Skrevet av Tor Førde.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Dette kapitlet omhandler noen forhold vedrørende utviklinga av absolutismen i Øvre Østerrike i tidlig moderne tid. Den største byen i Øvre Østerrike er Linz. Øvre Østerrike grenser i vest mot Tyskland (Bayern), i nord mot Tsjekkia (Bøhmen), og den sørligste delen av Øvre Østerrike ligger i Salzkammer. Sørvest for Øvre Østerrike ligger Tyrol. Man regner med at befolkninga i Øvre Østerrike økte fra omkring 300.000 sent på femtenhundretallet til nesten 600.000 ved folketellinga i 1771.
Dette kapitlet bygger på Hermann Rebels bok: "Peasant Classes. The Bureaucratization of Property and Family Relations under Early Habsburg Absolutism 1511-1636."
Øvre Østerrike var ofte i opprør på femten- og seksten hundretallet (35 ganger, gjennomsnittlig hvert sjette år). Noen av opprørene omfattet store områder og varte flere år, og ga opprørerne store seire. Et av de store opprørene i Øvre Østerrike begynte i 1594. I 1595 vant opprørerne en stor seier, og i mer enn et år styrte opprørerne Øvre Østerrike. I 1597 fikk keiseren i stand våpenhvile og forhandlinger mellom Stenderforsamlinga og de opprørske bøndene. Keiseren kom med retningslinjer for lokale avtaler mellom godseierne og bøndene. Mens våpenhvilen var i kraft og forhandlingene pågikk nyttet adelen anledninga til å utrydde deler av bøndene, med tortur, lemslestelser og offentlige henrettelser i stor stil.
Dette store opprøret hadde blitt stoppet ved keiserens inngripen. Stenderforsamlinga, som var dominert av adelen og geistligheten, var ikke i stand til å mestre sine undersåtter. Bøndene hadde kjempet for sin selvstendighet først og fremst mot Stenderforsamlinga, men også mot keiseren, og bøndene ble etterhvert nødt til å handle innenfor de trange grensene som ble satt av godsforvaltninga og keiserens politikk. I striden som også foregikk mellom keiseren og stenderforsamlinga ble bøndene brukt og manipulert av begge partene, og bøndene utviklet en usikker politikk siden de ikke visste hvem som var venn eller fiende.
Etter at erkehertug Ferdinand hadde blitt keiser i 1619 og vunnet over stenderforsamlingene i slaget ved det "Kvite Fjell" fulgte endringer i keiserens politikk overfor stenderne og også i bøndenes politikk. Keiseren satte gjennom sitt overherredømme i Øvre Østerrike. En del av bøndene fortsatte striden for lokalt selvstyre, og gikk over til geriljakrig. Denne geriljakrigen ble en del av det store opprøret i 1625 og 1626 som forsøkte å kombinere striden mot bayersk okkupasjon og motreformasjonenens absolutisme med striden for lokalt selvstyre mot godsforvalternes inngrep i landsbyenes og husholdningenes selvstyre.
I 1625 var det tilfeller der landsbyer motsatte seg at motreformasjonens prester skulle tilsettes. Den bayerske stattholderen Adam von Herbersdorf møtte denne motstanden med stor brutalitet og offentlige henrettelser, som gjorde ham hatet. Opprøret i 1626 begynte med at seks bayerske leiesoldater og tre katolske prester ble drept etter en krangel i et vertshus. Etter dette erobret bøndene mange adelsseter både sørfor og nordfor Donau ved Schauberg, og slo Stattholderens hær i et avgjørende slag, og jaget både ham og stenderforsamlinga inn i festninga ved Linz. I løpet av de neste to månedene erobret bøndene alle de viktige byene i Øvre Østerrike, med unntak for Linz og Enns, og alle adelens og geistlighetas støttepunkter i Øvre Østerrike. På Donau fikk trafikk bare passere med tillatelse fra bondeopprørerne. En ny utgave av de tolv artiklene, fra det store bondeopprøret et århundre tidligere, ble utgitt som grunnlag for forhandlinger med keiseren, stenderne, byene i Øvre Østerrike og den bayerske stattholderen. Der ble det også fokusert på at bøndene ville representeres i stenderforsamlinga, i tillegg til religiøst selvstyre og at de bayerske leiesoldatene skulle ut av Øvre Østerrike.
Forhandlingene førte ikke fram. Og senere i 1626 hadde den katolske liga samlet en hær stor nok til å bekjempe opprørerne. Bøndenes selvstendighet ble stadig mindre.
I løpet av 1630-årene forandret bondehærenes sammensetning seg. Arkeologiske utgravninger av massegraver fra de siste store slagene viser at bondehærene mer og mer bestod av kvinner, barn og ungdommer og gamle folk. Dette skyldes blant annet stadig økende splittelse innen landsbygdsamfunnene.
Det er uenighet blant historikere om hva utviklinga av det østerrikske bondesamfunnet i denne tida gikk ut på. Hermann Rebel skriver at en viktig grunn til denne uenighet er manglende empiriske undersøkelser, og forsøk på teoriutvikling, eller teorianvendelse, uten tilstrekkelig empiriske grunnlag. Et ofte brukt uttrykk/begrep som er ment å betegne utviklinga i denne tida også i Østerrike er "reføydalisering." Hermann Rebel finner at det ikke dekker den utviklinga som foregikk. Han undersøker utviklinga og setter den inn i ei teoretisk ramme gitt først og fremst av Max Webers teoretiske drøftelser og undersøkelser om byråkratiseringa av samfunnet.
Husholdet har ofte blitt oppfattet som den minste enhet ved sosialhistoriske analyser av det gamle bondesamfunnet. Det sekstende og syttende århundres administrative begrep om "hele huset" (das ganze Haus), som så bondehusholdet under ledelse av leilendingen som den grunnleggende sosiale, politiske og økonomiske enhet i landsbygdsamfunnet, har blitt vanlig i ikke-marxistisk litteratur om lagdelinga i det gamle landsbygdsamfunnet. Både marxistisk og ikke-marxistiske studier av det tidlig moderne landsbygdsamfunnet ser bondebefolkninga som et lag som er inndelt i familier, husholdninger og landsbyenheter. De betrakter dette å være i en overgangstilstand fra føydalismen til det moderne kapitalistiske samfunnet. Herman Rebel skriver at dette dualistiske synet på landsbygda, føydalistisk-kapitalistisk, og den periodiseringen som følger, har ført til uklart bilde og feil forståelse av det sosiale og politiske systemet til bøndene i det tidlig moderne Europa.
Fra siste del av det fjortenhundretallet av strammet både de verdslige og de geistlige magnatene sitt grep om befolkninga på landsbygda i Øvre Østerrike ved å presse sin rett til pliktarbeid og andre tjenester og ytelser fra landsbygdbefolkninga. De verdiene som magnatene skaffet seg på denne måten søkte de å motta i en form som var omsettelig i markedet. Samtidig skaffet de seg kontroll over stadig større landområder. Dette førte til stadige opprør. Men likevel greide magnatene å skaffe seg et stadig sterkere grep om landsbygdbefolkninga og å nøytralisere landsbyfellesskapet.
Uttrykkene "føydal kapitalisme" og "Wirtschaftsherrschaft" har blitt brukt for å betegne de forandringene som fant sted i den østlige delen av sentraleuropa i tidlig moderne tid. Herredømmeformen var i forhold til gods- og gårdsdrifta føydal, men i forhold til markedet var den kapitalistisk. Det var et blandet herredømme som kombinerte det rentierforholdet som ble etablert mellom jordherre og leilending i vest med det direkte herredømmet som ble etablert øst for Elben med Gutsherrschaft, jordbruksdrift i stor skala direkte ledet av jordherren med livegne jordbruksarbeidere. Foruten i Øvre Østerrike ble denne herredømmeformen etablert i Bayern, Indre Østerrike og Bøhmen. Det var likevel betydelige forskjeller mellom disse provinsene i hvordan herredømmet konkret ble organisert.
Gjennom Middelalderen hadde adelen i Øvre Østerrike økt sin makt og rikdom. At realverdien av den faste jordleia gikk ned på grunn av inflasjon ble mer enn kompensert av at andre inntekter økte. Befolkninga økte forholdsvis sterkt i Øvre Østerrike, og dette førte til at rikelig med billig arbeidskraft var tilgjengelig. Denne hadde dessuten et høgt teknologisk nivå siden det ble utviklet handverksproduksjon for et stort marked. Også godsforvalterne og adelen skolerte seg i sin virksomhet, og førte et bokholderi som for sin tid var nøyaktig og avansert.
Habsburgerne beholdt Pfandherrschaft som praksis. Denne hadde sitt opphav tilbake i Middelalderen da Habsburgerne hadde lånt penger fra adelen og andre som hadde penger å låne ut, og som motytelse lot de långiverne bestyre og berike seg på deler av Habsburgernes personlige eiendom (Kammergut) for en begrenset tid. Habsburgerne lot for eksempel Fuggerne drive sølvgruvene i Tyrol mot at Habsburgerne mottok store lån fra Fuggerne. (Se kapitlet om keisernes finanser.) Dette var en av de viktige inntektskildene for Habsburgerne. På samme måte som Habsburgerne leide ut sin private eiendom begynte de også å sette andre inntektskilder ut, som skatteinnkreving og jurisdiksjon, som også ble privatisert. Det var først og fremst magnatene som fikk disse oppgavene og rikdomskildene. Det både økte deres makt og dro dem inn i det keiserlige byråkratiet. Magnatene fikk politioppgaver, og de søkte å kombinere den offentlige myndighet keiseren ga dem med sin økonomiske makt for å øke sin rikdom. Dette skapte det herreveldet som befolkninga i Øvre Østerrike levde under.
Det var først og fremst høgadelen som var rik og utøvde makt, men noen få biskoper var også svært rike siden disse få biskopen, hvorav biskopen i Passau var rikest, styrte de største godssamlingene. Men som gruppe var høgadelen klart rikeste og mektigst.
Det mest grunnleggende forhold i den sosiale lagdelinga var det kasteaktig skillet mellom de autoritetene som eide jord og leilendingene deres. Opphavet til dette skillet mellom de som arvet retten til å kommandere og de som arvet plikten til å lyster finnes i tidlig Middelalder da de første tyskspråklige nybyggerne fra Bayern bosatte seg i skogene i Øvre Østerrike. Allerede de første nybyggerne var underlagt et voldspreget herredømme. Individuelt var de delt inn i forskjellige statusgrupper. Den lågeste arvelige statusen var personlig livegenskap. Denne statusen ble arvet gjennom kvinnelige ledd, altså fra mor til sønner og døtre. Livegne som våget å gifte seg med frie kvinner risikerte å bli kastrert eller innesperret for livstid. Det gikk lang tid før livegne fikk mulighet til å kjøpe retten å gifte seg med frie kvinner. Omkring år 1600 ble livegenskapen avskaffet, men befolkninga bestod fortsatt av undersåtter. Leilendingene kom til å få lik status som undersåtter, og de som hadde vært frie ble mer ufri.
Arbeidsplikten og tienden og andre skatter og avgifter ble etterhvert gjort om til ei avgift som ble betalt i kontanter. Leiekontraktene for jord og gårdsbruk ble livsvarige og arvelige. De kunne også omsettes. Den som leide et gårdsbruk eller annen eiendom pliktet å holde den i minste like god stand som da de overtok den. Dersom den ble redusert i verdi kunne jordherren drive inn differansen ved å slå leietakeren konkurs. Gårdsbruk kunne ikke deles opp. Så lenge disse bestemmelsene ble fulgt opp kunne leietakerne, etter hvert, drive gårdene som de selv ønsket. Men det ble ikke mulig for undersåttene å kjøpe og eie gårdene.
Rundt år 1600 var det utviklet allsidig markedsrettet handverksvirksomhet på bygdene i Øvre Østerrike. Det var spesielt tekstiler og redskaper av metall som ble produsert. Jordbruket var naturligvis svært viktig, men videre foregikk også salt og metall utvinning, og framstilling av glass, papir, keramikk og gjenstander av tre. Herrene hadde legalt kontroll over markedene og førsterett til å kjøpe, men de brukte bare denne retten i noen utstrekning til å kjøpe humle til ølproduksjonene. Markedene var store deler av Sentral Europa. De produserte altså for eksport. Forlagssystemet var i bruk både for produksjon av tekstiler og metallprodukter.
På sekstenhundretallet bodde bøndene i Øvre Østerrike ikke i landsbyer, men på enkeltliggende gårder. Det fantes landsbyer befolket av for eksempel handverkere, selv om handverk også ofte var lokalisert til de enkeltliggende gårdene. Berndorf var et prestegjeld der mesteparten av befolkninga bodde på enkeltliggende gårder. Dorfbeuern var et annet prestegjeld der befolkninga bodde i tre landsbyer. Vi skal se litt på sammensetninga av husholdene i disse to prestegjeldene.
| Antall beboere i hver hus. | Berndorf (1648) | Dorfbeuern (1649) |
| 1 til 5 | 30,3% | 46,7% |
| 6 til 10 | 50,2% | 49,7% |
| 11 til 15 | 15,2% | 3,6% |
| 16 til 20 | 2,6% | - |
| 21 til 25 | 1,4% | - |
I det landlige Berndorf var det gjennomsnittlig 7,7 personer i hvert hushold. I landsbyene i Dorfbeuern var det gjennomsnittlig 5,9 personer per hushold. I Berndorf bestod bare 13% av husholdningene av kjernefamilier, og i Dorfbruern 35%. I Berndorf bestyrte gifte ektepar 91% av husholdene. Husholdene bestod ellers av barn, tjenere, voksne sønner og døtre, losjerende og foreldre til det ekteparet som bestyrte husholdet, og også andre slektninger. Kårfolk var ei viktig gruppe. De kunne leve i hovedhuset eller i et mindre hus på gården, og de mottok ofte betydelige ytelser fra gården. Dersom gården var velstående var de også velstående, siden de visste å sikre seg sin del og vel så det.
Den videre analysen omfatter befolkninga av undersåtter, og omfatter ikke adelen. Det gjennomsnittlige gårdsbruket i Øvre Østerrike var omkring 200 mål stort. Det fantes naturligvis både rike og fattige blant gårdbrukerne. De rikeste av dem var de som også hadde møller, gjestgiveri eller drev transportvirksomhet. Alle disse tre virksomhetene medførte handel. Det var nødvendig med konsesjon fra godseieren for å lykkes med denne virksomheten. I tillegg til de ordinære gårdbrukerne med arvelige leiekontrakter fantes det også småbrukere. De var fattige. Vi skal se på de hovedgruppene som utgjorde husholdningene.
Den gruppen som ble kalt for "losjerende" leide et sted å sove i andres hus, mest vanlig hos gårdbrukerne. Både kvinner og menn kunne være losjerende. De eide vanligvis verktøy selv, som redskaper for å bearbeide metall, tekstiler eller treverk. De kunne også selv eie jordbruksredskaper. Det var langt flere menn i gruppen "losjerende" enn kvinner, og mennenes økonomiske situasjon var bedre enn kvinnenes. De losjerende var, i motsetning til tjenerne, ikke avhengig av det husholdet de bodde i for å skaffe seg mat. De stod også ganske fritt til å flytte. De losjerende stammet ofte fra ganske velstående familier, men de hadde ikke arvet fast eiendom, men likevel så mye i kontanter at de ikke stod på bar bakke, og de kunne være dyktige handverkere.
Tjenerne ble leid inn på åremål. De sov enten i uthusene eller i et fellesrom for alle tjenerne. De var underlagt og inngikk i det husholdet der de arbeidet. De var fattige og så svake at ofte fikk de ikke utbetalt den lønna som de var lovet, og de hadde liten mulighet til å drive den inn. Arbeidet deres bestod vanligvis av gårdsarbeid for mennene og husarbeid for kvinnene. I tillegg hendte det at husholdet deltok i handverksøkonomien, og da var tjenerne sysselsatt med for eksempel spinning.
Dette var ei fåtallig gruppe. Den viktigste grunnen til dette er at gårdene ikke ble delt. De sønnene og døtrene som ikke overtok gårder måtte enten leve hele livet som tjenere eller som losjerende, i andres hus. Husmennene drev litt jordbruk eller hagebruk, og i tillegg til dette deltok de gjerne i den handverksindustrien som var godt representert i Øvre Østerrike.
I Østerrike så myndighetene tradisjonelt på bondebefolkninga som en opprørske berme. De var knapt mennesker, og kunne ikke personlig få møte fyrsten. Gjennom de endringer som kom i løpet av femten og sekstenhundretallet ble deler av bondebefolkninga integrert i samfunnet på en ny måte. Og de fikk nye muligheter med den handverksindustrien og markedsadgangen som ble utviklet.
Ved forhandlingene i 1597, som var basert på keiserens løsningsforslag etter de foregående års opprør, var det utviklet regler for godsforvaltninga som la vekt på at alle kristne burde behandles som medlemmer i et kristent samfunn. Undersåttene burde ikke lenger behandles som en opprørsk masse som hele tida måtte underkues. Autoriteten skiftet fokus fra landsbygdsamfunnet mot enkelte individ som burde bindes til autoritetene. Disse individene var husholdningenes hovedpersoner. Hermann Rebel skriver at grunnen til dette skiftet ikke er å finne i en fremadskridende kapitalisme eller individualisme, men i utviklinga av den absolutistiske staten og byråkratiseringa av eiendommen, familien og lokalsamfunnet.
Omkring år 1500 var østerriksk politikk inne i et spor der tradisjonelle forhold var i oppløsning. Dette nye sporet var preget av at alle med eiendom og autoritet søkte å øke sine eiendommer og sin makt med alle midler, også ulovlige. Dette varte i 150 år. Bondeopprørene, som var uvanlig hyppige i disse årene, var bare en del av denne kampen. Initiativene og aktiviteten til både de geistlige og verdslige herrene, i samarbeid med keiseren, forandret bøndenes og bondesamfunnet status, reorganiserte det og avskaffet det gamle fellesskapet. Året 1597 er et avgjørende år fordi da blir offentlig lov satt over privat lov og statsgaranterte kontrakter satt over ensidig tvang.
Et eksempel på denne prosessen er endringa av den middelalderske arbeidsplikten til ei avgift tilsvarende livegenskapens forandring til en skatt som er pålagt alle undersåtter. Det var to forskjellige former for arbeidsplikt. Den ene som alle skyldtes til de territorielle autoritetene bestod i plikt til å gjøre arbeid i nødssituasjoner, som å bygge forsvarsverker i tilfelle krig. Denne arbeidsplikten var ubegrenset. Den andre var en forpliktelse bestemte undersåtter hadde overfor bestemte herrer. Denne plikten varierte fra undersått til undersått, og noen undersåtter hadde ikke denne plikten, og for de som var pålagt denne plikten var den begrenset til et bestemt antall dager i året.
Myndighetene hadde rundt år 1500 begynt å blande sammen disse to formene for arbeidsplikt, da begynte kravene om pliktarbeid å gå ut over de forpliktelsene undersåttene hadde. Godseierne begynte å regne arbeidsplikten inn i godsenes verdi når godsene ble stilt som sikkerhet for lån. For å øke godsenes låneverdi søkte de å øke undersåttenes plikt til å utføre ubetalt arbeid. Når Habsburgerne leide ut godsene sine lot de mengden pliktarbeid bli bestemt av den som overtok forvaltninga av godset. I 1522 opprettholdt en kongelig ordre denne typen bestemmelser.
Utover femtenhundretallet var det den keiserlige finansadministrasjonen (Hofkammer) som først og fremst drev fram omforminga av de to formene for arbeidsplikt og gjorde dem til en universell forpliktelse. Da finansadministrasjonen i 1526 klargjorde det kongelige godset Steyr for pantsetting inkluderte de ei oversikt over arbeidstjenester som ble omregnet til kontantverdi. De beregnet dette for alle hushold som hørte inn under godset. I 1535 ble dette supplementert med bestemmelser om de bøter som skulle ilegges dersom arbeidstjenesten ikke ble utført. Rundt år 1500 begynte den keiserlige administrasjonen å ilegge alle undersåtter arbeidsplikt for å bygge festninger, og fra 1526 gjaldt denne arbeidsplikten for alle husholdere i Øvre Østerrike. Godseierne utnyttet denne arbeidsplikten til sin egen personlige fordel så godt de kunne. I 1568 krevde godsautoritetene i Øvre Østerrike pliktarbeid fra alle, også de som tidligere hadde vært fritatt for dette, eller penger, robotgeld, for å kjøpe seg fri fra dette pliktarbeidet. Disse kravene om stadig økt pliktarbeid førte til opprør. Under det store opprøret i 1595-97 var arbeidsplikten, eller tvangsarbeidet, et av de viktigste ankepunktene. Godseierne søkte også å kreve pliktarbeid fra barn og gamle folk. Det ble mulig å kjøpe barn fri fra tvangsarbeidet.
Etter avtalene i 1597 begynte myndighetene å gjøre pliktarbeidet om til en generell skatt. På lokalt nivå bestemte godseierne om pliktarbeidet skulle utføres eller omgjøres til en skatt, alt etter hva som passet best for godseierne. Omfanget av pliktarbeidet varierte sterkt mellom de forskjellige delene av Østerrike. I Steiermark var det i 1778 kommet opp i hele 165 dager, altså de fleste arbeidsdagene i året. Også i Bøhmen og Nedre Østerrike var arbeidsplikten knusende. Der ble godsene drevet på en annen måte enn i Øvre Østerrike. I de områdene som hadde den største arbeidsplikten ble godsene drevet direkte av godseieren eller hans godsforvaltning, jorda var altså i mindre grad leid ut til jordbrukerne. Der jorda var leid ut var godseierne mest interessert i å få arbeidsplikten gjort om til avgifter betalt kontant. Dette var tilfelle i Øvre Østerrike. Også andre plikter ble tatt inn i rikets lover, som plikten til å fore godseierens buskap og godseierens førsterett til å kjøpe undersåttenes produkter.
I de delene av Østerrike der arbeidsplikten ble omgjort til ei kontant betalt avgift kom denne til å utgjøre en stor del av godsenes inntekt. Under klostret Garsten lå et gods med 1.258 hushold i 1631. Disse betalte 2.166 gulden i robotgeld, som utgjorde 21,1% av klosterets bruttoinntekter. I løpet av femten- og sekstenhundretallet kom nye inntekter, som robotgeld, til å utgjøre mesteparten av godsenes inntekt. Den gamle faste jordleia ble stadig redusert av inflasjonen. Men ved å utvikle nye inntektsmuligheter gjennom å finne på stadig nye skatter og plikter, greide godseierne å øke sine inntekter. Rundt år 1600 var godsene avhengige av en kontantstrøm av skatter og avgifter som var fastsatt og drevet gjennom av staten. Godsene ble drevet som administrative enheter innen staten og var avhengige av de skatter og avgifter som ble generert på denne måten.
Å kalle denne omforminga av samfunnet for "reføydalisering" eller det "andre livegenskapen" informerer ikke om den utviklinga som foregikk. Utgangspunktet var keiserens finansadministrasjons arbeid for å øke pantsettingsverdien av keiserens eiendommer. I denne prosessen ble nye inntektskilder utviklet og gamle radikalt endret, og denne prosessen og de endringene som hadde funnet sted ble byråkratisert. I denne prosessen utviklet det administrative apparatet kontakt med enkeltpersoner på landsbygda etter hvert som husholdene ble gjennomtrengt av statens og godsenes politikk.
Der tidligere landsbysamfunnet var blitt holdt sammen av det selvadministrerende landsbyfellesskapet som selv forvaltet sine konflikter og sine ressurser, ble nå fra 1600-tallet av landsbygda holdt sammen av det byråkratiske apparatet til den absolutistiske østerrikske staten, formidlet gjennom godsforvaltninga og den provinsielle administrasjonen og rettsvesenet og gjennom husholdet som var blitt underlagt byråkratiet.
Hvordan ble husholdet underlagt byråkratiet, og hvordan fungerte denne byråkratiseringa av husholdet?
For å svare på dette spørsmålet går Hermann Rebel til Max Weber for å klargjøre teoretiske
begrep om byråkratisk autoritet og klassestruktur. Han skriver at i Webers skrifter finner man
tilstrekkelig mange elementer om en husholdets sosiologi til å kunne se det som en del av hans
sosiologi om klasse og byråkratisk dominans og til å bruke det til å forklare den sosialhistoriske betydning av de data som er framlagt og analysert.
Man kan begynne med Webers diskusjon av oppløsninga av husfellesskapet eller forsørgelsesfellesskapet (Versorgungsgemeinschaft). Det gikk over fra å være et produksjonsfellesskap der de forskjellige gjøremål til medlemmene bidrar til den felles velferd til medlemmene av fellesskapet, og utenfor det til "nabolaget" (Gemeinde), til et konsumfellesskap som ikke lenger koordinerer medlemmenes produktive aktivitet, og der medlemmenes sikkerhet hovedsakelig avhenger av det større samfunnet. Den viktigste grunnen til denne forandringa er, om man ser bort fra eksterne faktorer som veksten i pengeøkonomiens muligheter, det Weber kaller forandringer i "ansvarligheten" ("Rechenhaftigkeit") til husholdningsfellesskapets medlemmer. Denne forandringen i ansvarlighet var for Weber ikke noe nytt, eller en del av utviklinga mot moderniteten. Denne forandring fant også sted i antikken. Forandringen i ansvarligheten skapte nye og flere forhold som medlemmene av usholdningsfellesskapet stod i og undergravde dermed den egalitære fellesøkonomien til husholdningsfellesskapet. Denne forandringen skyldtes at man ble stilt ansvarlig overfor parter utenfor husholdningsfellesskapet. Denne forandring i ansvarlighet forandret radikalt betingelsene for barns medlemskap i husholdningsfellesskapet:
"deltakelsen p.g.a. fødsel i husholdningens felles aktiviteter med sine fordeler og plikter er erstattet av rasjonell sosialisering. Individet kan enda bli født inn i husholdsfellesskapet, men han er som barn allerede en potensiell arbeider (Kommis) eller "partner" i den rasjonelt ordnede virksomhet som samfunnet opprettholder."
Max Weber: Wirtschaft und Gesellschaft: Tubingen: J. C. B. Mahr, 1925, side 209. - Hermann Rebel side 140.
Det var presis denne splittelsen, basert på et begrep om ansvarlighet, som igjen var basert på arv og ekteskap, som tilskrev individene, deres familier, og husholdningene deres rette plass i den østerrikske landsbygdas husholdningsfellesskap. Inventarlistene som myndighetene satte opp, blant annet for å kontrollere at gårdenes verdi ikke ble forringet, viser at husholdningene var gjennomtrengt av et begrep om ansvarlighet som ikke bare tok hensyn til hvordan familien lyktes økonomisk, men som også oppdaterte kontoene mellom de forskjellige familiemedlemmene og andre medlemmer av husholdet fortløpende.
For å forstå husholdningsfellesskapet bedre i lys av byråkratisering og klasseforhold må vi forstå både dets markedssituasjon og de interne autoritetsforholdene. Beboerne av bondehusholdene var det som Weber kaller "imperativt koordinerte" grupper, underlagt den legitime og legalt-rasjonelle autoriteten til staten. Bondehusholdet, internt delt i forhold til markedet og autoritetsforholdene, var en klasse situasjon der individet og familieenheten fikk sin plass i henhold til både sine sjanser på markedet og i forhold til hvordan husholdets overhode ordnet familien. Husholdsoverhodene var i tillegg til å være gårdbrukere, leilendinger og familieoverhoder, også offisielt autoriserte administratorer av de skiftende familie-, eiendoms- og husholdsforholdene, som vi undersøker i denne studien. Forsøkene på å byråkratisere både keisernes gods og private gods etter legale og rasjonelle retningslinjer skapte en privilegert ervervsklasse (husholdningsoverhodene, husfedrene) som ble den lågeste byråkratiske instansen i Habsburgmonarkiet. Dette skal vi se nærmere på. Ellers bør det gjøres oppmerksom på at Max Webers klassebegrep er forskjellig fra Marx sitt klassebegrep i det Weber sitt klassebegrep legger mer vekt på autoritetsforhold og mindre vekt på eiendomsforhold.
I bondehusholdningene var det to forskjellige grupper personer. Den ene var den familien som leide gården og den andre var tjenerne og de losjerende, som var underlagt husfarens autoritet. Denne autoriteten hadde blant annet sitt grunnlag i at husfaren representerte alle som bodde i huset i forhold til myndighetene. Han hadde derfor disiplinær myndighet i husholdet i forhold til alle som levde der.
Det fantes folk som ikke bodde i noe registrert hus. De var herreløse. I et samfunn der beskyttelse fra en eller annen offisielt anerkjent autoritet var nødvendig for en persons sosiale status ekskluderte denne mangelen på beskyttelse de som manglet den fra å nyte de "friheter" og rettigheter som fantes, og tvang dem inn i et liv på kanten av samfunnet og økonomien. De kunne leve i ei hytte i skogen, eller være vandrere, tiggere eller sigøynere. Hvor mange herreløse personer som fantes finnes det ingen fullstendig oversikt over. I et område ved grensen til Bøhmen ble det i 1615 funnet 113 uregistrerte hus. Folkene her livnærte seg som trekullbrennere, glassblåsere, trearbeidere og kurvmakere og liknende. Bare seksten av disse husholdene anerkjente ingen herres overherredømme. I dette undersøkte området var det 2.000 hushold. Vi vet ikke hvor nøyaktig denne undersøkelsen ble gjort eller hvor representativt dette området er.
Denne herreløse klassen markerte grensen for et byråkratisk system der den minste administrative enheten var bondehusholdet. De herreløse ble betraktet som en plage og en trusel mot den eksisterende orden. De var unyttige personer som hadde valgt ikke å lide seg gjennom livet som tjenere i et bondehushold. Etter som tida gikk ble det flere og flere herreløse personer. Fra 1680 begynte myndighetene å ta barna fra de herreløse og gi barna til de registrerte husholdene. I 1727 ble det i en offisiell undersøkelse funnet mer enn 25.000 herreløse personer i Øvre Østerrike, inkludert 7.000 barn. Det ble forbudt å øke antallet hytter som var tilgjengelige for de herreløse. Karl VI erklærte at de skulle inngå i et registrert hushold og nektet dem å gifte seg. Men siden antallet herreløse økte og det ikke var mulig å bringe disse til å ta tjeneste ble det fra 1770-tallet tillatt for dem å bygge seg hytter i utmarka der de kunne livnære seg ved selvstendig arbeid. De herreløse fikk også lov til å holde kveg og å handle med kveg.
De herreløse økte i antall blant annet siden mange tjenere rømte fra de brutale forholdene som de ble tilbudt. Å leve som herreløs var det mest humane alternativet for mange. De herreløse var et logisk biprodukt av en tilstand der husholdene og familielivet var delt mellom de som var husholdsoverhoder eller hadde mulighet for å bli det gjennom arv, og de som ikke hadde noen annen mulighet enn å leve på bunnen av rangstigen og der utføre alt arbeidet ofte uten betaling eller autoritet.
Det ble i Øvre Østerrike skapt to klasser personer, de som hadde arvelige leiekontrakter på gårdene og ei stadig voksende eiendomsløs befolkning som var nødt til å leve som tjenere. Bondesjøleie ble avskaffet gjennom keiserens administrative overtakelse av gårder som ikke var eid av adelen eller kirka eller som ikke allerede var eid av keiseren. Keiseren gikk også på andre måter inn for å sette alle som drev gårdsbruk på samme fot og i så like forhold som mulig. Gårdbrukernes leiekontrakter og forhold ellers ble standardisert i følge bestemmelser truffet av keiseren. Magnatene var tvunget til å følge dette opp. De kunne ikke lenger behandle gårdsbrukene bare som enheter som hørte inn under godset, men måtte også behandle dem som enheter som lå under keiserens og rikets lov.
I løpet av andre halvdel av 1500-tallet var det to utviklingsforløp som skilte husfedrene ut fra resten av husholdet og ga husfedrene større muligheter og større legalt ansvar.
De eldste lovene i Øvre Østerrike stammet fra Bayern. De hadde som siktemål å opprettholde ro og orden. Dette til forskjell fra de gamle lovene i for eksempel Franken, som siktet mot rettferdighet. Dette gjorde at det var lettere og mindre konfliktfylt å administrere og samordne lovene i Øvre Østerrike enn i Franken. Taiding var et årlig møte der alle undersåttene i distriktet var samlet. Det ble ledet av lensmannen og der ble lovene og andre bestemmelser lest opp. Anvendelsen og forståelsen av disse lovene og bestemmelsene kunne diskuteres. Utover 1500- og 1600-tallet økte antallet lover og bestemmelser sterkt og gjorde livet mer komplisert. Faren for å bli bøtelagt eller fengslet eller utsatt for inkvisisjonen økte.
Den grunnleggende enheten i disse nye lovene ble husholdet under ledelse av husfaren. Lovene la stor vekt på å skille ut og klargjøre husholdet som en selvstendig legal enhet. Ved inngangsdøra til huset sluttet godseierens myndighet og husfarens myndighet overtok. Det kom også lover for husholdene som fastsatte rettigheter og plikter for de forskjellige husstandsmedlemmene. Husfedre krevde inn skatt fra alle som var bosatt i huset og som var skattepliktige.
I det alpine Østerrike hadde det store bondeopprøret i 1525 en viss suksess i det det lyktes å begrense godseiernes innflytelse i landsbyene. Dette skjedde ikke i Øvre Østerrike. Der ble kommunen, eller landsbyen, som selvstyrt enhet fullstendig satt til side. Den myndighet som hadde ligget hos landsbyene ble overtatt av godseierne. Tidligere hadde landsbyfellesskapet administrert reglene som omgav eiendom og jord og ekteskap og arv. Denne administrasjonen ble overtatt av godseierne.
I Middelalderen hadde tre parter utøvd rettigheter i forhold til gården:
Videre kunne en person leie jord av en godseier og samtidig være livegen under en annen herre (Leibherren), og i noen grad også være underlagt en tredje herres jurisdiksjon. Ferdinand I sine juridiske reformer avskaffet den myndigheten som både landsbyene og rivaliserende herrer hadde overfor leilendingen, og samlet juridiksjonen hos godseieren. Disse lot leilendingene drive gårdene sine som leilendingene selv ønsket, og lot dem også starte ny virksomhet, så lenge eiendommens verdi ikke ble redusert. Og eiendommene kunne ikke deles opp. Oversikten over alle gårdens hus og gjenstander, og deres verdi, ble utvidet til også å omfatte godseierens krav på å ha fortløpende oversikt over alle transaksjoner som husholdet og dets medlemmer gjorde. Dette betyr ikke at andre medlemmer av husholdet enn husfaren og kona hans hadde noen selvstendig rettslig stilling.
Husfaren bestyrte tjenernes eventuelle arv. De losjerendes arvede midler ble også bestyrt av husfaren til de eventuelt giftet seg. Tjenerne hadde ikke rett til å gifte seg. Kårfolkene, som tidligere hadde drevet gården, solgt leiekontrakten til sine etterfølgere for en pris som vanligvis ikke lå langt fra markedsprisen. I tillegg sikret de seg store ytelser fra gården i form av brensel og den beste maten som ble produsert, og gjerne også tjenester, som de ikke betalte for. Den betydelige pengesummen de mottok brukte de til å spekulere med, viser et mangfold av kontrakter. Det var når leilendingene ble kårfolk at de kunne leve det gode liv.
Hermann Rebels tese er at:
"den østerrikske bondefamilien var en klassesituasjon der en klasse som leide gårdene utbyttet sin rollefamilie for å delta i konkurranse om status innen sin egen klasse. Slik status konkurranse fant sted ikke bare i det større samfunnet og i landsbyene, men også i familien selv. Konfliktens og interessens fellesskap innen storfamilien, mellom arvingen og hans ektemake på den ene siden og de eldre på den andre siden, bestod av en av samfunnets mest grunnleggende statuskonflikter. Kårfolkene kombinerte en kontrollerende interesse i land og kredittmarkedet med et konsummønster og livsplaner som var frigjort fra ansvaret og restriksjonene som bebyrdet deres etterfølgere som leilendinger. De hadde derfor gode muligheter til å skaffe seg status og ære som ville heve dem over andre leilendinger. Statustaktikken til storfamiliens eldre og leilendingene var til fordel for enkelte individer og ikke for hele familien. Bortsatte barn og søsken levde i en annen verden der de ble utbyttet som tjenere og dagarbeidere av den leilendingsfamilien som de delte hushold med.
Hermann Rebel: side 198.
Den østerrikske bondefamilien var ikke harmonisk og konfliktfri. Den erfarte en indre rollekonflikt der individenes søken etter status gjennom å tilegne seg nye økonomiske og administrative yrkesroller ikke gikk sammen med nære, tillitsfulle og fortrolige forhold i familiegruppa. De barna som ikke overtok gården endte gjerne som tjenere eller bortsatte barn. Var de heldige kunne de ende opp som losjerende i andre hushold mens arven deres ble forvaltet av husfedrene, en arv de kanskje aldri ville motta.
Hermann Rebel skriver:
"individene må ha erfart ekstrem sosial "ambivalens", om ikke rett og slett smerte, ved de motsetningene denne undertrykkelsen skapte i familielivet. Fedre var også ledere for husholdningene, og som slike var de konfrontert med en annen referansegruppe - godseierne og godsforvalterne, som handlet på egne og statens vegne. De negative sanksjonene som truet en leilendings sosiale forhold sikret at de autoritetsrelaterte rollene fikk førsteprioritet, og familierollene fikk mindre betydning, i forhold til de andre familiemedlemmene. Situasjonen var, i sin utilslørte form, nesten uutholdelig.
Rundt år 1600, hadde allerede det østerrikske landsbygdsamfunnet begynt å utvikle seg, lenge før den industrielle teknologien, og de sosiale formene som fulgte med den gjorde sin innmarsj, mot en ødeleggelse av de følelsesmessige menneskelige forhold og mot en instrumentell rasjonalitet som underordnet de menneskelige relasjonene til sine egne formål. Alle, både husets herre og så vel som de bortsatte, led under denne statens invasjonen i familien."
Hermann Rebell: side 226.
Det ble alminnelig å sende barna bort til oppfostring i andre familier. For losjerende ble dette nødvendig siden de ikke levde under forhold der de kunne fostre opp sine barn. For leilendingene kunne dette være en måte å slippe å møte de følelsesmessige krav barn stiller. Andres barn var det lettere å behandle som gratis arbeidskraft som skulle disiplineres.
Herman Rebel skriver at opprøret i 1626 skilte seg fra opprøret i 1525 på den måten at det var ikke selvstyrte landsbyfellesskap som kjempet for sin selvstendighet, som i 1525, men et oppgjør innenfor byråkratiet. Lederne for opprøret i 1626 var personer som hadde gjort det godt innen det eksisterende systemet, og nådd så langt som det var mulig. Deltakerne derimot var husfedre av ulik status og økonomisk stilling. En detaljert gjennomgang av klagene fra juli viser at opprørerne handlet som et politisk parti ute etter å fremme og forsvare et bestemt syn på den byråkratiske staten. Den viktigste klagen opprørerne hadde over motreformasjonen var at den avbrøt og forstyrret provinsens styresett og velferd siden den satte utryddelse av protestantismen over den effektive gjennomføring av den administrative prosessen. Erfarne administratorer ble avsatt og erstattet med uerfarne personer som verken var kvalifiserte eller i stand til å utføre det arbeidet som de ble satt til. Administrasjonen ble ransaket og folk ble trakassert og satt i arrest, og uskyldige tjenestemenn ble til og med drept. Spesielt ble det protestert mot katolikkenes tyranniske administrasjon av skolene. Protestantiske husfedre måtte enten bli katolikker eller forlate landet. I begge tilfeller ville de tape mye på det de gjorde. Motreformasjonen var en voldsom affære. De aller fleste opprørerne var husfedre og fungerte som det lågeste nivået i det landsomfattende statsbyråkratiet. De var ikke engasjert i en klassekamp, som ved opprørene i 1525 og i 1595. I 1626 var opprørerne medlemmer av et byråkratisk hierarki, og motreformasjonen truet deres plassering innen dette hierarkiet, og hindret det i å fungere. Opprørerne var en gruppe som var utpekt til å utsettes for byråkratisk trakassering, og som motsatte seg dette. Opprørerne krevde religionsfrihet, og viste til at de hadde tjent huset Habsburg svært lenge, og dette burde gi dem en viss sikkerhet der de ikke var utsatt for trakassering.
Rebel skriver at bondeopprørerne i 1626 var de første moderne menn. De krevde at betingelsene for å inneha stilling som leilending/gårdbruker og statens mann ikke ble blandet sammen med privatlivets rettigheter som selvvalgt religionsform og et uavhengig familie- og husholdsliv. Opprørerne appellerte til den unge legale og byråkratiske tradisjonen til den habsburgske staten, og forstod ikke at dens fundament var et annet. Et velfungerende byråkrati blir irrasjonelt dersom dets berettigelse blir at det fungerer knirkefritt. Dets berettigelse i habsburgerstaten var å vedlikeholde hierarkiet og dominansen og utøvelse av utenombyråkratisk makt. Opprørerne tapte, og måtte gå over til katolisismen for å beholde gårdene som de drev. Men i mer enn hundre år framover var det mange hemmelige protestanter i Østerrike.
Hva med de menneskene som stod under det byråkratiske systemet? Enkelte av dem gjorde opprør mot systemet noen år senere, i 1632 og 1635 og 1636. Deres opprør stilte ikke hærer på mange tusen mann som var sterke nok til å slå Riket i viktige slag, som de store bondeopprørene hadde gjort. Disse opprørerne var noen hundre mennesker som gikk i skogene og i fjellene og bar bannere og vimpler og spilte på trommer, horn, fioliner og trompeter, ledet av visjonære fantaster.
En av disse revolusjonære fantastene var rebellpredikanten Jacob Greimbl. Hans følge dukket opp i 1630. Jacob Greimbl dukket første gang opp i skriftlige kilder i 1626. Han ble da arrestert for å forkynne protestantismen. Senere arbeidet han bak frontene for de protestantiske hærene under trettiårskrigen. Han reiste opprørsstyrker, og i oktober 1632 ble opprørsstyrkene hans slått og i februar 1633 ble Greimbl halshogget.
Samtidig med Greimbl var en annen rebellpredikant aktiv i Øvre Østerrike. Det var Martin Aichinger, mest kjent som "Laimbauer", som gården hans var kalt. Første gang han ble arrestert ble han sluppet fri fordi det ble antatt at han var gal. Han mistet gården fordi han ikke fulgte det byråkratiske regelverket. Deretter vandret Laimbauer rundt og bodde hvor det falt seg i tre år. I denne tida videreutviklet han sin teologi. Våren 1635 dukket han opp i åsene nord for Donau med et følge på flere hundre mennesker. De vandret fredelig rundt i landskapet, men avviste kontakt med myndighetene. Myndighetene var redde for at Laimbauer og hans følge ville gå sørover for å slutte seg til det opprøret som foregikk sør for Donau, i Steiermark og Kärnten. Gruppen gikk i oppløsning, men neste vår var Laimbauer på nytt ute og vandret sammen med et stor følge. På nytt omringet myndigheten Laimbauer og hans følge og søkte å nedkjempe dem. Men myndighetene mislyktes i første forsøk. Myndigheten organiserte en militia bestående av tjenestemenn og husfedre, men i et slag 8. mai 1636 ved Neumarkt beseiret Laimbauer og hans følge denne militiaen. Dette førte til at myndighetene begynte å reise større troppestyrker for å nedkjempe Laimbauer. I mai hadde stenderforsamlinga samlet over 1.000 mann under våpen for å ta Laimbauer og hans følge på 400 personer. I en landsby på en høyde ved Donau, rett overfor den senere dødsleiren Mauthausen, ble Laimbauer angrepet. Etter tre timers kamp ble husene der Laimbauer og hans følge holdt til brent ned. Laimbauer ble såret og arrestert. Følget hans ble massakrert. Laimbauer ble torturert til døde på markedsplassen i Linz 20. juni 1636.
Hva var Laimbauers budskap? Laimbauer lovte en ny himmel og en ny jord for sitt følge. Motstanderne hans hevdet at han var agent for djevelen. Laimbauer lot håret vokse til anklene. Han bar en kvit drakt og et trefarget skulderskjerf og hadde fjær i hatten. Han hevdet at han hadde kontakt med Gud og englene og at han hadde fått makt til å tilgi synder. Han hevdet at Gud hadde utnevnt ham til å erstatte Jesus fram til Dommedag siden Jesus var blitt for feit. Dette kunne være en analogi til både den oppsvulmede katolske kirka og til at husfedre satte bort sine egne barn og tok inn andres barn som det kunne være lettere å gi hard behandling, og som ikke hadde noen krav på husholdets formue. Både Laimbauers følge og Greimbls følge nektet å ha noe med myndighetene å gjøre. Myndighetene forstod ikke hva disse følgene var ute etter.
Greimbl var motstander av ekteskapet, og han levde "i synd" sammen med en ung kvinne som var datter av en høg tjenestemann. Laimbauer var også motstander av ekteskapet, selv om han var gift og viet folk. Laimbauer var ikke i prinsippet motstander av ekteskapet, men motstander av det ekteskapet hadde blitt i det gjennombyråkratiserte husholdet. Ekteskapet var blitt et privilegium for husfaderklassen. Losjerende kunne bare gifte seg etter omfattende undersøkelser av deres religiøse og økonomiske status, og den store majoriteten som bestod av bortsatte og tjenere kunne ikke gifte seg i det hele tatt. Derfor mente Laimbauer at ulovlige bryllupsseremonier var riktige.
Både Greimbls følge og Laimbauers følge bestod først og fremst av ungdommer. Av de 300-400 personene i følget til Laimbauer våren 1635 var bare 60 væpnede menn. Resten var kvinner og gutter. Massakren der Laimbauers følge ble utryddet var nedslakting av ubevæpnede kvinner og barn. En av disse guttene ble også lemlestet og torturert til døde på markedsplassen i Linz sammen med Laimbauer. Den militsen som stod for nedslaktinga bestod ikke av profesjonelle soldater, men av husfedre. Med nedkjempelsen av Laimbauers bevegelse stod for første gang de direkte undertrykkerne, husfedrene, samlet i kamp mot de som led mest under undertrykkelsen, de bortsatte og tjenerne.
Året 1636 så den endelige seieren til habsburgernes absolutistiske statsform. Begivenhetene dette året demonstrerer klart hvilket ondt og ødeleggende regime dette var. De unge som ble massakrert var bare regimets mest synlige ofre.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Hermann Rebels bok: "Peasant Classes. The Bureaucratization of Property and Family Relations under Early Habsburg Absolutism 1511-1636."