Skrevet av Tor Førde.
Hohenlohe var et lite grevskap i det sørvestlige Tyskland. Den største byen i Hohenlohe er
Öhringen. Den ligger 60 km øst-sørøst for Heidelberg. Hohenlohe var noen hundre kvadratkilometer
stort, som en norsk kommune. Området består av et sletteland med gode forhold for kornproduksjon og
elvedaler der forholdene for vinproduksjon i dalsidene var brukbare. Klimatisk ligger området
mellom de vestligste delene av Tyskland, som har atlantisk klima med milde vintre, og de delene av
Tyskland som har innlandsklima med kalde vintre. Værlaget kunne derfor være skiftende.
Befolkninga i Hohenlohe bodde i landsbyer, og altså ikke på spredte gårder.
Hohenlohe lå et stykke fra de store ferdselsveiene i Tyskland, litt avsides, men siden sørvest Tyskland kan sies å være et sentralt område i Europa kan ikke Hohenlohe sies å ha vært isolert.
Grevene i Hohenlohe var ikke underlagt de territoriale grevene, men hadde fyrstestatus og
domsmyndighet, de kunne prege mynt og de kunne skrive ut skatter på vegne av Imperiet. Grevene
i Hohenlohe hadde ingen stående hær. Deres dominans berodde på at de eide store landområder og
dominerte et antall livegne. Administrasjonen var treleddet. På toppen av pyramiden var greven. Han
var omgitt av et lite antall rådgivere som førte bøkene hans og foretok undersøkelser og også kunne
reise på diplomatiske oppdrag eller forhandle med kirka, med andre ord, de var ikke spesialister.
Disse rådgiverne hadde kontakt med landsbynivået. I forholdet til landsbynivået var det få som hadde plikt til å utføre
administrative oppgaver på vegne av greven. Den viktigste av disse var fogden. Han skulle samle inn
skatter, avgifter og leieinntekter og sørge for transport og lagring av disse. Han hadde også et ansvar for å holde ro og orden og å eventuelt bøtelegge folk.
I landsbyene var det Schultheissen som representerte fogden. Tidlig på femtenhundretallet
var det få av disse fogdene som kunne skrive. De hadde også begrenset makt overfor lokalbefolkninga
i landsbyene siden de ikke kunne påkalle væpnet hjelp dersom de møtte motstand. Og enda mer måtte
de av lokalbefolkninga som tjente som Scultheissen stå overfor kryssende hensyn, i det de både var medlemmer av landsbyen og representanter for greven.
På landsbynivået arbeidet man gjennom den velorganiserte kommunen som hadde betydelig myndighet til å organisere sine egne saker. Schultheissen representerte ikke landsbyen og ledet ikke landsbyforsamlinga. Landsbyene hadde sine egne forsamlinger og valgte egne borgermestre og andre tillitsvalgte som tok seg av landsbyens jurisdiksjon og bemannet landsbyens domstol. Denne hadde tilstrekkelig autoritet til å løse interne konflikter. Grevens administrasjon var nødt til å samarbeide med de valgte landsbymyndighetene. Landsbybefolkninga aksepterte bare grevens autoritet så lenge den ga også dem fordeler. Greven skulle skaffe sikkerhet (Schutz und Schirm) til landsbyene. Denne bestod ikke bare i holde røvere borte, men når det var uår måtte greven dele ut korn til de som hadde for lite.
Grev Kraft VI, død 1503, sørget for å holde landsbyboernes lojalitet levende. Han gjennomgikk hvor store avgifter hver gård skulle betale ved å undersøke hver gård og sette opp ei ny bok over leieinntektene og avgiftene fra leilendingene. Og alle måtte utføre noen dager arbeidstjeneste hos greven hvert år. I 1486 distribuerte han store mengder korn og vin blant leilendingene siden det var uår dette året. I 1490 reduserte han arbeidsplikten deres siden den var upopulær. Han sørget altså for å styre ved faktisk å gjøre dette, og ved å gi viktige gunstbevisninger.
Hverdagslivet til landsbyboerne kunne greven bare styre i de tilfellene der disse var livegne. Livegenskap bandt den livegne til livsvarig underdanighet. Greven kunne styre over de livegnes eiendom og tillate eller forby ekteskap blant dem. De livegne kunne ikke forlate den gården der de bodde. Rundt år 1500 lettet greven i Hohenlohe på byrdene som lå på de livegne for å fremme nydyrking og økonomisk vekst.
Kirka i Hohenlohe var uvanlig svak. Det skyldtes at den ikke eide omfattende eiendommer i grevskapet. Uten eiendommer kunne kirka ikke utøve Grundherrschaft og dominere deler av befolkninga. Uten noen form for lokalt herredømme kunne ikke kirka stå seg mot grevens myndighet, og greven ble i stand til å utnevne nye prester og å oppnå en viss kontroll over den lokale kirka. Greven undergravde biskopens kontroll over kirka ved å nekte prestene å henvende seg til biskopene, derved ble biskopen nektet kontroll over kirka i Hohenlohe. Men greven greide ikke å ta biskopens plass som prestenes rådgiver, selv han prøvde å oppnå dette.
Det mest dramatiske kravet om reform som nådde Hohenlohe kom fra Hans Böhm, en fattig ungdom fra Tauberdalen, også kalt for "Trommeren fra Niklaushausen". Han fortalte at hadde fått et spesielt oppdrag fra jomfru Maria om å preke for vanlige folk. I 1476 startet han en kampanje der han utførte seremonier der han angrep paven og geistligheten for deres verdslighet og opphoping av rikdom. Hans angrep på misbruk av makt og rikdom kom snart også til å inkludere angrep på de verdslige fyrstene. Han angrep hele det føydale systemet. Titusenvis av pilegrimer fra hele regionen, også fra Hohenlohe, kom til Niklaushausen for å høre og se. Biskopen fikk "Trommeren fra Niklaushausen" arrestert, og han ble torturert og brent på bålet.
Sånn kunne myndighetene ødelegge et enkelt individ. Men de hadde ikke gjennomtrengt samfunnet med sitt maktapparat, sånn at når en hel landsby eller flere landsbyer nektet å samarbeide med fyrsten kunne fyrsten stå hjelpeløs, i det minste uten mulighet til å gjennomtvinge sin vilje.
Mange steder i Sør-Tyskland var det uår omkring 1525. Dette var ikke uvanlig, og Hohenlohe ser ikke ut til å blitt hardt rammet. Men de dårlige tidene rammet vindyrkerne siden omsetninga av vin ble redusert. Og flere små oppkjøpere av vin i Öhringen gikk konkurs. Også handverkerne ble rammet av markedssvikten. I tillegg kom at fyrstene var begynt å monopolisere bruken av allmenningene og utmark og skog. Hohenlohe lå så avsides til og var så lite integrert i markedsøkonomien at grevskapet ble forholdsvis lett rammet. Kirka var også svak. Den la andre steder svære byrder på folk. I bispedømmet Bamberg hadde bispen i 1524 skrevet ut en ekstraskatt, i tillegg til de tunge skattene som allerede ble krevet inn, på ti prosent av verdien av formuen til vanlige folk. Geistligheten selv, og adelen, var fritatt for skatt. Også mange adelsmenn økte skattebyrdene for å holde seg selv skadefri i den krisen som rammet i årene 1520-5. Som reaksjon på biskopen av Bambergs nye skattekrav hadde predikanten Johann Schwannhausen bedt om at kirkas eiendommer ble fordelt mellom de fattige, og støttet de som nektet å betale tiende og andre skatter til kirka. I en by som lå under biskopen av Bamberg, Forchheim, tok innbyggerne kontroll over byen og tvang bystyret til å sverge lojalitet til kommunen. Neste dag kom fem hundre bønder fra omlandet til byene for å støtte oppstanden, og sammen satte de opp sine krav til biskopen. De ville ha tilgang til allmenningene som før, reduksjon av tienden og opphevelse av geistlighetens skattefrihet.
Bondeoppstanden utviklet seg gjerne i tre trinn. Først presentertes krav til fyrsten. Når han nektet å gå med på kravene eller prøvde å undertrykke forsamlinga som presenterte kravene utvidet landsbyboerne motstanden ved å ta et nytt steg: De tvang fyrsten til å undertegne en avtale eller begynte å ødelegge borger og festninger og klostre, undertrykkelsens sentra. I mange av motstandsdistriktene kom utviklinga ikke lenger enn dette. Men i noen områder kom man videre til et nivå der det ble satt opp hærstyrker fra større regioner, og man begynte å diskutere og planlegge en ny ikke-føydal samfunnsorden.
I Regionen der Hohenlohe ligger begynte oppstanden i slutten av mars, to måneder etter at den hadde begynt ved øvre Rhinen. Opprøret spredde seg raskt da det kom i gang. Bøndene samlet seg under banneret fra Bundschuh oppstanden, en svart bondestøvel. Opprørerne samlet seg i Jagstdalen. Her hadde Herrene liten makt i landsbyene. I Jagstdalen og i andre områder der Herremakta stod svakt tok bøndene raskt kontroll. Derfra gikk bøndene mot Schöntal klostret. Etter at kirka nektet å lette på skattene og avgiftene i krisetida, og tvert i mot økte skattebyrden, hadde hatet mot geistligheten økt og respekten for den var borte. Da det ble kjent at klostret var revet og at regnskapsbøkene og fortegnelsene over klosterets eiendommer og krav var ødelagt, økte tilslutninga til opprørerne kraftig.
"The anticlerical violence, however, was rarely wanton, senseless and arbitrary. The destruction of the monastery and the instruments of the monks' seigneurial rule - rent books and account ledgers in particular - amounted to a stripping of the clergy of the rights to rule as legitimate lords. This act was obviously a wildly popular one. Once rumors of the sacking spread through the region, peasants from nearby lands began to flock to Schöntal". (side 55)Deretter gikk opprørerne til nye steder. I Hohenlohe mistet greven øyeblikkelig kontroll over Öhringen og måtte inngå en avtale med opprørerne. Allerede andre april mens opprørerne enda samlet seg ved klostret Schöntal ble nøkkelen til byporten tatt og dette ble meldt til byborgerne i Öhringen. Tidlig neste morgen åpnet de byporten for befolkninga i området, og de strømmet inn i byen. Byborgerne og bøndene i distriktet dannet "Forsamlinga i Öhringen". Den eneste motstanda de møtte var fra en fogd, som protesterte, og hans to hjelpere.
Byborgerne ønsket økt selvstyre for Öhringen. De ønsket rett til å godkjenne bystyret, å undersøke, men ikke kontrollere, byens regnskaper, og rett til å sikre seg at markedet i byen foregikk på en ordnet måte. Byborgernes stilte også krav om en reformasjon. Byborgerne gjorde det klart at de ikke så på seg selv som opprørere, men de ville ha forandringer. De ville at geistligheten skulle miste sine privilegier og bli vanlige byborgere, at kirkas eiendom skulle brukes til det felles beste og at det skulle komme prester som prekte uforfalsket Guds ord.
De byborgerne som ledet oppstanden i Öhringen var personer som deltok i den kriseridde vinhandelen. I Hohenlohe var det første og fremst vinbøndene som sluttet opp om opprøret. De var også den delen av befolkninga i Hohenlohe som var hardest rammet av krisen rundt 1525. De ville ha lettelse av beskatninga og rett til å holde et større antall sauer og rett til å hogge ved i allmenningen, og de krevde avskaffelse av livegenskapen.
Foregikk det et opprør i Öhringen? Forsamlinga hevdet selv at den var et lovlig møte samlet for i samråd å sette opp ei liste over klager og krav til greven. Greven hevdet at det var opprørsk å bemektige seg byens nøkler og å ta seg inn i byen mot fogden vilje. Det kom til forhandlinger mellom greven og Öhringen. Men før man kom fram til et resultat brøt forsamlinga i Öhringen opp og sluttet seg til den hæren som var i ferd med å samles ved klostret i Schöntal. Noen få dager senere gikk de fra Schöntal til den lille byen Neuenstein i Hohenlohe og tok byen. De forlangte en ny avtale med greven. Grevene (det var to brødre) fikk lov til å ta med seg et følge på ti mann, som ble ekskortert av opprørerne. Grevene undertegnet en avtale som medførte at reformasjonen skulle gjennomføres og at kravene fra Öhringen skulle innfris. Avtalen bestemte også at i tilfeller av uenighet mellom greven og befolkninga skulle det oppnevnes ei forsamling på 24 personer, 12 av hver side, ledet av en nøytral ordfører, som skulle forhandle seg fram til enighet.
Etter at denne avtalen var inngått fortsatte opprørerne til andre fyrstedømmer i regionen og tvang fyrstene til å inngå liknende avtaler med lokalbefolkninga. Den største seieren til denne bondehæren kom da Weinsberg ble stormet. Weinsberg var en av hertugen av Württembergs viktigste festninger. Etter dette overga Heilbronn seg og samarbeidet med opprørerne. I rask rekkefølge inngikk byene og fyrstene i Neckardalen og Odenwald avtaler med opprørerne. Selv erkebiskopen i Mainz, som ledet det hellige Imperiets regjering, overga seg og inngikk avtale med opprørerne, der han gikk med på deres krav. I ledelsen for hæren stod Götz von Berlichingen, en erfaren leiesoldat. Han sluttet seg til opprørerne etter at de hadde erobret Weinsberg. Tidlig i mai hadde denne opprørshæren erobret hele vestre Franken.
I tillegg til Götz von Berlichingen hadde en greve og andre høye herrer sluttet seg til opprørerne. Det ble uenighet mellom disse og den store mengden opprørere om planene framover. Denne splittelsen mellom en ledende fraksjon i hæren og soldatene svekket hæren mens konfrontasjonen med fyrstenes hær nærmet seg. Og den store fyrstehæren vant.
I Hohenlohe konfiskerte grevene eiendommene til noen av opprørerne og henrettet noen opprørere. De gikk fra den avtalen de hadde gjort med Öhringen. En del fyrster ga bøndene bedre kår etter opprøret. De ga sikrere leiekontrakter til leilendingene og reduserte bruken av livegenskap. I Hohenlohe ble deltakerne i opprøret idømt bøter, men grevene var forsiktige med innkrevinga av bøtene, og ikke alle ble krevd inn. I 1531 sluttet de å kreve inn bøter fra opprøret.
Etter bondekrigen fortsatte livet i Hohenlohe uten store endringer. I 1532 ble motstand mot øvrigheta gjort til en forbrytelse i Rikets lov. Og uenigheter mellom landsbyene og fyrstene ble en sak som kunne sendes til Rikets domstoler. I Hohenlohe hadde greven så små og få mannskaper at han var nødt til å ha kontakt med, og å samarbeide med, landsbynivået. Derfor var han nødt til å ordne seg etter hva landsbyene fant rimelig.
I Hohenlohe var det ikke grevens inngrep som fikk landsbyen til å fungere mindre samlende på innbyggerne, men splittelse innad mellom rike og fattige. Så lenge det hadde vært jord nok til alle og store beiteområder og utmarksressurser som ble administrert i fellesskap hadde landsbyfellesskapet vært sterkt og integrerende. Men etterhvert som fyrstene slo under seg mer og mer av allmenningene, og dermed dro ressurser og oppgaver bort fra landsbyfellesskapet, og det ble for lite jord for mange familier, ble fellesskapet svekket.
Fra 1560 var samfunnet på grensen av en overlevelseskrise. Hungersnøden i årene 1570-76 var begynnelsen på en lang serie nødsår. Det første tegnet var de lange og kalde vintrene 1568-9 og 1560-70, to år da låge temperaturer, is og snø skadet avlingene over store deler av Europa. Byene i Sør-Tyskland og Nord-Italia begynte å kjøpe store mengder korn på landsbygda i Tyskland. Våren 1570 var kornlagrene små og prisene svært høge. Hungeren ble mer og mer utbredt etter som nye dårlige år fulgte. Først i 1576 ble det gode kornavlinger å høste. Denne hungersperioden reduserte befolkninga. Fra 1573 til 1581 sank befolkninga i Langenburg med 14 hushold.
En besøkende til Unterregenbech, en landsby i Hohenlohe, rapporterte derfra i 1556 at mesteparten av befolkninga tigget av fattigdom. I rapport etter rapport til greven fra 1580-årene skrev fogdene at de "fryktet at de fattige folkene vil klage bittert over nye skatter fordi folket lever i stor fattigdom og har nok å bekymre seg over om med avgifter og jordleie." Derfor ble fattigdommen ei bekymring også for greven. Grev Wolfgang skrev i 1587: "Dessverre har jeg sett alt sammen på kort tid, at den vanlige mann er så fattig at han ikke kan kjøpe ei skive brød til sitt hushold, og slett ikke betale skatter." Store deler av Sør-Tyskland hadde på denne tida blitt et land av fattige. Det gjelder også for Hohenlohe, selv om dette grevskapet senere kom til å bli sett på som et rikt område, men dette skjer først på syttenhundretallet.
Skatteregnskapene fra 1470 forteller ikke om fattigdom i Langenburg. Alle familiene hadde så mye jord at de greide seg. Men skatteregnskapene fra 1553 og mange år videre viser at flere og flere familier manglet jord. De husholdningene som helt manglet jord økte fra 10,3% i 1553 til 18,2% i 1581 av alle hushold i Langenburg. De var å finne i de fleste landsbyene, men spesielt mange var det i markedsbyene på den store Hohenlohesletta. Rundt byene vokste det opp slumstrøk der det bodde fattige og jordløse familier. Det var enda mulig å rydde nytt land i skogene og dalsidene, og dette ble gjort.
Fyrstene pusset opp og bygder ut slottene og borgene sine. Det var flust av mennesker som arbeidet for låge lønninger. Og dette arbeidet dro folk til de byene der fyrstene hadde slott og borger. Selv om fyrstene hadde leid ut det meste av jorda si, hadde de fortsatt noen gods som trengte mange arbeidere. Husmenn og småbrukere tok også opp forskjellige handverk for å skaffe seg ekstra inntekt.
Mange av de fattige var innflyttere. Mange byer og områder i regionen stilte strenge krav til innflyttere om at de måtte være i stand til å forsørge seg selv. Grevene i Hohenlohe var mindre streng med krav om at innflyttere måtte bevise at de kunne forsørge seg, og dette kunne gjøre Hohenlohe tiltrekkende for fattige folk. Antallet fattige økte til 1630, da store deler av befolkninga i løpet av de følgende tjue årene ble utryddet.
I noen landsbyer bosatte fattige mennesker seg ikke. Felles for disse landsbyene er at jorda var samlet i en mindre antall kompakte gårder, og denne jorda ble ikke delt gjennom arveskifte. De fikk tjenere og onnearbeidere fra andre landsbyer. Gårdene var leid gjennom kontrakter som ble ført videre av familiene gjennom arv. Men også i landsbyene med mange fattige var det et begrenset antall familier som hadde arvelige leiekontrakter som satt med det meste av jorda, som ikke ble delt ved arveskiftet. Denne arveskikken var ganske spesiell for Hohenlohe, for ellers i Sør-Tyskland var det ganske vanlig å dele gårdene ved arveskifte. Hvordan og når denne skikken oppstod i Hohenlohe vet man ikke. Rundt midten av femtenhundretallet begynte grevene å støtte denne skikken. I 1562 skrev grev Ludvig Casimir at ingen undersått fikk dele opp gården sin uten fyrstens tillatelse. Grunnen til dette var at større gårder tålte beskatning bedre enn småbrukene. Og de store gårdene sikret at ikke hele befolkninga sank ned i fattigdom.
De større gårdene ble stort sett bare solgt til barn eller nær familie.
Bare der stor gjeld var grunn til at gårder ble solgt ble de solgt i et åpent marked. Vanligvis ble
de solgt til en lågere pris som skulle sikre både at de andre arvingene fikk noe og at de som
overtok gårdene ikke var nedlesset i gjeld.
Derimot ble småbruk og vingårder og marker og enger solgt i et åpent marked der alle hadde mulighet
til å komme med tilbud. Disse eiendommen skiftet også eiere ofte. Dette gjorde det mulig å bygge
opp større eiendommer av mange marker og enger.
I 1528 eide de 20% rikeste husholdene 44% av den skattbare eiendommen i Langenburgdistriktet. Dette hadde økt til 49% i 1553 og videre til 61% i 1581. Innen denne eiendomsbesittende gruppen økte rikdommen sterkest blant de rikeste. Det oppstod et klasseskille. Det førte ikke bare til at rikdom og eiendommer ikke sirkulerte ut av den rikeste gruppen, men kvinner som var født inn i den rikeste klassen ble ikke tillatt å gifte seg ut av den heller. De 60% av befolkninga som var fattigst hadde i 1528 eid 33% av rikdommen. Dette ble redusert til 25% i 1553, og videre til 16% i 1581. Derimot forandret ikke andelen av rikdommen som de husholdene som lå mellom de 60% nederste og de 20% øverste seg mye. De hadde 24% av samlet skattbar formue i 1528, 26% i 1553 og 22% i 1581. Den rikeste gruppens formue var bygget på besittelsen av arvelige kontrakter på leie av kompakte gårder. Disse gårdene bestod ofte av mellom 100 og 200 mål innmark. Men noen av disse skaffet seg også møller og vertshus. Dette var de tre viktigste rikdomskildene.
De mange fattige ble avhengige av å kjøpe mat fra de rike. De rike utviklet virksomhetene sine til ikke bare å stå for produksjonen av det salgbare overskuddet av mat, men de kom også til å kontrollere omsetninga av mat, siden de eide møllene og var gjestgivere, som også drev handelsvirksomhet. De femten rikeste husholdene i Langenburg kontrollerte både produksjonen og omsetninga av mat i Langenburg. Disse femten husholdene eide 45% av all rørlig rikdom i distriktet og 30% av totalformuen i distriktet. De fattigst 60% av befolkninga eide bare 9% av den rørlige formuene. Ingen av disse seksti prosentene eide det viktigste av alt, forsyninger av korn.
Fra midten av femtenhundretallet var uttrykk for frykt for oppløsning av samfunnet og uro hyppige i litteraturen. Kontrasten og idealet var hierarki og orden, sosial harmoni og lydighet, religiøs enhet og underordning, det felles beste og ettergivenhet. Det fantes en utbredd følelse av oppløsning og ustabilitet.
I de neste tiårene kom de tyske fyrstene og de lutherske prestene og utviklinga i landsbyene til å danne en ny orden. Mellom 1560 og 1620 oppstod en ny klassestruktur på landsbygda med en klarere sans for hierarki og disiplin. Grensene mellom de sosiale gruppene som ble dannet ble trukket stramt opp. Denne kampen for sosial orden omfattet alle sider ved livet, men den var mest utpreget på tre felt, i familien og husholdet, på markedsplassen og i staten.
Å skape disiplin og klare underordningsforhold i familien ble en viktig oppgave for de lutherske prestene. Alle skulle lystre husfaderen. Det var ei utbredd oppfatning at familieverdier som disiplin og lydighet var i tilbakegang. Familien var i krise. Luther var slett ikke den første til å klage over forfallet i den ekteskapelige disiplin og i familien. Så tidlig som i 1490 hadde grev Kraft VI av Hohenlohe klaget over at prestene og den lokale kirka tillot at den offentlige moral forfalt. Han ga ordre til fogdene sine om å jage alle som levde sammen uten å være gifte bort fra grevskapet. Men denne ordren ble ikke utført annet enn i Öhringen.
De protestantiske reformatorene gikk med stor iver inn for å innføre disiplin i familien. Familien var langt viktigere i protestantisk teologi enn i den katolske teologien. For katolikkene hadde det hellige livet vært et liv i sølibat. Ekteskapet var tillatt som ei nødløsning for å styre menneskenes onde lyster. Derfor la den katolske kirka ikke så mye vekt på ekteskapet. Etter kanonisk lov var ekteskapet en åndelig forening av to individer. To personer kunne bli gift dersom de hadde ekteskapelige følelser for hverandre. Da utvekslet de løfter og kunne leve sammen. De trengte ikke å oppsøke en prest for å gjøre dette. Den katolske kirka tillot hemmelige ekteskap. For den katolske kirka angikk ekteskapet bare de som deltok i det. Det var en privat kontrakt og også et sakrament, men ikke ei offentlig ordning.
Luther ville verdsliggjøre ekteskapet. Han ville at staten skulle ha myndighet over det og at det skulle bli en offentlig institusjon. Luther hevdet at et ekteskap bare var gyldig dersom foreldrene til de som giftet seg var enige i at ekteskapet kunne inngås.
"Om jeg oppdro ei datter med store utgifter og mye arbeide og anstrengelser og møye og hadde satset hele livet og eiendommen min gjennom mange år, skulle hun da ikke være bedre beskyttet enn ei ku som hadde gått inn i skogen og som enhver ulv kunne fortære? Skulle mitt barn være så tilgjengelig at enhver gutt, kanskje en fremmed eller en fiende av meg, kunne ha makt og fri adgang til å stjele henne fra meg og ta henne hjem uten mitt kjennskap og min godkjennelse til dette? Vil noen la sine penger og eiendom ligge omkring så åpent at den første som kommer kan ta det?"Enhver prest skulle derfor offentliggjøre forlovelser for menigheta, og bryllup skulle være offentlige og ikke private.
Martin Luther, "Von Ehesachen" Martin Luther Werke: Kritische Gesamtausgabe (Weimar: Herman Bøhlaus Nachfolger, 1910) vol. 30 pt. 3, 208-9.
En sosial reform som var så omfattende og dyptgripende lot seg ikke gjennomføre så raskt og grundig som reformatorene forestilte seg. Det tok mange tiår å gjennomføre ekteskapsreformen i Tyskland. I byene var det lettere å innføre patriarkalske verdier og ekteskapelig disiplin. Det kom også nye ekteskapslover som bygde på Luthers syn på ekteskapet.
I første omgang var den største hindringa for å gjennomføre den nye ekteskapsskikken keiser Karl V sin motstand mot reformasjonen. I Hohenlohe foregikk reformasjonen forsiktig og nølende. I løpet av 1540-årene var Hohenlohe vel innenfor den protestantiske leiren. Da var alle nabofyrstedømmene allerede blitt protestantiske, og den protestantiske Schmalkaldiske liga var sterk. I 1544 ble Caspar Huberinus bedt om å komme til Hohenlohe for å gjennomføre reformasjonen på en forsiktig måte. Han skulle la de katolske prestene få fortsette sitt arbeid og ikke avskaffe den katolske messa. Et beskjedent grunnlag for reformasjonene ble lagt mellom 1544 og 1551. Huberinus ville også reformere familien og ekteskapet. Han gjorde det klart at patriarken måtte ta ansvar for å reformere familien og oppdra den i evangeliet. Dessuten fikk han greven til å opprette en ekteskapsdomstol. I kirkeordinansen fra 1553 ble hemmelige ekteskap forbudt og det ble nødvendig med foreldrenes samtykke for at ekteskap skulle kunne inngås. Bryllupsseremonien skulle være offentlig og bryllupet offentliggjort flere ganger på forhånd.
Etter Huberinus ble Johann Hartmann leder for kirka i Hohenlohe. Da han reiste rundt på visitas i 1556 ble han skuffet over tilstanden. Han oppdaget at mange barn var ulydige mot foreldrene at moralen ikke var så god som han ønsket. Mange prester var heller ikke godt forberedt for å gjennomføre den nye ordninga. Ved visitasen i 1571 ble det oppdaget at hemmelige ekteskap fortsatt ble inngått. Visitaser kunne bare gjennomføres med så lange mellomrom at de ble ikke effektive kontrollmiddel. Verken staten eller kirka i Hohenlohe hadde ressurser til grundig overvåking av befolkninga.
Den nye ekteskapsskikken måtte gjennomføres med støtte fra deler av befolkninga i landsbyene for å bli vellykket. Reformen støttet opp under makta til foreldrepar som var etablert med eiendom og patriarkatet. Samtidig var dette ei tid med økende knapphet på vitale ressurser og dermed økende makt for de som kontrollerte disse ressursene, de som nettopp fikk seg tildelt økende makt over arvingene gjennom ekteskapsreformen. Slik var det flere krefter som dro i samme retning og støttet opp under gjennomføringa av reformen. De som ble satt under formynderskap gjennom reformen var de unge i landsbyene. Det kunne skje fordi deres stilling av ovenfornevnte grunner ble svekket.
Øvrigheta kunne ikke hindre at ynge av ulike kjønn møtte hverandre, men både staten og kirka kunne bryte opp ulovlige forhold. Dette var en av oppgavene til de nye ekteskapsdomstolene. En gjennomgang av 246 saker fra ekteskapsdomstolen i Hohenlohe-Langenburg i perioden 1550-1680 viser at 110 av sakene gjaldt ulovlige parforhold, og alle ble dømt å skulle avsluttes. Mange av de dømte fikk kortvarige fengselsopphold. Vanligvis var det familiefedrene som brakte disse sakene for retten mot egne barn.
Alderen for menn ved inngåelse av første gangs ekteskap økte i løpet av sekstenhundretallet, fra 24 år tidlig i århundret til over 26 i slutten av århundret. For kvinner derimot holdt alderen seg stabilt på 24 år gjennom århundret. Også ellers i Europa var alderen ved inngåelse av ekteskap økende i løpet av det syttende århundre.
Før femtenhundretallet hadde man ikke lagt så mye vekt på bryllupet. Forlovelsen hadde vært viktigere. I forbindelse med inngåelsen av den ble eiendomsforhold og eiendomsoverdragelser forhandlet mellom de to familiene som partene kom fra. Deretter i en privat seremoni ga brudgommen sin tilkommende en gave, og etter det holdt familiene deres fest for dem. Etter dette ville man etter den gamle katolske skikken vært ferdig, men med den nye skikken måtte ekteparet også i kirka. De som hadde råd til å holde store og langvarige fester gjorde gjerne det, og man feiret gjerne tre dager til ende. Den siste dagen kunne det ta av. Gatene og vertshusene var fulle av festdeltakere som sang og danset. Det ble gjort narr av både ekteskapet og øvrigheten. Prestene var sterke motstandere av denne delen av bryllupsseremonien, der de unge deltakerne til slutt samlet seg på låvene og danset og lekte. Både grevene og prestene forbød disse dansene.
Staten søkte å etablere og sikre eiendomsforhold som både kunne sikre et skattegrunnlag og trygge fyrstens dominans og de etablerte autoritetsforhold. Arbeidet med å etablere den patriarkalske familien var en del av denne innsatsen. I middelalderen hadde adelen gjennom føydale forpliktelser dominert landsbygda og eiendomsforholdene gjennom sine direkte og personlige krav overfor sine vasaller og underordnede. Med utviklinga av landsbyfellesskapet i seinmiddelalderen ble det utviklet en sterk instans mellom fyrsten og den enkelte jordbrukeren. Landsbyfellesskapet utviklet betydelig selvstyre, med egne domstoler og administrasjon av deler av den jorda som innbyggerne drev. Siden det personlige underordningsforholdet gikk i oppløsning søkte staten å erstatte dette gamle dominansforholdet ved å utvikle et byråkrati som regulerte eiendomsforholdene og familien. Denne byråkratiseringa av familien og dens eiendomsforhold foregikk med varierende hastighet i forskjellige stater i det tyske området. Herbert Rebel har studert denne utviklinga i Østerrike i "Peasant Classes: The Bureaucratization of Property and Familiy Relations Under Early Habsburg Absolutism, 1511-1636."
I Hohenlohe kom statens arbeid for å gjøre overføring av eiendom til en ordnet og offentlig kjent prosess skikkelig i gang i andre halvdel av det sekstende århundre. Da var de protestantiske fyrstenes myndighet over lovgivninga som angikk familien og ekteskapet sikret. De geistlige domstolene som hadde hatt familiesaker som et spesialområde ble borte. Skattekrav fra Imperiet og finansieringsbehovet til fyrstene førte til at det ble satt opp fortegnelser over eiendomsforholdene i 1560- og 1570 årene. Samtidig var lite nydyrkingsjord tilgjengelig, og de jordeiendommene som allerede fantes ble derfor viktigere for arvingene. Konfliktene omkring eiendomsforhold ble mer intense.
De protestantiske reformatorene ble interessert i eiendomsforholdene i landsbyene. I utgangspunktet hadde de liten forståelse for arvetradisjonene i Hohenlohe siden de kom utenfra. Da de under visitasen i 1556 fant konflikter om arveoppgjør tilskrev de dette dårlig moral hos de stridende parter.
Omkring 1570 forandret dette seg. Antagelig lærte reformatorene om arveskikkene gjennom å være dommere der konflikter om eiendomsforhold kunne bli tatt opp. Landsbyene hadde riktignok sine egne domstoler som kunne behandle også den slags konflikter uten utenforstående myndigheters innvirkning. Tidlig i 1570 årene begynte grevens administrasjon å se på ordnede og klare eiendomsforhold som viktig for å unngå konflikter. Å bli klar over og enig om familiens eiendomsforholdene ved inngåelse av ekteskap ble sett på som viktig for å kunne løse konflikter som måtte oppstå omkring familiens eiendom. I ekteskapsloven av 1572 skrev grev Ludvig Casimir at ekteparet måtte klargjøre alle ordninger omkring eiendomsforholdene vedrørende ekteskapet og arven til alle barna i nærvær av sine foreldre og nærmeste slektninger og en av grevens fogder. Med dette begynte greven å gjøre eiendomsoverdragelse til en offentlig prosess.
Først neste århundre hadde grevskapet midler til å følge opp loven, selv om klare lover for hele grevskapet først kom i 1738, til tross for at det tidligere hadde blitt gjort forsøk på å sette opp et lovverk. Dessuten var det mange saker og konflikter som ikke kom fram til grevens domstol, men ble behandlet av landsbydomstolene etter deres muntlige lover og tradisjoner.
Grundig gjennomgang av konflikter om eiendomsforhold ville kreve at fogdene hadde detaljert kjennskap til all eiendom, også gjeldsforhold. Dette hadde fogdene ikke i 1570, og landsbyboerne likte ikke å fortelle om dette. I Langenburgdistriktet fikk man grundig oversikt over eiendomsforholdene i 1605-6.
De lokale arveskikkene var muntlige, og de forandret seg. Landsbyboerne kranglet stadig over hva arveskikkene gikk ut på, og om de var rettferdige. Gården skulle ikke deles opp ved arveskiftet. Likevel skulle alle arvingene motta like mye i kontanter som hovedarvingen som overtok gården. Noen få landsbyer i elvedalene delte jordeiendommene ved arveoppgjør. En uvanlig skikk som fantes i Hohenlohe var at når en mann døde fikk enka etter ham bare en tredjedel av arven. Resten gikk til barna. Dette var ofte for lite til at enka kunne forsørge seg, hun kunne bli tigger. Men enka hadde rett til å sitte i uskiftet bo. Likevel hendte det at hun ble utsatt for hardt press fra de andre arvingene for å betale dem ut.
Et annet trekk ved arveskikken var at det ikke fantes noen regel om hvem som skulle være hovedarving og overta gården. Dette ble i hvert enkelt tilfelle avgjort av det gamle paret. Dermed ble arvefølgen ofte avgjort gjennom en maktkamp i familien. Denne førte ikke sjelden til varig fiendskap mellom de involverte.
Statens praksis siktet både mot å sikre at den kompakte gården ikke ble delt, og samtidig å sikre at de barna som ikke arvet gården likevel fikk sin del av arven. Dette var ganske selvmotsigende.
I løpet av det sekstende århundret forandret forholdet folk i Hohenlohe hadde til markedet seg. Det var ikke lenger en kilde til supplement til stort sett selvforsynte hushold, men ble en helt nødvendig kilde til penger og varer. Etablerte gårdbrukere trengte penger til medgift til døtrene. Arvinger av gårder trengte penger for å løse ut de andre arvingene, og fattige folk trengte penger for å kjøpe korn. Og alle trengte penger for å betale skatter. Forholdet til markedet erstattet ikke andre forhold, men kom i tillegg til dem. Også greven grep inn for å undersøke og kontrollere hvordan det lokale markedet fungerte etter klager i 1572. Tre rike handelsmenn og bønder fra Langenburg hadde da kjøpt opp det lokalt produserte kornet som var til salgs i distriktet og solgt det ut av distriktet. Etterpå hadde de lånt ut penger til ågerrente til de som avhengige av å kjøpe korn. Og dette skjedde mens det var uår og hungersnød i distriktet.
Integrasjonen av den tyske landsbygda i markedsøkonomien skjedde i to steg i løpet av femtenhundretallet. Det første med jevn og langsom vekst varte fra 1450 til 1560, og det andre med raskere vekst fra 1560 til 1640 eller 1650. I den første fasen var økende kornpriser den viktigste grunnen til at bøndene gikk inn i markedsøkonomien. Rugprisen ble doblet fra 1511-20 til 1530-40. Deretter steg rugprisen bare svakt, og enkelte ganger sank den, fram til 1551-60. Gjennom denne perioden ble byene og den omliggende landsbygda knyttet nærmere til hverandre. Her søkte byene å sikre sine kornforsyninger. Den andre perioden med kraftigere veksten i markedsøkonomien etter 1560 dro selv de mest perifere bygdene i Sør-Tyskland inn i markedsøkonomien. Den begynte med sterk økning av kornprisene, og fra 1568 kom en serie uår. Samtidig begynte handelsmenn fra byen i Nord-Italia, Sør-Tyskland og Nederland å gjennomsøke landsbygda på jakt etter korn som de kunne kjøpe. Dette førte til at kornprisene på landsbygda kom til å svinge i takt med prisene i byene. Men naturligvis var lokale forhold også av stor betydning for de lokale prisene, som størrelsen på kornavlinga i distriktet fra år til år.
Det utviklet seg et hierarki av markeder, med de største byene på toppen, som endestasjoner for kornsalget. Mindre byer ut i distriktet, og deres markeder, tjente som mellomstasjoner for kornet på dets vei mot de største konsumentgruppene. Også fra markedene i landsbyene i Hohenlohe var det kontakt til de store byene og deres markeder, om ikke direkte. Flere av de større bøndene i Hohenlohe begynte å drive kveg fra Hohenlohe til de større byene i regionen. Grevene i Hohenlohe etablerte markeder i flere av landsbyene. De undersøkte når det var markedsdager andre steder i regionen for å unngå kollisjon med andre markeder, og det oppstod spesialiserte markeder. Langenburg hadde for eksempel et årlig kvegmarked.
De fleste landsbyboerne kom til å delta i markedet. Ekspansjonen var særlig til fordel for de store bøndene og møllerne og handelsmennene. Noen av disse la seg opp formuer. Gamle Jop Breunger i Kupferhof, som kjøpte opp alt lokalt produsert korn i nødstider og solgte det til ågerpriser, hadde en formue på 3.700 floriner, dobbelt så mye som han oppga til skattemyndigheten. En liten elite var i stand til å legge seg opp formuer. For å greie det måtte en være i stand til å produsere et overskudd av korn som kunne selges i markedet. I Langenburg hadde omkring 20% av husholdningene i 1605 så store gårder at de kunne produsere et overskudd av korn som kunne selges. Tjue andre prosent av husholdningene hadde så mye jord at de var selvforsynte i normalår, og seksti prosent av husholdene var nødt til å kjøpe korn de fleste årene. For de fleste førte deltakelsen i markedet til gjeld. Grevene forbød befolkninga i Hohenlohe å ta opp lån utenfor grevskapet. Dermed måtte de enten låne fra greven selv eller fra andre som bodde i grevskapet. Greven ble den største lånegiveren.
Noen landsbyboere skaffet seg kontantinntekter ved å lage sko og andre gjenstander av skinn og lær eller tauverk og reip eller gjenstander av treverk eller klær. Men dette ble ikke utviklet til en eksportindustri, og var alltid av mindre betydning enn salget av jordbruksprodukter. De forskjellige handverkerne organiserte seg i laug. Lærarbeiderne organiserte seg først tidlig på femtenhundretallet. Senere fulgte andre handverksgrupper. Hver av organisasjonene deres kom til å omfatte hele Hohenlohe, og ikke bare enkelte landsbyer. De laugene som ble anerkjent av greven fikk monopol på å selge sitt produkt mot at de lovte å produsere det av god kvalitet og lære opp nye handverkere.
Reallønna sank kraftig i denne perioden. I 1620 hadde dagarbeiderne som arbeidet i grevens vingårder bare 35% av den reallønna de hadde hatt i år 1600. Arbeid var først og fremst å finne hos de større bøndene og hos grevene. De sistnevnte trengte arbeidskraft på godsene sine og til bygningsarbeider og til innsamlinga, transport og lagring av avgifter og leieinntekter.
Likevel sank majoriteten av befolkninga ned i stadig økende fattigdom. Fattigstellet i Hohenlohe ble søkt utviklet. Da grev Wolfgang døde i 1610 hadde han i testamentet opprettet et fond for de fattige. Han skrev at "Gud har sagt oss med sitt hellige ord at vi skal ta vare på de fattige og elendige og hjelpe dem med almisser." Men han ville bare hjelpe de "verdige fattige" fra Hohenlohe. De fleste av disse var enker og foreldreløse.
De fremste lutherske skribentene så målet for den økonomiske aktiviteten å være selvforsynte hushold. Man skulle ikke delta i markedet for å legge seg opp rikdommer. Derfor burde markedet overvåkes og reguleres sånn at det tjente til å forsyne samfunnet og husholdningene. Dette var ei tid med stadige forsyningskriser og nød. Hvem skulle avgjøre om og når korn kunne eksporteres ut av distriktet? På 1520- og 1530-tallet hadde Riksdagen søkt å kontrollere den økonomiske aktiviteten til de største handelshusene, uten å lykkes. Fra midten av århundret tok de regionale fyrstene denne oppgaven på seg. Fyrstene så seg som "husfedre" som skulle sikre forsyningene til byene og landsbyene i sine områder. De ville opprette en "moralsk økonomi".
Grev Ludwig Casimir i Hohenlohe tok i 1561-2 skritt for å kontrollere de lokale markedene. Matprisene skulle reguleres, og ingen fikk selge korn ut av distriktet når det var nød i distriktet. Når nye markeder ble opprettet gjorde greven det klart at de nye markedene sin oppgave var å sørge for forsyning av befolkninga til rimelige priser. Dette ble ikke fulgt opp, og de fattige appellerte gjentatte ganger til greven om å gripe inn for å følge opp forskriftene. De store matvareselgerne ble mistenkt for å holde tilbake korn for å skape nød sånn at prisene på korn kunne drives opp. Greven grep flere ganger inn, men effekten av inngrepene var kortvarig.
Siden greven ikke lyktes i å regulere markedet sånn at det ga sikre forsyninga måtte grevene hjelpe de som var i nød på andre måter. I nødsårene rundt 1570 begynte greven å dele ut korn til trengende. Og det neste tiåret ble hjelpearbeidet intensivert og systematisert. Greven overvåket selv utdeling av store mengder korn til fattige. I mai 1589 garanterte han landsbyboerne mer hjelp selv om lagrene hans var tomme, og han forbød eksport av korn før han hadde fått kjøpt opp kornlagre som kunne forsyne de fattige. Fra 1602 av hadde greven etablert så store nødlagre av korn at hungersnød kunne avverges, og landsbyene hadde forholdsvis sikre kornforsyninger. Grevens kornkammere ble av avgjørende betydning for de fattige.
I denne tida fikk grevene foretatt mange grundige undersøkelser av rikdommene og avlingene i Hohenlohe. Dermed ble de bedre i stand til å beregne utgifter og inntekter mer nøyaktig enn tidligere. De økte kornprisene ga grevene betydelig økte inntekter, både fra eget gods og som skatte- og leieinntekter, og betydelig økte utgifter til hjelp mot nød. Fyrstenes økte inntekter ble også brukt til å bygge praktfulle byggverk. Grevene i Hohenlohe bygde borgene sine om til praktfulle renessansepalass. Og de var villige til å redusere skattene til de fattige. Grevene i Hohenlohe utviklet en paternalistisk politikk som sikret de fattige mot den værste nøden og samtidig sikret de fattiges lojalitet. Ikke bare i Hohenlohe, men i hele Franken, hadde fyrstene fra omkring 1570 begynt å gi nødhjelp til de fattige i stor stil.
Fra 1580 ble systemet der folk sendte petisjoner, skrivelser som gjerne var bønner om hjelp, til greven lagt om. Fra da måtte fogdene hjelpe folk å skrive disse petisjonene, og det ble en del av de vanlige arbeidsrutinene både for fogdene og greven å arbeide med petisjonene. Fra 1605 tok grev Wolfgang selv, og senere hans etterfølgere som grever, styring med behandlinga av petisjonene. De fulgte med hver enkelt henvendelse om hjelp, grunnene til at det ble bedt om hjelp og hvordan og hvilken hjelp som ble gitt. For stort sett ble det gitt hjelp. Alle opplysningene som ble produsert i denne prosessen ble systematisk bokført. I årene 1594-1602 kom det fra Langenburg 354 bønner til greven om brensel, og hele 340 av disse, 96%, ble innfridd. Det kom 144 forespørsler om å få skattene redusert, og i 104 tilfeller ble forespørslene innfridd. Det ble i 135 tilfeller bedt om korn, og i 129 av disse tilfellene ble det gitt korn. Det nyttet altså å henvende seg til greven; man kunne vente positivt svar.
Ikke bare ble folk tetter knyttet til og overvåket av den lokale fyrsten, men også keiseren og Imperiet begynte å stille krav som folk flest fikk føle på kroppen. Begge deler reagerte folk på, mange steder med opprør.
Før år 1500 hadde folk sjelden betalt skatter, og skattene hadde vært små, spesielt i de små fyrstedømmene. Fyrstene hadde plikt til å hjelpe keiseren i krig. Denne plikten hadde ligget på fyrsten personlig, og hadde ikke kunnet overføres til fyrstenes undersåtter. Men i 1489 ble dette forandret da Riksdagen bestemte at fyrstenes skatter til keiseren kunne overføres til fyrstenes undersåtter. Krigen mot tyrkerne skapte utgifter. For å møte disse ble det skrevet ut skatter til Imperiet. Fyrstene var nølende til å skrive ut disse skattene. Greven i Hohenlohe prøvde i første omgang i betale disse skattene selv fra sine vanlige inntekter og sin formue.
Etter 1550 begynte skattekravene fra keiseren å bli så store at de ble en betydelig byrde. Fra 1576 kom skattekravene fra Imperiet hvert år, og de ble en stor byrde for Hohenlohe. Fra 1580 kunne ikke Hohenlohe betale disse skattene fullt ut, og måtte ta opp lån, og grevskapets gjeldsbyrde økte stadig. Dersom grevskapet ikke kunne betale, eller dersom skattene førte til intern uro, risikerte greven at keiseren grep inn i grevskapet og reduserte grevens makt.
Hohenlohe hadde fram til 1553 en enhetlig administrasjon, selv om grevskapet på dette tidspunktet hadde to grever, Albert III og Georg I. Etterkommerne deres, grevene Ludwig Casimir og Eberhard, delte Hohenlohe mellom seg, i Hohenlohe-Neuenstein og Hohenlohe-Waldenburg, og beholdt byen Öhringen og arkivene i fellesskap. Etter denne tid ble det vanlig at grevene i Hohenlohe delte grevskapet mellom seg, og det ble etterhvert mange små fyrstehoff der.
Skattekravene fra Imperiet falt derfor på små fyrstehoff uten noen betydelig administrasjon. For å få inn penger måtte grevene selv engasjere seg i skatteinnkrevinga. Men de hadde liten fysisk makt å sette bak kravene. I de større fyrstedømmene vokste det fram byråkratier som tok seg av de nye skatteoppgavene, men det skjedde ikke i Hohenlohe. Den tradisjonelle måten å anslå hver enkelts skatteevne på hadde vært å la hver skatteyter fortelle hvor stor formue vedkommende eide. Det var avslørt at mange rike mennesker bare oppga en brøkdel av sin formue. I 1577 ville grevinne Anna prøve en ny måte å få fram skattegrunnlaget på ved å la to eller tre personer fra hver landsby avlegge ed på at de ville gi riktig overslag over størrelsen av eiendommene til hver av landsbyens beboere. Men folk nektet å stille opp til denne oppgaven. Fram til nøye undersøkelser mellom 1580 og 1584 hadde gitt et bedre anslag av inntekt og formue måtte myndighetene greie seg med selvangivelser som det var umulig å kontrollere.
I 1580- og 1590-årene var det utstrakt motstand i det tyske riket mot skattekravene. Der folk ikke gikk til opprør tok de ofte sakene til Imperiets domstoler. I Hohenlohe kom protestene først fra elvedalene, i likhet med i 1525. I 1577 ble det rapportert til kanselliet i Neuenstein fra omtrent hver landsby og by om motstand mot skattene. Folk nektet å oppgi hvilke eiendeler de hadde å betale skatt av, og var bryske og uvennlige mot fogdene. I 1580-årene prøvde grevene å gå hardt fram med skattekravene uten å vise ettergivenhet. Men siden de ikke disponerte soldater eller andre fysiske maktmidler som kunne brukes til skatteinndriving, ble resultatet at selv om skattekravene hopet seg opp ble skattene bare betalt inn i mindre grad. Fogdene var uvillige til å gå hardt fram. Flere nektet til og med å samle inn skatter i dårlige år. Slik lærte grevene i Hohenlohe om grensene for deres makt. Hohenlohe kom stadig mer på etterskudd med innbetalingene til keiseren.
Folk hadde plikt til å utføre ubetalt arbeid for fyrstene. Omfanget av en del gamle tjenester, som skogsarbeid, var fastsatt gjennom tradisjoner. I siste del av femtenhundretallet prøvde mange fyrster å innføre nye former for pliktarbeid. Øst for Elben innførte adelen et nytt livegenskap gjennom å innføre så mye nytt pliktarbeid at adelen med dette pliktarbeidet som grunnlag overtok både landsbyenes jord og utmark. Vest for Elben greide adelen ikke dette. Men også der søkte de å øke mengden ubetalt pliktarbeid.
Da grev Wolfgang begynte å bygge sitt praktfulle palass i Weikersheim prøvde han å få hohenloherne til å gjøre mye av arbeidet gratis. Da han begynte å utkommandere arbeidere mens onnearbeidet foregikk kom det øyeblikkelig protester. Mest høylytt protesterte de større gårdbrukerne siden de måtte stille med spann av trekkdyr og også selv fore trekkdyrene. De tilbød seg heller å betale for å slippe unna pliktarbeidet. Da greven undersøkte tilbudet nærmere advarte rådgiverne hans ham mot å akseptere det. De sa at det ville være så dyrt å leie inn folk nok til at det erstattet pliktarbeidet at de ikke kunne regne med å få inn tilsvarende mengde penger gjennom den skatten som skulle erstatte pliktarbeidet. Dessuten ville småbrukerne og husmennene motsette seg denne nye skatten siden de hadde det vanskelig nok som det var med å betale de skattene som keiseren krevde. I 1598 ga greven lettelser i transporttjenestene som ble krevd fra de større gårdbrukerne. Men disse lettelsene var utformet sånn at arbeidsbyrden ble økt for småbrukerne og husmennene, og disse protesterte mot dette. Greven ba da de større gårdbrukerne om å stille med trekkdyr. Men de nektet.
Grev Wolfgang utarbeidet en ny overenskomst om arbeidsplikten og muligheten for å erstatte den med en skatt, Dienstgeld. Denne skulle graderes etter hvor mange trekkdyr hvert hushold hadde. Man skulle kunne velge om man ville fortsette å utføre pliktarbeid eller heller ville betale en skatt. I oktober 1609 var forslaget til overenskomst ferdig utarbeidet. Det omfattet også den keiserlige krigsskatten, som skulle erstattes med en eiendomsskatt. Tjenesteskatten ble utliknet i forhold til hvor mange trekkdyr hvert hushold eide. Og det kom ingen alvorlige klager mot dette forslaget.
Den ovenfornevnte overenskomsten svekket greven i det lange løp. Den tjenesteskatten som ble utliknet var for liten til å erstatte verdien av pliktarbeidet. Dessuten førte den velvillighet og ettergivenhet grevene viste overfor innbyggerne i Hohenlohe at innbyggerne kom i stadig større gjeld til greven for ubetalte skatter, skatter som de viste liten vilje til å betale, og som greven hadde liten evne til å kreve inn. Greven var under press fra to sider, han hadde liten makt å sette inn mot motstand fra innbyggerne, og dersom de gjorde motstand risikerte han at keiseren blandet seg inn og satte grevskapet under en eller annen form for formynderskap, siden grevskapet var så lite og svakt, i likhet med mange andre fyrstedømmer i Tyskland. Grevens kansler Assum skrev i 1612 at om det oppstod uro og keiseren grep inn "skal vi vurdere svært nøye, dersom dette hender, om ikke hele landskapsskatten står i fare, og kanskje også privilegiene til grevene av Hohenlohe." Disse forholdene ga eiendomsbesitterne i Hohenlohe gode muligheter til å drive med forretninger og å øke sin velstand. De fattige ble flere og flere, og de ble mer og mer avhengige av grevens kornkammere.
Hohenlohe fikk sin første direkte føling med Trettiårskrigen i 1621. Hærstyrkene fulgte hovedgjennomfartsårene, og siden disse lå langt fra Hohenlohe var det bare de nordligste og østligste delene av Hohenlohe som ble plyndret av forbipasserende soldater. Hærene levde i størst mulig utstrekning av å plyndre eller brannskatte de områdene som de passerte gjennom. Keiseren og den katolske liga vant i første omgang store seire og dominerte Tyskland. Hohenlohe erklærte seg nøytralt, selv om grevskapet var protestantisk. I 1590-årene hadde grev Wolfgangs sønner, Georg Friedrich, Kraft og Philip Ernst, deltatt som frivillige offiserer i de protestantiske hærene i Nederlandene og i Ungarn. Under opprøret i Böhmen hadde grev Georg Friedrich deltatt som leder for de protestantiske hærene. For dette hadde han blitt bannlyst av keiseren. Derfor var det stor fare for at den katolske ligas hær ville gjøre seg gjeldende i Hohenlohe, før eller senere. Grevene arbeidet for å få keiseren til å tilbakekalle bannlysinga, og i 1623 lyktes de med dette.
I 1625 begynte Wallenstein å plassere soldater i Hohenlohe. Samtidig var det uår i Hohenlohe, avlingene hadde slått feil og kornprisene var svært høge. Folk lånt penger, og grevene stilte opp. Det ble vanskelig å få inn skatter, og mangel på mat.
Det ble nødvendig å skrive ut krigsskatter for å unngå at troppene som var i Hohenlohe ikke skulle begynne å plyndre grevskapet. Det hadde lenge vært vanlig i Hohenlohe at i vanskelige tider var staten villig til å kreve inn betydelig mindre skatt enn i gode tider. Men nå, i dårlige tider, ble det nødvendig for staten å kreve inn høgere skatter enn noen gang før, og det mens det hersket uår. Wallersteins krigsskatter, kalt Kontribution, ble nådeløst og effektivt krevd inn, med støtte av soldater om nødvendig. Sent på sommeren i 1625 sendte Wallenstein soldater som skulle innkvarteres i Hohenlohe. De forsynte seg med hva de måtte ønske. Neste år begynte pesten å herje i Hohenlohe. I januar 1625 ble soldater innkvartert i Billingsbach, en av landsbyene i Hohenlohe, og da de forlot landsbyen var ingenting igjen. Soldatene hadde spist all maten som var der og slaktet alle buskapene og forsynt seg med alt av penger og andre verdier.
I tillegg kom Kontribution selv. Det var en kontantskatt som alle hushold måtte betale. Fram til 1626 betalte grevene disse skattene av sine egne reserver, men i 1626 tok det slutt på grevenes formue. Hohenlohe kom under militært styre. Den sosiale orden brøt sammen.
| Årstall. | Sum gulden. | Årstall. | Sum gulden. |
| 1620 | ? | 1636-7 | 6.500 |
| 1623-4 | 899 | 1637-8 | ? |
| 1624-5 | 0 | 1638-9 | 2.181 |
| 1625-6 | 0 | 1639-40 | 5.272 |
| 1626-7 | 295 | 1640-1 | 2.855 |
| 1627-8 | 918 | 1641-2 | 4.080 |
| 1628-9 | 7.726 | 1642-3 | 3.270 |
| 1629-30 | 2.921 | 1643-4 | 3.500 |
| 1630-1 | 2.214 | 1644-5 | 5.021 |
| 1631-2 | 1.587 | 1645-6 | 3.226 |
| 1632-3 | 363 | 1646-7 | ? |
| 1633-4 | 281 | 1647-8 | 5.420 |
| 1634-5 | 8.512 | 1648-9 | 10.380 |
| 1635-6 | 13.465 | 1650-1 | 1.059 |
I 1626 brøt den protestantiske motstanden sammen i nedre Saksen, og i 1629 sto keiserens hær seierrik ved Østersjøen. I noen få år kunne keiseren planlegge å gjøre de tyske fyrstene til sine lydige undersåtter. I 1629 utstedte keiseren Restaurasjonsediktet som ville gjenopprette den katolske kirka i de protestantiske fyrstedømmene og føre alle eiendommer den hadde eid før reformasjonen tilbake til den.
Høsten 1631 kom Gustav Adolf med sine tropper til Sørvest-Tyskland. Fra da av gikk kontrollen over de små fyrstedømmene fram og tilbake mellom svenskene og keiseren. Grevene i Hohenlohe erklærte seg å stå sammen med de protestantiske styrkene. Likevel måtte de fortsette å betale i dyre dommer til de militære styrkene. Svensk infanteri og kavaleri holdt ofte til i Hohenlohe i 1631, 1632 og 1633. Bøndene måtte selge alle rørlige verdier, også husdyrene. Uten okser og hester kunne de ikke pløye markene. I 1634 hadde mange åkrer grodd igjen.
Også jordbruket brøt sammen siden det manglet trekkdyr, og det var også mangel på såkorn. De salgbare mengdene korn som avlinga ga ble solgt ut av distriktet siden befolkninga hadde blitt beskattet så hardt at de ikke hadde penger å kjøpe for. Denne eksporten var ulovlig og ble straffet med harde bøter, men den fortsatte. Fra juli 1634 kan man lese om det forbausende store antallet døde som stadig var å finne liggende langs veiene og på markene i Hohenlohe. De menneskene som bodde i Hohenlohe i 1630 var ikke lenger der da det ble normale tider i 1650.
Før sammenbruddet som var begynt i 1634 ble det gjort forsøk på organisert motstand mot den harde skattlegginga. Mange steder i Tyskland var det opprør. Vinteren 1630-1 ble det forsøkt å organisere motstand mot skattlegginga i Hohenlohe. Tjuende desember sendte Wendel Schum, borgermester i Langenburg, ei melding til landsbyene i Hohenlohe der han ba dem sende representanter til et møte der man skulle bli enige om et klageskrift. To representanter fra hver landsby møttes i vertshuset i Oberregenbach. Ei oversikt over de som møtte er bevart, og den viser at det var eliten i landsbyene i Hohenlohe, de rikeste mennene som møtte. Klageskriftet som de ble enige om er også bevart. Det viser at de ville tilbake til de tilstandene som rådde før krigen brøt ut. De viste til den avtalen som var oppnådd med greven i 1609 om skatter og arbeidsplikt, og ville at den skulle følges. Klageskriftet sluttet med: "Vi, som lojale, lydige undersåtter, ønsker ikke å få rykte som opprørske (Gud beskytte oss mot det!) ..... men å betale slike tunge krigsskatter sammen med de normale skattene og daglig innkvartering av tropper er totalt umulig for oss." Dette klageskriftet ga ingen lettelser. Noen av grevens tjenestemenn sympatiserte åpenlyst med forfatterne av klageskriftet. I februar 1632 var det et nytt møte i Oberregnbach for å forfatte et klageskrift. Møtet varte i minst to veker. Denne gangen reagerte grevinna med å fengsle ordføreren i Langenburg og andre ledere og sette dem i fengsel i åtte dager.
Det sammenbruddet som var på gang i økonomien og befolkninga tappet kreftene så sterkt at det ikke var mulig å organisere motstand. Fra 1630 til 1653 ble antallet husholdninger i Langenburg redusert fra 421 til 283. Men dette forteller slett ikke alt, for de personene som levde i Langenburg i 1653 var andre enn de som levde der i 1630. Gårdene var blitt lagt øde, og nye mennesker fra andre områder hadde flyttet inn. Krig, hungersnød og pest hadde utradert befolkninga.
I 1634 gikk Frankrike med i krigen på protestantenes side. Keiserhæren regjerte Hohenlohe med jernhand i 1634 og 1636. I 1637 marsjerte svenske tropper inn. I 1639-40 hadde de vinterkvarter i Hohenlohe. Tropper fra forskjellige land passerte gjennom og holdt til i Hohenlohe. I 1644-5 marsjerte franske og bayerske tropper gjennom Hohenlohe, i 1646-8 holdt franske tropper til i Hohenlohe på vei til Bayern.
De hardeste årene var 1634-5, 1639-40, 1644-5 og 1648-9. I 1637-8 var grevens lokale tjenestemenn på nytt kommet inn i systemet som skatteoppkrevere. Og de hadde langt større makt nå enn før krigen, siden de nå kunne kalle på soldater dersom de møtte motstand.
Landsbyene ble også truet av omstreifere og lite disiplinerte soldater og andre voldsomme personer. Langenburg utviklet seg til en befestet landsby med bymurer for å kunne gi forsvar mot omstreifende røvere.
Øst for Elben konsoliderte adelen sitt grep om de landområdene som var lagt øde, konfiskerte eiendommer og bygde opp store gods mens befolkninga ble tynget ned med mange dager arbeidsplikt hver eneste veka. Dette skjedde ikke i Hohenlohe. Der ble eiendoms- og autoritetsforholdene omtrent som før krigen. I de små statene, som Hohenlohe, der befolkninga stod forholdsvis fritt til å bygge opp gårdene sine uten for hard utbytting, begynte landsbyene å blomstre forholdsvis snart. Rundt 1680 var det velstand i Hohenlohe. Det gikk senere med gjenoppbygginga i de større statene med sin hardere undertrykking av befolkninga. De små fyrstedømmene var å finne i det sentrale Tyskland, i Franken, i Rhinland og den sørvestlige delen av Tyskland. Under krigen hadde fyrstenes autoritet forsvunnet, og de hadde ikke et kraftfullt byråkrati som kunne hjelpe dem med å bygge opp autoriteten. I Hohenlohe hadde også statens inntekter slutte å komme inn, og gjelda var enorm. Innbyggerne stod i stor gjeld til greven, og greven selv hadde stiftet gjeld av et enormt omfang i løpet av krigen.
De første forsøkene på å gjenopprette autoriteten mislyktes. Den unge greven Heinrich Friedrich, som var født i 1625, begynte på 1640-tallet å ta styringa. Han var forsiktig med å drive inn skatter, og ga de som søkte om utsettelse av skatteinnbetaling det. Han delte også ut korn. I alle situasjoner søkte han å utøve autoritet og dominans.
I 1645 begynte sentrale forhandlinger for å komme fram til ei varig ordning for det tyske riket. Samtidig begynte fyrstene å ta tilbake og å konsolidere sin autoritet i sine fyrstedømmer. I Hohenlohe gikk grevens tjenestemenn fra landsby til landsby, og besøkte hvert eneste hushold og satte opp fortegnelse over deres situasjon. Etter 1646 begynte landsbyforsamlingene igjen å holde møter. Og greven begynte å bruke den gjelda som innbyggerne sto i til greven som et maktmiddel. Mot lojalitetserklæringer fikk folk utsettelse på å betale gjeld.
Westfalerfreden av 1648 anerkjent fyrstene som suverene herskere under Imperiet. Det opprettet et stabilt politisk klima i Imperiet. Westfalerfreden brakte ikke umiddelbart fred til Hohenlohe siden svært mange soldater enda var i bevegelse i Tyskland. Og de neste to årene passerte svært mange soldater gjennom Hohenlohe og gjorde stor skade.
Det svake administrative apparatet satte grenser for maktutøvelsen til greven. Også innbyggernes motstand satte grenser, og det samme gjorde Imperiets lover og lokale lover. I 1652 og 1653 ble grevens tjenestemenn sendt inn i landsbyene for å fastsette verdien av de forskjellige husholdningenes eiendom. Dette møtte stor motstand. Det ble tatt initiativ til å sette ned en komite som skulle protestere mot den nye verdifastsettelsen. Greven fikk lederne for motstanden arrestert og idømt straffer, men han benådet dem raskt og lot dem gå. Greven økte ikke skattetakstene, men holdt seg til overenskomsten fra 1609. Den ble stående som gjeldende lov helt til Imperiet gikk i oppløsning i 1806, og Hohenlohe ble delt mellom Bayern og Württemberg.
De små fyrstedømmene som Hohenlohe ble aldri så byråkratisert som større stater. Derfor var skattebyrdene for folk i Hohenlohe langt mindre enn i større stater som Frankrike og England og også mye lettere enn i de større fyrstedømmene i Tyskland. Dessuten tok myndighetene i Hohenlohe mer hensyn til befolkningas ønsker og situasjon enn det ble gjort i større stater. Når det var dårlige avlinger eller dårlige tider ble det gitt skattelettelser i Hohenlohe. Og i mange av de små fyrstedømmene, som Hohenlohe, ble gjelda til innbyggerne i stor grad avskrevet. Og dette bidro til at landene raskt kunne bygges opp siden det ble flere midler tilgjengelig til gjenoppbygging etter krigen. Men denne politikken kostet, i 1680 var statens inntekter ikke stort mer enn det som gikk med til å betale renter på grevskapets gjeld.
Rundt år 1600 hadde befolkninga i Hohenlohe bestått av tre grupper, større bønder med arvelige leiekontrakter på kompakte gårder, småbrukere og husmenn. De samme tre gruppene utgjorde befolkninga også et hundreår senere, men nå var befolkninga betydelig mindre, og det var langt færre svært fattige mennesker. I de små byene var det i tillegg en del handverkere. Lønningene for arbeidere i landbruket økte fra 1660 av. I Hohenlohe ble det produsert kveg som ble solgt både i det sørlige Tyskland og i Nederland og Frankrike. Hohenlohe ble på syttenhundretallet kjent for sine velstående bønder. Men fra 1770 var ny fattigdom under utvikling.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Thomas Robisheaux' bok "Rural Society and the search for order in early modern Germany."