Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.
Jeg har allerede skrevet flere kapitler om jordbruk og jordbrukssamfunn i denne perioden. Jeg viser til det kapitlet om Jordbrukskonjunkturene som jeg nevnte i begynnelsen av dette kapitlet, og videre vil jeg nevne kapitlet om Hohenlohe, og flere kapitler om bøndene og junkerne i Preussen. Likevel vil jeg gi ei oversikt og oppsummering her.
Hele samfunnsøkonomien hvilte i denne perioden på landbruket. Jordbruket ga arbeid til det meste av befolkninga, og jordbruket betalte de skattene som fyrstene og deres administrasjoner levde av, og som de brukte til både krig og mer skapende virksomhet. Jordbruket skaffet ikke bare til veie maten som hele samfunnet levde av, men også mange av de råstoffene som handverk og industri var avhengig av, som råstoffene til tekstilproduksjonen og brensel, og også trekkdyrene som all landtransport var avhengig av. Etter den perioden vi her behandler, i det nittende århundret, ble jordbrukets produksjon mer konsentrert om matproduksjonen og produksjonen av noen få industriråstoff. Maskiner kom til å yte trekkraft og kull ble et viktig brensel, selv om trevirke fortsatt var et svært viktig produkt som i mange sammenhenger ikke kunne erstattes. Samtidig begynte industrier utenfor jordbruket å produsere mange av de innsatsfaktorene som jordbruket var avhengig av. Men denne prosessen var knapt kommet i gang år 1800. Allerede år 1600 hadde jordbruket blitt mer kommersialisert og produserte noen steder for fjerne markeder, som jeg har gått mer inn på i de kapitlene jeg har referert til ovenfor.
I dette kapitlet vil vi se på endringer som foregikk mellom år 1600 og 1800. Svært mange forskjellige personer var aktive i og overfor jordbruket. Jordbruket, og skattlegging av det, og eie av jordbrukseiendommer, var grunnlaget for svært mye av virksomheten i ethvert samfunn i Europa. Ikke bare bøndene, men også kirka, handverkere og handelsmenn, fyrstene og investorer i byene, levde av jordbruket på de måtene som er nevnt ovenfor.
Bøndene levde et svært usikkert liv. Dårlige avlinger, som det alltid ble enkelte år, var livsfarlige. Bøndene var så hardt skattlagt at i dårlige år hendte det at de ikke fikk beholde så mye av avlinga at de kunne underholde seg selv og sin familie, men kunne bli redusert til sultende tiggere. Derfor var sikkerhet det viktigste målet for deres økonomiske aktivitet. Men for jordeierne var det viktigste å oppnå størst mulig avkastning av de eiendommene som de eide. Vanligvis eide ikke bøndene selv den jorda de dyrket.
Som tidligere nevnt i denne artikkelen var klimaet spesielt dårlig på sekstenhundretallet. Denne kalde klimaperioden er kalt for "Den lille istid."
Det er anslått at år 1800 var 55,5% av landarealet i Tyskland dyrket, 25% var skog og 19,5% var enten tomteareal eller ødemark. Forholdet mellom åker og eng var i stadig forandring.
Det er anslått at det var omkring tre tusen byer i Tyskland i denne perioden. De fleste var svært små. Først i slutten av det attende århundret begynte antallet byer så smått å øke. Det foregikk ingen urbanisering i Tyskland i den perioden som vi her ser på. De middelalderske handels og industribyene ble omgjort til garnisonsbyer og til fyrstenes administrasjonshovedkvarter og hovedsteder. I denne perioden regner man med at mellom 18% og 30% av befolkninga levde i byene, avhengig av region. Bare i Mark Brandenburg levde så mye som 50% av befolkninga i byene, siden Berlin lå i Mark Brandenburg.
I mange småbyer eide innbyggerne jordstykker i tilknytning til byene, og arbeidet selv på disse jordene. Og i mange landsbyer fantes det handverkere, slik at det trengte ikke å være noe skarpt skille mellom småbyene og landsbyene. Også i store byer bodde det slike "Ackerbürger" som drev jordbruk. Dessuten hadde mange byer oppnådd kontroll over den omkringliggende landsbygda, og eide en stor del av gårdene der.
Fra 1700 vokste både antallet husmenn og småbrukere, og deres andel av befolkninga på landsbygda, og befolkningstilveksten bestod først og fremst i at disse gruppene som dyrket små jorder fikk stadig flere medlemmer. De kom til å utgjøre majoriteten av befolkninga. De drev ikke nok jord til å kunne leve av jordbruket, og var nødt til å ha annet arbeid utenom, som å være dagarbeidere eller vevere eller arbeide med et eller annet handverk. Mange fant arbeid innenfor forlagssystemet, der handelsmenn skaffet til veie tekstilråstoff og tok mot tøyer og klær fra folk på landsbygda som hadde bearbeidet råstoffene som de hadde mottatt fra handelsmennene. Også på landsbygda var det altså et marked for matvarer. I det sentrale og østlige Tyskland mottok arbeiderne vanligvis matvarer som en del av betalinga for det arbeidet som de gjorde, og var dermed ikke kjøpere på et matvaremarked.
Slik gikk altså ikke alle produkter som ble formidlet gjennom et marked. I tillegg til de nettopp nevnte kanalene, ble produkter også formidlet innenfor godsøkonomien, og ved bytte og som gaver, og naturligvis som arv og gjensidig hjelp. Husholdene var ikke selvtilstrekkelige, selv om landsbyene og godsøkonomiene prøvde å oppnå selvtilstrekkelighet ved å produsere det meste de trengte selv, og langt på vei oppnådde dette. Husholdene inngikk i nettverk av forpliktelser og bytteforhold. Så stor selvtilstrekkelighet som mulig var nødvendig på grunn av at de dårlige veiene gjorde at matvarer og andre tunge varer vanskelig kunne transporteres langt over land. Det fantes ingen stor transportindustri, siden bøndene måtte utføre transport som en del av de forpliktelsene de hadde overfor jordherrene. Og bøndene måtte stille med sine egne trekkdyr for å gjøre dette arbeidet.
For å sikre matvareforsyningene ga mange byer innbyggerne pålegg om å holde private matvarelagre som de kunne trekke på i dyrtider. Bøndene rundt byene fikk dessuten bare lov til å selge varene sine på byens marked, og fikk ikke lov til å inngå kontrakter med bakerne i byen, eller med grossister i byen. Disse måtte ut av de områdene som lå nær byene for å finne korn og mel. Byene opprettet også egne kornlagre beregnet på dyrtider.
Herredømmet.
Avhengigheten av jordbruket, og dets sårbarhet, og de gamle autoritetsforholdene og dominansforholdene, gjorde det nødvendig og mulig å regulere fordelinga av jordbruksproduksjonen, slik at markedet ikke var den dominerende institusjon for å fordele jordbruksproduktene. De fleste overføringene foregikk mellom bøndene og jordherrene, og andre som hadde krav på ytelser fra bøndene, som kirka og fyrsten.
Bøndene ble ikke bare pålagt forpliktelser. De kjempet også mot nye pålegg og pålegg som de fant var urettferdige. Dette kunne de gjøre både ved å gjøre opprør, og gjennom rettsvesenet. Om dette har jeg skrevet flere kapitler, som kapitlet om "De Frie kommunene". Den tyske Bondekrigen 1524-26 er et eksempel på dette. Et nyere eksempel på denne motstanden mot jordherrene finner vi i kapitlet om bøndene i Preussen i perioden 1760-1811.
Ved agrarsystemet (Agrarverfassung) menes ofte både forholdet mellom bønder og jordherrer og forskjellige system og regler som regulerte bruken av landet som ble brukt i fellesskap av bøndene. Begge systemene hadde blitt utviklet siden høymiddelalderen, og fantes de fleste steder gjennom hele vår periode. Etter revolusjonen i 1848 ble de føydale forholdene stort sett avskaffet over hele Tyskland. Men i deler av Preussen beholdt junkerne politimyndighet på godsene og i de områdene som tradisjonelt hadde hørt til under godsene. (Om arbeidet med agrarlovgivninga i Preussen har jeg et kapittel.)
Autoritetsforholdene og dominansforholdene var ulike i forskjellige deler av Tyskland. Øst for Elben utøvde jordherrene mest direkte sitt herredømme gjennom det systemet som kalles Gutsherrschaft. Det bestod i at jordherrene drev store gods, og bøndene som leide jord av jordherrene måtte arbeide for jordherrene og dyrke jorda deres, og bøndene måtte stille med sine egne trekkdyr for å utføre dette arbeidet. Bøndene hadde ofte ikke rett til å flytte bort fra godsene, de var altså livegne. Vest for Elben derimot fantes et annet system som ble kalt for Grundherrschaft. Det innebar at bøndene betalte leie for jorda med penger eller jordbruksprodukter. De hadde få plikttjenester, og livegenskapet var stort sett avskaffet. Bøndene hadde større frihet enn i øst.
Det fantes viktige unntak fra denne geografiske fordelinga av de to herredømmetypene. Også i Saksen, Franken, Westfalen og Bayern foregikk godsdrift der bøndene var livegne. Og en betydelig del av bøndene øst for Elben var frie, varierende fra område til område. Et nytt begrep som er utviklet for å forstå herredømmeforholdene er "Wirtschaftsherrschaft" - økonomisk dominans.
Man må skille mellom virkningene av å betale leie med tvungne arbeidsytelser, penger og jordbruksprodukter. Det har vært vanlig å mene at det ga størst frihet å kunne betale jordleia med penger, mens det tvungne arbeidet medførte den største ufriheten. Men bøndene var ikke alltid enige i dette. Å betale leia med penger førte til større usikkerhet enn å betale den med en begrenset og bestemt arbeidsytelse. Og bøndene var i sine arbeidsforhold først og fremst orientert mot å skaffe seg sikkerhet for å kunne overleve, under de svært usikre forholdene som de levde og arbeidet under. Det foregikk ingen stadig og irreversibel prosess mot at stadig større del av jordleia ble betalt med penger. Tvertimot skiftet leieforholdene mellom å bli betalt med jordbruksprodukter og penger, mer eller mindre av det ene eller det andre til ulike tider, men det var altså ingen stødig tendens mot at mer og mer av leia ble betalt i penger.
Arbeidstjenestene var enten knyttet til jorda eller til den livegnes person. Størrelsen på arbeidstjenestene kunne være bestemt på forhånd, eller uspesifisert. De kunne gjelde både for menn og for kvinner, og også for barn. Og det var mange ulike former for arbeid som måtte utføres. Det var flere ulike herrer som kunne kreve arbeidstjenester.
Bøndenes plikter kunne variere sterkt, både fra sted til sted, og fra periode til periode. Når arbeidstjenestene ikke trengtes kunne de midlertidig eller permanent bli omgjort til pengeytelser. Arbeidstjenesten kunne bli avskaffet i tider da befolkninga vokste så sterkt at det oppstod undersysselsetting, siden det da var billig å leie inn arbeidskraft.
Bøndene kunne leie jorda under svært ulike vilkår. Best og sikrest var det å leie jorda på livsvarige og arvelige kontrakter. Men det fantes også langvarige, tidsbegrensede leieforhold, og kortvarige leieforhold der kontraktene hyppig måtte fornyes, og ubestemte leieforhold, altså der leieperioden ikke var fastsatt. De langvarige leieforholdene tillot at bonden tok opp lån, med jordherrens samtykke, med leieforholdet som sikkerhet. De kortvarige kontraktene, og kontraktene uten fastsatt leieperiode, tillot at jordherren på kort varsel kunne forhøye jordleia. Jord som var leid på arvelige kontrakter kunne i noen områder deles mellom alle barna, mens den i andre områder bare kunne arves av en av barna, og noen steder bestemte jordherren hvem av arvingene som skulle overta driften av jorda.
Bøndenes sosiale og økonomiske situasjon forandret seg i løpet av den perioden vi her behandler. Og forandringene var både til det bedre og til det verre. Øst for Elben mistet bøndene sin frihet i det mange av dem ble tvunget inn i livegenskap. Men det var også mulig for bønder å kjøpe seg løs fra de føydale forpliktelsene, og det skjedde. Dessuten ble mange typer nye planter tatt i bruk av bøndene, som tekstilplantene, som tidlig ble dyrket, og senere kom forplantene og grønnsaker. Tidlig på femtenhundretallet hadde bøndene i Sør Tyskland vært på vei inn i livegenskap, men denne utviklinga greide de å stoppe gjennom Bondekrigen.
I det femtende århundret begynte en mektig konkurrent til jordherren om bøndenes produksjon å gjøre seg gjeldende. Det var de territorielle fyrstene. I middelalderen krevde de normalt ikke inn skatter, men på grunn av kriger mot tyrkerne, dynastiske interesser, og senere på grunn av Trettiårskrigen, ble det nødvendig for de territorielle fyrstene å utvide sitt inntektsgrunnlag. Og det kunne skje ved beskatning av bøndene, forskjellige former for militære kontribusjoner. Dette økte de territorielle fyrstenes inntekter ganske enormt. Bøndene var spesielt viktige for de territorielle fyrstene siden det var først og fremst bøndene som betalte skatter. Bøndene ble mye hardere skattlagt enn byene og byenes innbyggere. Det var viktig for fyrstene å opprettholde bøndenes skatteevne. Et tiltak, som ikke var fordelaktig for befolkninga, var at fyrstene mange steder satte forbud mot oppdeling av gårdene.
Fyrstene grep til mange middelalderske maktmidler og autoritetsformer for å øke sin makt over bøndene, som å søke å legge bøndene under livegenskap. Men å innføre livegenskap var ingen effektiv måte å øke inntektene på. Dette ble forsøkt i sørvest. Andre måter var effektivere, som å kreve inn en sum hver gang en eiendom fikk nye eiere, eller å hevde fyrstens forrett til å kjøpe bondens produkter og å kreve at bonden brukte fyrstens møller etc.
I andre halvdel av det sekstende århundret begynte adelen, først og fremst øst for Elben, å utvide sin egen godsdrift. Den ga ikke lenger land som lå øde til bønder, men til småbruk, og de kjøpte bondebruk og jaget bønder fra jorda og overtok den og la den til den godsjorda de drev selv. Samtidig satte de mye inn på å få kontroll over flere trekkdyr. Dette ble sikret gjennom å pålegge bøndene arbeidsplikt. Dette foregikk altså først og fremst øst for Elben, men også i områder vest for Elben foregikk dette, som i deler av Saksen, Hessen, Franken og i Weser bassenget.
Etter Trettiårskrigen begynte ny ekspansjon av adelens godsdrift. Store områder var avfolket. Adelen øst for Elben tvang de gjenværende bøndene til tyngre arbeidsplikter, og da befolkninga begynte å øke ble de nye bøndene stilt overfor harde betingelser som de måtte akseptere for å dyrke jorda. Livegenskap var gjennomført i hertugdømmet Preussen i 1577, i Holstein i 1614 og i Pommern i 1616, i Mark Brandenburg i 1653 og i Mecklenburg i 1654. Slik fikk Gutsherrschaft sin største utbredelse etter Trettiårskrigen. Den konkrete utforminga av Gutsherrschaft varierte mye, alt etter hvilken autoritet som utøvde det. Adelen og territoriefyrstene utøvde det som eksempel på ulikt vis. Gutsherrschaft henvendte seg til bønder med ulike forhold til den jorda de dyrket på ulike måter.
I store deler av Tyskland foregikk adelens godsdrift i så liten målestokk at den var av liten betydning. Likevel kunne bøndenes arbeidsplikt være av betydning, siden bøndene pliktet å stille opp når adelen skulle på jakt. Denne jakta var ødeleggende for de bøndene som den rammet, siden adelen red gjennom bøndenes åkrer uten å erstatte de tapene som bøndene led, og også på andre måter drev adelen med hærverk mot bøndenes eiendom under jakta, uten å erstatte ødeleggelsene.
Bøndene som var underlagt fyrstene var ofte i en bedre situasjon enn de bøndene som var underlagt adelen. Fyrsten, i det minste i de større statene, var fjern og mer rasjonell enn adelen. Fyrsten hadde et mer helhetlig hensyn å ta. De bedre forhold bøndene på fyrstenes eiendommer levde og arbeidet under førte til at bønder som ble mishandlet av adelen ofte rømte til fyrstenes eiendommer. Dette klaget adelen over. I mindre fyrstedømmer henvendte bøndene seg til Imperiet for å få beskyttelse mot overdrevne krav fra jordherrene.
Veksten av den tyske befolkninga fra midten av det femtende århundret og fram til Trettiårskrigen, de enorme folketapene under Trettiårskrigen, og den nye veksten etter krigen er nøkkelfaktorer for utviklinga i jordbruket og jordbrukssamfunnene.
Dette har jeg skrevet mye om i kapitlet om Jordbrukskonjunkturene 1500-1800. Rundt år 1600 hadde befolkninga blitt så stor at den i de fleste områdene hadde tatt i bruk all drivverdig jord. Det betyr at stadig større grupper måtte leve i nød og fattigdom, siden de manglet arbeid som kastet noe av seg. Trettiårskrigen drepte nesten halve den tyske befolkninga, og dermed ble det arbeidsmuligheter for alle de som hadde overlevd. Ut over syttenhundretallet kom befolkninga til å bli større enn den noen gang tidligere hadde vært. En stadig større del av de som levde i jordbruket kunne ikke forsørge seg av den jorda de dyrket, og måtte finne supplerende arbeid. Dessuten ble jorda drevet mer intenst, og nye planter introdusert.
Det var stor forskjell på forholdene til småbrukerne, noen steder var de frie, og andre steder var de livegne. Jordherrene foretrakk å gi nye personer forhold å leve under, rett til jord, som var slik at befolkningsveksten ble avhengig av å være billig arbeidskraft for jordherrene.
Både på landsbygda og i byene ble stadig flere mennesker avhengig av å kjøpe korn. På de østtyske godsene fikk arbeiderne en del av lønna i korn, og var derfor sikret kosten. I områder der forlagssystemet, protoindustri, var vanlig var det voksende matvaremarkeder.
For jordherrene var markedet blitt viktig allerede i middelalderen. De ønsket stadig å selge mer av produksjonen. Hvordan forskjellige grupper opererte i forhold til markedet er eksemplifisert i kapitlet: "Bøndene i Preussen 1760-1811." Også i kapitlet: "Jordbrukskonjunkturer 15-1800" er jordbruksvaremarkedet dekket. Jeg viser til disse kapitlene. Det var først og fremst godseierne som produserte for et marked, siden bøndene ikke greide å opprette kontakt med fjerntliggende markeder. Men bøndene produserte for salg der det oppstod nærliggende markeder, som rundt byene og der det ble utviklet protoindustri, og der bøndene fikk kontakt med oppkjøpere av matvarer. Når bøndene hadde begynt med markedsproduksjon kunne de selv gå videre med å utvikle denne kontakten, dersom de greide å bevare sin uavhengighet i forhold til kjøperne av matvarer, og ikke var for sterkt dominert av jordherrene. Vanligvis foregikk utvikling av markedsproduksjon for bøndenes vedkommende for de produktene som minst var underlagt jordherrens oppsyn og krav. Det var også her, i sektorer som ikke var så sterkt underlagt jordherrens kontroll, at bøndenes jordbruk ble utviklet og intensivert. Det gjelder grønnsaker, frukt og nøtter og fjærfe.
Kommersialisering og intensivering av jordbruket forekom bare i begrenset målestokk i åkerproduksjonen og feholdet, selv om det var viktig for de store godseierne. For det meste av jordbrukssamfunnet var det et spørsmål om å sikre seg et smalt grunnlag for overlevelse ved å bearbeide jorda intenst på småbrukene, eller ved å intensivere de sektorene av produksjonen som stort sett ikke var underlagt jordherrens kontroll.
Jordbruksreformene i Tyskland kom til å foregå gradvis gjennom hele det nittende århundret. De prøyssiske reformen (som jeg har et kapittel om første del av, se: "Junkernes politikk.") avsluttet ikke de føydale forholdene på landsbygda. Vendepunktet kom ikke før ved midten av det nittende århundret. Likevel foregikk det betydelige forandringer i løpet av det attende århundret.
Befolkningsveksten og den økonomiske utviklinga i Tyskland fra 1700, og enda mer fra midten av århundret, stimulerte jordbruket gjennom å skape et stadig voksende marked for korn og andre matvarer. Utenlandske markeder vokste også.
Godseierne gjorde beitemarker om til åkrer for å øke kornproduksjonen. Etter engelsk modell gikk de først over til et forbedret trefeltsjordbruk, og senere til mer kompliserte former for avlingsrotasjon. Derved økte de både avlingene og jordas fruktbarhet. De introduserte også forplanter og foring på stall og i fjøs, for å kunne utnytte gjødsla bedre. Tyskere reiste til England og studerte hvordan det der ble drevet, i steden for å hente spesialister fra England.
Bøndene hadde ikke mulighet til å være så fleksible, siden de var bundet av kontrakter og forpliktelser som tvang dem til å opprettholde spesielle dyrkingsmåter. Det var to strategier bøndene brukte. For det første brukte de i økende grad brakkmarkene til å dyrke råmaterialer som lin og andre industriplanter og salgbare grønnsaker. Dette forbedret jorda. For det andre ble den jorda som lå i fellesskap delt mellom bøndene som hadde rett til å bruke den, og også mellom bøndene og jordherren. De mange jordløse fikk vanligvis ikke delta i denne delinga. I Preussen og i Schleswig-Holstein var de kongelige eiendommene modell for denne utviklinga. De fleste bøndene fortsatte å dyrke jorda under system som begrenset den enkeltes muligheter.
I Brandenburg-Preussen ble de kongelige eiendommene fra 1721 ikke lenger drevet av adelsmenn. De som forpaktet de kongelige godsene måtte betale dyrt for dette, og ønsket et godt utbytte. De var mindre tradisjonsbundne enn adelsmennene, og ble ofte innovatører. De ble tidlig klar over at det ikke var noe å vinne på å drive godsene ved hjelp av tvangsarbeid sammenliknet med leid arbeidskraft. I Øst-Preussen gikk en hel del godseiere allerede i første halvdel av det attende århundret over til å drive godsene med leid arbeidskraft, som var fri. Dermed fikk bønder anledning til å kjøpe seg fri fra livegenskapet. Dette til forskjell fra for eksempel Mecklenburg.
Tendensen til byråkratisering av herredømmet over bøndene, som hadde begynt allerede i det sekstende århundret, ble fullt utviklet i det attende århundret. Det innebar fortløpende førte økonomiske registre og nye måle- og beregningsmetoder og statistiske beskrivelser av landet. I det attende århundret ble godsadministrasjonen en vitenskap, eller kunst, og den ble et universitetsstudium som inngikk i kameralismen. Først i det attende århundret hadde staten representanter på lokalnivået som gjorde det mulig for staten å gjennomføre forbedringer for bøndene.
I siste tredjedel av det attende århundret er det mulig å følge initiativ på lokalnivået som siktet mot å forbedre bøndenes situasjon. Mange tyske stater begynte å avskaffe livegenskapet, og mange steder ble det gjort uten at bøndene måtte betale kompensasjon. Det oppstod en ny underklasse på bygdene som bestod av jordløse og husmenn, og som stod i motsetning til godseierne og bøndene.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: