Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Wilhelm Abels bok "Agricultural fluctuations in Europe."
Vi skal følge prisutviklinga for de viktigste matvarene i Tyskland, og sammenlikne med andre priser og lønnsutviklinga for perioden 1500-1800, og sette denne økonomiske utviklinga i sammenheng med andre forhold.
Den økonomiske utviklinga i Tyskland etter Trettiårskrigen avviker fra utviklinga ellers i Europa. Det første århundret etter Trettiårskrigen kan deles inn i flere perioder. Langethal skiller mellom landbruksdepresjonen i årene 1650-90 og årene 1690-1740 da de første tegnene til oppgangstider kan sees. Det er ikke mulig å trekke noe klart skille mellom disse to periodene, både fordi deres varighet varierte fra område til område, og fordi de bedre tidene kom langsomt og nølende.
Depresjonen på 1600-tallet var lang og bitter. Da krigen var slutt lå enda de nedbrente landsbyene der. Kveget var borte og markene lå øde. Velstanden var borte for alle grupper i samfunnet. I 1690 lå enda minst en tredjedel av det landet som hadde vært dyrket før krigen øde i Nord-Tyskland. På en tur i Preussen så sent som i 1718 konstaterte kong Friedrich Wilhelm I at "talløse marker, gårder og landsbyer var fortsatt øde".
Prisene på korn var så låge at dyrkinga knapt ga fortjeneste. Etter at skattene og avgiftene var betalt var det vanskelig å forsørge en familie. På grunn av dette var prisen på jord og gårder svært låg.
Da prisene på korn begynte å stige begynte bøndene også å dyrke opp jord som hadde ligget brakk og øde. I 1753 skrev Eckhart, en agronom fra Jena om Brandenburg-Preussen:
"Folk som husker klart 50-60 år tilbake vil vite om de øde områdene som har blitt gjenoppdyrket og tatt i bruk på nytt. Neumark, Kurmark, Pommern, Preussen og spesielt Litauen kan vise fram mer enn femti gods som har blitt dyrket opp de siste tretti årene, og som er så godt drevet at de ofte bringer inn jordleier på 20.000 til 30.000 thaler hvert år. Jeg vet om distrikt, for eksempel Lebus ved Oder, som i 1709 var verdt knapt 12.000 thaler årlig, men som nå bringer inn årlig 90.000 thaler."
De godsene som Eckhart skrev om var kongens eiendommer i Brandenburg-Preussen. De viser framgangen mest tydelig.
Kongens gods var svært store. Men i den store kurfyrstens dager ga disse godsene liten avkastning. På slutten av 1690-årene ble ei ny regulering av leilendingsbrukene foretatt, og den førte til store avlingsoverskudd. Og fra 1701 ble godsene delt i mindre enheter, og bøndene fikk leie disse på arvelige kontrakter. I første omgang i gleden over i større grad å bli sine egne herrer, og vel også på grunn av den kortvarige pristoppen for korn man hadde akkurat da i Tyskland (Se diagrammene), gikk bøndene med på å betale høgere jordleier enn det viste seg at det var grunnlag for. Kornprisene gikk ned og mange bønder gikk konkurs. Og i 1710 vendte man tilbake til den gamle typen leiekontrakter for bøndene.
Statens inntekter økte sterkt ut gjennom 1700-tallet siden kornprisene steg og siden bøndene hadde fått leiekontrakter som tvang dem til å betale høgere jordleie.
Bønder flest var i en vanskelig situasjon, siden jordleia vanligvis var så høg at det var vanskelig å betale den. Wilhelm Abel skriver at Marc Blochs ord om den franske bondens situasjon generelt også gjelder for den tyske bonden:
"Om avlinga er god eller dårlig så har de grunn til å klage, for når avlinga var god sank prisene så lågt at de kunne ikke betale gjelda si, og om avlinga var dårlig hadde de ikke råd til å kjøpe de mest elementære nødvendigheter til sitt eget hushold."
En jordbrukssyklus begynte tidlig på 1700-tallet med gode avlinger og låge priser. I 1709 slo avlingene feil, og syklusen tok slutt sent på 1720-tallet med rask tilbakegang i England og Frankrike, og roligere tider i Berlin. Wilhelm Abel gir ei oppsummering av situasjonen:
I 1704 kunne ikke leilendingene i England lengre betale jordleiene sine. Østersjøhavnene sluttet å eksportere korn. I Øst-Preussen og Litauen foret bøndene kyrne sine med korn, siden markedet for korn var for dårlig til at det var verdt å selge korn. Høsten 1708 brakte tap, og neste år slo avlinga feil. Hunger og sykdommer spredte seg gjennom Brandenburg-Preussen, og mange tusen døde. Epidemien nådde også Pommern, men Schleswig-Holstein ble spart for den, selv om avlingene også der slo feil. I noen landsbyer måtte bøndene kjøpe såkorn til høge priser.
"Landet var rensket nakent, ikke bare av krig og skatter, men også på grunn av feilslåtte avlinger, sykdommer og kvegpest."
Men nye skatter ble likevel innført. Bøndene ble ført inn i elendighet.
I 1713 var avlingene gode nok til at alle hadde brød å spise, men skattene ble satt opp. I tillegg til de vanlige skattene kom det i Bayern en skatt på sju guilder for å bygge barakker og sju guilder for å gjenvinne land og en guilder pestskatt. Og det ble tilsammen så mye at folk var i elendighet. Og da kornprisene var på sitt lågeste i 1720-årene var det ikke verdt å høste kornet; det fikk stå og ble ødelagt på åkrene. Overslag over hva gårdene kunne yte som ble lagt fram for Friedrich Wilhelm I disse årene fortalte at bøndene ikke produserte nok til å kunne betale alle skattene og jordleie og enda ha det mest nødvendige til livets opphold.
Under disse forholdene kunne det ikke foregå noen kapitaloppsamling i bondesamfunnet. Og verdien til gårdene holdt seg svært låg. I andre halvdel av århundret derimot steg verdien av jordbrukseiendommer sterkt. Men ei svak verdistigning fant også sted i første halvdel av det attende århundret.
Den internasjonale handelen med matvarer ble redusert. Det gjelder både kveghandelen og kornhandelen. Sirkulasjonen av penger ser ut til å ha blitt redusert.
Både Saksen og Brandenburg forbød import av korn fra Polen, siden det var billigere enn det som ble produsert i Tyskland, for å unngå priskonkurranse for de tyske bøndene, siden prisene allerede var på et lavmål.
Kornprisene falt mer enn prisene på kveg og kjøtt. Under følger tabell 20 fra Abels bok. Den viser prisutviklinga i Tyskland for korn, kjøtt og ull:
| Periode. | Korn. | Kjøtt. | Ull. |
| 1590-1640 | 100 | 100 | 100 |
| 1640-1690 | 56 | 89 | 101 |
| 1690-1740 | 70 | 99 | 102 |
Jordbruksdepresjonen var først og fremst en depresjon for korndyrkerne.
I Tyskland var befolkninga blitt svært sterkt redusert under Trettiårskrigen. Folk på den tida så mange av de økonomiske problemene som et resultat av den store krigen. Også i andre land enn Tyskland var det slutt på den raske befolkningsveksten. Derfor ble den ideen satt fram av Boisguillebert at de låge kornprisene ikke var et resultat av reduserte pengemengder, men av at befolkninga var blitt mindre. Quesnay skrev at hundre år tidligere hadde Frankrike hatt 24 millioner innbyggere, men år 1700 var det bare 19,5 millioner innbyggere i Frankrike, og da Quesnay skrev var det bare 16 millioner innbyggere i Frankrike.
Franske bønder var så hardt presset av skatter og avgifter til konge og adel og andre jordeiere at det var svært vanskelig for bøndene å holde seg med familie. Mange reiste derfor til byene, der dødsraten var høg og fødselshyppigheten låg.
England prøvde å kvitte seg med korn som ble produsert i landet, men ikke solgt der, ved å subsidiere korneksport. Befolkninga i England vokste mye saktere på 1600-tallet enn den hadde vokst det foregående århundret.
Befolkninga i Tyskland vokste, og dette betydde at markedet for matvarer vokste. Fra 1688 til 1740 vokste innbyggertallet i Berlin fra 20.000 til 90.000. Og svært mange mindre byer i Brandenburg-Preussen vokste også. Jordbruket kom til å blomstre tidligere i Brandenburg-Preussen enn i andre deler av Europa. Wilhelm Abel nevner spesielt to grunner, sterkere befolkningsvekst enn i Vest-Europa, og en handelspolitikk med importrestriksjoner som førte til at jordbruket i Brandenburg-Preussen unngikk utenlandsk konkurranse.
Etter 1730- eller 1740-årene begynte prisene på jordbruksvarer å stige i Europa. (Se diagrammet ovenfor eller det diagrammet som innleder dette kapitlet.)
Fra 1730-årene til det første tiåret i neste århundre steg prisene på brødkorn med 250% i England, med 205% i Nord-Italia, med 210% i Tyskland, med 163% i Frankrike, med 265% i Nederland, med 259% i Østerrike og med 215% i Sverige.
Til 1780 var prisoppgangen moderat. Deretter skjøt den fart. Overalt økte prisen på korn raskere enn lønningene. Men i noen land var lønnsveksten raskere enn prisveksten for industriprodukter. Dette gjelder spesielt for England, men også for Frankrike, men ikke for Tyskland, Østerrike, Danmark og Polen. Kornprisene økte overalt raskere enn prisene på industrivarer. Reallønnene sank over hele Europa. I de seks nevnte landene her sank reallønnene mest i Tyskland og minst i England.
En viktig grunn til prisstigninga er at befolkninga i Europa fra midten av syttenhundretallet begynte å vokse sterkere enn den hadde gjort de foregående 150 årene. I samtida ble slikt som handelsbestemmelser, eksport- og importrestriksjoner etc klandret. Andre trodde at det som foregikk var at sølvet falt i verdi. Sølvproduksjonen i Mexico økte sterkt, og den sirkulerende pengemengden i Vest-Europa økte med 1,5% årlig på slutten av det attende århundret.
Og noen kom til å peke på den voksende befolkninga som grunn til de økende kornprisene. Befolkninga i mange europeiske land økte med minst 50% i løpet av det attende århundret, og denne økninga fant stort sett sted i den andre halvdelen av århundret. I Brandenburg-Preussen økte befolkninga fra 2,2 millioner i 1748 til 5,7 millioner i 1806, og fra 1740 til 1811 ble befolkninga fordoblet, selv om det hadde vært svært store folketap i området på grunn av krigene og ødeleggelsene i perioden, som under Sjuårskrigen.
I 1805 skrev Bucher fra Tyskland:
"I våre dager blir kløfta mellom fattig og rik stadig større, og de fattige klassene føler den dypt når de ser den økende rikdommen til jordeierne og bøndene, som, alt etter deres ulike smak, utdannelse, vaner og prinsipper, enten sparer og investerer sine skatter eller bruker dem på luksus og sløser dem bort på flotte klær, dyre møbler og vogner, underholdning og spill. Vi vet fra gammel historie hvilke eksplosjoner denne ulikheten kan lede til; ikke bare fra gammel historie, men fra bitter erfaring fra de siste hendelser."
Her refererte Bucher til de prisopptøyene som hadde brutt ut i Rostock i 1802 og senere i mange andre tyske byer i de følgende årene.
Om
bøndene i Brandenburg sin situasjon i denne tida har jeg allerede skrevet et kapittel.
Det var denne situasjonen med økende befolkning og fattigdom, som var gjeldende i hele Europa på denne tida, som var utgangspunktet for Malthus sine teorier. Disse teoriene både er og var feilaktige. Wilhelm Abel skriver at Malthus sine befolkningslover gjaldt heller ikke tilbake i det gamle samfunnet. Men likevel gir både Malthus og Ricardo sine teorier innsikt i situasjonen på den tid, i det begge gir samtidige beskrivelser som både ligger svært nært opp til den tids virkelighet og viser hvordan innflytelsesrike personer så på situasjonen.
Jeg har også tenkt å skrive om Englands historie for perioden 1500-1800, og vil vente fram til da med å ta opp disse teoriene, siden både Ricardo og Malthus var engelske forfattere.
De stigene prisene på de varene som jordbruket produserte var et sterkt incitament for å øke produksjonen i jordbruket. Det ble lønnsomt å investere mer i nydyrking og i bedre drift av jorda, og i å kjøpe gjødsel og å ta bedre vare på gjødsla. Jord som det tidligere ikke hadde lønt seg å dyrke ble det nå lønnsomt å dyrke.
Interessen for å forbedre drifta av landbruksjord økte, og det ble overskudd og interesse for eksperimentering og å prøve nye metoder, og for å skaffe seg ny kunnskap om planter og redskaper og driftsmetoder. I alle land oppstod det jordbrukspionerer. I Tyskland nevnes von Eckhart, Leopoldt, Hagedorf og Schubart von Kleefeldt. Fysiokratene og kameralistene gikk inn for at lover og forhold som la begrensninger på jordbrukerne og utviklinga av jordbruket skulle fjernes. Jordbruksorganisasjoner ble opprettet, og mange bøker og studier om jordbruk ble publisert. De utdannede klasser ble svært opptatte av jordbruket. Selv de kongelige ble opptatt av jordbruket. Keiser Josef II pløyde åker og Maria Antoinette både foret og melket kyr. Georg III var stolt over å bli kalt "bonden Georg" (farmer George).
Målet for mange fyrsters og staters landbrukspolitikk endret seg fra tidligere å ha vært rettet inn mot å oppnå så store skatteinntekter som mulig fra jordbruket til å bli å øke produksjonen i landbruket.
Åkerlandet i Schlesien ble økt med 15% fra 1721 til 1798. Tyske fyrster finansierte store nydyrkings- og dreneringsprosjekter. Beitemarker ble omgjort til åkerland.
Det mest avanserte jordbruket i Europa fant man nå som tidligere i Flandern og andre deler av Nederlandene. Men også England utviklet et avansert jordbruk, ofte etter modell fra Nederlandene. Tyskerne lærte fra praksisen og erfaringene i disse landene og andre land. Potetdyrking spredde seg til Tyskland fra England og Sveits. NordVest-Tyskland, som hadde vært netto importør av korn, ble eksportør av korn.
Husdyrholdet ble forbedret, og foring av dyrene på bås ble vanlig, og dermed ble det enkelt å ta vare på gjødsla. Forplanter ble dyrket på åkrene når de hadde pause fra kornet, istedenfor som tidligere å legge markene brakk i perioder, og dermed kunne husdyrholdet økes, noe som ga større tilgang på gjødsel, som man tok seg bedre av. I de vestre og sentrale delene av Brandenburg-Preussen økte kvegholdet med 153% fra 1756 til slutten av århundret. I øst økte kvegbestanden med 10% fra 1776 til 1800. Saueholdet ble mer konsentrert om de østlige delene, der det i Øst-Preussen og Litauen økte med 70% fra 1756 til 1770, målt i antallet sau. I de sentrale delene av Brandenburg-Preussen, og enda mer i de vestlige delene, gikk det tilbake med saueholdet. Beitemarkene ble redusert i vest.
Kunstgjødsel ble også tatt i bruk, og bedre ploger og andre forbedrede redskaper ble vanlige. Og ingen fryktet overproduksjon. Salget av jordbruksprodukter til gode priser var uproblematisk.
Mesteparten av den økte jordbruksproduksjonen ble spist av de europeiske lands innenlandske befolkning. Ved slutten av århundret (1700-tallet) hadde London 800.000 innbyggere, Paris over 400.000, Amsterdam og Wien hadde 200.000 innbyggere, Berlins befolkning hadde i 1740 vært 96.000 innbyggere, og dette hadde økt til 140.000 innbyggere. Dresden, München, Kønigsberg og Breslau hadde alle fått mer enn 50.000 innbyggere. Hamburgs befolkninga økte fra 50.000 år 1700 til mer enn 100.000 år 1800. Og det fantes tallrike mindre byer.
Likevel ble en betydelig del av jordbruksproduksjonen eksportert. I løpet av 1760-årene gikk England over fra å være eksportør av korn til å bli importør, og ved slutten av århundret var England blitt Europas største kornimportør. Mellom 1801 og 1805 kom halvparten av denne importen fra Tyskland, spesielt fra Preussen. 19% kom fra Irland, 11% fra Nederlandene og 6% fra Russland. Andre kornimporterende områder fantes ved Middelhavet og i Vestindia og Skandinavia og i tett befolkede deler av nordVest-Europa.
De viktigste korneksporterende områdene var langs Østersjøen. Eksporten fra havner ved Svartehavet vokste. Nord-Amerika hadde så smått begynte å eksportere korn. Den største handelsbyen for korn var som alltid tidligere Amsterdam.
De danske øyene og Nordsjøkysten var fortsatt de største eksportørene av kveg og kjøtt og meieriprodukter. Holland og Friesland var de største eksportørene av ost og smør, og Schleswig-Holstein av kveg og kjøtt. Eksporten gikk første og fremst til de tett befolkede delene av nordVest-Europa.
Den store øst-vest kveghandelen hadde gått kraftig ned. Mesteparten av Tyskland var selvforsynt med kveg.
Inntektene for jordbrukerne økte sterkt, selv om jordbruksarbeidernes lønninger knapt økte. Men jordleiene gikk kraftig opp, og det gjorde også verdien av jordbrukseiendommer og jordbruksland. I Tyskland økte jordleiene og eiendomsprisene spesielt sterkt i 1780- og 1790-årene. Ved århundreskiftet hadde eiendomsverdiene og jordleiene blitt tredoblet siden 1730.
Det er vanskelig å bestemme bøndenes inntekter, både siden de varierte sterkt med leiekontraktenes ulike utforming, jordas kvalitet og eiendommenes størrelse. Og også siden inntekta både bestod av penger og av naturalia.
I 1809 rapporterte den pommerske regjeringa til Indreministeriet at:
"dersom man anslår avkastninga jordeierne henter fra gårdene: betaling i naturalia, kontanter og tjenester, og spesielt hva dette koster for bøndene, og så sammenlikner dette med leilendingenes kår, er det klart at jordeierne får mesteparten av gårdenes produksjon, mens bonden bare er en tjener som lever på smuler."Det som gjør jordbruksinntektene spesielt vanskelig å beregne er arbeidsplikten, som de fleste bøndene i Øst-Europa skyldte jordeierne.
I de områdene der bøndene selv eide gårdene sine, som I Ditmarsken, ble bøndene både velstående og til dels rike. Og det viste seg i boligene deres og i livet de levde. Men mange levde på for stor fot, og finansierte et luksuriøst levesett med lån.
Den sterke prisstigninga på jordbrukseiendommer førte til hyppige spekulasjonsforretninger i jordeiendommer. Dette var med på å drive eiendomsprisene, og jordleiene, opp. Mest utsatt for spekulasjon i jordbrukseiendommer var området mellom Schleswig-Holstein i vest og Schlesien og Øst-Preussen i øst. Dette førte til at eiendommene ble stadig mer belastet med gjeld. En samtidig skrev i 1807: "Det er gods som har vært i den samme familiens eie i to eller tre hundre år ...., men som i de siste ti til femten årene har skiftet eier tre eller fire eller opp til seks ganger, og alltid til høyere pris." Et eksempel er adelsgodset Goddentow i Lauenburg i Pommern, som hadde fem forskjellige eiere på fem år, og som på disse årene økte sin salgsverdi fra 24.000 thaler til 70.000 thaler, riktignok etter forbedringer. I storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerin ble bare 49 gods solgt i 1771-79, men i 1790-99 ble 327 gods solgt. Gods ble kjøpt opp bare for å selges videre med fortjeneste, og godsene ble solgt for summer som ikke kunne forsvares ut fra den avkastninga som godsene ga, men i påvente av stadig stigende priser på matvarer og landbrukseiendommer. Men som diagrammet viser begynte kornprisene å falle i første del av 1800-tallet, og da gikk svært mange eiendommer konkurs.
Lenker:
Første del av denne teksten om Tysklands jordbruk 1500-1800
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: Wilhelm Abel. Agricultural fluctuations in Europe.