Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Rosa Luxemburg og den tyske Revolusjonen
Med opprøret til sjøfolkene i Kiel i november 1918 begynte den tyske revolusjonen. Den har jeg skrevet om både i oversiktskapitlet om tysk historie for 1918-1933 og i kapitlet "Sosialismen i Tyskland".
Den sjette november ble røde flagg heiset i Hamburg, Lübeck og Bremen, og i München ble den Bayerske republikken erklært. Rådsforsamlinger ble satt opp overalt, også av soldatene i hæren. Det var klart at Tyskland ville komme til å tape krigen dersom den fortsatte, og hærens overkommando gikk inn for å søke fred.
Fyrst Max av Baden, som ble ansett for å være ganske liberal, ble bedt om å være kansler. Han bad keiseren om abdisere til fordel for kronprinsen, og sa at det var den eneste måten å redde monarkiet på. Dette ville ikke keiseren, men han ble tvunget til å gå av. Fyrst Max forstod at han ikke greide å beherske situasjonen, og bad sosialdemokratenes leder, Ebert, om å overta som kansler. Ebert vurderte å opprette et konstitusjonelt monarki. Men mens han diskuterte situasjonen med andre sosialdemokratiske ledere kom et rykte om at Karl Liebknecht ville proklamere en tysk rådsrepublikk. Visstnok som svar på dette tok Philipp Scheidemann, sosialdemokrat og medlem av den nye regjeringa, og gikk ut på balkongen til Riksdagsbygninga og proklamerte den tyske republikken, uten å ha rådført seg med Ebert. Dermed var det gjort, den niende november 1918, og det var ugjenkallelig. To timer senere proklamerte Liebknecht en "fri, sosialistisk tysk republikk", og ikke en rådsrepublikk.
Ebert gikk i en allianse med hærens overkommando. Der overtok Wilhelm Groener som sjef. Hæren skulle støtte den sosialdemokratiske regjeringa mot at regjeringa beskyttet hærens integritet. De rådførte seg med hverandre hver dag.
Rosa Luxemburg kom til Berlin den 10. november. Hun hadde sekstiseks dager igjen å leve. Hun kom til Berlin fire dager etter at revolusjonen hadde begynt å bølge over Tyskland.
Rosa Luxemburg telefonerte Mathilde Jacop fra jernbanestasjonen, og fikk snakke med mor hennes som fortalte at Mathilde var i Breslau, men Rosa ble inviteret til mor til Mathilde. Men snart kom Jogiches, Liebknecht og Paul Levi og hentet Rosa og tok henne med til redaksjonslokalene til "Berliner Lokalanzeiger". Den foregående natta hadde en gruppe arbeidere okkupert denne høyreorienterte avisen. Det første eksemplaret av det som ble det offisielle organet til Spartakusforbundet, og seinere til kommunistpartiet, var datert 9. november, og bar navnet "Røde Fane" -Die Rote Fahne. Det store oppslaget var "Berlin under den Røde Fane".
Da Rosa Luxemburg kom ble det hennes oppgave å forhandle med trykkeriarbeiderne. De ville ikke fortsette arbeidet. Og de vaktene som hadde tatt på seg å beskytte spartakistene og trykkeriet hadde tatt trykkeriarbeidernes side, og hadde vendt våpnene mot spartakistene og prøvde å holde dem som fanger. Etter langvarige forhandlinger fikk spartakistene gå, og Rosa gikk sammen med vennene til hotell Excelsior.
Neste veke bodde Rosa Luxemburg på hotellet. Rommet ble et slags hovedkvarter for spartakistene, og folk kom og gikk heile tida. Den første saken som måtte ordnes var at spartakistene måtte få kontroll over en avis for å kunne kommunisere med befolkninga. Til slutt greide de å få tak i et magasin som het "Den lille journalen". Og tredje nummer av "Røde fane" kunne komme ut den 18. november. Rosa Luxemburg tok seg av redigeringa av "Røde fane". Det var knapt noen til stede som hadde noen erfaring med avisdrift.
Rosa Luxemburg arbeidet intenst for stadig å gjøre "Røde fane" bedre, og brukte hele den tida hun var våken i redaksjonslokalene. I løpet av to måneder skrev Rosa Luxemburg selv mer enn tjue artikler. Hun var svært ambisiøs på den Røde fanes vegne. Det litterære nivået skulle være høgt samtidig som den skulle henvende seg til mange folkegrupper. Rosa Luxemburg planla vedlegg til spesielle grupper, som soldater, kvinner og unge mennesker.
Bolsjevikstyret i Russland skapte frykt i Tyskland, og spartakistene ble sammenliknet med bolsjevikene. Dette var en måte å demonisere spartakistene på. Elzbieta Ettinger skriver at i det lange løp hjalp dette til med å åpne veien for Adolf Hitler.
Rosa Luxemburg motsatte seg at spartakistpartiet skulle kalles for kommunistiske, og ville at det skulle kalles et sosialistisk parti, og grunnen til dette var at hun ville markere distanse til bolsjevikene, som kalte seg for kommunister, og nærhet til de demokratiske vesteuropeiske sosialistpartiene, som kalte seg for nettopp sosialistiske. Men hun ble nedstemt. Rosa Luxemburg ville også unngå at bolsjevikene kom til å dominere Internasjonalen, og hun ville at Internasjonalens kongress skulle møtes i Tyskland. Hun gikk også mot at den tredje Internasjonale skulle opprettes, og ba de tyske utsendingene til Moskva stemme mot dette. Rosa Luxemburg var en sterk motstander av den terroren som Lenin stod bak. Hun skrev at "den proletære revolusjonen krever ikke terror for å oppnå sine mål; den hater og avskyr massemord". En av grunnene til at Rosa Luxemburg motsatte seg bolsjevikene var også grunn til at hun motsatte seg styret til Ebert og den tyske sosialdemokratiske regjeringa:
Sosialisme vil ikke og kan ikke bli skapt med dekreter; heller ikke kan den bli opprettet av ei sosialistisk regjering, uansett hvor utmerket. Sosialismen må bli skapt av massene, av hver proletar ... Bare det er sosialisme, og bare slik kan sosialismen bli skapt.
Rosa Luxemburg var i full virksomhet i november, og hun levde og var fri, og utøvde sin frihet. Men hun var politisk isolert siden hun tok avstand fra begge de to seierherrene som etter krigen hadde steget ut av den sosialistiske bevegelsen, Lenin og Ebert, de russiske bolsjevikene og de tyske sosialdemokratene. Også blant spartakistene var det gjerne et flertall som støttet den bolsjevikiske revolusjonen, Liebknecht og Paul Levi gjorde det. Derfor var Rosa Luxemburg var i et mindretall selv innenfor Spartakistforbundet. Rosa Luxemburg hilste Lenins kommissær Karl Radek med at "Vi trenger ingen kommissær for bolsjevisme", og "bolsjevikene er velkomne til å holde sin taktikk for seg selv".
Rosa Luxemburg hadde vanskeligheter med å finne et høvelig sted å bo. Hun ble kastet ut fra hotellene, og hennes tidligere bosted lå for langt fra redaksjonslokalene til at det var akseptabelt. Mange aviser førte dessuten en kampanje mot henne, og trykte ryktekampanjer der hun ble framført som en blodig bolsjevik.
Den sjette desember 1918 okkuperte regjeringssoldater lokalene til Røde fane og åpnet ild med maskingevær mot en demonstrasjon av spartakister og drepte atten spartakister og såret tretti. Grunnen til denne okkupasjonen er usikker.
Denne nedskytinga av spartakister ble kjent som Chausseestrassemassakren. Med den kom begivenhetene inn i en ny fase. Den sjuende desember foregikk en spartakistdemonstrasjon, og for første gang var den beskyttet av bevæpnede arbeidere. Neste dag fulgte en stor demonstrasjon. Juledagen var det skuddveksling mellom regjeringstropper og revolusjonære sjømenn som hadde forskanset seg i de kongelige stallene, og som krevde livene til elleve sjømenn og femtiseks soldater.
Det kom til sammenstøt mellom arbeidere og soldater over hele landet, og en streikebølge gikk over landet. Det svirret med rykter og beskyldninger. Og spartakistene forble et lite mindretall. Til den første kongressen av arbeider og soldatråd var det store flertallet av de 489 utsendingene sosialdemokrater.
I jula gikk de soldatene som hærens overkommando hadde samlet i Berlin heim. Da kunne spartakistene satt i gang ei oppstand uten å møte motstand. Men de gjorde det ikke. Spartakistene var opptatt av indre forhold og av å definere seg selv. Skulle de framtre som et eget parti, og i så fall, skulle det kalles for "kommunistisk" eller "sosialistisk"? Søndag 29. desember debatterte spartakistene dette spørsmålet, og samtidig beordret Ebert frikorps inn i Berlin. Frikorpsene var forløpere for Hitlers SA, og bestod av personer av samme kaliber.
Den 31. desember 1918 holdt Rosa Luxemburg sin siste offentlige tale, på stiftelsesmøtet til det tyske kommunistpartiet (KPD). Hun satte ikke pris på splittelsen fra SPD. Talen ble også trykt i Røde Fane. Et utdrag av den står i den boka som er redigert av Paul Le Blanc, og jeg refererer:
Kamerater! Vår oppgave i dag er å diskutere og vedta et program. Når vi tar på oss denne oppgaven handler vi ikke bare ut fra den betraktning at vi i går stiftet et nytt parti og at et nytt parti må formulere et program. Store historiske bevegelser har gitt de bestemmende årsaker til dagens overlegninger. Tiden har kommet der hele det sosialistiske programmet til proletariatet må etableres på et nytt grunnlag. Vi er stilt overfor en posisjon som er lik den Marx og Engels stod overfor da de skrev "Det kommunistiske manifestet" for sytti år siden. Det kommunistiske manifestet handlet om sosialismen, med virkeliggjørelse av sosialismens mål, som den umiddelbare oppgaven til den proletære revolusjonen. Både Marx og Engels trodde at den umiddelbare innføring av sosialismen stod for døra. Alt som var nødvendig var å gjennomføre en politisk revolusjon, å gripe den politiske makta i staten, og sosialismen ville da umiddelbart bli virkelighet.
Som dere er klare over foretok Marx og Engels en grundig revisjon av denne forestillinga. I det forordet som de sammen skrev til den utgaven av Det kommunistiske manifestet som kom ut i 1872 finner vi det følgende: "Ingen spesiell vekt er lagt på de revolusjonære tiltakene som er foreslått i slutten av del to. Den delen ville på mange måter bli ordlagt på en annen måte i dag. I lys av den enorme framgang som moderne industri har gjort de siste tjuefem årene og den følgende forbedrede og utvidede organisering av arbeiderklassen, i lys av de praktiske erfaring som er vunnet, først i februarrevolusjonen, og så enda mer i Pariskommunen, der proletariatet for første gang holdt politisk makt i to hele måneder, har dette programmet i noen detaljer blitt foreldet. Spesielt en ting ble vist av Kommunen, at den arbeidende klassen ikke ganske enkelt kan overta det ferdige statsmaskineriet og bruke det til sine formål.
Og så gikk Rosa Luxemburg over til å sitere de delene av Det kommunistiske manifestet som var utdaterte, fra slutten av manifestets andre del:
Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til litt etter litt å frata borgerskapet all kapital, til å sentralisere alle produksjonsmidler i statens hender, dvs. når proletariatet er organisert som herskende klasse, og til hurtigst mulig å øke produksjonskreftene.Dette kan i begynnelsen bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og i de borgerlige produksjonsforhold, altså ved forholdsregler som økonomisk synes å være utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens forløp danner en drivfjær ut over sin egen direkte virkning, og som er et uunngåelig middel for å omvelte hele produksjonsmåten.
Disse forholdsregler vil selvfølgelig arte seg forskjellig i de forskjellige land.
For det mest fremskredne land vil imidlertid de følgende nokså alminnelige framgangsmåter kunne komme til anvendelse.
- Ekspropriasjon av grunneiendommen og anvendelse av grunnrenten til statsutgifter.
- Sterkt progressive skatter.
- Avskaffelse av arveretten.
- Konfiskasjon av alle emigranters og opprøreres eiendom.
- Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
- Sentralisering av trafikkvesenet i statens hender.
- Utvidelse av fabrikkene og produksjonsinstrumentene som eies av staten, nydyrking og forbedring av jorden etter en gjennomgående plan.
- Lik plikt for alle til å arbeide, opprettelse av industrielle arméer, især for jordbruket.
- Koordinasjon av virksomheten i jordbruk og industri, med gradvis opphevelse av skillet mellom by og land.
- Fri utdannelse for alle barn i offentlige skoler. Avskaffelse av barnearbeidet i dets nåværende form i fabrikkene. Sammenknytning av oppdragelsen med produksjonen i samfunnet etc.
Dette er i hovedsak de oppgavene som vi står overfor i dag. Det er med slike tiltak at vi skal virkeliggjøre sosialismen. Fra dette programmet ble formulert og fram til i dag har det gått sytti år, og den historiske utviklinga har brakt oss tilbake til det standpunktet som Marx og Engels i 1872 forkastet som feilaktig.
I løpet av de siste sytti årene har både kapitalismen og den sosialistiske arbeiderbevegelsen gjennomgått ei enorm utvikling. Arbeiderklassens utvikling har vært spesiell. Da Marx og Engels etter skuffelsen i 1848 ga opp tanken på at arbeiderklassen umiddelbart kunne innføre sosialismen, oppstod sosialistiske parti i alle land, inspirert av ulike mål. Det umiddelbare målet var detaljarbeidet, de daglige kampene i politikken og arbeidslivet. Gradvis ville proletære hærer bli skapt, og disse hærene ville bli klare til å virkeliggjøre sosialismen når den kapitalistiske utviklinga var blitt moden. Det sosialistiske programmet var dermed opprettet på et helt forskjellig grunnlag, og i Tyskland tok forandringa en spesiell form. Fram til sammenbruddet den fjerde august 1914 tok det tyske sosialdemokratiet utgangspunkt i Erfurtprogrammet. Og i dette programmet var de såkalte umiddelbare målene satt i forgrunnen, og sosialismen var som en ledestjerne.
Den fjerde august kom ikke som lyn fra klar himmel. På hvert årsmøte hadde de energiske protestene fra venstrefløyen mot en rent parlamentarisk politikk blitt uthengt som anarkisme og antimarxisme. Det som ble holdt for å være marxisme var alle former for opportunisme. Slik ble det tyske sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen nødt til å holde seg innenfor det kapitalistiske samfunnet, og det ble ikke gjort alvorlige forsøk på å omstyrte kapitalismen.
Men nå har vi kommet til det punktet der vi igjen kan slutte oss til Marx. Dersom vi i dag erklærer at den umiddelbare oppgaven til proletariatet er å gjøre sosialismen til en levende virkelighet og å ødelegge kapitalismen fullstendig, stiller på oss på den grunnen som Marx og Engels stilte seg på i 1848.
Rosa Luxemburg tok avstand fra den sosialdemokratiske ledelsen, og hun var optimist. Hun sa at trodde at den største halvdelen av den tyske arbeiderklassen marsjerte under spartakistenes banner, og at også blant de som ikke allerede var med dem var det tilhengere og framtidige våpenbrødre.
Det som er igjen etter krigen av det borgerlige samfunnet er bare en gigantisk skrothaug, sa Rosa Luxemburg. Formelt er naturligvis alle produksjonsmidlene og alle de avgjørende maktmidlene fortsatt i hendene til de dominerende klassene. Men herskerne vil med disse ikke oppnå annet enn gjenopprette kaos. I dag er ting satt så på spissen at menneskeheten står overfor bare to alternativ: Å forgå i kaos, eller å finne frelse i sosialismen. Og sosialismen er uunngåelig og en historisk nødvendighet.
Vårt program står i motsetning til de ledende prinsippene i Erfurtprogrammet. Det tar avstand fra å skille mellom de såkalte umiddelbare og minimale kravene som er formulert for den politiske og økonomiske kampen, og de sosialistiske målene som betraktes som et maksimal program. Vi vet ingenting om minimal og maksimal program, vi vet bare en ting, sosialisme, det er det minimum vi vil sikre.
Jeg vil bare trekke opp de store linjene der programmet vårt skiller seg fra Erfurtprogrammet, og ikke ta opp detaljene i programmet, sa Rosa. Og så må vi forstå den situasjonen som vi står i her og nå, og hva vi må gjøre.
Vi har nå en krise i utviklinga av den tyske revolusjonen. Første akt av revolusjonen er nå over. Nå er andre akt i ferd med å begynne. For å vite hva som er ugjort må vi studere grundig det som har skjedd fram til nå.
Bevegelsen begynte den niende november. Revolusjonen av 9. november var karakterisert av at den var inadekvat og svak. Det forbauser oss ikke. Revolusjonen fulgte etter fire år med krig. Det som skjedde niende november var bare i liten grad seieren til et nytt prinsipp, det var ikke mye mer enn sammenbruddet av imperialismen.
Imperialismen brøt sammen på en kaotisk og planløs måte. Det eneste som skapte sammenheng, det eneste reddende prinsippet var "Dann arbeiderråd og soldatråd". Slik var revolusjonens slagord. Og det var fra russerne vi lærte å danne arbeiderråd og soldatråd.
Rosa Luxemburg skrev videre at uansett i hvilket land den proletære revolusjonen bryter ut i etter Tyskland, så vil det første steget være å danne arbeiderråd og soldatråd. Hun angrep også den tyske regjeringa for å gå sammen med den engelske i angrep på den russiske revolusjonen.
Rådsbevegelsen er det som skiller revolusjonen i dag fra tidligere revolusjoner, borgerlige revolusjoner. Det første skriket til revolusjonen den niende november var etter arbeiderråd og soldatrådene. Dette var kampropet, og det er gjennom rådene at vi kan vente å virkeliggjøre revolusjonen. Men det er karakteristisk for de motsetningsfylte sidene ved revolusjonen, som kjennetegner enhver revolusjon, at da dette mektige ropet ble hørt var revolusjonen så famlende og manglet så sterkt initiativ og målbevissthet at den 10. november lot våre revolusjonære nesten halvparten av de maktmidlene de hadde grepet den 9. november gå fra seg. Vi lærer av dette at på den ene siden er vår revolusjon underlagt den overmektige historiske determinismens lover, en lov som garanterer at til tross for vanskeligheter og komplikasjoner og våre feil skal vi steg for steg nærme oss vårt mål. På den andre siden må vi erkjenne at sammenlikner vi det strålende kampropet med de resultatene som er oppnådd, så er disse ikke mer enn de første usikre stegene til revolusjonen, som fortsatt har en lang vei å gå.
Tida som har gått siden niende november har vært fylt av illusjoner. Den primære illusjonen til arbeiderne og soldatene som gjorde revolusjon har vært troen deres på muligheten for enhet under sosialismens banner. Hva kunne mer karakterisere den indre svakheten til revolusjonen av niende november enn det faktum at i selve begynnelsen gikk lederskapet over i hendene til personer som noen få timer før revolusjonen brøt ut hadde oppfattet det som sin viktigste plikt å advare mot revolusjon - og forsøke å gjøre revolusjon umulig - personer som Ebert, Scheidemann og Haase.
En annen illusjon var den som angikk borgerskapet i begynnelsen av revolusjonen. Det trodde at ved hjelp av Ebert og Haase, ved hjelp av den såkalte sosialistiske regjeringa, ville de være i stand til å mestre de proletære massene og kvele den sosialistiske revolusjonen. Enda en illusjon var den som medlemmene av Ebert-Haase regjeringa led under da de trodde at ved hjelp av soldatene som vendte tilbake fra fronten ville de være i stand til å holde nede arbeiderne og hindre alle manifestasjoner av den sosialistiske klassekampen. Det er blitt klart at unionen mellom Haase og Ebert-Scheidemann under sosialismens banner bare tjener som et fikenblad for å tilsløre en kontrarevolusjonær politikk.
Det er en klar revolusjonær prosedyre der folket kan bli befridd fra illusjoner, men den er dessverre blodig. I det revolusjonære Tyskland har begivenhetene fulgt den kursen som er karakteristisk for alle revolusjoner. Blodsutgytelsene i Chausseestrasse sjette desember og massakren 24. desember fortalte sannheten til de brede masser av folket. Gjennom disse hendelsene kom de til å innse at det som går for å være ei sosialistisk regjering er ei regjering som representerer kontrarevolusjonen. De kom til å innse at alle som fortsetter å tolerere denne tingenes tilstand arbeider mot proletariatet og mot sosialismen.
Den illusjonen som Ebert, Scheidemann og deres like har hatt er også borte, om at de ved hjelp av soldater som er vendt tilbake fra fronten skulle for alltid være i stand til å underkue arbeiderne. Erfaringene fra 6. og 24. desember har desillusjonert soldatene. De begynner å se kritisk på dem som har brukt dem som kanonføde. Vi ser igjen arbeidet til lovene for den sosialistiske revolusjonen som fører til at den går gjennom ei bestemt objektiv utvikling der arbeiderbevegelsens bataljoner gradvis lærer gjennom bitter erfaring å kjenne den sanne veien til revolusjonen. Nye hærstyrker har blitt ført til Berlin for å underkue det sosialistiske proletariatet, og resultatet er at fra forlegningene kommer det krav om pamfletter og flygeblad fra Spartakusforbundet.
Dette markerer slutten på første akt av revolusjonen. Håpene til Ebert og Scheidemann om at de ville være i stand til å styre proletariatet ved hjelp av reaksjonære soldater har allerede i stor grad blitt skuffet. Det de kan vente er en revolusjonær utvikling blant soldatene.
Ebert-Scheidemann vil bli presset til å føre en stadig mer kontrarevolusjonær politikk, og klassekampen vil bli hardere.
Fram til 24. desember var revolusjonen bare politisk, og derfor var den halvhjertet, svak og uten mål. Slik var det første stadiet i en revolusjonær omforming som har sitt viktigste formål på det økonomiske feltet, som har som sitt viktigste formål å sikre en grunnleggende forandring av de økonomiske forholdene. Dens steg var like usikre som stegene til et barn som tar sine første steg. Men i løpet av de siste to-tre vekene har mange streiker brutt ut ganske spontant. Nå ser jeg det som selve essensen av revolusjonen at streikene vil bli stadig mer utstrakte, til de til slutt blir revolusjonens brennpunkt. Slik skal vi ha en økonomisk revolusjon, og derved en sosialistisk revolusjon. Kampen for sosialismen kan bare kjempes av massene mot kapitalismen.
De tankeløse hadde et helt annet bilde av begivenhetenes gang. De trodde at det bare var nødvendig å omkaste den gamle regjeringa og sette opp ei sosialistisk regjering, og så innføre sosialismen ved hjelp av dekreter. Men sosialismen kan ikke innføres ved dekreter, og den kan ikke opprettes av ei regjering. Sosialismen må skapes av massene. Der kapitalismens lenker er støpt må de brytes. Den ytre form for kampen for sosialisme er streiken, og med den kommer den økonomiske utviklingsfasen i forgrunnen. Og vi, Spartakusforbundet, er de eneste i Tyskland som er på samme side som de streikende arbeiderne. De uavhengige sosialistene (USPD) har samme holdning til streiken som SPD. De ønsker tålmodighet og utholdenhet, sosialismen tar sin tid og krever hardt arbeid. Men vi, kommunistpartiet, vil, som det eneste politiske partiet, stå opp og kjempe sammen med de streikende og kjempende arbeiderne mot kapitalismen.
Kapitalistene vil stille Ebert-Scheidemann styret overfor disse alternativene: Enten stopper de streikebevegelsen, eller så må de gå av. Etter den politiske fasen av kampen kommer den økonomiske fasen, og før eller senere vil regjeringa til Ebert og Scheidemann måtte ta sin plass blant skyggene.
Det er ikke mulig å si hva som vil skje med nasjonalforsamlinga. Det kan hende at den aldri kommer sammen. Vi må holde alle muligheter åpne. Det er likegyldig hva den kommer til, for uansett hva som skjer så er revolusjonens suksess sikker.
Hva vil skje med ei sosialdemokratisk regjering når revolusjonen kommer? Arbeiderne har allerede tatt avstand fra den, og soldatene kan ikke lenger stoles på som kontrarevolusjonær kanonføde. Hvordan vil de redde situasjonen? De vil ha en siste sjanse - og det er de tyske soldatene i Baltikum.
Vi må begynne å undergrave Ebert-Scheidemann regjeringa ved å ødelegge dens grunnlag gjennom en revolusjonær massekamp på proletariatets vegne. Men vi er langt fra der at en omstyrtelse av regjeringa sikrer sosialismens seier. Den revolusjonære bevegelsen har fram til nå bare vært en politisk bevegelse i byene. Videre må revolusjonen nå inn i landsbygda. Forskjellene mellom by og land må oppheves. Og jordbruksarbeiderne og småbøndene må mobiliseres mot storbøndene.
For å sikre seieren til revolusjonen må rådssystemet utvides og det må opprettes råd overalt der det er høvelig. Kontrarevolusjonen har arbeidet for å avskaffe rådene. I Hessen har regjeringa avskaffet rådene, og ellers har de mistet makt. Men vi må sikre rådssystemet og bygge det ut. Også på landsbygda må det bli tatt i bruk.
Vi må bygge oss opp nedenfra, til rådene har samlet så mye makt at regjeringa vil falle nærmest av seg selv. Det vil bli en fremadskridende handling der vi etterhvert okkuperer alle posisjonene til den kapitalistiske staten. Den økonomiske kampen vil bli gjennomført av arbeiderrådene. Rådene må ha all makt i staten. Dette må vi arbeide for å oppnå i framtida, og det vil intensivere kampen.
Men først må partimedlemmene våre og arbeiderklassen skoleres og disiplineres. Selv der det i dag eksisterer arbeiderråd er de langt fra å vite sin egen oppgave. Massene må lære å bruke makt ved å bruke makt. I dag vil arbeiderne lære i handlingens skole.
Det er ikke nok å overta den politiske makta - regjeringsmakta, sa Rosa Luxemburg. For hele samfunnsstrukturen må forandres. Kampen må føres på en hver arbeidsplass. Det er en stor oppgave som vil ta tid.
*****************
Jeg har også skrevet om hvordan Kautsky ville innpasse rådene i samfunnets politiske struktur etter revolusjonen.
Rosa Luxemburg hadde holdt denne talen den 31. desember 1918, og hun hadde femten dager igjen å leve. Rosa Luxemburg var kompromissløs overfor det hun oppfattet som sannheten, og for henne var det hennes forståelse av marxismen. Hun hadde sitert Lessing under talen, og sagt at dersom man vil undervise i sannheten, må man fortelle hele sannheten, eller la være, sannheten er ikke halv og ikke sminket.
Kampene i Berlin begynte tidlig i januar 1919. De ble utløst av at politipresidenten i Berlin, Emil Eichhorn, nektet å oppgi sin post da USPD dro seg ut av regjeringa. Emil Eichhorn tilhørte USPD, og han var sympatisk innstilt overfor de radikale arbeiderne. Han ble avsatt av innenriksministeren den 4. januar, og nektet å forlate stillinga og begynte å dele ut våpen til arbeiderne. Søndag 5. januar gikk tusenvis av arbeidere ut i gatene. Da okkuperte lokalene til den sosialdemokratiske avisen "Vorwärtz" og andre bygninger. Natten mellom 5. og 6. januar opprettet kommunistpartiet (KPD) og USPD en revolusjonær komite, og 6. januar offentliggjorde den at den midlertidig tok over regjeringsmakta. Komitéen bad arbeiderne samle seg klokka elleve om formiddagen i Siegesalle. Karl Liebknecht bifalt maktovertakelsen uten å be om samtykke fra ledelsen i KPD. Da Rosa Luxemburg ble stilt overfor dette faktumet skjulte hun ikke sin bekymring.
Natt til 6. januar begynte KPD og USPD å forhandle fram en våpenhvile med regjeringa. Regjeringa krevde at opprørerne overga seg. I Berlin var det kaos, og det foregikk gatekamper. Den 8. januar ble forhandlingene brutt, og kampene opptrappet.
Rosa Luxemburg hadde alltid hevdet at en splittelse mellom sosialistene ville være fatal, likevel var hun med på å splitte dem ved å delta i stiftelsen av KPD. Hun hadde insistert på at sosialismen ikke kunne innføres uten støtte fra og deltakelse av proletariatets flertall. Hun hadde insistert på at sosialismen ikke kunne innføres med tvang - likevel støttet hun til siste oppstanden i Berlin i januar 1919. Tingene skjedde svært fort, og hun stilte seg lojal overfor venner. Hun hadde en teori om den spontane revolusjonen, og trodde at den foregikk rundt henne i januar 1919.
Spartakusoppstanden var spontan, og manglet plan og ledelse. Den revolusjonære komitéen stemte for maktovertakelse og nedsatte kommisjoner og debatterte, men gjorde lite annet. Den viste ingen ledelse. Rosa Luxemburg bad den om å handle, men den var bare opptatt av å skape en organisasjon, uten å ta initiativ til handling ut over det. Tre hundre sjømenn ble sendt av spartakistene for å okkupere krigsministeriet. De ble spurt av en embetsmann i krigsministeriet om de hadde dokumenter som autoriserte dem til å overta bygningen. Lederen for sjømennene vendte tilbake til hovedkvarteret til den revolusjonære komitéen for å få en skriftlig ordre, og dokumentet solgte han til regjeringa.
Hæren var bedre organisert for å handle. Gustav Noske var sosialdemokratenes militærekspert, og han hadde mobilisert tropper ganske lenge. Han hadde først og fremst satset på frikorps. Frikorpsene er betraktet som forløpere for Hitlers "Einsatzgruppen", de mobile drapsenhetene til SS. Og de drepte, og satte pris på det. Arbeiderne ble mishandlet slik at de døde kroppene deres ofte var ugjenkjennelige.
Kampene tok slutt den 12. januar. Men senere kom det andre kamper. Rosa Luxemburgs siste artikkel ble trykt i "Røde Fane" den 14. januar. Hun skrev at det var en æressak for revolusjonære å kjempe. Hun la vekt på at det var ledelsen som hadde feilet, ikke massene. Massene hadde dannet en lenke i revolusjonens kjede, og revolusjonen ville vende tilbake på nytt og på nytt og proklamere: "Jeg var, jeg er, jeg skal være".
Rosa Luxemburg hadde en dag igjen å leve.
Hun tilbrakte dagen i dekning. Hun og Liebknecht bodde hos familien Marcussohn. Hun holdt seg for seg selv på rommet sitt. Den 15. januar kom noen og spurte etter Rosa Luxemburg. En mann med gevær kom inn på rommet hennes. Han bad henne om å ta på seg ytterklær, og sa at hun måtte følge med. Det var satt opp en pris på 100.000 mark på hodet til Rosa Luxemburg. To menn marsjerte foran Rosa Luxemburg, og to marsjerte etter henne. En bil ventet foran huset. Rosa Luxemburg ble tatt inn i bilen og kjørt til hotell Eden. Hotell Eden lå i sentrum av Berlin og huset hovedkvarteret til Garde-Kavallerie-Schützen-Division (Divisjon av kavaleri og infanteri). Det var mange tungt bevæpnede soldater rundt hotellet. Rosa Luxemburg ble tatt inn i hotellet.
Hun ble ført opp en trapp til stabskaptein Pabsts kontor. Hun ble identifisert. Kapteinen bad løytnant Vogel om å ekskortere Luxemburg ned. Hun skulle gå rett til bilen som skulle ta henne til Moabitfengslet.
Nede ventet soldater på henne. Det var blitt kjent at Rosa Luxemburg var kommet. Rosa Luxemburg gikk mot utgangsdøra. Men før hun nådde den gikk en soldat fram og slo henne i hodet med geværet. Hun falt om på gulvet. Soldat Runge slo henne på nytt i hodet mens hun lå på gulvet. Blodet rant fra ansiktet hennes. Rosa Luxemburg ble løftet opp og ble båret ut i bilen. Bilen kjørte bort.
Hundre meter borte ble et skudd avfyrt. Antagelig ble det avfyrt av løytnant Vogel som fulgte med bilen. Han dro revolveren sin og siktet mot hodet til Rosa Luxemburg og fyrte av. Kula gikk gjennom hodet.
Bilen fortsatte. Bilen stoppet ikke langt fra bredden til elva Spree. Løytnant Vogel sammen med en soldat bar Rosa Luxemburg til elva. Da de kom til Landwehrkanalen fikk soldaten ordre om å kaste Rosa Luxemburg ut i elva.
Karl Liebknecht ble drept samtidig som Rosa Luxemburg.
Den offisielle versjonen av historien om drapet på Rosa Luxemburg ble offentliggjort den 16. januar av Wolff telegrambyrå og trykt i kveldsavisene. Det ble skrevet at Liebknecht på vei fra hotell Eden til Moabitfengselet hadde blitt overfalt og slått i hodet av en ukjent mann mens Liebknecht var under militær eskorte. Bilen ville ikke gå, og Liebknecht ble bedt om å fortsette til fots. Da prøvde Liebknecht å rømme, og ble skutt.
Om Rosa Luxemburgs død ble det skrevet at en mobb hadde angrepet henne mens hun var i ferd med å forlate hotell Eden, men eskorten hennes hadde greid å redde henne. Hun ble plassert bevisstløs i en bil. Da bilen skulle kjøre kom en ukjent person og skjøt et skudd inn i bilen mot henne. Bilen kjørte videre til den kom til den ble stoppet av en mobb nær ved en kanal. Mobben skrek "dette er Rosa", og rev henne ut av bilen og forsvant i mørket med henne. Kroppen hennes var borte.
Den offisielle undersøkelsen av hva som hadde skjedd kom ikke fram til noe resultat. Men den 12. februar trykte "Røde Fane" en lang artikkel om mordene. Den rekonstruerte hendingene detaljert og identifiserte gjerningsmennene, og hevdet at begge mordene var planlagt og utført i samarbeid med de militære som senere etterforsket mordene.
Det var Jogiches som hadde brukt en måned på å etterforske det som hadde skjedd. Dette satte ham i en utsatt posisjon. Tidlig i mars ble Jogiches arrestert av politiet. Og han ble drept. Offisielt ble han skutt i ryggen av sersjantmajor Ernst Tamschick mens han prøvde å flykte. Jogiches var blitt slått i småbiter før han ble drept.
Etter at det var blitt kjent hvordan Rosa Luxemburg og Liebknecht var blitt drept måtte det reises sak mot gjerningsmennene. Løytnant Vogel ble dømt til to år og fire måneders fengsel og soldat Runge ble dømt til to år og to vekers fengsel.
Mordene på Rosa Luxemburg og Liebknecht hadde vært planlagte, og det hadde blitt foretatt dekkoperasjoner for å skjule det som hadde foregått.
Den 31. mai 1919 ble kroppen til Rosa Luxemburg funnet i Landwehrkanalen og tatt til likhuset. Senere på kvelden avbrøt innenriksministeren sammen med Berlins politipresident et selskap der forsvarsminister Gustav Noske var til stede og fortalte Noske at Rosa Luxemburg var funnet. De bad Noske om å fjerne Rosa Luxemburgs lik fra likhuset med en gang for å unngå demonstrasjoner.
I løpet av natta ble kroppen ført med bil til en militærleir ved Zossen, 40 kilometer fra Berlin. Men det ble raskt offentlig kjent, og hun ble identifisert, men liket var i en slik tilstand at der ikke var mulig å fastslå dødsårsaken. Det var ingen skader utenom de som var påført hodet, men det var ikke mulig å avgjøre om det var slaget til hodet eller skuddet som hadde ført til døden, eller om hun hadde druknet etter å ha bli kastet bevisstløs ut i kanalen.
Rosa Luxemburg ble begravet på Friedrichsfelde kirkegården den 13. juni 1919.
Lenker:
Første del av denne teksten om Rosa Luxemburg
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: