Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Mary Fulbrooks bok "Piety and Politics" og Philipp Jakob Speners: "Pia Desideria."
Den lutherske kirka er sett på som i utgangspunktet direkte underordnet staten, i det minste der den er det dominerende kirkesamfunnet, etter det aksepterte prinsippet om at fyrstens religion også er hans undersåtters religion. Dette var ikke tilfelle i Preussen, der den lokale adelen og stenderne dominerte kirka. I Preussen var fyrsten kalvinist. Den lutherske kirka i Preussen var fattig. I det sammensatte og fragmenterte området som kurfyrsten hersket over var det tallrike religiøse minoriteter, kurfyrsten var selv en religiøs minoritet, og det var derfor ganske naturlig at han var tolerant overfor minoritetene. Den lutherske kirka var avhengig av de lokale elitene og alliert med dem. Derfor var den lutherske kirka på de lokale elitenes side i stridene med kurfyrsten.
Med reformasjonen hadde den prøyssiske kirka mistet sine eiendommer, og den var avhengig av inntekter fra kirkesoknene og fra adelige og kommunale beskyttere, og fra fyrsten. I praksis var de fleste prestene avhengig av den lokale adelen. Under Landdagen 1652-3 hadde junkernes patronasjerettigheter i forhold til kirka blitt bekreftet av kurfyrsten som en del av den pakkeløsning der kurfyrsten fikk rett til å holde en stående hær betalt gjennom skattlegging. Prestene var derfor også nødt til å utføre oppdrag for adelen. Den lutherske doktrinen om lydighet til øvrigheta var derfor lydighet mot junkeradelen.
Presteskapet i Preussen var lavt rangert sosialt. Likevel hadde kirka en viktig plass og viktige oppgaver i samfunnet. Derfor hadde kurfyrstene interesse for kirka. Fra 1695 ble kirkas åndelige affærer administrert fra kurfyrstens råd i Berlin. Men tiltredelsen av Friedrich Wilhelm I som konge i 1713 kom Berlins lutherske konsistorium (kirkeråd) til å overvåke og legge seg opp i de regionale og lokale konsistorienes (menighetsrådenes) arbeid. I 1750 var denne sentraliseringa gjort formell da alle konsistoriene offisielt ble underordnet Brandenburgs lutherske konsistorium. I 1730 ble det åndelige departementet opprettet; det var samtidig et justisdepartement. I 1738 ble det åndelige departementet selvstendig i det et eget ministerium for åndelige affærer ble utskilt og etablert.
På det lokale nivået ble makta til de lokale patronene undergravd. Da Friedrich kronet seg til konge i Preussen, utstedte han samtidig ei forordning der det ble krevd at alle utnevnelser av prester skulle godkjennes av hans sentrale konsistorium. Friedrich Wilhelm I kom med en serie bestemmelser som siktet mot å begrense makta til lokale patroner, og reduserte den til plikter. Men mange av bestemmelsene hans ble bare satt i verk i kirker underlagt kongelig patronasje, siden kongens inspektører ikke hadde makt til å tvinge gjennom bestemmelser i kirker under adelig patronasje.
Den lutherske kirka i Preussen hadde i utgangspunktet opptrådt fiendtlig overfor pietismen. Det var tre hovedgrunner til dette, som alle hadde sin grunn i kirkas svake stilling. En var redselen for underklassebevegelser som ville utjevne forskjellene i samfunnet. En annen var redselen for at kirkas allerede svake posisjon og prestenes låge status skulle undergraves enda mer dersom kontakten med den lokale adelen ble dårligere. Den tredje grunnene var at i utgangspunktet var junkeradelen ikke velvillig innstilt overfor pietismen, og siden junkeradelen hadde dominerende innflytelse over de lokale kirkene våget ikke prestene å gjøre annet enn å ha samme holdning til pietismen som adelen.
Pietistene trodde på det alminnelige presteskapet, at alle kristne kunne forkynne, og dette skapte frykt blant prestene siden det undergravde prestenes monopol på forkynnelse. Riktignok var dette et standpunkt som også Luther selv i sin tid hadde hevdet. De pietistiske lederne derimot var opptatt av folks moralske vandel og deres religiøse liv, og bekymret over at ikke kirka nådde folk og ikke fikk befolkninga i tale, og for å bøte på dette ville de pietistiske lederne dra befolkninga nærmere inn i kirka og gjøre befolkninga mer aktive der, og dette fryktet prestene.
August Hermann Francke.
Da August Hermann Francke kom til Brandenburg-Preussen møtte den etablerte kirka ham med fiendtligheter. De hadde grunn til å være skeptiske overfor ham siden han var jaget fra både Leipzig i Saksen og fra Erfurt. Inkvisisjonen stasjonert i Dresden hadde gransket Francke, og funnet ut at han hadde snakket med vanlige folk ute på markene, og han hadde kalt en vever for "en bror i Kristus". At Francke på denne måten menget seg med vanlige folk ble sett på som mistenkelig og nedbrytende på samfunnsordenen. I Erfurt hadde Francke holdt kristelige møter om natta, og der skulle falske doktriner blitt spredt. Også i Leipzig hadde Francke arrangert kristelige møter søndagskveldene heime hos folk, og dette hadde vakt bekymring hos myndighetene. Det var ikke rart at Francke ble kaldt mottatt av kristeligheten i Halle!
Pietismen la vekt på personlig deltakelse, menigheten skulle ikke være redusert til å være bare tilhørere og tilskuere. Men deltakelse på lik fot kunne virke nedbrytende på de sosiale hierarkiene, og var dermed en fare. Pietismen la vekt på individualiteten og deltakelsen også av simple folk som ellers bare skulle holde munn og lystre i alle sammenhenger.
I Kønigsberg kom det til langvarige konflikter mellom pietistene og den offisielle kirka. Der hadde pietistene anklaget kirka for å holde befolkninga i synd siden det var umulig å bli frelst gjennom de tomme og utvendige seremoniene som var alt kirka stelte i stand.
I Halle angrep Francke den lutherske ortodoksien hardt. I 1698 preket han om "falske profeter", "ulver i fåreklær", og identifiserte dem med ortodoksien, som bare forkynte bokstavene og ordene, men ikke ånden. Ortodoksiens falske profeter la bare vekt på utvendige former og doktriner, i følge Francke, og ikke på omvendelse og et nytt liv, og lot dermed folk gå fortapelsens vei. Frelse kunne bare oppnås gjennom en ekte åndelig erfaring som ikke kunne oppleves ved de ortodokse prestenes seremonier. Franckes forkynnelse hadde lite gjennomslag hos de lavere klasser i Glaucha, som foretrakk den mindre krevende forkynnelsen til de ortodokse prestene. Men i Kønigsberg ble de ortodokse kirkene tømt til fordel for pietistenes forsamlinger.
De ortodokse prestene var redde for å få sin profesjonelle status redusert da det ble foreslått at folk kunne velge mellom privat eller alminnelig bekjennelse før nattverden. Det ble så mye uro omkring dette spørsmålet at kurfyrsten selv på 1690-tallet grep inn og støttet pietistenes standpunkt om valgfrihet. Dette svekket de ortodokses monopolstilling i kirka og reduserte statusforskjellene mellom geistligheten og lekfolket. Selv folk som var velvillig innstilt overfor pietistene var redde for at de ville oppløse kirka.
Lokale patroner var motstandere av pietistene også av økonomiske og politiske grunner. De store utbyggingsprogrammene for skoler og kirker som Friedrich Wilhelm I gikk inn for skulle delvis betales av de lokale jordeierne. Også på andre måter fant jordeierne at skoleutbygginga var skadelig for dem, siden opphold på skolen reduserte den arbeidstida som jordeierne kunne benytte seg av. Og når arbeiderne hadde blitt konformert og hadde fått nattverden hadde de krav på voksen lønn.
I 1691 ble Spener invitert til Berlin der han ble tilbudt en innflytelsesrik posisjon i kirka. Han var da blitt upopulær hos myndighetene i Saksen, og alle var glad for at han forlot Dresden og Saksen. Universitetet i Halle hadde som en oppgave å balansere den lutherske ortodoksien ved universitetene i Wittenberg og Leipzig. Derfor ble to pietister som var utstøtt fra Saksen invitert til universitetet i Halle, nemlig August Hermann Francke og J. J. Breithaupt. Francke underviste både ved universitetet og ble prest i Glaucha, en forstad til Halle. I Halle utviklet pietistene sitt første sterke sentrum. Og her oppstod de første vanskelighetene som førte til at et samarbeidsforhold mellom staten og pietistene oppstod.
Halle ligger sørvest for Berlin i Magdeburg-Halberstadt. Byen hadde blitt herjet under Trettiårskrigen og rammet av en pestepidemi i 1681-2 og av ildebrann i 1683 og i 1684. Befolkninga hadde lidd store tap og var nedkjørt og demoralisert. Da Francke kom var det i menigheta hans i Glaucha trettisju vertshus i en bebyggelse på 200 hus. Drukkenskap var utbredt, og Franckes forgjenger som prest hadde vært en drukkenbolt. Kjennskapet til religionen var minimal. Francke gikk med gang inn for å forandre tilstanden.
Franckes første steg var å ekskludere folk fra menigheta fram til de viste i livsførselen sin at de ville forbedre seg. Francke tok ikke hensyn til folks sosiale status når han ekskluderte dem fra menigheta, og dette førte til konflikter. Franckes strenge kirketukt og fordømmelse av den alminnelige livsstilen i Glaucha vakte mange motreaksjoner. Vertshuseierne ble bekymret for sitt næringsgrunnlag. Mange menighetslemmer søkte heller kirker i Halle. Dette førte til at Francke kritiserte andre mer lemfeldige prester, som etter hans mening lullet folk inn i en falsk sikkerhet. Ortodokse prester kritiserte Francke, og de ortodokse og pietistene skrev flygeblad mot hverandre.
Pietistene beskyldte de ortodokse for å holde folk borte fra de virkelige midlene til frelse, som var indre opplevelse av nåden og frelsen og overgangen til et kristent liv, ved å akseptere den gamle livsførselen, og ellers bare ha formularer og seremonier å tilby.
De ortodokse beskyldte pietistene for å oppløse og nedvurdere den rette læren, som var den eneste veien til frelsen, gjennom å hevde at nåden var avhengig av predikantens inspirasjon og nådetilstand.
Også kveldsmøtene med bønn som pietistene holdt forårsaket mistenksomhet, og splittet pietistene fra de som ikke var pietister i menighetene. Den anti-pietistiske polemikken førte til at pietister ble latterliggjort på gata. Etter bare noen få måneder var det store uroligheter i Halle omkring den pietistiske aktiviteten.
Francke bad von Schweinitz, som hadde sympati for pietismen og var et adelig medlem av regjeringa i Berlin, om å sette ned en kommisjon for å undersøke problemene, som nå også opptok de verdslige myndighetene. Ikke alle pietistene mente at det var riktig å blande de verdslige myndighetene inn i dette som opprinnelig var en strid i kirka. Men kommisjonen ble likevel opprettet, med medlemmer som generelt var velvillig innstilt overfor pietistene. Kommisjonen kom fram til at pietistenes forkynnelse ikke var kjetterske, og at den måtte aksepteres. Uttalelsen om dette skulle leses fra alle prekestolene, noe de ortodokse ikke satte pris på. Francke måtte holde bønn før og ikke etter måltidet ved kveldsmøtene, for å unngå mistanken om nattlige aktiviteter. Francke ble mer forsiktig med å støtte entusiaster, profeter og svermere, og reduserte dermed de ortodokses mistanke. Likevel var det fortsatt spenninger mellom pietistene og de ortodokse utover 1690-årene.
Francke utvikler sitt verdensberømte hjem for foreldreløse barn og sin skole og tilhørende forretninger, og skriver om dette.
I 1694 begynte Francke å forelese for tiggerne som kom for å få almisser. I 1695 satte han opp ei bøsse for gaver til de fattige, og ved påske startet han skole for fattige barn. Etter ei stund tok skolen også opp som elever barn av mer velstående foreldre, mot betaling. Sommeren 1695 fikk Franckes virksomhet noen store gaver, og Francke utvidet skolen og leide rom i et nabohus og delte den i flere klasser. Han så gavene som tegn fra Guds forsyn om å gjøre dette. Francke tok inn foreldreløse barn og betalte fosterforeldre for å ta seg av dem. Og så bestemte han seg for å opprette et stort fosterhjem for foreldreløse barn. Francke fikk flere gaver til sitt arbeid, og noen av bidragene var svært store. I 1696 kjøpte Francke nabohuset. Francke satte opp Studententische der fattige universitetsstudenter kunne bo mot å gi noen timer undervisning i Franckes skole. Og Francke begynte å utvikle sine pedagogiske ideer om å la elevenes progresjon foregå overensstemmende med elevenes evner og kunnskaper heller enn i henhold til deres sosiale bakgrunn. I 1697 sendte Francke en assistent til Holland, som var det mest avanserte land i verden, for å undersøke barnehjem og tenkning om dem. Neste år ble grunnsteinen lagt for barnehjemmet i Halle, som i løpet av få år ble bygd til et majestetisk byggverk på fem etasjer, med etter hvert mange andre tilhørende hus.
Francke gjorde mye ut av den hjelpen som han hadde fått for å bygge opp sin mangfoldige virksomhet, og framstilte det som et resultat av Guds forsyn at han lyktes så godt. Men Francke var også en dyktig forretningsmann. Han utviklet mange forretninger som gjorde barnehjemmet ganske uavhengig av direkte pengebidrag. Dette kunne han gjøre med statlig støtte, som skattefritak. Blant forretningsforetakene var trykkeri, forlagsvirksomhet og apotek og eksport- og importforretning. Francke fikk også rett til bidrag fra alle kirkene i Magdeburg-Halberstadt, og en tidel av alle bøter under femti taler (senere utvidet til 500 taler) i provinsen. Francke fikk også rett til å gi alle barn med ukjente foreldre et "opprinnelsessertifikat" som gjorde dem ærbare og ga dem rett til å gå i handverkerlære.
Det var mange som ble opprørt over de rettighetene og fordelene som Francke fikk. Kirkene var nølende til å betale de pengene som de ble pålagt å betale til Franckes virksomhet. Og de verdslige myndighetene likte ikke å overlate en del av bøteinntektene til Francke. Laugene motsatte seg Franckes "ærbarhetssertifikat". I følge laugsbestemmelsene kunne bare garantert ærbare og ektefødte personer som nedstammet fra forfedre i ærbare yrker gjennom flere generasjoner bli handverksmestre, og disse "ærbarhetssertifikatene" var brudd på laugslovene, og laugene så på dem som inngrep i laugenes frihet til selv å velge sine medlemmer. Francke gikk også i lengste laget i noen tilfeller, som da han fortolket loven feil for å skaffe seg tilgang til kirkefond som han ikke hadde rett til, eller da han ville bygge på ei omstridt tomt.
I løpet av disse stridene ble partnerskapet mellom pietistene og staten utformet. Der staten kunne se fordeler for seg selv støttet den Franckes virksomhet mot stendenes og de ortodokses motstand. Når den lokale motstanden ble for sterk dro staten tilbake sin støtte. Dette var tilfelle med laugenes motstand mot "ærbarhetssertifikatene". Francke ble nødt til å akseptere at laugene tok opp medlemmer og lærlinger og svenner i følge sine egne regler. Og det var lite penger å få inn fra tidelen av alle bøter, så til slutt ga Francke opp denne mulige inntektskilden. Men Francke fikk sitt gjennom på mange områder, og tidlig på 1700-tallet var pietismen godt etablert i Halle. Omkring 1705 så staten Franckes arbeid for å styrke utdanning og næringsliv og å svekke de lokale elitene som fordelaktige for staten.
Striden mellom Francke og de ortodokse om den rette forkynnelse og livsførsel fortsatte i mange år. Francke angrep at de ortodokse prestene ikke grep kraftig inn mot livsførsel som pietistene ikke kunne akseptere. Og de ortodokse angrep Francke. Striden var uheldig for ryktet til det nye universitetet i Halle. År 1700 ble derfor en ny verdslig kommisjon dannet for å undersøke forholdene. Den kom fram til at Francke gjorde mye godt med barnehjemmet og skolen, og for den offentlige moral og den økonomiske tilstanden i området. Den teologiske polemikken ble begrenset, og i 1702 fikk Francke fornyet privilegiene til de pietistiske institusjonene.
Det religiøse livet i Øst-Preussen var på 1680- og 1690-tallet merket av sekterisme, overtro og uvitenhet. Det var frykt for at Kønigsberg skulle ble katolsk på nytt siden mange mennesker hadde gått over til katolisismen i 1680-årene.
I 1689 kom Theodor Gehr til Kønigsberg besjelet med en ånd som liknet Speners. Theodor Gehr begynte å holde religiøse møter i sitt eget hjem. I 1693 besøkte Gehr Berlin, og der møtte han Spener. Gehr la deretter sin religiøse virksomhet opp etter Speners modell, og fant personer i Kønigsberg som ville delta. Allerede i 1695 hadde denne beskjedne begynnelsen tiltrukket seg oppmerksomhet og kritikk fra ortodoks hold. Ortodokse prester kalte pietismen for krypto-papisme, men kurfyrsten støttet pietismen. I 1697 besøkte Gehr Halle og møtte Francke og fikk ideer til utdannelsesaktiviteter. I august 1698 startet Gehr en skole for fattige.
Gehrs virksomhet møtte mye kritikk fra ortodokst hold om kjetteri og oppfinnsomhet, og Gehr ba kurfyrsten om at kritikken ble gransket. Og det ble nedsatt en kommisjon. Gehrs motstandere greide ikke å bevise at Gehrs undervisning eller forkynnelse var kjettersk. Og kommisjonen kom fram til at Gehrs virksomhet var tjenlig. Kritikken mot Gehr fortsatte likevel, men kurfyrsten ønsket å redusere ortodoksien og de lokale elitenes innflytelse, og pietismen var et tjenlig middel og ble støttet.
I 1701 kronet kurfyrsten seg til konge i Preussen. Som konge gjorde han seg til overhode for kirka i Øst-Preussen. Kongen tok seg myndighet til å godkjenne, eller forkaste, utnevnelser til prestestillinger. Og det kom bestemmelser om strengere kirketukt og bedre religiøs opplæring. Friedrich grunnla også et barnehjem etter Halle modellen. I mars 1701 tok han over Gehrs skole og ga den privilegert status. Gehr hadde ingen formelle kvalifikasjoner for å undervise. Derfor ble en pietistisk medarbeider, Lysius, oppnevnt som skolens leder. Lysius utviklet skolen til en viktig utdannelsesinstitusjon som både underviste i klassiske språk og i naturfag. Pensumet kom til å bli kopiert av andre skoler i Kønigsberg. Skolen lærte opp både pietistiske predikanter og folk som søkte verdslige stillinger. En del av skolens bygning ble omgjort til kirke.
Det kom mange klager både mot kirka og skolen. I 1707 hadde en antipietistisk koalisjon blitt dannet blant prestene, kirkerådene, magistratene og universitetets akademiske ledelse som et resultat av Lysius' kritikk av ortodoks preken og undervisning. Offentlig uro og dalende respekt for prestene førte til en ny offentlig granskning, og igjen bekreftet Berlin sin støtte til de pietistiske ideene. Men uenigheten begynte å spre seg til landsbygda. Da to professorer ved universitetet døde i 1709, utnevnte kongen Lysius til den ene stillinga.
Da Friedrich døde i 1713 var pietismen etablert i Øst-Preussen, selv om den fortsatt var svært kontroversiell og omdiskutert.
Friedrich Wilhelm I var konge i Preussen fra 1713 til sin død i 1740. Før han ble konge var det noen uoverensstemmelser mellom Halle pietistene og staten. Fra 1705 ble Halle pietistene mindre populære ved hoffet. En grunn til dette var at innflytelsesrike pietister i Berlin døde. Spener døde i 1705, Paul von Fuchs som hadde vært minister for skole og kirkesaker, døde i 1704, og flere andre innflytelsesrike pietister døde også de nærmeste årene. Det gikk ei tid før Francke fikk utviklet nye forbindeleseledd til kongen. Grunner til det dårligere forholdet var uenighet om den religiøse politikken og om ansettelser ved universitetet i Halle, og at Francke ble sett på som ansvarlig for at kongens unge tredje kone, Sophie Louise, havnet i religiøse fantasier og til slutt galskap. Francke ble nektet adgang til Berlin.
Likevel var de pietistiske institusjonene i Halle godt drevet og med generelt godt rykte. Friedrich Wilhelm undersøkte den pietistiske aktiviteten i Halle før han ble konge, og i 1713 reiste han til Halle for å se dem. Etter besøket fornyet kongen alle pietistenes privilegier fra 1702. Kongen selv var overbevist kalvinist, i likhet med alle kurfyrstene fra Brandenburg gjennom de foregående hundre årene. Men han mente at forskjellene mellom lutherdommen og kalvinismen stort sett var noe som predikantene hadde funnet på, og at det ene kunne være like bra som det andre.
Pietistene i Halle ønsket et nært samarbeidsforhold til staten, både siden de trengte beskyttelse og på grunn av de privilegiene som fulgte med. Preussen var ulik andre absolutistiske stater på den måten at istedenfor å binde adelen til seg med pomp og prakt og en barokk kultur ved hoffet, satset kongen i Preussen pengene på hæren, der adelen ble inkorporert. Etter at Friedrich Wilhelm I overtok som konge i 1713 ble den barokke kulturen ved hoffet nærmest avviklet til fordel for hæren. Friedrich Wilhelm I kunne trenge en annen kultur enn den barokke som var blitt gjengs ved mange europeiske fyrstehoff.
Friedrich Wilhelm I gjorde bruk av pietistene på mange måter. Den måten som var minst i tråd med pietistenes egne ideal var i hæren. Kongen brukte pietistene til å drive hjem for barn av døde soldater i Berlin. Og pietistene ble brukt som feltprester. De var eliteprester direkte utnevnt av kongen. De fikk store forfremmelser senere i karrieren. De tok seg av den religiøse opplæringa av soldatene. Soldatene skulle gjøres til lydige og gudfryktige og Bibel lesende menn.
Adelen sendte stadig flere av sine sønner til Halle for å få en pietistisk utdannelse. Der lærte de ikke de gamle aristokratiske dydene om rang og ære, men selvkontroll og nøysomhet, som var mer i tråd med de nye borgerlige dydene i det som var den nye tida.
I 1717 innførte kongen obligatorisk skolegang for alle sine undersåtter, og i teorien grunnla han to tusen skoler etter modell fra Halle. Den kulturelle kolonisasjonen av Øst-Preussen var spesielt viktig. Pietistene fikk viktige stillinger ved universitetet i Kønigsberg og i presteutdanninga i Øst-Preussen, og også i kirkene. Den kulturelle koloniseringa av Øst-Preussen var ei viktig sak så lenge Friedrich Wilhelm I levde, og i 1730-årene kom nye tiltak for å kombinere bedre utdanning og fortyskning av befolkninga der, og pietistene var fortsatt ansvarlige for den praktiske utforminga og iverksettelsen av tiltakene.
Visitasene i 1714 og 1715 hadde avslørt elendige forhold i kirka i Øst-Preussen. Lysius ble utnevnt til inspektør for skolene og kirkene i Øst-Preussen i 1717, og utarbeidet en plan for etterutdanning av prestene. Prestene skulle trenes spesielt for å arbeide i den delen av befolkninga som ikke snakket tysk, og et litauisk seminar ble åpnet ved universitetet, og noe senere også et polsk seminar. Også de ortodokse støttet denne politikken, og fikk støtte fra kongen i å delta i den. Men pietistene viste seg å arbeide hardest og å gjøre den største innsatsen, og ble derfor de foretrukne.
Pietistisk utdanning ble av den største betydning for å få arbeide i staten. Kongen krevde at alle teologer måtte studere minst et år i Halle, og i 1729 ble dette kravet utvidet til minst to års studium i Halle. I Øst-Preussen fikk pietistene enerett til å velge ut nye prester. Alle kandidatenes livsstil og frelsestilstand ble grundig gransket. Ingen ble prest uten å være godkjent av pietistene. I 1737 ble universitetet i Kønigsberg regnet for like pietistisk som universitetet i Halle, og teologer som hadde studert i Kønigsberg trengte derfor ikke lenger å studere i Halle.
I 1730 var pietismen etablert som den nye ortodoksien i Brandenburg-Preussen. Den nye generasjon pietister var selvrettferdige og ville ikke vite av noen annen forståelse av den lutherske læren enn den de selv stod for. Folk som ikke stod på pietistenes linje risikerte å bli avsatt eller fordrevet, utrensket. Pietistene ble statens lydige tjenere. Pietismen ble også et handverk for karrierejegere.
Gjennom pietismen overtok staten den lutherske kirka i Preussen fra de lokale elitene. Pietismen forandret også kulturen i Brandenburg-Preussen og gjorde den mer enhetlig. Også de delene av befolkninga som ikke bekjente seg til pietismen ble varig påvirket av den og dens krav til engasjement.
Mary Fulbrook foretar i boka "Piety and Politics" ei sammenlikning av pietismen i Preussen og i Württemberg og puritanismen i England. Puritanismen og pietismen var på mange måter religiøse retninger med stor likhet. Begge krevde et mer intenst religiøst liv med mer engasjement. Men puritanismen i England ble en opposisjonell bevegelse, mens pietismen ble i Preussen nærmest en statsbærende bevegelse, og i Württemberg ble pietismen ganske politisk likegyldig, selv om den var motstander av absolutismen.
Mary Fulbrook sammenlikner disse tre samfunnene og kirkenes stilling i dem for å finne grunner til den svært ulike stilling som disse religiøse strømningene kom til å få. Dette skal ikke jeg gå inn på. Men siden Württemberg også var en del av Tyskland vil jeg kort komme inn på hennes gjennomgang av Württemberg.
Württemberg ligger i det sørvestlige Tyskland. Stuttgart er hovedstad i Württemberg. Omkring år 1700 var befolkninga i Württemberg på mindre enn 350.000 innbyggere, og ved slutten av århundret omkring 620.000 innbyggere, etter at Württembergs område hadde blitt utvidet.
Trettiårskrigen herjet Württemberg aldeles forferdelig! I 1622 var befolkninga på 445.000, men i 1639 var det bare 97.000 mennesker tilbake i Württemberg. Og noen år etter at Trettiårskrigen var over angrep Frankrike under Ludvik XIV Tyskland, og herjet Württemberg voldsomt. Deretter fulgte den spanske arvefølgekrigen. Først fra 1715 fikk Württemberg en lengre fredsperiode.
Württemberg hadde et fungerende parlamentarisk system hele tida fra middelalderen til moderne tid, selv om hertugene gjorde forsøk på å innføre absolutistisk styresett, og i kortere tidsrom greide å oppnå enevoldsmakt. Württembergs første grunnlov skriver seg fra Tübinger Vertrag i 1514. Der tok stenderforsamlinga i Württemberg på seg hertugens gjeld mot at stenderforsamlinga fikk mange rettigheter, blant annet rett til å være med på å utforme hertugdømmets utenrikspolitikk og retten til å skrive ut, eller nekte å skrive ut, skatter til hertugen. Disse rettighetene var kjent som "das Alte Recht". Adelen i Württemberg forlot hertugdømmet i det den fikk skilt ut sine områder som autonome områder og ble riksriddere, og adelen deltok derfor ikke i stenderforsamlinga. Stenderforsamlinga bestod av geistlige som deltok sammen med representantene fra landet og byene i stenderforsamlingas ene kammer. I 1629 ble hertugens råd - Geheime Rat - gjort ansvarlig overfor både stenderforsamlinga og hertugen. Hertugen hadde derfor ikke noe eget byråkrati eller maktapparat med evne til å gripe inn i lokalsamfunnene.
Befolkninga i Württemberg var for en stor del frie småbønder. Gårdene ble delt mellom arvingene, og ble derfor ganske små, og for mange var det nødvendig å utøve et handverk i tillegg til gårdsdrifta for å overleve.
I 1790 bodde det meste av befolkninga i de 69 byene og 709 landsbyene som fantes i Württemberg. Disse lokalsamfunnene hadde et visst indre selvstyre. Siden adelen hadde forlatt Württemberg hadde den heller ingen innflytelse på styre og stell på noe plan. Landsbyene hadde egne domstoler og byene valgte sine lokale myndigheter som hadde betydelig makt.
I tida etter Trettiårskrigen samarbeidet hertugen og stenderforsamlinga om å gjenoppbygge Württemberg, og stenderforsamlinga hadde ei sterk stilling. De skattene som stenderforsamlinga bevilget til hertugen ble innsamlet av stenderforsamlingas eget administrative apparat, og stenderforsamlinga deltok i kontrollen av bruken av pengene. Fra 1674 kom en lang periode med strid mellom hertugene og stenderforsamlinga. I denne striden deltok pietister på en modig måte i kampen mot forsøkene på å innføre eneveldet.
I 1733 ble katolikken Karl Alexander hertug. Han ville innføre både eneveldet og katolisismen i Württemberg. Han begynte å selge embeter og prøvde å kreve inn ulovlige skatter og å øke størrelsen på hæren. Karl Alexander gikk voldsomt fram, men han døde heldigvis etter bare fire år, i 1737.
Utover gjennom århundret ble det større forskjell mellom fattig og rik, og stenderforsamlinga var presset mellom store deler av befolkninga som ønsket utjevning og demokratisering, og hertugen som ønsket et mer eneveldig styre. Karl Alexanders etterfølger, Karl Eugen, var også katolikk, og han ønsket et luksuriøst hoffliv med pomp og prakt. Da Sjuårskrigen begynte i 1756 ble det oppdaget at hertugen hadde lovet 6.000 soldater til Frankrike mot subsidier, som han hadde fått. Kaotiske tilstander fulgte, der det ble brukt våpen mot stenderforsamlinga. Imperiets domstoler ble dratt inn, og i 1770 ble endelig de gamle tilstandene gjenopprettet, og absolutismen var slått tilbake.
Kirka stod langt sterkere i Württemberg enn i Preussen. I Württemberg hadde den lutherske kirka overtatt de store eiendommene som den katolske kirka hadde eid før reformasjonen, og var derfor selv i stand til å gi sine ansatte god lønn. Kirka i Württemberg eide omtrent en tredjedel av hele Württemberg, og var altså svært rik. Dette i motsetning til i Preussen der prestene ikke var godt lønnet, og der prestene var avhengig av andre autoriteter for å få lønn. Prestene i Württemberg hadde høgere status enn i Preussen.
Kirkeordninga fra 1559 forble Württembergs grunnleggende lov for religion, kirke og utdannelse helt fram til 1806. Den fastslo at kirkas rikdom skulle brukes til kirker, skoler og de fattige, og den skulle administreres av en sentral kirkemyndighet. Noen hertuger prøvde å underslå disse midlene.
Prestene trengte ikke å samle sammen lønna si selv, siden den kom fra sentralt hold til dem. Dette var en fordel, for der prestene måtte samle inn tiende etc. selv fra befolkninga kom prestene ofte i konflikt med lokalbefolkninga. Prestene hadde en sterk og uavhengig posisjon i lokalsamfunnet, og den württembergske kirka hadde en tilsvarende sterk og uavhengig stilling i Württemberg. Dette betydde at pietismen ikke opplevdes som noen fare.
De personene som først ble påvirket av pietismen og som først ville praktisere denne kristendomsformen i Württemberg var personer fra de øvre lag i samfunnet. Blant de som tidlig ble interessert i pietismen var personer som tilhørte ledelsen i kirka. Pietismen ble akseptert i kirka, og fant en plass der.
"Pia Desideria" ble skrevet av Philipp Jakob Spener i 1675. Første del av boka gir en "oversikt over den evangeliske kirkes fordervede tilstand." Dette er tittel på første del av boka. Spener innleder med å skrive om tidens tilstand og Djevelen at "ved løfter og forestillinger om verdens herlighet søker han å dra barn og etterkommere av den sanne religions tilhengere bort fra den erkjente sannhet og tilbake til den falske religion." En viktig grunn til at motparten kan øve slik dragning er mangler i kirka.
Spener går over til å gi ei oversikt over manglene i forskjellige deler av samfunnet. Først tar han opp "mangler ved øvrighetsstanden."
"Mangler ved øvrighetsstanden."
Spener skriver at de fleste fyrstene lever "i de synder og alle verdslige lyster som hofflivet fører med seg". Og at "andre øvrigheter søker kun sin egen fordel". Spener finner ingenting godt å si om øvrigheten, men skriver at ofte har (lutherske) menigheter som lever under en fiendtligsinnet øvrighet det bedre enn de som lever under en luthersk øvrighet, siden de som lever under en øvrighet som er fiendtlig innstilt overfor Luther må arbeide for å beholde sin religionsform.
"Den geistlige stands feil og mangler."
Spener går videre til "den geistlige stands feil og mangler." Og han finner at "også denne stand er ganske fordervet, og at altså den største fordervelse i menigheten utgår fra begge de overordnede stender." En stor feil hos geistligheten er at hos den "skinner verdensånden således fram i kjødslyst, øyenslyst og storaktighet i levnet, om enn på en finere måte, så at det lar seg erkjenne at man ennå aldri har med alvor tatt opp kristendommens grunnfordring: selvfornektelsen."
"Det aller bedrøveligste er at livet og mangelen på troens frukter hos mange predikanter viser at de selv mangler troen, og at det som de selv holder for tro, aldeles ikke er den rette, ...., men blott en menneskelig innbilning." Likevel kan disse predikantene bidra med noe godt, siden ordet ikke mottar sin kraft fra den som forkynner det, men har sin kraft i seg selv. En følge av mangelen på tro blir "at læren om den alvorlige, inderlige gudsfrykt for noen endog skal være så skjult, eller ubekjent, at den som driver sin gudsdyrkelse med iver, neppe kan unngå mistanke som en hemmelig papist, weigelianer eller kvæker." Derimot beskjeftiger predikantene seg med altfor mange lærde spissfindigheter, "så det blir ham over all måte vanskelig når han skal fatte Kristus og Hans læres enfold og få den kjær." Disse spissfindighetene brukes til å prange med. De blir stående ved å søke ære for sin skarpsindighet, selv om "det eneste nødvendige er å framholde og forsvare den sanne lære, selv om denne blir meget fordunklet ved menneskelig snusfornuft."
Feil og mangler ved husstanden.
Deretter går Spener over til å berette om tilstanden hos det jevne folk, i det han skriver om feil og mangler ved husstanden. Ei last som Spener spesielt tar opp er drukkenskap. Den blir ikke sett på som ei alvorlig synd, men mer som en skikk og en fornøyelse. Heller ikke å dyrke denne fornøyelsen en sjelden gang aksepterer Spener.
Det kristne sinnelag er ikke som det burde være: "Hvor tenker vel noen at han må la Guds ære og sin nestes beste være formålet med sin virksomhet og sin stand, like så vel som ens eget opphold og nødvendige erverv?"
Om egen eiendom skriver Spener at han har "ingen betenkelighet ved å ofre dette som et fellesgode." Tiggeriet er blitt "som en skamflekk på vår kristendom, - men de fleste kjenner neppe noen annen plikt til å gjøre godt mot den trengende næste enn her og der med uvilje å slenge noen øre til en tigger." Og det er langt fra "deres tanke å erkjenne at de har plikt til sådanne kjærlighetsgjerninger, hvor utgiftene gjør et følbart inngrep i deres inntekter."
Man burde være beredt til å ofre alt man har "når nestens trang krever det." At dette ikke skjer viser hvor langt man står fra broderkjærlighetens ideal.
Mange fører et lite kristelig liv. Likevel tror de at de vil ble salige: "Vi kan ikke ble salige ved vårt liv, men nå tror vi jo på Kristus, og setter vår lit til Ham, derfor kan det ikke slå feil at vi sikkert ved denne tro blir salige." Men de forstår ikke hva tro er, det er noe annet enn en forestilling og innbilning. Spener siterer Luther som skriver: "Å, troen er en levende, virksom, dådskraftig ting, så det er umulig at den ikke uten opphør skulle virke det gode! Den spør heller ikke om gode gjerninger må gjøres; men før man spør, har den gjort dem og er alltid i virksomhet." Tro er mer enn å gå regelmessig til kirke og å motta sakramentene.
Den forargelse som voldes ved vår kirkes tilstand.
Både jødene og papistene kan hovere over lutheranerne for de anstøtelige og bedrøvelige tilstander i de lutherske land. Men særlig er det mange gudfryktige hjerter som sørger over tilstanden.
I annen del av "Pia Desideria"s tre deler prøver Spener å svare på spørsmålet om muligheten for en bedre tilstand i kirken. Og han innleder med å si at etter den hellige skrift er det klart at Gud har lovet en bedre tilstand for sin kirke på jord. Både jødene skal bli omvendt, og man kan vente at "det pavelige Rom blir styrtet dypere." Siden Gud har lovet bedre tider, kunne man tenke, sier Spener, at menneskene kan ta det rolig og la være å bekymre seg, siden alt likevel vil bli ordnet. Men det er ikke den rette innstilling! Man bør søke fullkommenhet, og selv om man ikke kan oppnå det i dette livet kan man ha stor framgang. Spener viser til oldkirken, og siterer Paulus og Tertullian og andre, som forteller om en bedre tilstand enn den Spener lever under. Om årsaken til at tilstanden på Speners tid var så mye dårligere skriver han: "Årsaken må altså være at den at vi ikke lar Ham virke i oss, men hindrer Ham; derfor er det ikke forgjeves å forhandle om hvorledes dog vår tilstand kan bli forvandlet til noe bedre." Og dette går Spener videre i bokas tredje del til å gi forslag om.
Første forslag: Å la Guds ord bo rikelig blant oss.
Bibelen bør leses oftere. Den vanlige prekemåten gir ikke tilstrekkelig bibelkunnskap. Hele Bibelen må bli kjent av menighetene. Og med den vanlige prekemåten blir bare en liten del av Bibelen kjent. Flere måter for å gjøre Bibelen kjent må tas i bruk, som:
Annet forslag: Opprettelse og flittig bruk av det åndelige prestedømme.
"Ikke blott den offentlige predikant, men alle kristne av deres Forløser er gjort til prester, salvet av den Hellige Ånd og innviet til åndelige prestelige handlinger."Spener viser til første Petersbrev 2,9 og til Luther som sier at alle åndelige verv står åpne for alle kristne uten inntak, selv om deres offentlige utførelse er anbefalt for dertil ansatte. De verv som ikke er offentlige skal i det alminnelige liv bli utført av alle. Det er en Satans list at de åndelige prestegjerningene i pavekirka er reservert for kleresiet.
Tredje forslag: Flittig å innprente i folket at kristendom består ikke i å vite, men i å gjøre.
"I hvert fall består et troende og ved troen salig menneskes hele liv og hans oppfyllelse av Guds bud i kjærlighet."
Fjerde forslag: Forholdet til religionsstridigheter.
Man skal befeste og styrke seg selv og sine trosbrødre, og deretter:
Femte forslag: Opplæring av predikanter på skoler og universiteter.
Studentene må ikke bare studere tekstene, men også trenes opp i det rette liv i studietida. De må bli "overbevist om at de allerede i sine første studieår må avdø fra verden og føre et liv, som det sømmer seg for dem som engang skal bli forbilder for hjorden." Luther: "En riktig teolog blir ikke til ved forstand eller lesning, eller grublen, men ved liv, ja, ved død og fordømmelse."
Man må trenes i å bruke tysk i alle profesjonelle situasjoner, og studentene måtte særlig trenes opp i å forkynne og preke.
Sjette forslag: Prekenen må anlegges på oppbyggelse.
Prekenens mål er å vekke troen og dens frukter hos tilhørerne. Mange predikanter prøver i prekenene å vise at de er lærde, og sier ting som tilhørerne ikke forstår. Eller de vil være veltalende, og legger mer vekt på ordlyden enn på innholdet. Dette er feil. Predikanten må innrette seg etter tilhøreren.
"Fordi jo vår hele kristendom består i det indre eller det nye menneske, hvis sjel er troen, og hvis ytringer er et hellig liv, så skulle alle prekener være rettet på, på den ene side å framholde Guds dyrebare velgjerninger som nærer det indre menneske, således at derved troen og dermed også det indre menneske kan bli stadig mer styrket; men på den annen side må vi også fremholde gjerningene således, at vi på ingen måte er tilfreds med blott å drive folk til å unnlate de utvortes laster og til å øvde de utvortes dyder, men vi legger den rette grunn i hjertene, viser at det er intet annet enn hykleri, som ikke fremgår av denne grunn, og derfor venner folk til fremfor alle ting å arbeide på sin indre fornyelse, å vekke kjærlighet til Gud og næsten hos seg ved tilbørlige midler og deretter å virke videre på denne grunn."
Lenker:
Første del av denne teksten om Pietismen i Tyskland
En annen tekst om pietismen i Preussen
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: