Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Gordon A. Craigs bok:
I november 1918 hadde Bismarcks Tyskland kollapset. Det ble erstattet av en republikk som levde et miserabelt liv gjennom fjorten år, før den ble rent overende. Det var mange grunner til at Weimarrepublikken ikke greide å overleve. Og noen av dem lå utenfor tysk kontroll. Men de alvorligste svakhetene lå i de forholdene republikken ble skapt under. Det er ingen overdrivelse å si at en grunn til at den mislyktes var at de tyske offiserene så raskt fikk trekke i uniform igjen, og at deler av det gamle keiserriket levde videre under Weimarrepublikken.
I de siste månedene av krigen ble liberalernes og demokratenes ønske helt siden 1848 om å opprette et parlamentarisk demokrati oppfylt uten at de hadde noen innflytelse på utviklinga. I slutten av september fortalte Ludendorff til feltmarskalk von Hindenburg og kansler Hertling at en umiddelbar våpenhvile var nødvendig. Han ba også om at det ble opprettet en regjering som kunne gjøre inntrykk på de allierte med en liberal holdning og representativ karakter. Som følge av dette ble de største partiene i Riksdagen - de Progressive, Sentrum og Sosialdemokratene - bedt om å utforme reformer som de lenge hadde ønsket, inkludert en mer rettferdig stemmerettsordning. Dette var uventet for dem, siden de mest var vant til å møte obstruksjon fra regjeringas side. Likevel stillte de seg bak en ny kansler, fyrst Max von Baden. Og i løpet av oktober vedtok de en mengde nye lover, som ble godkjente av Bundesrat. Disse nye lovene gjorde ministrene ansvarlige overfor Riksdagen, og avskaffet stort sett den kongelige myndighet over militærmakten, og overførte denne myndigheten til den øverste sivile myndigheten, regjeringa og Riksdagen.
Men befolkninga hadde sin interesse et annet sted, ved nyheten om at krigen var tapt. Det paralyserte viljen til de som mest ivrig hadde støtte opp under og ivret for krigen og undergravde disiplinen til reservetroppene og soldatene i garnisonene. Og det ga lederne på det ytterste venstre nytt håp. Før oktober hadde det vært lite som tydet på store forandringer. Under streikene i januar 1918 hadde kravene ikke vært mer radikale enn at de var oppfylt ved reformene under den nye fredsregjeringa, nemlig demokratisering og stemmerettsreformer. Streikene i Øvre Schlesien i juni og juli hadde bare framført økonomiske krav. Men da 300 arbeidere 22. oktober gikk til streik ved Maybach motorfabrikk i Friedrichschafen i Württemberg krevde de ikke bare fred, men forbannet også keiseren, og krevde en republikk. Og det skjedde flere steder.
Flere innsiktsfulle samtidige kommentatorer mente at det er mulig at monarkiet kunne ha overlevd dersom keiseren hadde abdisert øyeblikkelig til fordel for et av sine barnebarn da det ble klart at krigen var tapt. Men selv da keiseren ble gjort klar over at det var et utbredt ønske om at han skulle gå av, ville han ikke gjøre dette. Dermed ble motstanden mot monarkiet sterkere, og denne situasjonen undergravde også den nye regjeringas legitimitet, siden mange fikk inntrykk av at den nye regjeringa ikke gjorde det som var mulig for å skape en ny og bedre fred.
Dette inntrykket ble styrket av at det tok lang tid å oppnå en våpenhvileavtale. Dette skyldtes at president Wilson ville sikre seg mot at en våpenhvile ble brukt til å omgruppere styrker og bringe fram nye forsyninger til fortsatt krig. Han ønsket seg forsikringer og garantier som ville gjøre dette umulig. Dette førte til sterkere krav om at keiseren måtte gå av, og til lokale initiativ for å få slutt på krigen. Novemberrevolusjonen var vesentlig resultat av handlinger av dette slaget i marinebasen i Kiel og i München.
Uroen i Kiel begynte med en admirals opprør mot den nye, demokratiske regjeringa. Admiral Reinhard Scheer, leder for admiralitetets stab, og kaptein Magnus von Levetzow var redde for at marinen skulle bli gitt over til England. De forsøkte derfor å beordre flåten til å gå ut fra Kiel for å angripe den engelske flåten. Rykter om dette skapte motstand blant utskrevne mannskaper, som i to år hadde hatt et konfliktfylt forhold til admiralitetet på grunn av konflikter om rasjoner og arbeidsforhold. Dette førte til sabotasje. Forsøk fra flåtens kommando på å skape disiplin gjorde bare situasjonen dårligere, og lederne for motstanden mot admiralitetet dannet et sjøfolkenes råd, som både krevde at sjøfolk som var fengslet skulle bli satt fri og at keiseren skulle gå av og at en fredsavtale skulle bli inngått øyeblikkelig.
Denne situasjonen, som truet med å utvikle seg til et opprør, fikk marinens myndigheter til å be regjeringa om støtte. Kansleren ba sosialisten Gustav Noske og Conrad Haussmann om å reise til Kiel for å komme fram til ei ordning. Gustav Noske var en energisk og rett fram person, og han reiste til Kiel og greide ganske raskt å forhandle fram ei løsning som førte til frigivelse av fangene og til at sjøfolkene gikk tilbake til arbeid. Dette hadde vært en svært spent situasjon, der det til og med hadde blitt løsnet skudd.
Noske greide dette ved å legitimere sjøfolkenes råd, som han selv ble valgt til formann for. Og han greide å overbevise marinens kommando og de sivile myndighetene om at det var hensiktsmessig å samarbeide med sjøfolkenes råd. Dette var en personlig triumf for Noske. For å oppnå dette hadde Noske måttet utmanøvrere de mest radikale elementene blant sjøfolkene. Men rådet hadde fått mistillit til regjeringa i Berlin siden den hadde vært sen med å svare på Noskes bønn om amnesti til de sjøfolkene som hadde vært fengslet. Og rådet hadde hatt betydelig suksess, og hadde derfor selvtillit. Og rådet hadde fått betydelig oppslutning. Femte november tok derfor et sjøfolkenes råd kontroll over Tysklands største marinebase, som lå i Wilhelmshafen. Dagen etter marsjerte mange sjøfolk til rådhuset i Hamburg og krevde at regulering av kommunikasjoner og utdeling av mat ble overlatt til dem. Samtidig tok sjøfolk fra Kiel kontroll over politihovedkvarteret i Braunschweig, og andre som hadde vært fengslet i Hannover opprettet et godt forhold til fangevokterne og arresterte generalen. Sjuende november ble dette gjentatt i Køln, der utsendinger fra havnebyene greide å få tilslutning fra en garnison på 45.000 mann og dannet et råd for å styre byen. I slutten av den første veka i November kunne ikke regjeringa stole på noen av garnisonene i de nordlige byene.
På samme måte som i Kiel undergravde frykten for fortsatt krig autoriteten til de lokale myndighetene i München. Østerrike-Ungarn hadde overgitt seg, og kongedømmet Bayern var truet av invasjon fra sør, og dette førte til en spent situasjon i München, som ikke ble lettet av at myndighetene innførte lokale forsvarstiltak. Frykt for at München skulle bli en slagmark førte til at venstresosialisten Kurt Eisner kunne overta makta i byen. Kurt Eisner hadde vært med i redaksjonen for Vorwärts fra 1898 til 1905, og var motstander av revisjonistene. Siden det uavhengige sosialistpartiet ble stiftet i 1917 hadde han vært leder for det i Bayern. Det meste av 1918 hadde han vært i fengsel på grunn av agitasjon mot krigen. 14. oktober ble han satt fri, og han forstod at det var utbredt motstand mot fortsatt krig i befolkninga. I en tale til en stor folkemengde 3. november angrep han en plan fra myndighetene om konstitusjonelle reformer i Bayern. Han krevde at Bayern fikk et regime som proklamerte fred på vegne av Tyskland sammen med Østerrike, siden Berlin ikke viste tilstrekkelig vilje og evne til å få fred.
Dette appellerte så sterkt til folk at Eisner fikk stor oppslutning. Sjuende november førte Eisner en stor folkemengde til en midlertidig barakke der de skaffet seg våpen, og derfra fortsatte de til byens andre garnisoner. Da natten kom hadde de tatt kontroll over alle militære kommandosentre i byen, og store røde plakater ble satt opp rundt om i byen der det ble kunngjort at den bayerske republikken var opprettet. Neste dag dannet Eisner en regjering som bestod av uavhengige sosialister og majoritets sosialister. Han tok selv postene som statsminister og utenriksminister, og ga løfte om at ei nasjonalforsamling ville komme med en konstitusjon. Oppgaven å opprettholde offentlig ro og orden ble gitt til råd som skulle velges i barakkene og verkstedene og landsbyene.
Disse begivenhetene i Bayern avgjorde skjebnen til Hohenzollerdynastiet. De overbeviste kansleren i Berlin, fyrst Max, om at situasjonen var utenfor hans kontroll, og niende november annonserte han at regjeringa hans gikk av. I et siste forsøk på å bedre situasjonen kunngjorde han at keiseren og kronprinsen kom til å oppgi sin rett til trona, og at lederen for det sosialdemokratiske partiet, Friedrich Ebert, ville bli ny rikskansler. Han ville få i oppgave å kalle sammen ei konstituerende forsamling som ville avgjøre konstitusjonen til den nye staten. Ebert selv var ingen motstander av monarkiet som institusjon, og han annonserte ingenting om at han ville opprette republikken da han overtok som rikskansler. Men situasjonen var sånn at det knapt var mulig å opprettholde monarkiet, og dette tok Ebert følgene av. Den niende november avsluttet Philipp Scheidemann, nummer to blant majoritets sosialistene, en tale med å proklamere: "Hohenzollerne har gått av. Lenge leve den store tyske republikken!"
Det var ikke helt riktig, for først senere på dagen innrettet Wilhelm II seg etter det uunngåelige, og flyktet til Nederland.
Situasjonen i Tyskland var svært urolig og uoversiktlig. Ingen visste hva som foregikk. Soldater var på vandring overalt i Tyskland, og ingen myndighet fungerte som vanlig. Regjeringa i Berlin hadde bare svært mangelfull kontroll og oversikt over situasjonen i Tyskland. Dens legitimitet var også omtvistet og utfordret.
Blant de som utfordret regjeringas autoritet var spartakistene. Rådene hadde ikke utviklet et sammenfattende og felles program, og de hadde ingen samlende og effektiv ledelse. De uavhengige sosialistene var splittet og i avgjørende øyeblikk tafatte og nølende. Spartakistene, som i januar 1919 ble det tyske kommunistpartiet (KDP), var en mer alvorlig utfordring. De hadde to dyktige ledere, Karl Liebknecht, sønn av en av grunnleggerne av det sosialdemokratiske partiet, og Rosa Luxemburg, polsk revolusjonær og en viktig og dyktig teoretiker. Hennes studier av imperialismen og av politisk handling var fremragende. Hun var skuffet over sosialdemokratene, som hun mente var for opptatte av utvikling av partiorganisasjonen, og for lite opptatt av å utrette noe. Hun mente at revolusjonen ville komme spontant når situasjonen var inne, om den ikke ble kludret bort av Ebert og sosialdemokratenes handlingslammelse.
Ebert hadde blitt valgt som leder for sosialdemokratene (SPD) da Bebel døde i 1913. Ebert var en dyktig administrator. Han regnet Rosa Luxemburgs tro på de naturlige impulsene til arbeiderklassen som romantiske og farlige. Han mente at sosialisme var organisasjon. Kaos og borgerkrigstilstander ville han for alt unngå. Derfor ville han ha slutt på urolighetene og den overgangstilstanden Tyskland var i etter niende november. Han ville opprette orden og legitim autoritet ved å sammenkalle ei nasjonalforsamling som kunne utforme en ny konstitusjon som kunne gi grunnlag for politisk demokrati og et program for systematisk sosialisering.
Eberts forsøk på å gjennomføre dette ved å opprette en effektiv provisorisk regjering ble i første omgang stoppet av de uavhengige sosialistene. Da Ebert lyktes i å danne regjering sammen med dem, Rådet av folkets representanter, ble han tvunget til å akseptere prinsippet om at den suverene makt lå hos soldatenes og arbeidernes råd. Rådet i Berlin valgte en eksekutiv komite som hevdet at den hadde rett til å kontrollere disse folkets representanter, noe Ebert snart motsatte seg, siden han mente at dette var en front for spartakistene og de uavhengige sosialistene. Uroen som fulgte svekket rådets evne til å holde orden i Berlin, der streiker, demonstrasjoner og bevæpnede bander stadig gjorde seg gjeldende i desember og januar. Likevel fortsatte trikkene å gå. Men all uroen førte til skade både på liv og eiendom.
Ebert bestemte seg i denne situasjonen for å gå sammen med hærens overkommando mot spartakistene og andre på det ytterste venstre. Natt til niende november hadde Ebert fått en telefon fra general Wilhelm Groener, som hadde erstattet Ludendorff, som hadde gått av etter å ha tilrådd å gjenoppta krigen. Groener var fra Württemberg, og de politiske tankene hans var mindre anakronistiske enn det vanlige i offiserskorpset. Som leder for Kriegsamt hadde han under krigen vist seg som en effektiv leder som kunne samarbeide med fagforeningene. Og han så at et samarbeid med fagforeningene kunne være fordelaktig og stabiliserende også framover. Da Groener ringte til Ebert stillte han hæren til disposisjon for regjeringa, og ønsket til gjengjeld at regjeringa gjorde alt den kunne for å unngå et jernbanen ble forstyrret under tilbaketrekkinga av soldater fra frontene, og at regjeringa også gjorde det som var mulig for å hindre at bolsjevikene fikk makt i Tyskland.
Det har blitt sagt at Ebert var for oppskremt over aktiviteten til spartakistene og andre på ytterste venstre fløy, og gjorde for lite for å søke å knyte dem til seg for å utnytte deres energi. Det hadde vist seg at de fleste av rådsmedlemmene var moderate, som Noske hadde oppdaget i Kiel, og ønsket at samfunnet skulle begynne å fungere på en måte som sikret dem et trygt og verdig liv. Dette framgikk da representanter for rådsbevegelsen samlet seg i en kongress i Berlin 16. desember. Denne kongressen valgte en eksekutivkomite som bestod av majoritetssosialister, og som stilte seg bak Ebert plan om å velge en konstituerende nasjonalforsamling så snart som mulig.
Representantene for rådsbevegelsen kom bare med et initiativ som gikk ut over deres egne rekker. Det var ei oppfordring om at feltmarskalk Hindenburg skulle avskjediges og at kadettskolene skulle oppløses. Og de støttet også et forslag om at det gamle militære systemet skulle erstattes av en folkemilits som valgte sine egne offiserer og som var under regjeringas kontroll. Dette var gamle krav, som var blitt forkastet flere ganger, og slik gikk det også denne gangen.
De rådsbevegelsens kongress var ferdige med drøftingene fikk Ebert besøk av general Groener og major Kurt von Schleicher. De sa at dersom regjeringa støttet initiativet fra kongressen ville hæren trekke tilbake sin støtte til regjeringa. Ebert hadde liten tid til å tenke seg om før han svarte, og svarte at rådsbevegelsens forslag ikke ville bli gjort gjeldende for feltarmeens vedkommende. De uavhengige sosialistene oppfattet dette som et svik, og trakk seg ut av regjeringa. Enda før de hadde trukket seg ut av regjeringa hadde en av deres ministre, Emil Barth, hisset opp noen av rådene i Berlin til å omringe regjeringsbygningene. Dette begynte 23. desember da Rikskansleriet ble omringet, og aksjonene ble trappet opp til 5. januar da 200.000 arbeidere marsjerte i gatene i protest mot regjeringas forsøk på å opprette disiplin i sikkerhetspolitiet ved å avskjedige dets kommandant. Flere ting tydet på at spartakistene planla statskupp, og dette, sammen med de svære demonstrasjonen, fikk Ebert til å endelig avvise forslaget om å reorganisere militærvesenet.
En annen grunn til Eberts beslutning var at de eksisterende militsia styrkene var lite pålitelige. Helt siden november hadde det blitt gjort forsøk på å danne vaktregimenter og sikkerhetsstyrker og republikanske forsvarsstyrker i de viktigste byene, og disse forsøkene ble intensivert i slutten av desember da Ebert utnevnte Gustav Noske til en av de plassene i regjeringa som de uavhengige hadde forlatt. Gustav Noske ble forsvarsminister, og fikk ansvar på å reise en styrke for å forsvare regjeringa. Noske oppdaget at arbeiderklassen i det hele tatt ikke å ønsket å delta i militærvesenet, og at de eksisterende republikanske styrkene ikke kunne kontrollere demonstrasjoner mot regjeringa. Da spartakistene, som var blitt til kommunistpartiet, prøvde å ta kontroll over sentrum av Berlin natten 5-6. januar, overga sikkerhetsstyrkene seg stort sett uten motstand.
Da Ebert og Noske syntes å stå overfor en kommunistiske maktovertakelse i hovedstaden, og det kom rapporter om polsk inntrenging i Posen og Schlesien og bolsjevikisk aktivitet i Baltikum og i nærheten av Øst-Preussen, kontaktet Ebert overkommandoen. På dette tidspunktet hadde Hindenburg og Groener få pålitelige styrker fra den regulære hæren til disposisjon. Men i desember hadde de begynte å oppmuntre tidligere offiserer til å rekruttere frivillige styrker på egen hand. Det gikk lett å reise disse frikorpsene. Men hvor lojale var de overfor Weimarrepublikken?
Disse frikorpsene ble proviantert fra hærens magasiner, og general Walther Lüttwitz ble deres overkommando. Ebert og Noske trodde at de måtte stole på frikorpsene for å overleve i januar 1919. Frikorpsene opprettet orden på nytt, men det kostet dyrt. 10 januar begynte de angrepene med at Reinhard Brigade gjennomførte et vellykket angrep mot spartakistenes hovedkvarter ved Spandau. Potsdam frikorps angrep samtidig med maskingevær, flammekastere, bombekastere og artilleri mot redaksjonen til Vorwärts, som var okkupert av spartakistene. Frikorps gikk inn i Berlin fra ulike retninger og skaffet seg kontroll. Over hundre opprørere ble drept, mens tretten mann fra frikorpsene ble drept.
Blant de kommunistene som ble drept var Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. De var tatt til fange 15. januar sammen med Wilhelm Pieck. De ble tatt til fange av enheter fra Garde-Kavallerie-Schützen-Division. De ble avhørt i Eden Hotell, og skulle eskorteres derfra til Moabitt fengslet. Da de forlot hotellet ble de slått ned av en soldat som het Runge og dratt inn i hver sin bil. Liebknecht ble tvunget ut av bilen ved Tiergarten og skutt av en kaptein Pflug-Hartung, under påskudd av å ha forsøkt å flykte, mens Luxemburg ble skutt av en løytnant Vogel, og kroppen hennes kastet i en kanal, der den lå uoppdaget til i mai. Sosialdemokratene syntes å være medskyldige i disse mordene, og det heftet ved dem gjennom hele mellomkrigstida. Det var en av grunnene til at venstrekreftene i Tyskland vanskelig kunne samles.
Frikorpsene ble etter hvert bygd opp til så stor styrke at de kunne skaffe seg kontroll over andre byer som regjeringa ikke hadde kontroll over. I februar og mars slo frikorpsene ned spartakistoppstander i Bremen, Cuxhaven, Wilhelmshaven, Mühlheim, Düsseldorf og Halle. I andre veke i mars var det generalstreik i Berlin, og det kom til sammenstøt og kamper i gatene, og et kommunistledet angrep på en politistasjon ble gjennomført av blant andre fabrikkarbeidere fra Spandau, Henningsdorf og Marienfelde. Noske konsentrerte 42.000 tropper i Berlin, og ga beskjed om at de kunne drepe enhver som ble tatt med våpen. Frikorpsene benyttet seg av denne tillatelsen til å drepe, og drepte mellom 1.200 og 1.500 mennesker, mens de selv bare fikk 75 drepte.
Og drepingen stoppet ikke med dette. I april gjenopprettet frikorpsene orden i Braunschweig og Magdeburg og Dresden. Tidlig i mai ble Leipzig tatt, og til slutt i samme måned kom den store Säuberungsaktion i München.
Kurt Eisners lykke var over. Bayerns økonomi hadde dårlige tider. Det var mangel på mat og drivstoff, økende priser og arbeidsløshet. Da det ble holdt valg i januar led Eisners parti nederlag, og majoritetssosialistene kom bedre ut. De forlangt at de som valgets seierherrer fikk overta regjeringsmakta. Eisner gikk med på dette, etter at han hadde mislyktes i å danne regjering sammen med dem. Da han 21. februar var på vei til landdagsbygningen ble han skutt av en ung adelsmann som het Arco-Valley. En time senere tok et medlem av Revolusjonære arbeideres råd og skjøt og skadet lederen for majoritetssosialistene, Erich Auer, alvorlig.
De skuddene som ble løsnet 21. februar var begynnelsen på en ny bølge revolusjonær aktivitet i München. Selv om landdagen 18. mars ga regjeringa under majoritetssosialisten Johannes Hoffman tillatelse til å gi bestemmelser som var nødvendige for å opprette ro i Bayern var den nye statsministeren ikke i stand til å redusere spenningen mellom de parlamentariske partiene og de lokale soldat- og arbeiderrådene. I begynnelsen av april var det store møter av arbeidsløse arbeidere i ølkjellerne i München, og de ønsket revolusjon. Stemninga i München var slik at Hoffman flyttet regjeringa til Bamberg. Inn i det tomrommet som oppstod flyttet mange merkverdige personer og folketalere, som anarkistfilosofen Gustav Landauer, dramatikeren Ernst Toller, poeten Erich Mühsam og akademikeren Franz Lipp.
Denne rådsrepublikken varte bare seks dager, og ble etterfulgt av en alvorligere junta som var ledet av Eugen Leviné. Han var født i Russland, og var en tilhenger av Rosa Luxemburg og hadde ordre fra kommunistene i Berlin om å overta makta i München. Den 13. april proklamerte han med støtte fra ledere av rådsbevegelsen i München proletariatets diktatur, og han begynte å rekruttere en rød arme for å beskytte Bayern. En måned tidligere, mens Bela Kuns Sovjet fungerte i Budapest, kunne han ha ventet støtte, men nå stod Leviné alene sammen med sine bayerske kamerater, og det ble for lite.
Dagen etter at Leviné hadde proklamert sin rådsrepublikk var Johannes Hoffman klar over at han ikke hadde styrker til å ta München tilbake. Han bad derfor om hjelp fra Berlin. Noske svarte entusiastisk, og ga 20.000 tropper ordre om å dra sørover. Bare halvparten av disse kom tidsnok til å delta i operasjonene. I Bayern møtte de frikorps som var rekruttert i det nordlige Bayern. Det kom også tropper fra Württemberg, og til sammen var de 22.000 soldater. De gikk mot München under kommando av den prøyssiske majorgeneralen von Oven. Første mai gikk de inn i München, og skjøt flere dusin personer bare på mistanke om at de hadde deltatt i revolusjonær aktivitet. Landauer ble slått i hjel av soldater, og Leviné ble henrettet for forræderi. Rådsrepublikken brøt raskt sammen, og i gatene i München hersket en hvit terror i lengre tid, der nesten tusen mennesker ble drept.
Likvideringene i München fjernet de siste truslene mot Eberts regjering fra venstre. Konsolideringen hadde blitt oppnådd ved hjelp av bruk av vold og ved å bruke agenter som hadde et tvilsomt forhold til republikken. Det kan nevnes at mange av de frikorpslederne som slå ned spartakistene, som Pflug-Hartung, Vogel, Pabst, Faupel og Reinhard ble Hitlers entusiastiske tilhengere. Men Ebert ville forhindre at den russiske tragedien gjentok seg i Tyskland.
Da tyskerne gikk til valg i midten av januar 1919 fikk Eberts majoritetssosialister 11,5 millioner stemmer og 163 av Riksdagens 421 seter. De uavhengige sosialistene, som hadde støttet rådsbevegelsen, fikk bare 2,5 millioner stemmer og 22 seter i Riksdagen. De partiene som kom nærmest majoritetssosialistene var de partiene som hadde vært nærmest forbundne med dem under krigen og ville bli deres nærmeste samarbeidsfeller framover, Sentrum, som fikk 6 millioner stemmer og 91 seter, og det tyske demokratiske partiet (DDP), arvingene etter den gamle progressive tradisjonen, med 5,5 millioner stemmer og 75 seter. De konservative, som forandret navn til Det tyske nasjonale folkepartiet (DNVP) fikk tre millioner stemmer og 44 seter, og det nye tyske folkepartiet (DVP) til Gustav Stresemann, arvtakere etter det nasjonale liberale partiet, fikk 19 seter med litt mer en million stemmer.
Ebert fikk altså 38 prosent av stemmene. Stemmefordelinga var ikke så ulikt situasjonen før krigen.
I november hadde rådet til folkets representanter utnevnt en sosialiseringskommisjon for å gi råd til regjeringa om slike forandringer. De ni ekspertene som ble utnevnt, blant dem var Karl Kautsky og Rudolf Hilferding, og senere økonomen Joseph Schumpeter, begynte å utarbeide planer for raskt nasjonalisering av konsentrerte industrier som kull og jern. Men arbeidet ble raskt sett på med mistenksomhet av høge partidignitærer, som mente at det viktigste var å komme i full produksjon og å få folk i arbeid.
Kommisjonen møtte sterk motstand fra Rudolf Wissell som ble økonomiminister i 1919. Det var ulike meninger om hvordan økonomien burde ordnes. Kommisjonen kom ingen vei med arbeidet sitt. Det ble vedtatt lover om sosialisering, men ut over dette ble lite gjort, og sosialiseringsplanene ble etter hvert lagt bort. Sosialiseringsplanene møtte også motstand fra andre politiske parti, og det var stadig presserende og absolutt påtrengende politiske problem og oppgaver som måtte behandles.
De delegatene som var blitt valgt til nasjonalforsamlinga i midten av januar samlet seg i Weimar en måned senere. Weimar er stedet som er forbundet med Goethe, og ligger i nabolaget til Jena. Friedrich Ebert ble valgt til rikspresident - Reichspräsident, og hans parti fikk som oppgave å forhandle for å søke å danne regjering, mens Weimar konstitusjonen ble utarbeidet.
Konstitusjonen ble demokratisk, men demokratiet hadde ikke den sterke oppslutning som konstitusjonen gikk ut fra. Mange som gikk inn for demokrati var monarkister som bare ønsket demokrati for at Tyskland skulle kunne få bedre vilkår under fredsforhandlingene.
Rikspresidenten skulle velges ved direkte, alminnelige valg, og all lovgivning skulle komme fra Riksdagen, og kansleren og regjeringsmedlemmene stod ansvarlige overfor Riksdagen. Folkesuvereniteten ble proklamert i konstitusjonens første artikkel.
Partiene skulle representeres av et antall representanter som stod i forhold til hvor mange stemmer partiene fikk ved valg. Dermed ville mange ulike parti kunne komme inn i Riksdagen, men det kunne også bli vanskelig å danne stabile regjeringer. Og det ble vanskelig for et parti å oppnå majoritet i Riksdagen, og derfor ble koalisjonsregjeringer nødvendige, og det ble ustabile forhold som førte til at Riksdagen fikk vanskeligheter med å bygge opp autoritet og anseelse ute i befolkninga. De ustabile forholdene førte også til at Riksdagen ofte ble oppløst og til at nyvalg ble utskrevet.
Konstitusjonen opprettet en institusjon med folkeavstemninger. Men betingelsene for å kreve folkeavstemning var så lette å oppfylle at det ble mulig å misbruke denne institusjonen. Republikkens fiender kunne bruke folkeavstemningsinstitusjonen for å hindre den alminnelige saksgangen.
Rikspresidenten ble valgt gjennom direkte valg for sju år. Han hadde myndighet over militærvesenet, og han kunne innsette og avsette kansleren og oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Etter artikkel 48 i Weimar konstitusjonen kunne rikspresidenten til og med på egen hand erklære unntakstilstand og oppheve gjeldende lover og sette hæren inn for å opprettholde ro og orden.
Nasjonalforsamlinga greide ikke å finne ei god løsning for forholdet mellom enkeltstatenes retter og den sentrale myndighetene. Under republikken ble Reichreform ofte diskutert - tanken om å sentralisere makt hos sentralmyndighetene, men det ble ikke gjort. De enkelte statene beholdt betydelig selvstendighet, selv om den ble noe redusert i forhold til før krigen. De sentrale myndighetene fikk rett til å skrive ut direkte skatter. De statene som hadde hatt egne væpnede styrker mistet disse. De sentrale myndighetene fikk myndigheten over utenrikssaker, forsvar, pengepolitikk, toll, post, telegraf og telefon og jernbaner. Men lokale myndigheter styrte undervisning, religion, sivilrett og strafferett og sosial velferd. Overlapping av myndigheten mellom de enkelte statene og de sentrale autoritetene la til rette for konflikter spesielt der ulike parti styrte på riksnivå og delstatnivå, og dette kunne brukes for å utfordre og blamere de sentrale myndighetene.
Den gamle statstjenesten fra før krigen ble beholdt, og alle embetsmenn og tjenestemenn beholdt sine stillinger. Dette førte til at de i stor grad arbeidet videre som de var vant til, som om de fortsatt arbeidet under et autoritært regime.
De som tydeligst misbrukte sin posisjon var dommerne. Artikkel 54 i konstitusjonen garanterte deres posisjon, og dette ble av mange tolket som en tillatelse til å uttrykke misnøye med det nye styresettet, og støtte til det gamle monarkiet. I mange tyske rettssaler var det vanlig med angrep mot republikken og dens symbol, og disse ble ikke straffet. Kuppmakere fra høyresiden ble mer lemfeldig behandlet enn kuppmakere fra venstresiden. De som myrdet Gustav Landauer ved å sparke ham i hjel fikk fire veker fengsel som straff, og greven som drepte Eisener fikk en kortvarig tjeneste i ei festning som straff. Bayerns rettsvesen var verst i dette henseende.
Utdanningssystemet fortsatte å forkynne en autoritær nasjonalisme, og undergravde slik republikken. Dette skyldes at det ikke ble gjort noen forandringer i hvordan det fungerte. Slik ble republikken stadig undergravd innenfra.
På universitetene var den mest synlige forandring at mange kvinner kom inn som studenter. Kvinnene hadde fått stemmerett, og dette hadde ført til at universitetenes motstand mot kvinnelige studenter var blitt redusert. Men det kom knapt noen forandring i hvordan universitetene ble styrt og i deres pensum. Makta var fortsatt hos de konservative professorene. De ekskluderte fra sine kretser enhver med utradisjonelle synspunkter eller forskningsinteresser eller politiske standpunkter. En hver som ville forske i nyere økonomisk eller sosial historie ble frosset ut.
Professorene brukte forelesningssalene til å angripe republikken. De hadde ingen praktiske alternativ til det systemet som de angrep, de støttet bare den døde fortiden. Men de spredte forakt for republikken, og forberedte slik grunnen for nazismen, som i 1929 var den sterkeste politiske bevegelsen i studentpolitikken ved nitten tyske universitet. En annen grunn til dette var at universitetene fortsatte å hente studenter fra de høgere lag i samfunnet. I 1928 kom bare 4,03 prosent av de mannlige studentene og 1,17 prosent av de kvinnelige studentene fra arbeiderklassen og den lavere middelklassen, og ved de tekniske universitetene var tallene 2,68 prosent og 1, 96 prosent.
Lenger ned i utdanningssystemet hadde konstitusjonen søkt å skape større likhet i muligheter ved å innføre en enhetlig grunnskole for alle barn. Men det fortsatte å eksistere forberedende, skoler som tok betaling.
Skolenes pensum kom mange steder til å bestå av nasjonalistisk propaganda. Craig siterer ei historiebok som ble brukt i grunnskolen:
"I kamp mann mot mann viste tyskerne seg overlegne til det siste øyeblikk. Men .... motstanden til østerrikerne, bulgarerne og tyrkerne hadde kollapset. ... Verre nytt kom - sjøfolkene gjorde opprør i Kiel! - Revolusjon i Berlin! - Keiseren i Holland! - Slik forsvant all mulighet til endelig motstand på den kortere linja mellom Antwerpen og Strasbourg."
Tyskland var kort sagt beseiret av de som nå styrte landet.
Etterkrigsgenerasjonen ble systematisk indoktrinert med antidemokratiske ideer.
Versailles avtalen opphisset forfatterne av lærebøker mer enn noe annet, og ga dem påskudd til å angripe republikken. Dette var uunngåelig, for det var få tyskere som ikke ble forferdet da dens betingelser ble offentliggjort. Tyskerne hadde trodd at de kunne få en forsoningsfred etter president Wilsons tale der han kunngjorde de fjorten punktene. Men de så at det prinsippet som ble anvendt var vae victis - ve de beseirede. Sintest var de som hadde minst grunn til å klage, de som hadde drømt om store tyske erobringer. Men selv fornuftige og besindige personer som innså at det kunne bli harde vilkår, var sjokkerte over de økonomiske betingelsene og den gjeldsbyrden som krigserstatningene medførte.
Versailles avtalen var direkte ansvarlig for krisene i 1919 og 1920, som ristet det nye republikanske styret. Den var ikke den eneste grunnen til at Weimar republikken falt, men en av grunnene.
Sjuende mai mottok den tyske regjeringa Versaillesavtalen. De første reaksjonene fra Scheidemanns regjering var negative. I en tale i universitetets aula i Berlin 12. mai anklaget kansleren Entente-maktene for å forsøke å gjøre tyskerne til "slaver og heloter som skulle utføre tvangsarbeid bak piggtråd", og erklærte at fredsbetingelsene var umulige. Da de allierte nektet å gå med på forslag om tillegg til avtalen, og 16. juni sendte et ultimatum der de krevde at avtalen ble akseptert innen fire dager, gikk regjeringa i oppløsning. Scheidemann, Brockdorff-Rantzau, utenriksministeren, sosialisten Otto Landsberg og de tre ministrene fra det demokratiske partiet stod fast, men de fikk motstand fra resten av regjeringa, som tok til seg argumentene fra Matthias Erzberger, som hadde ledet delegasjonen som undertegnet betingelsene for den allierte våpenhvilen i november. Han gikk nå inn for at avtalens betingelser skulle bli akseptert, og dette ble begrunnelse for at en høyreterrorist i august 1921 drepte ham. Kansleren fikk ikke støtte fra sosialistene, og riksdagsgruppa støttet ham ikke. Den stemte 75 mot 39 for å akseptere avtalen. Den 20. juni ga derfor Scheidemann regjeringas avskjedserklæring til Ebert.
Avtalen fastsatte at hæren skulle reduseres til 100.000 mann. Og den skulle være uten fly, panser og offensive våpen. Generalstaben, krigsakademiet og kadettskolene skulle oppløses. Rhinland skulle bli permanent demilitarisert. Til dette var gjennomført skulle Rhinland være okkupert. Flåten skulle ikke ha skip på mer enn 10.000 tonn, og ingen ubåter. Keiseren og andre ledere av krigen skulle stilles for retten. Det tyske offiserskorpset fant dette fornærmende og ydmykende.
Den 15. mai hadde en gruppe høye offiserer, inkludert general Walther Reinhardt, kommandør over det provisoriske Reichswehr som skulle erstatte den gamle hæren, begynte å diskutere muligheten for å avslå avtalen, selv om dette ville føre til nye kamper. Med i denne gruppen var også general von Below fra det XII korps og general von Lossberg fra sørarmeen. General Wilhelm Groener var fortsatt ved den militære overkommandoen, og fant at disse tankene var ødeleggende i sine konsekvenser. Splittelsen i regjeringa og den tvetydige posisjonen til Hindenburg fikk Reinhardt og hans venner til å sammenkalle en konferanse av kommanderende offiserer i Weimar 19. juni for å tvinge regjeringa til å motsette seg de allierte. Under møtet spurte Reinhardt Groener om overkommandoen kunne være villig til å bryte med regjeringa dersom regjeringa aksepterte avtalen og lede en oppstandsbevegelse i øst. Dette forkastet Groener, og for å bringe realisme inn i samtalen mobiliserte han en stor gruppe parlamentarikere og embetsmenn. Disse gjorde det klart at et militært opprør ikke ville få støtte i det sivile samfunnet, men tvert i mot møte motstand. Likevel ønsket ikke den militære juntaen gi opp sine planer.
Da den nye regjeringa, ledet av sosialisten Gustav Bauer, noen få dager senere fikk avslag fra de allierte på et ønske om forandringer i avtalen, forberedte soldatene seg på aksjon. Below og Lossberg begynte å forberede en defensiv linje langs Rhinen, og i Berlin diskuterte general von Lüttwitz en plan med sin stab, og inspiratoren for frikorpsene, general Maercker, gikk til Gustav Noske, som var forsvarsminister, med et forslag om at han ble leder for et militærdiktatur.
Men Ebert gjorde seg opp sin egen mening. 23. juni, den datoen som var satt som frist av Ententen, telefonerte han til Wilhelm Groener og fortalte ham at han ville motsette seg avtalen dersom overkommandoen mente at motstand kunne være vellykket. Ebert ba om svar på dette i løpet av kvelden.
Groener svarte at det var håpløst å ta opp kampene. Tyskland var tvunget til å akseptere Versaillesavtalen. Dersom regjeringa inntok ei fast holdning og gjorde denne situasjonen klar ville den militære motstanden forsvinne. Ebert fulgte Groeners råd, og få minutter før fristens utløp aksepterte han Versaillesavtalen.
Likevel hadde Groener undervurdert den militære misnøyen med avtalen. Og den var ikke over i juni i 1919. Motstanden fikk et etterspill ni måneder senere. Tyskland fikk beskjed om at de militære begrensningene som avtalen satte måtte oppnås raskest mulig, og for å oppnå dette begynte man å demobilisere hjelpetropper. I juni 1919, og igjen i august, ga de allierte beskjed om at alle områder som hadde tilhørt Russland i 1914 måtte bli evakuert av tyske tropper snarest mulig. Dette refererte til den blanding av frikorps og baltiske styrker som de baltiske regjeringene hadde reist under kommando av general Rüdiger grev von der Goltz, og som hadde vært engasjert i operasjoner mot bolsjevikene i Litauen og Latvia siden februar 1919. I juni var det oppstått konflikter mellom styrkene til Goltz og de baltiske myndighetene. Samtidig ble de bekymret over de private styrkene og lokale forsvarsstyrkene som dukket opp i Tyskland i løpet av første halvdel av 1919.
Holdningen overfor disse styrkene var ikke fast. De ble lenge oversett i Bayern, der de lokale forsvarsstyrkene, Einwohnerwehr, i februar 1920 kom opp i 250.000 mann under ledelse av Georg Escherich. De inkluderte mobile brigader av betydelig størrelse.
Regjeringas forsøk på å holde seg til avtalen førte til en serie mytteri og oppstander. I juli 1919 beordret kaptein Waldemar Pabst avdelinger fra Gardekavalleri riflekorpset til å marsjere mot Berlin under påskudd av at kommunistene holdt på å ta byen. Denne ordren ble stoppet av Pabst forbausede overordnede, og Pabst ble avskjediget og korpset delt opp. Pabst dukket snart opp igjen i en politisk organisasjon som het Nationale Vereinigung som mange antirepublikanere sluttet seg til. Også Ludendorff sluttet seg til denne foreningen. Under ledelse av general Lüttwitz og en politiker ved navn Wolfgang Kapp begynte denne foreningen å planlegge å fjerne den republikanske regjeringa.
Kapp forstod at dette ville kreve betydelige forberedelse og samarbeid med mange parter. Dette brydde Lüttwitz seg ikke om. Han trodde at dersom man bare slo hardt nok i bordet ville man skremme sivilistene til lydighet. Det var da han oppdaget at dette ikke var tilfelle at han satte i gang det som er kjent som Kapp Putsch. I februar ga regjeringa ordre om oppløsning av to førsteklasses frikorps, den baltiske brigaden til Bisschoffs jerndivisjon, som hadde utmerket seg i erobringen av Riga fra bolsjevikene i mai 1919, og marinebrigaden til korvettenkapitän Hermann Ehrhardt. Deres kommandanter appellerte til Lüttwitz, og den koleriske generalen gikk inn i Eberts kontor og krevde at ordren ble tilbakekalt og at politikken med å løse opp troppestyrken ble oppgitt. Lüttwitz hadde også mange andre krav, som krav om en ny regjering. Ebert avviste alle disse kravene, og Noske, som var til stede, fortalte Lüttwitz at om han ikke ville følge de ordrene som han fikk, måtte han levere inn sin oppsigelse. Lüttwitz ga beskjed til Ehrhardt ved Döberitz om å gå til handling mot republikken og marsjere mot Berlin.
Noske ble advart av en journalist om det som var på gang, og sammenkalte et møte av hovedkvarters stab i forsvarsministeriet, og han oppdaget til sin forbauselse at han kunne ikke stole på at hærens støtte mot opprørerne. Reinhardt støtte republikken, men de lokale kommandantene tok mot ordre fra general Hans von Seeckt, sjef for troppekontoret i Reichswehr, og som følge av dette hærens stabssjef. Han var respektert for sin dyktige ledelse på østfronten under krigen. Seeckt motsatte seg at hæren skulle forsvare hovedstaden. Hæren kunne ikke åpne ild mot sine egne. Regjeringa måtte finne en annen støtte.
Regjeringa forlot Berlin mens Ehrhardts soldater gikk mot Berlin. Regjeringa reiste først med bil til Dresden, og derfra videre med tog til Stuttgart. Og derfra appellerte de til arbeiderklassen om støtte for republikken. Den generalstreiken som fulgte gjorde det slutt på den kuppregjeringa som var satt opp i Berlin av Nationale Vereinigung den 13. mars, og 17. mars ga den opp. Kapp og Lüttwitz, som fikk makta fra Ehrhardt, visste ikke hva de skulle gjøre med denne makta. Og da de offentlige tjenestene brøt sammen og det oppstod misnøye i noen av garnisonene, var de rådløse.
Det stod klart at hærens ledelse ikke stod så trofast ved avtalen fra 9. november 1918. Seeckts nøytralitet syntes å vise at hæren ville forsvare republikken mot kuppforsøk og angrep fra venstre, men ikke mot angrep fra høyre og den "nasjonale" opposisjonen. Om dette var tilfellet, hadde da regjeringa noen grunn til å ta hensyn til generalene? spurte noen av Eberts kollegaer. Var dette ikke tidspunktet for å oppløse det gamle offiserskorpset og bygge et nytt som ville forsvare republikken mot alle angrep?
Generalstreiken var så vellykket at den fikk kommunistene til å vurdere forsøk på maktovertakelse. Urolighetene i Ruhr varte lenge, og en "rød arme" på 50-80.000 mann tok de sentrale industriområdene. Omkring 20. mars dominerte den hele området øst for Düsseldorf of Mühlheim. Ebert ble redd for at dette kunne være noe som liknet på spartakistenes opprør, og ba de samme som hadde sviktet ham tidligere i måneden om å få en slutt på uordenen. General von Seeckt ble utnevnte til øverstkommanderende for de væpnede styrkene, og fikk ansvar for å gjenopprette ro i Ruhr. Dette gjorde han med frikorpsene til Rossbach, Faupel, Pfeffer og Epp. Som baktropp i det sentrale Tyskland brukte han frikorpsene til Ehrhardt og Bisschoff. Dette var ikke ment som en provokasjon, Seeckt insisterte på en disiplin som skuffet frikorpsenes ledere. Men det avgjørende punktet er at det ikke ble gjort noe forsøk på å disiplinere de som hadde sviktet republikken i mars 1920, inkludert sikkerhetspolitiet i Berlin. Den eneste som ble straffet var Noske, som mistet stillinga som forsvarsminister fordi partiet mente at han hadde sviktet i å kontrollere Lüttwitz. Etterfølgerne hans fikk enda større bry med å kontrollere Seeckt, som gjorde hæren til en selvstendig enhet innenfor staten, med en politikk som ikke alltid stemte overens med regjeringas politikk.
Forberedelsen til Kapps kupp hadde vært kjent av lederen av det bayerske Einwohnerwehr, Georg Escherich, og han hadde diskutert en parallell aksjon med kommandanter for politi og militærvesen i Bayern. Og da nyheten om Ehrhardts erobring av Berlin kom til Bayern ble Johannes Hoffmann, den sosialistiske statsministeren i delstaten, tvunget til å gå av av den lokale kommandanten for Reichswehr, general von Möhl. En av bakmennene bak kuppet, president i det øvre bayerske distrikt, Gustav von Kahr, overtok som politisk leder i Bayern. Generalstreiken greide ikke å tvinge dette styret til å gå av, og Bayern ble fra nå av uttalt anti-republikansk.
Det sosialistiske tilbakeslaget i Bayern ble fulgt av et tilbakeslag som førte til en betydelig forandring i den nasjonale politikken. Ved Riksdagsvalget 6. juni 1920 led alle tre medlemmene av Weimarkoalisjonen tap. Det Demokratiske partiet ble hardest rammet. Det gikk tilbake fra 5.641.800 stemmer i 1919 til 2.333.700 og tapte 35 av sine 75 plasser i Riksdagen. Sentrum gikk tilbake fra seks millioner stemmer til 3.845.000, selv om en stor del av dette tapet skyldtes at velgere stemte på det Bayerske folkepartiet (BVP), og dets representanter stemte sammen med Sentrum i mange saker. Sentrum gikk tilbake fra 91 til 64 plasser, og BVP fikk 21 plasser. SPD gikk tilbake fra 11.500.000 stemmer til 6.100.000 stemmer, og beholdt bare 102 av sine 163 seter. Men det uavhengige sosialistpartiet gikk fram 22 til 84 plasser, men før året var omme begynte det å gå i oppløsning. Kommunistene vant fire plasser.
Høyredreininga viste seg ved at middelklassepartiene gikk fram. Stresemanns DVP økte fra 19 plasser til 65 plasser. Nasjonalistene vant 27 seter og ble det sterkeste av de borgerlige partiene, med til sammen 71 plasser. Weimarkoalisjon kontrollerte nå bare 205 av de 452 plassene i Riksdagen.
Eberts parti, SPD, bestemte seg for å trekke seg ut av regjeringskoalisjonen. Dermed dannet bare borgerlige partier regjering. Senere var SPD lite villig til å ta regjeringsansvar, selv om SPD senere kom til å delta i Stresemanns regjering i 1923 og Müllers regjering i 1928-9. Dette skapte en situasjon der det partiet som hadde det sterkeste demokratiske instinktet og som hadde bevart rikets enhet i 1918 og 1919 og som stod fastest mot ekstremistene, ikke var med og styrte landet, men overlot styret til politiske parti som stod mindre fast for å bevare republikken og for demokratiske prinsipp.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: