Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er kapitler hentet fra boka "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie.
I det tidsrommet og det området som vi her ser på var befolkningsutviklinga preget av to trekk. Det ene var kriger og pest, som reduserte befolkninga og forflyttet den. Det andre var en underliggende stadig vekst, som altså ble avbrutt av krigene og pesten, men som tok seg opp igjen når det ble fredeligere og sunnere tilstander. I det attende århundret var befolkninga i det tyske området større enn noen gang tidligere. Reglene som ble brukt ved fordeling av arv var ulike i ulike områder. Det samme var måtene å oppfostre barna på, og begge deler skapte store forskjeller.
Kommunene.
For de fleste tyskerne ble grensene for deres lokalitet satt av de lokale institusjonene. Borgerne, eller hovedpersonene, var personer som bodde og bestyrte et begrenset område. Her hadde han bestemte privilegier, i likhet med de andre familiemedlemmene.
Kommunegrensene falt ofte sammen med grensene til kirkesognet og grensene for det området der de lokale laugene hentet sine medlemmer. Byer og småbyer hadde ofte betydelig indre selvstyre. Og de satset mye på å beholde dette selvstyret, og sloss for det både mot fyrster og andre byer. Innbyggerne i disse småbyene stod sammen i mange saker. (Om byene og småbyene, Heimat, har jeg skrevet kapitlet "Heimbyene, laugene og staten". Se det!)
Vanskelige tider.
Dette var ei vanskelig tid der kilder som forteller om befolkninga, som kirkebøker og ulike byregistre, for lange perioder mangler siden de enten er ødelagt av krigshandlinger, som Trettiårskrigen, eller ikke ble ført på grunn av disse krigshandlingene. En grunn til at disse registrene ikke kunne føres var at befolkninga, eller store deler av den, var på flukt, og ingen kunne ha oversikt over levende og døde.
Dødeligheten var så stor og dødsfallene så hyppige at det var vanlig at i et ekteskap ville den ene av partnerne dø mens paret enda var i ferd med å oppfostre barn. Derfor var det vanlig at enker og enkemenn ofte giftet seg opp igjen. Det skjedde hyppigst for enkemenn. Da kunne det bli store aldersforskjeller i ekteskapet, og mange halvsøsken og kompliserte arveforhold, som førte til strid om arven. Dessuten var det vanlig at husholdene hadde tjenere, som bodde i tilknytning til det husholdet der de tjente, og kanskje bodde også slektninger i tilknytning til husholdet, og dette førte til at husholdene og familiene kunne være mangslungne forsamlinger.
Den tidlig moderne økonomien i Europa var ganske fleksibel, siden det var mange beslutningstakere. Arvereglerne bestemte i stor grad hvor mye initiativ som ble overlatt til forskjellige personer. De bygdesamfunnene der jordeiendommene ikke ble delt ved arv var mindre varierte enn de bygdesamfunnene der jordeiendommene ble delt.
Der jordeiendommene ikke ble delt ble hele gården overlatt til en enkelt av arvingene. Gården ble ei kompakt og udelelig blokk. Dette forsterket patriarkatet og begrenset derfor individenes valgmuligheter og muligheter for initiativ. Den som hadde arvet gården ble en patriark som bestemte over alle personer som levde på gården, og lite initiativ og få muligheter var overlatt til andre personer.
Bare en av sønnene kunne arve eiendommen, og de andre ble tjenere. Den som arvet hadde ikke hatt muligheter eller økonomi til å gifte seg før han overtok arven. Bare personer med eiendom eller med spesielle ferdigheter eller kunnskaper, som gjorde dem til spesialister eller dyktige handverkere, kunne gifte seg i samfunn med disse arvereglene. Gårdene var jevnt over store og tydelig skilte fra hverandre. Boligene til de store eiendommene lå på eiendommenes jord, og ikke i landsbyen. Det rigide sosiale systemet som utviklet seg i områdene med udelelige gårder gjorde gjerne områder med denne arveformen til bakevjer der lite skjedde, og der det var lite lykke. De var nødvendigvis preget av streng undertrykkelse innenfor husholdet. (Se kapitlet om "Autoritet i Øvre Østerrike.")
Mangelen på utviklingsmuligheter og ufriheten i denne typen samfunn gjorde at befolkningsoverskuddet måtte bort, eller leve i stadig større elendighet innenfor disse bygdene. Mange mennesker reiste bort. Ut gjennom det attende århundret gikk det en stadig strøm av mennesker ut fra områdene der gårdene ikke ble delt ved arveskiftet. De som forlot disse områdene bosatte seg i grenseområdene mot Polen og Ungarn og enda lengre øst, eller de søkte arbeid som leiesoldater. Forholdsvis svært mange mennesker fra Sør Tyskland reiste til Nord Amerika, faktisk flere enn fra England selv.
Mange nøyde seg med å reise til nærmeste by. Der hadde vanligvis laugene innført restriksjoner som gjorde det like vanskelig å bli etablert for personer som ikke var hovedarvinger som det var i bygdesamfunnene der gårdene var udelelige.
De mest livlige delene av landsbygda var de områdene der gårdene ble delt ved arveskifte. Ved å dele eiendommene ble innovasjon oppmuntret og stimulert, både kvantitativ og kvalitativt. Mange steder delte sønnene arven etter foreldrene likt. Og deler av eiendommen ble avsatt som medgift for døtrene. I noen områder var døtrenes arv like stor som sønnenes arv. Dette betydde mye for den sosiale strukturen, og for kvinnenes stilling.
I områder der gårdene ble delt bodde befolkninga gjerne i landsbyer. Der bodde de tett sammen og hadde omgang med hverandre med grunnlag i mange av personenes egenskaper. Rundt disse landsbyene arbeidet folk på jordstrimlene som markene var delt i. Landsbyboerne hadde gjerne flere, mange, slike jordstrimler. Denne oppdelinga tillot at gårdene kunne deles uten for stort bry. Dette tillot også at når folk ble gamle kunne de la arven gradvis gå over til arvingene, slik at barna, og andre arvinger, kunne begynne å etablere seg før de gamle døde. Dette gjorde samfunnet mer dynamisk. Folk fikk tidligere et grunnlag å starte på, og så måtte de i tillegg utvikle noe selv, lære seg et handverk etc. Folk fikk gradvis større ansvar og eiendom, i motsetning til i de områdene der gårdene ikke ble delt. I de områdene der gårdene ble delt ble eiendommene gradvis omfordelt i større deler av samfunnet. Arv gikk også gjerne til større deler av slektsnettverket, også søskenbarn etc var arvinger. Det førte til å folk begynte å motta arv, og kunne skaffe seg redskaper, allerede i unge år.
Man skal merke seg at kvinnene også var mottakere av arv, og dermed fikk ei sterkere stilling enn der en av sønnene mottok hele gården alene. Vanligvis hadde kvinnene like mye eiendom med seg til oppstart av en ny familie, et nytt hushold, som mannen. Det ble også mye lettere å gifte seg enn det var i områdene der patriarkatet hersket på gårder som ikke ble delt.
Der gårdene ble delt ble bandene mellom slektninger og innen familier sterkere, siden de ikke var rivaler eller underordnet hverandre, men hørte sammen på like vilkår og som likemenn. Det førte til levende og livlige bygder og landsbyer, som måtte tillate initiativ og større mangfold. De som ble født inn i disse samfunnene der gårdene ble delt forlot disse samfunnene i mindre grad enn det var tilfelle i de områdene som var preget av at gårdene ikke ble delt.
En av måtene de problemene som den voksende befolkninga skapte ble møtt og forsøkt løst på var å intensivere jordbruket. Man gikk bort fra det tradisjonelle trefelts jordbruket og begynte å plante en større variasjon av vekster som førte til at produksjonen per arealenhet kunne økes. De markene som lå brakk ble slik tatt i bruk, og var alltid produktive. Dette økte ikke bare avlingene, men skapte også behov for mer arbeidskraft, og ga derfor arbeid til den økende befolkninga. Husdyrene ble foret i fjøs og på stall, og beitemarkene kunne drives mer effektivt samtidig som gjødsla kunne brukes bedre. Ved å produsere mange flere ulike vekster ble sjansen for totalt uår redusert.
Landsbygda var likevel på mange måter overbefolket, siden det var svært slitsomt for mange å skrape sammen et dårlig levebrød. Det var mangel på jord de fleste steder, og lønningene ble dårligere ut over gjennom det attende århundret. Jorda ble derimot dyrere. Det ble vanskeligere å etablere nye hushold, og ekteskapsalderen for de brede lag av befolkninga ble høgere. Det var vanlig at man måtte kunne etablere et selvstendig hushold for å kunne gifte seg. Dette ga en demografisk fleksibilitet, siden befolkninga vokste raskt når det var jord nok til at det var enkelt å etablere nye hushold, mens befolkninga vokste langsommere når det var vanskelig å etablere nye hushold og å finne utkomme for ei voksende befolkning. Dette kalles det europeiske ekteskapsmønstret. I andre deler av verden var det vanlig at nygifte bodde sammen med foreldrene, og der fantes ikke denne begrensinga på folkeveksten, og på fattigdomsveksten, siden de unge giftet seg så snart de ble kjønnsmodne. I Europa i gamle dager giftet en stor del av befolkninga seg ikke i det hele tatt, av økonomiske grunner. Og det ble født få barn utenfor ekteskap, jamt over var bare en til to prosent av barna født utenfor ekteskap i normale tider. Men i krigstider kunne dette være høgere.
I Frankrike finner man de første tegn på at befolkninga selv begrenser veksten gjennom utsatte giftemål, og ved at de fattigste delene av befolkninga ikke gifter seg og får barn, allerede i det syttende århundret. Og også ved at ektepar får færre barn. I Tyskland kommer dette noe senere. Når befolkninga ble redusert på grunn av krig, hungersnød eller pest kom etterpå gjerne en periode med mange giftemål og raskt befolkningsvekst. Dette skyldtes at den forutgående elendigheten hadde avfolket gårder og åpnet mulighet for etablering av mange nye hushold, som også ble etablert. I det hele tatt ble det raskt etablert nye hushold når det var mulig, for eksempel i områder der nye industrier ble introdusert.
Barnedødelighet.
Barnedødeligheten viste store regionale variasjoner. I vest ble gårdene gjerne delt, men utover syttenhundretallet ble gårdpartene som ble arvet ofte så små at de alene ikke ga grunnlag for et selvstendig hushold, og ekteskapsalderen steg. Kvinnene var gjerne midt i tjueårsalderen når de giftet seg. Hun fødte vanligvis fire til seks barn, og av disse kom gjerne fire i gang med oppveksten. Den mest effektive måten å unngå at barna døde som små på var ved å la dem die gjennom lang tid. Dette var vanlig i nordvest. Der døde bare hvert sjette barn det første leveåret.
Barnedødeligheten var langt større i sørøst, der det ikke var vanlig å amme barna svært lenge. I store deler av Bayern, Tyrol, Böhmen og Saksen var det ikke vanlig å la barna die. Dette påvirket både barnedødeligheten og antallet fødsler. Barnedødeligheten i sørøst var vedvarende dobbelt så stor som i nordvest. Samtidig ble det født forholdsvis flere barn i sørøst. Hver kvinne i sørøst gjennomgikk flere barnefødsler enn i nordvest, og flere av de barna hun fødte døde enn i nordvest.
Likevel var de sørøstlige delene i stand til å øke befolkninga raskere enn de nordvestlige, trass den store barnedødeligheten. Resultatet ble at ekteskapsalderen ble høgere i sørøst enn i nordvest, for på en eller annen måte måtte barnefødslene begrenses siden økonomien vokste for langsomt til at mange nye hushold kunne etableres. Derfor ble husholdene etablerte når partene var eldre, og i stand til å få færre barn. I Bayern var kvinnene gjennomsnittlig 28 år gamle når de giftet seg, mens de var 25 i Øst Friesland.
Lengst øst, der det fortsatt var mye jord som ikke var oppdyrket, og altså fortsatt ledig, var ekteskapsalderen lavere.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne teksten om Tysklands befolkning og økonomi 1630-1800
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er følgende kapitler som alle er hentet fra boka: "Germany. A New Social and Economic History II" - redigert av Sheilagh Ogilvie: