Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på F. L. Carstens bok: "Princes and Parliaments in Germany."
Kort oppsummering: I Bayern oppstod stendenes organisasjon i siste del av det fjortende århundret, og den bestod til slutten av det attende århundret. Den tapte tidligere enn i mange andre tyske fyrstedømmer mye av sin selvstendige makt, allerede i løpet av det sekstende århundret. Likevel fortsatte organisasjonen å fungere helt til slutten av det attende århundret.
De sytti årene som fulgte etter hertug Alberts død var de mest dramatiske i historia til stendene i Bayern, og deres innflytelse ble sterkt redusert. Det var ei uvanlig utvikling i det sekstende århundrets Tyskland. Men de første årene i hertug Wilhelm IV's regjeringstid var kanskje den tida da stendene hadde mest makt. Mens han var mindreårig var onkelen regent sammen med seks representanter fra stendene. Stendene brukte denne tida og situasjonen til å få avgjort det kontroversielle punktet om bekreftelse av deres privilegier. I erklæringa om landets friheter, offentliggjort få måneder etter hertug Albert IV sin død, er det klart stadfestet at hver hertug ved sin tiltredelse skal bekrefte frihetene, ord for ord, før stendene erklærer sin troskap, som det også kom til å bli fastsatt i avtalen fra Tübingen seks år senere. Hertugens tjenestemenn måtte også erklære at de ville akseptere frihetene og rettighetene. Det ble også fastsatt at ved hertugens kontor skulle det alltid være flere som hørte til Bayern enn utlendinger, og flere innenlandske som ikke var doktorer eller geistlige enn omvendt. Adelen skaffet seg det privilegiet at i alle stendenes komiteer skulle adelen ha like mange representanter som de andre to stendene tilsammen. Og dette kom til å bli regelen videre framover.
I 1511 fylte hertug Wilhelm atten år og overtok regjeringsmakta. Etter erklæringa om landets friheter skulle han ha sammenkalt stenderforsamlinga for å bekrefte dens privilegier og deretter motta troskapserklæringa. Han gjorde ikke dette, for, som han forklarte senere, å spare stendene for utgifter. Rådgiveren hans var Leonhard von Eck, en professor fra universitetet i Ingolstadt, som var grunnlagt i 1472. Leonhard von Eck var tilhenger av romerloven, som begrunnet eneveldet. I 1512 inviterte Wilhelm tretti medlemmer fra stendene for å diskutere prinsippet om bekreftelse av privilegiene, men de svarte at dette var en sak for hele stenderforsamlinga, som burde innkalles. Det gikk enda to år før Wilhelm oppfylte dette kravet, og da bare på grunn av stor gjeld, og fordi bror hans, Ludvik, ikke respekterte prinsippet om primogeniture og krevde del i regjeringsmakta eller at hertugdømmet ble delt. I 1512 var Wilhelms gjeld på 180.000 guilder, og det årlige underskuddet på 15.000 guilder. Under stenderforsamlinga i 1514 ble de gamle privilegiene opplest og enheten til stendene fornyet med at stendene erklærte at de ville om nødvendig kjempe med våpen for å bevare sine friheter og rettigheter. En komite på åtte ble valgt, fire adelsmenn, to prelater og to borgere, halvparten fra Øvre Bayern og halvparten fra Nedre Bayern. Siden stendenes privilegier ikke hadde blitt tatt hensyn til skulle enhver som hadde klager appellere til denne komiteen, som skulle møte to ganger årlig ved hertugens hoff, og som skulle vokte stendenes rettigheter og høre klager og overvåke regjeringa. Den store komiteen mente at noen av hertugens rådgivere på ulovlig måte tok til seg regjeringsmakt og villedet den unge hertug Wilhelm og fordelte embeter til venner og slik bygde opp et stort følge ved hoffet. Disse folkene var motstandere av stendene, og fikk hertugen til å styre uten å rådføre seg med stendene.
Etter råd fra den store komiteen bestemte stendene at de to hertugene skulle regjere sammen. Stendenes talsmann, Dr. Dietrich von Plieningen, som hadde studert ved italienske universitet og var humanist, henvendte seg til de to fyrstene foran stendene. Han bad dem akseptere planen, og, til de begge ble tjuefire år gamle, regjere ved hjelp av regentråd satt sammen av rådgivere foreslått av stenderforsamlinga. Ludvik aksepterte forslaget med en gang, og Wilhelm etter mye nøling. Stendene bevilget 150.000 guilder som skulle leveres i løpet av tre år for å betale gjeld og løse inn pant. Dr. Eck og andre rådgivere ble avsatt. Stendene satte opp en komite på 24 personer i München som skulle ta seg av tingene. De oppdaget snart at Dr. Eck var gått i tjeneste hos hertugenes onkel og at andre tjenestemenn som stendene hadde avsatt på nytt hadde fått arbeid hos hertug Wilhelm. Hertugen kom med trusler overfor sine nye rådgivere, som bad ham bruke et mer sivilisert språk. Wilhelm bad om unnskyldning.
Høsten 1514 oppstod nye samarbeidsproblem mellom de to hertugbrødrene. Ludvik anklaget Wilhelm for ikke å gi ham adgang til regjeringa. Ludvik og komiteen appellerte til landet og okkuperte noen byer i Nedre Bayern med væpnet makt. Wilhelm satte seg mot at det ble gitt ordrer bar ryggen hans. Keiser Maximilian intervenerte på Wilhelms side. Noen få veker senere var brødrene forsonet. Ludvik fikk en tredjedel av hertugdømmet. Dersom det oppstod en ny konflikt skulle hver av brødrene utnevne fire medlemmer av stendene som meklere, og dersom de ikke ble enige skulle hertugene utnevne en nøytral formann som ville avgjøre. Forsoninga resulterte i at situasjonen ble forandret. Lederen for regentrådet, Hieronymus von Stauf ble arrestert, og Dr. Eck ble kallet tilbake, og ble snart den virkelige styrer av landet. Wilhelm ville ha mer penger, og ei ny stenderforsamlinga ble innkalt i slutten av 1515. Wilhelm fikk det rådet fra sine rådgivere at dersom stenderforsamlinga bare ville bevilge penger mot at dens friheter og privilegier ble bekreftet, skulle han gå fra løftene og finne andre midler. Dersom stenderforsamlinga skapte andre vanskeligheter for ham, skulle han si at keiseren hadde fortalt ham hvordan prosedyrene for stenderforsamlinga skulle være. Om stenderforsamlinga gikk mot de keiserlige ordrene måtte han referere tilbake til keiseren. Det ble ikke bevilget penger, og stenderforsamlinga ble utsatt i tre måneder. På forespørsel fra stenderforsamlinga ble en komite med seksten medlemmer utnevnt for å fremme bedre forståelse mellom brødrene.
Da stenderforsamlinga møtte på nytt i 1516 lot Wilhelm dommen over Hieronymus von Stauf leses opp for stendene, inkludert bekjennelsen hans og dødsdommen over ham. Dette ble godkjent, og Hieronymus ble henrettet. Så ble diskusjonen om landets friheter gjenopptatt. Som ved tidligere tilfeller var et av punktene om de kunne bli bekreftet før eller etter troskapserklæringa var gitt. Hertugene ville ikke bekrefte friheten først fordi dette var nedverdigende for deres autoritet som herskere, og de erklærte at keiser Maximilian hadde forbudt dem å bekrefte stendenes enhet av 1514. Neste dag var hertugene villig til å love å respektere landets friheter, men de ville ikke anerkjenne stendenes enhet og samhold. Stendene var ikke fornøyd med dette, og bad om at ei ny stenderforsamlinga ble innkalt siden det var for få til stede til å avgjøre saken. Hertugene insisterte på å få bevilget penger og på å få troskapseden. Det ble holdt avstemning over dette, og av 208 som stemte var 130 for å avlegge troskapseden siden hertugene ikke insisterte på å avlyse enheten og samholdet mellom stendene. 11 stemte uten forbehold for hertugenes ønsker, 67 ville at det skulle sammenkalles til ei ny stenderforsamling, men 19 stykker var villige til å fortsette denne stenderforsamlinga om ei ny ikke kunne innkalles. Det var altså en stor majoritet for et kompromiss. Den mest vanlige måten å stemme på var at hvert hus stemte for seg, og ikke som i dette tilfellet at man tellet hoder. Tre dager senere bevilget stenderforsamlinga også 100.000 guilder til hertugene. Åtte medlemmer fra stenderforsamlinga ble valgt for å kontrollere regnskapene og utgiftene. Atten Landsteurer ble valgt for å samle inn pengene i de forskjellige distriktene, og fire Obersteurer for å motta pengene fra de første og betale de nødvendigste gjeldspostene og regningene. Slik kontrollerte stendene administrasjonen av skattene.
Stendene valgte to grupper av fire utsendinger som skulle delta som diplomatiske utsendinger sammen med hertugens rådgivere, en gruppe for å forhandle med erkebiskopen av Salzburg om salthandelen og avskoging, og den andre til erkebiskopen av Passau angående en grensekrangel mellom Passau og Schärding. De to hertugene bekreftet landets friheter, og bekreftelsen ble offentliggjort. De forpliktet seg også til ikke å begynne store kriger uten først å rådføre seg med stendene og til å reservere stillingene ved hoffet og domstolene og den militære kommandoen over festningene til innfødte adelsmenn. Hver framtidig hertug skulle bekrefte denne erklæringa ord for ord før stendene sverget troskap. Hver tjenestemann skulle også sverge at han ikke ville handle mot denne erklæringa på noen måte. Dersom hertugene skadet noen ved å handle mot denne erklæringa skulle de som mente seg skadet først henvende seg til hertugens rådgivere. Dersom de ikke fikk ordnet opp den veien skulle de henvende seg til stendene som var berettiget til sammen å søke rettferdighet mot hertugene. Neste dag avla stendene troskapseden, og dermed var stenderforsamlingsmøtet over.
Stenderforsamlinga i 1516 bevilget så mye penger at det betalte det meste av hertugenes gjeld. Så kom en lang periode der stenderforsamlinga ikke ble innkalt. Hertugene prøvde å få mindre summer fra en komite. I 1517 ba Ludvik om hjelp mot Württemberg. Men komiteen ville ikke bevilge penger, og ba ham innkalle stenderforsamlinga. To år senere ble førti adelsmenn og tjue personer fra hver av de to andre stendene sammenkalt. Sekstiseks av de sammenkalte møtte opp, og de gikk med på å låne 32.000 guilder til krigen mot Württemberg, der hertug Wilhelm jaget hertug Ulrich ut av Württemberg. Selv adelen bidro med 6.000 guilder, og prelatene med 15.000 guilder. Med hensyn til de skattene som var blitt bevilget tidligere bestemte stendene at dersom det ble et overskudd etter skatteinnkrevinga skulle det bli tatt vare på av stendenes folk. Dette satte hertugene seg mot. De mente at det nedverdigende for deres autoritet å bli ekskludert fra den finansielle administrasjonen. I 1520 frigjorde stendene formelt de seksten Obersteurer fra deres plikter og lot deres regnskaper undersøkes av fire personer. Åtte personer ble valgt for å kassere inn skatter som fortsatt var utestående. I 1523, etter beslutning i Riksdagen, bevilget stenderforsamlinga 24.000 guilder til krigen mot tyrkerne. Tolv personer ble valgt ut av stenderforsamlinga for å samle inn pengene, og fire andre for å ta mot pengene. Det ble i den forbindelsen opprettet et permanent kontor under stenderforsamlinga. Kansler for det var Jacob Rosenbusch, som kom til å inneha stillinga i omkring tretti år.
Skattene ble, etter gammel skikk som gikk tilbake til det femtende århundret, krevd inn fra bøndene og borgerne, mens adelen og prelatene var fritatt fra å betale skatter. Men alle betalte skatter til Imperiet og til krigene mot tyrkerne. Skattene ble ofte diskutert fra mange forskjellige innfallsvinkler. Geistligheten og kirka, som var svært rik i Bayern, bidrog også med midler til krigen mot tyrkerne. Hertugene fikk på denne tida tillatelse fra paven til å skattlegge kirka, og da kunne hertugene gjøre dette uten å gå veien om stenderforsamlinga. Dette skaffet store summer til hertugene, og disse summene var ikke overvåket av stendene. Paven ga denne tillatelsen mens reformasjonen spredte seg i Tyskland, og det må ha minket fristelsen til å oppløse klostrene som så mange fyrster gjorde på denne tida, mens Bayern forble katolsk.
Ved stenderforsamlinga i 1529 var det uenighet mellom hertugene og stendene om skatteprosenten. Hertugene ønsket å få 5% av verdien av all eiendom, men stendene ville gi 3,3%. Hertugene måtte nøye seg med det som stenderforsamlinga tilbød, men forlangte at hertugenes tjenestemenn skulle være tilstede under innkrevinga av skattene, og de skulle betales direkte inn til hertugene, som det ble gjort i Pfalz. Stendene derimot ønsket at skatteinnkrevinga skulle foregå på den vante måten. Resultatet ble at hertugens tjenestemenn fikk lov til å være tilstede under den endelige opptellinga hos Oversteurer, men ikke under innkrevinga ute i distriktene. Administrasjonen av skattene forble hos stendene, og hertugenes overvåkningsrettigheter var og ble svært begrensede.
I 1532 foreslo hertugene at stendene skulle utnevne noen av sine medlemmer for sammen med hertugens rådgivere å diskutere eksisterende lover og regler med tanke på å revidere dem. Stendene ønsket ikke dette, og bad om at planen om dette ble lagt bort. Hertugene sa at det var deres prerogativ å kunngjøre lover og dekreter uten undersåttenes medvirkning, men til tross for dette ønsket de å høre stendenes mening. Siden stendene ikke ville delta ville hertugene la sine egne rådgivere foreta en revisjon av lovene. Stendene valgte da seksten representanter for å diskutere lovene sammen med hertugenes rådgivere.
Hertugene ønsket nye bevilgninger fra stenderforsamlinga i 1535. Stenderforsamlinga ville ikke bevilge så mye penger som hertugene bad om. Stenderforsamlinga sa at det ikke var godtgjort for de klagene den hadde kommet med til hertugene tidligere. Etter erfaringene fra 1529 var stendene bestemte på å oppnå full kontroll over administrasjonen av skattene, både lokalt og sentralt. Stendene insisterte på at både Landsteurer og Obersteurer skulle velges av dem uten innblanding fra hertugene, at begge skulle innestå for både hertugen og stendene, men det skulle ikke være noen utsendinger fra hertugene til stede ved den endelige opptellinga, eller på noe annet stadium av skatteinnkrevinga. Hertugene måtte gå med på dette. Men hertugene prøvde å bestemme hvem som skulle være med på skatteinnkrevinga fra stendenes side, men dette satte stendene seg mot, og stendene lyktes i å sette hertugene utenfor skatteinnkrevinga og skatteadministrasjonen.
I 1536 og i 1537 skrev hertugene tre ganger ut skatter ved dekret og med keiser Karl V's støtte. Disse skattene ble krevd inn av hertugenes egne tjenestemenn. Keiseren ønsket et godt forhold til Wittelsbachene. Det ble sagt at hertugene var redde for å bli angrepet av tyrkerne eller av hertug Ulrich, eller av en annen adelsmann, og at det ikke var tid til å konsultere stendene. Da stendene samlet seg noen måneder senere klaget de over dette. Hertugene sa at pengene ville bare bli brukt i tilfelle krig, og at de respekterte stendenes privilegier. Stendene var ikke fornøyd med dette, og forlangte en formell forsikring med hensyn til sine privilegier, og at pengene som var krevd inn ble overlevert til stendene til oppbevaring. Hertugenes rådgivere foreslo at pengene skulle oppbevares i fellesskap til det var bruk for dem, og at stendene skulle betale to tredjedeler av utgiftene til å holde de leiesoldatene som var vervet. Hertugene lovet også at stendene skulle få den formelle forsikringa som stendene ønsket. Stendene utnevnte fire adelsmenn som krigsrådgivere, for å betale leiesoldatene av de pengene som hertugene hadde krevd inn til det formålet, og for å holde soldatmønstring. Stendene valgt også de vanlige atten Landsteurer for å samle inn 200.000 guilder som var bevilget. De gjentok også at hertugene hadde ikke rett til å begynne krig på egen hånd. Men de fikk ikke hertugene til å binde seg til aldri i framtida å kreve inn skatter på egen hand.
I 1539 bevilget stenderforsamlinga 100.000 guilder til festningsverk ved Ingolstadt ved Donau og valgte åtte deputerte for å motta pengene og overvåke bruken av dem. I 1541 bevilget stendene 300.000 guilder til krigen mot tyrkerne, som stendene selv også denne gangen selv stod ansvarlig for å samle inn. Sju måneder senere ville regjeringa ha mer penger til krigen mot tyrkerne, men det fikk den ikke. I slutten av 1542 ville hertugene ha 600.000 guilder for å kjøpe tre små byer ved Donau fra Pfalzgreven. Hertugene sa at de hadde rett til å legge omsetningsavgift på noen varer, spesielt øl og vin, men de ville likevel høre stendenes mening om dette. Stenderforsamlingas komite svarte at først måtte klagene fra stenderforsamlinga bli tatt til følge, men i påvente av et imøtekommende svar fra hertugene gikk komiteen med på at det ble lagt avgift på øl og vin som var importert og på øl og vin som ble eksportert. Denne nye avgifta ble først og fremst krevd inn ved grensene. De pengene som kom inn fra denne avgifta skulle bare gå med til å betale lån som ble tatt opp for å kjøpe de tre byene fra Pfalzgreven. Hertugene lovet også at de ville avskaffe omsetningsavgifta når byene var betalt. Avgifta ble betalt inn i stendenes skattkiste, og stendene var ansvarlige for lånet. Stendene krevde også opp avgifta.
Avgifta ble ikke avskaffet da de 600.000 guilder som byene kostet var betalt. Den ble en permanent skatt som ble doblet i 1565, og doblet på nytt i 1572 og utvidet til å bli betalt av alt øl som ble konsumert i Bayern. Fra 1570-årene skaffet denne skatten til veie mer enn 100.000 guilder årlig. Stendene administrerte denne skatten. Stendene bevilget flere ganger store summer til krigen mot tyrkerne. For å styrke forsvaret av Wien ble tropper sendt dit. Kommandøren for disse troppene ble instruert av stendene. Stendene stilte som krav for å bevilge penger at det ble tatt hensyn til klagene fra stendene, og at utgiftene til hoffet ble begrenset.
Den Schmalkaldiske krigen.
Hertug Wilhelm forhandlet med keiser Karl V om at Bayern skulle bidra på keiserens side i
den Schmalkaldiske krigen. Til gjengjeld ville hertug Wilhelm bli kurfyrste og ha territorier. Men det var ikke keiseren villig til å gå med på. Men Wilhelm fikk løfte om en ekteskapsallianse mellom sønnen og arvingen Albert og erkehertuginne Anne av Habsburg, som ble grunnlaget for en felles politikk i Tyskland og i religiøse saker. I 1546 sendte keiseren en beskjed til stendene om at de skulle betale gjelda til hertug Ludvik som nettopp var død. Med dette som bakgrunn krevde Wilhelm inn 200.000 guilder. Keiseren ga også beskjed om at avgifta på øl og vin ikke skulle avskaffes når gjelda som avgifta betalte ned var betalt, men deretter gå til hertugen. Men hertugens gjeld vokste. I begynnelsen av 1547 forklarte hertug Wilhelm at han hadde tenkt å rådføre seg med stendene om deltakelsen i den Schmalkaldiske krigen, men han hadde blitt forhindret siden det plutselig var protestantiske styrker som ville angripe ham ved Donau. Han ønsket ikke å gå til krig uten stendenes godkjennelse, sa Wilhelm siden det var noen som nektet å kjempe mot protestanter sammen med keiseren uten at stendene gikk inn for dette.
Stendene utnevnte det vanlige skatteoppkrevingsapparatet og to mønstringsmestre og fire kapteiner og en oberst og en kvartermester, og bevilget mer penger.
I 1550 var gjelda til hertug Wilhelm på 368.760 guilder. Videre hadde stenderforsamlinga overtatt gjeld på hele 1.200.000 guilder. Moritz av Saksen hadde i 1553 dødt fra ei gjeld på 1.667.000 guilder, og Ottheinrich, søskenbarn til Wilhelm og pfalzgreve i Neuburg, hadde i 1544 hatt ei gjeld på 1.050.000 guilder. Fyrstedømmet hans var så lite at han greide ikke å betale denne gjelda, og han måtte erklære seg konkurs og selge territoriet sitt til sine egne stender. Disse gikk med på å betale ham en pensjon, men han måtte forlate fyrstedømmet. Stendene i Pfalz-Neuburg appellerte til stendene i Bayern og erklærte at de ville være en del av Bayern, men da måtte stendene i Bayern overta gjelda, og det ville de ikke.
I løpet av Wilhelm IV's regjeringstid, som varte i førtito år, ble stendenes innflytelse sterkt redusert. Mens han var umyndig regjerte stendene i stor grad landet, men Wilhelm og kansleren hans, Dr. Eck, var bestemte på å knekke stendenes makt, og lyktes ganske godt i å gjøre det. Stendenes svakhet lå i at de hadde ikke sikret seg god nok kontroll over økonomien og finansene da de tok over hertugens gjeld. Wilhelm beskattet sine egne bønder og geistligheten utenfor stendenes maktområde, og han skrev ut skatter ved dekret når han mente at det var nødvendig. Han sa offentlig at han hadde rett til det, i kontrast til de løftene som han hadde gitt. Stendene ga litt etter litt etter, uten å få noe igjen for det. Den ledende gruppa, adelen var lite besluttsom og lite dyktige til å handtere denne situasjonen og til å forsvare stendenes rettigheter.
Reformasjonen i Bayern.
De to første stenderforsamlingene i Albert V's regjeringstid ble avviklet uten noen store konflikter. Stendene informerte ham i 1550 om at de ville avlegge troskapsed dersom han først sverget å respektere deres rettigheter og friheter og rette opp forhold som de klaget over. Albert V gikk med på dette. Og så bevilget stenderforsamlinga penger til ham.
Verken økonomiske eller finansielle problem dominerte forholdet mellom Albert V og stendene de følgende årene. Det gjorde derimot det religiøse spørsmålet. Protestantismen spredte seg forholdsvis sent til Bayern. Under Wilhelm IV's regjeringstid vant protestantismen noen tilhengere uten at det førte til konflikter. Det mest presserende religiøse kravet som ble framført var kravet om nattverden med både brød og vin til alle deltakerne. I stenderforsamlinga ble det for første gang reist krav om dette i 1553. I 1555 uttrykte hertugens rådgivere håp om at dersom det ble gitt noen innrømmelser med pavens godkjenning kunne flere angrep på den etablerte religionsformen bli unngått. Den store komiteen diskuterte det religiøse spørsmålet lenge og grundig, og mot de geistlige stemmene ble det bestemte å sende noen religiøse artikler som stendene mente burde reformeres til Albert. Artiklene ble lest opp til de to leke stendene, og med stor majoritet ble det bestemt å oversende artiklene til Albert. De ønsket at de som ønsket det kunne motta både brød og vin ved nattverden og at presteutdanningen skulle styrkes og at predikanter ikke måtte utstøtes for å tale Guds ord, og de var motstandere av inkvisisjonen som enkelte personer prøvde å få innført i Bayern. Albert svarte at stenderforsamlinga ikke var blitt innkalt for å diskutere religion. Han hadde ingen planer om å innføre inkvisisjonen, og likte ikke den religiøse uroen. De leke stendene gjentok kravet om å få både brød og vin til nattverden. Det var et samvittighetsspørsmål for mange, og burde derfor tillates. Men Albert nektet å gi noen religiøse innrømmelser. Likevel fikk han bevilget 300.000 guilder.
Ved neste stenderforsamling, i 1556, forandret adelen og byene taktikk. De rådførte seg med hverandre og satte opp en ny petisjon med forespørsel om å få tillatelse til å motta både brød og vin til nattverden, og om samvittighetsfrihet, "i henhold til Guds klare ord". Det ble stemt over dette, og petisjonen ble enstemmig vedtatt. Neste dag erklærte de at dersom de ikke fikk de ønskede tillatelsene, så ville de ikke diskutere hertugens framlegg, men dersom de fikk tillatelsene de bad om ville de vise sin takknemlighet. De bad også om at prestene måtte få lov til å gifte seg, så trengte de ikke å holde seg med elskerinner, og det ville også bli slutt på prestemangelen. Albert svarte at han ville foreløpig ikke straffe de som fikk både vin og brød under nattverden, heller ikke de som spiste kjøtt i fastetida. Han ville også forhandle med biskopene om at de ikke skulle straffe prester som ga både vin og brød under nattverden. Til slutt bevilget stenderforsamlinga 232.000 guilder, men nektet å overta gjeld på 600.000 guilder.
Hertug Alberts innrømmelser i 1556 tillot at både vin og brød ble gitt under nattverden, men avgjørelsen om dette var overlatt til de individuelle prestene. Biskopene var motstandere av å gi både vin og brød, og dette fulgte de fleste prestene. Mange som ønsket å få både vin og brød under nattverden fikk det derfor ikke. Stendene gjorde i 1557 oppmerksom på at tillatelsen hadde ført til få endringer, og de bad om at nattverdsgjestene selv fikk avgjøre om de skulle få både vin og brød under nattverden. Dersom dette ønsket ble innvilget ville stendene ta på seg 300.000 guilder av hertugens gjeld. I svaret sitt la Albert vekt på farene som fulgte med alle sektene og den religiøse splittelsen blant tilhengerne av den Augsburgske konfesjonen. Forskjellige tilhengere av den kalte hverandre innbyrdes for kjettere. Stendene ba om at det ble sent ut ordre om at hertugens tjenestemenn ville oppsøke prestene og fortelle dem om at de kunne gi både brød og vin til nattverden uten å bli straffet for det. De bad også om at det måtte bli tillatt for prester å gifte seg.
Adelen ønsket at deres jurisdiksjon som bare gjaldt for deres Hofmark skulle bli utvidet til å gjelde for alle deres eiendommer. Dette gikk Albert med på. På denne måten greide Albert, og adelen, å splitte stendene. De bevilget til Albert en langt større sum enn noen hertug hadde fått tidligere, hele 812.000 guilder, inkludert at stendene overtok 500.000 guilder av hertugens gjeld.
Under forhandlingene i 1557 hevdet Albert V at i nesten alle byene i Nedre Bayern og i noen byer i Øvre Bayern var det mulig å få både vin og brød til nattverden. Dette var ikke langt fra sannheten viser visitasjonsrapporten som ble laget noen få måneder senere. I Straubing tok de fleste av de 5.000 nattverdsgjestene nattverden med både vin og brød. I følge presten var det nesten ikke et hus som ikke hadde protestantiske bøker. Den katolske gudstjenesten hadde liten oppslutning, og hele byrådet var blitt lutheranere. Og slik ser det ut til å ha vært i svært mange andre byer også. Den gamle religiøse ordenen var alvorlig truet. Våren 1563 besøkte biskopen av Salzburg München, og Albert informerte ham om at det ikke var mulig å nekte folk å få nattverden med både vin og brød. Det ville føre til krig og opprør fordi så mange mennesker var engasjert. Til biskopen av Augsburg skrev Albert at det burde være tillatt å ta mot nattverden med både vin og brød, for det var den eneste forandringa mange krevde, og fikk de den innrømmelsen ville de fortsatt være lydige. Resten av de katolske doktrinene kunne da opprettholdes. Men dette ville ikke biskopen være med på.
Da neste stenderforsamling åpnet i mars 1563 var Albert V i en svært vanskelig situasjon. Presset for å få motta både brød og vin til nattverden var stort. Men stendene stod ikke sammen i denne saken. Det ble stemt over om det religiøse spørsmålet skulle behandles i plenum eller i en komite. Majoriteten stemte for den vanlige framgangsmåten med å velge en komite på sekstifire medlemmer der man diskuterte sakene. Beslutningene man kom fram til der skulle videreformidles til alle stendene. En minoritet på førtitre protestantiske adelsmenn krevde at den Augsburgske trosbekjennelsen måtte respekteres før man begynte å diskutere hertugens forslag. De forstod at etter at det var blitt bevilget penger til hertugen var det ikke mulig å få ham til å gjøre innrømmelser, men derimot før pengene var bevilget... Flere ropte at hertugen ikke skulle få en penny dersom han ikke gikk med på religionsfrihet. Medlemmene av stendene hadde ulike standpunkt med hensyn til hvor hardt og hvor langt de mente at man skulle gå fram for å oppnå fri religionsutøvelse. Komiteen kom ikke fram til en samlende konklusjon om det religiøse spørsmålet, og viste saken videre til stenderforsamlinga. De tre standpunktene som ble utkrystallisert og rapportert til stenderforsamlinga var:
Albert V trengte penger. De siste fem årene hadde inntektene vært 110.000 guilder mindre enn utgiftene, og gjelda hans var på 840.000 guilder. Stendene tilbød 150.000 guilder dersom han aksepterte de religiøse ønskene til flertallet. Etterhvert økte de summen til 350.000 guilder. Til å begynne med nektet Albert å vurdere petisjonen. Så svarte han at han ville vente i tre måneder på et imøtekommende svar fra Roma, og så tillate både brød og vin ved nattverden. Han våget ikke å komme med et blankt avslag, for, som han selv sa senere, da ville han ha drevet de moderate over til protestantene. Dersom det ikke kom noe imøtekommende svar fra Roma måtte han finne en eller annen måte å ordne opp på som gjorde at undersåttene ikke hadde så mange klager. På den måten håpet han å bevare lydigheten. Han ville også presse på kirkemøtet i Trent. Albert oppnådde at stendene overtok hele gjelda hans. Ved slutten av møtet angrep han den lutherske minoriteten og viste til den Augsburgske freden av 1555, og sa at han trengte ikke å finne seg i at noen undersåtter hadde en annen religion enn den han selv hadde. Han ville forhindre at Lutherdommen spredte seg.
Stendene fikk lite igjen for sine generøse bevilgninger, og lutheranerne var dårlig til mote. Lederen for lutheranerne, Pancraz von Freyberg, skrev til grev Joachim von Ortenburg at mange vinglere var vunnet ved gaver og stillinger og hadde nesten blitt fiender av sannheten. Det var pessimisme blant lutheranerne, og ikke opprørskhet. Mottakeren av brevet var en greve av Imperiet som eide eiendommer i Bayern. Seks måneder etter stenderforsamlinga i 1563 innførte han reformasjonen i grevskapet sitt som hadde 2.000 innbyggere, med det resultatet at mange mennesker fra Bayern reiste dit for å overvære gudstjenestene. Albert stilte deretter spørsmål ved om Joachim von Ortenburg var riksridder, og altså ikke underlagt Albert av Bayern. Albert krevde at katolisismen ble gjeninnført i grevskapet til von Ortenburg. Det nektet greven å gå med på. Albert okkuperte da grevskapet og konfiskerte grevens eiendommer i Bayern. Greven appellerte til Imperiets høyesterett, som i 1573 dømte i hans favør. Ortenburg forble uavhengig og lutheraner. von Ortenburgs korrespondanse med bayerske lutheraner falt i hertug Alberts hender og han stilte de som hadde brevvekslet med von Ortenburg for retten anklaget for høyforræderi. Men de ble frifunnet. Likevel måtte de be om unnskyldning, og de måtte love at de ikke skulle delta i stenderforsamlingene uten først å be Albert om tillatelse.
Albert regjerte femten år til, og i denne tida ble det avviklet fem stenderforsamlinger, men det religiøse spørsmålet ble ikke brakt opp flere ganger. Fra 1552 til 1573 økte antallet ansatte ved hoffet fra 384 personer til 711 personer. Dermed økte også utgiftene til hoffet. Albert fikk bevilget de pengene han bad om med unntak for at stendene ville ikke overta gjelda hans. Den komiteen som stenderforsamlinga utnevnte for å ha ansvar for skattene fikk fullmakt til å skrive ut ekstra eiendomsskatt dersom det oppstod pengemangel for Albert i årene 1569 og 1570. Det var første gang at dette skjedde.
Hertug Albert fikk fra keiser Maximilian II et dekret som ga ham rett til å overta toll- og omsetningsavgifta og legge administrasjonen og oppkrevinga av den under sin egen administrasjon, og gjøre dette om til en permanent skatt, selv om han hadde lovet stendene ikke å gjøre dette. Dette dekretet ble oversendt til stendene i 1568. Og det vakte naturligvis indignasjon. De sa at de kunne ikke finne i seg at privilegiene deres ble tatt fra dem. De forsto at en permanent skatt innkrevd direkte av hertugens stab medførte at stendenes kontroll over den offentlige økonomien var slutt. Albert forstod ikke at stendene ble opprørte, og sa at de kunne ikke gå mot et dekret som var utstedt av keiseren selv. Noen dager senere sa stenderforsamlinga seg villig til å bevilge først 276.000 guilder, som de få dager senere høynet til 414.000 guilder dersom Albert ikke tok i bruk det privilegiet som han hadde fått fra keiseren. Men det ville ikke Albert gå med på. Men han ville love at han ikke ville ta det i bruk uten å la stendene få vite om det. Etter forhandlinger ga Albert ei skriftlig erklæring om at verken han eller hans etterfølgere ville ta retten til å kreve inn omsetningsavgift på egen hand i bruk uten tillatelse fra stendene. De to leke stendene ba Albert om at han måtte slutte å utvise protestanter fordi det ødela næringslivet i Bayern i det det ble overført til andre byer og fyrstedømmer. Men Albert gikk ikke med på dette. Han sa at dette ikke angikk stendene.
Motreformasjonen i Bayern.
Under stenderforsamlinga i 1570 ba fjorten borgere fra Straubing som var blitt utvist fra Bayern fordi de var blitt protestanter om fritt å få drive handel i Bayern. En inkvisisjonsdomstol under ledelse av Alberts sønn Ferdinand var blitt satt opp i Bayern. Visitasjoner influert av jesuittene ble foretatt. Jesuittene var blitt fast etablerte i Bayern. I den lille byen Craiburg undersøkte kommissærene hvordan nattverden foregikk. Da de fikk vite at både vin og brød ble utdelt til nattverdsgjestene reagerte kommissærene skarpt. De borgerne som hadde deltatt i nattverden fikk beskjed om å slutte med det. Da de motsatte seg dette ble de beordret til å signere noen trosartikler. Da de heller ikke ville det fikk borgerne beskjed om å forlate landet innen to måneder. I München fikk bystyret beskjed om at bare troende katolikker kunne få arbeide i kommunen. Bystyret ba om at denne bestemmelsen ikke ble satt ut i livet fordi mange velstående borgere forlot byen og Bayern. München ble fattigere og husenes verdi falt. Albert lovet at han ville hjelpe München om fattigdommen ble for stor. Det Åndelige Rådet ble opprettet som den høgeste autoritet i kirka for å utrydde misbruk og protestantiske tilbøyeligheter og opprette strengere disiplin. Stendene registrerte klagene over utvisningene, men presset ikke på for å få dem omgjort. De bevilget penger og tok på nytt over hertugens gjeld. Albert V hevdet i et brev til erkehertug Karl av Habsburg at i løpet av forhandlingene under tre stenderforsamlingsmøter hadde ikke et ord om religion blitt sagt. Albert opplyste at han bare ansatte katolikker i sin tjeneste, selv om det kom mange protester fra protestantiske adelsmenn.
Under stenderforsamlinga i 1572 viste det seg at stendenes protester var over. Hertug Albert gjenopplivet planen om å øke omsetningsavgifta, som han hadde lagt i bero i 1568. Stendene var nå ikke bare villig til å firedoble avgifta på øl og vin, men også å innføre avgift på jern, ull, lær, klær, hester, okser og griser, men ikke på korn og salt. Og de bevilget penger og overtok hertugens gjeld enda engang. Men hertugen stiftet stadig ny gjeld. I 1577 var hertugfamiliens gjeld på hele 850.000 guilder. Det meste skyldtes til Fuggerne og til hertug Francis i Firenze. Hertugen sluttet å bry seg om stendenes klager, og stenderforsamlingas eneste oppgave var derfor blitt å skaffe penger til hertugen.
I løpet av de sytti årene som Wilhelm IV og Albert V tilsammen regjerte ble det avviklet trettitre stenderforsamlingsmøter, nesten et annethvert år. Gjennom de tjue årene Wilhelm V regjerte ble det bare avviklet fire stenderforsamlingsmøter, et hvert femte år. Gjennom den lange regjeringstida til Maximilian I, som varte mer enn femti år, fra 1598 til 1651, var det bare to stenderforsamlingsmøter, begge før utbruddet av Trettiårskrigen. Den neste stenderforsamlinga møtte i 1669, etter et opphold på 57 år. Og dette var den siste stenderforsamlinga som ble avviklet i Bayern. Dette forteller at stenderforsamlinga i Bayern mistet innflytelse, mer enn i de fleste andre tyske fyrstedømmer. Og dette tapet skjedde før Trettiårskrigen og før Bayern fikk en stående hær.
Under Wilhelm V's regjeringstid bevarte stenderforsamlinga den innflytelsen som måtte være igjen etter Albert V's regjeringstid, og kanskje økte stenderforsamlingas innflytelse litt også, siden han ble avhengig av finansiell hjelp fra stenderforsamlinga. Da Wilhelm V tiltrådte gikk han med på å avlegge løfte om å respektere stendenes friheter og rettigheter før stendene avla troskapseden. Han lovte også at han ville prøve å holde utgiftene til hoffet nede og justere utgiftene etter inntektene. Men han fortalte at han kunne ikke betale den gjelda som faren etterlot seg. I 1588 bestod hoffet hans av 818 personer, ei øking på 15% i forhold til da han overtok som fyrste. Og gjelda hans var på 1.990.000 guilder, som var svært mye. Stendene klaget over dette. Protestantiske adelsmenn klaget også over at de var blitt nektet å lære opp barna sine til å bli protestanter.
I 1583 erklærte Wilhelm at toll og avgifter bare brakte inn knapt halvparten av det som hadde vært vanlig. Han mente at det kom av de langvarige krigene i Nederlandene og Frankrike som dempet handelen. Stendene derimot mente at nedgangen i handelen skyldtes at den ble så hardt beskattet at den flyttet til andre steder. Dessuten var mange forretningsmenn blitt jaget ut av Bayern av religiøse grunner. Likevel bevilget stendene penger til hertugen. Stendene prøvde igjen å gjøre bevilgninger avhengig av at hertugen innrettet seg etter de klagene som ble framført. Men etter hvert som møtet dro ut i tid reiste flere og flere av deltakerne heim, for de mottok ingen lønn eller annen godtgjørelse for å være tilstede, og dermed mistet stenderforsamlinga mye av sin kraft og evne til å presse hertugen. Og etter at møtet hadde pågått i sju veker ble det avsluttet.
Fire år senere ble stendene innkalt til nytt møte siden gjelda til Wilhelm var blitt på 1.993.000 guilder. Stendene klaget over at de allerede var nedtrykte av skatter. Adelen hadde ikke råd til å sende barne sine utenlands for å lære språk sidene bøndene som hele inntekta deres kom fra var så nedtynget av skatter at de knapt hadde overskudd til adelen. Likevel overtok stendene denne store gjelda. De krevde at Wilhelm ikke skulle stifte ny gjeld, noe som Wilhelm var ærlig nok til ikke å love. Og de forlangte at hertugen tok hensyn til de klagene som ble framført. Lutheranerne bad om å få både vin og brød til nattverden, som paven hadde gitt tillatelse til i Nedre Østerrike, men denne forespørselen reagerte hertugen skarpt på. Dette ville føre til kjetteri. Under neste stenderforsamling fire år senere ble religiøse spørsmål for siste gang brakt opp i ei bayersk stenderforsamling.
Byråkratiet vokser.
I løpet av 1580-årene ble byråkratiske organ raskt utviklet. Dette hadde begynt under Albert V med opprettelsen av Hofkammer som organ for den finansielle administrasjonen uavhengig av stendene, og av det Åndelige Råd for religiøse saker. Hertugens Private Råd ble et regulært kollegium med periodiske møter, og gradvis utviklet det seg til statens høgeste autoritet. Etter østerriksk modell ble et Krigsråd dannet. Medlemmene tok seg fra først av bare av den militære administrasjonen, mens de militære finansene ble administrert fra Hofkammer. Slik utviklet det byråkratiske regjeringsmaskineriet seg tidligere i Bayern enn i mange andre tyske stater. Det trengte også bort deler av stendenes administrasjon. De ledende tjenestemennene var ofte ikke fra Bayern. I mange andre fyrstedømmer vokste fyrstens administrasjon sammen med stendenes administrasjon; så ikke i Bayern.
Hertug Wilhelm V abdiserer i 1597.
Hertug Wilhelms finanser fortsatte å være dårlige selv om han fikk store bidrag fra stendene. Derfor ble en ny stenderforsamlinga sammenkalt i 1593. Et brev fra presidenten for Hofkammer skrevet på denne tida viser at Wilhelms administrasjon levde fra dag til dag og til dels fra hand til munn siden den knapt hadde råd til å betale regninger. Hertugen hadde siden sist stenderforsamlinga overtok gjelda hans lagt seg opp ny gjeld på 1.500.000 guilder. Selv om stendene hadde ei gjeld på 4.700.000 guilder overtok de hertugens gjeld på nytt og bevilget penger til ham, og nye skatter. Det var klager på skattene, og løfter ble gitt. Hofkammer var i fullstendig uorden. Mange av de ansatte kunne ikke utføre det arbeidet som de var satt til, og mange var korrupte. Stillinger ble solgt for å skaffe penger. Til slutt ble hertug Wilhelm informert om at konkurs stod for døra. Wilhelm bestemte seg for å gå til det drastiske steget å abdisere til fordel for sin sønn Maximilian som hadde regjert sammen med ham siden 1595. I slutten av 1597 abdiserte Wilhelm. Verken stendene eller noen av komiteene deres ble konsultert i denne viktige saken.
Maximilian ble enehersker i 1598, og han kom til å være det til 1651. Han var mektigere enn andre tyske fyrster. Han ga selv egenhendig lover. Stendene spilte liten rolle i utforminga av nye lover. De greide ikke å stoppe framgangen til romerlovene. Maximilian kontrollerte kirka og blandet seg inn i dens indre affærer og regulerte religiøse festivaler og prosesjoner og overvåket kirkas finanser. Maximilian skrev ut skatter og opprettet monopoler etter eget ønske.
Det mest presserende problemet som møtte Maximilian ved overtakelsen som enehersker var den finansielle situasjonen. I juni 1597 ga Maximilian beskjed til Hofkammer om at kontrollen med utbetalinger og innbetalinger måtte skjerpes. Samtidig ble skattene økt. Dermed begynte gjelda å gå ned, og etterhvert ble det bygd opp et overskudd. I 1629 hadde Maximilian 2.070.000 guilder i skattkista si, og dette tillot ham å finansiere den katolske ligaen og dens hær.
Bare to stenderforsamlinger møtte i Maximilians mer enn femti år lange regjeringstid. Begge møtte før Trettiårskrigen. Stenderforsamlinga i 1605 bevilget penger seks år framover, og stenderforsamlinga av 1612 bevilget penger for ni år framover. Også før Trettiårskrigen støttet Maximilian aktivt opp om motreformasjonen rundt om i Tyskland.
Stendene prøvde ikke lenger å sette som et krav for å bevilge penger at hertugen skulle ta hensyn til deres klager. Men de presenterte fortsatt klager. Klagene gikk ofte på hertugens bestemmelser om monopol og skatter og avgifter, som kunne ble oppfattet som urettferdige favoriserende av enkelte parter, eller utilstrekkelig favoriserende.
Under stenderforsamlinga i 1612 ble det klaget over at i byene der ølbrygging var ei svært viktig næring, hadde hertugen selv monopol på å brygge øl av hvete, og dette var skadelig for alle byene. Videre måtte adelen betale omsetningsavgift på råvarene som de brukte til ølproduksjonen. Det var mange liknende klager. Maximilian ba stendene levere klagene til Hofkammer, og ga beskjed om at han ville ha rett til å overvåke stendenes finansadministrasjon og deres reserver for å kunne bruke av stendenes midler. Dette gikk stendene med på.
På dette tidspunktet ville ikke Maximilian styre uten stendenes deltakelse. I et testamente som han skrev få måneder etter stenderforsamlinga i 1612 skrev han at de skattene som han hadde samlet skulle administreres av arvingene hans og stendene i fellesskap. Arvingene skulle ikke kunne bruke midlene uten tillatelse fra stendene.
Ved utbruddet av Trettiårskrigen gikk keiser Ferdinand II i allianse med Maximilian og ga ham løfte om finansiell kompensasjon og kurfyrsteverdighet dersom Maximilian ga hjelp mot opprørerne i Böhmen. Maximilian rekrutterte en hær på 24.000 mann på vegne av den katolske ligaen. Denne hæren under kommando av grev Tilly drev i 1620 Friedrich av Pfalz ut av Böhmen, og førte krigen videre til Pfalz og erobret Pfalz. Bayern finansierte hæren og betalte det meste av det det kostet å holde den. Bayern var heldig nok til selv å slippe å oppleve krigshandlinger fram til Bayern ble invadert av Sverige i 1632. Utgiftene til krigføringa ble så store at i 1623 nektet stendenes komite å bevilge midlene, og krevde at stenderforsamlinga ble innkalt. Det ble den ikke. Men komiteen bevilget ikke så mye penger som Maximilian ønsket. I slutten av 1623 hadde den bevilget 3.000.000 guilder til militære formål siden krigen begynte. I 1623 ble Maximilian I kurfyrste.
Komiteen presset i de følgende årene på for å få stenderforsamlinga innkalt. Og Maximilian sa at han ville innkalle stenderforsamlinga, men han fant alltid en grunn til ikke å innkalle den. Og komiteen bevilget stadig nye midler til krigføringa, selv om den prøvde å holde igjen og ikke ga Maximilian alt som han bad om.
Da svenskene kom med i krigen utviklet Maximilian sine tendenser til absolutisme videre. Fram til nå hadde han brukte stendenes organisasjon for å nå sine formål. Fram til 1632 hadde den hvert år skaffet Maximilian store summer til krigen. Men etter de store ødeleggelsene forårsaket av den svenske invasjonen av Bayern greide stendene ikke å skaffe store nok midler til Maximilian lenger. Maximilian gikk derfor over til å kreve inn skatter med militære midler. Og alle lover og tradisjoner ble satt til side.
Ei tid etter den svenske seieren over Tilly ved Breitenfeld begynte Maximilian å kreve inn penger fra stendenes komite uten som tidligere å be om bevilgning fra dem. Han tok det som var å finne. Første gang dette skjedde motsatte stendenes sekretær, Dr. Planck, seg dette og ville se gyldig fullmakt til å hente pengene. Han ble fengslet i sju veker. I 1634 erklærte stendenes komite at den ikke lenger kunne kreve inn skatter siden landet var blitt for fattig til å betale skatter. Maximilian beslagla deretter stendenes fond og gikk over til å kreve inn skatter uten stendenes medvirkning. I 1635 krevde Maximilian på nytt at stendene skrev ut nye skatter, men de svarte at det var umulig, og at det ville bare føre til nye opprør. I 1633 hadde bøndene mellom Isar og Inn gjort opprør, og nye ville følge dersom de ble presset hardere, sa stendene. Maximilian tvang stendenes apparat til å fortsette å samle inn skatter, selv om han satte organisasjonens ledelse til side og også brukte alt han selv hadde av mannskap til å samle inn skatter. Totalt i løpet av Trettiårskrigen betalte Bayern 38.000.000 guilder til den katolske ligaens hær, og det var 70% av utgiftene.
Da krigen var slutt ble det meste av hæren oppløst. Til dette og til andre utgifter i forbindelse med fredsslutninga gikk 5.000.000 guilder. Maximilian krevde mer enn to tredjedeler av dette fra stendene.
I løpet av krigen ble Maximilians holdning overfor stendene hardere. I den "Informasjonen" som han skrev kort før han døde til kurfyrstinne Anna skrev Maximilian at nesten på alle områder støtte interessene til stendene mot interessene til fyrsten. Stendene prøvde alltid å utvide sine privilegier og friheter og å unnslippe de skattene de skyldte fyrsten. Uten svært god grunn var det derfor ikke fornuftig å avvikle stenderforsamlingsmøte, siden stendene brukte disse møtene til å prøve å sette sine ønsker og privilegier gjennom. Skattene var en rettighet som fyrsten hadde, og stendene pliktet å kreve dem inn og å administrere dem på den betingelse at de betalte to tredjedeler av de militære utgiftene og alle skatter til Imperiet og renter på den gjelda de hadde overtatt og bidrag til fyrsten. Fyrsten hadde også krav på å overvåke stendenes finanser, utgifter og inntekter.
Bayern gjennomgikk store lidelser under Trettiårskrigen. Landet ble invadert flere ganger etter 1632. I 1649 brøt det ut pest. Krigsødeleggelsene var ujevnt fordelt. Byene greide seg bedre enn landsbygda. Befestede byer som München og Ingolstadt ble ikke alvorlig skadet, men deres næringsliv ble rammet av at markedet forsvant. Tekstilindustrien i München ble hardt rammet, og kom seg ikke etter krigen. Nedgangen for tekstilindustrien i Bayern hadde begynt allerede før krigen, og kan skyldes motreformasjonen.
Skatteinngangen sviktet etter krigen. Det gjelder spesielt for omsetningsavgifta. Før krigen hadde disse avgiftene gitt stigende inntekter til fyrsten. Avgiftene på vin var høgere enn på øl, og etter krigen gikk konsumet av vin tilbake til fordel for ølkonsumet. Det kan skyldes økende fattigdom for de gruppene som hadde hatt råd til å kjøpe vin. Trettiårskrigen forarmet deler av adelen. Den bayerske adelen hadde ikke vært rik, og etter krigen ble de inntektene den fikk fra bøndene sterkt redusert, både siden det var blitt færre bønder og siden jordleiene ble redusert. Adelen begynte i større grad å drive sin egen jord og å handle med jordbruksvarer.
Administrasjon og styringsverk.
Den nye kurfyrsten som tiltrådte i Bayern i 1651, Ferdinand Maria, fortsatte Maximilians absolutte styresett. Dets sentrum var det Private Rådet, på samme måte som i Brandenburg under den store kurfyrsten. Det hadde omkring et dusin medlemmer i tillegg til kurfyrsten og hans kone, og diskuterte alle viktige spørsmål. Alle direktivene ble utarbeidet der. Snart begynte kurfyrstens mistenksomhet og den konfidensielle karakteren til mange saker å føre til at en del spørsmål bare ble diskutert med et fåtall utvalgte rådgivere, og ikke med hele rådet. Dette førte til at en hemmelig konferanse for utenlandssaker ble utviklet. De andre sentrale myndighetene, Hofrat, Hofkammer, Krigsrådet og det Åndelige Rådet ble underordnet det Private Rådet og ble administrative organ. Lederne deres var medlemmer av det Private Rådet. I alle viktige saker om styret og administrasjonen av kirka måtte det Åndelige Rådet rapportere til det Private Rådet. Krigsrådet, som ble dannet ved begynnelsen av Trettiårskrigen, ble oppløst i 1650 da hæren ble oppløst, men det ble gjenopprettet etter noen få år. Men viktige militære saker ble avgjort i det Private Rådet. Visekansler, senere kansler, Caspar von Schmid overvåket alle greiner av administrasjonen og alle lederne i den stod ansvarlige overfor ham. Det mest brukte overvåkningsremediet hans var Rentmeister, som undersøkte hvordan alle lokale tjenestemenn skjøttet arbeidet sitt, og administrasjonen av kirka og dens eiendom, spørsmål om jordbruk, skogbruk, gruvedrift, handel og industri, avgifter og markeder, veier, skoler og andre ordenssaker som kom under hans myndighetsutøvelse. Disse tjenestemennene hadde et vidt kompetansefelt som liknet på tilsvarende til de franske intendantene eller Hohenzollernes kommissærer.
Økonomi.
En av de viktigste inntektskildene var saltmonopolet. Men salget av salt hadde gått tilbake på grunn av høg pris og konkurranse fra østerriksk salt. Ved slutten av Maximilians regjeringstid var fortjenesten bare på 72.000 guilder. Under Ferdinand Maria ble utbyttet økt til 251.000 guilder i 1679. Øl brygget av hvete var et statsmonopol, og det ble arbeidet for å redusere konsumet av øl brygget av andre kornslag. Et tobakksmonopol ble dannet i 1675. Myndighetene bekymret seg over nedgangen i den innenlandske produksjonen av klær. I slutten av det sekstende århundret var det mer enn to millioner sauer i Bayern. Saueholdet gikk tilbake under krigen. Myndighetene satte i gang tiltak for å hindre eksporten av uferdige klær, som ble farget og gjort ferdige utenfor Bayern, og for å få fram bedre saueraser. I 1679 ble en statlig klesmanufaktur åpnet i München, med forgreninger til andre byer. Den kom til å sysselsette 2.000 arbeidere. Men bayersk ull og bayerske klær nådde ikke samme kvalitet som utenlandske produkter. Eksporten av tømmer, korn, kveg og salt tok seg derimot så mye opp at tollinntektene økte. Arbeidsplikten til de bøndene som var direkte underlagt fyrsten ble omgjort til pengebetalinger, og dette var med på å føre fyrstens inntekter oppover. Nye skatter ble også innført, på hus og gårder, på kjøtt og tobakk. Da Ferdinand Marias regjeringstid begynte i 1651 var fyrstens årlige inntekter fra Landsteuer 160.000 guilder, og ved slutten av regjeringstida, som varte til i 1679, var de kommet opp i 580.000 guilder. Det skyldtes både bedre skatteadministrasjon og et bredere beskatningsgrunnlag og at Bayern hentet seg opp etter Trettiårskrigen.
Ferdinand Maria administrerte landet som om det var hans private gods. Et dekret fra 1670 regulerte byenes administrasjon, valg og møter til rådgiverne, beskatning, jurisdiksjon og ordensforhold i byene. Bare de fire ledende byene var ikke overvåket av Rentmeister. Men Rentmeisters kontroll over byene var ikke så utstrakt som kontrollen til kommissærene i Brandenburg. Byene hadde fortsatt indre selvstyre. Ferdinand Maria mente at stendene pliktet å betale skatter. Han var villig til å høre på deres klager og råd, men de fikk ikke delta i lovgivninga. Han overvåket finansene til stendene. Ferdinand Maria sa selv at han bare stod ansvarlig overfor Gud.
Fra 1657 ble det rekruttert leiesoldater og en liten hær ble opprettet. I 1660 ble det satt opp et budsjett for en hær på noe mindre enn 6.000 soldater. Budsjettet ble sendt til stendenes komite for at de skulle betale de 420.000 guilder som var de årlige utgiftene til denne hæren. Men stendenes komite ville bare betale 50.000 guilder. I de følgende årene ble hæren redusert. I 1664 var den bayerske hæren bare på 1.750 soldater, men 1.250 til ble da rekruttert. Hæren deltok i krigen i Ungarn mot tyrkerne. Stendene betalte to tredjedeler av utgiftene til hæren. Under krigene mot Ludvik XIV ble hæren, og utgiftene til den, langt større. Utgiftene til hæren var på 878.000 guilder i 1674 og på 1.200.000 guilder året etter. Hærens størrelse varierte altså temmelig mye, og det var først under Ferdinand Marias etterfølger at en regulær stående hær ble opprettet, og den var forholdsvis liten.
Gjennom alle disse årene krevde stendenes komite at ei fulltallig stenderforsamling ble innkalt. Men Ferdinand Maria var nølende til dette. I 1653 sa komiteen at Maximilian hadde sagt at det gamle styringssystemet og den gamle konstitusjonen skulle gjenopprettes etter krigen. I 1663 svarte Ferdinand Maria på ei ny oppfordring om å innkalle stenderforsamlinga at han ville gjøre det når tida var moden til det. Men nå var det farlige tider. Komiteen fortsatte å arbeide for kurfyrsten (Maximilian hadde blitt kurfyrste i 1623).
I 1669 ble stenderforsamlinga innkalt. Det var den siste stenderforsamlinga som ble avviklet i Bayern. 58 prelater møtte, og 225 adelsmenn og 96 byer og markeder var representert. Seks prelater og 53 adelsmenn sendte unnskyldninger for ikke å møte. I 1557 hadde 88 prelater, 554 adelsmenn og 124 byer og markeder vært representert.
Ferdinand Maria ville ha penger fra stenderforsamlinga, og han ville at den skulle overta gjeld som han hadde. Dette ønsket ikke stenderforsamlinga, men etter noen dager gikk den likevel med på å bevilge penger. Stenderforsamlinga bevilget til slutt nesten alle de midlene som Ferdinand Maria ønsket, men han fikk ikke alt han ønsket til hæren. Stenderforsamlingene i alle fyrstedømmene var uvillige til å bevilge penger til hæren.
Etter at pengene var bevilget sa Ferdinand Maria seg villig til å høre på stendenes klager og rette ting opp etter lover og rimelighet. Prelatene klaget over skattene. Bøndene deres var for fattige til å betale skatter, derfor måtte prelatene betale deres skatter. Mange gårder lå øde, og skulle de presse bøndene mer forlot bøndene gårdene. Bønder var mangelvare rett etter Trettiårskrigen, og de kunne velge mellom gårder som de ville drive. Derfor kunne de ikke presses for hardt. Verken kirka eller adelen gikk over til å drive større landområder selv ved hjelp av pliktarbeid eller leid hjelp.
Adelen klaget over at klostrene og andre kirkelige institusjoner kjøpte opp adelsgods. Adelen ønsket også at alle stillinger i statstjenesten skulle reserveres for adelsmenn. Adelsmennene som ikke var medlemmer av stendenes store komite klaget over at de ikke ble informert over hva som skjedde og om komiteens finanser siden det ikke ble rapportert til stendene. Komiteen handlet som om den var uavhengig, og alle stillingene som den disponerte ble holdt av et begrenset antall familier. Adelen ønsket at det skulle holdes valg til komiteen hvert fjerde eller femte år. Men Ferdinand Maria gikk mot dette ønsket. Stendene valgte den vanlige komiteen av 16 deputerte, åtte adelsmenn, fire prelater og fire borgere, og ei anna gruppe på fire personer for å gå gjennom regnskapene, og 16 mottakere av Landsteuer, og 16 mottakere av den skatten som ble krevd inn av stendene selv. De første 20 deputerte fikk myndighet til å bevilge 200.000 guilder i nødstilfeller, og dersom denne summen var for liten kunne komiteen samle medlemmer av stendene for avgjøre om større summer skulle bevilges. Noen dager senere forandret Ferdinand Maria denne bestemmelsen til å gi komiteen myndighet til sammen med kurfyrsten selv å bestemme hva som var best for landet, i påvente av at stenderforsamlinga ble innkalt. Det var ingen protester mot denne forandringa som gjorde det mulig å utsette innkalling av stenderforsamlinga i det uendelige. Og som også gjorde de deputerte uavhengige av stenderforsamlinga. Komiteen ble også gjort selvrekrutterende med den begrensning at nye medlemmer skulle tilhøre samme stand og komme fra samme distrikt som de som døde eller opphørte å fungere som deputerte av andre grunner.
Selv om stendene ikke ble sammenkalt flere ganger, utøvde de deputerte det som var igjen av stendenes myndighet helt til slutten av det attende århundret. De deputerte møttes en eller to ganger hvert år. De overvåket stendenes finanser og bevilget penger. Da kurfyrsten i 1675 prøvde å få stendene til å betale tre fjerdedeler av de militære utgiftene i stedet for de vanlige to tredjedelene, nektet de deputerte dette, og stod på det. De krevde at ei sånn forandring kunne bare gjøres av ei samlet stenderforsamling, og stenderforsamlinga ble ikke samlet. Da kurfyrsten ville sette sine kommissærer inn i de deputertes arbeid motsatte de deputerte seg dette så kraftig at det ikke ble gjort.
Max Emmanuel overtok som kurfyrste i 1679 og regjerte til i 1726. Under hans styre fortsatte de deputerte å be om at stenderforsamlinga ble innkalt, noe den ikke ble. Max Emmanuel betraktet stenderforsamlinga som unødvendig og ei hindring for arbeidet sitt. Han ville delta i den europeiske storpolitikken, og deltok med 8.000 soldater i krigen mot tyrkerne. Han giftet seg med datter til keiser Leopold, erkehertuginne Maria Antonia, og sikret et arvekrav på den spanske arven. Men sønnen fra dette ekteskapet døde før Karl II av Spania, og i den spanske arvefølgekrigen stilte Max Emmanuel seg sammen med Ludvik XIV, og etter slaget ved Blenheim ble Max Emmanuel drevet ut av Bayern. (Se kapitlet "Kriger og Allianser 1648-1715".) Bayern ble da administrert av habsburgerne, men de gjorde ingen store forandringer av styreskikken. Keiser Josef bekreftet landets privilegier, og stendenes deputerte fortsatte å forhandle om skatter og andre byrder som lå på landet, og greide til og med å oppnå visse lettelser. Under krigen hadde stendene til og med diplomatiske forbindelser med fremmede land. Max Emmanuel brydde seg lite om stendenes privilegier etter at han kom tilbake i 1714. Han innførte flere nye skatter ved dekret uten å rådføre seg med stendenes deputerte. Hans egne tjenestemenn skulle kreve inn disse nye skattene. Skattebyrden økte stadig, og stendene leverte mer enn en million guilder til Max Emmanuel hvert år. I tillegg hadde han inntekter som ikke gikk gjennom stendene.
Etter Max Emmanuel regjerte Karl Albert fra 1726 til 1745, og deretter Maximilian III videre fra 1745 til 1777. I 1727 så vel som i 1747 ble stenderforsamlinga kalt inn for å avlegge troskapseden, og så bekreftet den nye kurfyrsten deres privilegier. Tjenestemennene bekreftet også at de ville respektere frihetene og privilegiene til stendene og behandle alle rettferdig. Stendenes deputerte bevilget penger, som før. Finansadministrasjonen var fortsatt skilt fra regjeringa. I 1750-årene ble et utkast til nye lover sendt til de deputerte for at de skulle kunne uttale seg. Kurfyrst Karl Albert av Bayern var i årene 1742-45 også keiser Karl VII.
Da Maximilian III overtok makta ga han beskjed om at de deputerte skulle kreve inn alle utestående skatter og gi administrasjonen av indirekte skatter og betalinga av gjeld og renter over til regjeringa. De deputerte sa at dette hadde de ikke myndighet til å gå med på. De skyldte på Maximilians utenlandske rådgivere, og protesterte skarpt mot deres politikk. Maximilian bøyde av og lot stendenes deputerte fortsette administrasjonen av skatter mot at han øyeblikkelig fikk overlevert de pengene som han ønsket. Få måneder senere oppstod det en ny konflikt. Maximilian ville innføre en ny personskatt. De deputerte krevde at de privilegerte stendene slapp å betale denne. Maximilian krevde å få navnene til de deputerte som stod bak dette kravet, og da ga de deputerte opp motstanden mot denne nye skatten.
Til tross for hard skattlegging fortsatte underskuddet, og gjelda, å vokse. En plan i 1748 for å få kontroll over gjelda innebar at det skulle opprettes en ny bank som skulle overta de pengene som de deputerte administrerte. Dermed ville de miste kontroll med pengene, og dette protesterte de deputerte mot. De deputerte krevde at stenderforsamlinga ble innkalt, for bare den kunne beslutte i denne saken. Det ville ikke fyrsten. Da bestemte de deputerte seg for å klage til Imperiets høyesterett. Maria Theresa ville ikke ha denne saken opp for høyesteretten, og greide å overtale partene til at administrasjonen av skattene forble hos stendenes deputerte mot at de hvert år betalte 500.000 guilder til den nye banken og aksepterte like skatter.
I 1768 var Maximilian III villig til å sammenkalle stenderforsamlinga neste år. Men de deputerte og Maximilian ble ikke enige om administrasjonen av skattene. Stendene insisterte på sin rett til å kreve inn og å administrere skattene uten at kurfyrsten fikk gå gjennom regnskapene. Denne uenigheten førte til at stenderforsamlingsmøtet ikke ble avviklet.
I 1777 overtok Karl Theodor av Pfalz som kurfyrste av Bayern. Under ham ble stendenes deputerte enda mindre i stand til å forhandle om skattene. Men de fortsatte å møtes, og ansatte selv uten å konferere med regjeringa alle de personene som arbeidet som skatteoppkrevere og i skatteadministrasjonen. I hvert distrikt - Rentamt - ble personer oppnevnt av de deputerte for å stå ansvarlige for skatteoppkrevinga. Stendene var ikke helt maktesløse.
Adelen krevde monopol på stillinger i staten og betalte mye mindre skatt enn folk ellers og hadde monopol på å brygge øl og male korn. Etter adelens klager i 1660 ble det også forbudt å selge adelsgods til ikke adelige. Likevel fortsatte den rike kirka å kjøpe adelsgods. I 1760 eide kirka nesten 56% av alle bondegårdene i Bayern, mer enn dobbelt så mange som adelen, som eide 24%.
Den økonomiske situasjonen til adelen var utrygg. Statstjenesten reddet ikke den økonomiske situasjonen til adelen. Adelen gikk ikke inn i hæren. I 1675 var 12% av offiserene i hæren rekruttert fra den innfødte adelen, og i 1726 kom 14% fra den innfødte adelen. En langt større del av offiserskorpset var i det hele tatt ikke tysk. Og hæren var liten. Da Maximilian III inngikk fred med Maria Theresa i 1745 var hæren på 14.385 mann og kostet 2.400.000 guilder årlig. Hæren ble redusert sånn at den kostet 1.600.000 guilder årlig. Etter at Sjuårskrigen var over i 1763 var hæren i fredstid på 8.000 mann. I tillegg fantes det en militsia. Den skulle kunne mønstre 30.000 mann. Adelen i Bayern ønsket ikke å tjenestegjøre i hæren. Men i Bayern ga den rike kirka flere muligheter til karriere enn den gjorde i de protestantiske fyrstedømmene.
I 1790 lyktes stendenes deputerte i å overtale myndighetene til å gi dem en detaljert oversikt over budsjettet, for første gang i Bayern. Bystyret i Burghausen krevde året etter at alle stendene skulle være likt representert. Da kurfyrste Karl Theodor rømte fra Bayern fordi franske hærstyrker nærmet seg etter den franske revolusjon utnevnte han et regentstyre der stendenes representanter hadde like stor vekt som hans egne. Men da Karl Theodor vendte tilbake klandret han stendenes representanter for å ha inngått en våpenhvileavtale, og gjorde seg selv til absolutt hersker.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: F. L. Carsten: "Princes and Parliaments in Germany."