Skrevet av Tor Førde.
Da Hegel kom til universitetet i Jena ble han dratt inn i Schellings sirkler. Også Kants filosofi var viktig, og det ble lagt mer vekt på Kant.
Hegel skrev mye som han ikke prøvde å publisere, det gjelder det meste han skrev, i hvert fall dersom man inkluderer forelesningsnotater og forberedelser. Et av disse skriftene har fått tittelen "Den tyske konstitusjon". Det ble skrevet rundt århundreskiftet (1798-1802), og er blant annet offentliggjort i 1999 i boka: "Hegel. Political Writings", som er utkommet i serien "Cambridge texts in the history of political thought". Dette manuskriptet er rundt hundre sider langt, og vel verdt å lese siden det er et grundig og skikkelig arbeid. Det legger fram den politiske situasjonen i Tyskland på Hegels tid, og tilnærminga er historisk, i det Hegel fortelle om utvikling fram til hans tid. Dokumentet er ei Tysklands historie som det er interessant å lese. Hegel er kritisk overfor Preussens politikk siden Preussen sviktet resten av Tyskland, og nærmest meldte seg ut av Tyskland. Hegel skriver at Preussen til dels er ei fremmed makt som opptrer fiendtlig overfor Tyskland.
Man var blitt klar over hvor lite effektivt det tyske imperiet var, og hvor dårlig det var i stand til å få et grep om den situasjonen Tyskland var kommet i. En viktig grunn til dette var at Preussen splittet Tyskland og stillte seg utenfor den tyske situasjonen. Derfor var Frankrike i stand til å skaffe seg stadig større innflytelse i Tyskland. De første årene etter 1800 ble grensene i Tyskland forandret, og de fleste mindre politiske enheter ble oppslukt av de større. Og grunnen var at Frankrike gjennom militær overlegenhet kunne diktere grensene og forholdene i Tyskland.
Mens Hegel skrev manuset "Den tyske konstitusjon" var det krig mellom den koalisjonen Østerrike hadde tatt initiativet til sammen med England, Bayern, Franken og Württemberg. Den krigen vant Frankrike i et slag i nærheten av München i desember 1800.
Hegel skrev at Tyskland ikke var en stat, siden Tyskland ikke kunne forsvare seg. Hegel mente ikke at noen stat skulle opprettes med makt og av nødvendighet, selv om han gikk inn for at et felles tysk forsvar var nødvendig for at Tyskland skulle kunne holde stormaktene i sjakk.
Hegel hadde vært tilhenger av ideal skapt gjennom studiet av det gamle Hellas og de greske bystatene. Disse demokratiene, der folk kunne opptre i frihet og naturlig fulgte de skikker og tradisjoner som fantes og som bar samfunnet, og som staten var en del av, var lenge Hegels ideal om et samfunn. Hegel skrev derfor at bare når en stat hadde forent innbyggerne i et felles prosjekt som de fritt identifiserte seg med kunne den kreve deres tvangsløse oppslutning. Men Tyskland var ingen stat siden Tyskland ikke var eller skapte et slikt felles fokus. Det var betydelig mistillit mellom de tyske statene, og også innen de tyske statene der fyrstene og adelen ikke ville gi bøndene våpen, og bøndene følte heller ingen trang til å kjempe for fyrstene mot Frankrike. Tyskland var for splittet til å kunne fungere som en enhet og til å forsvare seg. Den tyske frihet til å følge lokal skikk og bruk og utøve lokalt selvstyre, truet med å føre til at Tyskland mistet sin frihet. Dette var Hegel kritisk til.
For at Tyskland skulle bli en stat måtte Tyskland forene befolkninga sånn at folket identifiserte seg med Tyskland. For å gjøre dette måtte det nye statssamfunnet ha som formål å beskytte alles rettigheter gjennom lover og overholdelsen av disse lovene. Og Tyskland måtte ha representative organ, også på det mest sentrale nivå. Folket måtte delta i utviklinga av lovene og i statens affærer for at dets frihet skulle være mulig. Hegel gikk inn for en eller annen form for representativt styresett.
Hegel hadde hatt sympati for den franske revolusjonen, og han feiret hele livet stormen av Bastillen. Men han ble skeptisk overfor den utviklinga som fulgte, og kom til å ta avstand fra utviklinga etter at Terroren tok til. Den franske revolusjon var derfor ikke en modell for etterfølgelse. Og noen klar måte å oppnå den ønskede tilstanden for Tyskland var ikke å se.
Hegel reiste til Jena i 1801. Der kom han til å arbeide nært sammen med Schelling. Mens Hegel var i Jena skrev han "Differenzskriftet" - om "Differensen mellom Fichtes og Schellings filosofiske system". Det ble publisert i september 1801. Dette skriftet ga den offentlige definisjonen av Hegels filosofiske posisjon gjennom de nærmest følgende årene. Skriftet dro ei linje mellom Fichte og Schelling, og støttet Schelling. Men det var et originalt filosofisk arbeid som Hegel gjorde, og ingen kopi av den mer kjente Schellings posisjoner og syn. Hegel arbeidet videre med synspunkt han hadde utviklet i diskusjonene med Hölderlin, og med grunnleggende problem i den etter-kantske filosofien. Hegel ble betraktet som en disippel av Schelling under oppholdet i Jena, men Hegel arbeidet hardt for å utvikle sin egen selvstendige forståelse og posisjon.
Schelling hadde blitt sett på som en etterfølger til Fichte som førte videre det arbeidet som Fichte hadde drevet med. Men Hegel skrev at det var grunnleggende forskjell og uenighet mellom Fichte og Schelling på viktige punkter om hvordan den kantske filosofien skulle utvikles videre. (Deler av Kants filosofi ble ikke akseptert, som begrepet om det uerkjennbare og ufattelige noumena - tingen i seg.)
Reinhold hadde foreslått at man måtte søke etter et første prinsipp for filosofien, og dette arbeidet hadde Fichte fortsatt med, skrev Hegel. Begge disse satt fortsatt fast i en del kantsk dogmatisme, som Schelling hadde frigjort seg fra. Fichte hadde i sin søken etter et første prinsipp kommet til å se "Jeg" som dette første prinsippet, og kunne derfor bare forstå "Ikke-jeg" som konstituert av "Jeg". Fichte var slik en subjektiv idealist. Realismen er den motsatte sida av idealismen, og forstår det første prinsippet som å ligge på objektets side.
Hegel skrev at "den dogmatiske idealismen setter subjektet som den virkelige grunnen til det objektive, den dogmatiske realismen setter det objektive som grunnen til det subjektive." Den endeløse vingling innenfor filosofien mellom idealisme og realisme, peker på noe dypere, et sett delte forutsetninger som verken uttales av idealismen eller av realismen. Innen vår vanlige bevissthet om oss selv og verden er det to motsatte synspunkter. Når vi ser teoretisk på oss selv er vi kropper i rom og tid underlagt lover som styrer det som skjer i rom og tid. Men når vi betrakter oss selv praktisk, subjektivt, ser vi oss i følge det vi bør tro, som frie mennesker stilt overfor normer og andre mennesker, med forventninger, muligheter og forpliktelser. Bevisstheten kan slik innta både et subjektivt og personlig synspunkt på seg selv og se tingene innenfra, fra sin egen erfaring; og det kan innta et distansert, rent objektivt synspunkt, og se seg selv fra utsida. Vi ser oss selv innenfra når vi tenker på oss selv i første person, som å ha et synspunkt på verden rundt oss. Da kan vi være spontane og fri. Vi ser oss selv fra utsida når vi tenker på oss selv som et objekt i en verden av objekt. Hegel skrev videre at motsetninga mellom realisme og idealisme ligger i bevisstheten, og det objektives virkelighet, like så vel som det subjektives virkelighet, er grunnlagt i bevisstheten.
Det var altså bortkastet og nytteløst å søke etter et første prinsipp for filosofien. Dersom man tar det subjektive, eller det objektive, som utgangspunkt for tenkning havner man i motsetninger av typen Kants antinomier. For å komme ut av disse motsetningene må man finne noe som er felles og ligger under disse motsatte standpunktene. Både Schelling og Hegel kalte dette underliggende for det absolutte. Hegel identifiserte dette med fornuften selv. Hegel skrev at "fornuften kommer til å vite seg selv og handler bare med seg selv slik at dens hele arbeid og aktivitet er grunnet i den selv." Kant hadde tidligere i Kritikk av den rene fornuft skrevet at "fornuften har bare innsikt i det som den produserer selv etter sin egen plan".
Hegel skilte mellom fornuft og forståelse. Forståelsen (forstanden) er betinget av verden. Den prøver å forstå sammenhengen i tingene, hva og hvordan. Fornuften har forståelsens resultat som et utgangspunkt, og vever dem inn i personlige og objektive synspunkt og vurderinger, og prøver å oppnå et mer sammenfattende og helhetlig syn på verden.
Når forståelsen prøver å gripe noe som er fundamentalt ved en levemåte, kommer den til å framsette det slaget motsetninger som også opptrer i debatten mellom realisme og subjektivisme. Forståelsen deler opp det den skal forstå, og påfører det skade. For å sette livsformen sammen var det nødvendig med filosofi, som kunne gå dypere inn i livsformen enn forstanden kunne. Når filosofien ikke makter å sette sammen en livsform som er blitt splittet opp av forstanden, gjøre livsformen, med sine konflikter og særegenheter, begripelig og fornuftig for seg selv, går denne livsformen til grunne.
Behovet for filosofi ligger i at det sosiale livet trenger å bli gjort forståelig og fornuftig for seg selv for å overvinne og hele sin splittelse. Men filosofien hadde ikke som oppgave å bli en ny religion eller autoritativ verdensanskuelse, men likevel være en mulighet for dypere innsikt i tilværelsen.
Som eksempler på splittelser som i tidligere tider hadde vært av betydning nevnte Hegel ånd og materie, sjel og kropp, tro og forstand, frihet og nødvendighet, og på hans tid: subjektivitet og objektivitet.
I forsøkene på å hele disse splittelsene kommer ikke filosofien så mye med nye forklaringer som at den forandrer synet på hva som er viktig; andre ting enn tidligere vektlegges som viktige, nye spørsmål blir stilt.
Motsetningen mellom det subjektive og det objektive synspunktet er en motsetning mellom to ulike måter å se på tingene som vi har, det er en motsetning som er i oss. Bevisstheten, som subjektiv oppmerksomhet på en objektiv verden, er bare mulig dersom samme person både kan innta det subjektive og det objektive synspunktet. Bevisstheten må ha et grep om noe som verken er subjektivt eller objektivt, en enhet av tanke og verden. Det absolutte er slik enheten av subjekt og objekt, av tenkning og væren, som ligger under den splittede bevisstheten om oss selv og om verden.
Disputten mellom realisme og idealisme ble om den dypere grunn for det Hegel kalte det "subjektive subjekt-objektet" og det "objektive subjekt-objektet". Synspunktenes enhet, som Hegel kalte for et "subjekt-objekt", må inkludere et begrep om hvordan vår subjektive erfaring forholder seg til objektenes verden. Konstruksjonen av det absolutte vil bli feilaktig dersom den har det subjektive som utgangspunkt, altså et "subjektivt subjekt-objekt". Et "objektivt subjekt-objekt" ville være bestemt av hvordan vår erfaring formes av hvordan objekt samhandler med vårt sinn på, og ville også være feilaktig. En begripelse av verden som at den på en eller annen måte er en konstruksjon ut fra vår erfaring av den, må være et "subjektivt subjekt-objekt". En begripelse av hva som er normativt for vår erfaring som direkte er utledet fra vår samhandling med naturen eller gjenstander i den, og som bestemmer hvordan vi bedømmer den, må være et "objektivt subjekt-objekt".
I våre egne bevisste liv bruker vi alltid både det subjektive og det objektive synspunktet, og det er en fristelse å prøve å eliminere mangelen på samsvar mellom synspunktene ved å konstruere at synspunkt som samsvarer best med bare ett av synspunktene. Mange idealister og materialister gjør denne feilen. Hos Schelling fant Hegel det absolutte i "likegyldighetspunktet" til det subjektive og det objektive synspunktet.
I 1802, et år etter at Hegel hadde publisert "Differenz skriftet", offentliggjorde han en artikkel med tittelen "Tro og viten eller subjektivitetens reflektive filosofi i det fullstendige omfang av dens former som kantiansk, jacobisk og fichtes filosofi". Hegel skrev der at kulturen var blitt basert på refleksjon, og at Kants, Jacobis og Fichtes filosofier måtte erkjennes å være refleksjonens kultur som system. Filosofiens feiltakelser var uttrykk for en dypere utilpasshet i kulturen.
Hegel stilte også spørsmålstegn ved verdien av Bildung. Dersom kulturen selv var splittet var det ikke nok å bli en kultivert og dannet person. Bildung krevde også at man tilegnet seg den systematiske filosofien som Hegel arbeidet for å utforme.
Den moderne refleksjonskulturen var i virkeligheten den kulturen som i grunnleggende trekk var blitt uttrykt av Locke og Hume. I følge den er filosofiens oppgave å vurdere verden og forklare den ut fra subjektets standpunkt. På sitt beste kan refleksjonen produsere bare en mer eller mindre sammenhengende orden av vurderinger som oppstår ved at den tar et av de mange synspunktene som fast utgangspunkt, ikke en løsning av den fundamentale splittelsen mellom dem. Resultatet er ulike alternative filosofiske system, men ingen forsoning mellom dem.
Ved å ta en av sidene i subjekt-objekt dualismen som mer grunnleggende en den andre, og la den forklare eller begrunne den andre, degenererer både kantiansk og Lockes filosofi til å bli former for psykologisme. Det betyr at de fører til teorier om hvordan sinnet arbeider etter bestemte lover eller lovmessigheter når det behandler erfaringsdata for å produsere den erfarte verden. Dersom man opererer med et verdensbilde der det samhandles med et subjekt ved å framkalle sanseinntrykk, intuisjoner etc., og fortsetter med et bilde av sinnet, eller Jeget, som bearbeider data, sanseinntrykk, i henhold til bestemte lover eller lovmessigheter, og derved bringer fram en verden av fenomen, så er det meningsfullt å spørre etter de lovene som styrer dette. Refleksjonsfilosofi gir slik et bilde av et sett prinsipp som anvendes på noen gitte data for å produsere et produkt som på en eller annen måte er enheten av begge. Paradigmet blir anvendelse av et skjema på et gitt innhold heller enn utvikling av begge fra noe annet.
Hegel skrev at Jacobis filosofi var spesielt interessant siden Jacobi ønsket å benekte Kants og Fichtes bilde av sinnets databehandling, eller sinnets anvendelse av former, kategorier på et gitt innhold, mens han holdt seg til det grunnleggende bildet av subjekt og objekt som hadde drevet Kant og Jacobi til deres konklusjoner. Jacobi forkastet både Kant og Fichte som transcendentale skeptikere, og står tilbake uten noen teori om forholdet mellom subjekt og objekt, men dekker dette med å si at forholdet mellom subjekt og objekt umiddelbart er til stede, og at den ytre verden umiddelbart er kjent som eksisterende og virkelig, og at det finnes en Gud for menneskene. Begge disse typene kunnskap kalte Jacobi for tro. Jacobi ser på fornuften og de mentale evnene som noe subjektivt og tilfeldig, og på sanseerfaringen som evige sannheter. Jacobis doktrine er at vi nettopp vet at det er en verden der ute, fordi han psykologiserer Kant og Fichte.
Hegel skrev at man kunne ikke avskrive Jacobis forståelse som en psykologiserende misforståelse av Kant og Fichte, siden deres filosofier legger opp til denne misforståelsen. Siden vi ikke kan si hva tingen-i-seg er, føres vi til den tanken at det er vi som legger ideen om kausalitet inn i hendelsesforløpet, og når vi begynner å tenke på hva vi mener med dette går den transcendentale idealismen over til å bli psykologisk idealisme. Det betyr at den tanken at vi transcendentalt bruker kategoriene på den gitte erfaring går over til tanken om at kategoriene ganske enkelt er noe som vi mennesker overfører på erfaringen. Slik glir den kantianske idealismen, og spesielt Fichtes idealisme, over til å bli psykologisk idealisme. Dette er konsekvensen av å forklare verden fra subjektets standpunkt. Kants og Fichtes idealisme er slik vesentlig dualismer og utvidelser av Lockes filosofi.
Hegel foreslo også det han så som Kants egen vei ut av disse vanskelighetene. Til tross for dualismen mellom begrep og intuisjon hadde Kant kommet til den konklusjonen at det ikke kunne være noen "usyntetiserte intuisjoner" som vi kunne være bevisst. Det betyr at det ikke er noe i erfaringen som rett og slett er gitt, vi har altså ikke tilgang til rå sansedata. Det vi erfarer blir automatisk bearbeidet av våre begrepsmessige evner, alt blir satt inn i en eller annen sammenheng. Som Hegel skriver, i det han indirekte siterte Kant: "Den kantianske filosofien har den fortjeneste å være idealisme fordi den viser at verken begrepet isolert sett eller intuisjonen i isolasjon er noe som helst i det hele tatt; intuisjonen i seg selv er blind og begrepet i seg selv er tomt". Begrepet og intuisjonen er momenter innenfor en helhet, og denne helheten er bevisstheten. De to er ikke uavhengige momenter som må bringes sammen og kombineres for at bevisstheten skal være til. Kant selv hevdet at bevissthetens syntetiske enhet var opprinnelig, og ikke avledet fra noe annet, og den var grunnlaget for alt som fantes innenfor bevisstheten. Hegel uttrykte det samme slik. "Den opprinnelige, syntetiske enhet må bli begrepet ikke som sammensatt av motsetninger, men som en i sannhet nødvendig, absolutt original identitet av motsetninger. Motsetningene er begrep og intuisjoner som er "identiske" fordi de bare konstituerer den samme helheten, som er selvbevisstheten.
Men Hegel mente at Kant hadde et bilde av bevisstheten som bestående av atskilte elementer som måtte kombineres psykologisk, og ikke et bilde av sinnet som å ha ulike "momenter" innen sin organiske enhet. Slik ble Kant ledet til å mene at den transcendentale filosofien måtte gi regler for hvordan dens begrep skulle brukes, altså kategoriene, og disse måtte være a priori. På denne måten flyttet Kant oppmerksomheten fra erfaringens enhet som orientert mot et hele, og til kategorienes anvendelse på sansedata. Denne bruken av kategoriene på de gitte sansedataene krever en form for formidling mellom de rene kategoriske begrepene ("skjemaene") og de empiriske sansningene som de brukes på. Kant sluttet at tida stod for denne formidlingen. Kant kalte denne formidlingen for skjematismen, der skjemaet er et system av regler som anvender kategoriene på sansedata. Skjemaet er satt opp av den skapende fantasien, og hvordan dette skjer er et mysterium.
Hegel mente at disse skjemaene til Kant var unødvendige. Dersom man så på bevisstheten som en enhet, og unngikk å se på den som inndelt i den begrepsmessige evnen og i intuisjon, så ville den produktive fantasien selv ikke bli sett på som et mellomledd, men som den opprinnelige enheten selv: "Fantasiens kraft er den opprinnelige to-sidede identiteten. Identiteten blir på den ene siden subjekt i sin alminnelighet, og på den andre side objekt, men opprinnelig er den begge deler. Men fantasien er ikke annet enn fornuften selv ..... som den kommer til syne i den empiriske bevissthets sfære."
Det som i den kantianske idealismen hadde sett ut som en inndeling i de to atskilte evnene spontanitet og mottakelighet, (til forstanden og intuisjonen) medførte en opprinnelig enhet der spontanitet allerede var til stede i det som syntes som den gitte erfaring. Det er ikke så mye at vi mottar innhold i vår erfaring av verden, som at vi skaffer oss vår erfaring gjennom spontan aktivitet. Derfor passer Kants modell med skjema som brukes på sansedata ikke så godt inn i det som skjer - og som Kant selv sier om den skapende, eller produktive, fantasien. Når vi skaffer oss et erfaringsinnhold bruker vi ikke en spesiell evne til å bearbeide sansedata, men vi orienterer oss i verden ved hjelp av erfaringen som vi undersøker.
I "Tro og viten" er Hegel opptatt av å vise at Kant er drevet av sin egen tenknings logikk til noe som likner på en doktrine om intellektuell intuisjon, og også å vise hvordan logikken i Kants filosofi indikerer en vei ut av avhengigheten av "intellektuell intuisjon".
I dette lys retter Hegel spesielt oppmerksomheten mot Kants Kritikk av dømmekraften fra 1790, spesielt paragrafene 76 og 77. Kant hevdet der at vi trenger et begrep om en formålstjenlig helhet for to slag dommer, selv om vi aldri kan slutte at slike formålstjenlige helheter eksisterer. Disse dommene er de som angår, for eksempel, organismer hvis deler bare kan bli forstått etter hvordan de utfører en eller annen funksjon i den helheten som de er en del av. Og dommer om skjønnheten til visse naturlige objekt.
Kant hevdet at siden vi ikke greier oss uten begrepet om formålstjenelighet, og siden vi ikke kan si at verden er formålstjenlig, er vi ledet til den regulative ideen om en intellektuell intuisjon, til "en komplett intuisjonens spontanitet .... en kognitiv kraft forskjellig fra og helt uavhengig av følsomheten", som krever av oss at vi begriper en forståelse som er intuitiv og som går fra det syntetisk hele (denne intuisjonen begriper helheten) til det partikulære, altså fra helhet til del. Vi er ført til den regulative ideen om et intellekt som aktivt tar opp et formålsrettet hele og ut av denne helheten bringer for dagen hva delene må være, selv om vi ikke kan si at et slikt intuitivt intellekt virkelig eksisterer. Til dette føyde Kant den ekstraordinære påstanden at vi kunne betrakte substratet til den materielle verden som en ting i seg, og betrakte denne tingen i seg som basert på en korresponderende intellektuell intuisjon. På den måten ville det for naturen, som inkluderer menneskene, være en oversanselig basis for virkeligheten, selv om denne ikke kunne begripes. I den andre introduksjonen til Kritikk av dømmekraften skrev Kant at dommen skaffet naturens oversanselige substrat (både innen og utenfor oss) bestembarhet ved den intellektuelle kraft ... Denne dommen gjør mulig overgangen fra domenet til begrepet om naturen og til domenet til begrepet om frihet.
Hegel grep tak i Kants ide om at han hadde funnet en forbindelse mellom naturen og friheten i den reflektive dommen, og skrev at Kant hadde funnet "middeltermen" mellom de to, ja, deres identitet. Men han anklaget Kant for å ha mislyktes i å vise at ideen om et intuitivt intellekt bare kunne være regulativ, altså et begrep som selv om det var nødvendig å ha for oss (for eksempel som veiviser eller mål) ikke kunne bli sagt å virkelig eksistere.
Forskjellen mellom estetiske og formålsrettede dommer er at de første er subjektive mens de siste er objektive. Med dette mente Kant at når vi feller en formålsrettet dom avgjør vi om noe er slik det bør være for å oppfylle sitt formål. Om man dømmer det bare som etter mekaniske lover, foretar man ikke noen sånn normativ bedømmelse. Et defekt øye overtrer ingen av fysikkens lover, det er defekt fordi det ikke fyller sitt formål som er å se. Men når jeg fyller den estetiske dommen at noe er vakkert, feller jeg den dommen at andre skulle dømme på samme måte som jeg gjør, altså at objektet bør bedømmes som jeg bedømmer det.
I bedømmelser om formålsrettethet bedømmer jeg at objektet bør være på en spesiell måte. I estetiske bedømmelser dømmer jeg at objektet bør bli bedømt på en spesiell måte. Videre hevder jeg ikke at objektet som blir bedømt er defekt om noen ikke lykkes i å bedømme det som det bør bedømmes. Jeg bedømmer at min dom om at objektet er vakkert er som den bør være, og at min bedømmelse er feil dersom det ikke er slik det bør være. Jeg kan ikke gi en regel for dette, med unntak for å si at andre bør dømme som jeg dømmer. Kant kalte dette "formålstjenelighet uten et formål". Og med dette mente han tilsynelatende at selv om min dom er normativ (formålstjenlig), har den ingen norm som den retter seg etter (den er uten formål).
Ved å felle den normative dommen at andre bør dømme som jeg gjør (og kjenne den samme estetiske gleden som jeg gjør), feller jeg også den normative dommen at jeg bør dømme som andre (som har smak) dømmer. Jeg synes å forutsette at min subjektive smak er alminnelig, eller i det minste kan kommuniseres. Ved å felle normative estetiske dommer synes vi derved å være engasjert i en ikke regelbundet måte å justere våre egne smaksdommer på til det andre ideelt ville gjøre og stille normative krav til andre om hvilke dommer de burde felle. Vi forutsetter at et samfunn av rasjonelle individ gjensidig ville avpasse sin smaksdommer for å opprettholde deres normative kraft.
Dette viser, skrev Hegel, at slik Kant forstår skjønnhetens erfaring blir motsetningen mellom intuisjon og begrep borte. Jeg kan ikke erfare det skjønne bare ved å motta et innhold og så anvende en formell norm på det. For å ha en estetisk erfaring må jeg allerede ha en forståelse av meg selv som tilhørende en større sammenheng, en verden av personer som har anerkjent estetisk sans, og som jeg avpasser min estetiske smak og mine estetiske dommer etter.
Kants begrep om estetiske dommer som å medføre gjensidig tilpassing av smaksdommene, ga Hegel en ny måte å tenke på noe som lenge hadde plaget ham. Hegel hadde tidligere skrevet at staten ikke kunne være en virkeliggjøring av friheten, siden staten bare var en maskin à la Wolff eller Hobbes' Leviathan. Men i Kritikk av dømmekraften har Kant ei fotnote der han sammenlikner sin tanke om hvordan vi dømmer om organismer er formålstjenlige med måten samfunn på samme vis har blitt justert ved nylige politiske begivenheter (den amerikanske revolusjon). I den noten hevdet Kant at "For hvert medlem i en slik helhet skulle i sannhet være ikke bare et middel men også et mål, og mens hvert medlem bidrar til å gjøre helheten mulig, skulle ideen om helheten i sin tur bestemme medlemmenes funksjon og posisjon".
I "Tro og viten" brukte Hegel fortsatt mange av Schellings uttrykksmåter, selv om han stadig utviklet sin egen tenkning, og uttrykte seg stadig mer på sin egen originale måte.
Hegel fortsatte å utvikle sin tenkning. I 1802 og 1803 ble "Über die wissenschaftlichen Behandlungsarten des Naturrecht, seine Stelle in der prachtischen Philosophie und sein Verhältnis zu den positiven Rechtwissenschaft" trykt i flere deler. I dette arbeidet skrev Hegel om det han så som to feilaktige forståelser av naturretten. Det ene var de empiristiske psykologiske teoriene til Hobbes og Locke, og den andre var de transcendentale teoriene til Kant og Fichte. Hegel mente å finne forutsetninger for disse to tilnærmingsmåtene som de som hadde båret dem fram ikke var oppmerksomme på. Den grunnleggende feilen til disse tilnærmingsmåtene fant Hegel i måten de forsøkte å utvikle et begrep om en sosial helhet ut fra ideen om en sosial kontrakt blant individ som allerede er sikret normativ autoritet utenfor denne sosiale helheten. Begge tilnærmingsmåtene feilet skrev Hegel, fordi de ikke kunne forstå hvordan individ bare er "potenser" til en større sosial helhet, og til sist "potenser" til ånden.
For å forklare dette tok Hegel opp Fichtes ide om gjensidig anerkjennelse. Den ble nøkkelen som han hadde sett etter i forsøkene på å utarbeide sine synspunkter i forhold til Schelling og Hölderlin. Hölderlin hadde overbevist Hegel i Frankfurt om at Fichtes framgangsmåte var for "subjektiv", det gikk ikke an å begynne med subjektets sikkerhet på seg selv, og så spørre om hvordan subjektet greide å konstituere en verden av objekt. Man måtte heller begynne med en forpliktelse overfor en uartikulert enhet av subjekt og objekt, som Hölderlin mente var implisitt og ikke uttalt, nondiskursivt, til stede i alle aktiviteter i våre bevisste liv. Hegels store innsikt i 1802 var at han utviklet Hölderlins innsikt om at man ikke kan begynne med et isolert individ som erfarer verden, og så spørre om hvordan en verden av objektiv erfaring blir bygd opp ut fra en verden av rent indre, subjektiv erfaring. Man må begynne med en verden som allerede er en felles verden for subjekt som feller dommer i lys av andre bedømmelse. I 1803 utviklet Hegel denne tanken videre. Den opprinnelige enheten skulle ikke framstå som Hölderlin hadde framstilt den, som et begrep om et nondiskursivt grep om væren; det måtte forstås som en intersubjektiv enhet, en enhet av gjensidig anerkjennende agenter i den naturlige verden.
Begrepet om anerkjennelse ble et nøkkelbegrep for Hegel. Han hevdet at det etiske livet (Sittlichkeit) til ethvert folk måtte forstås som system av rettigheter og forpliktelser som individene overholder og opprettholder gjennom handlinger av gjensidig anerkjennelse. Det må ikke forståes som et eget, separat rike som krever sine egne årsaker og krefter, og heller ikke som et resultat av naturlige prosesser. Forskjellen mellom ånd og natur er slik ikke mellom to forskjellige typer substans, men den ligger i måten mennesker er ledet til selvbevisst å se seg selv på, å opprette synsvinkler på verden i tillegg til å være naturlige enheter i verden.
Videre uttrykker vi den intersubjektive enheten på forskjellige måter avhengig av den sammenhengen som vi finner oss selv i. På hvert gitt tidspunkt kan enten begrep eller intuisjon spille hovedrollen i vårt bevisste liv. Når vi bare er oppmerksom på ting, som når vi kjenner at vi er sultne, er det intuisjonen som spiller hovedrolle, oppmerksomheten på mat er her ganske intuitiv, begrepet er underordnet intuisjonen.
Når vi er oppmerksom på en ting som redskap er oppmerksomheten begrepsmessig, siden det er en oppmerksomhet som strekker seg ut over en videre formålsrettet sammenheng der tingen skal passes inn, intuisjonen er her underordnet begrepet.
Vi utvikler oss fra å være naturvesener med naturgitte behov til å bli komplekse arbeidende vesener som arbeider for å tilfredsstille behovene. Arbeidet og bruken av redskaper får oss i sin tur til å bli sosiale vesener som gjensidig former hverandre gjennom komplekse kulturelle prosesser, Bildung. Hegel beholdt fortsatt Schellings begrep om potenser, og her brukte han dette begrepet. Naturprosessene, som fulgte naturlovene, var av første potens, mens de sosiale prosessene som var underordnet normer, var av andre potens. Sommeren 1803 reiste Schelling til Würzburg. Og Hegels tenkning avvek stadig mer fra Schellings filosofi.
I manuskriptene fra 1803 og 1804 legger Hegel mer vekt på begrepet om bevissthet, og det er sammenheng mellom de spørsmålsstillingene han nå arbeider med og de gamle spørsmålsstillingene. Å være bevisst for eksempel blå farge betyr at man kan fortelle hva man er bevisst. Man må kjenne fargene, og kunne fortelle om den nyansen av blått som man er bevisst. Og det man forteller om denne blåe farga må bli gjenkjent av andre som ser den samme fargenyansen av blått som en rapport om denne nyansen. Hegel brukte fortsatt Schellings begrep "potenser" for å uttrykke dette, og skrev at det var tre potenser involvert i bevisstheten om det blå, - [1] sansning av blått, og [2] forstått som begrep, og forhold til andre farger, og [3] ganske enkelt og allment som farge. Disse tre potensene korresponderte til sansning, forestilling (fantasi) og hukommelse.
Bevisstheten formidlet mellom individet og ånden. Individet blir bevisst verden i den utstrekning det er i stand til å bedømme og svare på det som erfares. Det er ikke nok å kunne erfare at man sanser blå farge, for det er også nødvendig å kunne fortelle om dette på en måte som andre oppfatter som korrekt, og å bedømme det en sier i forhold til de standarder som gjelder.
I manuskriptene fra 1803 og 1804 arbeidet Hegel videre med begrepet om "anerkjennelse". Kants ide om gjensidig justering av bedømmelser, som Hegel hadde brukt i "Tro og viten" ble omarbeidet til en opprinnelig kamp om anerkjennelse, som hadde sin egen logikk. Ulike personer, som har hvert sitt personlige, subjektive synspunkt, synes for hverandre å ekskludere hverandre, i det de ekskluderer den andres synspunkt. Hegel uttrykte det slik: "hver synes i den andres bevissthet som det som ekskluderer ham fra hele hans individualitets utstrekning". Og dette fører til strid for å avgjøre hvilket synspunkt som skal være gyldig, hvem skal definere verden og bestemme over godt og ondt? Siden det ikke finnes noe objektivt standpunkt som de kan appellere til, må de kjempe til døden. Det de kjemper om er ikke makt, men om å bli oppfattet som den som er rasjonell og virkelig. Den som overgir seg blir den andres slave. Han innlemmes som en ting i den andres virkelighet, og må godta den andres definisjon av virkeligheten.
Den som er overvunnet kan ikke gi en anerkjennelse av seierherren som seierherren vil se som anerkjennelse og gyldig bekreftelse av seierherrens virkelighet, normer og selvfølelse; dette siden den som er overvunnet ikke lenger har status som likeverdig subjekt, men er redusert til en ting som er underordnet seierherren. Ingen av partene har altså vært i stand til å gi den andre anerkjennelse.
Også andre temaer som forble viktige for Hegel arbeidet han med mens han var i Jena. Det gjelder samfunnets oppbygging, der Hegel oppfatning er mest kjent slik han framstilte den i rettsfilosofien. (Denne har jeg tenkt å skrive et eget kapittel om, og skrive ikke mer om dette her.) Hegel arbeidet også med logikk og metafysikk mens han var i Jena. Siden dette er en del av Hegels filosofi som man ikke i dag kan se er svært viktig, og som det kan være vanskelig å få et skikkelig grep om, er dette den delen av Hegels filosofi som jeg i det minste foreløpig ikke har tenkt å behandle.
Hegels situasjon i Jena
Hegel var privatdosent ved universitetet i Jena. Inntekta hans skulle for en stor del bestå av penger som studentene hans betalte. Men Hegel fikk ikke så mange betalende studenter at han tjente så mye at det var mulig å leve av den inntekta han skaffet seg. Far til Hegel hadde dødd og arven etter faren gjorde at Hegel kunne overleve noen år under disse forholdene, men pengene begynte å ta slutt. Dersom Hegel skulle oppnå bedre inntekt måtte han produsere et betydelig verk, som kunne føre til at han kunne oppnå ei stilling som var skikkelig avlønnet ved et universitet. Hegel prøvde i mange år mens han var i Jena å skrive et betydelig verk, men først i 1806 lyktes han med dette, men da lyktes han så godt at man fortsatt er klar over at Hegel lyktes med å skrive et mesterverk!!
Hegel arbeidet hardt og var intenst kreativ mens han var i Jena, men han var i en uholdbar situasjon. I 1802 gjorde han kjent at han ville komme med sitt filosofiske system. Dette gjentok han i 1803. I september 1804 skrev han til Goethe, som var øverste administrative leder for universitetet på vegne av fyrstene som Jena var underlagt, og ba om å bli utnevnt som professor i filosofi, og Hegel tilføyde at han i løpet av vinteren ville utarbeide en vitenskapelig filosofi. I 1805 skrev han et brev til Johann Heinrich Voss og bad om hjelp til å få ei stilling i Heidelberg, og skrev at han snart ville komme med sitt filosofiske system. Og Hegel arbeidet for å skrive sitt filosofiske system, men han var ikke fornøyd med det han greide å produsere. Det manuskriptet som Hegel skrev i 1804-05 er kjent som Jenaer Systemwürfe II: Logik, Metafysik, Naturphilosophie , og det likner mer på Encyklopedien eller på Hegels logikk enn på Åndens fenomenologi.
Rundt sommeren eller hausten 1805 begynte Hegel å arbeide på et manuskript som han ville bruke som grunnlag for forelesinger. Det viser hvordan Hegel tenkte seg sitt system på denne tida. Manuskriptet er kjent som Jenaer Systemwürfe III: Naturphilosophie und Philosophie des Geistes - "Tredje Jena systemutkast: Naturfilosofi og åndsfilosofi". Heller ikke dette ble offentliggjort i Hegels levetid. Men her står Hegel fram som den filosofen han skulle bli kjent som.
I utkastet fra 1805-1806 var den schellingske språkbruken og terminologien, med "potenser" etc., fullstendig borte. I Naturfilosofien skrev Hegel at "absolutt materie eller eter .... er lik i betydning med ren ånd, for denne absolutte ånden er ikke noe sanselig, men er heller begrepet som rent begrep innen seg selv, ånd eksisterende som ånd". Absolutt materie er ikke noe som vi treffer på ute i naturen, men det er idealitet som vi bestemmer må finnes. Det kan synes som om dette begrepet ble opprettet i et forsøk på å forstå, og å erfare, naturen som en helhet, på ulike måter.
Etter å ha skrevet om naturfilosofien begynte Hegel å skissere opp en åndsfilosofi. Denne skissa er for en stor del i stikkords form. I introduksjonen skriver Hegel at vår grunnleggende holdning til naturen er spontant bestemt av oss selv. Vi utvikler oss etter hvert bort fra våre første, naturlige bestemmelser, og utvikler våre bestemmelser i et samspill med andre mennesker.
Produksjonen og bruken av redskaper gir en et implisitt grep om seg selv som rasjonell og målsettende, men den rene bruken av redskaper er ikke nok til å gjøre dette grepet (om seg selv som rasjonell og målsettende) til en eksplisitt, uttrykt, oppmerksomhet på seg selv som rasjonell og målsettende. For å være refleksivt oppmerksom på seg selv som en person med et synspunkt må man være i stand til å kontrastere det med andre synspunkter. Da må en også ha kjennskap til andre som reflekterende personer og til deres synspunkt. Her skriver Hegel videre om at når to personer som bare er implisitt oppmerksomme på seg selv møter hverandre, vil enheten mellom dem, den rasjonelle viljen, splittes i to typer.
Hegel vendte tilbake til begrepet om anerkjennelse for å klargjøre denne måten som selvbevissthet skapes på. Og i 1805-06 manuskriptet brukte han møtet mellom mann og kvinne for å få fram poenget. Ved å bruke redskaper bearbeider mennesker naturen for å tilfredsstille sine behov. Men i møtet mellom kjønnene kommer "impulsene til en intuisjon av seg selv ...... blir kunnskap om hva de er". Og ved å bli naturlig opptent av den andre, skaffer hver seg en ny impuls for forening med den andre. Dette fører til en spenning i hver av partene. Hegel beskriver dette ved å skrive at først nærmer partene seg hverandre med usikkerhet og ydmykhet, likevel med tillit, for hver kjenner seg selv umiddelbart i den andre. I foreningen med den andre, både opphever og bevarer hver sin og den andres identitet, og kommer til å ha sitt vesen i den andre. Og hver får kunnskap om seg selv ved å være utenfor seg selv. Hver kommer til å kjenne seg selv som en agent for kjønnenes forening, bevissthet oppstår ut av naturens naturlige tiltrekning. Slik deler selvbevissthetens opprinnelige enhet seg mellom kvinner og menn.
I en kjønnslig forening bidrar begge parter til å skape et felles synspunkt, som i kjærlighet har sitt første og mest umiddelbare uttrykk som en form for anerkjennelse. Den selvbevisste kjønnslige forening er derfor mer enn bare et naturlig forhold og den naturlige, biologiske tiltrekning mellom kjønnene. Hver forstår at både ens eget subjektive synspunkt og anerkjennelsen av hverandre former begynnelsen på et synspunkt som ikke er så perspektivistisk, og likevel ikke skilt fra menneskelig individualitet. Hegel skrev at i en slik selvbevisst kjønnslig forening er hennes og hans ukultiverte (ungebildetes) naturlige selv anerkjent.
Hegel bar på sin tids forestillinger og fordommer omkring kjønnene og forholdet mellom dem. Kvinnen skulle være underordnet mannen. Hun var den passive som framkalte lyster hos mannen, men selv hadde hun ingen lyster - hun var passiv, men omsorgsfull.
Hegel foreleste om hvordan opprettelsen av den kjønnslige forening skaper begrepet om familien, som er en sosial enhet hvis normative status er mer enn en kontrakt mellom individ, og gikk så videre til å diskutere kampen for anerkjennelse, et begrep som hadde spilt en viktig rolle i tidligere manuskript og som fortsatte å spille en avgjørende rolle i senere arbeider. Han hevdet at i naturtilstanden hadde konfrontasjonen mellom uavhengige familier, som ikke hadde et mønster for omgang med hverandre, og med menn som familieoverhoder, ført til kamp om anerkjennelse, som begynte som en kamp om eiendom. Hver krevde anerkjennelse fra de andre for sine besittelser. Dette ble blant annet gjort gjennom utfordringer til de andre der andres forståelse av seg selv ble utfordret og betvilt. Men når de oppdager at dette fører til kamp på liv og død, ser de at det som settes på spill er mer enn eiendom og besittelser og tilfredsstillelse av impulser. De må anerkjenne hverandres rett eller risikere å dø. Om de anerkjenner hverandres rett blir de eiendomsbesittere, og ikke bare familieoverhoder over familier som har eiendom. Dette fører til at lover blir etablert for bytte og handel, og system for overholdelse av lovene.
Hegel brukte den idealistiske filosofien sin for å forklare det tyske samfunnet. Hegel arbeidet med å skape en forståelse av de samfunnsendringene som fant sted, og som ble uttrykt av Adam Smith om det kommersielle samfunnet og av franske tenkere om politisk frihet. Hegel hevdet at frihet bare er mulig i et moderne lovregulert, kommersielt samfunn, og friheten blir samtidig truet av de samme institusjonene og praksisene som hører til dette kommersielle samfunnet. Selv om smaken forfines og produksjonen økes, så kan maskiner overta en så stor del av arbeidet at det skapes stor og økende nød og fattigdom. Hegel hevdet at staten hadde ansvar for de lidende klasser. I denne forbindelsen brukte Hegel begrepet "klasse" og ikke "stand". Hegel hadde inngående kjennskap til den skotske politiske økonomien, og hevdet derfor at statlige inngrep i markedet måtte begrenses. Hegel nevnte at skiftende moteretninger var et gode, siden de ga menneskene mulighet til å eksperimentere med og fritt bruke former, som en måte å forholde seg til hverandre på som framkaller impulser og ønsker og begjær, og som gjør det moderne livets flytende karakter tydelig for alle.
Hegel bekymret seg over hva som kunne bevares og ikke kunne bevares i Tyskland i overgangen til den nye tid. Han noterte at handelsfrihet måtte opprettholdes, og at gamle handverkstradisjoner ikke lenger var levedyktige i samme utstrekning som tidligere på grunn av at produksjon ble overtatt av ny teknologi, og at staten ikke kunne overta et ansvar for å opprettholde de gamle handverkene i deres gamle utstrekning. Dette ville trolig bety en periode med økt fattigdom, at en hel generasjon av mennesker ble ofret, og for at dette ikke skulle bli for grusomt var det nødvendig at staten tok på seg et stort ansvar for å lette nøden til den generasjonen som ble ofret.
Den tredje hoveddelen av manuskriptet kalte Hegel for "Konstitusjonen". Hegel skrev der om hvordan et folk kunne styres slik at allmennviljen kunne finne uttrykk og institusjoner som den kunne uttrykkes gjennom. I denne forbindelsen satte han seg inn i utviklinga i Frankrike, der Napoleon i 1804 hadde latt seg "velge" til arvelig keiser.
I 1806-06 hadde Hegel delte oppfatninger om den franske revolusjon. Han hadde ikke gitt opp håpet om at Tyskland kunne revolusjoneres, men han hadde kommet til at det gamle tyske imperiet ikke kunne tilpasses til den nye tid. Code Napoleon var innført i deler av Tyskland, og det var både framskritt og tilbakeskritt. Tilbakeskrittet lå i at kvinnenes retter ble svekket, i og med at Code Napoleon innførte de mer patriarkalske forholdene som hersket ved Middelhavet.
Hegel hadde vurdert den franske revolusjon høgt, men det representative styresettet som Hegel var vant til fra Württemberg, og som Hegel satte høgt og så som nødvendig, var fjernet. Utviklinga i Frankrike tok ei retning som Hegel slett ikke fullt ut kunne slutte seg til. Hegel mente at det måtte finnes institusjoner som bevarte og virkeliggjorde folkets frihet. Disse institusjonene kunne være de gamle stendene.
Abbé Seyês hadde insistert på at "nasjonen kommer før alt annet. Den er kilden til alt. Dens vilje er alltid lovlig; den er i sannhet loven selv". Hegel syntes å si det samme når han skrev at staten "er den enkle absolutte ånd som er sikker på seg selv, og for den betyr ingenting annet enn den selv noe". Men Hegel mente at Seyês ikke lyktes i å fatte den moderne individualismen og i å se hvordan den kunne festes i de normative strukturene til et folk. Hegel kalte dette et "Nordisk vesen", "prinsippet om absolutt individualitet", og han hevdet at individualiteten framstår som "den moderne tids høgere prinsipp" på den måten at individene "vender fullt ut tilbake til seg selv", som setter det moderne livet i kontrast mot det antikke greske livet".
Ved å uttrykke seg på denne måten satte Hegel opp problemet om å kombinere "germansk" frihet (med representativt styresett) med skotsk kommersielt samfunn og fransk revolusjonær politikk. Hegel hadde på denne tida ønsker som liknet på de Machiavelli i sin tid hadde uttrykt (Situasjonen i Tyskland på denne tida var ikke helt ulik situasjonen i Italia på Machiavellis tid) om at en eller annen skulle innføre denne ønskede orden. Hegel forkastet Seyés løsning for det moderne samfunnet, og mente at stendene hadde en viktig oppgave både som representative institusjoner og for å binde menneskene til det større samfunnet, og for å formidle mellom individ og storsamfunn. I 1805-06 fjernet Hegel aristokratiet fra stendene, og regnet med bondestanden, og en stand av handelsmenn og jurister (Stand des Gewerbes und des Recht), og en stand av kjøpmenn (Kaufmann), og i tillegg til disse en stand som han kalte for den universelle, som bestod av soldater og forretningsmenn (Geschäftsmann) og av de som arbeider for staten.
Det som kjennetegnet denne universelle standen var at dens medlemmer ikke var knyttet til de enkeltstående småbyene og deres privilegier og særegne forhold. De andre stendene representerte spesielle interesser, som var legitime nok, men som ikke bandt småsamfunnene sammen til større samfunns- og statsdannelser. Hegel så det som nødvendig at Tyskland ble bygd opp til et større, sammenhengende samfunn, og noen måtte representere dette større samfunnet, og tradisjonelt hadde stendene representert særinteresser. Men nye grupper, som på sine måter ikke var så sterkt bundet til lokale distrikt eller til de gamle stendene, var voksende.
Heimbyene forsvarte hardnakket sitt indre selvstyre og sine særretter, og også andre grupper forsvarte privilegier som de hadde. Hegel ønsket verken å overkjøre disse eller å la dem forsette å bestå slik at de splittet Tyskland i en mengde atskilte områder med egne lover og handelsbarrierer etc. Han ville bevare heimbyene som formidlende instanser mellom individ og storsamfunn, og samtidig skape forhold som la til rette for at de ble sterkere integrert i de større samfunn. Han ville altså bygge på de forholdene som faktisk eksisterte, og derfor var stendene et utgangspunkt for Hegels politiske tenkning.
På Hegels tid hadde en ny generasjon vokst opp i Tyskland som var preget av idealene om Bildung. Disse var ikke så nært knyttet til særinteressene som folk hadde vært tidligere, og knyttet sin identitet nærmere til sin "Bildung", og til sin utdanning og de stillingene de innehadde. Disse var en del av den universelle stand, Tysklands "movers and doers".
Heimbyene var "etiske byer", og livet i heimbyene var sterkt preget av rettigheter og forpliktelser og deltakelse i det lokale samfunnet. Befolkninga var svært sterkt vevd inn i sitt samfunn, og identifiserte seg svært sterkt med dette selvstyrte, og ofte suverene, samfunnet. Hegels begrep om sittlichkeit - den etiske levemåten - likner sterkt på det livet som ble levd i heimbyene. (Les kapitlet om "Heimbyene, laugene og staten".)
Livet i heimbyene hadde kvaliteter som Hegel mente at det var verdt å ta vare på og å utvikle videre. Men de kunne ikke fortsette å bestå som isolerte øyer som splittet samfunnet. Den universelle stand måtte artikulere de verdiene som var viktigst for staten og samfunnet som helhet.
Disse notatene til Hegel tyder på at han i store trekk hadde kommet til klarhet over hvordan det filosofiske systemet hans skulle være. Det skulle først være en introduksjon som skulle hjelpe leseren til å finne veien inn i systemet. Denne skulle begynne med den umiddelbare sansebevisstheten. Den skulle så fortsette med å overlegge om hvordan vi går fram for å bedømme naturen - til ideens uttrykk i det umiddelbart værende - fulgt av behandling av hvordan ånden former seg selv til et folk. Det ville kuliminere med en seksjon om den filosofiske refleksjonen og dens rolle i hele prosessen, om hvordan den gjør fullt eksplisitt det som bare har vært implisitt fram til nå. Filosofiens rolle er å artikulere det hele.
Hegel synes først å ha ment at dette bare ville ha krevd mindre justeringer ved systemet hans slik han hadde utarbeidet det i 1805-06, og at det da ville bli en god introduksjon til systemet. Etter å ha skrevet introduksjonen ville han skrive Logikken. Og så naturfilosofien og åndsfilosofien. Men Introduksjonen kom til å bli større og større etter hvert som Hegel skrev, og ble til slutt det mesterverket som han kom til å kalle for "Åndens fenomenologi". Heller ikke denne gang lyktes Hegel i å skrive systemet sitt. Men et verk fikk han ferdig denne gangen!!
Lenker:
Neste del av denne teksten
Første del av denne teksten om Hegel og Fenomenologien
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: