i 1533. Dette var siste gang Tower ble brukt som kongelig residens.

Foto av Tower of London:
Bilde av Tower of London
Foto er tatt av Stéphane Vandenwyngaert - www.khaane.com og hentet fra http://www.sxc.hu/

**Tower of London**
Tower of London ble først bygd av Wilhelm Erobreren for at han skulle kunne ha et fast grep om London. Kronjuvelene og den britiske kongefamiliens kroner oppbevares fortsatt i Tower. Foto av Tower of London: Foto er tatt av Colin Cushman og hentet fra http://www.sxc.hu/ Wilhelm Erobreren hersket over England fra 1066 til 1087. Han var ikke velkommen som hersker, og det kom en serie opprør, men de var ikke koordinerte og kunne bli slått ned ett etter ett. Normannerne begynte å bygge festninger for å kunne undertvinge angelsakserne uten å frykte for opprør. Tower of London var en av disse svært mange festningene. Wilhelm delte ut jordeiendommer som ble konfiskert fra den angelsaksiske adelen til sine baroner og følgesvenner, og oppmuntret dem til å bygge festninger på eiendommene som de fikk. Normannerne krevde inn langt større skatter og landleie enn de angelsaksiske godseierne tidligere hadde gjort. London var da som nå den største og viktigste byen i England, og Wilhelm ville sikre seg at han hadde fast kontroll over den. Windsor Castle var bygd for å ha kontroll over veien fra vest til London, og Wilhelm bestemte seg for å bygge ei stor festning inne i selve byen for å skremme innbyggerne til lydighet. Han bestemte at festninga skulle bygges i det sørøstlige hjørnet av den gamle romerske bymuren som fortsatt gikk rundt byen, og et område på omkring 400 fot ganger 200 fot ble ryddet og arbeidet på ei festning av tømmer ble satt i gang. Men det ble snart planlagt å erstatte dette bygget med et mer solid bygg av stein. Man tror at en munk som het Gandulf var arkitekt for dette byggverket. Det mest gjenkjennelige trekket ved fortet er det kvite tårnet - "The White Tower" - som fortsatt dominerer Tower. [Se neste foto.] Dette er en stor kvadratisk keep som er omkring 92 fot høg og har 100 fot lange vegger og noen tårn. Navnet det kvite tårn stammer fra den uvanlige skikken som ble pålagt vaktmannskapene å vaske tårnet for å holde dem beskjeftiget og under kommando i fredelige tider. I fjerde etasje var de kongelige leilighetene. Det to etasjer store Council Chamber - Rådsrommet - var 92 fot ganger 39 fot stort, og audiensrommet var 63 fot ganger 32 fot stort. Det var forbindelse mellom disse to rommene gjennom en søylegang. Fra audiensrommet kunne man gå inn i kongens private kapell. Det hadde solide søyler og halvsirkelformede buer langs de to sidene. Det Kvite Tårnet lå inn i en borggård som det gikk mur rundt. I øst var det den utbedrede romerske bymuren som var festningsmur. I nord og vest var festningsmurene som vendte mot byen nye, og på sørsida var elva Themsen. Hovedporten var mot vest. Hundre år senere var festninga lite forandret, men mot vest hadde en ny borggård kommet til med langt sterkere porthus. I det trettende århundret var det uro i England med konflikter mellom kongen og adelen. Tower of London var derfor svært viktig i denne tida, og forsvarsverkene ble bygd ut og forsterket. Den indre borggården ble utvidet mot øst og det Kvite Tårnet kom i sentrum av det området som var omgitt av mur. De ytre murene ble forsterket med en serie tårn, og mot sør ble det bygd nye kongelige leiligheter og en ny port mot elva. Mens hele komplekset av bygninger er kjent som "Bloody Tower" er det offisielt porten mot elva som er kjent som "Bloody Tower", for gjennom porten som vender mot elva var det fangene ble tatt inn i festninga, siden de kom med båt. De ble ført til cellene sine, og deretter ble de vanligvis henrettet. Fram til 1300 var vestporten som førte fra byen beskyttet av et ytre porthus og doble vindebruer, mens porten mot elva hadde sitt eget store porthus bygd i elva, og båter kunne ligge trygt inne i dette og trygt avlevere passasjerene. Porthusene var forbundet med en ny sammenhengende mur som vendte mot land, og dette gjorde Tower til ei moderne festning med flere murer rundt, den ene utenfor den andre, som alle hadde den sentrale festninga som sentrum. Disse store byggearbeidene foregikk under Edward I, som regjerte fra 1272 til 1307. Det var han som begynte å produsere kongelig mynt i Tower og å lagre dokumenter der. Til tider var Tower omgitt av ei vollgrav som var oversvømt av vann fra Themsen, men dette kunne ikke kontrolleres siden tidevannet på denne tida gikk opp til Tower. I dag er det ei tørr vollgrav rundt Tower. Foto av "the Keep" eller "White Tower" i sentrum av Tower of London: Foto er tatt av Craig Makin og hentet fra http://www.sxc.hu/ Under Rosekrigene, borgerkrigene som foregikk i andre halvdel av det femtende århundret, skiftet Tower of London eiere flere ganger, etter som snart den ene og snart den andre sida hadde kontroll over krona. Dette foregikk fram til Henrik Tudor av Lancaster, som hadde den røde rosa i våpenskjoldet, giftet seg med Elizabeth av York, som hadde den kvite rosa i våpenskjoldet. Henrik Tudor, Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509, var den siste kongen som bygde kongelige leiligheter i Tower. Sønnen Henrik VIII, som regjerte fra 1509 til 1547, brukte disse ved en anledning, ved kroningen av Anne Boleyn i 1533. Dette var siste gang Tower ble brukt som kongelig residens. Foto av Tower of London: Foto er tatt av Stéphane Vandenwyngaert - www.khaane.com og hentet fra http://www.sxc.hu/

Lenker:
Til neste del av denne teksten
Til første del av denne teksten
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net

Kart og transport:

Kilder for dette kapitlet er:

Donald J. Olsen: "The City as a Work of Art"
Nigel R. Jones: "Architecture of England, Scotland, and Wales"

Dette er skrevet av Tor Førde. 1. juni 2006.
Det inngår i et arbeid om Europas historie.