Skrevet av Tor Førde.
Da jeg var student tilbake på syttitallet avla jeg også mellomfagseksamen i filosofi. Jeg la Hegel (1770 - 1831) opp som den viktigste filosofen, og for å kunne gjøre dette måtte jeg ta metafysikk som et spesialemne, for Hegels filosofi ble sett på som metafysikk. Siden den tid er Hegels filosofi blitt oppdaget på nytt, og i dag er Hegels filosofi ikke bare metafysikk.
Dette endrede synet på Hegels filosofi uttrykker Allen W. Wood, professor i filosofi, i introduksjonen til sin bok "Hegel's Ethical Thought" fra 1990:
"Hegel's great achievements as a philosopher do not lie where he thought they did, in his system of speculative logic, but in quite a different realm, in his reflections on the social and spiritual predicament of modern Western European culture. Like no one before, and perhaps no one since, Hegel's thought explores the self-conception of modern human beings, the ambivalent relation of modern European culture to its Hebraic-Hellenic heritage, its quest in the modern world for a new image of nature and society, its hopes and self-doubts, its needs and aspirations."
Altså: På en måte som kanskje er helt uovertruffet i perspektivrikdom har Hegel tenkt gjennom moderne menneskers selvbegripelse, håp og tvil, og de moderne vilkår. En grunn til at Hegels filosofi oppdages på nytt nå er at den er så vanskelig tilgjengelig, og det har ført til at for få mennesker har arbeidet med den og kjenner den. Derfor er også svært mye, det meste, av det som sies og skrives om Hegels filosofi feil. Og en annen grunn til at Hegels filosofi oppdages på nytt er at den er svært aktuell. Man oppdager etterhvert at mye av det som det tjuende århundrets filosofer har arbeidet med, tenkte Hegel gjennom, med større klarsyn og dybde, enn man siden har greid, som jeg etterhvert vil komme inn på. Som Richard Rorty har skrevet: "Philosophers are doomed to find Hegel waiting patiently at the end of whatever road we travel". Eller Jacques Derrida: "Hegelianism only extends its historical domination, finally unfolding its immense enveloping resources without obstacle".
Som forberedelse til å skrive om Hegels filosofi har jeg skaffet meg mer enn tjue bøker om Hegels filosofi, de fleste utgitt etter 1990, for å kunne framstille dagens oppfatning av Hegel. I ei av disse bøkene som er utgitt nylig, i 2002, "Hegel and the Philosophy of Right" skrevet av Dudley Knowles, Senior Lecturer i filosofi ved universitetet i Glasgow, skriver forfatteren på side 27:
"In fact, we shouldn't regard Hegel as just another great dead philosopher who had something to say about free agency. We should regard him as the greatest and most sophisticated of philosophers of freedom."
Den største og mest sofistikerte av frihetens filosofer, store ord, men slik bedømmes Hegel i dag. Hegel er ikke lenger en nedstøvet og obskur metafysiker og autoritær tenker.
En framstående filosof som Allen W. Wood, professor i filosofi ved Cornell, skriver i introduksjonen til Hegels rettsfilosofi - "Elements of the Philosophy of Right" - som ble utgitt i serien "Cambridge Texts in the History of Political Thought" i 1991, på side xxvii:
"Hegel is an important philosopher; his penetrating analysis of the human predicament in modern society is perhaps unsurpassed among social observers of the past two centuries. At the same time, his thought is subtle and complex; his writings are difficult, even infuriating - laden with impenetrable and pretentious jargon from which his meaning can be separated only with skilled and careful surgery, even then usually not without risk of mortal injury."
Hegels gjennomtrengende analyser av menneskenes vilkår er kanskje uovertruffet blant sosiale observatører gjennom de siste to hundre år - her vurderes Hegel som noe annet enn en gammel metafysiker, men uttrykksmåten hans gjør ham vanskelig forståelig og er til dels svært irriterende. Adorno skrev om Hegels uttrykksmåte, sitert fra essayet "Skoteinos eller Hvordan lese" gjengitt i "Sannhet og System":
"Innenfor den store filosofien er det vel bare i Hegels tilfelle at man noen ganger bokstavelig talt ikke vet og ikke kan avgjøre konsist hva det overhodet blir snakket om, og at det ikke engang er sikkert at det er mulig å avgjøre det."
Det er altså en vanskelig oppgave jeg går til når jeg vil skrive om Hegels filosofi, og jeg går til oppgaven med ydmykhet. Men det er en viktig oppgave, som det framgår av dette sitatet fra boka "Hegel and the Phenomenology of Spirit", skrevet av Robert Sterns som er professor i filosofi ved universitetet i Sheffield, og utgitt i år - 2002:
"As a great thinker, Hegel continues to exert an enormous influence on our time; so in order to comprehend ourselves, we must continually strive to come to terms with his thought, and to understand it anew."
For å begripe oss selv må vi heile tida streve med å studere Hegel!
Jeg vil skrive om både den nye forståelsen av Hegel som er utviklet de siste tiårene, som først og fremst gjelder Hegels samfunnstenkning og hans etikk, og også skrive om deler av filosofien hans som er ikke så mye forandret for oss. I dette kapitlet vil jeg skrive om tilblivelsen av "Åndens fenomenologi", som blir forstått på en mer tradisjonell måte, og der mye av den lesinga som ble foretatt av Alexandre Kojève i mellomkrigstida ikke regnes som en gyldig forståelse av Hegels filosofi, men som Kojèves egen filosofi.
Georg Wilhelm Friedrich Hegel ble født i Stuttgart i Württemberg i august i 1770 (samme året ble Beethoven født i Bonn og Kant ble utnevnt til professor i filosofi i Königsberg.) som den eldste av de tre barna som vokste opp i en søskenflokk der faren var tjenestemann hos hertugen av Württemberg. Fjorten år gammel begynte Hegel i Stuttgarter Gymnasium der han ble kjent med opplysningstidas ideer, og leste Rousseau, Adam Smith og Lessing. I 1788 begynte Hegel ved Tübingen Stift, et protestantisk seminar som utdannet prester for tjeneste i Württemberg. Hegel kom i samme klasse som Friedrich Hölderlin, som ble en av Tysklands fremste diktere. Hegel og Hölderlin ble nære venner. I 1790 ble de kjent med den fem år yngre Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling, som senere, og ganske raskt, ble en betydelig filosof. Disse tre kom til å dele hybel i Tübingen.
De tre fulgte entusiastisk med i den franske revolusjon, og opplevde at de levde i en overgangstid der en ny verden tok form. Da studiene var over skiltes de tre. Både Hegel og Hölderlin ble privatlærere i 1793. Hegel ble lærer hos en familie i Bern. I 1797 var Hölderlin lærer i Frankfurt, og Hegel kom etter som privatlærer. Hegel hadde nå bestemt seg for å bli universitetsfilosof. I 1801 gjorde arven etter faren det mulig for Hegel å slutte som lærer og reise til universitetet i Jena, der Schelling var professor, for å undervise. Hegel ble privatdosent ved universitetet i Jena, men greide ikke å tjene nok penger til at det var mulig å leve av den inntekten han fikk som privatdosent, og måtte derfor stadig tære på arven etter faren. Hegels filosofiske tenkning var i sterk utvikling mens han var i Jena. Han ble etter hvert klar over at dersom han skulle kunne få ei stilling ved et universitet som var så godt avlønnet at det var mulig å leve av den måtte han utgi et selvstendig arbeid av betydelig verdi.
Dette arbeidet skulle bli et av de viktigste verkene i filosofiens historie, Åndens fenomenologi. Hegel arbeidet for å komme igang med verket i flere år mens han var i Jena, og i 1807 ble det endelig utgitt. Da Hegel skrev Åndens fenomenologi hadde han allerede langt på vei kommet fram til klarhet over sitt filosofiske system, og fenomenologien var ment å være innledningen til dette systemet. I Åndens fenomenologi står Hegel fram som en stor og original tenker. Tidligere hadde han stått i skyggen av Schelling, og ikke stått klart fram med en egen profil.
Åndens fenomenologi ble skrevet i all hast. Hegel skrev under tidspress siden vennen Friedrich Immanuel Niethammer hadde lovet å betale utgiftene ved trykking dersom Hegel ikke hadde levert det ferdige manuskriptet innen 18. oktober 1806. Mens Hegel skyndte seg for å få manuskriptet ferdig innen denne datoen nærmet Napoleon seg for å innta Jena. Hegel ga deler av manuskriptet til en kurer som red gjennom de franske linjene til boktrykkeren i Bamberg. Siste del av manuskriptet, med unntak for forordet, var ferdig natta før slaget ved Jena. Men på grunn av at byen var omgitt av krigshandlinger våget ikke Hegel å sende manuskriptet fra seg akkurat da, og derfor ble manuskriptet ikke levert innen fristen. På grunn av den ekstraordinære situasjonen ble dette tilgitt. Det hastverket som Åndens fenomenologi ble skrevet i gjør at dette verket kan virke lite gjennomarbeidet.
Hegel ble redaktør for en avis i Bamberg etter dette. Det var et arbeid som han lyktes med, avisens opplag økte og Hegel fikk ei god inntekt. Men dette var ikke den karrieren som han hadde ønsket seg. Hegel fikk stilling som lærer og rektor ved et gymnas i Nürnberg. Senere ble han først professor i Heidelberg, og deretter i Berlin. I 1831 døde Hegel.
Tweet
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: