Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på F. L. Carstens bok: "Princes and Parliaments in Germany."
Kort oppsummering: I Bayern oppstod stendenes organisasjon i siste del av det fjortende århundret, og den bestod til slutten av det attende århundret. Den tapte tidligere enn i mange andre tyske fyrstedømmer mye av sin selvstendige makt, allerede i løpet av det sekstende århundret. Likevel fortsatte organisasjonen å fungere helt til slutten av det attende århundret.
Hertugdømmet Bayern var gammelt. Det var et av hertugdømmene som oppstod på Karl den Stores tid, om ikke tidligere. Det var også et av de hertugdømmene som Imperiet ble delt inn i i det tiende og ellevte århundret. Bayern var et svært stort område på den tida, og omfattet både Tyrol og andre områder som senere kom under habsburgerne. I 1180, etter Henrik Løves fall, ble hertugdømmet delt opp og kjerneområdet gitt til Otto av Wittelsbach. Etterkommerne hans styrte Bayern helt fram til 1918. Etter delinga i 1180 ble Bayern utvidet på nabofyrstenes bekostning. I 1214 ble herskerne over Bayern også Pfalzgrever og la under seg det rhinske Pfalz. I det fjortende århundret, under keiser Ludvik av Wittelsbach, styrte de også Brandenburg Mark og Tyrol, Hainaut (i Belgia), Holland og Zeeland. Men fra midten av det trettende århundret ble hertugdømmet stadig delt mellom arvingene, og det førte til at det rhinske Pfalz ble skilt fra Bayern (gjenforent i 1777). Og Bayern selv ble delt inn i hertugdømmene München, Landshut, Ingolstadt og Straubing. Først i 1505, under hertug Albert IV, ble disse bayerske hertugdømmene forenet igjen. Fra da av utgjorde de et stort og kompakt fyrstedømme som i sør grenset mot de habsburgske territoriene og erkebispedømmet Salzburg, og strakte seg i nord over Donau og i vest til Lech, og denne størrelsen hadde hertugdømmet Bayern i flere hundre år. Innenfor disse grensen var det noen uavhengige territorier, som bispedømmet Freising og en del av erkebispedømmet Salzburg, men byene ble ikke frie riksbyer, eller ridderne frie riksriddere. Med unntak for Regensburg, i utkanten av hertugdømmet, og grevskapene Ortenburg og Hohenwaldeck, som også lå nær grensene til Bayern, var de alle underlagt hertugene av Bayern.
Bayern var tre ganger så stort som Württemberg og dobbelt så stort som de fire hertugdømmene ved nedre Rhinen og større enn Brandenburg Mark (uten Neumark øst for Oder). Den største byen var München, og det er anslått at det bodde mer enn 10.000 mennesker i München år 1400 og mer enn 12.000 år 1500, og færre enn 14.000 i 1703. De andre trettitre byene var allesammen små, og de nitti markedsbyene var enda mindre. Det var også 4.700 landsbyer i Bayern, men anslagene over hvor mange landsbyer det var i Bayern varierer. Det var gjerne mer enn en million mennesker i Bayern før Trettiårskrigen. Befolkningstettheten i Bayern var betydelig større enn i Brandenburg, men betydelig mindre enn i Württemberg.
München ligger der gamle veier fra sør og sørøst kommer fra Alpene på vei nordover mot Donau og det sentrale Tyskland. Det var den første gode hvileplassen etter at fjellene var krysset. Det ble importert store mengder salt og vin fra sør og eksportert klær og andre varer. München var en viktig by i handelen med Tyrol og Italia, med Wien og Ungarn, med Zürich og Lyon. München hadde det privilegiet å styre seg selv. De ledende byene i Bayern, München, Landshut, Ingolstadt, Burghausen og Straubing, fikk den høgeste jurisdiksjon innen sine grenser, domsmyndighet over forbrytelser der det kunne idømmes dødsstraff, i løpet av det sekstende århundret, mens hertugen beholdt den høgeste domsmyndighet i de mindre byene. Omkring halvparten av bøndene var underlagt hertugens jurisdiksjon. Adelen utøvde ikke den høgeste jurisdiksjon på sine gods, i motsetning til i Brandenburg og Preussen, men i likhet med i det meste av Tyskland. Innen sine Hofmarken utøvde adelen den lågere jurisdiksjon. Den tok ikke opp kriminalsaker eller saker som gjaldt jordeiendom.
Adelen var tallrik. I siste del av det sekstende århundret var det mer enn tusen adelsgods i Bayern, og 509 adelsmenn hadde rett til å bli innkalt til Landdagen, stenderforsamlinga. De fleste adelsgodsene var små og oppdelte. Den viktigste inntekta til adelsmennene var den jordleia som bøndene betalte. Verdien av leia ble redusert i løpet av det femtende og sekstende århundret siden den ikke holdt følge med de stigende prisene. I 1525 var mange adelsmenn så fattige at de ikke hadde råd til å ruste seg ut som riddere. Senere ble det også dyrt for mange å delta i stenderforsamlingsmøtene, siden de selv måtte dekke omkostningene ved sin egen deltakelse. Bøndene i Bayern var og ble personlig frie. Deres plikter overfor jordeieren bestod i å betale jordleie og å gjøre pliktarbeid, som var begrenset til fra fire til seks dager hvert år, altså temmelig lite. De måtte også tjenestegjøre når hertugen skulle ut på jakt. På slutten av 1500-tallet fant adelen opp at den kunne jage bøndene fra gårdene med et års varsel, noe bøndene satte seg sterkt mot. Bøndene nektet å reise uten kompensasjon. Adelens egne gods var små, og adelen prøvde ikke å øke størrelsen på dem.
Bayern var og ble et land med små byer og små adelsgods. Kirka eide svært store eiendommer, som var spredt over hele landet. Mens adelen ble fattigere ble kirka rikere. I 1760 hørte mer enn 56% av alle bondegårdene til kirka, og 24% av gårdene lå under adelen og 13% under hertugen.
Da mange delingene av Bayern i det fjortende og femtende århundret førte til langvarige konflikter mellom brødre og søskenbarn i den regjerende familien (Wittelsbach), på samme måte som i Saksen, Hessen og andre steder, og disse feidene var med på å påskynde stendenes organisering. Stendene var motstandere av brødrekrigene og delingene av Bayern. Stendene opprettholdt en følelse av enhet og motvirket en fullstendig oppløsning av Bayern. De meklet mellom fiendtlige medlemmer av Wittelsbachfamilien. I nedre Bayern sluttet adelen seg til byene i 1347, og i øvre Bayern i 1363, og geistligheten sluttet seg til dem i slutten av århundret. I 1339 lovet keiser Ludvik av Wittelsbach stendene i nedre Bayern at han ikke ville ansette utlendinger. Åtte år senere gjentok sønnen hans dette løftet, og likeledes ble den enheten bekreftet som var sverget i fellesskap av grever, riddere og frie menn, byer og markeder, fattig og rik, om å stå sammen dersom fyrsten ikke holdt sine løfter eller ikke tok hensyn til landets privilegier. Dersom en klage ikke førte til tiltak innen fjorten dager etter at fyrsten hadde mottatt den, var stendene berettiget til å gjøre motstand mot fyrsten med sine liv og sitt gods. Retten til å gjøre motstand ble bekreftet i 1390-årene av hertugene av de forskjellige delene av Bayern. I 1356 ble åtte adelsmenn og åtte borgere utnevnt i Øvre Bayern for å overvåke utskriving av kvegskatt. To år senere ble en liknende komite, sammensatt av fire rådgivere til hertugen, fire adelsmenn og sju borgere, satt opp i Nedre Bayern. I 1363 lovet hertug Steffen for første gang at han ville utnevne ei rådsforsamling sammensatt av de som bodde i Øvre Bayern i henhold til de råd han fikk fra landet, byene og markedene, og ingen utlendinger skulle kunne holde borger i Bayern. I 1393 lovet hertugene at de ikke skulle begynne kriger uten tillatelse fra adelen og byene, og tillot disse å møtes så ofte som de ønsket for å diskutere landets tilstand og behov og herskeren. En komite med medlemmer fra stendene, der hertugens tjenestemenn kunne være med, bestemte hvordan skattebyrden skulle utskrives og fordeles mellom skatteyterne. Denne komiteen hadde også tjenestemenn som foretok utskrivinga av skatter og som overvåket hvordan pengene ble brukt.
I løpet av fjortenhundretallet ble den indre uroen og feidene verre og stendenes makt ble konsolidert. Geistligheten, adelskapet og byene ble samlet i en varig korporasjon, Landschaft, som representerte hele landet og var landets fremste representant. I denne tradisjonelle formen fortsatte de tre stendene som representerte landet - Landschaft - å eksistere til slutten av det attende århundret, i motsetning til i mange andre fyrstedømmer der enten geistligheten eller adelen forsvant fra stenderforsamlinga i løpet av århundrene. Stendene hadde ikke bare sterk innflytelse på skattlegginga, men også på administrasjonen gjennom det fyrstelige råd som ble utvalgt blant dem, og på lovgivninga gjennom sammenhengen mellom stendenes rett til å bevilge penger og å klage på lovene og lovanvendelsen og forhold som ble funnet å være undertrykkende. Stendene krevde ofte at deres klager skulle bli tatt til følge av fyrsten for at de skulle bevilge penger til fyrsten. Stendene meklet mellom krigførende fyrster og krevde rett til å delta i avgjørelsene i spørsmål om deling av territoriene og salg av territorier. Stendene fornyet hyppig sin enhet, og krevde at fyrstene anerkjente stendenes enhet. I 1422 anerkjente keiser Sigismund stendenes privilegium å inngå i union med adelen i andre tyske fyrstedømmer og med byene hans og byene i Imperiet, fordi adelen kjente seg undertrykket i Tyskland. I 1430 valgte de tre stendene i Øvre Bayern to adelsmenn og to menn fra byene til å være meklere: dersom hertugene eller deres tjenestemenn forbrøt seg mot noens rettigheter eller friheter og det ikke var mulig å få oppreising skulle de som mente at det var gjort urett mot dem appellere til de utnevnte meklerne for å få en avgjørelse. Dersom saken var for vanskelig for meklerne skulle de samle fire adelsmenn og fire borgere til og disse tolv skulle ta en bestemmelse ved majoritetsavgjørelse.
I 1460 krevde stendene i Bayern-Landshut at stenderforsamlinga skulle møte hvert år, og at hertugen ikke skulle begynne krig uten å rådføre seg med stenderforsamlinga. Kravet om stenderforsamlingsmøter hvert år, eller i det minste annethvert år, ble gjentatt flere ganger i de følgende årene. Men det ble ikke innvilget, og hertug Ludvik insisterte på at det var hans rett å innkalle stenderforsamlinga når han fant det nødvendig. Stendene i Bayern-Straubing insisterte i 1458 på at hertugen skulle avlegge ed på at han ville respektere deres privilegier og samhold, at han ikke skulle ansette utlendinger og at han ikke skulle gå inn i allianser eller begynne krig uten stendenes samtykke. Men Albert III var ikke villig til å innfri det siste av disse kravene og til å avlegge ed. Stendene i Bayern-München krevde at skatter ikke skulle kreves inn og at krig ikke skulle begynnes uten deres samtykke, og at alle stillinger hos fyrsten skulle holdes av folk som hørte til landet. Hertugen ga et flertydig svar, der han sa at han kunne ansette noen utenlandske rådgivere dersom han trengte dem. Kravene ble gjentatt til etterfølgeren, Albert IV. I 1493 krevde stenderforsamlinga i Bayern-München at hertugen ikke skulle gå i allianse uten stenderforsamlingas godkjennelse og at han skulle ta mot dens råd i alle viktige spørsmål. Adelen i Bayern-Straubing inngikk en allianse mot Albert IV fordi han skrev ut en skatt fra bøndene deres for å føre krig mot den Schwabiske ligaen. Denne alliansen søkte hjelp, og fikk hjelp, fra keiser Maximilian mot hertug Albert IV, på samme måte som keiseren noen få år senere støttet stendene i Württemberg mot hertug Eberhard. Albert måtte gi seg og erklærte et amnesti og overga saken til stenderforsamlinga. Det var i keiserens interesse å støtte stendene mot en fyrste som truet freden i Imperiet, og stendene ble styrket av dette.
Stendene i de forskjellige hertugdømmene som Bayern var delt opp i kjente et fellesskap seg i mellom, i motsetning til hertugene som levde i et rivaliseringsforhold. Dette framgikk i 1496 da de var innkalt for å diskutere den skatten som Imperiet ønsket til krigen mot tyrkerne og mot Frankrike. Stendene i Bayern-Lanshut erklærte at det var en vanskelig sak. Siden hertugen deres, Georg, var den yngre fyrsten, og ettersom stendene i det andre hertugdømmet måtte drøfte det samme spørsmålet og de to hertugdømmene utgjorde en helhet, ville de ikke svare uten å ha tatt saken opp med stendene i det andre hertugdømmet, og de bad derfor hertugen om å samle begge stenderforsamlingene til et felles møte. Dette ville ikke hertugene gjøre.
I 1501 klaget stendene til hertug Georg over at plassene deres i den høye domstolen var overtatt av lærde doktorer, som både var ikke-adelige og ofte også ikke tilhørte Bayern. Likelydende klager ble også reist i Württemberg og andre steder. Hertugen lovet at det bestandig skulle være flere plasser i domstolen til innfødte enn til doktorene. Ansettelsen av jurister som var opplært i romerloven satte fyrstene i stand til å frigjøre seg fra innflytelsen til sine egne adelige rådgivere, som var medlemmer av stendene og ofte influert av stendene. Derfor satte stendene seg mot at doktorer opplært i romerlovene ble brukt.
Han ville heller ikke tillate tjenestemennene sine og adelen å selge øl og vin og andre ting, etter klager fra byene. Heller ikke skulle prelatene selge vin til geistligheten og vertshusholderne, men han nektet å innfri kravet om stenderforsamlingsmøter hvert år eller annethvert år.
Da de bayerske hertugdømmene ble forenet (med unntak for Neuburg) av hertug Albert IV etter hans suksess mot kurfyrsten av Pfalz i krigen om tronfølgen i Bayern-Landshut, hadde stendene skaffet seg langtrekkende rettigheter som gjorde dem berettiget til å delta i regjering og administrasjon av hertugdømmet, og de hadde blitt en etablert og godt organisert samarbeidsorganisasjon. Rettighetene var av samme slag som stendene i mange andre tyske fyrstedømmer hadde på samme tid. Overalt i det femtende århundret vokste stendenes organisasjon og rettigheter. Da Wittelsbach slektslinja døde ut i Landshut utnevnte stendene en komite bestående av sekstifire medlemmer av stendene for å avgjøre arvespørsmålet og vurdere spørsmål om regjeringsform. Komiteen nominerte en kansler, instruerte alle tjenestemennene om å bare ta mot ordre fra stendene, og innsatte et regentråd. Stendene i Landshut gikk sammen med stendene i Straubing og i Øvre Bayern og i 1505 erklærte de sin beslutning om at Bayern var et forenet hertugdømme, og satte Bayerns stempel (segl) på erklæringa. Allerede før foreninga gikk stendene sammen i en organisasjon. Foreninga av Bayern styrket ikke bare hertugen, men også stendene.
Etter foreninga innførte hertug Albert IV ei av de mest vidtrekkende forandringene i Bayerns historie. For å unngå flere delinger av Bayern og alt bråket som det medførte fikk han brødrene sine til å gå med på å innføre primogeniture, som betyr at den eldste sønnen arver fyrstedømmet i sin helhet. Når stenderforsamlinger møtte skulle stenderforsamlingene fra alle de bayerske hertugdømmene møtes sammen og utgjøre ei stenderforsamling. Dersom det på nytt oppstod konflikt mellom brødrene skulle den overlates til medlemmer av stenderforsamlinga, på samme måte som en komite på sekstifire personer hadde meklet mellom hertugene tidligere. Ved tiltredelse som ny hertug skulle den nye hertugen bekrefte frihetene og skikkene i hertugdømmet etter at stendene hadde avgitt troskapserklæring til hertugen. Dette skulle skje i felles stenderforsamling for hele hertugdømmet. Stendene aksepterte øyensynlig ikke det siste punktet, for i utkastet til dokumentet er setninga som sier at hertugen skal bekrefte frihetene og skikkene i hertugdømmet etter at stendene har erklært troskap krysset ut og forandret til at samtidig med at stendene erklærer troskap erklærer også hertugen at han skal respektere frihetene og skikkene i hertugdømmet. Og i denne sistnevnte formen ble overenskomsten undertegnet og satt segl på. I 1508 døde hertug Albert IV med tre mindreårige sønner som arvinger.
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: F. L. Carsten: "Princes and Parliaments in Germany."