Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok:
German Armies. War and German politics
1648-1806.
I nord var Hannover knyttet til England og Saksen til Polen. Fredrik Wilhelm I av Brandenburg-Preussen fortsatte å øke sin hær, og i 1729 var den på 67.000 mann, halvparten av størrelsen til Østerrikes hær. Og han ville øke sin innflytelse der det var mulig, som i Mecklenburg, Franken og Westfalen. Dessuten var utenlandske makter aktive.
Østerrikes interesse i nord var endret med at Belgia var blitt knyttet til Østerrike. England og Nederland holdt fortsatt innseglinga til Antwerpen stengt og tvang handelskompaniet i Ostende til å legges ned. Slik var Østerrikes kontroll over det nåværende Belgia begrenset. Etter avtale fra 1715 holdt Nederland garnisoner på grensen mot Frankrike, betalt av Østerrike, og Østerrike hadde selv 16.000 soldater her.
I 1718 var det store opptøyer i Belgia på grunn av ønsker om å gjenopprette det
gamle kommunale selvstyret og i motstand mot østerriksk skattlegging. 10.000 soldater måtte til for å få bukt med opptøyene.
Østerrike ville gjerne bytte bort Belgia mot områder i Tyskland.
Kretsene ble styrket, og dette styrket keiserens stilling. De fullbyrdet kjennelser i Imperiets
domstoler og støtte mindre fyrstedømmer, og hindret Preussen i å øke sin innflytelse i nord. Østerrike økte sin innflytelse i nord og vest gjennom at mange fyrstefamilier der giftet seg med det habsburgske klientellet, og habsburgerne opptrådte ofte som mekler i konflikter. I 1735 var Preussens innflytelse begrenset til det østlige Friesland.
Keiseren måtte tåle at Hannover ekspanderte. Men her ble kurfyrsten, som også var konge over England, så opptatt av engelsk politikk at styret ble overlatt til det lokale rådet, som ønsket et stabilt og godt forhold til keiseren, og å styrke Imperiets institusjoner, og ikke hadde noen ekspansive planer.
Augustus av Saksen og Polen trengte østerriksk støtte, og støttet derfor Østerrike i krigen mot tyrkerne og med forsvaret av Rhinen.
I Mecklenburg og i Øst-Friesland var det konflikt mellom fyrsten og stenderforsamlingene. I Mecklenburg hadde Hannover og Wolfenbüttel grepet inn på stenderforsamlingas side, altså på sida til den lokale lavadelen, mot fyrsten. De hadde opprinnelig rykket inn for å sette gjennom en rettskjennelse fra Imperiets domstol, men etter at Hannover og Wolfsbüttel hadde okkupert Mecklenburg ville de ikke trekke seg ut fra Mecklenburg, selv om de rettet seg etter en rettskjennelse fra 1719 om å redusere sine troppestyrker i Mecklenburg til 1.200 soldater. Disse soldatene nektet de å trekke ut før de fikk betalt sine utgifter. Den lokale adelen ville gjerne ha okkupasjonstroppene stående og betalte det som ellers ville ha vært hertug Karl Leopold av Mecklenburgs inntekt til okkupantene. Hertugen oppmuntret bøndene til å gjøre motstand mot okkupantene, og det gjorde de. Opprør brøt ut i Mecklenburg, og bøndene brente herregårdene. Først da George I, konge av England og fyrste av Hannover døde i 1727, kom situasjonen i bevegelse. Hertugens bror Christian Ludwig ble innsatt som ny midlertidig regjering i Mecklenburg og bestemmelsen om beskyttelse av den lokale adelen ble gjentatt og utvidet til også å gjelde Preussen (som beskytter).
Men fortsatt ville ikke Hannover og Wolfenbüttel trekke sine tropper ut av Mecklenburg. Hertug Karl Leopold organiserte et nytt opprør, som ble slått ned. Keiseren støttet hans bror Christian Ludwigs forsøk på å låne penger for å kunne leie soldater som kunne drive okkupantene ut av Mecklenburg. Wolfenbüttel solgte sitt krav til Hannover og dro seg ut av Mecklenburg. Hannover lånte 5.000 thaler til Christian Ludwig og fikk til gjengjeld okkupere og skattlegge åtte distrikter fram til 1768. Preussen tok også kontroll over fire distrikter fram til 1787.
Christian Ludwig brukte de pengene han hadde fått til å angripe sin bror. I 1747 innførte han absolutistisk styresett i Mecklenburg. I 1755 intervenerte Fredrik den Store og innførte det adelsstyret som Imperiets domstol hadde bestemt i 1701. Dette reaksjonære styret varte ved i Mecklenburg helt til i november 1918.
I Øst-Friesland var Imperiets intervensjon like mislykket. Fyrstene hadde svært lenge vært i konflikt med stenderforsamlinga som var dominert av velstående bønder. Utenlandske makter, spesielt Nederland og Preussen, blandet seg inn og utnyttet konflikten. De gikk inn og etablerte seg som stenderforsamlingas beskyttere mot å få bruke territoriet til sine formål.
I 1715 ble territoriet herjet av flom, og andre ulykker fulgte, og i 1717 gikk det hull på dikene og store deler av landet ble oversvømmet av Nordsjøen. Stenderforsamlinga greide ikke å bygge opp sin del av dikene, mens fyrsten bygget opp sin del. Stenderforsamlinga greide ikke lenger å betale de utenlandske soldatene som stod i landet, og stenderforsamlinga mistet dermed kontrollen over disse soldatene. Imperiet hadde en liten styrke på førti mann som skulle være fredsskapere og hjelpe fyrsten. Verken Preussen eller Nederland fant det verdt å komme i krig med Østerrike om området, og ga styrkene sine ordre om å unngå konfrontasjoner. I 1727 kom tre danske kompanier fra Oldenburg og slo ned motstand mot fyrsten. Men motstanderne beholdt kontroll over området rundt Emden. Preussen forhandlet med stenderforsamlinga, og de kom fram til at når fyrsten døde skulle Preussen overta mot at den gamle konstitusjonen som hadde vært gyldig før 1721 på nytt skulle tre i kraft. Fyrsten døde i 1744, og Preussen styrte fra da av med lett hand.
Preussen tjente mest på at Imperiet ikke hadde kontroll i Mecklenburg og Øst-Friesland, men var holdt i sjakk av Hannover og det stadig voksende Russland.
I 1721 ble Russland regnet som en fare verre enn tyrkerne. Russland gjorde sin innflytelse gjeldende gjennom å bruke tyske fyrster som mellommenn. Hertug Karl Friedrich av Holstein-Gottorp giftet seg med Anna Petrovna, datter av keiserinne Cathrine I av Russland. Gottorpene ville vinne tilbake Schleswig med russisk støtte, og bare etter sterkt engelsk press i 1726-7 ga russerne opp den militære styrkeoppbygginga som var rettet mot erobring av Schleswig.
I 1726 gikk Russland og Østerrike i allianse, der Østerrike lovte å hjelpe Russland med å føre Schleswig tilbake til Gottorp. I 1727 overtok Peter II som tsar i Russland, og han la liten vekt på Schleswig og Gottorp. Likevel ble den russisk-østerrikske alliansen av betydning.
I 1741 ble Gottorps krav tatt opp igjen av keiserinne Elizabeth av Russland. Og Østerrike lovet å støtte kravene, uten å bry seg særlig om dem. På Balkan viste Russland liten interesse i dette tidsrommet, siden Russland brukte krefter på krig mot Persia.
Den polske tronfølgen var et aktuelt spørsmål siden fyrst August av Saksen, som var polsk konge, var syk. Russland fikk i 1720 og i 1726 Preussen med på avtaler om at den neste polske kongen skulle være en russer. Den russisk-østerrikske alliansen av 1726 gjorde Østerrike til Russlands viktigste partner i Imperiet, og Preussen måtte spille annenfiolin i forholdet. I 1733 ble Østerrike og Russland enige om å støtte en ny Wettin kandidat som etterfølger etter Augustus som polsk konge.
Kong Ludvik XV av Frankrike støtte Stanislaw Leszczynski som ny polsk konge siden han var kong Ludvik XV's svigerfar.
Keiser Karl VI var i en vanskelig situasjon siden han var involvert i konflikter også i de andre buffersonene til det store østerrikske riket.
Sønnen til August av Saksen hadde bare 19.800 soldater, og det var for lite til at han på egen hand kunne overta etter faren som konge over Polen. 30.000 russiske soldater passerte den polske grensen 11. august. Frankrike erklærte sin støtte til Leszczynski 4. september, og han ble valgt til konge av den polske adelen åtte dager senere. Ludvik XV erklærte krig mot Østerrike og Saksen 10. oktober, og tre dager senere angrep Frankrike grensefestninga Kehl ved Rhinen og Lorraine. Et mindretall av den polske adelen hadde allerede valgt den saksiske kurfyrsten August II som sin polsk kong August III. Med russisk hjelp til August ble den franskstøttede kongens område begrenset til området rundt Danzig. Frankrike var bare villig til å sende 2.500 soldater til hjelp til sin kandidat, og de overga seg til russerne 23. juni 1734. Leszczynski rømte til Kønigsberg.
Krigen spredte seg til Italia. Frankrike var alliert med Spania og Sardinia, og sendte 38.000 soldater som angrep Milano i oktober. Med hjelp fra 25.000 mann fra Sardinia og 24.000 spanske soldater drev de de 18.000 østerrikske soldatene ut av Milano. Våren 1734 kom det østerrikske forsterkninger, og krigen kom til opphør i Nord-Italia. Men spanske soldater gikk sørover for å innta Napoli i mai 1734. Napoli og Sicilia ble inntatt av Spania. Men Østerrikes fiender i Italia holdt på å komme i krig med hverandre. Både Spania og Sardinia ville ha Milano, og Frankrike ville ikke at Spania skulle bli for mektig i Italia.
En grunn til at Østerrike ikke greide å forsvare sine posisjoner i Italia var at betydelige østerrikske styrker måtte holdes ved Rhinen. Kretsene ble mobilisert for å delta i en krig ved Rhinen. I april 1734 erklærte Riksdagen Reichkrieg. Preussen stilte styrker, men Bayern var motstander av mobiliseringa, siden Karl Albrecht av Bayern og Wittelsbach siktet mot å svekke habsburgerne for å prøve å overta etter dem ved keiserens død. Siden 1732 hadde bayerske advokater arbeidet med å utarbeide Karl Albrechts krav på keiserverdigheten. Hans allierte var Frankrike. Bayern var for svakt til åpent å utfordre keiseren. Bayerns hær var bare på 6.204 mann i 1733, og Bayern hadde ikke penger.
Også de andre Wittelsbach fyrstene var motstandere av mobiliseringa, og også de var fattige. Kurfyrst Clemens August styrte over Münster, Paderborn, Hildesheim, Osnabrück og Køln. Frankrike manøvrerte seg inn i en allianse med ham i 1734. Han kunne stille 11.540 soldater i juni 1734. I august til oktober 1734 viste han dem fram ved å legge dem i leir ved Bonn. Forsyningstjenesten brøt sammen, teltene var lekke, og soldatene deserterte, gjennomsnittlig tjue mann hver dag, og ingen regimenter var i stand til å stille opp på en ordnet måte.
Østerrike utnyttet denne situasjonen til sin fordel, og brukte Clemens August sitt område til å innkvartere tropper. Keiseren hadde nøytralisert motstanden fra Wittelsbachene uten større problemer.
Frankrike foretok begrensede krigsoperasjoner mot Tyskland. Frankrike erobret Lorraine i september 1733 og tok Trabach og Trier i april i 1734. Philippsburg ble beleiret og inntatt 19. juli 1734.
Keiseren ba om russisk støtte siden Russland skulle stille med 30.000 mann på østerriksk side etter allianseavtalen mellom landene. Men Russland nektet til Østerrike lovet å støtte en krig mot tyrkerne som Russland begynte i 1735. Og likevel reduserte Russland støtten til 13.000 mann, som ble sendt til Rhinen.
De russiske styrkene skremte franskmennene, som begynte fredsforhandlinger i juni 1735. Leszczynski måtte oppgi sitt krav på den polske kongetittelen, og mottok som kompensasjon to hertugdømmer og noen byer i Frankrike. Et av hertugdømmene var Lorraine, som han overtok i 1737 da regjerende hertugen av Lorraine kunne overta Toscana siden fyrsten der døde. Lorraine ble værende fransk til i 1871.
I Italia var habsburgerne svekket siden Don Carlos hadde overtatt Sicilia og Napoli og noen andre områder. Først i 1739 ble en fredsavtale undertegnet. I 1737 var Philippsburg og Kehl blitt gitt tilbake til Tyskland, og Frankrike anerkjente den Pragmatiske sanksjonen.
Krigen hadde begynt dårlig for tyskerne, men etter hvert som den varte ved styrket de sin posisjon og sin kampevne. De var i stand til å hindre franske styrker i å trenge langt inn i Tyskland, og høsten 1735 var de i stand til å krysse Rhinen og vinne slag mot de franske styrkene og å drive dem tilbake helt til fredsforhandlingene ble kjent.
Før krigen mot tyrkerne begynte hadde man ventet at det ville bli en lett seier. Østerrikerne ville delta både fordi de var presset av russerne og fordi de ville være med på å dele Balkan. Men russernes militære styrke viste seg å være overvurdert, og russerne led nederlag både i 1735, 1736 og i 1737. Den østerrikske militære overkommandoen sa i 1736 at hæren ikke var klar til kamp mot tyrkerne før året etter. Likevel bestemte regjeringa at den skulle inn i krigen, blant annet siden de styrkene som var kommet på plass i Ungarn led sterkt under malaria, og burde komme seg inn i andre posisjoner.
Store deler av hæren måtte være tilbake i Italia og ved Rhinen siden man ikke formelt hadde avsluttet krigen der, mindre enn halvparten av hæren var overført til Ungarn da krigen mot tyrkerne tok til. Men den finansielle situasjonen så ut til å være god nok, dersom en rask seier ble oppnådd. Men den ble ikke oppnådd. De tyske fyrstene hadde brukt store ressurser på å forsvare Rhinen, og siden det enda ikke fantes noen fredsavtale var de bundet opp ved Rhinen, og kunne ikke gi stor støtte til felttoget mot tyrkerne. Keiserens manglende evne til å holde de løftene han ga for å få støtte svekket habsburgernes posisjon innen Imperiet. I 1737 fikk keiseren overta deler av de mobiliserte troppene fra andre tyske fyrster, men det viste seg at keiseren ikke kunne betale disse troppene. De tyske fyrstene sendte minst 30% av de styrkene som var aktive i krigen mot tyrkerne.
Krigen ble en katastrofe. Russerne, som hadde begynt krigen, viste seg å være lite kampdyktige, og østerrikerne måtte i stor grad kjempe alene. Frankrike tilbød seg å være meklingsinstans, og dette ble akseptert av østerrikerne. Sumpene ved Donau var fulle av malariamygg og annen sykdom, og i september 1738 døde åtti til hundre østerrikere daglig av disse sykdommene. Dette gjorde de tyske fyrstene lite villige til å sende flere forsterkninger.
I 1739 ble hovedoppgaven å beholde Beograd. Femten tusen mann forsvarte Beograd, dekket av 20.000 mann. Tyrkerne angrep byen med 150.000 mann. De østerrikske generalene var ubesluttsomme under felttoget og også under forsvaret av Beograd. Der ble de personlige feidene mellom generalene av betydning, og generalene krevde å rapportere til Wien og avvente ordre derfra før de i det hele tatt foretok seg noe. Wien ga general Niepperg myndighet til å slutte fred med tyrkerne. Dette benyttet denne generalen seg av, og forhandlet fram en fredsavtale med tyrkerne, med franske mellommenn, som var langt bedre for tyrkerne enn det de hadde kunnet være i stand til å oppnå på slagmarka. Store områder ble gitt opp, og det på et tidspunkt da de tyrkiske hærstyrkene ikke lenger hadde offensiv kraft. Avtalen etablerte elvene Donau-Sava som grense, og med små revisjoner ble denne grensen stående fram til 1908. Minst 80.000 østerrikere og tyskere var døde som følge av krigen. Russerne sluttet fred i 1740.
En viktig grunn til nederlaget var sviktende finanser, som førte til at det ble vanskelig å forsyne hæren med alle typer forsyninger, også nye og friske tropper. Dette var en grunn til at stridsmoralen ble dårlig. En annen grunn var at tyrkerne ble undervurdert, og at tyrkernes svake sider ikke ble utnyttet. Den dårlige stridsmoralen var en grunn til at Preussen så lett kunne ta Schlesien fra Østerrike. En annen grunn var keiserens dårlige behandling av de tyske fyrstene, der de stilte tropper som ikke ble betalt.
16. desember 1740 invaderte Fredrik den Store av Preussen østerriksk Schlesien. Etter dette ble Imperiets historie mer og mer preget av rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen, og de andre fyrstedømmene ble mer og mer marginaliserte. Dette betyr ikke at Imperiet ble uviktig, selv om det ble mindre viktig for de to hovedaktørene innenfor Imperiet. De andre statene ville gjerne beholde Imperiets gamle struktur, og Østerrike så Imperiet som et viktig maktmiddel, og Preussen så det som et viktig middel for å unngå østerriksk revansj. Utenlandsk makter var også opptatt av Imperiets struktur, og mente at det var viktig å opprettholde den av sikkerhets- og maktbalansehensyn.
Preussens angrep førte til de to første krigene om Schlesien (1740-42 og 1744-5) mellom Preussen og Østerrike. De falt sammen med kampen om arven etter Karl VI, kjent som den østerrikske arvefølgekrigen (1740-48). For Østerrike innebar dette ikke bare at Østerrike tapte en av sine rikeste provinser til Preussen, men også at de bayerske Wittelsbachene overtok keiserverdigheten i noen få år (1742-45) i en periode der Imperiets institusjoner ble påført varig skade. Den neste borgerkrigen, kjent som den tredje schlesieske krigen (1756-63), falt sammen med internasjonale konflikter i Sjuårskrigen. Sjuårskrigen var en europeisk krig som i stor grad foregikk i Tyskland.
At Preussen skulle bli ei stormakt ved siden av Østerrike var langt fra klart. Før 1720 lå andre tyske stater like godt an. Preussen var ikke mer militaristisk, i det minste ikke før omkring 1720, eller ambisiøst enn mange andre stater. Preussen hadde to fordeler framfor mange av de andre statene. Det ene var en serie konger av god helse, hvorav noen var fremragende statsbyggere, og alle kongene greide å produsere mannlige arvinger som kunne overta uten at territoriet ble delt eller utsatt for annet stress på grunn av skifte av herskende fyrste. Det andre var at Preussen, i likhet med Østerrike, var geografisk plassert sånn at det var mulig for staten å ekspandere. Selv om Preussen slett ikke var rikt eller hadde et utviklet næringsliv, var Brandenburg-Preussen det folkerikeste og største fyrstedømmet i Imperiet etter Østerrike.
Tre faktorer nevnes ofte som forklaring på den bemerkelsesverdige veksten til Preussen. Den ene er "det historiske kompromisset" i Preussen mellom kongen og godseieradelen (se mer om dette i kapitlet om "Den Prøyssiske Militærstaten.). Den andre er Preussens finansielle og militære evne til å mobilisere landets ressurser til militære formål, en evne som i betydelig grad kan tilbakeføres til "det historiske kompromisset". Den tredje faktoren som nevnes er Preussens utenlandske forhold og forbindelser. Preussen ble utsett som motvekt mot Sverige i 1648, og mottok derfor større områder enn militærinnsatsen til Preussen under Trettiårskrigen var grunnlag for. Preussen mottok også subsidier og støtte for å være motvekt mot Danmark og Polen og Østerrike, til ulike tidsrom. Dette var av stor betydning for å skaffe full suverenitet over Øst-Preussen i 1660, og ga Preussen et overtak i forhold til tyske rivaler.
Det kantonsystemet som ble etablert i Preussen for å rekruttere nye soldater var ikke så ulikt system som ble etablert i andre tyske stater, (og også i Danmark som var tidligere ute enn Preussen med et liknende system,) for å forsyne militæret med soldater. Preussen skilte seg ut på den måten at Preussen avskaffet militsen istedenfor å modifisere den og omgjøre den til rekrutteringsgrunnlag for den regulære hæren.
Preussen trengte Imperiet, og hadde ikke kunnet overleve utenfor Imperiet. Imperiet beskyttet Preussens spredte besittelser, og det var ved å manipulere Imperiets struktur at Preussen kunne vokse innenfor Imperiet. Preussen unngikk direkte konfrontasjoner med keiseren av den typen Bayern foretok, og den typen samarbeid med utenlandske makter som Bayern gikk inn på, og som påførte Bayern et Blenheim, og andre tap, der Bayern ble kuttet ned.
I 1740 hadde Preussen ingen truende naboer. Danmark, Sverige og Polen var alle uten stormaktsambisjoner på dette tidspunktet, og Russland hadde i likhet med Østerrike nettopp hatt sine tap i krig mot tyrkerne som hadde overbevist dem at de militært ikke holdt mål, og at de ikke var sterke nok til å gripe inn i en europeisk konflikt. Østerrike var i tillegg til å ha lidd militære tap og blitt finansielt utmattet også øyensynlig uten noen fast ledelse siden keiseren nettopp var død. Østerrike hadde aldri vært så svakt. Preussen hadde en stor hær som kunne slå til og vinne en kortvarig krig, men ikke ressurser til å føre en langvarig krig.
I 1740 var den prøyssiske hæren en uprøvd størrelse, med lite kamperfaring. Deler av den hadde vært ved Rhinen i 1734, men det var usikkert om den ville komme godt fra kamp. Hæren var for stor for et kurfyrstedømme, men for liten til å gi Preussen en selvstendig rolle.
Den nye kongen av Preussen hadde overtatt etter sin far som hersker 31. mai 1740. Han ville utforme sin egen utenrikspolitikk og ikke gå i de gamle spor. Mellom juni og oktober prøvde han å selge seg til allianse med både England og Frankrike, men fant ingen alliansepartner som passet.
Karl VI døde 20. oktober 1740, og i et møte med ministrene og generalene 28. oktober var det allerede klart at Fredrik hadde bestemt seg for å prøve å erobre Schlesien. Grunnen til dette var at Brandenburg-Preussen var fortsatt for lite og fattig til å kunne opptre selvstendig, og var derfor nødt til å bli større for å kunne bli mer enn et vedheng til større makter utenrikspolitisk. Noen arvekrav var det også mulig å produsere, men de var av mindre betydning for Fredrik, selv om de kunne gi en viss legitimitet til kravet på Schlesien. Karl VI's datter Maria Theresa skulle overta den østerrikske arven, dermed også Schlesien.
Allerede 23. juni hadde Fredrik begynt å øke hærens størrelse, og 29. oktober begynte forberedelsen av invasjonen. Hæren ble økt med 17.654 mann til i desember da hæren på papiret var på 88.479 mann, hvorav 81.792 var tilstede. Denne økninga ble oppnådd ved å rekruttere soldater og hele avdelinger fra mindre fyrstedømmer. Preussen hadde ingen gjeld og full krigskasse.
16. desember gikk 27.400 prøyssiske soldater inn i Schlesien, mens 29.200 stod ved grensen til Hannover for å unngå innblanding fra andre stater. I mars 1741 gikk nye 14.100 prøyssiske soldater inn i Schlesien. Den østerrikske hæren var på 107.892 mann, og av disse var 60% i Ungarn og Transylvania. I Schlesien var det bare 7.359 østerrikske soldater ved midten av desember, og disse var dårlig utstyrt.
Schlesien ble raskt erobret, med unntak for to støttepunkter, Neisse og Brieg. General Neipperg samlet 18.000 soldater som gikk inn i Schlesien og først unnsatte Neisse og deretter gikk mot Brieg. Ved Mollwitz 10. april 1741 møttes de to hærene, som var omtrent like sterke. Selv om prøysserne hadde flere infanterister hadde østerrikerne bedre kavaleri. Kong Fredrik flyktet fra slagmarka og overlot hærledelsen til Schwerin som var prøyssisk feltmarskalk. Ved stødig ildgivning fra det prøyssiske infanteriet og lett artilleri vant prøysserne seieren.
Selv om de prøyssiske tapene var større enn de østerrikske var utfallet et stort prestisjetap for Østerrike og en stor gevinst for Preussen. Preussen ble nå en verdsatt alliansepartner, og gikk i allianse med Frankrike, der Preussen sluttet seg til støttespillerne for Bayersk overtakelse av keiserverdigheten, mot at Frankrike anerkjente den prøyssiske erobringa av Schlesien.
Fredrik tilbød Maria Theresa anerkjennelse av resten av arven hennes og militær støtte for å forsvare den, men hun ville ikke ha noen tilnærming til Fredrik. Hun kom til å se på ham som en personlig fiende, dessuten ga den Pragmatiske sanksjonen henne arven i sin helhet. Derfor fortsatte krigen i noen tid. Den svært vanskelige situasjonen på mange hold fikk Maria Theresa til forsone seg med tapet av Schlesien mot at Fredrik trakk seg ut av all krigføring mot Østerrike. Da Maria Theresa i 1743 gikk i allianse med England, Sardinia og Saksen ble Fredrik redd for østerriksk revansjisme, og gikk til ny krig mot Østerrike i 1744. I Dresdenavtalen av 25. desember 1745 oppnådde Fredrik internasjonal anerkjennelse av sine erobringer.
Det prøyssiske angrepet på Schlesien var et brudd på Imperiets lover og kultur, og at angrepet ikke ble straffet svekket Imperiet. En grunn til at straffeaksjoner ikke ble organisert var at Imperiet var uten en keiser. Ny keiser ble først valgt i 1742, da den bayerske kurfyrsten Karl Albrecht ble valgt som keiser Karl VII, forøvrig første gang på flere hundre år at keiseren ikke var habsburger. Hans korte og traumatiske tid som keiser så at de østerriksk-prøyssiske fiendtlighetene utviklet seg til en tysk borgerkrig i det begge parter søkte å mobilisere Imperiet for sin sak. Dessuten slo internasjonale kriger inn i Tyskland. Imperiet var likevel formelt ikke i krig, og mobiliserte ikke til fordel for Karl VII's private krig mot Østerrike i 1742-5, eller for å delta i Østerrikes fortsatte krig mot Frankrike.
Interregnumet 1740-2 så det første alvorlige forsøket på å utfordre habsburgernes monopol på keiserverdigheten på flere hundre år. Situasjonen ble manipulert av Frankrike, som spilte på skuffelsen over Karl VI's tilbakeslag, og støttet Bayern mot Østerrike.
Hannover støttet Riksdagens tidligere anerkjennelse av den Pragmatiske sanksjonen, for å unngå oppdeling av Østerrike. England betalte subsidier til Østerrike fra 1741, og da 40.000 franske soldater gikk inn i Westfalen førte det til en mer aktiv politikk overfor Imperiet fra England på Hannovers side. (Den hannoverske kurfyrsten var også engelsk konge.) Hannover var en betydelig militærmakt innen Imperiet, med 25.000 egen soldater i 1742 og 12.000 danske og hessiske soldater og også 12.000 engelske soldater. Disse sistnevnte 24.000 soldatene utgjorde den såkalte Pragmatiske arme, som var opprettet i 1742 for å støtte Østerrikes integritet.
Sardinia ble overtalt til å støtte Østerrike i Italia, men den franske krigsinnsatsen var sterkere enn i 1733-5, og Østerrike greide ikke å holde stillinga selv med hjelp. Nederland, som var garantist for den Pragmatiske sanksjonen, var så svekket at det ikke kunne bidra vesentlig på noen front. I 1747 kunne Frankrike foreta en vellykket invasjon av Nederland.
Den vanskelige situasjonen gjorde at den Pragmatiske armeen ikke kunne gi noe avgjørende bidrag for å hjelpe Østerrike. Et direkte forsøk ble gjort i 1743 da Georg II personlig ledet armeen sørover til elva Main hvor det 27. juni kom til slag med franske styrker ved Dettingen. Den Pragmatiske armeen greide å slå tilbake et fransk angrep, men det var ikke noe nytt Blenheim (i Bayern, der en kombinert tysk-engelsk-nederlandsk hær hadde nærmest tilintetgjort en stor fransk-bayersk hær under krigene mot Ludvik XIV). Selv om den Pragmatiske hæren oppnådde en knapp seier kunne Bayern fortsette å utfordre Maria Theresas arv. Engelsk finansiell hjelp i årene 1741-8 var av betydning for Østerrike, men etterhvert ble det de ressursene som kunne hentes i Ungarn, spesielt fra militærfronten, som ble viktigst.
Selv om Frankrike ga subsidier til flere tyske fyrstedømmer, som Pfalz og Køln-Münster, ville ingen av disse hjelpe Bayern i Bayerns forsøk på å fravriste Maria Theresa arven hennes. Men siden Bayerns fyrste også var keiser kunne de tyske fyrstene ikke helt lett hjelpe Østerrike mot Bayern og Frankrike, siden dette ville være å gå til krig mot sin egen keiser.
Saksen var villig til å utfordre Østerrike, men hadde ikke styrke til det. Den prøyssiske erobringa av Schlesien var et slag for fyrstehuset Wettin som styrte både Saksen og Polen. Schlesien hadde vært ei mulig bru mellom Saksen og Polen. Uten direkte forbindelse mellom Saksen og Polen var det ikke mulig å sikre et fast grep om Polen og innføre absolutistisk styre. Saksen hadde en hær på 20.000 mann i desember 1740. Da Saksen gikk inn i krigen i sammen med Bayern og Preussen i oktober året etter hadde Saksen mobilisert 8.000 mann til, som ga en saksisk feltarme på 28.000 mann.
Preussen stilte da med tre ganger så store styrker, og holdt med den hæren hele Schlesien i juli 1742. Saksen hadde dermed ingen mulighet til å erobre Schlesien. Saksen byttet i 1742 side, og støttet Østerrike i håp om å gjøre erobringer i Preussen. Den saksiske hæren ble økt til 45.323 mann i 1743, men da var den prøyssiske hæren på hele 127.567 mann. Preussens overlegenhet ble demonstrert i oktober 1744 da Preussen kunne sende 60.000 soldater gjennom Saksen for å invadere Bøhmen da Preussen gikk inn i krigen på nytt. Formelt var disse prøysserne keiserlige hjelpetropper, og hadde derfor rett til å passere etter forespørsel. Men prøysserne ventet ikke på svar på forespørselen.
Saksen greide ikke å opprettholde det høge mobiliseringsnivået, og måtte redusere hærens størrelse til 25.000 mann. I desember 1745 ble Saksen invadert av Preussen og Anhalt-Dessau og påført et alvorlig nederlag ved Kesseldorf, hvoretter hovedstaden ble okkupert.
Bayern viste seg på egen hand å være temmelig hjelpeløs. Den prøyssiske hæren viste seg å være en mer betydelig kraft enn den bayerske hæren. Den bayerske keiserens manglende evne til å utrette noe som helst undergravde Imperiets stilling og verdighet. Bayerns hær var på 20.880 mann etter mobilisering i 1741. For å opprettholde denne hæren var Bayern avhengig av franske subsidier.
Høsten 1741 kom franske tropper til Bayern, og Bayern og Frankrike gikk til offensive operasjoner mot Østerrike. Øvre Østerrike ble raskt okkupert, og deretter det meste av Bøhmen, inkludert Praha 26. november. Begge provinsene anerkjente Karl VII som deres nye overhode. Allerede i desember var et forsøksvis motangrep fra Østerrike i stand til å ta Øvre Østerrike tilbake og trenge inn i Bayern, mens andre østerrikske styrker trengte inn i Bøhmen.
Valget av Karl VII var et brudd med fortida der de mindre fyrstene håpet å kunne gjøre seg mer gjeldende, siden de var i ferd med å bli marginalisert i Imperiet etterhvert som Østerrike gjennom de store erobringene og vide interessene som fulgte med ble svært dominerende. Mer enn femti fyrster hadde personlig være tilstede ved Karl VII's kroning, og riksbyer og grever som lenge hadde neglisjert Riksdagen hadde begynt å sende representanter. I 1742 var oppslutninga om Imperiet større enn på svært lenge. Derfor var skuffelsen over den nye keiserens politikk desto større. Ved keiservalget hadde den habsburgske stemmen blitt ekskludert, og det var feil etter det konstitusjonelle avtalen av 1708. Derfor anerkjente ikke Maria Theresa den nye keiseren som rettmessig keiser. Den østerrikske invasjonen i Bayern i 1742 tvang Karl VII til å flytte Riksdagen til Frankfurt, og dette førte til protester og til at representanter nektet å flytte med Riksdagen. Den nye keiserens avhengighet av Frankrike svekket også hans troverdighet.
Karl VII var den første keiseren som foreslo sekularisering i en skala som ville ha undergravd den katolske kirka. Bayern skulle slå under seg seks bispedømmer, deriblant Augsburg. Dette brukte habsburgerne mot Karl VII for alt hva det var verdt. Bispekandidater fra fyrstehuset Wittelsbach nådde aldri opp som biskoper ved valg.
Karl VII prøvde å bruke kretsene for å sette opp en riksarme som skulle brukes mot Østerrike. Enkelte fyrster ga støtte på individuell basis, men kretsene holdt seg nøytrale.
I 1743 fikk Østerrike overtaket på Bayern. Bayern ble okkupert av Østerrike, og imens isolerte Hannover keiserens støttespillere i nord. Keiserens motstandere ble flere og flere. Frankrike prøvde å plyndre Rhinland, og dette førte til at en forsvarskonferanse som ble holdt i Bonn besluttet å mobilisere i Westfalen for å unngå at Frankrike eller Preussen spredte krigen nordover.
Disse tilbakeslagene førte til at Frankrike og Preussen kom til Karl VII's hjelp ved å støtte opprettelsen av ny fyrsteliga kjent som Frankfurt unionen, som ble opprettet 22. mai 1744. Den skulle gjenerobre Bayern fra Østerrike og sekularisere og annektere bispedømmer og frie byer og dele Bøhmen mellom Preussen og Bayern. Medlemmer av denne unionen var Bayer, Preussen, Hessen-Kassel og Pfalz. Bakom stod Frankrike og betalte mange av regningene. Sent i 1744 erobret de Bayern, men Østerrike var i stand til å erobre Bayern på nytt i begynnelsen av 1745. Mens Østerrike erobret Bayern døde Karl VII 20. januar 1745. Etterfølgeren kurfyrst Max III Josef oppga krigen mot Østerrike.
Habsburgernes posisjon ble styrket da den bayerske keiseren døde samtidig som Bayern hadde kollapset. Ved neste keiservalg var August av Saksen Frankrikes kandidat. Ektemannen til Maria Theresa, Franz av Lorraine, var habsburgernes kandidat, og han vant med klart flertall.
Den nye keiseren forsøkte å mobilisere Imperiet til krig mot Frankrike. Frankrike benyttet sine gamle forbundsfeller Bayern, Preussen, Saksen, Køln, Württemberg og Pfalz til å føre en kampanje for fred. Saksen undertegnet en tosidig fredsavtale med Frankrike 21. april 1746. Østerrike svarte med å opprette en allianse som omfattet Franken, Schwaben og øvre Rhinen 7. februar 1747, der også Østerrike ble medlem.
Frankrike hadde tatt det meste av de østerrikske Nederlandene i 1747, og invadert Nederland samme år. Østerrike ville drive Frankrike ut av dette området. I tidligere tider når Frankrike angrep Nederland brukte tyske fyrster å stille opp til hjelp for Nederland, men siden franske stråmenn fra Bayern hadde vunnet keiserverdigheten hadde dette vært vanskelig nå. Etter at keiser Karl VII var død var det mange fyrster som var villige til å stille opp for Nederland. De tyske hjelpestyrkene som ble sendt til Nederland ble til stor hjelp.
Men de var til liten hjelp for Maria Theresa i krigen hennes mot Frankrike og Spania. Hun vendte seg derfor til Russland og ba om hjelp. Og i februar 1748 kom 35.000 russiske soldater vestover. Ekspedisjonen ble finansiert av England og Nederland. Før den kom fram til Rhinen var det oppnådd fred, men den ga Østerrike økt forhandlingsstyrke. Fredsavtalen avspeilte i stor grad situasjonen på slagmarka. Østerrike tapte Schlesien og områder i Italia.
Krigen viste at Bayern, Saksen, Pfalz og Hannover ikke lenger var i stand til å føre selvstendig politikk innenfor Imperiets rammer. Habsburgerrikets tyngdepunkt var flyttet sørover som en følge av tapet av Schlesien, og Preussens dominans i nord hadde blitt forsterket ved at Øst-Friesland hadde blitt vunnet i 1744 da den siste fyrsten døde, og Preussen var hans arving. Nødvendigheten av å forsvare områdene, spesielt Schlesien mot Østerrike, skapte et behov hos Preussens herskere for å gjøre det nordlige området om til et eget territorium, som dermed var avgrenset fra resten av Imperiet. Muligheten for dette var blitt fremmet gjennom en serie konsesjoner som Preussen hadde tvunget fra Karl VII. Kong Fredrik av Preussen var blitt anerkjent som en "majestet", noe som plasserte ham på lik linje med utenlandske monarker, og ga ham frie hender til å utdele adelskap etc. i sitt område.
Preussens nye internasjonale status viste seg ved at Preussen erstattet Bayern som Frankrikes viktigste allierte i Tyskland. De franske troppene som hadde vært i Tyskland under krigen hadde vært i stand til å utrette lite. Frankrike sluttet å støtte opp under upålitelige allierte. I 1750 ble det slutt på franske utbetalinger til Bayern, selv om Pfalz og Køln fortsatt mottok støtte. Frankrike søkte å bruke prøyssisk innflytelse og prestisje til å gjenoppbygge sin egen innflytelse. Preussen forhandlet fram en mengde avtaler om kompensasjon for skade som ble gjort av troppene under krigen, i motsetning til Østerrike som ikke betalte for den skaden som landets tropper hadde påført andre stater under krigen.
Preussen var aktiv på alle plan i Imperiet. Et hovedmål for Preussen var å bygge sikkerhet mot østerriksk revansj. Preussens innflytelse økte også i sør der habsburgerne og Frankrike tidligere hadde vært dominerende. Det ga seg uttrykk i at Preussen ble garantist for politisk stabilitet og garanterte lokale avtaler og ble protestantenes fremste beskytter i mange områder. Preussen kunne også være meklingsinstans i konflikter.
Preussens sikkerhet ble først og fremst bygget på Preussens egen hær, men også på alliansen med Frankrike. Imperiets institusjoner ble ikke brukt for å bygge Preussens styrke, men til å skape sikkerhet for Preussen ved å legge begrensninger på Østerrike. Preussen søkte ikke å bygge opp et kollektivt sikkerhetssystem, siden motstanderen fantes innenfor systemet, nemlig Østerrike. Preussen søkte ikke reformer av Imperiet, men støttet det bestående systemet så langt det tjente Preussens sikkerhet.
Som for Preussen begynte også for Østerrike ei utvikling der Østerrike skilte seg ut fra Imperiet og søkte å sikre det habsburgske dynastiets interesser i større grad. Østerrikes politikk ble mer dynastisk og europeisk, mens Preussens politikk ble mer tysk og relatert til Imperiet.
Den svakheten som Østerrike hadde vist i den serien med kriger landet hadde vært gjennom førte til reformer. Først kom Haugwitz reformer som la stor vekt på å øke skatteinngangen ved å forhandle fram nye skattesystem med de provinsielle stenderforsamlingene. Senere, da Josef ble medregent sammen med mora Maria Theresa kom mer dyptgående reformer. Dette kan du lese mer om i kapitlet "Reformer i Østerrike 1740-90."
For å kunne greie å gjenerobre Schlesien begynte Østerrike å bry seg mindre om de reglene som gjaldt innenfor Imperiet. Dette virket inn på Østerrikes posisjon i Imperiet. England-Hannover ønsket stabilitet og en allianse med Østerrike rettet mot Preussen for å nøytralisere Preussen. Det ble vanskeligere å opprette denne alliansen når Østerrike ønsket revansj. Nederland var nølende til å gå inn i denne alliansen som var rettet mot Preussen, siden Preussen var Nederlands nabo. Frankrike og Preussen konkurrerte med denne alliansen om tyske allierte. Både England og Frankrike foretrakk tosidige avtaler med de tyske statene, og ikke avtaler som omfattet mange stater, og som kunne gitt de små fyrstestatene ei sterkere stilling siden det kunne gitt dem mulighet til å stå sammen. Dermed ble avtalene dominert av stormaktene. De tyske fyrstene mottok subsidier fra avtalepartneren som tillot dem å bygge sterkere hærer enn de ellers ville ha kunnet holde seg med. Men i dette systemet var det ikke mulig å bygge opp en selvstendig tredje part, for eksempel gjennom allianser mellom de mindre tyske statene eller kretsene, som kunne balansere Østerrike og Preussen på tysk grunnlag.
Østerrike ønsket ikke en balansert situasjon i Imperiet, siden Østerrike ønsket å vinne tilbake Schlesien. Den engelske målsettinga var derfor ulik den østerrikske, og Østerrike forlot derfor alliansen med England og gikk i allianse med Frankrike. Dermed ble alliansene snudd om i 1754-6.
Da kolonikonfliktene mellom England og Frankrike begynte i 1754 ville England sikre Hannover mot Frankrike, og det som første som ble gjort var at England kontaktet tyske stater og bad dem holde militære styrker klar for innsats for Hannover. I 1756 inngikk England også en avtale med Preussen. Senere på året inngikk Frankrike og Østerrike en forsvarsavtale der de lovet hverandre 24.000 soldater dersom en av partene skulle bli angrepet i Europa. Dette sikret Østerrikes akilleshæl i Nederlandene, og ga Østerrike mulighet til bare å konsentrere seg om Preussen.
Kaunitz, som var østerriksk utenriksminister, ville opprette en offensiv allianse som også skulle bestå av Sverige og Russland, for å dele opp Preussen. Men verken Østerrike eller Frankrike ønsket å stå fram som aggressor, og dessuten gjeldt enda allianseavtalen av 1741 mellom Frankrike og Preussen. Denne avtalen ble fornyet for ti år i 1747, og Frankrike ville ikke angripe Preussen så lenge denne avtalen var gyldig.
Neste kapittel vil begynne med Sjuårskrigen, 1756-63.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: German Armies. War and German politics 1648-1806.