Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Jeg vil referere fra Edward McCulloughs bok i den følgende framstillinga av den utenrikspolitiske situasjonen som Tyskland var involvert i siden denne boka bygger på det faktiske forhold at fram til 1914 var Tyskland helt klart den fredeligste av stormaktene. Mange tradisjonelle beretninger om tysk utenrikspolitikk i denne perioden forsøker å framstille Tyskland som en urostifter, og må for å gjøre dette skjule viktige fakta og forvrenge andre fakta. Jeg har allerede gitt en tradisjonelle framstilling av tysk utenrikspolitikk fram til Første Verdenskrig i referatet av Gordon Craigs bok om tysk historie, slik at leserne kan sammenlikne den følgende framstillinga med tradisjonelle framstillinger.
Vi har nettopp sett at Tyskland var den fredeligste stormakt i Europa fram til 1914, men fryktet for å bli angrepet av de krigerske og imperialistiske stormaktene. Hvordan hadde det kommet dit?
I denne framstillinga av Bismarcks utenrikspolitiske system følger jeg boka til McCullough. Den fransk-tyske krigen i 1870 førte til at Frankrike mistet de områdene som Frankrike hadde erobret fra Tyskland to hundre år tidligere, Alsace og Lorraine. Og denne krigen førte også til at Tyskland ble samlet. Tradisjonelt hadde Frankrike gjennom 400 år vært den mest aggressive staten i Europa. Helt fra Karl VIII angrep Italia hadde Frankrike stadig angrepet sine naboer, og ofte hadde det vært Tyskland som hadde blitt angrepet og fryktelig herjet. Men da Frankrike erklærte krig mot Tyskland i 1870 var det ikke franske styrker som gikk i Tyskland, som det hadde vært vanlig, men tyske styrker som gikk inn i Frankrike, siden Preussen mobiliserte raskere enn Frankrike og viste seg å være militært overlegen.
Frankrike hadde vært den dominerende makt i Vest-Europa i flere hundre år. Denne dominerende stillingen hadde krevd at Tyskland var splittet, og derfor ville Frankrike motsette seg at Tyskland ble samlet. Etter at Frankrike hadde mistet Alsace og Lorraine ville det være et ønske i Frankrike om å vinne dette området tilbake. Men Frankrike ville trenge allierte for å foreta denne gjenerobringen. Bismarck gikk inn for å opprette et alliansesystem rundt Tyskland som skulle sikre Tyskland og hindre at Frankrike bygde opp allianser som kunne brukes mot Tyskland. Storbritannia holdt seg på denne tida utenfor de europeiske alliansene, men etter okkupasjonen av Egypt i 1882, som førte til stadig friksjon med Frankrike, stilte England seg på linje med Tyskland.
Et av de aller viktigste utenrikspolitiske båndene som Bismarck knyttet var til Russland. Det beskyttet den tyske østgrensen og sikret at Tyskland ikke ville bli blandet inn i en tofrontskrig. Bismarck ville også opprettholde den nære forbindelsen mellom Tyskland og Østerrike. [Jeg har også skrevet referat av Gordon Craigs framstilling av tysk utenrikspolitikk under Bismarck i "Germany 1866-1945".]
I 1873 ble det som ble kjent som Trekeiserforbundet opprettet mellom Tyskland, Russland og Østerrike. Det var ikke en allianse men en overenskomst om å samarbeide i en krisesituasjon som krevde bruk av militære midler eller politisk handling. Dette forbundet hindret at Frankrike kunne inngå allianse med noen av disse landene.
Italia nærmet seg også denne grupperingen. Italia hadde erobret Roma og redusert Pavestaten. Frankrike hadde støttet paven, og dermed kommet i konflikt med Italia. Italia så derfor etter støtte andre steder enn hos Frankrike.
Disse alliansene var skjøre og ingen av partene syntes å ville ofre mye for å opprettholde alliansene.
Et opprør mot tyrkisk vanstyre som brøt ut i Bosnia og Hercegovina i 1875 skapte krise på Balkan, og denne førte til krig mellom Russland og Tyrkia. Serberne mente at det var deres oppgave å frigjøre alle slavisk folk fra tyrkisk styre, og i mai 1876 erklærte Serbia og Montenegro krig mot Tyrkia.
Selv om Serbia fikk hjelp fra flere tusen frivillige fra Russland gikk tyrkerne så raskt fram mot Beograd at Russland bestemte seg for å gripe inn for å stoppe tyrkerne. Tyrkerne ble stoppet av trusler og diplomatisk press, men ville ikke lette på undertrykkelsen av de slaviske folkene.
Den 24. april 1877 erklærte Russland krig mot Tyrkia. Russland vant denne krigen, men fikk ikke foreta de erobringene som det ønsket å foreta. Kongressen i Berlin i 1878 reviderte fredsavtalen mellom Russland og Tyrkia. Storbritannia og Østerrike greide å drive tilbake den russiske frammarsjen mot Bosporus og Middelhavet. Dette førte til at Trekeiserforbundet midlertidig ble lagt på is. Tysklands forhold til Storbritannia ble forbedret gjennom samarbeidet om å holde Russland borte fra Bosporus.
I oktober 1879 inngikk Tyskland og Østerrike en tettere allianse. I denne garanterte begge landene at dersom et av dem ble angrepet av Russland, eller av et land som var støttet av Russland, så ville det andre landet komme til hjelp. Denne Berlinavtalen skulle gjelde i fem år og kunne fornyes for tre år dersom ingen av partene ville omforhandle den. Avtalen skulle holdes hemmelig.
Denne avtalen sammen med Tysklands samarbeid med Storbritannia fikk Russland til å frykte for å bli isolert. Russland nærmet seg derfor Tyskland med ønske om nærmere kontakt, og Tyskland krevde at også Østerrike ble tatt med i denne forbindelsen. Dette førte til at en forbindelse som tilsvarte Trekeiserforbundet ble åpnet i juni 1881. I den avtalen som i denne forbindelsen ble inngått forsøkte man å komme til enighet i de sakene som kunne føre til konflikt mellom partene. Man ble enig om å komme til enighet i konflikter gjennom samtaler, eller "vennlige forklaringer", og Østerrike fikk rett til å legge under seg Bosnia og Hercegovina når det måtte passe Østerrike å gjøre dette. Denne avtalen var svært viktig i det utenrikspolitiske systemet til Bismarck.
Året etter kom Italia inn i det utenrikspolitiske systemet til Bismarck. Italias motsetningsforhold til Frankrike var blitt forverret av at Frankrike hadde lagt under seg Tunis i 1881. Trippelalliansen forpliktet Italia og Tyskland til å hjelpe hverandre dersom en av partene skulle bli angrepet av Frankrike, og forpliktet alle partene til å kjempe sammen dersom to eller flere stormakter angrep en av partene. Dersom en av partene av sikkerhetshensyn skulle bli tvunget til å gå til krig mot en annen stormakt skulle de andre alliansepartnerne innta en velvillig nøytral holdning til sin allierte. Avtalen skulle vare i fem år og være hemmelig. Italia kom med en reservasjon om at avtalen ikke kunne bli betraktet som rettet mot England.
Den største svakheten i dette systemet var de motsatte interessene som Russland og Østerrike hadde på Balkan. Russland ønsket å skaffe seg større kontroll over Balkan, og dermed ville Russland støte sammen med Østerrike. Italia stod i et gammelt motsetningsforhold til Østerrike, og dette svekket også alliansen.
Avtalen mellom de tre keiserne ble fornyet i 1884, men Russland var alarmert av at Østerrike økte sin økonomiske innflytelse på Balkan og av at Østerrike opprettet tettere forbindelser med Serbia og Romania. I krisen om Bulgaria i 1885-86 ble forholdet mellom Russland og Østerrike så dårlig at da avtalen kom opp til fornyelse i 1887 ville Russland ikke fornye avtalen.
Bismarck var derimot bestemt på å opprettholde gode forbindelser til Russland. Dette ble oppnådd gjennom en hemmelig avtale der Tyskland anerkjente "de rettighetene som Russland historisk hadde ervervet seg på Balkanhalvøya, og spesielt legitimiteten til Russlands avgjørende innflytelse i Bulgaria og i østre Rumelia". De to maktene ble enige om prinsippet om stenging av stredene Bosporus og Dardanellene og ble enige om å handheve det. Partene forpliktet seg til å innta en vennlig nøytral holdning dersom en av dem skulle komme i krig med en annen stormakt. McCullough skriver at dette ikke stred mot Tysklands avtale med Østerrike, fordi Tyskland bare hadde forpliktet seg til å støtte Østerrike dersom Østerrike ble angrepet. Denne avtalen skulle vare i tre år, og det var ingen bestemmelse om fornyelse.
I den andre Middelhavsavtalen fra 1887 samordnet Storbritannia sin politikk for det Nære Østen med politikken til Italia og Østerrike. Tyskland var ikke part i denne avtalen, men den gjorde forholdet mellom Russland og alliansesystemet til Bismarck vanskeligere.
In 1890 måtte Bismarck av innenrikspolitiske grunner gå av som tysk kansler da keiser Wilhelm II overtok som tysk keiser. Wilhelm ble skremt av russisk opprustning og ville knytte tettere bånd med Østerrike og Storbritannia.
Russland ville fornye den hemmelige avtalen med Tyskland om Balkan og om stredene, og keiseren var ikke motstander av dette, men baron von Holstein i Utenriksdepartementet var motstander av fornyelse, og avtalen ble derfor ikke fornyet. Grunnen som ble gitt var at avtalen ikke harmonerte med Trippelalliansen og med avtalen som var inngått med Romania, eller med Tysklands innflytelse hos England. Dersom avtalen med Russland ble kjent ville den sette disse andre avtalene i fare. Den viktigste grunnen til at avtalen ikke ble fornyet var at Tyskland fryktet russisk aggresjon, og at Russland i et aggressivt spill ville offentliggjøre avtalen for å isolere Tyskland.
Russerne ble alarmert over at Tyskland ikke ville fornye avtalen, og bad om skriftlig forsikring om at Tyskland ikke ville la Russland i stikken og gå sammen med Russlands fiender. Tyskland forsikret om at utenrikspolitikken lå fast, men nektet å komme med noen skriftlig forsikring om dette. Dette førte til at russerne trodde at de ble isolerte, og de forholdt seg deretter.
Russerne vendte seg til Frankrike og knyttet nærmere kontakt med dette landet. Dermed begynte det å bli utviklet en mektig koalisjon som kom til å ødelegge det tyske keiserriket.
I 1886 økte på nytt den nasjonalistiske agitasjonen i Russland, og det skjedde samtidig med at Boulangistbevegelsen vokste fram i Frankrike. I begge landene ble det agitert for en fransk-russisk allianse. Denne agitasjonen førte ikke til noen allianse, men den fikk Bismarck til å arbeide for et nærmere forhold til Storbritannia og Italia.
Russland ble skuffet over at Tyskland ikke ga den støtten til Russland som Russland ventet seg på grunnlag av avtalen mellom Russland og Tyskland; det gjelder i forhold til problem omkring Bulgaria og i forhold til Middelhavsavtalen fra 1887 som førte Storbritannia sammen med Italia og Østerrike i motstand mot den russiske framrykking mot Tyrkia.
Denne politikken framskyndet dannelse av et fransk-russisk samarbeid rettet mot de britiske forsøkene på å oppnå enighet med sultanen i Tyrkia om den britiske okkupasjonen av Egypt. Den mislykte Wolffkonvensjonen fra 1887 mellom England og Tyrkia, som tillot Storbritannia å beholde Egypt, ble nedkjempet av samarbeidet mellom Russland og Frankrike.
Et av de mest kjente resultatene av tilnærmingen mellom Frankrike og Russland var utviklingen av sterke finansielle band mellom Frankrike og Russland. Bismarck bidro selv til dette da den tyske regjering høsten 1887 kom med en forordning som la ned forbud mot at russiske verdipapir ble akseptert av den tyske Riksbanken. Russerne ble da i stand til å hente inn kapital fra Frankrike på gunstigere vilkår. Fransk kapital erstattet tysk kapital i Russland som følge av dette forbudet.
I november 1888 oppnådde Russland å få et lån på 500 millioner franc, og i løpet av et og et halvt år tok Russland opp fire enorme lån i Frankrike.
Bismarcks forsøk i 1889 på å oppnå et nærmere forhold til Storbritannia, sammen med Wilhelm II's engelskvennlige holdning, alarmerte russerne enda mer. Og da Tyskland nektet å fornye den hemmelige avtalen med Russland ble russerne overbeviste om at de måtte søke nærmere forbindelse med Frankrike for ikke å bli isolert.
Etter at Bismarck hadde gått av forhandlet Tyskland med Storbritannia om uenigheter om kolonier i Øst-Afrika, og det førte i mai 1890 fram til en avtale som blant annet medførte at Helgoland ble overført fra Storbritannia til Tyskland. I august besøkte keiseren England, og det ble sett på som tegn på en allianse mellom Tyskland og Storbritannia.
Russisk politikk hadde fra 1870 siktet mot å sikre Russland kontroll over Bosporus og Dardanellene. Dette førte til at Russland kom i konflikt med både Østerrike og Storbritannia. Den andre Middelhavsavtalen fra desember 1887 mellom Storbritannia, Østerrike-Ungarn og Italia sikret status quo i Middelhavsområdet, og blokkerte for både fransk og russisk ekspansjon i dette området.
Det kan sies at Tyskland omkring 1890 hadde vendt seg bort fra Russland, og at dette førte til at Russland ble mer interessert i kontakt med Frankrike. Franske myndigheter ønsket en militær avtale med Russland. Russland var først nølende overfor dette ønsket. Den russiske ministeren Giers kom så til at i praksis hadde Storbritannia sluttet seg til Trippelalliansen mellom Tyskland, Italia og Østerrike-Ungarn, og foreslo da at Russland og Frankrike skulle inngå en skriftlig avtale. Frankrike var velvillig overfor dette forslaget, og svarte at det ville bidra til å opprette en maktbalanse i Europa.
Avtalen ble utviklet gjennom en serie brev høsten 1891, men det ble i første omgang ingen militær avtale. De to regjeringene erklærte at de ville stå sammen i spørsmål der freden var truet, og dersom et av landene var truet av aggresjon skulle de umiddelbart komme fram til enighet om hvordan de skulle handle. Den franske regjering pekte på at dette gjorde en militær avtale nødvendig.
Russland var villig til å diskutere militært samarbeid i generelle termer, men var lenge ikke villig til å undertegne en militær avtale. Da Giers besøkte Paris i november 1891 uttrykte han tilfredshet med situasjonen, og han sa at det nære forholdet mellom Frankrike og Russland hadde gjenopprettet maktbalansen i Europa.
Tsaren var mer villig enn de russiske ministrene til å inngå en militær avtale med Frankrike, og i desember sa han seg villig til å forhandle om en militær avtale. General J. Miribel, sjef for den franske generalstaben, satte opp et utkast til avtale. Utkastet siktet mot en avtale der begge parter forpliktet seg til å komme den andre til hjelp med alle sine styrker dersom en av partene ble angrepet. General Miribel satte opp en oversikt over de samlede militære styrkene til Frankrike-Russland sammenliknet med de samlede militære styrkene til Trippelalliansen. Denne oversikten viste at Frankrike og Russland sammen var militært overlegen siden de kunne stille med 3.150.000 soldater og 7160 kanoner mot 2.810.000 soldater og 6432 kanoner hos Trippelalliansen. Overlegenheten overfor Tyskland og Østerrike var på 700.000 mann og 1820 kanoner. Det ble erklært at Frankrike ville sende 65 av sine 75 divisjoner mot Tyskland, og la ti divisjoner står igjen mot Italia. Russland ville sende 33 divisjoner mot Tyskland.
Den franske krigsministeren påtok seg å sende 1.300.000 mann og ventet at Russland ville sende 700.000-800.000 mot Tyskland. Dette ville gi de fransk-russiske styrkene en overlegenhet på 500.000 mann, altså en overlegenhet som tilsvarte fire mot tre. Det var nødvendig at styrkene skulle konsentreres og settes inn mot Tyskland snarest mulig. I mai 1892 ga tsaren ordre til krigsministeren om at en skriftlig avtale skulle ble forberedt.
General Boisdeffre og sjef for den russiske generalstaben general Nicholas Obruchev oppnådde enighet om det endelige avtaleutkastet til den militære avtalen i august, og avtalen ble undertegnet av dem den 17. august. I avtalens første artikkel stod det at dersom Frankrike ble angrepet av Tyskland eller av Italia støttet av Tyskland skulle Russland angripe Tyskland med alle disponible styrker, og dersom Russland ble angrepet av Tyskland eller av Østerrike støttet av Tyskland skulle Frankrike sette inn alle sine tilgjengelige styrker mot Tyskland. Artikkel II fastsatte at dersom Trippelalliansen, eller et av dens medlemmer, mobiliserte skulle både Frankrike og Russland umiddelbart mobilisere alle sine styrker og sende dem til grensen så raskt som mulig. Artikkel III forpliktet Frankrike til å sette inn 1.300.000 mann mot Tyskland, mens Russland ville sette inn 700.000 til 800.000 mann. De skulle settes i kamp raskeste mulig slik at Tyskland ville måtte utkjempe en tofrontskrig. Artikkel IV krevde at generalstabene i de to landene stadig skulle rådføre seg med hverandre for å planlegge de tiltak som krevdes og utveksle informasjon om Trippelalliansens rustninger. I andre artikler ble det bestemt at ingen av landene skulle inngå fred på egen hand, og at avtalen skulle vare like lenge som Trippelalliansen bestod, og at alt skulle holdes hemmelig. Men tsaren ville ikke undertegne avtalen med en gang siden han var skremt over den ustabile og uberegnelige politiske situasjonen i Frankrike. Russerne var redde for at så snart Frankrike hadde sikret seg russisk støtte ville de slå inn på en krigersk politikk.
Forholdet mellom Frankrike og Russland ble i en periode kjøligere. Frankrike var ikke villig til å støtte Russland i en konflikt med Storbritannia på grensen til India og Russland ville ikke støtte Frankrike i å motsette seg den britiske politikken i Egypt. Og forholdet mellom Russland og Tyskland ble samtidig forbedret. Høsten og vinteren 1892-93 foregikk det forhandlinger mellom Russland og Tyskland om å åpne det tyske pengemarkedet for russiske lån. Men i 1893 ble forholdet mellom Russland og Tyskland verre. De kommersielle forhandlingene førte ikke fram, og det førte til en tollkrig mellom Russland og Tyskland.
Den 15. juli 1893 ble det i Tyskland gitt bevilgning til en økning av hæren på 1.800 offiserer og 70.000 mann. General Miribel ba med en gang om at den militære avtalen mellom Frankrike og Russland ble ratifisert og om at de russiske og franske styrkene ble økt. Russland var allerede opptatt av å konsentrere militære styrkene på grensene mot Tyskland og Østerrike, og Polen var blitt en stor befestet leir med 650.000 soldater kloss opp til den tyske grensen og i tillegg nesten like mange nært grensen. Frankrike hadde også allerede økt sine styrker.
De vennlige kontaktene mellom Russland og Frankrike ble intensivert. I Thailand hadde franske og britiske imperialistiske framstøt nesten ført til krig mellom Frankrike og Storbritannia, og beslutning om et russisk marinebesøk til Toulon ble tatt rett etter krisen om Thailand. I Frankrike hersket en fiendtlig holdning overfor Storbritannia, og den var sterkere enn de fiendtlige holdningene overfor Tyskland. Det russiske marinebesøket i Toulon ble fulgt av at en russisk marinestyrke ble stasjonert i Middelhavet, noe Frankrike hadde gått inn for, og noe som var en trussel mot britiske posisjoner i Middelhavsområdet.
I januar 1894 ble den militære avtalen mellom Frankrike og Russland undertegnet av tsaren. Alliansen var nå et faktum. Men alliansen var for øyeblikket først og fremst rettet mot Storbritannia. Russerne gjorde det helt klart at de ikke ville ha noe med gjenerobring av Alsace og Lorraine å gjøre, og Frankrike gjorde det klart at det ikke ville støtte russiske forsøk på å erobre Konstantinopel, eller erobring av områder som ville åpne vei for russisk erobring av stredene. Det skulle gå mer enn ti år før Frankrike greide å utforme alliansen til en antitysk allianse.
De neste årene var det lite samarbeid mellom de to maktene, og Frankrike klaget over å bli ignorert av Russland. I mai 1895 klaget den franske utenriksministeren Gabriel Hanotaux over at russerne ikke hadde kommet med vennlige gester det siste halve året, men i 1898 var han fornøyd over russisk støtte til den franske kolonipolitikken i China, Tyrkia, Egypt og Sudan.
Den russiske finansministeren grev Sergei Witte hadde i mellomtiden uttrykt misnøye over at Frankrike reduserte de militære utgiftene. Han fikk som svar at Frankrike i tjue år hadde brukt mer penger til militære formål enn andre land, og hadde bygd ferdig sine festninger og fylt sine ammunisjonslagre, og derfor kunne bruke mindre.
Mens Frankrike hadde foretatt denne militære oppbygging hadde Frankrike vært i stand til å gi Russland store kreditter. I februar 1897 bad Russland om lån på to milliarder franc, og da var de russiske lånene i Frankrike på åtte milliarder franc, nesten halvparten av alle franske midler utenlands.
I august 1898 ble de franske myndighetene alarmert av et russisk forslag om en konferanse for å diskutere måter å redusere rustningsutgiftene på. Men Frankrike ble forsikret om at Russland ikke ville foreslå nedrustninger, men stopp i opprustningene. Tanken om konferansen hadde kommet fra den russiske generalstaben. Den fant at det ville være mer effektivt å bygge ut strategiske jernbaner enn å anskaffe mer artilleri, siden bygging av strategiske jernbaner ville øke Russlands offensive evner mest. Forslaget gikk i virkeligheten ut på at Trippelalliansen skulle la Frankrike-Russland få beholde sin militære overmakt mens Russland bygde ut sin militære mobilitet og evne til raskt å konsentrere store styrker mot Tyskland.
Den russiske utenriksminister grev Michael Mouravieffs sirkulære som foreslo programmet for konferansen siterte som dens formål å søke etter midler til å begrense økningen av militær og marin opprustning, og diskutere mulige måter å forhindre væpnet konflikt på ved de fredelige midlene som det internasjonale diplomatiet har. Forhindring av anskaffelse av nye våpen skulle også diskuteres. Politiske spørsmål skulle ikke bli tatt opp under konferansen.
Franskmennene fortsatte å frykte for at tsaren ville komme med forslag om nedrustning, selv om russerne forsikret at nedrustning ikke var formålet med konferansen, men en stopp i opprustningene. Franskmennene var spesielt opptatt av at ubåter ikke måtte bli diskutert siden Frankrike hadde fått et forsprang i utvikling av ubåtvåpenet.
De franske utsendingene til konferansen ble instruert om ikke å ta initiativ for å begrense de stående styrkene, men å akseptere at status quo ble opprettholdt i fem år dersom flertallet ønsket dette. Dersom det ble foreslått å begrense de stående styrker til en prosentandel av befolkninga skulle de franske utsendingene kreve at innbyggerne i de franske koloniene ble regnet med i den franske befolkninga. De franske delegatene skulle sette seg mot at forsvarsbudsjettene ble begrenset og sette seg mot diskusjon av ubåter. De skulle være spesielt oppmerksomme på forslag om meklingsordninger.
Som ventet kom man ikke fram til enighet om begrensning av de væpnede styrkene, rustninger eller forsvarsutgifter. Det ble undertegnet avtaler om fredelig oppnåelse av uenigheter og om lov og skikk og bruk under krig.
Den fransk-russiske overenskomsten ble i mens utvidet. Opprettholdelse av maktbalansen ble et offisielt mål, og Frankrike kom gradvis til å bli mer involvert i Russlands planer om å rykke fram til Konstantinopel.
Møtet mellom de to generalstabene i februar 1901 konsentrerte oppmerksomheten om hvor raskt de russiske hærene kunne komme fram til grensen mot Tyskland. General Pendezac, sjef for den franske generalstaben, sa at den franske hæren kunne krysse grensen mot Tyskland på den fjortende dagen etter mobilisering. Dersom tyskerne slo tilbake de franske styrkene ville nyheter om at russiske styrker hadde gått inn i Tyskland gi ny kampvilje og seierstro også i Frankrike. General Sakharoff, sjef for den russiske generalstaben, kunne bare love å rykke inn i Tyskland på den attende dagen etter at mobiliseringen hadde begynt. For å redusere dette til fjorten dager måtte det russiske transportsystemet bli forbedret, og dette ville bli kostbart. Pendezac svarte at det var så viktig for fransk sikkerhet at russiske styrker kunne gå inn i Tyskland på den fjortende dagen at Frankrike var villig til å finansiere utbygging av det russiske transportsystemet.
Deretter fulgte en lang serie med franske lån med det spesielle formålet å finansiere bygging av strategiske jernbaner i Russland. Disse skulle raskest mulig kunne føre russiske hærstyrker opp til den tyske grensen.
I de neste fem årene skjedde lite nytt innenfor den fransk-russiske alliansen. Men Frankrike gjorde store framskritt i arbeidet med å isolere Tyskland. Da Italia ble nøytralisert i 1902 og ententen med England virkeliggjort i 1904 gjenstod det bare å forsone England med Russland for at den alliansen som kom til å nedkjempe sentralmaktene var opprettet. Å forsone Storbritannia og Russland ble derfor en primær oppgave for fransk politikk.
Frankrikes tilnærming til England fikk Russland til å frykte at Russland ville bli stengt ute fra den nære forbindelsen til Frankrike. Men franske myndigheter forsikret russerne om at Frankrike stod lojalt fast ved avtalene mellom de to landene. Frankrike satte heller ikke pris på de forbedringene i forholdet mellom Russland og Tyskland som var å se. En meddelelse fra Maurice Bompard, fransk ambassadør i St. Petersburg, i februar 1904 meldte om samarbeid mellom russerne og østerrikerne på Balkan, og vennlige forhold mellom Tyskland og Russland. Han mente at dette skyldtes at russerne var blitt mest opptatt av erobringer i Asia, og at dette truet med å absorbere Russlands militære kraft. Men har trodde at russerne innså at de trengte til den franske alliansen for å beskytte seg. Georges Bihourd, Frankrikes ambassadør i Berlin, trodde at alliansens kraft vil bli redusert etter hvert som de russiske styrkene engasjerte seg i øst. Og da ville Tyskland stå fritt til å gjennomføre en krigersk politikk. Men da Russland var praktisk talt militært maktesløst etter nederlaget for Japan foretok Tyskland seg ingenting, og det viser at Tyskland ikke hadde krigerske hensikter, skriver McCullough.
Den engelsk-franske tilnærmelsen førte til at en tilnærming mellom Storbritannia og Russland ble diskutert i England.
Det oppstod en farlig krise under krigen mellom Russland og Japan da russiske krigsskip fra den baltiske flåten angrep britiske fiskebåter. Russerne gjorde ingen forsøk på å redde de engelske fiskerne fra de fiskebåtene som de hadde angrepet og senket. Den britiske regjering krevde en unnskyldning og erstatninger fra Russland og at det ble reist rettssak mot de ansvarlige. Russerne så det som ydmykende at briter krevde å delta i etterforskningen av saken. Russerne hevdet at den russiske admiralen hadde trodd at de engelske fiskebåtene hadde vært japanske torpedobåter, noe den engelske utenriksministeren nektet å akseptere. Storbritannia sendte marinestyrker inn i Østersjøen.
Franskmennene arbeidet for å forsone partene. De insisterte på at St. Petersburg skulle komme med innrømmelser, og bad den engelske utenriksministeren om å handle langsomt for at den trege russiske regjering skulle få tid til å tenke seg om. Det ble oppnådd en fredelig løsning.
Etter det russiske nederlaget i krigen mot Japan var den russiske hæren i svært dårlig forfatning fordi svært mye militært utstyr hadde blitt sendt fra europeisk Russland til Asia, der det hadde blitt ødelagt. Frankrike var bekymret over denne dårlige tilstanden. Den franske regjering spurte Russland om hvorvidt Russland var i stand til å kjempe en krig mot Tyskland, og Russland svarte at landet for tiden ikke var i stand til å utkjempe noen krig mot Tyskland, og at tidligst i 1909 kunne Russland bli i stand til å delta i krig mot Tyskland.
Under et møte mellom de franske og russiske stabssjefene i september 1908 insisterte den franske generalstabssjefen general Charles Brun på at Russland skulle bruke alle sine tilgjengelige finansielle ressurser på å oppgradere jernbanesystemet. Et memorandum fra den franske krigsministeren snakket om nødvendigheten av å sette Russland i stand til å mobilisere raskere og om behovet for artilleri og maskingevær.
Russerne var bekymret over forbedrede forhold mellom Frankrike og Tyskland i 1909, og det ble enighet mellom Frankrike og Russland om at ingen av dem skulle gå inn i viktige samtaler med Tyskland uten å rådføre seg med det andre landet.
Den russiske mobiliseringsplanen som kom den første september 1910 ble sagt å svare til franske krav. Den bekreftet at de russiske hovedstyrkene ville bli satt inn mot Tyskland fra krigsutbruddet. De russiske hærene ville krysse grensen til Tyskland med stor styrke på den tjuende dagen etter mobilisering.
Mens russerne ga full støtte til den franske politikken i Marokko sommeren 1911 gjorde de det klart at de til gjengjeld ventet støtte fra Frankrike til sitt strev for å skaffe seg kontroll over Bosporus og Dardanellene. I november uttrykte den fungerende russiske utenriksminister Neratov håp om at Frankrike ikke ville sette seg mot Russlands synspunkt dersom Russland "gikk til definitiv handling". De neste månedene foregikk en intens brevveksling mellom Russland og Frankrike om stredene. Russland ville vite klart hvordan Frankrike ville stille seg overfor de handlingene som Russland "før eller senere ville foreta angående stredene og nærliggende territorier". Den franske regjering ville ikke forplikte seg til bestemte handlinger, og nøyde seg med å si at den ville se velvillig på Russlands interesse for stredene og ville støtte russiske beslutninger m.h.t. stredene.
I februar 1912 sendte Russland spørsmål til Frankrike om hva man burde gjøre dersom det oppstod en indre krise i Tyrkia, Østerrike foretok seg noe overfor Albania, i tilfelle en væpnet konflikt på Balkan etc. Frankrike svarte at Frankrike ikke ville foreta seg noe i disse tilfellene uten først å ha rådført seg med regjeringa i London, men Russland prøvde å få Frankrike til å ta stilling til russiske prosjekt på Balkan.
Sommeren 1912 ble en marinekonvensjon mellom de allierte landene undertegnet. Den sikret at russiske og franske flåtestyrker ville samarbeide dersom alliansen mellom Frankrike og Russland krevde samordnet militær aksjon.
I januar 1913 ble Poincaré valgt til fransk president. I juni 1913 fortalte den franske utenriksministeren Stephen Picheon at Russland ville få låne 400 eller 500 millioner franc årlig for å gjennomføre et program for jernbanebygging på to betingelser: At arbeid med å bygge de strategiske jernbanelinjene som førte tropper til vestgrensen ville bli påbegynt umiddelbart, og at den russiske hærens styrker i fredstid ble økt.
Delcassés rapport om framgangen i arbeidet med de strategiske jernbanelinjene fortalte at doblingen av jernbanelinjen mellom Moskva og Warszawa på strekningen Briansk-Gomel nesten var ferdig og at firedoblingen av Zabinka til Brest-Litovsk snart var ferdig. Han skrev at de arbeidene som var i gang ville redusere tida det ville ta å konsentrere hæren med fire dager. Kort tid etter rapporterte han at Russland ville være i stand til å sende tretten armekorps mot Tyskland på den trettende dagen etter mobilisering.
Den franske og russiske generalstabskonferansen i 1913 besluttet at ikke bare tysk mobilisering, men enhver krigshandling, ville føre til at Frankrike og Russland mobiliserte. Joffre kunngjorde at Frankrike ville ha mer enn 1.500.000 mann under våpen, og at konsentrasjonen ville være fullført på den tiende dagen etter mobilisering og at offensiven ville være påbegynt den ellevte dagen. General Jilinski sa at Russland ville ha minst 800.000 mann som ville være konsentrert den femtende dagen og ville påbegynne offensiven kort tid etter.
I desember rapporterte Delcassé at de jernbanearbeidene som generalstabene hadde ansett som nødvendige i 1912 nesten var fullførte. Det var også gjennomført tiltak for å øke effektiviteten på vestfronten. Det hadde kommet tre forsterkninger, hver på 25.000 mann, og en økning på 90.000 mann var planlagt for 1914. Og Russland ville få flere lån til videre jernbanebygging.
Tsaren ble stadig mer krigersk de siste månedene før krigen. I en samtale med den franske ambassadøren Maurice Paléologue sa tsaren at han var skuffet over Storbritannias lunkne holdning som han mente førte til at trippelententen ikke fikk hevdet seg sterkere. Tsaren ville derfor gjøre trippelententen om til en formell allianse. Det ble inngått en engelsk-russisk marineavtale. Tsaren informerte Paléologue om at han nylig hadde økt hæren med 75.000 mann og snart ville øke den med enda 300.000 mann til. Paléologue svarte at Frankrike gjorde liknende anstrengelser, og at tre års verneplikt ville bli opprettholdt i Frankrike.
Tsaren ønsket en allianse med Storbritannia blant annet siden en krig mellom Hellas og Tyrkia kunne føre til at Tyrkia stengte stredene, og dette ville ikke Russland finne seg i. Russland ville prøve å åpne stredene selv om dette skulle skje ved hjelp av makt. Tsaren trengte en allianse med England for å gjøre dette på en trygg måte.
I mai skrev Paléologue til Paris om faren for at krig ville føre til revolusjon i Russland. Han skrev at de radikale arbeiderne var en formidabel styrke, men at tsarens undertrykkelsesmakt var sterk nok til å undertrykke arbeiderne. Samtidig rapporterte Paléologue at det i 1914 ville bli innkalt 585.100 mann til militærtjeneste i Russland. Dette var en økning på 130.000 mann sammenliknet med i 1913. Ti prosent av disse tjenestegjorde i 4-5 år, og resten i tre år, og økningen på 130.000 mann ville dermed over tid øke den russiske hæren med en halv million mann.
Fram til juli 1914 hadde det vært stor framgang i å styrke den franske og den russiske hæren. Den russiske hæren trengte bare fire dager mer for å være mobilisert enn den tyske og den franske, og det var nesten en million flere soldater i den russiske hæren enn i den tyske hæren. Tyskland hadde grunn til å frykte overmakten, og Frankrike og Russland hadde grunn til å være sikre på seier.
Frankrike prøvde først å rive Italia løs fra Trippelalliansen i 1889. Økonomiske vanskeligheter i Italia fikk Italia til å nærme seg Frankrike i håp om en kommersiell avtale. I februar 1891 undersøkte den italienske finansministeren om Italia kunne få et lån i Frankrike. Svaret var at det var avhengig av Italias utenrikspolitikk. Frankrike ville ha forsikringer om at Italia ikke ville gå med i en krig mot Frankrike. Ingenting kom ut av dette.
Ut gjennom 1890-årene fortsatte Italia å presse på for å få en kommersiell avtale med Frankrike. Men svaret Frankrike ga var alltid det samme, at det krevde en politisk tilnærming. Denne franske politikken var uforandret fram til Théophile Delcassé kom inn i det franske Utenriksdepartementet i 1898. Han trodde at dersom Frankrike ga økonomiske innrømmelser overfor Italia så ville Italia etter hvert nærme seg Frankrike politisk.
I november 1898 begynte de to landene definitivt å nærme seg hverandre da en avtale som gjorde slutt på en tollkrig mellom landene ble undertegnet. Sommeren 1900 ble kong Humberto av Italia myrdet, og sønnen Victor Emmanuel III ble ny konge. Den nye kongen ville at Italia skulle gå ut av Trippelalliansen. Den italienske pressen viste stor fiendtlighet overfor Østerrike og ville ha en overenskomst med Frankrike. I desember 1900 oppnådde Frankrike å få en avtale med Italia om Marokko og Tripoli. Frankrike tilkjennegav at Frankrike ikke hadde noen innsigelser mot at Italia utvidet sin innflytelse over Tripoli, og Italia tilkjennegav at Italia ikke hadde noen innsigelser mot at Frankrike utvidet sin innflytelse over Marokko, med den reservasjonen at dersom Frankrike underla seg Marokko ville Italia ha rett til å gjøre tilsvarende overfor Tripoli.
Frankrike tok på seg å få i gang forhandlinger mellom Italia og Russland for å oppnå en handelsavtale mellom dem.
Da Trippelalliansen skulle fornyes i juni 1901 erklærte Italia at avtalen ikke kunne inneholde noen setning som på noen måte medførte fare for Frankrikes sikkerhet.
I juli 1902 skrev den italienske utenriksminister Prinetti at dersom Frankrike ble utsatt for direkte eller indirekte aggresjon ville Italia holde seg strengt nøytral. Det samme ville være tilfelle dersom Frankrike fant det nødvendig å erklære krig for å forsvare sin ære eller sikkerhet som følge av en direkte provokasjon. Prinettis definisjon av provokasjon var slik at enhver handling ville kunne tolkes som en provokasjon.
I praksis så Italia seg å være løsgjort fra sine militære forpliktelser innen Trippelalliansen. I 1909 fullførte Italia sitt faktiske brudd med Trippelalliansen ved å inngå en hemmelig avtale med Russland. De ble enige om at dersom det ble umulig å opprettholde status quo på Balkan ville de støtte nasjonalitetsprinsippet, og utelukke all fremmed dominans, og fremme dette standpunktet i fellesskap med diplomatiske midler. De erklærte også at de ville se med velvillighet på Russlands interesser i spørsmålet om stredene (Bosporus og Dardanellene) og på Italias interesser i Tripoli og Kyreneika. Selv om Italia raskt inngikk en avtale med Østerrike bakom ryggen på Russland ble det antatt at nå stod Italia nærmere Trippelententen enn Trippelalliansen.
Da det for britiske myndigheter så ut til at Agadirkrisen kunne føre til krig var britiske myndigheter sikre på at Italia ville holde seg nøytral i krigen. Også franske myndigheter mente i 1911 at Italia ville holde seg utenfor en eventuell krig.
I desember 1912 spurte den russiske ambassadøren i Paris Raymond Poincaré om hvilken verdi den fransk-italienske avtalen hadde. Poincaré svarte at avtalen hadde ført til at Italia siden 1902 hadde lagt alle sine militære forberedelser til grensen mot Østerrike. Poincaré mente at ingen kunne stole på Italia, men at dersom det ble krig ville Italia holde seg utenfor krigen til det ble klart hvem som ville vinne, og så gå sammen med seiersmaktene. Ellers mente man at militær hjelp fra Italia ville være av liten verdi uansett hvem som mottok den.
Men i England fantes en gammel forakt for tysk svakhet og motstand mot den svært sterke økonomiske veksten som foregikk i Tyskland.
I 1870 hadde den franske utenriksministeren fått den britiske regjering til å foreslå overfor Preussen at Preussen skulle redusere rustningene sine. Den franske hæren hadde nylig blitt utvidet og var større enn den preussiske hæren, og i sør og øst stod Preussen konfrontert med de store hærene til Russland og Østerrike. Bismarck mente at dette forslaget siktet mot å svekke Preussen så mye at Preussen ikke ville være i stand til å motsette seg fransk motstand mot tysk samling.
McCullough skriver at utenriksminister Lord Clarendons merkverdig uttalelse om at Frankrike var resolutt fredelig, noe som garanterte Preussens sikkerhet, bare hadde sin like i hans preken om økonomi til en regjering som brukte langt mindre på rustninger enn hans egen. Frankrike var alt annet enn fredelig i 1870. I august 1867 fortalte den franske ambassadøren i Berlin til den britiske ambassadøren at Frankrike aldri ville tillate dannelsen av et tysk keiserdømme. I januar 1870 sa statsminister Émile Ollivier da han diskuterte nedrustningsforslaget med den britiske ambassadøren i Paris, Lord Lyons, at et offentlig avslag fra Preussen ville være fatalt: det ville bety krig. Det var klart for Lord Lyon at Frankrike ville forhindre tysk samling, og at Frankrike ønsket krig mot Preussen. Napoleon III arbeidet iherdig for å oppnå en allianse med Østerrike og Italia rettet mot Preussen.
Under den fransk-tyske krigen hadde Storbritannia en vennlig holdning overfor Preussen, men etter at utfallet av krigen var klart skjedde en holdningsendring til større sympati overfor Frankrike.
Fra slutten av 1870-årene av var Tyskland og Storbritannia i stand til å arbeide nært sammen. De arbeidet nært sammen under krisen i det Nære Østen. Bismarck satte pris på at Østerrike og Frankrike samarbeidet med England blant annet siden han mente at dette fjernet muligheten for en allianse mellom Frankrike og Russland. Bismarck mente at en allianse mellom Frankrike og England garanterte fred og sikkerhet for Tyskland. Bismarck var enig i det britiske forslaget om at Frankrike skulle ta Tunis, og støttet britisk politikk i Tyrkia og Egypt. Men et forslag om en tysk-britisk allianse vakte liten entusiasme på begge sider.
Den britiske okkupasjonen av Egypt innledet en ny fase i forholdet mellom Tyskland og England. Denne okkupasjonen førte til friksjon mellom England og Frankrike, og også andre makter var kjølige overfor okkupasjonen, tysk støtte var derfor viktig for England. Men Tyskland fikk ingenting som motytelse for denne støtten.
Den første alvorlige friksjonen mellom Tyskland og Storbritannia kom med opprettelsen av en tysk koloni i sørvest Afrika (Namibia). En tysk handelsmann som het Luderitz kjøpte et område i Bay of Angra Pequena der han bygde en fabrikk og heiste det tyske flagget. I februar 1883 forhørte den tyske ambassadøren i London seg om det kunne bli gitt britisk beskyttelse til en tysk fabrikk som lå mellom Orange og Little Fish river. Svaret var at det var nødvendig med flere opplysninger om området. I august ble regjeringa i Capekolonien interessert og sendte en kanonbåt for å undersøke.
Den 10. september sendte en tysk chargé d'affaires en uoffisiell forespørsel til Utenriksdepartementet og ba om at tyske myndigheter ble informert om England krevde overhøyhet over Angra Pequena, og i tilfelle på hvilket grunnlag dette ble krevd. Han ville også vite om britiske myndigheter hadde innvendinger mot fabrikkprosjektet til Luderitz. Britiske myndigheter svarte uoffisielt at en Mr. de Pass tidligere hadde krevd rett til å kjøpe området. Men at Hennes Majestets regjering ikke hadde noen krav på området. Ingen forsøk var gjort på å få kravet til Mr. de Pass anerkjent av den britiske regjering og kravet var nesten tjue år gammelt, og i løpet av de nesten tjue årene hadde ingenting vært gjort med det.
Den 16. november 1883 tok tyske myndigheter kravet opp offisielt. Den britiske utenriksministeren Lord Granville svarte den 21. november at England ikke hadde proklamert suverenitet over området men at krav på dette fra en annen makt ville bli betraktet som en overtredelse av legitime britiske interesser.
I de siste månedene av 1883 begynte britiske myndigheter å anstrenge seg for å opprette krav på området ved Agra Pequena. Samtidig var statsministeren i Cape kolonien i London, og han prøvde å få den britiske regjering til å adoptere Monroedoktrinen for Sør Afrika med advarsel om at alle europeiske makter skulle holde seg ute.
Den 31. desember sendte den tyske ambassadøren et brev til Utenriksdepartementet der han siterte dokumenter som viste at England ikke hadde noen krav på området og ba om informasjon om grunnlaget for eventuelle britiske krav. Siden Tyskland pliktet å beskytte tysk handel ønsket han også å få vite om England hadde institusjoner der som kunne sikre legal beskyttelse av tyske undersåtter siden det ville frita Tyskland fra nødvendigheten av å sørge for denne beskyttelsen.
Det gikk seks måneder uten at britiske myndigheter svarte på denne forespørselen. I mellomtida prøvde koloniminister Lord Derby den 5. februar å få regjeringa i Cape til å ta kontroll over Angra Pequena.
Den tyske regjering prøvde etter å ha ventet på svar i fire måneder å ta Angra Pequena i besittelse. Bismarck telegraferte den 24. april 1884 til den tyske konsulen i Cape Town og ba ham erklære offentlig at etablissementet til Luderitz var tatt under tysk beskyttelse. Samme dag ble også myndighetene i London informert om dette.
Det har vært mye kontrovers om dette, siden Lord Granville ikke forsto at Tyskland krevde Angra Pequena. Den tyske ambassadøren i London, grev Munster, mente at det tyske kravet var meningsløst. Den britiske ambassadøren i Berlin, Lord Ampthill, forsikret om at ingen avgjørende tysk handling var foretatt.
McCullough skriver at det har blitt framholdt at en tysk meddelelse fra februar 1883 som brukte termen "beskyttelse" til å mene noe mindre enn annektering forvirret de britiske ministrene og fikk dem til å tro at Bismarck ikke hadde foretatt noen avgjørende handling. Etter som denne meddelelsen aldri har blitt motsagt hadde de rett til, etter dette synet, å nekte å tro at Bismarck virkelig erklærte Angra Pequena som del av det tyske keiserdømmet. I lys av Munsters insistering på å benekte ethvert britisk krav i brevet fra 31. desember, og Derbys bestemte forsøk på å etablere et britisk krav, er det vanskelig å ta dette argumentet alvorlig, skriver McCullough.
Den britiske regjeringa forsatte i hvert fall å insistere på at selv om det ikke var britiske krav på området så hadde den rett til å ekskludere andre makter fra området fordi området lå så nært britiske bosetninger.
Til slutt, etter mange oppfordringer fra kolonidepartementet, gikk regjeringa i Cape med på å ta kontroll over Angra Pequena, og Tyskland ble informert om at tyske undersåtter ville bli gitt beskyttelse under det britiske flagget. Bismarck nektet å akseptere dette britiske kravet, og den tyske retten til å kolonisere Angra Pequena ble endelig innrømmet den 14. juli 1884.
McCullough skriver at britiske historikere har utført mirakler av dobbelt-tenkning i sine forsøk på å bruke denne episoden som et eksempel på Bismarcks trikserier. I følge A. J. P. Taylor var Bismarck aldri interessert i kolonier, men var ute etter å krangle med Storbritannia. William Aydelotte peker korrekt i boka Bismarck and British Colonial Policy på at det Bismarck ønsket som gjengjeld for støtte i Egypt var at England skulle gi en fair behandling av tyske handelsinteresser og oversjøiske interesser.
Det har blitt skrevet mye om hvorfor Bismarck utviklet en kolonipolitikk. Bismarck forsto behovet for å fremme eksport for å støtte opp om den industrielle økonomien. Bismarck kom med mange tiltak for å støtte eksportindustriene, som transportstøtte og opprettelse av banker og konsulat i oversjøiske land. Bismarck lot private interesser gå først. Den sterke imperialistiske ekspansjonen til de store imperialistmaktene på 1880-tallet fikk Bismarck til å tro at Tyskland kunne bli avstengt fra store markeder.
Denne affærene setter søkelyset på at den britiske regjeringa konstant nektet å akseptere tanken på at tyske støtte til britisk politikk skulle bli gjengjeldt med britisk godvilje overfor Tyskland. Tyskland ble betraktet som en underordnet makt som det kunne stilles krav til, men som ikke kunne stille motkrav.
Bismarcks inntrykk av at Gladstones regjering var bestemt på å motsette seg tysk kolonisering og handel i Afrika førte til et forsøk på å samarbeide med Frankrike. Den franske regjeringa som ble ledet av Jules Ferry stod rede til å delta i samarbeidet for å sikre at Afrika skulle være åpen for handel med alle makter. Resultatet var Berlinkonferansen i 1884-85, som opprettet avgrensede innflytelsessfærer og etablerte doktrinen om at territorier kunne bli krevd bare ved effektiv okkupasjon. Alle andre områder skulle være åpne for fri handel.
McCullough skriver at tilnærmingen mellom Tyskland og Frankrike bare kunne bli midlertidig så lenge Alsace og Lorraine var tysk. Da Ferrys regjeringa gikk av i slutten av mars 1885 tok det ikke lang tid før samarbeidet var slutt. Da Lord Salisbury overtok i England vendte Bismarck tilbake til sin vennlige politikk overfor England. Men Gladstones nye, korte periode ved makten forsuret forholdet til Tyskland, og tyske kolonikrav ble konsekvent motarbeidet av Storbritannia. Da Gladstones regjering på nytt ble erstattet av Lord Salisbury i juli 1886 ble forholdet til Tyskland igjen bedre, og det ble oppnådd enighet mellom de to maktene om interessesfærer i Øst-Afrika.
Middelhavsavtalen fra 1887 hadde ført Storbritannia i nært samarbeid med Italia og Østerrike. Og dette forbedret også forholdet mellom Tyskland og England enda mer.
Bismarcks avgang i mars 1890 førte ikke til noen umiddelbar forandring, men Salisbury var redd for at tysk politikk kunne bli mindre forutsigelig og stø. Forholdet mellom de to regjeringene var godt under den følgende Balkankrisen. At Tyskland nektet å fornye den hemmelige avtalen med Russland var ikke ment som et brudd med Russland, men som en forenkling av det kompliserte alliansesystemet til Bismarck.
Uenigheter om kolonispørsmål i Øst-Afrika hadde forstyrret det gode forholdet mellom England og Tyskland, og samtaler om problemene var begynt allerede mens Bismarck satt ved makten. De sakene som var oppe var avgrensing av interessesfærene i Øst-Afrika, rivalisering om kontroll over Zanzibar og stridigheter mellom det britiske og det tyske østafrikakompaniet. Salisbury forslo mekling, noe som ble akseptert av Tyskland, men viste seg å være unødvendig. Forhandlingene ble midlertidig avbrutt, men gjenopptatt av Bismarcks etterfølger, von Caprivi. Da Salisbury tilbød å avstå Helgoland til Tyskland var veien åpen for tyske innrømmelser som førte fram til enighet og en avtale. Tyskerne betraktet Helgoland som svært viktig.
Under araberkrigen i Nord Nyasaland (1893-95) samarbeidet Tyskland med England om å få slutt på slavehandelen i området og å forhindre at araberne importerte våpen og ammunisjon inn i området.
Tyskland fortsatte å støtte engelsk politikk i Egypt. I 1890 deltok Tyskland i konverteringen av den egyptiske gjeld, og den tyske regjering støttet England mot Frankrike i spørsmålet om tyrkisk overhøyhet.
Gjennom hele perioden 1890-95 var det et konsistent mål for Tyskland å bringe England i et nærmere forhold til Trippelalliansen. Italia var nøkkelen til problemet siden Italia var viktig for den britiske posisjonen i Middelhavet. Et forsøk fra Italia, støttet av Østerrike og Tyskland, på å oppnå en mer bindende forpliktelse for forsvar av Italia mot Frankrike lyktes i å oppnå en forsikring fra Storbritannia, men ingen bindende forpliktelse. Når Russland truet Konstantinopel eller Frankrike rykket fram i Marokko anbefalte Tyskland regelmessig Østerrike og Italia å handle sammen med England og ikke la seg føre inn i krig uten britisk støtte.
Selv om hver britisk regjering i denne perioden så til Tyskland etter støtte mot Frankrike og Russland, og Trippelalliansen generelt ble sett på som en garantist for freden, ble det ikke sett på som mulig for Storbritannia å komme med uttrykte forpliktelser. De vaklende konservative regjeringene under Salisbury var for svake og utrygge til at de inngikk bindende forpliktelser, og de liberale regjeringene under Gladstone var ikke vennlig innstilt overfor Tyskland.
Tyskland samarbeidet også noen ganger nært med Russland og Frankrike for å prøve å skremme Storbritannia inn i et nærmere forhold til Trippelalliansen. Dette var ikke vellykket. Dette er i det minste en del av forklaringa på den harde linjen som Tyskland tok ved Kongoavtalen av 12. mai 1894. Grev Paul Hatzfeld-Wildenburg foreslo den 1. juni at Tyskland skulle gå sammen med Frankrike i å motsette seg avtalen for å legge press på Storbritannia og gjøre henne mer medgjørlig. Tyskland hadde allerede protestert mot artikkel III i denne avtalen siden den ville føre til at tysk Øst-Afrika ble innringet av engelske territorier, noe Tyskland klart hadde motsatt seg i den engelsk-tyske avtalen fra 1. juli 1890. Baron Friedrich von Holsteins senere forslag om å gå sammen med Frankrike og Russland for å oppnå bestemte mål hadde samme målsetning. I et memorandum fra 30. desember 1895 skrev han at England ikke ville forstå nødvendigheten av å tilnærme seg Trippelalliansen før hun fant at Trippelalliansen ikke ville følge hennes ledelse under enhver omstendighet.
I mens ble det offisielle Storbritannia karakterisert av en økende fiendtlighet overfor Tyskland. Den liberale regjeringa så det som uakseptabelt å samarbeide med Tyskland. McCullough skriver at det ble tatt som garantert at Tyskland ville støtte britisk politikk, men et hvert forsøk på å oppnå en vennlig holdning som gjengjeld ble sett på som forsøk på utpressing. Storbritannia så med uvennlige øyne både på at Tyskland hadde skaffet seg kolonier og på de tyske koloniene, og også på tysk økonomisk innflytelse i andre områder.
McCullough nevner som eksempel på hvordan britiske liberale politikere så på tysk økonomisk virksomhet utenfor Europa at Sir Edward Grey, som var britisk utenriksminister, hevdet at det kom "en form for ultimatum" fra Berlin i forbindelse med anbudskonkurranse om å bygge jernbaner i Tyrkia der det skal ha blitt bedt om at britiske selskap sluttet å konkurrere om å bygge jernbaner i Tyrkia, og der Tyskland truet med å dra tilbake sin støtte til britisk politikk overfor Egypt dersom "ultimatumet" ikke ble tatt til følge. McCullough går gjennom denne saken, og kommer fram til at Berlin aldri kom noen henvendelse i denne saken som kan tolkes som et ultimatum, og at den tyske støtten til den britiske politikken i Egypt fortsatte uten avbrudd.
McCullough skriver at tyskhaterne i England brukte denne saken til å reise motvilje i Storbritannia mot Tyskland, som det framgår av memoarene til Grey. Disse forsøkene på å reise motvilje mot Tyskland var så vellykkede at de feilaktige påstandene om et tysk ultimatum ble gjentatt i bøker.
I Storbritannia mente man at Tyskland var et kontinentalt land som ikke trengte kolonier, og at tyske forsøk på å skaffe seg kolonier derfor måtte være styrt av onde hensikter og et ønske om å utfordre Storbritannias stilling i verden.
Samtidig ble Storbritannia alarmert av den svært sterke økonomiske veksten i Tyskland, og av Tysklands sterkt voksende utenrikshandel. Det ble klart at den tyske økonomien vokste langt raskere enn den britiske økonomien. Aviser begynte å skrive om Tyskland som en økonomisk og kommersiell rival til Storbritannia. Britiske aviser omtalte Tyskland som Storbritannias farligste industrielle konkurrent.
Tysk økonomisk virksomhet gjorde seg også gjeldende i andre verdensdeler, og dette irriterte britene sterkt. I desember 1895 erklærte Morning Post at hele handelen på Sør-Amerika var kontrollert av tyske handelsmenn. Også i Afrika gjorde tysk handel seg gjeldende. I Transvaal vokste tysk virksomhet sterkt fra 1889 til 1894. Og en alvorlig økonomisk konflikt oppstod.
Selv om den tyske handelen og økonomien vokste så vokste også britisk økonomi og handel, om ikke så raskt som den tyske.
Transvaal var nesten blitt en uavhengig stat, men den britiske regjering mente at ingen annen makt hadde noe å si der mens Storbritannia i følge konvensjonen av 27. februar 1884 hadde rett til å intervenere under bestemte omstendigheter. Transvaal motsatte seg at Storbritannia skulle ha overhøyhet over området; det var heller ikke nevnt i konvensjonen. Britisk autoritet i forhold til Transvaal var bare nevnt i artikkel IV i konvensjonen, der det stod at Transvaal bare kunne inngå avtaler med andre makter, eller med innfødte stammer, med tillatelse fra Storbritannia.
Det var blitt funnet gull i Transvaal i 1884 og det hadde ført til at mange utlendinger hadde strømmet til Transvaal, først og fremst engelskmenn, som i 1885 utgjorde omkring to tredjedeler av befolkninga i Johannesburg. I følge en artikkel av Cecil Rhodes i The Graphic eide utlendinger halvparten av landet, ni tiendedeler av rikdommen og betalte nitten tjuedeler av skattene, men hadde ingen borgerretter. Det ble hevdet at utlendingene ble undertrykt av myndighetene i Transvaal. Det ble agitert for at utlendingene skulle få stemmerett i Transvaal, og dette motsatte boerne seg siden de hadde blitt en minoritet.
Rhodes og forbundsfellene hans var interessert i at jernbanene deres lyktes, og de var avhengig av handelen med Johannesburg. En ny jernbanelinje fra Delagoa Bay til Johannesburg utfordret monopolet til Cape railway systemet. Rhodes hadde forgjeves prøvd å komme til en ordning med president Paul Kruger som ville beskytte investeringene hans og sette ham i stand til å bygge jernbanelinje fra Cairo til Cape.
Tidlig i 1895 besluttet Rhodes og forbundsfellene hans seg for å gå sammen med National Union, som ville representere utlendingene i Transvaal, og som planla en revolusjon i Johannesburg. Rhodes skaffet våpen og ammunisjon til veie og ville hjelpe til med å sette inn en politistyrke fra South Africa Company. Dette førte til Jamesonraidet.
Den 26. desember 1895 ga National Union ut et manifest til innbyggerne i Johannesburg der det ble krevd reformer, og svar på kravene innen 6. januar. De viktigste kravene var lik stemmerett og likestilling av nederlandsk og engelsk språk og lik utdanning for alle og fri handel med afrikanske produkt.
Da Jameson gikk inn i Boerrepublikken den 30. desember hadde bevegelsen i Johannesburg brutt sammen og utlendingene var ikke i stand til å støtte Jameson. Høykommisæren for Sør Afrika, Sir Hercules Robinson, sendte en beskjed til Jameson der det ble sagt at den britiske regjering fordømte handlingen hans og ba ham om å vende tilbake. Men Jameson tok ikke hensyn til dette, og fortsatte. Jamesons styrke møtte et stort antall boere, og Jamesons styrke på omkring 600 mann måtte overgi seg.
Tyskland hadde fått betydelige interesser i Transvaal, og mange tyskere hadde reist dit. Tyske investeringer skal ha vært på 500 millioner mark i Transvaal og det skal ha vært 15.000 tyskere i Johannesburg. Baron Marschall von Bieberstein insisterte på at Tyskland skulle kreve at status quo ble opprettholdt i Transvaal, og det var den alminnelige holdningen i Tyskland.
Den britiske regjeringen ville ikke vite noe av Jameson, og Salisbury informerte Hatzfeld-Wildenburg om at Jameson hadde fått ordre om å trekke seg tilbake og at England ikke hadde noen intensjon om å overta Transvaal. Nå gjorde tyskerne den fatale feilen at de sendte et telegram til Kruger der de gratulerte ham med å ha lyktes i å forsvare sitt lands uavhengighet uten å be om hjelp fra vennlige makter.
Salisburys regjering reagerte rolig på dette telegrammet, men det førte til stort oppstyr i britiske aviser og sterke antityske følelser. Referansen til vennlige makter ble tolket slik at Tyskland ville ha gitt hjelp til myndighetene i Transvaal om de hadde bedt om det dersom England hadde prøvd å underlegge seg Transvaal. Dette ble sett på som en utålelig fornærmelse.
McCullough spør om hvorfor reaksjonen på telegrammet ble så sterk i England. Den amerikanske presidenten Grover Cleveland hadde sendt ut en langt mer fornærmende tekst i forbindelse med disputten om Venezuelas grense uten at det hadde ført til stor oppstandelse.
Grunnen må finnes i den britiske oppfatningen av og holdningen til Tyskland. En grunn til oppstandelsen var skuffelse siden man i England regnet Tyskland som et pasifiserende element i forhold til Frankrike og Russland, Tyskland ble altså regnet som et forsvarsverk for England i forhold til disse landene, og med dette telegrammet opptrådte ikke Tyskland som ventet.
Telegrammet til Kruger markerte et avgjørende vendepunkt i britisk politikk. I England hadde man begynt å diskuterer farene ved å velge å være isolert, og mulighetene for å velge allierte i Europa. Før 1896 hadde Tyskland blitt sett på som den gunstigste partneren, men etter telegrammet til Kruger ble Russland foretrukket framfor Tyskland i den britiske offentligheten. Selv om britiske myndigheter fortsatt en gang i blant kunne samarbeide med Tyskland, så ville ikke lenger befolkninga akseptere en formell allianse med Tyskland.
Den tyske regjeringa trodde fortsatt at England ville slutte seg til Trippelalliansen, selv om det var mistillit til England i opinionen. Men i England var opinionen blitt så fiendtlig innstilt til Tyskland, skriver McCullough, at en allianse med Tyskland ikke lenger var mulig.
I 1898 begynte en ny fase i britisk utenrikspolitikk. I England trodde man at England ikke lenger kunne stole på tysk vennskap, og tanken på en kontinental allianse mot England vekket tanken på England burde finne allierte på kontinentet, selv om det ikke var noen enighet om dette.
I 1898 kom Salisbury med en tilnærming til Russland da han foreslo at de to landene skulle samarbeide i China. Da det ble klart at Russland var umettelig ble forhandlingene avbrutt.
Da forhandlingene med Russland hadde brutt sammen gjorde koloniminister Joseph Chamberlain et uoffisielt forsøk på å komme fram til grunnlag for en enighet med Tyskland. Ingen av de to regjeringene kom med noe offisielt initiativ.
Den 29. mars 1898 sa Chamberlain i en uoffisiell samtale til Hatzfeld-Wildenburg at England ikke lenger ville være isolert, men ønsket å komme fram til en forståelse med Tyskland. Men den tyske regjeringa fant Chamberlains tanke om allianse mellom Tyskland og England utilfredsstillende, og ville ikke føre samtalene videre. Bernhard von Bülow, den tyske utenriksministeren, mente at en avtale mellom de to landene risikerte å bli forandret ved et regjeringsskifte, og trodde at den ikke ville være pålitelig. Lord Salisbury ga den 29. mai 1901 uttrykk for at han ikke trodde at Tyskland ville være en pålitelig alliansepartner.
Da Chamberlain så at forslaget hans ikke ble akseptert forsøkte han på nytt å få Tyskland med på et samarbeid i China. Chamberlain foreslo at China skulle deles inn i innflytelsessfærer, der Tyskland skulle få en sfære som lå mellom den britiske sfæren og den russiske sfæren, og slik ville den tyske sfæren beskytte den britiske mot russisk grådighet. Tyskerne ville ikke delta i dette.
Tyskland var skeptisk overfor en allianse med England som satte Tyskland i fare for å komme i krig med Frankrike eller Russland siden England kunne ha mulighet til å holde seg utenfor denne eventuelle krigen. Tyskland var skeptisk til Englands mulighet til å gå i allianse med Russland, og denne muligheten oppstod bare ved det russiske nederlaget i krigen mot Japan. Dessuten burde offentligheten først forberedes om en at en tilnærming foregikk før en allianse kunne bli inngått.
Det første tegnet på en begynnende tilnærming mellom England og Tyskland kom fra drøftinger om Portugals kolonier. I juni 1898 hadde Luiz de Soveral blitt sendt til London for å ta opp et lån med inntektene fra Angola, Mocambique og Timor som sikkerhet, med mulighet til også å sette Portugals suverenitet over de afrikanske koloniene inn som pant for lånet. Tyskland mente at det ville være ufordelaktig om bare England skulle være långiver, og ba om å få delta som långiver. Tyskland ba også om at England og Tyskland ble enige om å dele de portugisiske koloniene dersom Portugal ikke greide å betale lånet. Tyskland synes å ha trodd at Lord Salisbury var opptatt av å få tak i de portugisiske koloniene, noe han ikke synes å ha vært, og at England trengte tysk støtte i Afrika, spesielt i Egypt, og derfor burde samarbeide med Tyskland om forholdene i Afrika.
Til slutt kom partene til en enighet der de skulle gjøre hverandre oppmerksomme på lån som ble gitt til Portugal med inntektene fra koloniene som sikkerhet. En av dem ville overta administrasjonen av tollen på tildelte steder dersom Portugal ikke betalte sine lån. Det ble inngått en hemmelig avtale som sikret at dersom Portugals integritet ikke kunne opprettholdes skulle England og Tyskland motsette seg at noen annen makt intervenerte og ingen ville fremme krav i territorier tildelt den annen makt.
Salisbury gjorde alt som stod i hans makt for at Portugals kolonier ikke skulle bli delt mellom England og Tyskland.
Tyskerne trodde at Salisbury hadde ført dem bak lyset ved å oppgi tanken på å erverve de portugisiske koloniene, mens britene mente at tyskerne hadde vist seg som grådige. Men i løpet av 1890-årene skaffet Tyskland seg bare 1000 square miles med koloniterritorium, mens England la under seg nesten to millioner square miles koloniterritorium bare i Afrika.
Påstanden om at Tyskland kom for sent til å delta i inndelingen av Afrika og Asia i kolonier stemmer ikke, skriver McCullough. Fra 1890 til 1914 la det britiske imperiet under seg mer enn to millioner square miles, mens Tyskland bare la under seg 102.000 square miles, alt gjennom forhandlinger. Og samtidig la Frankrike under seg Marokko med britisk støtte til å ekskludere Tyskland.
Det neste som forstyrret forholdet mellom Tyskland og Storbritannia var uenighet om Samoa. Handelen på Samoa var stort sett blitt utviklet av tyske handelsmenn, og metodene for å tørke kokosnøtter og behandle kokosolje var blitt forbedret av et tysk selskap. Handelen på Samoa ble dominert av tyske selskap på 1870- og 1880-tallet. På 1880-tallet ble også handelsmenn fra USA og England interessert i handelen på Samoa, og det ble rivalisering mellom de tre gruppene. Men ingen av de tre regjeringene var interessert i Samoa, selv om alle undertegnet avtaler med de innfødte myndighetene i 1878 og 1879.
I 1889 etablerte en konferanse i Berlin et oppsyn med Samoa som ble delt mellom Tyskland, USA og England. Men det gjorde ikke slutt på rivaliseringen mellom dem. Tyskland kom med forslag om deling av områdene i Stillehavet, men begge de andre to satte seg mot en løsning som ville gi Tyskland kontroll over Samoa.
Da kongen av Samoa døde i 1898 ble det uenighet om hvem som skulle bli ny konge. Tyskland foreslo først å dele øyene. Britene satte seg mot dette, siden Australia ikke ville gå med på det. Det var to grupperinger på Samoa som begge ville ha den nye kongen utnevnt fra sin gruppe. Den ene gruppen ble støttet av Tyskland og den andre av England og USA. Saken ble midlertidig løst gjennom en seks veker lang krig mellom den tyskstøttede grupperingen og marinestyrker fra USA og England.
Chamberlain ønsket å samarbeide med Tyskland og kom derfor med flere forslag om utveksling av koloniterritorier, blant annet et som ville ha gitt Tyskland en verdifull erstatning for Samoa. Men Tyskland ga ikke opp kravet på Samoa, og til slutt fikk Tyskland en del av Samoa.
Utbruddet av Boerkrigen førte til at deler av tysk presse uttrykte aversjon mot England, selv om den tyske regjering inntok en vennlig holdning overfor England. Motstanden mot Englands krig mot boerne var sterkere i Frankrike enn i Tyskland, og ble uttrykt langt sterkere i Frankrike.
Under boerkrigen ble det spredt rykter i England om at tyske soldater var sendt for å hjelpe boerne, og at tyske offiserer ledet boerhæren. Denne mistroen til Tyskland førte til at tyske handelsskip ble stoppet og undersøkt for kontrabande til boerne, uten at noe ble funnet. Blant annet ble et tysk skip internert i Aden i seks dager.
Dette førte til angrep i tysk presse. Britene gikk til slutt med på ikke å undersøke tyske skip som var så langt unna Sør Afrika som Aden, og til å betale erstatning for at et tysk postskip var blitt holdt tilbake i tre veker, og ikke å undersøke flere postskip.
Wilhelm II besøkte England i november 1899. Chamberlain hadde samtaler med keiseren og Bülow. Chamberlain trodde fortsatt at Tyskland og England var naturlige allierte, "siden den umiddelbare trusselen mot britiske interesser oppstod fra den ekspansjonistiske politikken til Frankrike og Russland", og ville diskutere en allianse.
Chamberlain sa at han ønsket en alminnelig forståelse mellom England, Tyskland og USA. I følge Bülow svarte Wilhelm II at det ikke var britisk tradisjon å inngå formelle allianser, og at Tysklands forhold til Russland gjorde en alminnelig tilnærming uønsket. Wilhelm II foreslo at man heller skulle gå inn for spesielle avtaler.
Bülow sa til Chamberlain at dersom Chamberlain ønsket en engelsk-tysk-amerikansk gruppering burde han arbeide for godt forhold mellom Tyskland og USA i politikk og forretningsliv. I en tale som Chamberlain holdt i Leicester gikk Chamberlain inn for en allianse av England, Tyskland og USA. Dette viste seg å være forhastet og grunnløst.
I samtaler med Balfour og Lansdowne fikk Bülow inntrykk av at de begge var mindre interessert i en engelsk-tysk allianse enn det Chamberlain var. Balfour sa at alle ønsket tilnærming til Tyskland, og selv ville han ikke motsette seg at tyskere bygde jernbane i Anatolia, men det var klart at det var en begrenset tilnærming som ble ønsket.
Vinteren 1900 foreslo Russland at Russland sammen med Frankrike og Tyskland skulle legge press på England for å få en slutt på boerkrigen. Den tyske regjering nektet å delta i en slik aksjon, men det oppstod en myte i England om at forslaget opprinnelig hadde blitt tenkt ut i Tyskland.
Under Boxeropprøret samarbeidet Tyskland og England på en fredelig måte. Tyskerne ville ikke at England skulle få monopol på Yangtsedalen, og i august 1900 foreslo keiseren at England og Tyskland skulle bli enige om den åpne dørs politikk i området, og at også Frankrike, USA og Japan skulle bli invitert til å delta. Britene ønsket først og fremst at tyskerne skulle blokkere for russisk frammarsj i China, og de så dette som en mulighet til å fremme sitt mål, og signerte avtalen den 15. oktober 1900.
Den første bestemmelsen i avtalen forpliktet regjeringene til å arbeidet for prinsippet om at kinesiske havner skulle være åpne for handel i alt kinesisk territorium, og den andre bestemmelsen gikk ut på at de ga løfte om å opprettholde de "territoriale forhold" i China. England og Tyskland skulle rådføre seg med hverandre om en tredje makt prøvde å skaffe seg territoriale fordeler, og andre makter skulle bli bedt om å holde seg til den åpne dørs politikk.
Tyskerne gjorde det fra begynnelsen av klart at de ikke ville motsette seg russisk ekspansjon i Manchuria. McCullough gir flere kilder for dette.
Den britiske regjering, med unntak for Salisbury, var blitt stadig mer imøtekommende overfor tanken om en allianse med Tyskland. Kort etter at Lansdowne var blitt utenriksminister ble diskusjon om engelsk-tysk allianse tatt opp igjen for siste gang. Diskusjonene førte ikke til noe, og de var til dels preget av misforståelser.
Tanken om en mulig engelsk-tysk allianse døde i desember 1901 da Lansdowne foreslo en avtale der de to maktene skulle være enige om å opprettholde freden, å opprettholde status quo ved strendene til Middelhavet, Adriaterhavet, Egeerhavet og Svartehavet, å støtte fri ferdsel i den Persiske Gulf og forhindre at andre makter slo under seg territorier der, å samarbeide om å føre videre denne politikken og å rådføre seg med hverandre når disse interessene var truet. Han mente at denne avtalen ville være fordelaktig for England, men om den ville innebærer fordeler for Tyskland var vanskelig å si. Salisbury motsatte seg selv denne uskyldige avtalen. Den tyske ambassadøren i London sa at Tyskland ikke var interessert i spesialavtaler.
Da britene forstod at det var lite trolig at de ville få en avtale med Tyskland forhandlet de først fram en allianse med Japan. Den ble undertegnet i januar 1902. Den gikk ut på at de skulle komme til hverandres hjelp dersom en av partene kom i krig med mer enn en annen makt. Den sikret at dersom det skulle bli krig mellom Japan og Russland ville England hindre Frankrike i å gripe inn. Japanerne foreslo at Tyskland skulle bli invitert til å delta i avtalen, men Lansdowne motsatte seg dette.
McCullough skriver at mange engelske skribenter har spottet de tyske lederne for at de var så dumme at de ikke forstod at England trengte en alliansepartner, og at Tyskland kunne ha blitt denne alliansepartneren. McCullough skriver at det at denne alliansen ikke ble virkeliggjort også var et svært stort tap for England for det førte til at England led svært store tap og ble redusert til en annenrangs stormakt.
Det var feilberegninger på begge sider, og de skyldtes at Russlands militære makt ble overvurdert av begge parter. Den tyske frykten for Russland førte til at Tyskland bare ville inngå en allianse dersom den fullt ut garanterte at det ville komme britisk hjelp dersom denne alliansen førte Tyskland inn i krig mot Russland og Frankrike. Den britiske frykten for Russland førte til at England kom til at enten måtte tysk hjelp i en eventuell militær konfrontasjon med Russland sikres, eller så måtte England komme til en forståelse med Frankrike og Russland. Dessuten greide ikke England å vurdere Tysklands militære styrke riktig, og dermed greide ikke England å verdsette nytten av en allianse med Tyskland, eller hva det kunne koste å gå inn i en allianse som var fiendtlig overfor Tyskland. McCullough skriver at England vurderte heller ikke fullt ut hva det ville føre til å gi opp forbindelsen til de maktene som gikk inn for å opprettholde status quo til fordel for å slutte seg til den ekspansjonistiske politikken til Frankrike og Russland.
H. W. Koch har skrevet at det tyske Utenriksdepartementet var oppriktig interessert i en allianse med England i 1901. På dette tidspunktet hadde tysk flåtepolitikk ingen betydning for forhandlingene. Koch bekrefter at det ikke kom noe seriøst tilbud fra verken Chamberlain eller Lansdowne, og peker på at det britene ønsket var støtte fra Trippelalliansen uten en formell avtale. Britene hadde ingen interesse av å støtte Østerrike, men håpet at de kunne få tysk støtte uten selv å forplikte seg.
Siden britene aldri satte fram noe forslag om en avtale er det vanskelig å vurdere om det var mulig å oppnå en avtale. Det som er sikkert er at England ikke ville slutte seg til Trippelalliansen. Og det er tvilsomt at en avtale mellom Tyskland og England ville ha blitt akseptert i England, og den ville stadig ha blitt revurdert av skiftende britiske regjeringer.
Tyskland gjorde rett i ikke å ville oppgi Østerrike mens Tyskland var utsatt for fare for å bli angrepet av Frankrike og Russland. Uten tysk støtte ville Østerrike enten gå i oppløsning eller bli dominert av Russland. Det ville være uklokt for Tyskland å bytte Østerrike mot vage løfter om støtte fra et engelsk ekspedisjonskorps dersom Russland og Frankrike angrep Tyskland.
Det var svært vanskelig for tyskerne å forutse at England ville komme til forståelse med det ekspansjonistiske Russland. Det er tvilsomt at det ville ha skjedd dersom ikke Japan hadde greid å stoppe Russlands imperialistiske frammarsj i det Fjerne Østen. Dette nederlaget snudde den russiske imperialismen mot Europa.
Den første hendelsen som vakte offentlig vrede var forsøk på å samarbeide med Tyskland om å kreve inn Venezuelas gjeld. Tyskland hadde foretrukket en fredelig blokade, men Lord Lansdowne foreslå å ta en venezuelansk kanonbåt. Til slutt aksepterte Tyskland dette forslaget, og etter hvert også britiske forslag om framgangsmåte. Den 2. desember informerte Lansdowne tyskerne om at man måtte avgjøre hva man ville foreta seg dersom beslagleggelsen av kanonbåten ikke førte til ønskede resultat. Britene foretrakk en blokade, mens tyskerne foreslo tiltak som var krigshandlinger. Tyskerne aksepterte dette synspunktet, og de to regjeringene gikk sammen om å utføre tiltakene.
Den britiske ambassadøren i Washington rapporterte at det var irritasjon over bombardement og senking av venezuelanske skip, og mistanker omkring Tysklands intensjoner. Tyskerne ble mistenkt for å "bruke" britene. Men to dager senere kom en meddelelse fra Lansdowne til Sir Frank Lascelles der det ble sagt at den tyske regjering var "forberedt til på hvert punkt å akseptere de forslag som vi har kommet med overfor dem". Ei veke senere rapporterte den britiske ambassadøren i USA at Lord Cranbournes uttalelse om at britiske skip ikke hadde deltatt i senkningen av skip tilhørende Venezuela, og oppstyret mot samarbeid med Tyskland i engelsk presse, hadde ført til at stemninga hadde blitt mer gunstig for Storbritannia og mer fiendtlig overfor Tyskland.
I følge de tyske rapportene deltok et britisk skip i aksjonen mot de venezuelanske skipene og festningen ved Puerto Cabello. Og bombardementet av Puerto Cabello den 13. desember ble foretatt etter initiativ av kommandør Montgomery, kaptein på H.M.S. Charybdis. Montgomery hadde kommet til Puerto Cabello og oppdaget at kapteinen og mannskapet på det britiske skipet Topaz var satt i fengsel og hadde blitt mishandlet, og at kapteinen hadde blitt tvunget til å fire flagget. Montgomery forlangte en unnskyldning og forsikring om at slikt ikke skulle skje på nytt. Da dette kravet ikke ble innvilget bombarderte han festningene Libertador og Vigia og gikk på land og ødela kanonene deres. Rapporten hans inneholdt setninga: "Den tyske kommandøren støttet meg på den mest lojale måte."
Den britiske regjeringa bestemte seg raskt for at det var viktigere å ha et godt forhold til USA og å formilde britisk opinion enn å holde avtaler med Tyskland. Da festninga San Carlos ved Maracaibo den 17. januar skjøt på et tysk skip og kommandanten bombarderte og ødela festninga nektet den britiske øverstkommanderende å støtte det tyske skipet. Lansdowne var enig i dette, og admiralitetet telegraferte at britiske skip ikke skulle delta i voldsomme aksjoner. Britene hadde selv insistert på en krigsblokade, skriver McCullough, og hadde selv bombardert en festning med tysk støtte, men nå ville de framstille seg som uskyldige lam og kastet Tyskland til ulvene. Britisk presse raste mot Tyskland.
McCullough bemerker at det er interessant å legge merke til at da felles engelsk-tysk aksjon mot Venezuela først ble foreslått var keiseren enig på den betingelsen at det bare skjedde "dersom vi kan bli forsikret om at britene ikke vil utnytte muligheten til å gjøre amerikanerne mistenksomme overfor oss og slik svekke virkningen av min brors besøk". Keiser Wilhelms bror skulle besøke USA. Da regjeringa i Venezuela prøvde å splitte Tyskland fra England ved å tilby å betale de tyske kravene mot at Tyskland ikke samarbeidet med England hadde den tyske regjeringa nektet å følge opp dette forslaget.
Det var planlagt at keiser Wilhelm skulle besøke den britiske kongen omkring denne tid. Dette benyttet britisk presse til å så tvil om tyske hensikter. Store deler av pressen mente at tyskerne var ute etter ett eller annet som ville være uheldig for Storbritannia, og den skrev at Storbritannia burde ha minst mulig kontakt med Tyskland.
I mens foregikk det forhandlinger mellom Frankrike og England med tanke på en tilnærming. Den franske utenriksminister Théophile Delcassé hadde lenge ønsket en avtale med England, og så tidlig som 1. september 1898 hadde han fortalt den britiske ambassadøren i Paris at han alltid hadde ment at en forståelse mellom Frankrike, Russland og England var ønskelig. Men på den tida håpet han fortsatt på å drive britene ut av Egypt.
Fashodakrisen overbeviste en viktig gruppe franske kolonialister om at Frankrike burde slutte å motsette seg engelske intensjoner i Egypt og heller gå inn for å legge under seg Marokko. I 1903 greide de å omvende Delcassé til dette standpunktet.
Delcassé ble entusiastisk over tanken på å erobre Marokko, og så for seg et StorFrankrike rundt Middelhavet, men en stund tenkte han på å erobre dette uten en avtale med England. Først inngikk han en avtale med Italia som anerkjente at Frankrike kunne utvide sin innflytelse i Marokko og at Italia kunne utvide sin innflytelse i Tripoli. I følge avtalen kunne Italia opprette suverenitet over Tripoli dersom Frankrike opprettet suverenitet over Marokko.
Etter at denne avtalen var inngått prøvde Frankrike å forhandle med Spania om en framtidig deling av Marokko. Forhandlingene med Spania førte imidlertid ikke fram til den avtalen som Frankrike ønsket seg.
I mars 1901 tok Frankrike den første kontakten med England for å forhandle om Marokko. Paul Cambon foreslo en avtale som ville gi Frankrike frie hender i det indre av Marokko mens England fikk kysten av Marokko. Lansdowne beskrev dette for Joseph Chamberlain som et forslag som medførte at "vi skulle være føyelige overfor den intenderte franske plyndring av Marokko". Han sa at landet "tilhørte ikke oss". Og han så ikke hvordan Frankrike og England kunne offentliggjøre at de hadde kommet fram til en enighet på et så tvilsomt grunnlag. Chamberlain svarte at "dersom vi skal diskutere et så stort spørsmål som Marokko så husk at tyskerne vil ha noe å si - og både de og vi vil ha kompensasjon".
Fransk tilnærming til England sommeren 1902 fikk ikke et oppmuntrende svar. Cambon rapporterte om en diskusjon med Lansdowne om en mulig avtale om Siam og Marokko. Cambon hadde foreslått at Frankrike og England skulle samarbeide om å holde Tyskland ut av Siam. Om Marokko hadde han tilbudt frihandel og nøytralisering av Tangier. Han nevnte også at dersom Marokko ble likvidert burde Spania få en innflytelsessfære. Lansdowne hadde svart at han "betraktet med den største engstelse tanken om å provosere fram en internasjonal kontrovers" over Marokko. Videre ga han uttrykk for at en for tidlig "likvidering" av Marokko ville "med sikkerhet føre til alvorlige komplikasjoner".
Denne samtalen må ha fått Delcassé til å forstå at det var viktig å late som om Frankrike ville opprettholde status quo i Marokko. Delcassé forstod at han burde ikke snakke om å likvidere Marokko, selv om han skulle komme til å gjøre det.
Høsten 1902 ga Lansdowne uttrykk for at ingen makt ville bli gitt frie hender i Marokko. Men økende uroligheter i Marokko i desember fikk den britiske regjering til å tro at Marokko kunne gå i oppløsning, og at britene ikke ville være i stand til å hindre at franskmennene overtok landet. Lansdowne besluttet derfor at noe burde reddes for Storbritannia før det var sent. Da Cambon på nytt i slutten av desember ville diskutere "likvidering" av Marokko var derfor Lansdowne rede til å diskutere dette.
Den 31. desember 1902 innledet Paul Cambon samtaler, med klare instruksjoner fra Delcassé, om Marokko med Storbritannia. Han begynte med å påstå at Frankrike ville bevare status quo i Marokko og unngå å intervenere i Marokkos indre anliggender. Lansdowne var enig i å bevare status quo og la vekt på viktigheten av å unngå at ingen makt alene og på egen hand gikk til aksjon dersom det ble nødvendig å intervenere. Cambon fortsatte da med å klargjøre Delcassés intensjon om å holde Tyskland utenfor behandlingen av Marokko ved å foreslå at de tre interesserte maktene Frankrike, Spania og Storbritannia fikk oppsyn med Marokko. Cambon sa at den franske regjering ønsket å holde Tyskland utenfor. Lansdowne gikk med på at det kunne være ønskelig, men lurte på hvordan det kunne gjøres. Lansdowne sa at dette gjorde det viktig å opprettholde status quo, for dersom Marokko ble delt ville det være vanskelig å holde Tyskland ute. Cambon sa at den eneste måten å holde Tyskland ute på var at Frankrike, Spania og England stod sammen som en samlet front mot Tyskland og presenterte Tyskland med en fullbyrdet kjensgjerning.
McCullough skriver at i denne samtalen lå frøene til mange års konflikt om Marokko. Delcassé kom til å påstå at Frankrike gikk inn for å opprettholde status quo mens Frankrike erobret stadig større deler av Marokko, og England lot som om de trodde det Frankrike påstod.
År 1900 var franskmennene klare til å begynne den militære erobringen av Marokko. Tidlig dette året okkuperte de Tuat, som var et svært oasekompleks i det nordlige sentrale Sahara, og som var anerkjent som en del av Marokko. Med dette som utgangspunkt fortsatte erobringene, og franskmennene tok kontroll over store områder i Marokko. Sultanen av Marokko prøvde å få i gang forhandlinger om grensene mellom Marokko og Algerie, men Frankrike nektet å forhandle. I juli ble de enige om felles kontroll over grenseområdet, og dette brukte Frankrike til å trenge dypere inn i Marokko. Den franske innmarsjen kunne foregå som del av et antatt felles program for å pasifisere landet.
Fra 1900 til 1903 okkuperte Frankrike store deler av det sørøstlige Marokko, og høsten 1903 var den marokkanske motstanden i ferd med å bryte sammen. Frankrike fortsatte med å skaffe seg militær kontroll over stadig større områder mens Delcassé forsikret Lansdowne om at Frankrike ville bevare status quo.
Det synes å være sannsynlig at det inntrykket Lansdowne fikk av økende anarki i Marokko i desember 1902 skyldtes fransk propaganda. Den såkalte uordenen var folkelig motstand mot den franske innmarsjen. Det ble alminnelig forstått at destabiliseringen av Marokko var en følge av den franske militære aktiviteten.
Lansdowne ble advart om den virkelige situasjonen i Marokko i februar 1903 da den britiske ambassadøren i Madrid rapporterte om et fransk forslag som den spanske utenriksministeren hadde fortalt at Spania hadde fått fra Frankrike om å dele Marokko mellom Frankrike og Spania. Sommeren 1903 fortalte Delcassé til den britiske utenriksminister Lansdowne om de franske planene i Marokko. Delcassé sa at Frankrike ikke ville fjerne sultanen eller annektere Marokko, men sultanen skulle bli en fransk nikkedukke som Frankrike styrte Marokko gjennom. Frankrike gjorde det klart overfor Storbritannia at Frankrike ville trekke tilbake mye av sin innflytelse i Egypt mot at Storbritannia aksepterte at Frankrike dominerte Marokko.
Sommeren 1903 foretok britiske myndigheter undersøkelser omkring situasjonen i Marokko. Britene var klar over at Frankrike var i ferd med å skaffe seg kontroll over Marokko. De diskuterte blant annet hvor stor del av Marokko de ville mene at det var rimelig at Spania fikk, og hva fransk kontroll over Marokko ville bety for britiske interesser. Lansdowne og Cambon diskuterte i løpet av sommeren befestning av den marokkanske kysten.
Da britiske og franske myndigheter nærmet seg spørsmålet om å arrangere likvidering av Marokko foreslo Lansdowne at en avtale om dette burde være i et separat dokument som ble holdt hemmelig og ikke lagt fram for Parlamentet. Det første franske utkastet til dette hemmelige dokumentet omtalte annektering av den franske og spanske sonen, men Lansdowne ville ikke ha en så rett fram språkbruk selv i det hemmelige dokumentet. Det ble nødvendig å komme fram til en mer ugjennomtrengelig språkbruk. Den ferdige avtalen ga bare rom for muligheten for at hver av regjeringene kunne finne det nødvendig å modifisere sin politikk overfor Egypt eller Marokko. Dersom dette hendte med Marokko skulle visse territorier bli tildelt til Spania.
I en meddelelse til Cromer uttrykte Lansdowne at en åpen kunngjøring av at England hadde gått over til de internasjonale lovbryternes side ville være et fatalt slag mot Englands anseelse. Det var nødvendig at ingen slik tolkning ble foretatt av avtalen mellom England og Frankrike.
Sir Edward Grey, som snart ble britisk utenriksminister, hadde ingen illusjoner om skjebnen til Marokko. I parlamentsdebatten om ratifisering av avtalen sa han at en erklæring fra to makter om oppofrelse for selvstendigheten til et lite land vanligvis var et forspill til å absorbere det. I den samme debatten pekte parlamentsmedlemmet Gibson Bowles på at sultanen var nektet å sette opp festningsanlegg i deler av landet sitt, og at dette tok suvereniteten over landet fra ham. Han kalte hele arrangementet for en "overenskomst om plyndring" som var satt opp på andre lands bekostning.
Tyskland hadde, blant annet som undertegner av Madridavtalen fra 1880, den samme legale status i Marokko som enhver annen makt. Denne avtalen ga alle maktene status om mestbegunstigest med rett til å ha eiendom i Marokko. For Tyskland var dette blitt gjentatt i en handelsavtale fra 1890.
Lansdowne hadde vært forsiktig overfor det franske forslaget om å ekskludere Tyskland, men Lansdowne aksepterte det da han ble klar over at det var en fransk betingelse for å forhandle. Lansdowne fortalte den 17. november til Cromer at både han og Cambon ventet at Tyskland måtte bli tatt med i beregning. Lansdowne regnet med at Tyskland ville komme med krav om et eller annet. Både Lansdowne og Balfour ser ut til å ha regnet med konflikt med Tyskland som en pris for fransk vennskap.
Det var ikke lenge siden Chamberlain hadde foreslått overfor Tyskland å inngå en avtale om Marokko. Da Chamberlain hørte om de franske forslagene advarte han Lansdowne og sa at Tyskland ville ha noe å si og ville ønske kompensasjon. Et memorandum fra den militære etterretningstjenesten datert 9. september 1902 hadde uttrykt at dersom Marokko gikk i oppløsning eller ble absorbert av Frankrike måtte England og Tyskland sette fram sine krav, og det ble foreslått at Tyskland fikk kysten sør for Casablanca.
Tyskland hadde ikke ubetydelig økonomisk aktivitet rettet inn mot Marokko. Tyskland var Marokkos tredje største handelspartner. I 1896 og 1897 kom det flere tyske skip til havner i Marokko enn det kom skip fra noe annet land, og i senere år hadde tysk skipstrafikk vært den neststørste i marokkanske havner etter engelsk.
Tysk handel var i stor framgang i Marokko, som ellers i verden, og dette skremte Frankrike så mye at Delcassé i mai 1903 sa at "det marokkanske spørsmålet måtte bli løst innen tre år" eller så ville Frankrike bli avskåret av Tyskland. I juli 1901 hadde en lang rapport fra den franske visekonsulen i Rabat beskrevet den raske framgangen til tysk forretningsvirksomhet og shipping og den økende tyske aktiviteten i administrative saker og studiet av landet som ble gjort av tyske vitenskapsmenn og oppdagelsesreisende. Delcassé var grundig informert om at Tyskland hadde interesser i Marokko.
Den holdningen som Tyskland ville ta i Marokkospørsmålet var klar i 1903. I 1903 var Tyskland blitt Marokkos nest største handelspartner etter å ha passert Frankrike, og for Tyskland var de kommersielle forbindelsene mellom Tyskland og Marokko de viktigste forbindelsene mellom de to landene, og disse ville Tyskland holde åpne og ha mulighet til å utvikle videre. Tyskland hadde ikke politiske interesser eller intensjoner overfor Marokko.
Da det ble klart at Frankrike ville monopolisere den økonomiske aktiviteten i Marokko måtte tysk motstand mot den franske intervensjonen i Marokko bli ventet. Delcassé besluttet å ignorere Tyskland og tyske krav mens han kom til enighet med Spania, Italia og England.
Beslutningen om å ekskludere Tyskland kan bli forstått som forsøk på å bygge opp en antitysk koalisjon, som Delcassé trodde at de britiske lederne var like entusiastiske for som han selv var. Både Delcassé og Cambon mente at den engelske viljen til å forhandle med Frankrike skyldtes den fiendtlige stemningen overfor Tyskland som hersket i England.
Lansdowne var selv ikke negativt innstilt overfor Tyskland. I det hele tatt brydde han seg lite om Tyskland. Men han aksepterte at forholdet til Tyskland med sikkerhet ville bli dårligere som følge av det nye vennskapet med Frankrike.
Men det var ikke sikkert at alle deler av det britiske samfunnet ville akseptere at England førte en politikk som forverret forholdet til Tyskland. Derfor ble det til og med antydet offentlig at tilnærmelsen til Frankrike kunne bli fulgt av en liknende tilnærmelse til Tyskland, dersom man kunne overvinne noen uenigheter.
McCullough skriver at grunnen til at noen historikere har akseptert denne myten delvis er troen på at koloniavtalen av april 1904 konstituerer ententen. Men disse overenskomstene ble gjort mulige av Entente Cordial som oppstod langsomt og ble opprettet sommeren 1903 ved besøket som kong Edward VII avla i Paris i mai og besøket som president Loubet avla i London i juli. Lord Cromer uttrykte overfor Lansdowne at noe av det mest tiltrekkende ved tilnærmingen til Frankrike var håpet om at den ville føre til en engelsk-russisk forståelse og slik isolere Frankrike. Og franske politikere uttrykte klart at den for dem inngikk i en politikk som var fiendtlig innstilt overfor Tyskland, en politikk som ville redusere tysk innflytelse i verden og bygge allianser mot Tyskland.
Engelske aviser ønsket denne tilnærmingen velkommen, og mente at England og Frankrike var kommet så nært sammen som det var mulig uten å inngå en formell allianse, og at det ville ha betydning for forholdene i Europa på den måten at det reduserte Tysklands muligheter for internasjonal innflytelse.
Lord Percy forklarte på vegne av utenriksdepartementet under debatten om ratifisering av den engelsk-franske avtalen i Underhuset at forslagene som ble presentert skulle ble "forklart eller forsvart i lys av de større politiske sakene som var legemliggjort i den alminnelige avtalen". Han forklarte at det tydelige trekket ved avtalen var at partene ga løfte om "å gjøre alt som var i deres makt for å fremme hverandres interesser", og "å gi hverandre fordeler som man vanligvis bare gir til allierte".
De videre begivenhetene bekrefter denne brede forklaringen. Da Delcassés beslutning om å ignorere Tyskland førte til komplikasjoner ønsket han britisk militær støtte, og det britiske svaret overbeviste ham om at England var ivrig etter å støtte ham.
Keiser Wilhelm trodde at Tyskland kunne foreta en tilnærming til England som tilsvarte den som hadde foregått mellom Frankrike og England. Han fortalte Lascelles den 18. mai 1904 at den tyske regjeringa forberedte forslag "for et arrangement som var lik det som nylig var produsert mellom England og Frankrike for å avgjøre alle spørsmål som gjenstod mellom de to regjeringene". Bülow hadde i en tid arbeidet med forslag for en generell avtale med England og trodde at Egypt var "den beste spikeren å henge alt som gjenstod på".
Lansdowne beskrev den tyske anmodningen om en avtale lik den England hadde inngått med Frankrike som "et stort stykke frekkhet". Grunnene hans for ikke å gå inn på det tyske forslaget ble lagt fram i et memorandum til regjeringa datert 13. juni 1904. Han innrømmet at det tyske forslaget ikke var urimelig og at det ikke var et dårlig forslag som ble foreslått, og forklarte at motviljen hans til forslaget vesentlig var politisk. Regjeringa ble enig med Lansdowne om å unngå en avtale med Tyskland som kunne sammenliknes med overenskomsten med Frankrike.
Fortsatt gjenstod det å utvikle forbindelsene til Russland. Salisburys framstøt overfor russerne i 1898 hadde slått feil. De imperialistiske interessene til Russland var vanskelig å harmonisere med de tilsvarende interessene til Storbritannia. Men russerne viste seg å være så grådige at det var umulig å inngå noen avtale med dem.
I november 1903 begynte diskusjoner med russerne på nytt. De viste at Russland ønsket å monopolisere Persia, og ikke ville tillate en britisk innflytelsessfære i Persia. I januar 1904 ble et utkast til en mulig avtale satt opp av Utenriksdepartementet. I følge dette skulle Russland anerkjenne at Afghanistan og Tibet var britiske innflytelsessfærer mens Persia skulle deles, og Russland skulle dominere det nordlige Persia mens England dominerte det sørlige Persia.
Den russisk-japanske krigen avbrøt forhandlingene neste måned, og Englands posisjon som alliert av Japan dempet forhandlingene. Fullførelsen av den engelsk-franske avtalen førte til økt interesse for forhandlinger med Russland for å føre Russland inn i ententen. En redaksjonell artikkel i Pall Mall Gazette gikk inn for en henvendelse til Russland for å invitere Russland til å slutte seg sammen med England og Frankrike i en ny trippelallianse. Artikkelen trodde at det var rom i verden for "de tre store ekspansjonistiske, sentrifugale maktene", som var England, Frankrike og Russland. Både russisk presse og diplomatiske kretser uttrykte ønske om en engelsk-russisk avtale som ville gi Russland allierte i Russlands økonomiske kamp mot Tyskland og som ville fjerne Tyskland "enda lenger fra de vennlige maktenes overenskomst".
Men den 21. oktober 1904 angrep den russiske baltiske flåten britiske fiskebåter ved Dogger Bank og senket to og skadet to fiskebåter. Den britiske regjering forlangte en unnskyldning, erstatninger og at ansvarlige ble brakt for retten og dømt, og Storbritannia forlangte at britiske representanter skulle overvåke etterforskningen og rettsforhandlingene. Russerne betraktet de britiske kravene som ydmykende og uakseptable. Russerne påstod at det var japanske torpedobåter de hadde senket. Britene svarte med å sende seks slagskip, fire pansrede kryssere og mange destroyere inn i Østersjøen for å holde den russiske flåten i sjakk.
Saken ble henvist til en internasjonal undersøkelseskommisjon, og moderate britiske krav ble framført overfor den, og man kom fram til en fredelig løsning. Det ble betalt erstatninger og tsaren kom med unnskyldning på vegne av admiralen.
Selv om den britiske regjeringa hadde ment at det var nødvendig å handle med styrke på grunn av en rasende opinion, så ville den likevel fortsette forhandlingene med russerne. Faktisk greide britisk presse å legge skylda på Tyskland for at russerne hadde senket de britiske fiskebåtene. Lederskribenter i Vanity Fair og Army and Navy Gazette ba om at den tyske flåten ble "Copenhaged" på samme måte som Nelson i 1801 hadde bombardert København og tatt den danske flåten uten at England var i krig med Danmark. Det var til og med britiske myndigheter som påstod at Tyskland var ansvarlig for krigen mellom Japan og Russland.
I oktober 1905 spurte Lansdowne den russiske ambassadøren om muligheten for "et vennskapelig arrangement", men grev Benckendorff mente at det burde vente til virkningene av den engelsk-japanske avtalen hadde gitt seg. Han sa også at avtalen ikke måtte bli rettet mot Tyskland. [Etter krigen mot Japan var Russland i mange år uten evne til å føre krig.]
Mens virkningene av den engelsk-japanske avtalen på russisk offentlighet kunne bli mindre ble de virkelige virkningene av nederlaget for Japan og av avtalen mellom England og Japan ikke mindre på mange år. Den russiske ekspansjonen i det Fjerne Østen hadde fått en grense. Og russerne snudde sine imperialistiske ambisjoner mot Europa og det Nære Østen. Og alle hadde fått se Russlands svakhet. Russlands forhandlingsstyrke hadde blitt dramatisk redusert, og Russland var for en tid tvunget til å føre en mer moderat politikk. Den militære styrken til Russland var dramatisk redusert både siden svært store deler av de russiske militære styrkene, og tunge våpen, under krigen mot Japan var blitt overført fra Europa til Østen og der hadde blitt ødelagt. Dessuten var det sterk uro, revolusjon, i Russland, og store disiplinproblemer i den slagne hæren. Denne situasjonen gjorde Russland medgjørlig i forhandlinger med britene.
Da Sir Edward Grey ble britisk utenriksminister ble britisk utenrikspolitikk forandret. Men i forhold til Russland lå den britiske hovedmålsettingen fast: å hindre fortsatt russisk ekspansjon mot den indiske grensen. Men Grey ville også skape en antitysk koalisjon. Britiske myndigheter fortsatte med større energi å arbeide for å oppnå en avtale med Russland etter det russiske nederlaget for Japan. Det var ikke lenger noen umiddelbar grunn til å beskytte det engelske imperiet mot russisk aggresjon, siden Russland var for kraftløs. Men Grey ville begrense den sterkt økende industrielle og kommersielle kraften til Tyskland.
I januar 1906 kom russerne med et forslag som ville fjerne alle uenigheter mellom Russland og England, men dette skulle følge etter et lån som umiddelbart måtte bli gitt til den russiske regjering. For første gang på mange år ble det britiske pengemarkedet åpnet for russerne, og et felles engelsk-fransk lån ble godkjent i april. Dette la veien åpen til en avtale med Russland.
I september 1906 handlet Russland og England sammen for å stenge tysk finansiell innflytelse ute fra Persia. Et russisk forslag om at de to maktene skulle gi løfte om å hindre tredje makter i å få innrømmelser i Persia ble avslått av Grey. Grey sa at dette kunne bli oppnådd ved å få Persia til å gå med på å stenge ut tredje makter. Dermed kunne England fortsette å gi inntrykk av det England stod for "den åpne dørs politikk", og ingen ville kunne si at avtalen mellom Russland og England overtrådte prinsippet om "den åpne dørs politikk". Kort tid etter rapporterte den franske ambassadøren i Teheran om at Russland og England var blitt enige om at det var ønskelig å stenge Tyskland ute fra Persia. Russerne trodde at det viktigste formålet for den engelsk-russiske avtalen var å stenge Tyskland ute fra Persia. Da tyskerne klaget over at dette var i ferd med å skje ble de fortalt at det ikke fantes noen tanke om å ekskludere tysk handel. Senere protesterte britene mot russiske forsøk på å stenge det nordlige Persia for engelsk handel. Samtidig mente Grey at alle tyske forsøk på å gjøre forretninger i Persia siktet mot å skade ententen.
Den 31. august 1907 ble det undertegnet en avtale om Persia, Tibet og Afghanistan. Persia ble delt i tre deler. Den russiske innflytelsessfæren var i nord, den britiske innflytelsessfæren var i sør, og en nøytral sfære skilte disse to sfærene.
Denne avtalen skapte problem for Grey siden opposisjonen i det liberale partiet ikke satte pris på måten den fungerte på. Russerne brydde seg ikke om å prøve å opprettholde en fasade av persisk uavhengighet. Siden Greys hovedhensikt var å holde ententen sammen måtte han finne seg i at russerne gjorde det de ønsket. Dette inkluderte at russiske militære styrker opererte i Persia.
I desember 1911 gikk russiske tropper inn i Tabriz der de opprettet et terrorregime og begikk de mest uhyrlige handlinger. Den britiske ambassadøren i St. Petersburg ba om at russerne begrenset sin voldsutøvelse i Persia og viste respekt for Persisk uavhengighet siden situasjonen i Persia kunne skade forholdet mellom England og Russland, fordi engelsk opinion reagerte mot det som foregikk. Sergei Sazonov, den russiske utenriksministeren, forsikret om at Russland ikke ville begå overgrep mot persisk uavhengighet og integritet.
Grey ville at russerne skulle gå med på at det ble satt inn ei regjering i Persia som samsvarte med den engelsk-russiske avtalen, og at den fikk en finansiell rådgiver. Han håpet at den militære okkupasjonen ville være slutt når russiske krav var tilfredsstilt.
Noen få veker senere uttrykte russerne ønske om å utvide avtalen, men Grey svarte at tiden ikke var inne, siden britisk opinion ikke satte pris på russiske handlinger i Persia. Tidlig i 1914 kom det i gang forhandlinger for å omgjøre ententen til en allianse. Sazonov hadde i februar 1914 uttrykt misnøye over den innflytelsen som Trippelententen utøvde i internasjonale spørsmål, og sagt at han mente at den ville være mer effektiv som en allianse. Grey var fortsatt misfornøyd med russiske aksjoner i den nøytrale sfæren i Persia, men gikk med på å forhandle om en flåteavtale med Russland.
Fra russisk synspunkt var en nærmere forbindelse med England svært viktig. Russland var redd for at krigen mellom Tyrkia og Hellas kunne blusse opp igjen, og da kunne Tyrkia stenge stredene, og da ville Russland åpne dem om så med militær makt, og da trengte Russland at England stod på russisk side.
Frankrike foreslo samtaler mellom den britiske og den russiske flåtens staber. Verken Frankrike eller Grey trodde at slike samtaler ville være av strategisk verdi, de skulle bare foregå for å forsikre russerne om at de ble behandlet på like fot med Frankrike, og om at britene ikke utelukket at de ville delta i en krig. Grey gikk med på å inngå en avtale med Russland som tilsvarte den britiske avtalen med Frankrike.
Det var opposisjon i det britiske parlamentet mot det britiske samarbeidet med det tsaristiske regimet som var et av de mest brutale eneveldene i verden. Det ble reist spørsmål om dette i parlamentet. Grey fortalte parlamentet at det ikke fantes noen hemmelige avtaler mellom Storbritannia og Russland og at det ikke foregikk noen forhandlinger. Grey fortalte ikke sannheten til parlamentet, men førte det bak lyset. Grey var stolt over at han var i stand til å bedra folk uten direkte å lyge for dem, men fant han det nødvendig løy han gjerne.
Delcassé nektet å diskutere Marokko mens han fortsatte forhandlingene med England. Tyskland ble heller ikke informert om avtalen med England av 8. april 1904, og fikk slik ingen mulighet til å gi uttrykk for hvordan avtalen påvirket tyske interesser i Marokko.
Georges Bihourd, den franske ambassadøren i Berlin, var svært bekymret over Delcassés politikk og i april 1904 advarte han gjentatte ganger om at Tyskland kunne reagere mot denne politikken. Han bad om tillatelse til å diskutere den franske politikken i Marokko med tyske myndigheter, men fikk ikke dette. Han fikk bare lov til å erklære at Frankrike intenderte å opprettholde status quo i Marokko og at handelsfriheten ville bli respektert. Noen få dager senere nevnte Bihourd at Bülow hadde sagt i Riksdagen at han ønsket å beskytte Tysklands kommersielle interesser i Marokko og forutså at Wilhelm II ville handle for å vise at Tyskland verken var isolert eller avvæpnet. Bihourd skrev at han vanskelig kunne tro at Wilhelm II ville tolerere at Tyskland ble skjøvet til side uten å prøve å demonstrere mot dette.
Det britiske Utenriksdepartementet var rede til å støtte den franske hånen av Tyskland, selv om denne støtten ikke var enstemmig. Sir Thomas Sanderson bemerket at han mente at Bülows uttalelse i Riksdagen var en invitasjon til Frankrike og England om å diskutere med Tyskland den engelsk-franske avtalens virkningen for tyske interesser. Sanderson bemerket også at Delcassés manøvrer siktet mot å isolere Tyskland.
Det tyske Utenriksdepartementet mente at Frankrike ville stenge tysk handel og industri ute fra Marokko på samme måte som det var gjort i alle franske kolonier.
Den offentliggjorte delen av den engelsk-franske avtalen gjorde det klart at tyske økonomiske interesser ble truet. Artikkel IV i avtalen bestemte for eksempel at tillatelser for veier, jernbaner, havner etc. ville bli kontrollert av de regjeringene som var involvert, altså av Frankrike i Marokko og av England i Egypt.
I månedene etter 8. april 1904 var tysk politikk usikker med ulike oppfatninger. Holstein mente at Tyskland burde trekke seg tilbake, mens Bülow mente at Tyskland burde foreta seg et eller annet. Bülow og Richthofen ville at Tyskland skulle sikre seg et territorialt pant på den marokkanske Atlanterhavskysten der en flåtebase og en kullstasjon kunne bli satt opp. Keiseren forkastet denne tanken siden han ikke ville ha marokkansk territorium, men bare rett for Tyskland til å drive handel med Marokko. Marinen ville heller ikke ha noen flåtebase på kysten av Marokko.
Det tyske Utenriksdepartementet foreslo at Tyskland skulle foreta en flåtedemonstrasjon for å vise at fransk enedominans ikke ble anerkjent. Wilhelm II nektet å gå med på dette i det han trodde at det ville skape en engelsk-fransk front mot Tyskland, han var tydeligvis ikke oppmerksom på at en slik front allerede eksisterte.
Den tyske regjeringa kontaktet andre land, deriblant Storbritannia, for å mobilisere støtte for den åpne dørs politikk. Storbritannia svarte med runde diplomatiske vendinger at Storbritannia ikke så noen grunn til å foreta seg noe sammen med Tyskland. Tyskland la derfor bort tanken på å komme fram til en internasjonalt støttet uttalelse om den åpne dørs politikk. Likevel ble Lansdowne informert om at Tyskland ville prøve å hevde de rettighetene Tyskland hadde i følge gjeldende avtaler. Men siden det ikke ble enighet om noen plan for handling i Tyskland foretok man seg foreløpig ikke noe.
Bülow mente at det kunne være mulig at Delcassé ville forhandle med Tyskland som han hadde forhandlet med alle andre interesserte makter. Da Bülow erklærte overfor Riksdagen at han ikke hadde noen innvendinger mot den engelsk-franske avtalen så sant de tyske interessene ble tatt vare på så sendte han en forsiktig appell til Delcassé. Det kom også flere andre tyske antydninger om interesse for forhandlinger, men Delcassé brydde seg ikke om dem.
I oktober var det klart at det ikke ville bli forhandlinger eller noen avtale med Frankrike. Den 3. oktober ble avtalen mellom Frankrike og Spania inngått, og Tyskland måtte finne en annen framgangsmåte.
Avtalen mellom Frankrike og Spania om Marokko hadde en offentlig og en hemmelig del. Den delen som ble offentliggjort sa bare at Spania tiltrådte den fransk-engelske deklarasjonen og at alle maktene var "fast knyttet til integriteten til det marokkanske keiserdømmet under sultanens suverenitet". Dette var bare en fasade for en hemmelig avtale som sa andre ting. Den hemmelige avtalen delte Marokko inn i innflytelsessfærer og sørget for at Marokko ble delt mellom Spania og Frankrike når opprettholdelse av status quo ble umulig. Offentlige arbeider, inkludert jernbaner, veier og kanaler, skulle drives av selskap satt opp av personer fra Frankrike og Spania. Også andre virksomheter som var av økonomisk interesse skulle drives av folk fra disse landene. Den britiske støtten for denne avtalen forpliktet Storbritannia til å støtte den fransk-spansk deling av Marokko når disse landene fant det fordelaktig. I mellomtida ville Spania og Frankrike monopolisere den økonomiske utnyttelsen av Marokko. Tidlig i november var disse hemmelige bestemmelsene blitt kjent for den tyske regjering gjennom Spanias representant i Tangier.
Den 23. mai hadde Saint-René Taillandier foreslått at Frankrike tok kontroll over marokkansk politi før andre makter kunne handle for selv å beskytte sine egne borgere. Delcassé ga ham myndighet til å komme med forslag til sultanen om dette. Taillandier satte da opp et program der algiersk politi og væpnede styrker var viktige. I juni var hele gjelda til Marokko refinansiert og i franske hender. Et fransk syndikat fikk ta seg av pengevesenet. I juli ble det opprettet en statsbank for å ta seg av Marokkos finanser, og dette ble fulgt opp av fransk kontroll av tollvesenet. Franske offiserer ble satt til å lede politistyrkene i Tangier.
Franske offisielle uttalelser sa derimot at Frankrike i Marokko ville holde seg til prinsippene om næringsfrihet og sikre garantiene til internasjonal virksomhet.
Kort tid etter at den fransk-spanske avtalen var inngått ville Delcassé sende Taillandier til Fez. Dette besøket ville innlede opprettelse av et fransk protektorat over Marokko. I mens ble troen på at tyske forretningsinteresser ville bli stengt ute fra Marokko styrket. Da engelske og tyske selskap prøvde å organisere en havnetjeneste insisterte franskmennene på at dette krevde deres tillatelse, og det britiske Utenriksdepartementet støttet franskmennene i dette. Da Mohamed Tazi, bror til den marokkanske finansministeren, ville besøke Tyskland for å diskutere innkjøp av våpen protesterte franskmennene og tvang ham til å reise til Paris der han måtte gi de fleste ordrene til fransk industri.
Under besøket til Fez skulle Taillandier opprette en militær styrke under kommando av franske offiserer. Deretter skulle en fransk finansiell rådgivere til Maghzen, sultanens administrasjon, bli utnevnt. Deretter skulle det legges til rette for den franske økonomiske utbytting av Marokko, "for de oppofrelser som det er rede til å ta på seg for å forbedre velferden til det Sherifske keiserriket". Frankrike skulle ha rett til å monopolisere marokkansk handel og næringsliv. Dette gjaldt blant annet jernbaner, veibygging, havneutbygging og telegraf. Det var opprettet et konsortium som skulle ta på seg disse offentlige arbeidene. Franske gruveselskap stod også på startstreken. Taillandier skulle til sist gjøre det klart for regjeringa i Marokko at Frankrike både hadde makt og vilje til å utføre dette programmet med eller uten regjeringas tillatelse.
Da den tyske konsulen fikk detaljene i det franske programmet besluttet den tyske regjeringa at det var nødvendig å handle for å tvinge Delcassé til å ta tyske interesser med i beregningen. USA ble også alarmert, og den amerikanske konsulen foreslo at amerikansk handel skulle sikres ved en avtale med sultanen. Han trodde at dersom Marokko kom under fransk kontroll ville handel og økonomi i Marokko bli monopolisert av franske interesser på samme måte som det hadde skjedd i Algerie og Tunis og i alle andre franske kolonier.
Richard von Kühlmann var Tysklands chargé d'affaires i Tangier. Han ledet an i forsøket på å blokkere Frankrikes planer om å overta Marokko. Han lot i november 1904 Taillandier få vite at Tyskland ønsket en avtale med Frankrike.
Tyskerne begynte en kampanje for å oppnå forhandlinger. I januar ble denne tyske kampanjen trappet opp. Den andre januar ga Bülow beskjed til Kühlmann om å fortelle sultanen at Tyskland ikke hadde gått med på arrangementet til Frankrike, England og Spania om Marokko, og at Tyskland var motstander av de forandringer i autoritetsforhold som dette kunne føre til.
Da Taillandier kom til Fez den 25. januar begynte sultanen et reformprogram som han selv hadde tatt initiativet til. Sultanen sammenkalte to mann fra hver by og hvert distrikt og denne forsamlinga skulle vurdere de franske framleggene. Den 11. februar rådet Bülow sultanen til å omorganisere landet og selv gjenopprette orden med hjelp fra forsamlinga. Samtidig gjorde Kühlmann det klart at Tyskland ikke anerkjente den franske avtalen om Marokko og ikke var bundet av den.
Franskmennene framstilte dette som en fullstendig omsnuing av tysk politikk, et synspunkt som ble tatt opp av britene til støtte for myten om at tysk handling ikke hadde noe å gjøre med Marokko, men bare var et forsøk på å knuse den fransk-engelske ententen.
Tyskerne søkte etter en måte å gjøre seg gjeldende på som ville forsikre sultanen uten å føre til brudd med Frankrike. Og slik kom tanken om et besøk av keiser Wilhelm II til Tangier opp. Dette ville oppmuntre marokkanerne til å motsette seg de franske planene og vise at Tyskland ikke måtte ignoreres. Samtidig var det en fredelig demonstrasjon som ikke skulle forulempe franskmennene.
Keiser Wilhelms tale i Tangier virket provoserende, men han sa ikke annet enn at han anerkjente sultanen som selvstendig hersker i et selvstendig land, som var det samme som Frankrike og England hevdet at de gjorde, selv om de undergravde dette med sine handlinger.
Keiserens besøk til Tangier betydde ingen endring av tysk politikk overfor Marokko, som hele tiden var at Tyskland ikke hadde noen krav på territorier i Marokko, men ville hevde sin rett til å drive handel på Marokko og delta i forretningsvirksomhet der. Ingenting tyder på at tysk politikk ble forandret på grunn av det russiske nederlaget i 1905. Den avgjørende handling begynte tidlig i januar da det ble klart at Frankrike ville bringe Marokko under fransk kontroll.
Den franske regjeringa mottok nyheten om besøket i Tangier med ro. Statsminister Maurice Rouvier mente at det hadde liten politisk betydning, og Paul Cambon og Bihourd mente at det ikke var rettet mot Frankrike. Selv den franske kolonien i Marokko var ikke fiendtlig innstilt overfor det.
I England var den første reaksjonen helt annerledes. Uten å ha kjennskap til den fransk-spanske avtalen om å dele Marokko og å monopolisere Marokkos økonomi antok britisk offentlig opinion at Tyskland utfordret de delene av avtalen som var offentliggjort, og som erklærte Marokkos uavhengighet og integritet. Britene antok derfor at Tyskland utfordret den fransk-engelske ententen. Denne forestillingen ble fostret av en rekke forfalskninger fra det engelske Utenriksdepartementet. Man trodde at Tyskland knapt hadde noen interesser i Marokko, og at disse ikke ble truet av Frankrike siden Frankrike ble antatt å gå inn for å opprettholde status quo. Videre trodde man at Tyskland ikke hadde vært interessert i saken før etter det russiske nederlaget mot Japan, da det plutselig ble besluttet at keiseren skulle besøke Tangier.
Siden man i England og Frankrike lot som om Tyskland ikke hadde noen grunn til å klage over det som foregikk i Marokko, ble det framstilt som om noe annet måtte være årsak til den tyske regjerings handling. Dette støttet forestillingen om at Tyskland prøvde å knuse den engelsk-franske ententen.
Det er klart at Tyskland undervurderte hvor sterkt England og Frankrike hadde knyttet seg til hverandre. Derfor kunne Bülow og Holstein ikke tro at England ville støtte en politikk fra Frankrikes side som ville ydmyke Tyskland. De visste ikke at Storbritannia hadde forpliktet seg til å støtte en fransk politikk som ville dele Marokko mellom Frankrike og Spania. Deler av britisk presse var motstandere av de franske aksjonene i Marokko. Holstein antok at den britiske støtten til franske aksjoner i Marokko utelukkende ville være verbal.
Delcassé ville ikke spørre tyskerne om de ønsket forhandlinger om Marokko, men han gjorde det klart for diverse personer i den franske utenrikstjenesten at om tyskerne kom inn på dette skulle man være imøtekommende, og han prøvde å lede tyskerne til å be om forhandlinger. Men tyskerne kom ikke inn på dette, og til slutt fikk press fra statsministeren og andre regjeringsmedlemmer Delcassé til selv å ta opp saken. Den 14. april instruerte Delcassé Bihourd om å informere den tyske regjeringa om at Frankrike var rede til å fjerne alle misforståelser. Tyskerne svarte ved å foreslå en internasjonal konferanse om Marokko. Den 19. april ble Delcassé angrepet i nasjonalforsamlinga, og statsministeren ga bare lunken støtte til Delcassé, og derfor tilbød Delcassé seg å gå av. Dette tilbudet trakk han tilbake, men statsminister Maurice Rouvier begynte å delta i utformingen av utenrikspolitikken.
Delcassé ønsket slett ingen internasjonal konferanse om Marokko. Etter press besluttet han derfor å forsøke direkte samtaler med Tyskland. Den tyske regjeringa trodde at det ikke var noe å hente hos Delcassé, og var ikke interessert i direkte samtaler med Delcassé på den andre siden av bordet. Og de forberedelsene som Delcassé gjorde til de direkte samtalene som han foreslo viser også dette. Alt Delcassé der ville ha å by på var gjentakelse av frasene om at Frankrike ville beskytte status quo og Marokkos suverenitet og opprettholde handelsfriheten i Marokko.
Da det ble klart at tyskerne ikke ville akseptere mindre enn en internasjonal konferanse besluttet Delcassé seg for å utfordre dem. Han var sikker på at med britene ved sin side var han trygg. Dessuten var han sikker på at det tyske forslaget om en internasjonal konferanse ikke ville få støtte, men det tok han feil i.
Den 22. april informerte Lansdowne Sir Francis Bertie om at dersom tyskerne ba om ei havn på kysten av Marokko ville England slutte seg til Frankrike i sterk motstand til dette. Og Lansdowne sa at britene ville gi Frankrike all mulig støtte. Dette rapporterte Bertie til Delcassé, og han la i rapporten til Delcassé vekt på at Frankrike ville få all mulig støtte fra Storbritannia.
Delcassé trodde at i tilfelle krig mot Tyskland ville Storbritannia slutte seg til Frankrike. Det synes som om Sir John Fisher, som var britisk First Sea Lord, hadde gjort sin plan om å angripe Kiel og sette 100.000 mann i land i Schleswig-Holstein kjent for franskmennene, og general Sir James Grierson hadde diskutert krigsplaner med franskmennene og oppfordret dem til å stole på engelsk militær støtte i tilfelle krig mot Tyskland. Bertie snakket med Delcassé den 22. april, og om kvelden den dagen sa Delcassé til Maurice Paléologue at "Frankrike var forsikret om engelsk støtte i tilfellet krig".
England ga også andre tegn på militær støtte til Frankrike. Kort etter at planen om keiserens besøk til Tangier var offentliggjort foreslo England gjensidige flåtebesøk mellom den britiske og franske flåten.
I april reiste kong Edward VII på Middelhavscruise, og besøkte bare franske havner, og mens han var i Alger telegraferte han til Delcassé og oppfordret han om ikke å gå av. Kongen besøkte også Paris der han hadde to møter med Delcassé.
Disse offisielle handlingene ble i Storbritannia fulgt opp av en ondsinnet pressekampanje som var svært fiendtlig overfor Tyskland. Den fortsatte ut gjennom sommeren og høsten 1905.
McCullough skriver at Delcassés tro på en defensiv og offensiv allianse ikke bare hvilte på samtaler med Lansdowne, men også på en serie aksjoner fra britiske offisielle representanter. Og, skriver McCullough, Delcassés oppfatning av saken var helt korrekt. Ingen som har innsikt i situasjonen er i tvil om dersom det hadde kommet til krig ville Storbritannia gått sammen med Frankrike. Mange franskmenn, inkludert statsminister Rouvier, trodde at England prøvde å skyve Frankrike inn i en krig mot Tyskland.
Engelsk presse skrev ikke om de legitime grunnene til den tyske protesten mot fransk politikk i Marokko og erklærte at protesten var et påskudd for å dekke et angrep på den engelsk-franske ententen. Engelske redaktører førte en stor kampanje til fordel for Delcassés handlinger overfor Marokko.
McCullough skriver at tyske statsmenn er blitt latterliggjort fordi de trodde at det eksisterte en defensiv og offensiv allianse mellom Frankrike og England, men selv om denne alliansen ikke var skrevet ned fantes den i realiteten. England var rede til å gå til krig for å fremme den franske erobringen av Marokko, og dette indikere at de også var villige til å delta i et fransk angrep på Tyskland, skriver McCullough.
Lansdowne mente at franskmennene gikk for snart fram i Marokko. Dette skrev han i et brev til Sir Edmund Monson den 26. desember 1904, der han videre skrev at han hadde bedt om at han ble holdt informert om alle kraftfulle tiltak de måtte finne seg nødt til å komme med, for det var "klart at europeerne nå kunne ha ei svært farlig tid foran seg". Likevel fortsatte han å støtte Frankrikes handlinger overfor Marokko, også etter at han i august 1905 hadde bemerket at han mente at franskmennene hadde "spillet sin kort dårlig i Marokko".
Delcassés kollegaer i den franske regjeringa var også overbeviste om den britiske støtten, men de var ikke villige til å risikere krig mot Tyskland. Den franske regjeringa bestemte seg derfor til å forkaste den politikken som Delcassé førte, og nektet å ta mot det britiske tilbudet om en formell allianse.
Da statsminister Rouvier spiste middag sammen med den tyske ambassadøren i Paris den 26. april sa Rouvier at han var ivrig etter å få et godt forhold til Tyskland. Samme dag kom Rouvier med et indirekte tilbud om å avsette Delcassé siden den politikken Delcassé førte var beklaget av alle de andre regjeringsmedlemmene og av majoriteten i nasjonalforsamlinga og av den offentlige mening i Frankrike.
Fransk presse hadde enstemmig angrepet politikken til Delcassé, og hans gjennomføring av affærene i Marokko ble nesten alminnelig fordømt. Mange journalister mente at det var en stor feiltakelse at han ikke søkte enighet med Tyskland, og noen anklaget ham for å ville provosere fram en krig mot Tyskland. På den andre siden hyllet britisk presse Delcassé.
Rouvier forandret mening tidlig i mai da det så ut til at Delcassé kunne være i stand til å forhandle fram en fred mellom Russland og Japan. Den tyske regjering ble alvorlig alarmert over denne muligheten, som ikke bare ville styrke posisjonen til Delcassé i den franske regjeringa, men også kunne føre til dannelse av en allianse mellom England, Frankrike, Russland og Japan. Faren for dette økte i slutten av mai da ødeleggelsen av den russiske flåten ved Tsushima fikk fredssamtaler til å være nærliggende. Bülow bestemte seg derfor til at tiden var kommet for å presse på for å få Delcassé avsatt. Han instruerte den tyske ambassadøren i Paris om å kreve en umiddelbar avtale, og om den ikke kom ville det bli "et åpent brudd". Siden det var klart at det ikke var mulig å komme fram til en avtale med Delcassé som leder av fransk utenrikspolitikk var dette ment som et krev om at Delcassé ble avsatt.
Delcassé insisterte på at Bülow bløffet, og det synes som om dette er riktig. McCullough skriver at dersom trusselen var alvorlig var det et uhell for Tyskland at Delcassé ble avsatt. Både England og Frankrike var dårligere forberedt for en landkrig på dette tidspunktet enn på senere tidspunkt, og krigen mot Japan hadde ført til at Russland knapt kunne føre krig mot Tyskland. Men Rouvier avsatte Delcassé.
Den 6. juni ble Delcassé avsatt som fransk utenriksminister. Den franske regjeringa stod enstemmig sammen om denne beslutning. Nesten ingen i Frankrike var enig i beslutningen til Delcassé om å stenge Tyskland ute fra diskusjonene om Marokko. Morgenavisene den 6. juni hadde krevd at Delcassé skulle gå av, og da det ble kjent at Delcassé gikk av uttrykte aviser fra alle politiske parti glede over dette. Tretten av de femten ledende avisene som ble trykt den 7. juni fordømte den politikken som Delcassé hadde ført. Delcassé hadde ført en personlig og egenrådig politikk som ikke representerte det den regjeringa som han tilhørte stod for.
Tyskland fortsatte å presse på for å få en internasjonal konferanse om Marokko. Rouvier ønsket direkte forhandlinger med Tyskland, men da Tyskland ba Rouvier om å komme med forslag som kunne diskuteres i direkte forhandlinger kom ikke Rouvier med noen forslag. Ved å presse på for å få en internasjonal konferanse stod Tyskland på en solid legal grunn. Dersom Tyskland oppga kravet om en internasjonal konferanse til fordel for direkte forhandlinger, som kanskje ikke førte til noe, ville Tyskland ha forspilt sin sjanse til å påvirke utviklingen i Marokko.
Dessuten var en internasjonal konferanse det rette forum for de krav Tyskland hadde. Tyskland krevde ikke territorium i Marokko, men lik rett til å drive handel og annen økonomisk virksomhet. En internasjonal konferanse kunne ta opp alle de krav og interesser som noen måtte ha angående Marokko, og Tyskland krevde ingen særbehandling, tvert i mot krevde Tyskland at Frankrike og Spania ikke skulle kunne tvinge seg med militære midler til en særstilling, monopolstilling, i Marokkos økonomi.
Umiddelbart etter at Delcassé hadde gått av kontaktet Tyskland alle de maktene som hadde undertegnet Madridkonvensjonen i 1880 og ba dem om støtte til å holde en ny konferanse. Alle maktene med unntak for England og Frankrike tok en ikke bindende posisjon, mens disse to var sterke motstandere av den foreslåtte konferansen.
Lansdowne kommenterte det tyske forslaget om en konferanse med at konferansen "ville bli ventet å behandle ikke bare innføring av reformer, men opprettholdelse av uavhengigheten og integriteten til Marokko og bevarelsen av den åpne dør". Da Lansdowne ble forsikret om at dette var tilfelle lot han som om Frankrikes politikk verken satte Marokkos uavhengighet eller den åpne dørs politikk på spill.
Rouvier mente at en internasjonal konferanse ville være så ydmykende for Frankrike at han ville unngå den. Han ville heller nå fram til enighet direkte med Tyskland. Da dette ikke gikk krevde Rouvier at man på forhånd måtte komme fram til dagsorden og program for konferansen. Til tross for sterkt press fra England for ikke å akseptere konferansen gikk Rouvier til slutt med på å kalle sammen konferansen, så sant man kom fram til en dagsorden som Frankrike kunne akseptere. Samtidig informerte han den britiske regjering om at med en gang konferansen var over "ville det være mulig å se til at Tyskland ikke fikk for mye i Marokko".
Den 8. juli 1905 var man kommet fram til en avtale der Tyskland gikk med på å akseptere spesielle franske interesser på grunn av Marokkos grense mot Algier så vel som franske rettigheter med grunnlag i andre avtaler. Dette inkluderte den engelsk-franske og fransk-spanske avtalen om Marokko. Konferansens avgjørelse skulle være i overensstemmelse med suverenitet og uavhengigheten til sultanen, integriteten til hans keiserrike og den økonomiske frihets likhet. Den tyske regjering innrømmet nødvendigheten av militære og finansielle reformer, som i en kort tid skulle reguleres av en internasjonal avtale.
Denne tilsynelatende harmonien skjulte mange avvikende synspunkt. Da Tyskland aksepterte Frankrikes avtaler med England og Spania om Marokko trodde tyskerne utvilsom, skriver McCullough, at de bare aksepterte de offentliggjorte delene av disse avtalene. Men Frankrike antok at Tyskland gikk med på den oppdeling av Marokko som var tillatt i følge de hemmelige avtalene, og den monopolisering av Marokkos økonomi, og følgende utestengelse av tyske interesser, som også inngikk i de hemmelige avtalene. Rouvier fortsatte derfor å forsikre Spania om at økonomisk virksomhet i Marokko ville bli utført av fransk-spanske grupper.
Nå begynte den franske og den tyske regjering å føre samtaler for å bestemme et program for konferansen. Først virket synspunktene deres uforenelige. Men undertegnelsen av den mislykkede Bjorkoavtalen den 24. juli fikk tyskerne til å tro at dersom de kunne bli enige med Frankrike i Marokkospørsmålet kunne de oppnå en allianse med Frankrike.
Samtidig var det ulike oppfatninger til stede i den tyske regjeringa, og dette virket forvirrende på Frankrike. Mens Bülow prøvde å gjøre det lett å komme til en avtale med Frankrike var den tyske representanten i Tangier, grev Tattenbach, aktiv for å fremme tyske interesser i Marokko. Han prøvde å ordne et lån til sultanen fra en gruppe tyske banker og overtalte også regjeringa i Marokko til å gi et tysk firma en kontrakt for å bygge molo i havna til Tangier. Bülow kjente seg forpliktet til å støtte disse konsesjonene så snart det var blitt enighet om dem. Og Frankrike gikk uvillig med på dem til gjengjeld for tysk enighet om konferansestedet og om at grensevaktholdet ble utelukket som tema under konferansen.
Den 28. september 1905 ble det undertegnet en avtale som satte fram et program for konferansen som Frankrike og Tyskland ville foreslå for sultanen. Politiet utenom grenseområdene skulle organiseres ved en internasjonal overenskomst, mens ulovlig våpenhandel over grensene skulle kontrolleres utelukkende av Frankrike og Marokko. Finansielle reformer skulle bli gjennomført av en statsbank som skulle omorganisere Marokkos finanser og fordele inntekter til betaling av lønn og utstyr til politistyrkene og offentlige arbeider. Organisering av statsbanken ble overlatt til konferansen, som også skulle studere skattlegging og nye inntektskilder. Kontrakter til offentlige arbeider skulle ikke diskriminere noen nasjoner. Samme dag ble det bestemt at en gruppe franske banker skulle delta i å gi det lånet som Tattenbach hadde forhandlet fram, og at det tyske firmaet skulle bygge moloen i Tangier havn så sant ikke et fransk firma som var involvert kunne hevde like stor rett til å bygge den.
I august 1905 hadde tyske myndigheter satt opp en liste med punkter som Tyskland skulle stå fast på under konferansen. For å bevare eksisterende tyske interesser skulle Tyskland kreve fortsatt å være en mest begunstigest nasjon, ha frihet til å drive handel langs kysten og til å fiske i marokkanske farvann. Videre skulle Tyskland kreve frihet til å drive eksport, reduserte tollsatser og åpning av alle havner, og Marokko skulle fritt kunne tildele konsesjoner og Tyskland skulle kunne konkurrere om ordrer fra marokkanske myndigheter, delta i havneutvikling og jernbane- og mineralkonsesjoner på lik fot med andre utlendinger. Tyskland ville også hindre at Frankrike fikk handheve politimyndighet i hele Marokko.
Frankrike hadde i en viss utstrekning modifisert sine mål. Etter at Frankrike aksepterte å delta i konferansen hadde Frankrike oppgitt å få monopol på kontroll av politistyrken i Marokko og gått med på å dele den med Spania.
Britenes mål var å opprettholde den nære kontakten med Frankrike og hjelpe Frankrike til å oppnå størst mulig kontroll over Marokko. Den britiske delegaten ved konferansen, Sir Arthur Nicolson, fikk instruks om å støtte den franske delegaten mest mulig.
Den franske regjeringa ville ikke komme med flere innrømmelser til Tyskland, og Bertie rapporterte at franske militære myndigheter gjorde seg klare til krig og kjøpte inn store mengder ammunisjon og våpen. Paul Cambon fortalte til Sir Edward Grey at dersom Tyskland under konferansen prøvde å få delta i politiadministrasjonen eller i den militære eller finansielle administrasjonen ville det bety krig. Cambon spurte derfor Grey om Frankrike kunne regne med militær støtte fra Storbritannia dersom konferansen endte med brudd. Grey ville ikke forplikte Storbritannia, men sa at dersom Tyskland angrep Frankrike på grunn av den engelsk-franske avtalen ville den offentlige opinionen i England være sterkt til støtte for Frankrike. Da Cambon så foreslo militære samtaler var Grey enig i at slike var tilrådelige.
Militære samtaler kom i gang mellom Frankrike og Storbritannia. I følge Cambon fortalte Grey ham den 10. januar 1905 at de militære samtalene som foregikk skulle fortsette. Major Victor Huguet som var militær attaché i London hadde rapportert den 20. og 21. desember om samtaler med general Grierson der Grierson hadde fortalt ham at England kunne sende et minimum på 100.000 mann til kontinentet, som ville økes til 120.000 mann dersom det var mulig. Grierson fortalte at man hadde gjort en studie av intervensjonen av en britisk hær i en krig mellom Frankrike og Tyskland. Transport av disse troppene til kontinentet ble organisert. Grierson sa at han ikke visste hvordan regjeringa ville stille seg i tilfelle krig, men han trodde at opinionen var så sterkt til fordel for å samarbeide med Frankrike at regjeringa ikke ville kunne motstå den.
Grey fortsatte den politikken som Lansdowne hadde begynt, og fortsatte også med å bedra offentligheten ved å late som om den engelsk-franske avtalen ikke siktet mot å gi Frankrike kontroll over Marokko.
Tyskerne lyktes bare delvis i å nå sine mål under Algeciraskonferansen. Frankrike fikk full støtte fra Storbritannia, og betydelig støtte fra mange andre land. Men i det siste sammenstøtet der Frankrike krevde at ingen havner i Marokko skulle komme under internasjonal kontroll fikk Frankrike bare støtte fra Storbritannia, mens Storbritannia samtidig ga Frankrike råd om å gi etter. Da Frankrike og Storbritannia stod fast ga Tyskland etter for ikke å bryte opp konferansen.
Den avtalen man kom fram til i Algeciras begynte med anerkjennelse av tre prinsipp: Sultanens suverenitet og uavhengighet, statens integritet og økonomisk frihet uten ulikhet. Disse prinsippene ble skrevet inn i en avtale som ble undertegnet av alle europeiske makter.
Første kapittel av avtalen behandlet organisering av politistyrkene, og sørget for at de skulle være under sultanens suverene myndighet, rekruttert blant marokkanske muslimer og kommandert av marokkanske ledere og utplassert i de åtte havnene som var åpne for handel. For å organisere politiet ville franske og spanske offiserer som sultanen godkjente bli satt til hans disposisjon av sine regjeringer som instruktører. Disse offiserene ville i fem år overvåke instruksjon, disiplin, administrasjon og betaling av politistyrkene og gi teknisk assistanse til de marokkanske kommandantene. De reglene som dette skulle foregå etter skulle godkjennes av sultanens krigsminister, den sveitsiske inspektøren og de to franske og spanske overordnede offiserene og bli gitt til det diplomatiske korpset i Tangier for godkjennelse. Politistyrken skulle være på 2.000-2.500 mann fordelt på havnene i grupper på 150-600 mann.
Den viktigste forordningen angående statsbanken som ble opprette under kapittel III var kravet om at maktene skulle ha like andeler i banken, som ble satt under internasjonal kontroll. Banken skulle operere etter fransk lov, men Frankrike fikk ikke det monopolet på å gi lån til den marokkanske staten som Frankrike hadde ønsket.
Kapittel IV omhandlet offentlige arbeider og offentlige tjenester og konsesjoner. Dette skulle være under full kontroll av de marokkanske myndighetene, som skulle gi planer for offentlige arbeider til det diplomatiske korpset slik at alle maktene skulle være i stand til å konkurrere om oppdrag.
Den siste artikkelen sørget for at alle eksisterende avtaler etc. mellom maktene og Marokko skulle fortsette å gjelde, men dersom de var i konflikt med avtalen fra Algeciras skulle denne siste avtalen være gjeldende. Dette betydde at avtaler med Frankrike som gikk ut over suvereniteten eller integriteten til Marokko ikke lenger var gyldige. Men det berørte ikke de avtalene som var inngått mellom Frankrike og England og Spania, selv om den gjorde mange av de bestemmelsene som var i disse avtalene ugyldige.
McCullough skriver at konferansen i Algeciras vanligvis er beskrevet som et nederlag for Tyskland, selv om Tyskland oppnådde de fleste målene sine. Det er blitt sagt at mens Tyskland vant i prinsipp så vant Frankrike i praktiske resultat. Dette var riktig siden Frankrike ikke trengte å følge avgjørelsene fra konferansen.
Dersom bestemmelsene fra Algeciraskonferansen i 1906 hadde blitt fulgt ville det ha begrenset Frankrikes Marokkoprogram svært sterkt. Men det viste seg under konferansen at ingen utenom Tyskland var interessert i å hindre at Frankrike absorberte Marokko. Frankrike var nå sikret britiske militær støtte, og Frankrike forstod at det kunne fortsette med å underlegge seg Marokko.
Frankrike satte i gang med militær erobring av Marokko, selv om dette møtte sterk motstand i Frankrike, der nasjonalforsamlinga var motstander av erobringspolitikken og ønsket at Frankrike holdt avtalen fra Algeciras. Men den franske regjeringa brydde seg lite om hva nasjonalforsamlinga mente i enkeltsaker, og den franske hæren i Marokko lystret ikke regjeringa når den prøvde å dempe hæren. De franske erobringene kuliminerte i 1911 i marsjen til Fez som førte sultanen under fullstendig fransk kontroll. Dette førte til at Tyskland på nytt prøvde å komme fram til en avtale med Frankrike, og dette førte til en krise over Marokko som ble kalt Agadirkrisen. Og den skriver jeg om i neste kapittel om utenrikspolitiske spørsmål, der jeg også blant annet skriver om det mye omtalte "flåtekappløpet" mellom Storbritannia og Tyskland.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Utenrikspolitiske spørsmål, 1871-1905 - første del
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: