Skrevet av Tor Førde.
Det tyske Sosialdemokratiet var den bevegelsen i Tyskland som mest konsekvent stod for demokrati og likestilling, og under Weimarrepublikken ble etter hvert sosialdemokratiet den eneste politiske kraft som støttet demokratiet.
I dette kapitlet skriver jeg om den tyske arbeiderbevegelsen, og om sosialdemokratiet og dets stilling i Tyskland og i den tyske arbeiderbevegelsen. Jeg vil skrive flere kapitler om arbeiderbevegelsen, og har planlagt egne kapitler om Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg.
Sosialdemokratiet ble utviklet til en politisk kraft av arbeiderbevegelsen, som dens fremste politiske representant. Arbeiderklassen oppstod samtidig med den sterke og raske utviklinga av tysk industri i løpet av det nittende århundret. Spesielt i årene fra 1870 og fram til 1914 vokste tysk industri svært sterkt, og i denne perioden vokste også arbeiderklassen og sosialdemokratiet svært sterkt, selv om sosialdemokratiet og sosialdemokratene til dels var forfulgt og utstøtt. Bismarck kalte sosialdemokratene for "riksfiender".
De sosialistiske tankene som de tidlige sosialdemokratene bar fram hadde sine røtter i opplysningstida. De trodde på framgang og på at rettferdighet og frihet med nødvendighet ville bli virkeliggjort. Og at det var sosialdemokratiets historiske oppgave å skape et samfunn preget av likhet, rettferdighet og frihet.
De menneskene som deltok i de første sosialdemokratiske bevegelsene var ofte faglærte arbeidere. De hadde gjennomført læretid hos en handverksmester og behersket sitt fag og sitt arbeid, og arbeidet i små verksteder og bedrifter. I første halvdel av det nittende århundret begynte det å vokse fram industri i Tyskland, spesielt i Saksen, Ruhr og i Øvre Schlesien. Det oppstod en ny type arbeider som ikke oppfattet seg som lærling, svenn eller mester i tradisjonell forstand, men som kom til å referere til seg selv som "arbeider".
Samtidig som den nye industrien vokste fram ble mange mennesker fratatt den jorda de hadde levd av på landsbygda, som vi har sett i kapitlet om "Junkernes politikk". Samtidig med at livegenskapet ble avskaffet, slik at bøndene ikke lenger var bundet til jorda, men fikk lov til å forlate godsene de hadde hørt til under, ble mange av bøndene fratatt de gårdene og den jorda som de hadde drevet. De ble til et eiendomsløst proletariat. Og de kom etter hvert til å strømme inn til de nye industribyene, som vokste eksplosjonsaktig. Industrialiseringa var derfor ikke bare innføring av nytt og bedre maskineri, men ei omforming av samfunnet og av alle livets forhold. Også de gamle autoritetsforholdene begynte å gå i oppløsning, selv om autoritetene gjerne ville beholde de gamle patriarkalske autoritetsforholdene, og kjempet gjenstridig for å greie dette både i staten og i den framvoksende storindustrien.
Men markedet oppløste etterhvert de gamle autoritetsforholdene, og arbeiderne kjempet for sin selvstendighet og mot de patriarkalske underordningsforholdene. Arbeiderne var frie på en ny måte, som de livegne bøndene i Preussen ikke hadde vært. De ble ikke lenger eid eller disponert av noen annen gjennom hele livsløpet, eller gjennom årevis, men bare i den betalte arbeidstida, selv om storindustrien ikke ville akseptere dette, men søkte å innføre patriarkalske forhold der arbeiderne og deres familier skulle stå under industriens kontroll og kommando døgnet rundt.
Arbeiderne levde under ulike kår. Og i de ulike delene av Tyskland fantes ulike tradisjoner og lover og skikker. De høgeste lønningene var i bygg og anlegg, i trykkeriene og i gruvene, og de lågeste lønningene ble betalt i tekstilindustrien. Rundt 1850 var bedriftene fortsatt små - selv Krupp, som kom til å bli en industrigigant, hadde i 1850 bare omkring 80 arbeidere. Arbeidsdagene var lange - i 1840-årene mellom 13 og 16 timer, og i mange bedrifter ble det også vanlig med søndagsarbeid. Også barna måtte ofte arbeide lange dager, gjennomsnittlig 11-12 timer daglig. De lange arbeidsdagene gjorde at livet bare bestod av slit, og dette skapte motstand.
Alderdom eller ulykker eller arbeidsløshet førte til fattigdom. Og arbeidet var usikkert og farlig. De første bestemmelsene for å beskytte barn kom i Preussen i 1839, og de forbød barnearbeid for barn under ni år i gruver og fabrikker. Fra 1849 ble det ansatt inspektører for å kontrollere at loven ble fulgt, men først på 1870-tallet ble loven fulgt. Boforholdene for arbeiderne i de raskt voksende byene var elendige. I Berlin bodde det 521.933 mennesker i 1861. Av disse bodde 48.326 i kjellerleiligheter. Av de 105.811 leilighetene i Berlin hadde 51.509 leiligheter bare ett rom. I disse ett-roms leilighetene bodde det 224.406 mennesker. Av disse delte 115.357 personer leiligheten med minst fem personer, 27.679 delte leiligheten med sju, 18.376 med åtte, 10.728 med ni, 5.640 med ti og 2.904 med elleve eller flere personer.
I tillegg til dårlige boforhold hadde de fleste arbeiderne elendig og utilfredsstillende kosthold for seg og sin familie. Kosten bestod for det meste av potet og grøt og velling og tørt brød.
Arbeiderne var naturlig utilfreds med de forholdene som de var tvunget til å leve under. Protestene mot de dårlige forholdene var rettet mot både de fysiske forholdene og mot urettferdighet og ufrihet. Både bedre fysiske livsforhold ble krevd, og mulighetene for et liv i større verdighet, frihet og likhet. Tankene om frihet og likhet kom blant annet fra den franske revolusjonen. Jakobinske grupper var blitt dannet, og for eksempel i Altona ved Hamburg kombinerte jakobinske arbeidere politiske krav med krav om sosiale reformer.
Det ble skapt ulike organisasjoner for arbeidere, for selvhjelp og samarbeid og for utdanning. Mange av disse første organisasjonene for arbeidere oppstod som organisasjoner for handverkere og handverkssvenner. I første halvdel av det nittende århundret var disse organisasjonene i større grad defensive enn i siste del av århundret, i det de i første del av århundret ville beskytte og utvikle en livsstil for handverkere, blant annet basert på idealer fra laugene, mens arbeidernes organisasjoner i siste del av århundret ville opprette en ny verden med mer rettferdighet og frihet.
Det har ofte blitt hevdet at det er et tegn på de autoritære tendensene i Tyskland at Tyskland ikke hadde noen Dickens eller Zola eller annen stor dikter som protesterte mot sosial urettferdighet. Men Tyskland hadde faktisk svært mange diktere som protesterte mot sosial urettferdighet, selv om de ikke er så kjente som Charles Dickens. Stefan Berger siterer en av dem, Ernst Willkomm, for å illustrere hvordan arbeidere kunne reagere mot det nye maskineriet:
Dersom vi vil gjøre som de engelske må vi ødelegge dampmaskinene og rive ned torturhusene [fabrikkene]. Mine to gutter ligger til sengs heime. Fram til for et år siden var de helt friske. Nå mangler en av dem ei hand, og den andre en fot. Rullemaskinen har knust dem. Resten av livet vil de være krøplinger, og sitte på gulvet dag og natt for å tjene noen få pfenniger ved å veve dørmatter. Herr Süsslich [fabrikkeieren] har ikke gitt dem en pfennig i erstatning. Det var deres feil, sier han, og verken han eller verden i det store og hele har bruk for krøplinger. De ville hatt det bedre om de var døde.
(Ernst Willkomm: "Eisen, Gold und Geist" Leipzig 1843 - side 250 bind 3.)
I boka fører forholdene til revolt, og den hatede industriherren faller ned i en av sine egne maskiner og blir drept. Og når den nedbrente fabrikkbygninga blir bygd opp igjen blir ikke maskineriet innført på nytt. Men i virkelighetens verden overtok maskineriet mer og mer styring av arbeidsrytmen og bestemte de ferdigheter som krevdes i fabrikkene. Og ny disiplin ble innført for å sikre at arbeiderne føyde seg etter dette.
Fabrikkene, egne arbeidsplasser skilt fra bostedene til arbeiderne, ble mer dominerende. I den gamle protoindustrien hadde mye av det industrielle arbeidet blitt utført i hjemmene til arbeiderne, og til dels fortsatte dette lenge. Kvinnene fortsatte lenger enn mennene med å arbeide heime, for eksempel med tekstiler, og de var ofte hushjelper hos de velstående. Fabrikkarbeid var mest vanlig for kvinner i industrier som bearbeidet og produserte tekstiler og klær, matvarer, papir og tobakk (senere ble det også vanlig at kvinner arbeidet i kjemisk og elektrisk industri). Rundt 1850 bestod halvparten av arbeidsstyrken i tekstilindustrien av kvinner. Kvinner som utførte samme arbeid som menn tjente bare halvparten så mye som mennene, eller enda mindre. Likevel var fabrikkarbeid bedre betalt for kvinner enn arbeid som hushjelp eller som budeie. Når kvinner giftet seg eller fikk barn tok de ofte pause fra fabrikkarbeidet, eller sluttet med det.
I de fleste tyske statene kom det i 1850 en lov om foreninger som forbød kvinner å delta i politiske foreninger og politiske møter. Disse lovene ble først avskaffet i Preussen og i Bayern i 1908. Men kvinner hadde lov til å delta i andre typer organisasjoner.
Arbeidere og deres familier protesterte ikke sjelden mot høge priser på korn og mel og brød, hungersopptøyer kunne foregå i alle byer. Hungersopptøyene kunne også bli rettet mot arbeidsgivere som ikke betalte lønninger som gjorde det mulig å overleve på tradisjonelt vis. Men disse protestene var vanligvis kortvarige og voldsomme, og de førte ikke til opprettelse av varige organisasjoner.
Disse protestaksjonene var ikke typiske for den sosialdemokratiske bevegelsen, selv om mange sosialdemokrater så dem som uttrykk for at arbeiderne hadde bevissthet om egen verdi og om urettferdighet som de var utsatt for. Sosialdemokratene søkte å utvikle mer systematiske arbeidsformer enn spontane protester.
Karlsbaddekretene fra 1819 forbød politiske organisasjoner. Om forholdene for politisk virksomhet i tida etter 1815 har jeg skrevet i oversiktskapitlene om denne perioden, for eksempel for 1820 og 1830-årene.
Tradisjonelt i tysk handverkerutdanning inngikk en vandrerperiode der handverkersvennen gikk ut i verden for å lære. Og mange tyske handverkere gikk utenlands, og mottok der også politiske impulser, i de mer liberale land som Frankrike, Sveits og England. Der fantes det, og der ble det dannet, politiske organisasjoner for handverkere som var republikanske og sosialistiske, og som påvirket tyske handverkere og arbeidere. Tyske intellektuelle inngikk i noen av disse organisasjonene. Et berømt eksempel er Georg Büchner. Han var fra Hessen, og studerte i Strasbourg da julirevolusjonen gikk over Frankrike i 1830, og sluttet seg til en radikal, demokratisk gruppering og studerte de tidlige sosialistiske tenkerne. Da han vendte tilbake til Tyskland stiftet han et samfunn for menneskerettene, og arbeidet for disse og for sosialisme og radikalt demokrati blant arbeidere og handverkere og småbønder, og dette ble en hovedoppgave for Büchner. I juli 1834 publiserte han "Hessicher Landbote", der han oppfordret til sosial revolusjon:
"Løft dine øyne og tell de som torturerer deg, de som bare er sterke fordi de nærer seg av ditt blod, som de suger ut av deg, og på grunn av dine armer som du underdanig har lånt dem. Deres tall er kanskje ikke mer enn 10.000 i Storhertugdømmet, men ditt tall er 700.000, og det er forholdet i hele Tyskland. ..... Dersom Gud gir deg et tegn gjennom menneskene, gjennom de som han vil la folket bli ledet av fra underordning til frihet, så reis opp og hele nasjonen vil være sammen med deg. ... Dere har gravd i jorda hele livet, men grav da en grav for dine tyranner. Dere bygde tyrannenes borger, men ødelegg dem nå og bygg frihetens hus. Så kan dere døpe deres barn med livets vann som frie mennesker."
De fleste kopiene av dette skriftet ble konfiskert før det nådde ut til folket. Büchner måtte i 1835 rømme til Strasbourg for å unngå å bli arrestert, og to år senere døde han. Intellektuelle i eksil, som Büchner, satte sitt preg på den demokratiske politikken i Tyskland. De ble forfulgt, men kjempet likevel for sine tanker og idealer. Den mest kjente av de tidlige sosialistiske organisasjonen var Kommunistforbundet (Bund der Kommunisten) som ble stiftet i London i 1847. Det varte bare i tre måneder. Det fantes mange slike organisasjoner. En av dem var "De rettferdiges forbund" ("Bund der Gerechten"). Rundt 1840 var dets viktigste teoretiker Wilhelm Weitling, som var en omvandrende handverksskredder.
I 1838 offentliggjorde Weitling sitt skrift "Menneskeheten som den er og som den burde være". Det er ofte sett på som det første sosialistiske program på tysk. Weitling gikk inn for en sosial revolusjon som skulle føre til likhet, felles eiendomsrett og individuell frihet. Weitling var kristen, og så dette programmet sitt som praktisk kristendom. Weitling gikk inn for at produksjonen i samfunnet skulle organiseres i produsentkooperativer, og han definerte "folket", som han henvendte seg til, som "fjerdestanden", altså de som verken var adel, geistlige eller borgere.
Weitling hadde rømt til Paris i 1839, og søkte tilflukt i Sveits. I 1840 grunnla Karl Schapper "Kommunistiske arbeideres utdanningsforening" i London. Der holdt også Karl Marx til. Han fikk stor innflytelse i "De rettferdiges forbund". Ut fra dette forbundet oppstod Kommunistligaen i 1847. Marx og Friedrich Engels skrev litt senere "Det kommunistiske manifest". Der skrev de at borgerskapet med den nye ustoppelige teknologiske utvikling omskapte verden og rev sund alle gamle forhold og tradisjoner, men de rev også bort grunnen under seg selv, og arbeiderne ville overta samfunnet. Samfunnet var delt inn i ulike klasser, og historia var historia om kampen mellom klassene. De tidlige sosialistene hadde nær kontakt med sosialister i andre vesteuropeiske land, og sosialismen ble utviklet som en vesteuropeisk bevegelse som overskred landegrensene.
I Tyskland var arbeiderutdanningsforeninger - "Arbeiterbildungsvereine" - de viktigste uttrykk for arbeiderklassens aspirasjoner fra 1830-årene til 1860-årene. De var ofte stiftet med støtte fra middelklassen for å fremme utdannelse av arbeidere. Handverkere og faglærte arbeidere brukte ofte disse foreningene, mens ufaglærte arbeidere ikke brukte dem. Arbeiderutdanningsforeningene var ikke bare forum for utdannelse og spredning av kultur, men hadde ofte også tydelig politisk tilsnitt, med demokratisering og forening av de tyske statene som mål. Andre fremmet samarbeid mellom medlemmene og var en form for selvhjelpsorganisasjoner, og hadde likhet med fagforeninger. Mange arbeiderutdanningsforeninger hadde gode lokaler og gode bibliotek. De organiserte forelesninger og foredrag og faglig utdannelse, og sosiale aktiviteter som korsang, teatergrupper og annet. De kunne drive egne sparebanker og samvirkeforetak. De var viktige arenaer for demokratisk trening og for opplæring i organisasjonsarbeid.
Om revolusjonen i 1848 har jeg allerede skrevet en hel del, og jeg viser til dette. En stor del av protestene og oppstandene hadde oppstått spontant og uorganisert på grunn av stor nød og fattigdom. Den eneste arbeiderorganisasjonen som hadde greidd å bygge opp en landsomfattende organisasjon på denne tida var "Arbeiderbroderskapet" - "Arbeiterverbrüderung". Den er ofte regnet som den første organiserte arbeiderbevegelsen i Tyskland. Det er antatt at den hadde omkring 15.000 medlemmer i 1848. Arbeiderbroderskapet bestod av 170 grener og distriktsorganisasjoner. Den første tyske arbeiderkongress ble organisert av Arbeiderbroderskapet i Berlin fra 23. august til 2. september 1848. Det ble stilt krav om organisasjonsrett, allmenn stemmerett for menn, opprettelse av kooperativer og pensjonsordninger og forsikringsordninger ved sykdom.
I revolusjonen 1848-9 allierte Arbeiderbroderskapet seg med de som krevde demokratisering av et forenet Tyskland. Lederen Stephan Born la gang på gang vekt på at politiske reformer var første steg mot sosiale reformer. Arbeiderbroderskapet holdt fast på sin uavhengighet, og ville ikke la seg bli representert av middelklassens liberale organisasjoner, selv om resultat i det nittende århundret best ble oppnådd i samarbeid med middelklassens organisasjoner. Men det var bare et mindretall av radikale demokrater fra middelklassen som var villige til å alliere seg med arbeidernes foreninger og med underklassen på landsbygda for å forsvare revolusjonen mot reaksjonen. Dette var en viktig grunn til revolusjonens nederlag.
Stephan Born kjempet på barrikadene i Dresden. Etter nederlaget var de tyske regjeringene særskilt ivrige etter å oppløse de demokratiske og sosialistiske arbeidernes foreninger. Arbeiderbroderskapet ble forbudt over hele Tyskland i 1854. I slutten av 1850-tallet var den demokratiske 48-bevegelsen knust og død. Den må holdes atskilt fra den liberale 48-bevegelsen siden den demokratiske bevegelsen insisterte på sosiale reformer og en republikansk statsform.
Innenfor den katolske kirka hevdet biskopen av Mainz, Wilhelm Emanuel von Kettler, i 1848 at mer enn veldedighet og gudsord trengtes for å bøte på den økende fattigdommen. Sommeren 1860 holdt han en tale der han gikk inn for at arbeiderne måtte få organisere seg i fagforeninger, og satte opp ei liste av menneskeretter som måtte gjelde for arbeiderne. Han gikk inn for samarbeid mellom arbeiderne og myndighetene for å oppnå større rettferdighet og integrasjon av arbeiderne i samfunnet. En sosial katolisisme begynte å bli utviklet.
I den lutheranske kirka unngikk man helst sosiale spørsmål. Man mente at kirka skulle holde seg til åndelige saker, og unngå verdslige spørsmål. De fleste prestene mente at man fikk finne seg i den situasjonen man var i uten å kny.
Tidlig i 1860-årene begynte mange arbeidere å finne middelklasseliberalernes forsøk på å skape en arbeiderbevegelse etter sine ideal utilfredsstillende. En del arbeidere innenfor utdanningsforeningene var leie av at de i samarbeidet med liberale grupper ikke var i stand til å få spørsmål om sosial reform på dagsordenen. Arbeidere begynte derfor å bli interesserte i å utvikle selvstendig politikk. Dette var spesielt tilfelle i utdanningsforeningene i Rhinland, Württemberg, Hamburg, Bremen, Frankfurt am Main og Hannover, som hadde blitt stiftet av radikalere. Arbeidernes utdanningsforening i Leipzig var den første som brøt med liberalerne. Gamle 1848-ere var drivkreftene bak opprettelsen av uavhengige arbeiderforeninger med mer politiske siktemål, som å arbeide for alminnelig stemmerett for menn og organisasjonsfrihet og sosiale reformer.
Tidlig på 1860-tallet gikk Ferdinand Lasalle inn for dannelse av et uavhengig arbeiderklasse parti som kunne arbeide for arbeidernes sak. Lasalle hadde vært en kjent politisk aktivist siden før 1848. Han var blitt økonomisk uavhengig ved å forsvare grevinnen av Hatzfeld i skilsmissesaken hennes, og var en blitt en kjent intellektuell gjennom en studie av filosofen Heraklit. Han var motstander av liberalismen, og mente at statlige inngrep i økonomien var nødvendige for å forbedre arbeidernes kår. Han mente at et fritt arbeidsmarked ikke ville gi arbeiderne lønninger som befridde arbeiderne fra nøden. Arbeiderne måtte organisere seg og selv drive produksjonen gjennom kooperativer.
For at arbeiderne skulle kunne få gjennomslag i staten mente Lasalle at det var nødvendig med alminnelig stemmerett for menn, og dette ble et hovedpunkt i Lasalles politiske program. Dette var også ei utbredt oppfatning blant arbeidere. Også sosialkonservative gikk inn for denne tanken, i det de mente at underklassen var kongetro og trengte støtte fra staten for å bedre sine kår, innenfor et "sosialt monarki". De håpet å vinne støtte i underklassen i kampen mot liberalismen.
Lasalle fikk ikke oppslutning fra mange arbeidere på 1860-tallet i kritikken av liberalerne. De fikk innført mange lovendringer som var til beste for arbeiderne. Det var en liberal Riksdag som i 1869 fjernet alle lovmessige hindringer for å danne fagforeninger, og Tyskland stod ikke tilbake for andre land i å gi arbeidere rett til fagorganisering.
Likevel fjernet den framvoksende arbeiderbevegelsen i Tyskland seg fra liberalismen. Viktige grunner til dette er den kombinasjonen av nasjonale, konstitusjonelle og sosiale spørsmål som kom i forgrunnen på 1860-tallet. Det nasjonale spørsmålet splittet det nære forholdet mellom den liberale bevegelsen og arbeidernes foreningsliv. Fram til 1863 fant middelklasseliberalerne og arbeiderne mye felles i krav om konstitusjonelle reformer og nasjonal enhet. Bismarcks forening av Tyskland ovenfra gjennom krig splittet liberalerne i en høyre og en venstre fløy. Venstrefløyen nektet å akseptere Bismarcks krigerske løsning på spørsmålet om tysk enhet, mens høyrefløyen nærmet seg Bismarck, og fjernet seg fra mange av arbeiderklassens ønsker og krav.
Denne splittelsen mellom arbeiderbevegelsen og liberalerne ble større etter hvert som den raske industrialiseringa av Tyskland førte til at det ble langt flere arbeidere. Den raske industriveksten skapte mange sosiale problem som liberalerne ikke hadde noen politikk for. I preussisk Rhinland var arbeiderne allerede rundt 1850 i ferd med å vende seg bort fra liberalismen og mot mer sosialdemokratiske tanker, mens for eksempel i Saksen og enda mer i Berlin kom denne vendinga betydelig senere.
"Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein" (ADAV), som ble stiftet i Leipzig i mai i 1863, var det første sosialdemokratiske arbeiderklassepartiet. Grunnlaget for dette var at enkelte medlemmer fra arbeidernes utdanningsforeninger ville arbeide med politiske spørsmål ut fra arbeiderklassens ståsted. Dette førte til en splittelse innen disse foreningene, der utbrytere som representerte grupper i elleve byer stiftet det første sosialdemokratiske partiet.
ADAV var en sentralisert organisasjon, til forskjell fra arbeidernes utdanningsforeninger, med et tydelig politisk program, der alminnelig stemmerett og dannelse av produsentkooperativer var hovedpunkter. Men ADAV beholdt trekk fra utdanningsforeningen, som at ADAV la vekt på å kunne tilby mange ulike aktiviteter for medlemmene, som sangkor og turer. I slutten av 1864 hadde ADAV 4.600 medlemmer. Disse befant seg først og fremst i Saksen, der spesielt Leipzig var viktig, og i Hamburg, Frankfurt am Main, Køln, Düsseldorf, Elberfeld, Barmen og Bergisches Land. I disse områdene kunne ADAV bygge på lange tradisjoner med uavhengig arbeiderkultur og uavhengige foreninger for arbeidere som lenge hadde krevd alminnelig stemmerett. Typiske medlemmer av ADAV kunne være skreddere, vevere, møbelsnekkere og steinarbeidere, som ofte arbeidet i små og mellomstore bedrifter. Tekstilindustriregionene i Schlesien, Rhinland og Saksen ble tidlige bastioner for ADAV.
Som reaksjon på stiftelsen av ADAV gikk mange liberaldemokratiske arbeiderutdanningsforeninger i 1863 sammen i "Verband Deutscher Arbeiterverine" (VDAV). Men VDAV kunne ikke løse spenning mellom middelklasse liberalerne og arbeiderne. I 1866 besluttet VDAV å støtte streikende arbeidere. De neste to årene så en økende radikalisering av VDAV. I 1868 forlot en liberal minoritet VDAV, og den gjenværende majoriteten stiftet et nytt sosialdemokratisk parti i Eisenach i august 1869 - "Sozialdemokratische Arbeiderpartei" - SDAP. Dets ledende skikkelser var August Bebel og Wilhelm Liebknecht. De områdene der dette partiet stod sterkest var Franken, Württemberg, Baden, Pfalz, Thüringen, Saksen og Berlin.
Programmene til de to sosialdemokratiske partiene liknet mye på hverandre. Men det var også viktige forskjeller. SDAP var motstander av Bismarcks krigerske politikk for å forene Tyskland og satte seg mot at Tyskland skulle bli "preussifisert", mens ADAV støtte en forening av Tyskland ovenfra. SDAP hadde også en mindre autoritær indre organisasjon. SDAP hadde et kollegialt lederskapet som stod ansvarlig for medlemmene. I ADAV var Lasalle den ubestridte og dominerende lederen fram til han døde i 1864, og etter ham Schweitzer. Lasalle så en demokratisert stat som en mulig samarbeidspartner for arbeiderne, mens SDAP mente at kapitalismen først måtte avskaffes for staten skulle kunne tjene arbeiderne. SDAP la seg nær til Marx og Engels. Bebel hadde vært medlem av den første internasjonale fra 1866.
Begge partiene kom til å være motstandere av den måten som Tyskland ble forenet ovenfra på. Det undertrykkende antisosialistiske klimaet i det forente Tyskland førte de to sosialdemokratiske partiene nærmere hverandre, og de opprette mange steder lokalt valgsamarbeid. Den økonomiske krisen i 1873, og den elendigheten den medførte for arbeiderne, gjorde det klart at de to partiene burde komme så nært hverandre som mulig for effektivt å kunne utrette noe. I 1874 ble ADAV forbudt i Preussen, og i 1875 gikk de to partiene sammen på en kongress i Gotha, der de satte opp et felles program som siktet mot et sosialistisk samfunn som skulle oppnås ved lovlige midler. Partiet tok navnet "Sozialistische Deutsche Arbeiterpartei" - SAPD. Ved valget i 1877 fikk det så mye som 9,1% prosent av stemmene.
Også de første fagforeningene ble stiftet på 1860-tallet. Det var fagforening for sigarmakere i 1865, fagforening for trykkeriarbeidere i 1866, fagforening for skreddere i 1867 og også andre yrkesgrupper fikk sine fagforeninger. De første fagforeningene var ulovlige siden den Alminnelige landsloven for Preussen fra 1794 forbød arbeiderforeninger. Også senere lover hadde lagt ned forbud mot fagforeninger. Først i 1869 ble fagforeninger lovlige, med den nordtyske konføderasjonens "Gewerbeordnung". Antallet streiker og arbeidskamper økte, og noen streiker var ganske omfattende, som streiken til gruvearbeiderne i Ruhr i 1872 der 21.000 gruvearbeidere streiket. Medlemmer fra de sosialdemokratiske partiene deltok i oppbygginga av fagforeninger. Dermed ble grunnlaget lagt for et samarbeid mellom fagforeningene og det sosialdemokratiske partiet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: