Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Massimo Salvadori:
"Karl Kautsky and the Socialist Revolution 1880-1938".
Karl Kautsky:
"The Social Revolution".
Grunnen til at jeg skriver et kapittel om Karl Kautsky, som levde fra 1854 til 1938, er ikke at han er spesielt interessant, men at han lenge var en toneangivende teoretiker, om ikke den toneangivende teoretikeren, i det tyske sosialdemokratiske partiet - SPD, og helt sentral i debatten i SPD. Ved å skrive om Karl Kautsky gir jeg et bilde av den debatten som foregikk i SPD. Og dette er min grunn til å skrive dette kapitlet.
Karl Kautsky var den sentrale teoretikeren i det tyske sosialdemokratiet i tiårene omkring år 1900. Han skrev de programutkastene som ble vedtatt på det sosialdemokratiske partiets (SPD) kongresser, og SPD var det viktigste politiske partiet i Tyskland. Det hadde nøkkelen til framtida. Det er en grunn til at Karl Kautsky får et eget kapittel, andre grunner er å vise tenkning og debatt i SPD. Dette er også grunnen til at jeg vil skrive egne kapitler om Eduard Bernstein og Rosa Luxemburg.
Kautsky har blitt kraftig utskjelt av Lenin og andre despoter. Kautsky var en demokratisk marxist, og tok derfor sterkt avstand fra det despotiet som Lenin begynte å utvikle i Russland. Lenin og hans medløpere angrep da Kautsky sterkt, og Kautsky ble blant annet kalt for "renegat". Dette er ofte det som huskes om Kautsky i dag. Men Kautsky hadde helt fra 1890-årene gått inn for å innføre sosialismen gjennom valg og med alle rettsstatens sikkerhetsgarantier på plass, og det var med dette som grunnlag at han angrep Lenins diktatur.
Massimo Salvadori skriver at det han spesielt er opptatt av i den boka som han har skrevet om Kautsky er måten som Kautsky nærmet seg forholdet mellom sosialisme og demokrati. Kautsky var overbevist om demokratiets nødvendighet for sosialismen. For Kautsky var partiet en stor, åpen demokratisk bevegelse som arbeidet innenfor en offentlighet garantert av rettsstaten og av parlamentet. Og sosialismen skulle innføres og opprettholdes i en situasjon med frie valg og der alle borgerrettigheter og politiske rettigheter ble beskyttet. Det var svært stor forskjell på Kautskys forståelse av hvordan sosialismen skulle innføres og hvordan den skulle fungere og på Lenins forståelse. Denne forståelsen utviklet Kautsky etter at sosialistlovene ble avskaffet i 1890 og SPD kunne stå åpent fram. Videre vil Salvadori sette Kautskys tenkning inn i hans egen tid og se den som en del av debatten i den tyske arbeiderbevegelsen, der Kautsky altså var sentral og toneangivende.
Kautsky var en sentral person i internasjonal arbeiderbevegelse rundt år 1900. Og Kautskys arbeid viser at Kautsky bevissthet om de komplekse problemene som arbeiderbevegelsen ble stilt overfor av den sosiale utviklinga strakte seg ut over den forståelsen som Marx og Engels hadde gitt uttrykk for, og gikk i motsatt retning av forståelsen til Rosa Luxemburg og Lenin. Salvadori skriver at i dag, etter leninismens sammenbrudd, overlever fortsatt Kautskys tanker om en demokratisk sosialisme i sosialistiske parti.
Kautsky mente at direkte demokrati ikke var mulig i et samfunn dominert av industri i stor skala og av virksomhet som krevde sentral planlegging og samordning av stat og økonomi og et stort byråkrati for å gjennomføre de samfunnsmessige oppgavene. Kautsky skrev at statsapparatet kunne brukes til ulike oppgaver, men det kunne ikke erstattes av en antibyråkratisk stat. Kautsky mente at rådsbevegelsen som ble utviklet av den tyske revolusjonen burde integreres i det parlamentariske demokratiet, ikke som et alternativ til det parlamentariske systemet, men som et ledd i demokratiet. Kautsky så at bolsjevikene avskaffet kommunemodellen og opprettet en supersentralisert byråkratisk stat. Kautsky mente at det statlige byråkratiet måtte kontrolleres både av et parlament og av konsumenter og av et nettverk av demokratiske desentraliserte lokale organ. Dette krevde et fullt politisk demokrati, noe som fullstendig manglet i Sovjet. Kautsky forstod at det systemet som Lenin bygde i Sovjet var et despoti.
Kautsky trodde fram til årene rett før første verdenskrig at den tyske og europeiske arbeiderbevegelsen stod overfor et snarlig oppgjør med borgerskapet og de herskende klasser i sin alminnelighet. Men så ble han klar over at fienden hadde større reserver enn han tidligere hadde vært klar over, og at en ny analyse var nødvendig for å klarlegge situasjonen. I løpet av krigen kom han fram til teorien om "ultra-imperialismen". Allerede ved begynnelsen av krigen sa Kautsky at krigen ikke trengte å føre til kapitalismens sammenbrudd og innlede en internasjonal revolusjonær prosess, men at den gjerne bare ville føre til at Europa mistet sin ledende stilling i Verden til USA. Kautskys analyse av imperialismen gikk ut på at den var en politikk som ble valgt av kapitalen, ikke av økonomisk nødvendighet, men influert av militaristiske sirkler og forretningsinteresser med interesser i rustningsindustrien som ble rettledet av reaksjonære finansinteresser. Kautsky konkluderte med at det ikke var noen objektive begrensninger for kapitalismen, og at sosialismen var et uttrykke for et ønske om og en vilje til å oppnå en annen økonomisk orden. Sosialismen var slik ingen historisk nødvendighet, som Marx hadde ment og Kautsky selv lenge hadde trodd, men heller en mulighet som kunne virkeliggjøres gjennom politisk organisasjon og praksis.
Kautsky fortsatte likevel å tro på at sosialismen ville bli virkeliggjort. Han mente at kapitalismen ville utvikle seg slik at arbeiderbevegelsens muligheter til vellykket handling ville bli økt. Men viktigst av alt var demokratiet, for uten det hadde arbeiderklassen ingen mulighet til å uttrykke seg eller til å organisere seg eller komme til klarhet over sin situasjon. Demokratiet var en forutsetning for sosialismen. Derfor sa Kautsky da fascismen vokste fram at arbeiderbevegelsens viktigste oppgave var å kjempe for demokratiet. Kautsky mente at demokratiet var helt nødvendig både for å erobre makten i samfunnet og for å bygge og utvikle sosialismen. Derfor gikk han også sterkt mot det leninistiske diktaturet som ble bygd i Sovjet. Og Kautsky gikk mot at uttrykket "proletariatets diktatur" skulle brukes, og ville heller at uttrykket "proletariatets dominans" skulle brukes, siden det sosialistiske samfunnet ikke skulle være et diktatur, men et demokratisk samfunn som var mer gjennomført demokratisert enn det kapitalistiske samfunnet.
Det var Kautsky som utviklet forståelsen av at under Sovjetregimet oppstod en "ny klasse". Kautsky la alltid stor vekt på at nasjonalisering av produksjonsmidlene ikke betydde at sosialismen ble innført, men tvert i mot kunne føre til at et nytt klasseherredømme ble innført. For Kautsky var sosialismen både avskaffelse av privat eiendomsrett over de "modne" produksjonsmidlene og politisk demokrati. (Kautsky sa derimot at sosialismen aldri ville ta jorda fra bonden.) Da Kautsky så utviklinga i Sovjet sa Kautsky som den første at den var opprettelsen av en ny type herredømme og en ny type samfunn, som verken var kapitalistisk eller sosialistisk. Men i likhet med kapitalismen var Sovjet et klassesamfunn der en minoritet hersket over majoriteten av befolkninga. Kautsky mente at Sovjetsystemet var mer undertrykkende enn den kapitalismen som han kjente til, for under den hadde arbeiderklassen mulighet til å forsvare seg og til å hevde seg.
Kautsky utviklet teori om fascismen. Han mente at fascismen ikke kunne være et stabilt og varig styresett i moderne samfunn. Et fascistisk styre ville nødvendigvis bryte sammen, eller ødelegge det samfunnet som det hadde underlagt seg. Et moderne industrisamfunn krevde at forholdet mellom de sosiale kreftene ble regulert gjennom frie forhandlinger som fulgte formelle regler. Demokratiet var den mest rasjonelle samfunnsformen for et industrisamfunn, og fascismen et avvik som bare kunne forekomme under eksepsjonelle forhold. Først trodde Kautsky at et samfunn som det tyske aldri kunne bli fascistisk. Men da det skjedde trodde Kautsky at fascismen ikke ville ekspandere og at den ikke var framtida til kapitalismen. Slagordet hans i denne forbindelsen var: Kampen mot fascismen er kampen for å gjenopprette demokratiet.
Dette er tema som vil bli grundigere tatt opp i dette kapitlet. Kautsky er en av de viktigste sosialistiske tenkerne, og han satte sitt preg på sosialdemokratisk tenkning gjennom flere tiår. Mens Kautsky levde var han mye lest, men i ettertid kjennes han mest gjennom de forbannelsene som Lenin og andre rettet mot ham. Salvadori skriver at disse forbannelsene vil han gå lett over, og heller prøve å rekonstruere dette kapitlet i sosialismens historie med større dybde og tydelighet, og foreta en uavhengig refleksjon over det.
Salvadori skriver at dersom han skulle forklare Kautskys lære ville han ikke karakterisere den som sønnen Bendikt gjorde, som en organisk systematisering av marxismen. Heller ikke som Karl Korsch gjorde, som en mystifikasjon av marxismen, og heller ikke som Eric Mathias, som kalte den for "integrasjonens ideologi". Men heller på samme måte som Hermann Brill, som sier at Kautsky holdt seg selv for å være en ortodoks systematiker av marxismen, men som raskt gikk ut over Marx sin lære. Men Kautsky var likevel ingen svært original tenker, og "kautskyismen" oppdaget ikke nye teoretiske horisonter som ga tenkningen nye kategorier. Kautskys marxisme var en hybrid kombinasjon av påvirkninger fra Marx, Darwin eller liberalismen, og av refleksjoner med utgangspunkt i tysk tenkning og akademisk kultur. Kautsky var en oppmerksom og omtenksom observatør av sin samtid og av samfunnets utvikling, og så mer enn det som kunne leses ut fra en marxistisk tolkning. Kautsky kunne være i stand til å se betydningen av nye ting så klart at det fikk ham til å stille spørsmålstegn ved Marx. Salvadori skriver at i dette ligger Kautskys originalitet; selv om han ikke var en nyskapende teoretiker kunne han oppfatte det nye som forandret det gamle, og han så nye problem og spørsmålsstillinger som fortsatt er gyldige og fortsatt debatteres.
Karl Kautsky levde i en tid der mye av det som hendte ikke var i overensstemmelse med spådommene til Marx, og det kunne gjøre Kautsky nølende og tvilrådig.
De sosialdemokratiske arbeidernes parti har alltid lagt vekt på at det er et revolusjonært parti i den forstand at det innser at det er umulig å løse det sosiale spørsmålet innenfor det eksisterende samfunnet ........ Selv i dag ville vi foretrekke, dersom det var mulig, å virkeliggjøre den sosiale revolusjonen på en fredelig måte .... Men dersom vi fortsatt bærer på dette håpet i dag har vi ikke desto mindre sluttet å legge vekt på det, for vi vet alle sammen at det er en utopi. De mest innsiktsfulle av våre kamerater har aldri trodd på muligheten av en fredelig revolusjon; de har lært fra historien at vold er jordmor til hvert gammelt samfunn som bærer på et nytt ....... I dag vet vi alle at den folkelige sosialistiske staten bare kan bli opprettet gjennom en voldelig omkastelse og at det er vår plikt å opprettholde bevisstheten om dette i de brede lag av folket.Da Kautsky skrev dette var det sosialdemokratiske partiet forbudt i Tyskland, og kunne ikke på lovlig måte arbeide for å vinne et flertall i befolkninga, og det er naturligvis en vesentlig del av bakgrunnen for denne uttalelsen.
Lidelsen, desperasjon, undertrykkelsen og utbyttingen ville ikke av seg selv føre til annet enn oppstand og opptøyer, men ingen vellykket revolusjon. En vellykket revolusjon kunne bare foregå dersom også samfunnet og staten var råtne, skrev Kautsky, så råtne at staten kollapset under sjokket fra en oppstand. Derfor kunne ikke et parti eller en hemmelig gruppe framkalle en revolusjon, men hele folket måtte delta. En revolusjon kunne bare være et resultat av elendighet og svakhet i samfunnet og i staten. (Senere forandret Kautsky oppfatning, og kom til å se den sosialistiske revolusjonen som et overskuddsfenomen.)
På begynnelsen av 1880-tallet var Kautsky overbevist om at den gamle orden når som helst kunne bryte sammen. Han mente at de moderne samfunn og stater var modne for revolusjon og at de ikke ville overleve opprør. Overproduksjon og militarisme hadde ført dem til randen av sammenbrudd. En oppstand ville utvikle seg til en revolusjon, mente Kautsky.
Ut fra denne forståelsen mente Kautsky at det sosialdemokratiske partiets oppgave var å lede massene. Det måtte ikke operere som en lukket krets, men organisere massene. Det måtte ikke prøve å organisere revolusjonen, men å organisere den undertrykte delen av befolkninga. Det skulle ikke prøve å skape revolusjonen, men å gjøre massene forberedt til revolusjonen, som ville komme fordi det borgerlige samfunnet var i ferd med å komme til sin ende.
Kautsky så Bismarcks reformer som forsøk på å redde det synkende skipet. Disse reformene kunne utsette revolusjonen, men ikke hindre den. På denne tida mente Kautsky at det ikke var mulig å nå målene gjennom valg og flertall. Deltakelse i valg hadde først og fremst propagandaformål.
Den unge Kautsky mente at et første steg mot det klasseløse samfunnet var å avskaffe den borgerlige staten, og deretter å opprette en ny stat for å forsvare revolusjonen og sikre proletariatets herredømme.
Den unge Kautsky mente ikke at den gamle herskerklassen skulle bli erstattet av en ny herskerklasse. Det skulle derimot opprettes full likhet og en ny form for tilværelse skulle komme. Produksjonen av den materielle velferden skulle bli sentralt organisert.
Kautsky var også inspirert av Darwin og så utvikling av nye institusjoner og et nytt samfunn som naturlig og nødvendig. Sivilisasjonens utvikling hadde sosialismen som sitt endepunkt. Den betydde at det var slutt på striden mellom undertrykkere og undertrykte, slutt på kampen for tilværelsen.
Kautsky mente at sosialismens forutsetninger var under utvikling, og at den teoretiske sosialismen var en vitenskap som ble bekreftet av den samfunnsmessige utviklinga. Den teoretiske sosialismen (sosialistisk teori) skulle klargjøre samfunnets utvikling og finne de utviklingstrekk som bar fram framtida, og den praktiske sosialismen, partiet, skulle fremme de utviklingstrekkene som bar fra framtida og dens muligheter.
I 1881 skrev Kautsky at det som gjorde partiet tiltrekkende var pliktfølelse, en plikt til å arbeide for de som var forurettet for å gi dem rettferdighet, og for å oppnå dette måtte man være beredt til å ofre alt. Det var ikke lyst til ære eller gevinst som gjorde partiet tiltrekkende, men lyst til frihet.
Tendensene til forkastelse av den byråkratisk-militære staten og bruk av parlamentet bare til taktiske og propagandamessige formål og forventning om at den gamle samfunnsorden ville bryte sammen, alle disse tendensen hadde blitt forsterket av at partiet hadde blitt forbudt i 1878. Samtidig ga den vitalitet og livskraft og vekstevnen som partiet viste mens det var forbudt selvtillit. Partiet var forbudt og forfulgt, og dette skapte naturligvis bitterhet mot de som forfulgte partiet, og frykt for at det ville bli ødelagt i en full konfrontasjon. Forfølgelsen førte til en radikalisering av partiet, og til at parlamentarisk arbeid ble sett på som en aktivitet som ikke kunne føre til den ønskede omforming av samfunnet. Etter at partiet ble tvunget under jorda hadde det først en viss tilbakegang. Ved valget i 1877 hadde sosialdemokratene fått 493.000 stemmer, som var 9,1% av alle stemmene. Året etter, i 1878 fikk partiet 437.000 stemmer, som var 7,5% av alle stemmene. Tilbakegangen fortsatte noen år, og i 1881 fikk sosialdemokratene 312.000 stemmer, som var 6,1% av stemmene. Men partiorganisasjonen ble stadig sterkere. Dette fikk Kautsky til å tro på at utviklinga fram mot sosialisme var uavvendelig.
I 1883 ble Kautsky redaktør av "Die Zeit", det teoretiske organet til sosialdemokratene. Tre hovedmål var satt opp i den redaksjonelle målsetninga til tidsskriftet: Demokratisering av vitenskapen som instrument for å heve proletariatet opp til sosialismen, forpliktelse overfor partiet, hengivelse til sannheten som forutsetning for "forskningens fruktbarhet". Det tidsskriftet som Kautsky ble redaktør av fikk stor prestisje, og Kautsky kom i sosialdemokratiet til å bli sett på som den fremste arvtaker etter Marx og Engels.
I 1886 skrev Kautsky en artikkel i "Die Zeit" som markerte viktige posisjoner. Den het "Das 'Elend der Philosophie' und 'Das Kapital'". Et spørsmål som Kautsky tok opp var om revolusjonen bare var en ren nedrivning av den eksisterende orden, eller om den også innebar oppbygging av det nye samfunnet. Kautsky gikk inn for det siste standpunktet. Han skrev at en riktig sammenfattende forståelse av utviklinga av produktivkreftene og derfor av proletariatet som sosial klasse gjorde det mulig å opprette en konkret historisk forbindelse mellom termene destruksjon og rekonstruksjon. Derfor var forutsetninger for den politiske og økonomiske kampen til arbeiderklassen som pressfrihet og stemmerett av stor betydning. Sammenbrudd av den eksisterende orden var ikke en tilstrekkelig forutsetning for sosialismen, men proletariatet måtte bygges opp til og settes i stand til å kunne overta og bygge et nytt samfunn.
Å bygge et sosialistisk samfunn kunne ikke være en oppgave som ble ledet av en diktator etter at det eksisterende samfunnet hadde bukket under for sine indre motsetninger eller på grunn av nød og elendighet og krise. Kautsky mente at Marx hadde vist at sosialismen ikke var en tilfeldighet som trengte en sterk mann for å bli virkeliggjort. Sosialismen lå tvert i mot innebygget i utviklinga av den moderne produksjonsmetoden, og ville med nødvendighet følge av denne og av klassekampen. På denne måten var ikke målet til arbeiderbevegelsen tilfeldig, men var bestemt av de sosiale forholdene. De sosialistiske partiene måtte studere forholdet mellom de sosiale forholdene og målet for å vite hvordan de skulle nå det, og for å vite hvilke handlinger som ville føre framover. Kautsky konkluderte med at de sosialistiske partiene verken kunne skape arbeidernes bevegelse eller bestemme dens mål. De måtte istedet innse dens mål og ta lederskapet for å nå fram til dette målet. Kautsky var overbevist om at dersom sosialistene var i stand til å forstå de objektive tendensene og gripe fatt i dem så ville ikke historiens gang skuffe de revolusjonære forventningene.
Valget i 1881 hadde vært lavmålet for SPD (sosialdemokratene). Ved valget i 1884 fikk SPD 550.000 stemmer (9,7%), og i 1887 763.000 stemmer (7,1%) og i 1890 1.427.000 stemmer, som var så mye som 19,7% av alle stemmene. Dette syntes å vise at sosialdemokratiet var uovervinnelig, selv om partiet var forbudt vokste det og ble sterkere. Og i 1890 falt Bismarck og forbudet mot det sosialdemokratiske partiet ble opphevet. Arbeiderklassen viste sin styrke i streiker, det var klart at arbeiderklassen var en faktor samfunnet måtte ta økende hensyn til. Den voksende kraften til sosialdemokratiet kunne også gjøre det mulig å erobre Riksdagen. Partiet stod fram med stor selvsikkerhet i 1890.
Oppgavene og perspektivene til sosialdemokratiet i dets nye fase fant sitt uttrykk i Erfurtprogrammet. Den første delen av dette, som var teoretisk, var skrevet av Kautsky, og den andre delen som omhandlet den praktiske politikken, var skrevet av Eduard Bernstein.
Kautskys teoretiske oversikt begynte med at Kautsky skrev at den økonomiske utviklinga av det borgerlige samfunnet med nødvendighet førte til økt konsentrasjon i økonomien, og til at småbedriftene ble bort, mens de store ble større. Produktivkreftene vokste sterkt, og samfunnet ble delt inn i to motsatte leire, på den ene siden proletariatet og de stadig fattigere midtre lagene, og på den andre siden et stadig mindre antall kapitalister og godseiere som monopoliserte all rikdom i samfunnet. Den stadige veksten til proletariatet og det økende antallet arbeidsløse førte til stadig skarpere sosiale konflikter og skjerpet klassekamp. Denne kampen kunne ikke hindres eller dempes. Den kapitalistiske produksjonen var krisepreget, og kapitalismen gikk fra krise til krise, som skjerpet de sosiale konfliktene og til slutt førte til sosialisering av produksjonsmidlene, som den endelige kriseløsning. Krisene skyldtes at kapitalismen var svært flink til å produsere varer, noe som førte til overproduksjon, sviktende avsetning og sviktende lønnsomhet og masseoppsigelse av arbeidere, og konkurser. Etter ei tid var så mange produsenter borte fra markedet at det ikke lenger var overproduksjon, dermed steg prisene og lønnsomheten, og det ble ny fart i økonomien, nye investeringer og ny vekst - og etter ei stund ny overproduksjonskrise.
Arbeiderklassen skulle ikke bare frigjøre seg selv ved å sosialisere produksjonen og organisere den på en mer effektiv og planmessig måte der det ikke ble produsert for et uforutsigbart marked, men for menneskelige behov, men de skulle frigjøre hele menneskeheten. Kautsky insisterte på de humanistiske og allmenne trekkene ved sosialdemokratiets mål: "Det tyske sosialdemokratiske partiet kjemper ikke for nye klasse- eller private privilegier, men heller for avskaffelsen av klasseherredømme og av klasser, og for likhet i rettigheter og plikter for alle, uansett kjønn eller avstamming." Sosialdemokratiet kjempet altså mot all undertrykking.
Andre del av programmet, som var skrevet av Bernstein, omhandlet demokratisering av staten og samfunnet innenfor kapitalismen. Forbindelsen mellom første og andre del av programmet lå i overbevisningen om at kapitalismens utvikling av seg selv førte den demokratiske veksten til arbeiderbevegelsen over til maktovertakelsens fase, etter hvert som krisene og klassekampen ble skjerpet. Denne antakelsen var nøkkelen til kategorien "historisk nødvendighet" som det stadig ble vist til i programmet. Erfurtprogrammet sa ingenting om væpnet revolusjon, både for ikke å provosere myndighetene og fordi man mente at dette var unødvendig - revolusjonen ville komme av seg selv, man trengte ikke foreta seg noe eller å gjennomføre noen revolusjon - den var som en naturnødvendighet, det gjaldt bare å være beredt. Kautsky skrev i kommentarer til Erfurtprogrammet at en fredelig overgang til sosialismen kunne være mulig siden det tydelig ville komme til å framgå for borgerskapet at sosialismen var uunngåelig. Den var uunngåelig siden kapitalismens kriser ville bli så alvorlige, og arbeiderklassen så sterk, at det ville falle naturlig at arbeiderklassen overtok styringen av samfunnet.
Kautsky mente at sosialisme uten frihet er en perversjon, og ikke i stand til å oppnå målet. Arbeiderbevegelsens historie viser at arbeiderbevegelsen bare har hatt framgang for sine krav når det har vært trykkefrihet og forsamlingsfrihet:
Disse frihetene er av avgjørende viktighet for arbeiderklassen; de er vitale eksistensbetingelser som arbeiderklassen ikke kan utvikle seg uten. Disse frihetene er lys og luft for proletariatet, og hvem som enn prøver å begrense dem, forkaste dem eller prøver å holde arbeiderne fra kampen for å vinne eller utvide dem er blant de værste fiender til proletariatet, uansett hvor stor kjærlighet for proletariatet han synes å ha.I kommentaren til Erfurtprogrammet utviklet Kautsky tanker om parlamentarismen. På 1880-tallet hadde han skrevet at parlamentet bare kunne være en talerstol, men nå utviklet han to sentrale tema, at parlamentet var nødvendig som et regjeringsinstrument i moderne stater, for alle klasser og også for proletariatet så vel som for borgerskapet, og behovet for å vinne et flertall i parlamentet; valg var grunnleggende i arbeiderbevegelsens strategi. Kautsky satte opp en ubrytelig forbindelse mellom erobring av staten og erobring av et flertall i parlamentet. For Kautsky kom, så tidlig som i kommentarene til Erfurtprogrammet, den demokratiske republikken, å vinne flertall i valg, til å bli grunnlaget for "proletariatets diktatur". I en moderne stat kan proletariatet bare ha innflytelse i statsadministrasjonen gjennom parlamentet. Direkte lovgivning kan bare være en forgrening av administrasjonen, og kan ikke gjøre parlamentet overflødig. Det sentrale punktet for den politiske aktiviteten er parlamentet. Slik forsvarte Kautsky parlamentet, og angrep antiparlamentariske tendenser, og sa at de sprang ut fra en følelse av impotens og sosial isolasjon og fra manglende evne til å organisere en enhetlig politisk styrke. I et moderne samfunn var alle forhold så innfiltret i hverandre at det ikke var mulig å løse samfunnet opp i lokalsamfunn og arbeidsplasser som direkte og fullstendig styrte seg selv, det var nødvendig med en sentral koordinering av mange aktiviteter og bevilgninger, og sentralt i denne koordinerende instans var parlamentet.
Kautsky skrev at det sosialdemokratiske partiet var revolusjonært, men det var ikke et parti som gjorde revolusjon. Dette fordi målene til partiet bare kunne bli nådd gjennom en revolusjon, men det var like lite i partiets makt å gjøre revolusjon som det var i motstandernes makt å forhindre revolusjonen når den kom. Siden proletariatets antall og styrke stadig vokste var det umulig å forhindre revolusjonen. Men det var ikke mulig å si hvordan den ville komme. Kautsky trodde at revolusjonen ville være ublodig og ville bli gjennomført med økonomiske og politiske midler.
Kautsky mente altså at det var både mulig og ønskelig at det sosialdemokratiske partiet skulle komme til makta i et demokratisk representativt system på en lovlig og fredelig måte. Men han mente også at partiet ikke måtte gå inn for en strategi som utelukkende var reformistisk og overlot til staten å mekle og ordne opp i sosiale konflikter. I 1884 la Kautsky det teoretiske grunnlaget for sin posisjon.
I begynnelsen av 1890-årene hadde det blitt et viktig spørsmål i hvilken grad sosialdemokratene kunne gå inn for statssosialisme. Georg von Vollmar, en leder for sosialdemokratene i Bayern, hevdet at styrken til de tyske sosialistene førte til en tilnærming mellom arbeiderbevegelsen og borgerlige reformatorer, der begge ønsket økonomiske og sosiale reformer gjennomført av staten. Derfor hadde ikke sosialdemokratene noen grunn til å bekjempe statssosialismen med stor intensitet. Kautsky angrep dette synspunktet. Han la vekt på at nasjonalisering i og for seg ikke var avgjørende, siden betydningen av nasjonalisering var avhengig av hva slag stat som gjennomførte den. Dersom staten var demokratisert kunne nasjonalisering vanligvis bli sett på som positivt, men i en autoritær stat, som Tyskland, var nasjonalisering bare et nytt ledd i den herskende klassens herredømme. Kautsky skrev at de farligste våpnene som kunne brukes mot arbeiderne ikke var undertrykkelse, men bedrag og små innrømmelser som bandt arbeiderne til staten på en måte som gjorde dem underdanige og lydige. Det var utopisk å mene at den kapitalistiske produksjonsmåten kunne bli reformert innenfor og av den eksisterende staten.
Om partiprogrammet skrev Kautsky at det ikke skulle vise hva partiet ventet at det var praktisk mulig å oppnå, men hva det teoretisk var mulig å gjennomføre i det eksisterende samfunnet dersom sosialdemokratene hadde makten. Sosialdemokratiet måtte ikke bare streve etter det som det var praktisk mulig å oppnå. Det ville føre til empirisk reformisme, parlamentariske kompromiss og oppgivelse av praktisk og ideologisk uavhengighet. Det sosialdemokratiske partiets evne til å gjennomføre en politikk var liten i forhold til de store mål sosialdemokratiet hadde satt seg, og sosialdemokratiet kunne på ingen måte slå seg til ro med å gå inn for det som det var realistisk å oppnå. Sosialdemokratiet ville omforme hele verden, og måtte ha visjoner ut over den daglige politikken. Propaganda og organisasjon var vesentlige oppgaver.
Selv om Kautsky gikk inn for at partiet måtte ha en selvstendig og tydelig profil og politikk, burde det likevel kunne samarbeide med andre parti der dette ga resultat. Kautsky arbeidet spesielt med dette spørsmålet i forbindelse med Landdagsvalgene i Preussen. På grunn av det urettferdige stemmerettssystemet der, som opererte med tre velgerklasser der rike menneskers stemmer hadde langt større vekt enn vanlige menneskers stemmer, fant sosialdemokratene at de burde inngå valgsamarbeid med liberalerne for å få valgt representanter.
Sosialdemokratiet burde vise interesse for bøndene og de intellektuelle. Innen begge gruppene var det individ som sosialdemokratiet kunne samarbeide med, selv om disse gruppene stod i en mellomposisjon som gjorde at mange medlemmer av disse gruppene var svært reaksjonære.
Kautskys polemikk mot Vollmar om "statssosialisme" inngikk i en videre strid mot reformistiske tendenser som hadde sitt sentrum i Bayern og det sørlige Tyskland. Bayern var mindre industrialisert enn det nordlige Tyskland og hadde en sterk småbrukerøkonomi og en katolsk majoritet. Regjeringene og landdagene i sør var mer liberale enn det autoritære regimet i Preussen, som var dominert av storindustrien og junkerne. I sør mente sosialdemokratene at de kunne nå sine mål gjennom reformer som hadde sitt grunnlag i et flertall i befolkninga. For å oppnå dette flertallet måtte den sosialdemokratiske politikken også være en politikk som hadde interessene til de tallrike småbrukerne som et utgangspunkt. Dette førte til at sosialdemokratene i sør gikk inn for en politikk der de stemte for vedtak og budsjett som var fordelaktige for småbrukerne. Dette var grunnen til Vollmars sympati for statssosialisme.
I en tale i München i juni 1891 klargjorde Vollmar sitt syn på det han mente burde være sosialdemokratisk politikk. Han så kampen for reformer og kampen for sosialisme som en sammenhengende prosess. Småbrukerne var i en svært presset situasjon. Billig korn fra Russland og Amerika presset kornprisene, og småbrukerne manglet kapital for å legge om drifta på gårdene sine. Skulle sosialdemokratene ta opp småbrukernes sak eller skulle de se på småbrukerne som en tilbakestående del av økonomien som var dømt til å gå til grunne i den kapitalistiske utviklinga?
Debatten om agrarspørsmålet var sentral på partikongressene i Frankfurt i 1894 og i Breslau i 1895. Vollmar gikk inn for en politikk som ville støtte småbrukerne og hjelpe dem til å modernisere gårdsdrifta si. Han mente at bare med en slik politikk ville sosialdemokratene kunne vinne landsbygda. Småbrukerne var ofte forgjeldet og pålagt for store skatter, og like produktive som godseierne og storbøndene. Det var ikke mulig å overføre en industrimodell på jordbruket. Småbrukerne utnyttet ingen andre, men ble tvertimot selv utnyttet. Den eneste forskjellen på dem og proletariatet var at småbrukerne fortsatt eide arbeidsredskapene sine.
I Frankfurt flammet debatten opp om et resolusjonsforslag som ble lagt fram av Vollmar og Bruno Schönlank der det sto at det var en viktig oppgave for partiet å utvikle et spesielt program for jordbruket og der de gikk inn for å løse småbøndenes og jordbruksarbeidernes problem. I talen til kongressen la Schönlank vekt på å ikke gjenta feilene fra 1848. De måtte sørge for at bøndene ikke vente seg bort fra sosialdemokratene. Dette kunne ikke bli oppnådd gjennom grå teori, men krevde praktisk agitasjon. Befolkninga på landsbygda ble stadig mer politisk aktiv, sa Vollmar, og her måtte sosialdemokratiet holde seg til sitt program som sa at det kjempet mot alle former for undertrykkelse og utbytting. Og dette måtte skje her og nå, og ikke i framtida. Man måtte ikke la småbøndene bli overlatt til markedskrefter som ville drive dem til ruin, også fordi uten støtte på landsbygda ville det ikke bli mulig for sosialdemokratiet å oppnå støtte fra et flertall i befolkninga. Det var derfor nødvendig at sosialdemokratene utviklet et program for umiddelbar intervensjon til småbrukernes fordel, sa Vollmar.
Debatten gikk videre neste år på kongressen i Breslau. På kongressen i Frankfurt var det blitt satt ned en spesiell kommisjon for å arbeide med agrarspørsmålet. De to fremste medlemmene av SPD, August Bebel og Wilhelm Liebknecht, var medlemmer av denne agrarkommisjonen. De la fram en rapport for kongressen i Breslau der det ble bedt om konkrete tiltak fra statens side til fordel for småbrukerne, og det innebar følgelig en modifikasjon av den andre delen av Erfurtprogrammet. Konkrete forbedringer til fordel for småbrukerne ble foreslått. Det ville bety en omlegging av partiets politikk. Kautskys standpunkt var at "klassestaten ikke kunne bli et uavhengig instrument som kunne bekjempe den kapitalistiske utbyttingens dynamikk". Om småbøndenes situasjon sa Kautsky at det var nødvendig å fortelle dem at deres elendige situasjon skyldtes kapitalismens utvikling, og at den eneste mulighet til å forbedre deres situasjon lå i å avskaffe kapitalismen. Kautsky vendte altså ryggen til bøndene, og Kautskys forslag ble vedtatt, noe som kan kalles en katastrofe.
Kautsky gjentok i sine skrifter om landbrukets situasjon at småbruket var dømt, og sosialdemokratiet måtte ikke ha noen illusjoner om at var mulig å revitalisere denne produksjonsformen. I begynnelsen av 1880-årene hadde Kautsky skrevet en serie viktige artikler om sosialdemokratisk agitasjon blant småbrukere. Kautsky insisterte på at sosialdemokratiet ikke måtte føre en politikk som gjorde småbrukerne til fiender, selv om det ikke kunne regne med å få dem som tilhengere. Sosialdemokratene måtte gjøre det klart for småbrukerne at arbeiderne ikke ville utnytte dem, men at bedre lønninger for arbeiderne ville føre til at arbeiderne kunne betale mer for maten. Småbrukerne trengte nødvendigvis ikke å bli proletarisert, skrev Kautsky. En annen mulighet var å danne bondeorganisasjoner som både kunne selge produktene deres og være politiske organisasjoner for småbrukerne og som kunne utfordre den pågående økonomiske utviklinga. Sosialdemokratene kunne ikke forsvare den nåværende organiseringa av jordbruket, men kunne gå inn for utvikling av økonomiske og politiske organisasjoner for småbrukerne som kunne forandre deres situasjon. Disse kunne inngå i en alminnelig mobilisering av sliterne i samfunnet, som i den sosialistiske staten kunne utvikles videre.
Kautsky trodde ikke at et sosialdemokratisk program for å forsvare småbrukerne kunne bli effektivt. Men han trodde at det kunne være nyttig å mobilisere småbrukerne. De internasjonale markedene undergravde småbrukenes eksistens, og gjorde småbrukerne til den etablerte ordens bitre fiender. Med dette som utgangspunkt måtte sosialdemokratene vinne småbrukerne over på sin side. For sosialdemokratene hadde noe å tilby, de krevde et mer rettferdig skattesystem som ikke veltet en uforholdsmessig stor del av skattebyrden over på arbeiderne og småbrukerne, og opphevelse av militære forpliktelser og gjeldsforpliktelser, og hjelp til å opprette samvirkeorganisasjoner.
I 1894-95 angrep Kautsky Vollmar siden Kautsky mente at Vollmar brukte agrarspørsmålet for å prøve å gjøre SPD om til et reformistisk parti. Sentralt i angrepet var forkastelse av alle forsøk på å føre en politikk for å oppnå tiltak fra den borgerlige staten for å revitalisere småbruksøkonomien innenfor den eksisterende økonomiske orden. Dette ville være småborgerlig revisjonisme. Kautsky insisterte på at sosialdemokratiet ikke kjempet for å demokratisere det eksisterende samfunnet som helhet (siden det ikke var mulig), men for å utvide mulighetene til demokratisk handling og kamp fra proletariatets side i kampen om makt i samfunnet.
Kautsky var redd for at det sosialdemokratiske partiet skulle bli et reformistisk parti. Han trodde at slagord om å "demokratisere alle offentlige institusjoner innen den eksisterende statlige orden" ville gjøre SPD til et parti som ikke lenger gikk inn for å omstyrte det borgerlige samfunnet. Et program til fordel for småbrukereiendommene ville bli et program til fordel for alle jordeiere, også junkerne og andre godseiere, og det kunne ikke SPD gå inn for. I 1894-5 begynte Kautsky å legge større vekt på å appellere til jordbruksarbeiderne på godsene om å stå sammen med industriarbeiderne. Spesielt måtte jordbruksarbeiderne i øst vinnes til å kjempe mot junkerne. For småbrukerne gjaldt det at deres situasjon bare kunne radikalt forbedres innen for et sosialistisk samfunn, mente Kautsky. Under kapitalismen ville småbrukerne uunngåelig bli ekspropriert av de store eiendomsbesitterne.
Når sosialdemokratene forsvarte arbeiderne innenfor den eksisterende orden forsvarte de arbeidernes fysiske og åndelige personlighet og økte deres motstandsevne og kampevne. Slik hadde forsvar av arbeiderne en revolusjonær side. Men forsvar av småbrukerne hadde et annet grunnlag. Et fullstendig forsvar av småbrukerne ville være et forsvar av deres isolasjon og av tilbakeliggende forhold, og det kunne ikke sosialdemokratene delta i, skrev Kautsky. Dette var et stort problem.
Kautskys argumenter overbeviste ikke Vollmar. De overbeviste heller ikke August Bebel. Bebel sa at Kautsky bedrev doktrinære abstraksjoner som i det hele tatt ikke svarte på spørsmålet om hvordan SPD skulle forholde seg til småbrukerne. Det var ikke tilstrekkelig å gi småbrukerne abstrakt prat om sosialismen og om historiske trender, når de holdt på å bli ruinert av det økonomiske systemet som de var underlagt. Bebel så derfor på seieren til Kautskys resolusjon under Breslaukongressen som en farlig vending som kunne skape nye konflikter i partiet.
Kautsky bestemte seg for å undersøke jordbruksforholdene nærmere, og studien ble offentliggjort i 1899. Kautsky kom fram til at store eiendommer var mer effektive og utnyttet arbeidskraft og kapital bedre. Han framholdt også at kooperativer og kredittinstitusjoner ga framgang for småbrukere. De store eiendommene var bedre i stand til å ta i bruk nye teknikker, og dette økte stadig deres fordeler overfor mindre gårdsbruk, og drev disse siste til ruin eller overlevelse under barbariske forhold. Alternativet var å overleve gjennom samarbeid om salg og innkjøp og om bruk av kostbare redskaper. Og dette var en vei mot kapitalistisk framgang, skrev Kautsky.
Siden det var like mange jordbruksarbeidere på de store godsene og på storgårdene som det var småbrukere, burde sosialdemokratene satse på å mobilisere denne store mengden jordbruksarbeidere. Videre trengte SPD et program for forsvar av de menneskelige og sivile forhold til jordbruksbefolkninga for å fremme dens raske integrasjon i det moderne samfunnet, beskyttelse av arbeidsforholdene og avskaffelse av restene av føydale levninger og modernisering av landsbygda for å legge forholdene til rette for økonomisk utvikling.
Kautsky offentliggjorde studien om det Agrare spørsmålet midt i polemikken mot Bernsteins revisjonisme, som fant sitt mest fullstendige uttrykk i "Forutsetningen for Sosialismen og Sosialdemokratiets oppgave". Bernstein hadde arbeidet lenge med sine tanker om veien til sosialismen, og offentliggjort dem underveis.
Revisjonistene møtte mange motstandere som stod for de "rene tanker" om klassekamp og revolusjon. Revisjonistene var ikke redd for å bli sett på som ideologiske avvikere. De så på seg selv som det "unge blodet" i partiet som var dominert av de ortodokse som bare hadde fortidens løsninger, der de i det hele tatt hadde løsninger, å foreslå for den nye tids problem. Det var tydelig at kapitalismen utviklet seg på en annen måte enn Marx hadde forutsagt, det var tydelig at den marxistiske teorien ikke fortalte om den faktiske virkeligheten, og de brydde seg mer om virkeligheten enn om marxistisk teori og teoretiske debatter. De benektet at den kapitalistiske utvikling førte til større fattigdom i arbeiderklassen og at den fjernet grunnlaget for små og mellomstore bedrifter og førte til økende konsentrasjon i økonomien. Den oppgangstida som begynte omkring 1895 økte etterspørselen etter arbeidskraft og førte til høgere lønninger. Dette gjorde at revisjonistene ikke trodde at kapitalismen stod foran et snarlig sammenbrudd på grunn av kriser som den skapte. Klassekampen burde heller brukes for å tvinge gjennom reformer som forbedret livsforholdene til arbeiderne og folk flest. Sosialismen kunne tvinges gjennom steg for steg gjennom stadig sterkere demokratisering av alle forhold i samfunnet.
Bernstein hevdet at den historiske materialismen var en mekanistisk filosofi som lammet viljen og bevisstheten. Marxismen var ingen vitenskap som kunne forutse utviklinga av samfunnet, som marxistene hevdet. Og Bernstein ville vise at de marxistiske spådommene var feilaktige. Det ble stadig flere eiendomsbesittere, stikk i strid med spådommene til Marx, og arbeiderklassen ble ikke stadig mer utarmet. Samfunnet ble ikke stadig mer polarisert med et stort utfattig proletariat på den ene siden og en liten enormt rik overklasse, som eide hele samfunnet, på den andre siden. Og det var egentlig ingenting som tydet på at kapitalismens uavvendelige sammenbrudd nærmet seg. Tvertimot kunne man si at kapitalismen utviklet nye instrumenter som kunne handtere kriser bedre. Derfor var ikke sosialismen en uavvendelig nødvendighet, mente Bernstein. Men subjektive faktorer og åndelige krefter ble viktigere i den historiske utvikling, og sosialismen skulle bli sett på som et ideal som det var mulig å virkeliggjøre, men som ikke nødvendigvis ville bli virkeliggjort av seg. Dette måtte SPD innse, og avskaffe alle bruk av uttrykket "proletariatets diktatur", og gå inn for et reformprogram som bygde på det politiske demokratiet og ga den videre utbygging av det full tilslutning. Programmet skulle gå inn for at arbeiderne gjennom fagforeningene oppnådde stadig større kontroll over industrien og at demokratisk valgt organ fikk stadig større innflytelse.
Denne sosioøkonomiske strategien ville kreve en ny politisk strategi, ikke isolasjon men forhandlinger med liberale reformister innenfor borgerskapet og småborgerskapet om felles interesser og om saker der det ikke var alvorlige konflikter til stede. Sosialdemokratiets oppgave ville være å bli drivkraften i en demokratisering av samfunnet der de inngikk allianser med andre grupper som hadde målsetninger som sosialdemokratene kunne dele. Bernstein mente at dette ville være veien til sosialismen. Dersom sosialdemokratiet greide å frigjøre seg fra den foreldede fraseologien og stod fram som det det virkelig var, et demokratisk-sosialistisk reformistisk parti, ville det oppnå større innflytelse.
Bernsteins teser førte til en strøm av kritikk fra Rosa Luxemburg, Plekhanov, Kautsky og andre. Han ble ikke tatt på med silkehansker. Bernstein var en svært framstående mann i den sosialistiske bevegelsen, en nær venn av Engels og Kautsky, respektert redaktør av "Der Sozialdemokrat", det hemmelige organet til sosialdemokratene mens partiet var forbudt og bannlyst i Tyskland. Kautsky var så nært knyttet til Bernstein at han nølte lenge før han gikk inn i polemikken mot Bernstein. Da han gjorde det var det med stort alvor. Selv om Bernstein tok avstand fra mye av det som SPD hadde stått for ville man ikke ekskludere ham fra partiet siden dette ville splitte partiet. Man ville heller prøve å motbevise det Bernstein skrev.
Kautsky mente at den økonomiske utviklinga ikke motsa forutsigelsene til Marx. Og at et reformistisk parti ville ha mindre evne til å tvinge fram reformer siden det ville være mindre truende, og derfor ville det være mindre effektivt og oppnå færre praktiske resultat og forbedringer. Sentralt i marxismen var at den økonomiske utviklinga holdt proletariatet i en underordnet posisjon der det mottok en minkende andel av den totale produksjonen av rikdom i samfunnet. Kautsky skrev at Bernsteins analyse av konsentrasjonen i økonomien var overfladisk siden den ikke innfanget at få kommandosentra styrte stadig større andel av kapitalen - finanskapitalen og storindustrien fløt sammen, og kartellene ble stadig mer dominerende, og mindre bedrifter ble stadig mer avhengige av storindustrien. Nasjonene ble stadig mer avhengige av finanskapitalen.
Utviklinga av aksjeselskapsformen var et uttrykk for kapitalens konsentrasjon, mente Kautsky, der små aksjonærer ble dominert av store aksjonærer. Arbeidernes absolutte fattigdom økte ikke, men deres relative fattigdom økte siden de stadig fikk en mindre del av samfunnets ressurser, mente Kautsky. Utviklingen av en middelklasse forandret ikke dette, siden den vesentlig bestod av lønnsarbeidere.
Dette førte til at folkemassenes evne til å konsumere den stadig økende produksjonen økte mindre enn produksjonen, og Kautsky mente at utvidelse av markedene ikke kunne bøte på dette. Derfor ville kapitalismen komme til å rammes av stadig verre overproduksjonskriser, som ville bli en vedvarende situasjon, og som måtte løses ved at sosialismen ble innført.
Den kapitalistiske utvikling førte til at samfunnet ble stadig mer avhengig av arbeiderklassens arbeid, siden andre produksjonsformer måtte gi tapt overfor kapitalismen. Og dette førte til at arbeiderklassen stadig ble større og sterkere. Sosialdemokratiet måtte forene og organisere arbeiderklassen og lede den i klassekampen. Bernstein mente at denne striden måtte foregå i samarbeid mellom arbeiderklassen og andre grupper, mens Kautsky stod for "proletariatets diktatur", som han mente måtte forenes med et fullt utviklet demokrati.
Arbeiderklassen ble stadig større, mente Kautsky, og den ble stadig mer dominerende, og derfor var det bare et tidsspørsmål før makta i samfunnet gikk over til den. Arbeiderklassen hadde derfor ingen grunn til å provosere fram en krise eller katastrofe, den trengte bare å vente på å overta makta på lovlig måte - noe som med sikkerhet ville skje så sant arbeiderklassen var organisert og samlet under sosialdemokratisk ledelse, og denne organisasjons- og ledelsesoppgaven var sosialdemokratiets viktigste oppgave.
Kautsky gikk ut fra at sosialdemokratiet med tiden ville kunne overta makta i Tyskland på lovlig og demokratisk måte. Og dette trengte ikke å være forbundet med noen katastrofe. Men en politisk katastrofe kunne inntreffe dersom det brøt ut væpnet kamp mellom de to viktigste klassene i samfunnet. Hvordan skulle arbeiderklassen møte en slik situasjon? Kautsky mente at dette måtte arbeiderklassen møte med å ta generalstreiken i bruk. Kautsky mente at å ta vold i bruk ikke tjente arbeiderklassen, blant annet fordi den ikke var like trent i voldsutøvelse som hær og politi. Arbeiderklassen ville derfor være underlegen. Men dersom arbeiderklassen ble angrepet med slike midler burde den være i stand til å forsvare seg. Kautsky regnet med at de sosiale spenningene i samfunnet ville øke på grunn av at han trodde at ulikhetene var økende. Situasjonen ville bli revolusjonær.
Kampffmeyer svarte Kautsky i det revisjonistiske tidsskriftet "Sozialistische Monatshefte". Han skrev at Kautsky mente at de økonomiske motsetningene ville tilspisses. Hvordan skulle sosialdemokratiet stille seg i denne situasjonen? Skulle det passivt vente på det som måtte skje? Nei, mente Kampffmeyer, sosialdemokratiet måtte utvikle implikasjonene av andre del av Erfurtprogrammet, som forpliktet partiet til å kjempe for økt demokratisering av stat og samfunn. Dersom dette viste seg å være umulig å oppnå betydde det at den herskende klassen var sterk nok til å sikre seg økt kontroll over samfunnet. Kautsky hadde, som alle ortodokse partimedlemmer, den dogmatiske troen at sosialismen med nødvendighet ville komme av seg selv på grunn av økende polarisering og konflikter i samfunnet. Alt dette viste mangel på kritisk tenkning som skyldtes dogmatismen. SPD måtte finne en annen vei. Partiet måtte kjempe for demokratisering av den eksisterende staten og for de reformene som det var mulig å få gjennomført. Istedenfor religiøs tro på "historisk nødvendighet" måtte man undersøke og utnytte de faktiske situasjoner som oppstod. Situasjonen i dag var ikke revolusjonær, skrev Kampffmeyer. Arbeiderbevegelsen oppgave, skrev han, var å arbeide for demokratisk-reformistisk handling i hver celle av det sosiale og produktive livet, og derved utvikle arbeiderens bevissthet - som ikke var et automatisk produkt av historisk utvikling - i praksis. Sosialismen var ikke en historisk nødvendighet, skrev Kampffmeyer, men en mulighet som kunne bli virkeliggjort dersom man ga avkall på troen på at den var en nødvendighet.
Under det sosialdemokratiske partiets kongress i Dresden i 1903 led revisjonistene nederlag, selv om SPD kom til å føre en revisjonistisk politikk. Fram til denne kongressen arbeidet Kautsky med å framheve den antireformistiske betydningen av 1) forholdet mellom partiet og fagbevegelsen, 2) de intellektuelles rolle som agenter for sosialistisk vitenskap, 3) nødvendigheten av disiplin og enhet i partiets praksis.
I de første årene av det tjuende århundret ble forholdene mellom partiet og fagbevegelsen et sentralt tema i det tyske sosialdemokratiet. De "revolusjonære" hevdet at plikten til sosialdemokratene var å fastsette politikken til hele arbeiderbevegelsen, og derfor også for fagbevegelsen. Men revisjonistene hevdet fagbevegelsens selvstendighet.
De frie fagforeningene i Tyskland, som var forbundet til SPD og hadde Karl Legien som leder, hadde utviklet en sentralisert struktur med en kjerne av ansatte funksjonærer. Basis for dette apparatet var faglærte arbeidere som var forholdsvis godt betalt og som det ble stadig flere av. De ønsket å konsentrere fagbevegelsens arbeid om arbeidsforhold og lønninger, og var mindre opptatte av at fagbevegelsen skulle markere seg politisk. Lederne i fagbevegelsen mente at fagbevegelsens forhold til SPD var viktig, men de kom til å bli av den oppfatning at det som først og fremst betydde noe for fagbevegelsens vekst og styrke var at den kunne skaffe medlemmene bedre lønns- og arbeidsforhold, og at dette derfor var de viktigste oppgavene til fagbevegelsen, mens politiske oppgaver var av mindre betydning. Rundt århundreskiftet vokste fagbevegelsen svært sterkt, fra å ha 493.742 medlemmer i 1898 til å ha 887.698 medlemmer i 1903.
Kautsky var på den ene siden optimistisk med hensyn til forholdet mellom partiet og fagbevegelsen, og på den andre siden holdt han fast på at det bare var ved at fagbevegelsen underordnet seg partiet at fagbevegelsen kunne unngå å bare bli opptatt av rent dagligdags økonomiske spørsmål. Kautsky framholdt at det var fare for at fagbevegelsen kunne komme til å bli et redskap for "arbeideraristokratiet", og for å unngå dette måtte fagbevegelsen ha prinsipielle målsetninger, som den best kunne holde tak i gjennom et nært forhold til partiet. Når arbeidernes organisasjoner blir sterke er det fare for at de vil sette profesjonelle interesser høgere enn klasseinteressene, som fører til splittelse og lammelse.
Borgerskapet prøvde å fremme denne utviklinga ved å komme med større innrømmelser til arbeideraristokratiet når det utelukkende var opptatt av sine egne interesser - dette var en splitt og hersk taktikk. Men Kautsky var optimist, og mente at fagbevegelsen ville beholde det nære forholdet til det sosialdemokratiske partiet, og ikke bare konsentrere seg om snever økonomisk interessepolitikk. Kautsky insisterte på at partiet og fagbevegelsen hørte sammen, for uten samarbeid hvilte partiet på sand, det måtte bygge på fagbevegelsen, og en fagbevegelse som ikke hadde en sosialistisk innstilling var underordnet den herskende klassen. Bare når fagbevegelsen og partiet stod sammen var de i stand til å møte de politiske og økonomiske krisene til det borgerlige samfunnet.
Kautsky var motstander av revisjonismen, og mente at det værste ved den var at den var teoriløs, og at den fratok arbeiderklassen dens perspektiv og dens eget synspunkt, den tok fra arbeiderklassen arbeiderklassens egen vitenskap.
Kautsky mente at marxismen var en vitenskap, og at denne vitenskapen var det eneste som gjorde det mulig å smelte partiet og arbeiderklassens kamp sammen. For å utvikle og anvende denne vitenskapen var det nødvendig at intellektuelle deltok i arbeiderbevegelsen og i sosialdemokratiet. Men de intellektuelle skulle ikke være lederne for partiet og fagbevegelsen. Sosialistisk bevissthet var ikke noe som oppstod spontant eller gjennom klassekamp. Den ble importert utenfra, fra borgerlige intellektuelles analyser, som var grunnlaget for marxismen og sosialismen.
Når det gjelder spørsmål om disiplin i organisasjonene skrev Kautsky at for arbeidere måtte det være maksimal toleranse. Alle avvikende og opposisjonelle oppfatninger måtte tolereres blant arbeidere for at en hver arbeider skulle kunne bli medlem av fagbevegelsen. Men dette var ikke tilfelle for intellektuelle, fra dem måtte det forlanges større klarhet. Forvirrede intellektuelle ville være skadelige som medlemmer av partiet. De intellektuelles eneste oppgave var å skape klarhet og forståelse, og dersom de ikke bidro til dette var de ikke nyttige.
Kautsky skrev at et parti var en organisasjon der individ som delte en felles tenkemåte og følelse engasjerte seg i felles handlinger og gikk sammen for å oppnå økt styrke. I en stat kan ulike perspektiv eksistere, men ikke i et parti. Diskusjon kunne være tillatt, men ikke så stor uenighet at partiet ble handlingslammet. Kautsky så gjerne at revisjonistene frivillig forlot partiet, men han ville ikke prøve å ekskludere dem, siden det ville splitte partiet. Dette var en innrømmelse av at revisjonistene hadde stor oppslutning i partiet.
I 1902 utga Kautsky "Die soziale Revolution". Han hevdet at når statens styrke økte så økte også den herskende klasses motstand mot å gi innrømmelser i de kontinental-europeiske landene. Han satte dette sammen med finanskapitalens økende styrke. Den tenderte mot militarisme og voldsbruk både innenlands og utenlands. Men samtidig som den herskende klassens styrke vokste vokste også arbeiderklassens styrke, og til slutt ville det på en eller annen måte komme en avgjørende kamp mellom de to klassene. Kautsky mente at streiken ville bli et avgjørende våpen, og trodde ikke at gatekamper og væpnet kamp ville spille den største rolle.
Partikongressen i Dresden ble holdt tre måneder etter Riksdagsvalget i juni 1903 der SPD gikk fram fra 2.107.000 stemmer i 1898 til å få 3.011.000 stemmer, en økning fra 27,2% til 31,7%. Riksdagsvalget ble holdt etter at det hadde vært to år med økonomiske nedgangstider. De revolusjonære og revisjonistene forstod resultatet hver på sin måte. Kautsky forstod valgresultatet slik at i spente tider der de herskende klasser styrket seg (Tirpitz' flåteprogram og tilnærming mellom junkerne og storindustrien) og der det samtidig var økonomiske tilbakeslag ville sosialdemokratiet få økt oppslutning siden klassekampen ble skjerpet. Revisjonistene hadde spesielt stor framgang, og deres kandidater fikk spesielt mange stemmer, og de styrket sin stilling i partiet.
Ingen av siden ønsket at partiet skulle bli splittet, selv om det var store uenigheter, som kom fram i debattene under kongressen i Dresden. Vollmar sa at den virkelige taktikken til SPD var "konkret", og derfor "revisjonistisk". Han sa at Kautsky var en teoriens fanatiker som var blitt partiets professor, og som heller vil la både partiet og verden bli ødelagt enn å oppgi en stavelse i det doktrinære systemet.
Kolb sa at Kautsky var en advokat for "katastrofisme", mens revisjonisme er den politikken som vi i virkeligheten har ført fram til nå. Bernstein gjentok sine standpunkt, som en polemikk mot Kautsky. Kautsky forsvarte sine teoretiske standpunkt, men var forsonlig innstilt og innrømmet at i praktisk politikk kunne revisjonistene stå sammen med ham.
Kongressen vedtok en antirevisjonistisk resolusjon med 288 stemmer mot 11 stemmer. Kongressen fordømte at en taktikk basert på klassekamp med det formål å erobre staten ble erstattet av en revisjonistisk taktikk basert på kompromiss med den eksisterende orden. Selv kjente revisjonister som Kolb, Vollmar og Legien stemte for den antirevisjonistiske resolusjonen. Selv om Kautsky vant en "teoretisk seier" ble den praktiske politikken mer revisjonistisk, og revisjonistene utgjorde en større del av de sosialdemokratiske representantene i Riksdagen.
Revisjonistene kjente seg slett ikke nedkjempet etter kongressen, men var klar over sin sterke stilling. Kolb sa at antallet uerklærte revisjonister var langt større enn antallet erklærte revisjonister. Og han anklaget Kautsky for å være selvmotsigende når han ønsket seg en total revolusjon, men ikke ønsket vold. Kautsky ønsket at massene skulle gå ut i gatene for å kjempe, men han ønsket likevel ingen voldsutøvelse, og det var selvmotsigende.
Etter valget i 1903 skrev Kautsky at i Tyskland var det ikke mulig å splitte proletariatet ved å komme med innrømmelser til deler av det. Og det var også umulig å undertrykke arbeiderbevegelsen, for den var for sterk, og borgerskapet var for svakt. Det tyske borgerskapet var ikke ledende i politikken, men aristokratiet hadde de ledende stillingene i staten, skrev Kautsky. Det tyske borgerskapet var avhengig av aristokratiets beskyttelse, mente Kautsky.
Kautsky framhevet finanskapitalens voksende styrke. Den var et nytt borgerlig lag som var mer voldelig og hensynsløst enn industrikapitalen. Finanskapitalen ville ikke komme med innrømmelser overfor arbeiderne, men ville heller bruke vold mot dem. Finanskapitalen var den mest voldelige delen av det borgerlige samfunnet, og det gjaldt for alle land.
Den eneste progressive delen av det tyske samfunnet var SPD, og SPD ville ikke gå med i noen regjering som ikke ble dominert av SPD. SPD ville ikke gå inn i en koalisjonsregjering sammen med borgerlige parti. Bare etter at sosialismen var innført, eller som ledd i innføring av sosialismen, ville SPD gå inn i en regjering, og sosialismen var uavvendelig, skrev Kautsky.
Men den tyske staten var svært sterk, og den måtte svekkes av begivenheter utenfor striden mellom arbeiderklassen og den herskende klassen, som krig, for at den herskende klassen skulle bryte sammen. Det var mange andre land som stod nærmere en revolusjon enn Tyskland fordi de hadde svakere stater, som Russland.
I 1904 mente Kautsky at man nærmet seg revolusjonen. Nesten en halv million tyske arbeidere hadde vært i streik eller utsatt for lockout. Og i årene 1902-04 hadde det vært store streiker i Nederland, Sverige og Italia. Kautsky så forsøk på å dra sosialistiske elementer inn i regjeringer som tegn på borgerskapets svakhet. Dette hadde skjedd i Frankrike og var blitt forsøkt i Italia, og i Australia hadde det vært dannet ei arbeiderpartiregjering. Men Kautsky var motstander av at SPD skulle gå inn i noen regjering som SPD ikke dominerte helt, med unntak for i unntakstilfeller, som dersom landet ble invadert i krig. For Tysklands vedkommende mente Kautsky at revolusjonen lå noe lenger unna siden den tyske staten var så sterk. Derfor mente Kautsky at på det nåværende tidspunkt var en generalstreik en nytteløs provokasjon. Slik var det alltid med Kautsky: han mente at revolusjonen var nær og at seieren var sikker, men ikke i dag eller i morgen eller i den nærmeste framtid - da skulle man heller ta det rolig og vente.
Kilder for dette kapitlet er: