Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok:
German Armies. War and German politics
1648-1806.
I den første delen av keiser Karl VI's (keiser 1711-1740) regjeringstid erobret habsburgerne nye områder i øst, og Østerrike framstod som ei stormakt. Også innenfor Imperiet hadde keiseren en sterk posisjon, og styrket posisjonen sin fram til 1720-tallet, tross noen tilbakeslag. Likevel, da keiseren døde 20. oktober 1740 var habsburgmonarkiet nesten bankerott. Dette var grunnen til at Preussen våget å angripe Schlesien i desember 1740. Først skal vi prøve å få fram denne situasjonen.
Utrecht-Rastatt overenskomsten av 1713-14 bekreftet den endringa som hadde foregått i habsburgernes geopolitiske situasjon siden 1683. I tillegg til å ha å ha sine tradisjonelle fiender i øst (tyrkerne) og i vest (Frankrike), var Østerrike nå også vendt mot nord og sør. Dessuten var situasjonen blitt forandret i øst og vest. I øst hadde Østerrike erobret store landområder siden 1683, og tyrkerne truet ikke lenger det østerrikske kjerneområdet, men Ungarn. I vest hadde Østerrike overtatt styret av det nåværende Belgia fra Spania, og grenset dermed mot Frankrike. I nord økte Preussens styrke, og i sør hadde habsburgerne overtatt landområder i Italia (Milano) som måtte kunne forsvares. Østerrike ønsket å ha fredelige og stabile buffersoner ved sine grenser.
Utrecht avtalen av 1714 hadde forsøkt å etablere en europeisk maktbalanse, men systemet var ustabilt siden styrkeforholdene mellom de europeiske statene forandret seg. I nord forsvant Sverige som stormakt og Russland stod fram som ei ny stormakt, og Polen kollapset. Nederland var svekket etter lange kriger mot Frankrike. Nederland hadde hatt en stabiliserende rolle i Tyskland.
Keiseren var først og fremst opptatt av sine arveland og deres situasjon og mangelen på en mannlig arving. Men også Imperiet var viktig for Østerrike siden det habsburgske dynastiets stilling var nært knyttet til dets stilling innenfor Imperiet. De gjeldende habsburgske arvelovene var fra 1713 i den såkalte "Pragmatiske sanksjonen" som tillot keiserens datter, Maria Theresa (født i 1717), å etterfølge keiseren som hersker i kjerneområdene dersom han ikke fikk en sønn. Keiseren valgte å søke tysk og internasjonal anerkjennelse av den Pragmatiske sanksjonen. Selv om dette var i tråd med europeisk skikk, svekket det keiseren sterkt siden han måtte forhandle om denne anerkjennelsen. Den 3. februar 1732 anerkjente Riksdagen den Pragmatiske sanksjonen.
Keiseren søkte å utvikle enheten innen Imperiet, ved for eksempel å arbeide for enhetlig mynt i 1737-8, og å øke Imperiets makt ved å søke å ilegge Imperiets riddere skatt og å skattlegge jødene. Leopolds system av tosidige avtaler ble utviklet videre til et vidt alliansenettverk for å forsvare buffersonene.
Internasjonalt press på Imperiet begrenset keiserens mulighet til å utvide sin innflytelse innen Imperiet. Et stort problem var at det ikke var inngått en fredsavtale med Spania. Elizabeth Farnese ønsket å gjenvinne de tidligere spanske besittelsene i Italia for at hennes sønn skulle kunne overta dem. I 1717 og 1718 ble først Sardinia og deretter Sicilia angrepet av Spania. For å kunne møte dette angrepet trengte Østerrike sjømilitær støtte, og det kunne først og fremst England og Nederland gi. Østerrike anerkjente Hannovers ekspansjon i Nord-Tyskland på bekostning av Sverige, og som takk sendte England marinestyrker til Middelhavet som slo den spanske flåten og fraktet østerrikske og tyske styrker til Sicilia og Sardinia, etter at Østerrike i 1718 hadde sluttet seg til den engelsk-fransk-nederlandske trippelalliansen av 1717. I 1720 var Sicilia sikret for Østerrike, mens Victor Amadeus av Savoy overtok Sardinia. Men de andre stormaktene ønsket ikke at Østerrike skulle ble for mektig i Italia, og ønsket derfor å sette Elizabeth Farneses sønn Don Carlos inn som fyrste i Toscana og Parma. Østerrike hadde lovet disse områdene til hertugen av Lorraine, og motsatte seg at Don Carlos overtok disse områdene. England og Frankrike begynte å støtte Spania fra 1721, og dette svekket keiserens stilling i Imperiet.
Frankrike søkte ikke lenger å utøve noen dominerende innflytelse i Imperiet, selv om Frankrike forsatt opprettholdt allianser med enkelte fyrstedømmer, som Bayern og Køln. Disse franske allierte var så svake at Frankrike fant ingen grunn til å satse mye på dem, og de ble nødt til å gå inn i det habsburgske nettverket. Men i 1729 gikk Wittelsbach fyrstene tilbake til allianser med Frankrike.
I mai i 1725 inngikk Østerrike og Spania en allianse som også var en fredsavtale. Denne var rettet mot England og Frankrike. Disse sistnevnte landene opprettet samme år en rivaliserende allianse, der også Preussen, Danmark, Sverige og Nederland ble medlemmer. Hessen-Kassel sluttet seg også til denne alliansen, men Preussen forlot den. De fleste tyske fyrstene holdt seg til Østerrike, selv om enkelte forhandlet med Frankrike, og ikke var stødige allierte for Østerrike. Østerrike fikk spansk sølv gjennom sin allianse med Spania.
Den nominelle styrken til den østerrikske hæren var økt fra 122.945 mann i 1722 til 190.257 mann i 1727, men det er tvilsomt om den kunne mønstre mer enn 125.00 mann i felten. Frankrike kunne til sammenlikning stille 230.000 mann i 1727.
I 1726 inngikk Østerrike en avtale med Russland, men i 1729 gikk Spania tilbake til den fransk-engelske alliansen. Det ble krevd at Don Carlos fikk opprette spanske garnisoner i Parma og Piazenca. Motsetningsforhold mellom Frankrike og England fikk England til å nærme seg Østerrike, som opprettet gode forbindelser seg imellom i 1731. Dette trygget Østerrikes posisjon i Italia.
De tyske fyrstene som ønsket å holde militære styrker av noen betydning var avhengige av økonomisk støtte utenfra. Det var først og fremst Østerrike og Frankrike som kunne gi denne støtten. De tyske fyrstene var ikke sterke nok til å opptre uavhengige som en tredje makt mellom Østerrike og de utenlandske maktene, selv om de ønsket det. De tyske fyrstene ønsket ingen krig seg imellom, selv om de hørte til ulike og til dels skiftende alliansesystem. Alliansenes skiftende natur hindret en permanent polarisering av Tyskland. Fyrstenes overgang fra en allianse til en annen skyldtes lokale forhold eller bedre tilbud, men situasjonen ga inntrykk av permanent krigsfare og tilskyndet militariseringa av statene og mer absolutistisk styre.
Krigene i 1672-1714 hadde gjort forsvaret av Rhinen til en viktig oppgave. Men keiserens mange gjøremål førte til at han ikke kunne konsentrere seg om det. Forsvaret ble overlatt til en serie befestede punkter støttet av lokal militsia og regulære styrker fra kretsene og tosidige avtaler med fyrstene. To av riksfestningene hadde ingen klar ansvarshavende. Det gjaldt Philippsburg og Kehl, der både keiseren, Schwaben, Franken og den øvre Rhinen hadde fått ansvar av Riksdagen i 1698 mens man søkte en permanent løsning. Det var en utilfredsstillende løsning. Territoriell suverenitet over festningene lå hos Baden-Baden og Speyer, som ikke ønsket keiseren inn i sine områder. For å løse problemet ble det bestemt at keiseren skulle utnevne festningskommandant mens kretsene stilte troppene og tok seg av det fysiske vedlikeholdet av festningene. Dette gikk ikke kretsene med på, og festningene forfalt, spesielt den ved Kehl ved Speyer. Likevel bemannet kretsene disse festningene.
Andre strekninger av elven var beskyttet av riksbyer og territorielle festninger. Av disse var
Freiburg og Breisach, Mainz, Ehrenbreitstein og Køln viktige. I 1675 gjorde garnisonen ved Mainz mytteri siden den ikke fikk utbetalt lønn. Et østerriksk regiment ble senere stasjonert der. Køln ble stadig truet av den lokale fyrsten. I festninga her rykket en garnison fra den westfaliske kretsen inn når fare truet.
Dette forsvaret av Rhinen kunne bare virke når det var tilstrekkelig med mobile
styrker til å dekke områdene mellom festningene. Å stille disse styrkene fortsatte å være kretsene sin oppgave.
Siden kretsene tok seg av forsvaret av Rhinen kunne keiseren ta opp krigen mot tyrkerne. Sultanen hadde angrepet Venezia i 1715, og Venezia bad om hjelp. Sultanen ville ikke ha krig med Østerrike, og en krig mot tyrkerne ville ble svært dyr, og Østerrikes finanser var svært anstrengte. Den 1. september 1715 døde Ludvik XIV, og da var faren for krig med Frankrike sterkt redusert, siden den nye regenten lovet ikke å blande seg inn i en krig mellom Østerrike og tyrkerne. I 1716 inngikk Østerrike en allianse med Venezia, og hæren var flyttet i posisjoner for krig mot tyrkerne. Feltarmeen var på 80-90.000 mann, og tillegg dekket 40.000 mann grensen til Transylvania og Slovenia. Noen nye festninger var også bygd. Tyskerne bidrog med 18% av troppene, dette var mindre enn i tidligere kriger mot tyrkerne.
Østerrike ønsket å erobre Beograd allerede i 1716, men det lyktes ikke dette året. Tyrkerne prøvde å krysse Donau med 120.000 mann, og mens dette pågikk besluttet den østerrikske hærledelsen å angripe. Med en del flaks lyktes angrepet, og tyrkerne tapte 30.000 mann. Da tyrkerne på grunn av dette nederlaget trakk seg sørover trakk de også tilbake de styrkene som førte krig mot Venezia. Siden det var høst og for sent til å angripe Beograd, besluttet den østerrikske hærledelse å beleire Timisoara, som var det eneste punktet nord for Donau som tyrkerne enda holdt. Og i oktober lyktes det, eller at en tyrkisk styrke utsendt for å oppheve beleiringen hadde gått i oppløsning på grunn av desertering.
Med støtte fra bayerske styrker begynte neste år beleiringa av Beograd. Østerrike hadde bygd opp en marinestyrke som kontrollerte Donau. 18. august inntok østerrikerne Beograd, og østerrikerne rykket sørfor Donau. Keiseren ville ikke rykke videre inn i de balkanske villmarkene, og tyrkerne ville ha fred. Samtidig søkte Spania å vinne tilbake sine tapte italienske provinser. Med engelsk og nederlandsk mekling ble det oppnådd en fredsavtale 27. juli, som bekreftet Østerrikes erobringer.
Den kortvarige krigen mot tyrkerne hadde økt arealet til Østerrike betydelig. Men den østerrikske okkupasjonen av de nylig erobrede områdene var ikke populær i disse områdene.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: German Armies. War and German politics 1648-1806.