Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Gordon A. Craigs bok:
Den nye keiseren som avsatte Bismarck, som oversiktskapitlet om tysk historie for perioden 1866 til 1890 handlet om, var Wilhelm II. Han var en rastløs person - for rastløs viste det seg, i det han ikke hadde konsentrasjon til å sette seg grundig nok inn i ting og utvikle en grundig gjennomtenkt politikk.
Men dette ble ikke oppfattet med en gang Wilhelm II ble keiser i 1888. Han var en vital person som imponerte folk med sin vitalitet og sjarm. Han var åpen for nye tanker og hadde mange ulike interesser. Men han for var overfladisk til å sette seg grundig inn i ting og var lite disiplinert og konsistent. Han hadde ikke den grundige utdannelsen man ville vente at en person som skulle bli keiser for den tids fremste intellektuelle supermakt ville ha.
Wilhelm likte ikke å oppholde seg lenge i studerkammeret. Han likte seg bedre utendørs eller på reise, og han var ustanselig i bevegelse. Hvert år reiste han langs kysten av Norge på yachten sin sammen med venner. Samtalen var overfladisk og samværet dreiet seg ofte omkring løse innfall og narrestreker. Og den politikken som Wilhelm stod for ble stadig mer en de løse innfalls politikk, som tok lite hensyn til den virkelige verdens forhold og formaliteter.
Wilhelm kom til å bry seg lite om konstitusjonen, og han trodde på monarkens guddommelige rett til å herske og regjere. Derfor hadde han liten respekt for Riksdagen. Men han hadde respekt for soldatlivet, og ville gjerne selv være en stor hærfører. Da han ble keiser insisterte han på å delta aktivt i hærmanøvrer. Han imponerte ikke den militære ledelsen som et stort talent.
Etter militære øvelser i 1890 skrev Waldersee, som hadde overtatt etter Moltke som leder for generalstaben:
"Jeg er overbevist om at monarken har en viss forståelse for troppebevegelser på paradeplassen, men ikke for virkelige å lede tropper. Han mangler krigserfaring ....... [Han] er uvanlig rastløs, vandrer fram og tilbake, er for langt framme i kamplinja, blander seg inn i generalenes lederskap, gir utallige og ofte motstridende ordrer, og lytter knapt på rådgiverne sine. Han ønsker alltid å vinne, og når kampdommerne dømmer mot ham tar han det ille opp."
Keiseren ble aldri mer enn en amatørsoldat, men han satte alltid pris på å trene sammen med soldatene, og på å gå i militær uniform. Han gikk i uniform så ofte som mulig, og omga seg helst med uniformskledde menn. Den eneste av de prøyssiske ministrene som han møtte regelmessig var krigsministeren, som hadde audiens hos keiseren hver veke. Også sjefen for generalstaben og lederen for admiralitetet møtte keiseren hver veke. Lederen for det militære kabinettet møtte keiseren hver tirsdag, torsdag og lørdag. Keiseren opprettet et eget kongelig militær hovedkvarter som han hadde hos seg også når han var ute på reiser. Slik var keiseren alltid under selvvalgt militær påvirkning.
Veka etter at Bismarck hadde gått av som rikskansler hadde keiseren en samtale med den russiske ambassadøren grev Shuvalov om forhandlinger som ventet mellom Tyskland og Russland om fornyelse av ikke-angrepsavtalen. Wilhelm gjorde det klart at han ville komme fram til en enighet så snart som mulig, og 21. mars 1890 ga han den nye rikskansleren, Leo von Caprivi, ordre om å få fart på sakene. Leo von Caprivi var profesjonell soldat. Han var kjent for å være effektiv, energisk og uavhengig. Han hadde ikke ønsket å bli Bismarcks etterfølger, siden han ikke trodde at det var mulig å overta den stilen som Bismarck hadde utviklet, og å utvikle en ny stil og politikk ville bli så komplisert at etterfølgeren var nødt til å gjøre mange feilgrep, og derfor nødt til å bli bedømt som mislykket. Caprivi aksepterte å bli kansler bare fordi han ble beordret til å bli det.
Caprivi manglet erfaring og kunnskap om utenriks- og innenriks politikk. Dette fikk ham til å stole på de ekspertene han hadde tilgang til for å utforme en utenrikspolitikk. Da Caprivi fikk beskjed om å ordne avtalen med Russland gikk han selv til utenriksministeriet for å få en kopi av avtalen. Der møtte han den Holstein som ble omtalt i forrige kapittel, og som mente at krig mellom Tyskland og Russland var uunngåelig. Holstein ga Caprivi de papirene som Caprivi så etter, og bad Caprivi vente med å ta en avgjørelse til han hadde diskutert sakene med lederne i utenriksministeriet.
23. mars ble det holdt et møte mellom Caprivi og utenriksministeriet. Holstein ville overtale keiseren til ikke å fornye avtalen med Russland. Holstein hadde ikke vært i stand til å forstå Bismarcks utenrikspolitikk og alliansepolitikk. Og han satte ikke pris på den nære forbindelsen med Russland. Under møtet sa Holstein at avtalen med Russland var svært fordelaktig for Russland, mens den ikke ga Tyskland noen nevneverdige fordeler. Avtalen beskyttet ikke Tyskland mot angrep fra Frankrike, og utelukket heller ikke at Russland inngikk avtaler med Frankrike. Avtaleteksten var ikke i overensstemmelse med det tyske engasjementet overfor Østerrike og Italia og forpliktelsene overfor Romania. Dette ga Russland et utpressingsmiddel, siden Russland kunne true med å avsløre avtaleteksten. Dette ville i så tilfelle skade det tyske forholdet til disse andre landene.
Caprivi ble overbevist om at avtalen med Russland var uheldig for Tyskland. Og i de følgende dagene ble også keiseren overbevist. Russerne prøvde å redde avtalen, men det gikk ikke, og det alliansesystemet som Bismarck hadde bygd opp ble avviklet.
Holstein ble den som sterkest kom til å utvikle den nye utenrikspolitikken. Caprivi fikk tillit til ham. Holstein fjernet mange erfarne diplomater fra Bismarcktida fra utenrikstjenesten, eller plasserte dem på lite betydningsfulle poster. Avisene ble oppmerksomme på at de som var ansatt på viktige poster i utenrikstjenesten systematisk ble utrensket og omtalte dette. Dette ga Holstein hysteriske anfall. Han brukte å reagere på kritikk med raseriutbrudd og hysteriske anfall.
Holstein mente at han utsatt for en konspirasjon, og han visste at han stod utsatt til siden den tyske utenrikspolitikken hadde vært temmelig mislykket siden han overtok planlegginga av den. En grunn til ikke å fornye avtalen med Russland var at det ville skape bedre forhold til statene på Balkan, og legge forholdene til rette for at England kunne forplikte seg sterkere for status quo på Balkan og gjerne også bli medlem av alliansen mellom Tyskland, Østerrike og Italia (Trippelalliansen). Men disse håpene ble skuffet. Virkninga av at ikke-angrepsavtalen med Russland ikke ble fornyet var motsatt av det Holstein hadde håpet på. England så ingen grunn til å forsterke sitt engasjement eller sine forpliktelser på Balkan. Etter som Tyskland avviklet forbindelsen til Russland begynte Russland å nærme seg Frankrike. Østerrike og Italia kom til å stå sterkere i forhold til Tyskland siden Tyskland hadde valgt å bli mer isolert. De kunne presse Tyskland ved å ymte om at de kanskje heller ville slutte seg til Frankrike-Russland. Italia brukte dette pressmidlet aktivt i forhandlinger med Tyskland om fornyelse av Trippelalliansen. Italia fikk Tyskland til å forplikte seg til å støtte den italienske kolonipolitikken i Afrika, og oppnådde også økonomisk støtte fra Tyskland, som gjenytelse for å fornye sitt medlemsskap i Trippelalliansen.
Tyskland gikk i juli 1890 med på en avtale med England som ga England svært store områder i Afrika, mot at Tyskland fikk Helgoland og en stripe land i Afrika. England var godt fornøyd med avtalen. Tyskland håpet at denne avtalen skulle åpne for et nærmere samarbeid med England, men det var England ikke interessert i.
I juli 1891 besøkte franske marineenheter den russiske marinebasen Kronstadt, og ble svært godt mottatt. Dette var et ledd i den fransk-russiske tilnærmingen, og tyskerne innså viktigheten av dette. Holstein og tyskerne håpet, forgjeves, at dette ville få England til å støtte Trippelalliansen. Det ble klart at det hadde vært en feil av Tyskland ikke å fornye ikke-angrepsavtalen med Russland.
I november 1892 kjente den tyske regjeringa seg nødt til å legge fram for Riksdagen et budsjettforslag som la opp til betydelige militære styrkeoppbygginger, siden man nå begynte å regne med muligheten for en tofronts krig. Aviser angrep regjeringa for å ha brakt Frankrike og Russland sammen, på grunn av et svært usikkert ønske om bedre forhold til England. Den tyske utenrikspolitikken syntes å mangle retning. Det fikk keiseren til å få et ønske om å gripe inn for å gi utenrikspolitikken retning.
Keiseren og de tyske utenrikspolitikerne begynte å ønske å vende tilbake til det gamle systemet som Bismarck hadde bygget opp, med mindre engasjement på Balkan og et samarbeid med Russland. Keiseren mente at dette kunne være mulig, og engasjerte seg sterkt for å få gjennom i Riksdagen en handelsavtale med Russland som var svært fordelaktig for Russland. Men det var ikke mulig å gjenopprette forholdet til Russland ved hjelp av en handelsavtale, for i 1893 hadde Frankrike og Russland undertegnet en militær avtale, og den ble utviklet til en formell militær allianse. Keiserens og Holsteins håp om å gjenoppvekke den tysk-russiske alliansen var grunnløst. Men det gikk lang tid før de innså dette. Og i mens handlet de ut fra at dette var mulig, og det førte til feilgrep.
Tyskerne fant seg i første omgang nødt til å prøve å forbedre sitt forhold til både Russland og England. Men snart ble de leie av en så passive politikk. For å utvikle en mer vital politikk vendte Tyskland tilbake til en mer aktiv kolonipolitikk.
Inspirator for den nye kolonipolitikken var Paul Kayser, som ledet koloniavdelinga i utenriksministeriet. Kayser mente at regjeringa ville få prestisje dersom den gjorde seg gjeldende utenfor Europa. Men Kayser hadde ingen strategi eller plan. Tyskland skulle vente til anledningen bød seg til å være aktiv, og så skulle man finne på noe å gjøre. Denne politikken ville dessuten føre Tyskland inn i stadig konflikt med England, siden England var den store og mest aktive imperialistnasjonen. Men både Kayser og keiseren syntes dette var en interessant politikk. På denne måten kunne man vise at man ikke var unnvikende overfor England, og at for England var det beste å være venn med Tyskland.
Det var riktig nok tyskere som forstod at man ikke vant venner ved å opptre voldsomt og truende overfor de man ville ha som venner, og at dette derfor tvilsomt var måten å gå fram på for å få England som venn. Dette la den tyske ledelsen ikke vekt på, og den begivenheten som syntes å kunne forbedre forholdet til England så mye at et samarbeidsforhold kunne blitt utviklet, ble ikke oppfattet eller forstått i Tyskland.
I januar 1894 instruerte Lord Rosebery sin nye ambassadør i Konstantinopel, sir Philip Currie, om å stoppe i Wien for å diskutere utenrikspolitikk med utenriksministeren i Østerrike, Kálnoky. Currie fant at den østerrikske utenriksministeren var redd for at Russland skulle foreta seg noe for å oppnå kontroll over innseilinga til Svartehavet, og den østerrikske utenriksministeren ville vite om England kunne gjøre noe for å hindre at det skjedde. Dersom det ikke var tilfelle ville Østerrike bli tvunget til å begrense seg til å forsvare sine interesser på Balkan. Curries rapport fikk Rosebery til å fortelle den østerrikske ambassadøren i London at England var absolutt bestemt på å opprettholde status quo med hensyn til innseilinga til Svartehavet. Og England ville ikke vike tilbake for krig mot Russland for å greie dette. Men dersom Frankrike skulle blande seg inn på russisk side ville den engelske flåten alene ikke greie å forsvare Konstantinopel mot begge landene samtidig. I dette tilfellet ville England trenge hjelp fra Trippelalliansen for å holde Frankrike i sjakk.
Østerrikerne var fornøyde med dette svaret, og de kan ha ventet at også Tyskland ville være det. Nå la det til rette for den alliansen med England som tyskerne i flere år hadde ønsket seg. Men dette oppdaget ikke tyskerne; de så på det engelske utspillet som et trick. Caprivi sa at det England ville ha var muligheten til å gå til krig mot Russland når de selv ønsket, mens Tyskland tok på seg å holde Frankrike borte fra det nære Østen. Dessuten kunne ikke Tyskland inngå en avtale om dette samtidig med at Tyskland var opptatt med å inngå en handelsavtale med Russland som samtidig var ment å svekke forbindelsen mellom Russland og Frankrike og bedre forbindelsen mellom Russland og Tyskland. Østerrike ville at man i det minste skulle innlede forhandlinger med England med dette som grunnlag, men Tyskland hadde allerede begynt den kolonipolitikken som ville skape spenninger og avstand mellom Tyskland og England.
I april 1894 krevde Tyskland eneherredømme over Samoa øyene i Stillehavet. I juni protesterte de voldsomt mot den engelsk-kongolesiske avtalen fra foregående måned, og om hausten kranglet de voldsomt med England om anerkjennelse av Sultanen av Marokko, grensene i Sudan, framtida til Portugals kolonier, og om den politikken som skulle føres overfor Tyrkia på grunn av tyrkiske massakrer i Armenia. Året etter fortsatte Tyskland denne politikken med stadige konfrontasjoner med England. Ikke alle disse konfrontasjonene trengte å skyldes tyske provokasjoner; England kunne være svært arrogant og forsyne seg hensynsløst uten å ta hensyn til lover og gitte løfter, og det var også tilfelle for noen av de begivenhetene som førte til konfrontasjoner mellom Tyskland og England, som de som førte til at keiser Wilhelm II i 1896 sendte et telegram til president Paul Kruger i Transvaal i forbindelse med Jamesons raid inn i Transvaal.
Men Tyskland la seg til en voldsom, truende og kranglevoren tone. England reagerte med å gi beskjed til Østerrike og Italia at dersom Tyskland fortsatte denne provoserende politikken kunne det hende at England ikke lenger ville stille opp sammen med Trippelalliansen i Middelhavet og ved innseilinga til Svartehavet. Dette fikk Østerrike og Italia til å reagere mot Tyskland. Keiser Wilhelm II intervenerte ofte utenriks, og brukte et språk som var fullt av beskyldninger og trusler.
Tysklands voldsomme opptreden vakte undring for det var ikke lett å se noe klart motiv eller noen klar strategi bak de tyske handlingene. De tyske handlingene var uforutsigelige og skiftende. Snart støttet tyskerne en part, og snart en annen part. Det var politikk etter impulsmetoden, som forvirret andre regjeringer. Overfor England kom Tyskland med en blanding av erklæringer om vennskap og trusler.
Og så kom Transvaalkrisen i 1896. Transvaal var i følge en avtale med Gladstone fra 1884 en selvstendig stat, men uten rett til å inngå avtaler med andre stater uten engelsk tillatelse. Det var tusenvis av tyskere i Johannesburg og i Pretoria. Tyskere hadde dynamitt og whisky monopolene og kontrollerte nasjonalbanken og vannforsyninga. Krupp, Siemens, Deutsche Bank og mange andre bedrifter hadde avdelinger i Transvaal, og 20% av all utenlands kapital som var investert i Transvaal var tysk. Transvaal var av betydning for Tyskland. Så kom Jamesons raid inn i Transvaal. Den tyske ambassadøren fikk beskjed om å undersøke om England hadde hatt kjennskap til raidet før det ble utført. Første januar 1896 fikk Tyskland vite at det ikke hadde fått noen offisiell oppmuntring. Nå begynte de tyske utenriksmyndighetene å opptre på en tvilsom måte. De foreslo overfor Frankrike at de burde samarbeide for å hindre engelsk ekspansjon, men Frankrike hadde sett de siste års styrløse tyske utenrikspolitikk, og ville ikke samarbeide med Tyskland.
Keiseren grep inn og sendte et telegram til Transvaal der han gratulerte Transvaal med å ha slått tilbake raidet, og i å ha lyktes med å "gjenopprette fred og i å opprettholde uavhengigheten til landet mot angrep utenfra". Denne siste setninga fornærmet England, for England betraktet Transvaal som å ligge innenfor den engelske innflytelsessfæren og å være underordnet England med hensyn til utenrikspolitikk. Keiserens telegram ble derfor oppfattet som et inngrep i engelsk politikk og som et ledd i et forsøk på å etablere Transvaal som uavhengig av England. Den offentlige reaksjonen mot Tyskland var svært fiendtlig. Vinduer i tyske forretninger i London ble knust.
I 1896 var forholdet mellom England og Tyskland på et bunnivå. At denne tyske utenrikspolitikken skulle føre til tilnærming mellom de to landene var absurd å tro. Og handelsavtalen mellom Tyskland og Russland førte ikke til noen tilnærming eller noe nærmere økonomisk samarbeid mellom disse to landene. Den fransk-russiske alliansen var bare blitt sterkere. Den tyske utenrikspolitikken hadde bare isolert Tyskland, og var feilslått.
I Tyskland var det telegrammet som keiseren sendte til Transvaal svært populært. Den tyske opinionen la ikke vekt på at den hodeløse tyske utenrikspolitikken gjennom de siste tre årene hadde ført til at Tyskland var blitt isolert utenrikspolitisk, siden den rett og slett ikke visste dette. Pressen fortalte at den russisk-franske alliansen var rettet mot England og at Trippelalliansen var sterk som stål. Derfor var den tyske opinionen stolt av den selvhevdende utenrikspolitikken, som den trodde var et uttrykk for tysk styrke.
I mens økte Tysklands økonomiske styrke langt raskere enn andre lands som var utenrikspolitisk aktive i tyske interesseområder. Tysk økonomi gjorde seg gjeldende flere og flere steder rundt om i verden. De fire store tyske bankene, Deutsche Bank, Dresdener Bank, Darmstädter Bank og Diskonto-Gesellschaft, etablerte seg utenlands. Tyskland var ei økonomisk stormakt, og i ferd med å bli ei finansiell stormakt. Befolkninga var begeistret over dette, og satte pris på at Tyskland markerte seg internasjonalt. Og den innså ikke at dette skjedde på en uheldig måte.
Lenker:
Neste kapittel
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: