Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Craig skrev at den innflytelsen som det tyske militære etablissementet fikk over tysk utenrikspolitikk i perioden 1871-1914 var farligere enn noen av dets aktiviteter på heimefronten. Craig skrev videre at den militære ledelsen hadde en legitim rolle å spille i utformingen av tysk utenrikspolitikk siden det var betydelig internasjonal spenning og kriser i Europa på denne tida, men denne rollen skulle inngått i en grundig planlagt og koordinert utenrikspolitikk som var underlagt den politiske ledelsen. Men det ble ikke utviklet et slikt samarbeid, og det er en viktig grunn til at tysk utenrikspolitikk var så feilslått i denne perioden.
Craig skrev at det hendte at hærens ledere innrømmet at de så seg selv som bedre kvalifisert enn politikerne og diplomatene til å fastsette den politikken som skulle beskytte de nasjonale interessene. Det er et tema som går igjen i dagbøkene og korrespondansen til Waldersee. Og det lå også under virksomheten til Schlieffen og andre offiserer.
Selv under Bismarck viste hæren lyst til å gripe inn i de sivile delene av utenrikspolitikken. Craig skrev at i årene etter 1871 ble militære representanter ved de tyske diplomatiske stasjonene utenlands misfornøyde med bare å ha tekniske oppgaver, og begynte å utforme politiske rapporter og innlede forhandlinger som de sivile diplomatene egentlig skulle foreta. Det ble tydelig at denne aktiviteten til de militære attachéene ble oppmuntret av generalstaben. Da Waldersee ble stjernen i generalstaben ble det klart at han ønsket å bli keiserens fremste utenrikspolitiske rådgiver. Waldersee hadde mistillit til Bismarcks utenrikspolitikk, og prøvde å gjøre de militære attachéene til et uavhengig korps av observatører som stod ansvarlig overfor ham og kunne sende rapporter direkte til keiseren uten å henvende seg til Bismarck eller ledelsen ved de diplomatiske stasjonene.
Men Bismarck og Caprivi greide å få slutt på dette, og etter at Waldersee gikk av fra generalstaben prøvde verken Schlieffen eller den yngre Moltke å gjenoppta denne arven etter Waldersee. Både Schlieffen og den yngre Moltke nøyde seg med å arbeide med å lage planer som kunne lede hærens operasjoner dersom det skulle bli krig.
Craig skrev at den krigsplanleggingen som ble foretatt av Schlieffen og Moltke, selv om den var legitim, var mer ødeleggende for tysk utenrikspolitikk enn noe av det Waldersee fant på siden denne krigsplanleggingen foregikk uten at andre organ i staten ble konsultert eller informert. Craig skrev at Schlieffen og Moltke underla den tyske hæren de mest rigide operasjonsplaner som noen gang har blitt akseptert av noen moderne hær, og de hadde farlige politiske implikasjoner som ikke ble forstått av de politiske lederne for landet, eller av hæren selv.
Craig skrev at så snart mesterplanen var satt opp av Schlieffen og i hovedsak akseptert av Moltke førte den uunngåelig til at tysk diplomati ble fratatt den fleksibiliteten som var nødvendig dersom det skulle lykkes i å legge begrensninger på de ambisiøse allierte til Tyskland i fredens interesse. Og samtidig var det bygd forutsetninger inn i planen om framtidige situasjoner som måtte utnyttes mens de enda eksisterte, og som ville legge press på beslutningstakerne om å handle raskt for ikke å miste det handlingsrommet som planen forutsatte ville eksistere bare i et begrenset tidsrom. Craig skrev at Schlieffen var ivrig etter krig mot Frankrike og England under Marokkokrisen (Agadirkrisen) siden han trodde at på den måten kunne en enda større krig som ellers var uunngåelig bli unngått. Men Schlieffen ble stoppet av keiseren og de sivile rådgiverne hans. Men i 1914 ble planen tvingende for Tyskland.
Craig skrev at skikken å la militære representanter inngå i staben til Preussens legasjoner oppstod i napoleonstida. År 1800 foreslo Massenbach at offiserer som var utsett til høye kommandoer i hæren skulle sendes til legasjonene i St. Petersburg, Wien, London og Paris for å studere karakteren til de som i framtida kunne bli satt til å lede fiendtlige eller allierte hærstyrker. Dette ble verken akseptert eller glemt på dette tidspunktet. Etter seieren over Napoleon gikk Grolman, som ble den første stabssjefen etter krigen, inn for at offiserer ble sendt til de viktigste diplomatiske stasjonene. I et memo fra 1816 til krigsminister Boyen pekte han på at andre makter plasserte offiserer ved sine legasjoner, og han gikk inn for at Preussen fulgte dette opp. Dette gjorde Boyen.
Formålet med å sende militærattachéene var at de som ble sendt skulle skaffe seg kjennskap til de landene som de kom til fra en militær synsvinkel. Oppgaven var upolitisk, og de skulle holde seg borte fra all politikk, og prøve å få innsikt i de militære evnene til landene som de var stasjonert i.
Craig skrev at militærattachéer i Wien og Paris viste seg å kunne skaffe seg inngående kjennskap til og innsikt i den militære situasjonen i disse landene ved kritiske begivenheter, og gi verdifulle oversikter over den militære situasjonen til myndighetene i Berlin. Militærattachéen i Paris sendte for eksempel i 1860-årene detaljerte rapporter om den franske hærens slagorden, forandringer i rekrutteringspolitikken og svakhetene og manglene i militær jernbanekommunikasjon. To av attachéene deltok aktivt i franske kampanjer, Stein von Kaminski i Mexico i 1863 og Walter von Loë i Algerie i 1864, og gjennom dette lærte de mye om hvordan den franske hæren kjempet. Craig skrev at de rapportene som ble sendt til Berlin fra Frankrike var ikke mye bedre og grundigere enn de som den franske militærattachén i Berlin laget om Preussens hær, men rapportene fra Frankrike ble grundig studert av generalstaben i Berlin mens rapportene fra Berlin ikke ble tatt alvorlig i Paris. Craig skrev at denne forskjellen i hvordan de militære rapportene ble brukt forklarer Preussens seier i 1870-1871.
I lys av dette stilte ingen i Preussen spørsmålstegn ved nytten av å ha militærattachéer ved legasjonene utenlands. Men det ble et problem å hindre at de militære attachéene begynte å drive sin egen politikk.
Det ble vanskelig å dra et skapt skille mellom arbeidet til de diplomatiske utsendingene og til de militære utsendingene selv om det ble gjort forsøk på å trekke dette skillet. For å unngå at militærattachéene begynte å opptre som uavhengige politiske rapportører ble det bestemt at de skulle sende rapportene sine gjennom lederen for den diplomatiske legasjonen som de var tilknyttet. Han ville så lese rapportene. Men etter 1869 ble denne regelen mindre strikt overholdt, og i den utstrekning attachéen bare skrev om rent militære saker fikk han sende rapportene direkte til sine militære overordnede i krigsministeriet og generalstaben.
Og ved den diplomatiske legasjonen i St. Petersburg ble ingen av reguleringene anvendt. Der hadde militærattachéen spesielle privilegier. Mens Russland og Preussen var allierte mot Napoleon hadde det blitt utvekslet personlige adjutanter - Flügeladjutanten - mellom herskerne. Denne skikken fortsatte etter krigen. Den preussiske Fligeladjutant i St. Petersburg skulle ha personlig kontakt med tsaren og vinne hans fortrolighet og være et personlig bindeledd til den preussiske kongen. Han var medlem av tsarens følge og møtte tsaren daglig, mens han hadde sjeldnere og mer tilfeldig kontakt med den preussiske legasjonen. Han var kongens direkte representant hos tsaren, og hadde direkte kontakt både med kongen av Preussen og tsaren, og var slik ikke innordnet i noe hierarki.
Denne militære attachéen ble også kalt for "militær plenipotentat", og utvekslingen av disse militære plenipotentatene hadde også en ideologisk begrunnelse, skrev Craig. Det symboliserte foreningen av konservative prinsipp samlet mot revolusjonen. Men siden dette var en selvstendig kommunikasjonskanal direkte til kongen skapte det problem som berørte legasjonens stab og dens prestisje og moral. Bismarck var svært kritisk innstilt overfor de militære plenipotentatene i St. Petersburg.
Bismarck var skeptisk til at militære drev med politikk, og Craig skrev at dette var en grunn til at han var skeptisk overfor de militære plenipotentatene. Bismarck hadde erfart at militære gjerne dro utenforliggende forhold som tradisjoner, lojalitet og ære inn i forhandlinger på en måte som kompliserte forhandlingene. Dessuten hadde de militære ikke respekt for diplomatiske framgangsmåter og begikk blundere, og de hadde ofte også for liten innsikt i politikk.
De militære plenipotentatene hadde vist seg å kunne skape forvirring i Berlin. De hadde ikke plikt til å gi videre den informasjonen de fikk som medlemmer av tsarens følge siden dette var personlige meddelelser, og i den utstrekning de formidlet denne informasjonen videre trengte den ikke å finne veien til legasjonen eller til utenriksministeren og regjeringa, men heller til kongen og hans reaksjonære militære følge. Dette hadde skapt problem. Under Wilhelm I ble denne situasjonen korrigert, og rapportene fra plenipotentatene ble alltid gitt videre til Bismarck. Men de kunne være begynt å bli gamle når han fikk dem, og dette irriterte ham.
Et annet forhold var at de militære plenipotentatene ikke var bundet av instruksjoner fra Utenriksdepartementet, og de kunne derfor motsi legasjonen. Det hadde skjedd under Krimkrigen. Mangelen på samordning mellom den diplomatiske legasjonen og den militære plenipotentatene skapte forvirring. Plenipotentatenes kommunikasjon med tsaren foregikk gjennom personlige band og hadde en personlig karakter som medførte at plenipotentaten hadde en lojalitet overfor tsaren som kunne hindre plenipotentaten i å følge instruksjoner fra Preussen.
I 1874 ble Bismarcks misnøye med ordningen i St. Petersburg satt på spissen. Etter at det kom til opprør i Bosnia året før hadde Bismarck anstrengt seg for å være nøytral i forholdet mellom Østerrike og Russland - på Balkan var disse to landene rivaler, og Bismarck ville ikke blandes inn i denne rivaliseringen. Men den første oktober 1876 meddelte den militære plenipotentaten general von Werder at tsaren ønsket å vite hvordan Tyskland ville stille seg dersom den spente situasjonen på Balkan utviklet seg til krig mellom Russland og Østerrike.
Dette var et svært ubehagelig spørsmål å få, for nesten uansett hva Bismarck svarte ville situasjonen hans etter at han hadde svart være dårligere enn før han svarte, derfor ville det naturligvis ha vært best at spørsmålet aldri hadde blitt stilt. Dessuten ble spørsmålet stilt på en mistenkelig måte. Dersom det hadde blitt reist gjennom diplomatiske kanaler ville det ha kunnet blitt behandlet etter tradisjonelle framgangsmåter, og studert grundig. Men at spørsmålet kom gjennom Werder var helt uvanlig. Bismarck mente at det kunne være et knep fra den russiske ministeren Gorchakov. Den kommunikasjonen som kom til Preussen gjennom Werder var ikke forpliktende for russerne siden den hadde karakter av å være personlige og muntlige og i noen grad private meddelelser.
Bismarck ble derfor rasende over at Werder sendte dette spørsmålet til Preussen. Bismarck skrev at Werder opptrådte som et redskap for russerne for å drive utpressing av de preussiske myndighetene for å få en uttalelse fra dem som ville kunne sette dem i forlegenhet. Werder hadde vist stor politisk naivitet ved å sende spørsmålet til Preussen. Bismarck mente at det hadde vært bedre at Preussen hadde vært uten representasjon i St. Petersburg enn å ha Werder der.
Bismarck prøvde å få spørsmålet inn i regulære diplomatiske kanaler for å utsette saken og få den behandlet på en annen måte. Men til slutt måtte han svare på tsarens spørsmål. Han svarte at han håpet at det ikke kom til krig mellom Russland og Østerrike, men dersom det skulle skje ville ikke Preussen tillate at Østerrikes uavhengighet og stilling i Europa ble svekket. Dette svaret skapte et kjøligere forhold i Russland overfor Preussen. Bismarck hadde prøvd å få Werder sendt bort fra Russland, og han håpet at Werder i det minste fikk forbud mot å sende meddelelser til Utenriksdepartementet. Men Wilhelm I ville ikke gripe inn overfor Werder, men Bismarck var bestemt på at han ville straffe Werder, og ti år senere greide han å fjerne Werder fra den stillinga han hadde.
Tsaren foretrakk kommunikasjon gjennom den militære plenipotentaten framfor regulær diplomatisk kontakt, og Wilhelm I ville ikke gripe inn mot plenipotentaten, og derfor greide ikke Bismarck å fjerne ham. Men, skrev Craig, dersom Bismarck hadde hatt kjennskap til alle de vanskelighetene som de militære plenipotentatene skulle komme til å skape i framtida ville han nok ha kjempet enda hardere i 1876 for å kvitte seg med de militære diplomatene, eller i det minste få kontroll over dem.
I 1882 ble general Alfred von Waldersee utnevnt til generalkvartermester i generalstaben. Og et år senere lyktes generalstaben i å få en fullstendig uavhengig administrativ stilling og direkte adgang til keiseren. Waldersee var, skrev Craig, en politisk general. Bismarck kom til å avsky ham. Craig skrev at Waldersee ikke var fornøyd med å være offiser, men ville minst være kansler. I 1880-årene arbeidet han intenst for å komme inn i omgangskretsen til både kronprinsen og den unge prins Wilhelm. Og han prøvde å gjøre den stillinga som han hadde i generalstaben så innflytelsesrik som mulig. Han var generalstabssjef Moltkes stedfortreder, og dermed kunne han både presentere sine synspunkter ved hoffet og blande seg inn i regjeringsanliggender. Under Waldersees ledelse gikk generalstaben inn i utenrikspolitikken.
Waldersee mente at han hadde forståelse for utenrikspolitikk. Han innledet bekjentskap med Holstein og Hatzfeldt i Utenriksdepartementet. Før året var gått hadde han greid å sette den tyske ambassadøren i Konstantinopel i forlegenhet ved å gi sultanen råd om at det kunne være klokt å lage planer om et angrep på de franske besittelsene i Nord-Afrika. Craig skrev at ved slutten av 1880-årene hevdet Waldersee at generalstaben hadde rett til å formulere tysk utenrikspolitikk.
I Waldeersees planer hadde de militære attachéene en viktig rolle. Da Waldersee ble generalkvartermester innledet han en aktiv korrespondanse med dem. Militærattachéene fikk som vane å sende Waldersee både kopier av de offisielle rapportene som de sendte til Utenriksdepartementet og private brev med tilleggsinformasjon. Waldersee oppmuntret militærattachéene til å sende politiske rapporter og samarbeidet med dem for å utvikle måter de kunne bruke for å unngå å bli kontrollert av ambassadene. Waldersee mente også at det var riktig at de presenterte generalstabens synspunkter utenlands selv når disse ikke stemte overens med Utenriksdepartementets synspunkter. Craig skrev at Waldersee prøvde å omforme militærattachéene til sitt private diplomatiske korps som stod til tjeneste for generalstaben.
De første tegnene på den faren som dette medførte ble synlige under Bulgariakrisen i 1887-8. Forholdet mellom Tyskland og Russland ble verre samtidig som Russland og Frankrike søkte kontakt med hverandre. Dette førte til at hærens ledelse trodde at det ble fare for krig. Craig skrev at dette fikk hærens ledelse til å mene at den sammen med Østerrike burde slå til først mot Russland. Waldersee mente dette.
Men Bismarck mente at de militæres teori om forebyggende eller preventiv krig var pervers. Bismarck sa ved en anledning at det var som å begå selvmord på grunn av frykt for døden. Bismarcks egen politikk var styrt av et ønske om å unngå krig. I de siste månedene av 1887 unngikk derfor Bismarck alle truende gester overfor Russland, og tok også forholdsregler for å unngå dumheter fra Østerrikes side. Han gjorde det klart gjennom den tyske ambassadøren i Østerrike at avtalen med Østerrike fra 1879 var rent defensiv, og at Tyskland bare ville stå sammen med Østerrike dersom Østerrike var den angrepne part. Tyskland ville ikke støtte Østerrike i krig mot Russland dersom det var Østerrike som framprovoserte krigen.
Men her førte de militære en annen politikk. Waldersee prøvde å overbevise keiseren om at det var nødvendig å gå til krig mot Russland. I Wien hadde den tyske militærattachéen samtaler med den østerrikske generalstabssjefen og med keiser Franz Josef. Den tyske militærattachéen kom med forslag om østerrikske troppebevegelser mot grensen mot Russland, og formidlet inntrykk av at et østerriksk-tysk angrep på Russland var ønsket i Berlin.
Da dette forsøket fra generalstabens side på å overta tysk utenrikspolitikk kom til syne handlet Bismarck fast og bestemt. Han skrev til myndighetene i Wien i slutten av desember at han hadde inntrykk av at visse militære kretser i Wien prøve å forstyrre den rent defensive alliansen mellom Tyskland og Østerrike. Videre at begge parter måtte passe på at de ikke overlot til generalstaben retten til å gi råd til keiseren.
Tyskland ville ikke gi støtte til et østerriksk angrep på Russland. Samtidig som Bismarck gjorde dette klart for myndighetene i Østerrike gjorde han det klart for de militære sjefene i Berlin at en krig ville være dumdristig gitt situasjonen i Riksdagen og det forestående skiftet av keiser. I slutten av desember forsikret både generalstabssjef Moltke og sjefen for militærkabinettet, Albedyll, Bismarck om at de ikke ville blande seg inn i det ansvarsområdet som tilhørte Bismarck. Den militære kampanjen for å føre utenrikspolitikken var slått tilbake.
Bismarck husket at militærattachéen hadde skapt en farlig situasjon, og ble enda mer skeptisk overfor militærattachéene. Og Bismarck hadde god grunn til dette, for selv om Waldersee hadde lidd et nederlag hadde han slett ikke gitt opp å føre utenrikspolitikk. Så snart Wilhelm II hadde blitt keiser gikk Waldersee på offensiven. Han fortsatte å oppmuntre militærattachéne til å unngå den kontrollen som var lagt på dem. Og han prøvde å overtale den unge keiseren om å frigjøre attachéene fra å være underordnet de diplomatiske lederne for legasjonene. Waldersee hevdet at attachéene i egenskap av å være militære var dyktigere til å bedømme realitetene enn diplomatene var, og i rapportene til Berlin hadde de mot til å skrive det de mente, i motsetning til diplomatene som bare skrev det Bismarck ønsket å høre.
Også keiser Wilhelm II mente at militære var overlegne i forhold til sivile, og han kunne gå med på at de militære attachéene burde få ei friere stilling i forhold til ledelsen for diplomatiet. Han foreslo at praksisen til militærattachéen i St. Petersburg kunne utvides til å omfatte andre poster. Siden enkelte attachéer var keiserens personlige adjutanter kunne de få lov til å sende rapporter direkte til ham uten å gå veien om Utenriksdepartementet. Dette aksepterte Waldersee, og adjutantene Engelbrecht i Roma og Deines i Wien innledet direkte korrespondanse med keiseren, mens Huene i Paris sendte rapporter til keiseren gjennom Waldersees kontor.
Bismarck oppdaget ganske raskt dette og oppfattet det som et forsøk fra stabssjefen på å opprette "et organisert politisk kontor der korrespondanse med alle de militære Attachéene spilte en hovedrolle". I sitt siste år som kansler prøvde Bismarck å oppnå større kontroll over militærattachéene. Da Caprivi overtok som kansler var han en like innbitt motstander av Waldersees aktivitet som Bismarck hadde vært. I løpet av 1890 utstedte han to sirkulære instruksjoner der han meddelte at alle rapporter fra militærattachéene i framtida måtte bli gransket av lederne for de diplomatiske legasjonene. Caprivi tilbakekalte systematisk Waldersees agenter fra utlandet. Og i 1891 mistet Waldersee selv sin myndighet.
Selv om systemet til Waldersee ble nedkjempet var det ikke slutt på konflikten mellom de militære observatørene på den ene siden og Utenriksdepartementet og diplomatiet på den andre siden. Militærattachéene skapte gjentatte ganger pinlige situasjoner og satte ambassadørene i forlegenhet ved for eksempel spionasje. Craig skrev at de fleste militærattachéene kom til å følge de instruksjonene som var utformet av Caprivi siden generalstaben mistet interessen for å føre utenrikspolitikk, og konsentrerte seg om teknisk planlegging.
Militær operasjonell planlegging var vanskelig for Tyskland siden Frankrike, som alltid hadde vært svært aggressivt, lå i vest, og i øst lå det uberegnelige Russland som var svært ekspansivt og alltid søkte å erobre nytt land. Craig skrev at Moltke i 1871 hadde advart om at vennskapet mellom Tyskland og Russland ikke kunne ventes å vare. Moltke skrev at det var gjensidig antipati mellom tyskerne og russerne, og at de hadde motstridende materielle interesser. Det ble ventet at den økte styrken til det samlede Tyskland og dets vennskap med Østerrike ville ødelegge vennskapet med Russland. Men Russland var et tilbakestående land som var dårlig organisert, og selv om Russland var ekspansivt var det heller sørover at det ønsket å ekspandere. Russland ville erobre områder i Østen og i Tyrkia, men hadde aldri vist interesse for å legge tyske områder under seg, og ville derfor ikke på egen hand angripe Tyskland. Men i allianse med Frankrike kunne det tenkes at Russland ville kunne delta i et angrep mot Tyskland. Og da ville Tyskland stå overfor svært store problem.
Bismarck var alltid opptatt av å holde Frankrike og Russland fra hverandre mens han var kansler, og han lyktes med denne oppgaven. Men spesielt etter 1878 ble forholdet mellom Tyskland og Russland stadig dårligere.
Hovedproblemet som generalstabens planleggere stod overfor var å avgjøre hvordan Tyskland skulle bruke de militære styrkene sine dersom landet havnet i en tofronts krig - hvor skulle hovedstyrken bli satt inn? Skulle den settes inn mot øst eller mot vest? Craig skrev at den eldre Moltkes syn på dette forandret seg etter hvert som situasjonen i Europa forandret seg. I 1870-årene hellet Moltke mot å mene at ved begynnelsen av en stor krig skulle hovedstyrkene til Tyskland mobiliseres mot vest. I et memorandum fra 3. februar 1877 hevdet han at et avgjørende slag mot de franske styrkene kunne bli ventet innen tre veker etter at kamphandlingene var innledet. Etter det burde de tyske styrkene overføres til fronten i øst. Men to år senere hadde Moltke forandret oppfatning og skrev at dersom Tyskland måtte kjempe to kriger burde Tyskland i vest utnytte den store fordelen som Rhinen og festningsverkene i vest gir til defensiv tysk krigføring, og sette inn alle kampstyrkene som ikke var helt nødvendige i vest for å gjennomføre en stor offensiv i øst.
Craig skrev at denne store forandringen i den strategiske tenkningen til Moltke skyldtes at Frankrike raskt bygde opp nye militære styrker i 1870-årene og styrket festningsverkene rundt Paris og langs grensen i øst. Og Moltke trodde ikke at det ville bli lett å vinne en rask seier over Frankrike på nytt. Craig skrev at i 1871 skrev Moltke at "vi har allerede lært hvor vanskelig det er å avslutte selv den mest seiersrike krig mot Frankrike". I 1877 advarte Moltke mot å prøve å vinne en fullstendig militær seier over Frankrike, og skrev at det måtte bli diplomatiets oppgave å avgjøre hvordan man skulle oppnå fred selv om det ble på grunnlag av status quo ante - ved at grenser og alt annet ble ført tilbake til situasjonen slik den var før krigen. [Her motsier Moltke den påstanden som Craig tidligere har framsatt om at Moltke mente at så lenge krigen pågikk skulle den styres av de militære strategene.] Craig skrev at det virker som om Moltke i 1879 hadde mistet troen på at det var mulig å få en rask avgjørelse mot Frankrike på denne måten, gjennom en rask og overveldende militær seier.
Men stabssjefen trodde at det var mulig å slå russerne ut av krigen på kort tid dersom den tyske krigføring ble rettet mot begrensede mål. Russland var så stort at det var ikke mulig å ødelegge alle russiske militære styrker, og forsøk på det ville trolig føre til offensiver inn i tomme rom. Men en serie harde angrep mot de russiske hærene som var i de vestlige provinsene sammen med systematiske forsøk på å oppmuntre til opprør i de undertrykte menneskemassene, som polakkene, ville skape så utbredt uorden i Russland at de russiske hærstyrkene ikke ville kunne fungere effektivt. Og da ville trolig de russiske myndighetene bli villige til å forhandle, spesielt dersom tyskerne tilbød dem rimelige vilkår. Og det var ingen grunn til ikke å gjøre det, for som Moltke en gang sa: "Russerne har absolutt ingenting som vi kan ta fra dem selv etter den mest vellykkede krig; de har ikke gull, og vi trenger ikke land". Stabssjefen mente at tyskerne etter å ha vunnet over russerne i øst skulle slutte fred med dem og så sende hæren mot vest for å kjempe mot Frankrike uten å ha noe tidspress på seg.
I 1879 inngikk Tyskland en forsvarsavtale med Østerrike som sikret Tyskland aktiv støtte fra Østerrike dersom Tyskland ble angrepet av Russland. Dette førte ikke til at Moltke forandret krigsplanene for en tofrontskrig. Østerrikske forsterkninger var av betydning i øst, men ikke av så stor betydning at det endret fordelingen av tyske tropper mellom øst- og vestfronten. I et memorandum fra januar 1880 og i de følgende planene fortsatte Moltke å arbeide med planer for operasjoner i vest som skulle forsvare grensen mot franske angrep fram til det var oppnådd en avgjørelse i øst. Moltke var villig til å tåle tap i vest, til og med tapet av vestbredden av Rhinen, for å ha store nok styrker i øst til å vinne seier der.
Vi vet ikke hvor effektiv denne strategien ville ha vært dersom den hadde blitt prøvd i krig, skrev Craig. Han skrev videre at Moltkes planer viste både de grundigste vurderinger av de tekniske sidene ved Tysklands militære posisjon og også oppmerksomhet på de politiske faktorene som var involvert i en krig, de indre forholdene i landene som stod mot Tyskland og diplomatiets arbeid for å oppløse fiendtlige koalisjoner. Craig skrev at Moltke hadde dyp politisk innsikt og i tillegg nølte han ikke med å holde Bismarck informert om de planene som han la, selv om de hadde vært uenige under krigene mot Østerrike og Frankrike. [Her gir på nytt Craig ei vurdering av Moltke som er helt ulik den vurderinga han ga da han skrev om Moltke i forbindelse med krigen mot Frankrike.] Craig skrev videre at denne vektlegging på politiske faktorer manglet helt i arbeidet til Moltkes største etterfølger, grev Alfred von Schlieffen.
Schlieffen ble sjef for generalstaben i 1891 etter at Waldersee hadde hatt denne stillinga i en kort periode. Han hadde ikke det brede mangfold av interesser som Moltke hadde. Han var ganske enkelt en profesjonell soldat, skrev Craig, og fullstendig oppslukt av de oppgavene som det medførte. Men uten interesse for politikk. Dette kritiserer Craig, selv om han tidligere i boka har rettet hard kritikk mot politiserende offiserer.
Schlieffen var overbevist om at en tofronts krig var uunngåelig, skrev Craig. Schlieffen måtte anstrenge seg for å lage planer for å slå ut en av fiendene av gangen, mens den andre fienden ble oppholdt gjennom forsvar av grensen. Da den første fienden var slått ut av krigen måtte jernbanene brukes for å føre hæren over til den andre fronten. Craig skrev at Schlieffen hadde oppfatninger som avvek fra Moltkes når det gjaldt spørsmålet om hvor det første angrepet skulle settes inn. Schlieffen mente at det måtte settes inn mot Frankrike.
Craig skrev at da han skrev boka var det ikke offentliggjort materialer som gjør det klart hvordan Schlieffen kom fram til denne oppfatningen. Craig skrev videre at det er sannsynlig at byggingen av nye russiske festninger i området Ivangorod, Brest-Litovsk, Kovno og Warszawa gjorde inntrykk på Schlieffen. Den såkalte Narewlinja sperret den ruta som Moltke tidligere hadde sett ut som den hovedlinja som det tyske angrepet skulle følge. Dessuten bygde Russland stadig nye jernbanelinjer, og det ville derfor bli lettere for russerne å få fram forsterkninger til frontavsnitt som var under angrep. Derfor kunne det ta lenger tid å oppnå en avgjørende seier i øst, og Schlieffen ville ikke planlegge for en langvarig krig.
Schlieffen var også mer bekymret over muligheten for et vellykket angrep fra Frankrike enn Moltke hadde vært. Derfor begynte Schlieffen å tenke på å innlede offensivene i vest.
Dersom de franske styrkene ble værende bak forsvarsverkene sine kunne de tyske styrkene komme til å bruke for store ressurser på å erobre dem ved kostbare frontalangrep, og i mens ville russerne marsjere inn i Preussen fra øst. Det virket ikke klokt å angripe franske festninger. Det som trengtes var avgjørende slag tidligst mulig i krigen.
Da Schlieffen hadde begynt å tenke på offensiv inn i Frankrike begynte han å planlegge å omringe de franske styrkene. For å gjøre det måtte han angripe gjennom nøytrale stater i vest. Craig skrev at mellom 1897 og 1905 utviklet Schlieffen planen som beskrev en massiv omgående bevegelse der den tyske hovedstyrken gikk inn i Frankrike i nordvest etter først å ha gått gjennom Belgia og Luxemburg. Styrken ville krysse nedre del av Seinen, og så vende mot øst og klemme de franske styrkene sammen mot sine egne festninger og mot den sveitsiske grensen.
Schlieffen var villig til å ta store sjanser for å oppnå dette. For å være sikker på at den tyske høyre fløyen var sterk nok til å gå gjennom Belgia og det nordlige Frankrike i løpet av seks veker insisterte Schlieffen på at den måtte være sju ganger sterkere enn den venstre fløyen. Den skulle holde Alsace. Dette ga franskmennene mulighet til å krysse Rhinen og gå inn i det sørlige Tyskland. Men en slik offensiv kunne knapt oppnå avgjørende resultat for den ville fjerne tropper fra det nordlige Frankrike som samtidig ville bli erobret av tyske styrker.
Craig skrev at dersom denne dristige planen hadde blitt utført i sin opprinnelige form i 1914 ville den sannsynligvis ha oppnådd stor innledende suksess. Men ville den ha slått Frankrike ut av krigen? Og Schlieffen regnet ikke med at Storbritannia ville gå inn i krigen.
Craig skrev at grunnen til at Schlieffen ikke regnet med at Storbritannia ville gå med i krigen trolig var at han regnet med at ikke noe land kunne tolerere en langvarig krig. Moltke hadde en gang sagt at neste krig ville vare i sju år og kanskje også i tretti år. Men Schlieffen mente at en så langvarig krig var umulig siden landene var avhengige av at næringslivet fungerte uten avbrudd. Derfor ville et stort slag som tilintetgjorde de militære styrkene til et land føre til at det foretrakk å slutte fred.
Craig skrev at det ikke er mulig å hevde at Schlieffens plan var den eneste mulige militære løsningen for et Tyskland som hadde fiender som var overlegent sterke og som var bestemte på å bruke denne styrken mot Tyskland. Schlieffen synes å ha ment at en krig mot Russland og Frankrike var uunngåelig, og i 1905 synes han å ha resignert overfor utsikten til at Storbritannia ville slutte seg til fienden i en krig. Men da Schlieffen i 1891 ble generalstabssjef hadde den internasjonale situasjonen til Tyskland vært bedre. Craig mener at grunnen til at den ble forverret var at Tyskland førte en utfordrende utenrikspolitikk. Og Craig mener at Schlieffen gjorde for lite for å unngå forverrelsen av Tysklands internasjonale situasjon [selv om han tidligere i boka har advart mot politiserende offiserer]. Craig skrev at i 1905 var Schlieffen tilhenger av krig mot Frankrike. Han skriver at Holstein som arbeidet i Utenriksdepartementet var drivkraft i forsøk på å få Tyskland til å gå til krig mot Frankrike, men at kansler Bülow ønsket fred, og det endte med at Holstein ble avsatt. Schlieffen og Holstein stod hverandre nær, og Craig mener at grunnen til at både Holstein og Schlieffen måtte gå av i 1905 var at begge hadde gått inn for krig mot Frankrike, selv om en rideulykke ble brukt som begrunnelse for at Schlieffen gikk av.
Craig skrev at det har blitt skrevet mye om de tekniske forandringene som ble gjort i planen til Schlieffen fra 1906 til 1914, og som førte til at slagstyrken til den høyre fløyen ble svekket. Han skrev videre at likevel ble de grunnleggende trekkene i planen akseptert og beholdt av de tyske militære lederne. Craig skrev at dette oppmuntret krigens komme og gjorde det uunngåelig at når krigen kom ville Tyskland måtte kjempe i en svært ugunstig politiske situasjon.
Craig skrev at Schlieffens plan i det lange løp førte til at Tyskland ble mer avhengig av Østerrike. Schlieffens store vektlegging på vestfronten og offensiven der og mangelen på oppmerksomhet på Østerrike gjorde østerrikerne sinte. Schlieffen ville ikke behandle østerrikerne som likemenn. Det gikk mer enn et år fra Schlieffen ble stabssjef til han bad om samtale med den østerrikske generalstabens sjef Feldzeugmeister Beck. Ved slutten av 1892 fortalte Schlieffen dem om at han tenkte på å forandre planene og planlegge at den første offensiven skulle foregå mot vest. Dette førte til at eksisterende planer om krigen i øst måtte forandres, og østerrikerne trodde at dette ville bli gjort i samarbeid med dem. Men dette ønsket ikke Schlieffen. Han forsøkte ikke å utvikle noe samarbeid med østerrikerne, skrev Craig, og de likte det ikke.
Da Schlieffen gikk av som sjef for generalstaben overtok den yngre Moltke. Craig skrev at han langt fra var så dyktig som den eldre Moltke. Den nye stabssjefen var ingen original personlighet, og ingen nytenker. Han aksepterte den gamle planen, skrev Craig. Men han forstod at det hadde vært uklokt av Schlieffen å skape så stor avstand til Østerrike, og den yngre Moltke ønsket et bedre forhold til Østerrike.
Craig skrev at dette var noe risikabelt siden noen av de personene som på denne tida hadde størst innflytelse over østerriksk utenrikspolitikk ønsket en ekspansiv utenrikspolitikk. Dette gjelder utenriksminister Aehrenthal og hans etterfølger grev Berchtold og den nye østerrikske stabssjefen Conrad von Hötzendorff. Craig skrev at alle tre ønsket ekspansjon på Balkan, forøvrig i likhet med Russland og Serbia og Italia, og alle andre land som var representert på Balkan. De østerrikske lederne ønsket forsikringer om at de ville få hjelp fra Tyskland dersom Østerrike skulle komme i krig. Og Moltke var ivrig etter å forbedre forholdet til Østerrike, og derfor imøtekommende.
Craig skrev at i januar 1909 skrev Feltmarskalk Conrad til Moltke. Conrad skrev at på grunn av det spente forholdet mellom Østerrike og Serbia var det mulig at det kunne bli krig mellom Østerrike og Serbia, og at utfallet ville bli at Østerrike okkuperte Serbia. Dersom Russland intervenerte gikk han ut fra at Tyskland i henhold til avtalen fra 1879 ville stå sammen med Østerrike. Men siden Frankrike også kunne finne på å gå til krig, eller Tyskland kunne finne det tryggest å angripe Frankrike for å ha ryggen fri, var det nødvendig for Østerrike å vite hvor Tyskland kom til å sette inn hovedstyrkene, for dette hadde betydning for Østerrikes egne planer.
Moltke svarte den 21. januar. Han aksepterte at Østerrike kunne finne det nødvendig å okkupere Serbia. Og han skrev at dersom Russland begynte å mobilisere ville også Tyskland mobilisere.
I dette brevet fra Moltke ble avtalen fra 1879 tolket på en annen måte enn Bismarck hadde tolket den. Bismarck hadde tolket avtalen som en defensiv avtale i den forstand at Tyskland bare hadde plikt til å forsvare Østerrike dersom Østerrike ble angrepet, men dersom Østerrike angrep et annet land ville Tyskland ikke ha noen forpliktelser overfor Østerrike.
Moltke forandret avtalen fra 1879 fra en defensiv avtale til også å være en offensiv avtale. Slik ble det også oppfattet i Wien. Moltke skrev videre i brevet fra 21. januar at dersom Tyskland mobiliserte som svar på russisk mobilisering var det tvilsomt at Frankrike kunne holde seg fra å følge opp på en eller annen måte. Man måtte gå ut fra at det var en eller annen avtale mellom Frankrike og Russland som ville bli virksom dersom det kom til krig mellom Tyskland og Russland. Og to mobiliserte hærer som den tyske og den franske ville ikke være i stand til å stå overfor hverandre uten å ty til krig. Moltke skrev at derfor måtte Tyskland regne med at når det mobiliserte mot Russland måtte det også regne med krig mot Frankrike. Og da måtte hovedtyngden av de tyske styrkene først settes inn mot Frankrike. Men Moltke regnet med en rask avgjørelse mot Frankrike. Og deretter ville styrkene bli satt inn østover.
Craig skrev at med dette tok Moltke på seg og Tyskland forpliktelser som økte sjansen for at det ville bli krig med Russland. Og Moltke mente at krigen måtte utkjempes etter planen til Schlieffen.
Moltke skrev til Conrad at innholdet i brevet var blitt gjort kjent for keiseren og kansler Bülow. Craig skrev at dette reduserer likevel ikke det enorme ansvaret som hviler på Moltke for å ha forandret tysk alliansepolitikk fra å være defensiv til å bli offensiv. Moltke visste at Tyskland og Østerrike ville være underlegne i en krig mot Russland og Frankrike, og enda mer underlegne dersom Storbritannia gikk med i krigen på fiendens side.
Craig skrev at både Moltke og mange andre offiserer mente at krigen var uunngåelig, og at det bare var et tidsspørsmål for når det brøt ut. Siden offiserene hadde denne fatalistiske holdningen, og siden de ikke var effektivt kontrollert av sivile myndigheter, men kunne finne på å handle på egen hand også i utenrikspolitiske spørsmål, er det forståelig at Moltke oppfordret Østerrike til å mobilisere mot Russland.
De første dagene etter at de agentene som var sendt fra Serbia for å drepe den østerrikske tronfølgeren i Sarajevo hadde utført drapene mente både sivile og militære myndigheter i Tyskland at de østerrikske myndighetene måtte handle klart og bestemt overfor Serbia. Den femte juli møttes keiseren og kansler Bethmann Hollweg og krigsminister Falkenhayn og høytstående embetsmenn. Keiser Wilhelm II leste et brev fra den østerrikske keiseren og et memorandum fra Ballplatz, og av dem framgikk det at østerrikerne vurderte krig mot Serbia, men ønsket før de foretok seg noe å vite hvordan Tyskland ville stille seg. Alle møtedeltakerne var enige om at Østerrike måtte gjøre det landet fant nødvendig, og at Tyskland ville komme til støtte dersom Russland intervenerte.
I følge Craig ble Bethmann Hollweg da han gikk med på dette trolig vunnet over med argumenter om at Russland og Frankrike ikke ville beskytte det serbiske terroristnettverket som stod bak mordene. Da det ble klart at Russland ville beskytte det serbiske terroristnettverket forandret Bethmann Hollweg posisjon.
[Dette er ikke nøyaktig de ordene som Craig brukte, men bak drapene i Sarajevo stod et serbisk terroristnettverk som ble ledet av sjefen for det militære etterretningsvesenet i Serbia, og blant andre hadde statsministeren i Serbia blitt informert om at mordene var planlagt lenge før de ble begått. Det kan hevdes at Russland grep inn for å beskytte dette terroristnettverket, siden det østerrikske kravet som Russland motsatte seg, og oppfordret Serbia til å motsette seg, var at dette terroristnettverket skulle etterforskes, om da ikke Russland grep inn for å provosere fram en storkrig. Se Edward E. McCullough: "How The First World War Began".
Edward E. McCullough mener at Russland ønsket å provosere fram en alminnelig storkrig for å aktivere den alliansen landet hadde med Frankrike på en slik måte at den var vendt mot Tyrkia. Russland hadde gjentatte ganger gått til krig mot Tyrkia for å erobre stredene mot Middelhavet, altså Bosporus og Dardanellene, men hadde hver gang blitt stoppet av Frankrike og Storbritannia. Man vet at Russland fortsatt ønsket å erobre stredene, og at Russland forstod at dette måtte gjøres i samarbeid med Frankrike og Storbritannia, og at den eneste måten å oppnå dette samarbeidet om erobring av Tyrkia på var gjennom en storkrig der Russland kjempet sammen med Frankrike og Storbritannia, og der Tyrkia var deres felles fiende. Forholdet mellom Tyskland og Tyrkia var i 1914 så nært at i en krig mot Tyskland var det sannsynlig at Tyrkia ville gå inn på tysk side, noe som også skjedde. Det er dokumentert at dette ble planlagt på ministernivå i Russland tidlig i 1914 - se Edward E. McCullough. Han er professor emeritus i historie fra Concordiauniversitetet i Canada.]
I fortsettelsen refererer jeg det Craig skrev, og Craig skrev at da det ble klart at Russland ville intervenere forsøkte Bethmann Hollweg desperat å nå fram til en fredelig løsning på Balkan. Men for offiserene var det ingen vei tilbake da de hadde gitt sitt løfte. De truende nyhetene fra St. Petersburg gjorde det klart at ingenting godt kunne ventes gjennom forhandlinger. Offiserene var sikre på at selv om Russland begynte å mobilisere før Tyskland ville likevel Tyskland kunne fullføre sin mobilisering før Russland hadde fullført sin. Da det den 29. juli ble kjent i Tyskland at Russland hadde gått til delvis mobilisering ble Moltke og Falkenhayn overtalt av Bethmann Hollweg om at Tyskland enda ikke trengte å svare med liknende tiltak. Men hvordan var situasjonen for Østerrike som skulle holde en lang front mot Russland? Neste dag fikk stabssjefens bekymring for Østerrike ham til å ta skritt som ødela den politiske linja som Bethmann Hollweg fulgte, og som praktisk talt gjorde krig uunngåelig, skrev Craig.
Uten å prøve å informere keiseren eller kansleren sendte Moltke et telegram om kvelden den 30. juli til feltmarskalk Conrad og oppfordret ham til å mobilisere mot Russland med en gang. Og Moltke ga løfte om at Tyskland ville stå sammen med Østerrike.
England prøvde med støtte fra Tyskland [Bethmann Hollweg] å få i gang fredsforhandlinger, men Moltke ba Conrad om å se bort fra dette. I mens utøvde kansler Bethmann Hollweg så mye press som han kunne på myndighetene i Wien for å få dem til å få Østerrike til å delta i de forhandlingene som det ble forsøkt satt i gang. Da telegrammet fra Moltke kom brydde østerrikerne seg ikke om de forsøkene Bethmann Hollweg gjorde på å få i gang forhandlinger. Østerrike mottok stikk motsatte råd fra Tyskland. Den 31. juli fulgte østerrikerne rådet fra Moltke og ga ordre om full mobilisering.
Samtidig sendte den tyske regjeringa et ultimatum til St. Petersburg om at russerne måtte avbryte den pågående mobiliseringa. Da det ikke kom noe svar på dette erklærte Tyskland den 1. august krig mot Russland. Craig skrev at det først og fremst var Moltke som var drivkraft bak krigserklæringa. Moltke ble styrt av Schlieffenplanen, og den krevde at krigen begynte med angrep vestover. Og det hele burde settes i gang før motstanderne hadde fått tid til å gjennomføre sin mobilisering. Tyskland hadde mer effektive mobiliseringsplaner og evne til å gjennomføre dem raskere enn andre, og for å utnytte dette fortrinnet hastet det, det var tidsnød. [Dessuten var den stående tyske hæren liten sammenliknet med de franske og russiske hærene. Niall Ferguson skriver i boka "The Pity of War" at Tysklands hær var så liten at Tyskland var tvunget til å mobilisere, og mobilisering betydde krig, da Russland begynte å mobilisere, men at dersom Tyskland hadde hatt en større stående hær ville Tyskland kunnet ha hatt råd til å vente for å se om Russland ville angripe. Niall Ferguson skriver også i samme bok at ingen av de påstandene Fritz Fischer satte fram for mer enn førti år siden om at det i toneangivende kretser i Tyskland før Første Verdenskrig fantes planer for eller ønsker om ekspansjon i Europa har latt seg dokumentere.]
Craig skrev at til Moltkes bestyrtelse var fortsatt keiseren og kansler Bethmann Hollweg usikre på om det var klokt å angripe Frankrike. Og denne tvilen ble styrket av et telegram fra ambassadøren i London den 1. august som sa at dersom Tyskland ikke angrep Frankrike ville Storbritannia holde seg nøytral. Telegrammet skyldtes en misforståelse fra den tyske ambassadørens side. Craig skrev at Moltke reagerte på telegrammet med å si til keiseren at Tyskland bare hadde en krigsplan og at det ikke var tid til å forandre den slik at hovedangrepet kunne rettes mot øst. Dette hadde ikke keiseren og Bethmann Hollweg noe svar på. Det ble sendt et ultimatum til Paris der det ble sagt at Frankrike måtte erklære at landet ville holde seg ute av en krig mellom Tyskland og Russland, eller så ville det være krig mellom Tyskland og Frankrike i løpet av kort tid. Det ble også sendt et ultimatum til Belgia der Tyskland krevde fri gjennomfart gjennom landet for tropper, med beskjed om at dersom Tyskland ikke fikk det ville Tyskland erklære krig mot Belgia.
Craig skrev at den som studerer krigsutbruddet ikke kan unngå å bli slått av det faktum at de avgjørende utspillene kom fra offiserer, og at de ga fullstendig blaffen i politiske vurderinger. Craig skrev at historikerne er enige om at Tyskland ikke alene har ansvaret for krigen. Craig skrev videre at takket være offiserene så det for en stor del av den vestlige verden ut som om Tyskland begynte krigen i 1914. Ved at offiserene insisterte på å utkjempe krigen etter den planen som Schlieffen hadde lagt sørget offiserene for at Tyskland erklærte krig mot Russland og Frankrike og invaderte Belgia. Craig skrev at det er merkelig at det ikke ble gjort forsøk på å rettferdiggjøre innmarsjen i Belgia, og at årsaken til dette er at generalstaben ikke en gang brydde seg om å informere Utenriksdepartementet om planen.
Craig skrev at sommeren 1914 var det ingen samordning av politisk og militær strategi. De militære teknikerne var for naive til å forstå nødvendigheten av slik samordning. De overkjørte den sivile ledelsen av staten og førte landet inn i ulykke og katastrofe.
Craigs note om aktivitetene til marineattachéene før krigen
Craig skrev at kanskje det mest slående eksemplet på ondene med politisk rapportering fra de militære representantene ved tyske ambassader før krigen er det som aktivitetene til marineattachéene gir. De betraktet seg selv som spesielle utsendinger som skulle representere interessene til den tyske marinen og til utbyggingsprogrammet til Tirpitz. Mens diplomatene prøvde å unngå at forholdet mellom Tyskland og Storbritannia ble dårligere kom marineattachéene med uttalelser til britiske embetsmenn som ikke gikk overens med Utenriksdepartementets ønske om å forbedre forholdet mellom landene. Og i rapportene marineattachéene skrev til Berlin presenterte de tilbud fra London som forsøk på å føre Tyskland blant lyset. Keiseren hadde like stor tillit til marineattachéene som han hadde til militærattachéene.
I februar 1912 kjempet Bethmann Hollweg for å komme fram til et grunnlag for en avtale med britene, skrev Craig. Han klaget til keiseren over at arbeidet hans ble skadet av virksomheten til marineattachéen, kaptein Widenmann. I en samtale som Widenmann nylig hadde hatt med admiral Jelicoe hadde Widenmann ymtet om at Tysklands mål var at Tysklands marine skulle ha to skip per hvert tredje skip Storbritannia hadde. Bethmann Hollweg skrev til keiser Wilhelm II at Widenmanns uttalelse ville gi et feilaktig inntrykk i England av de målene som Tyskland for tiden forsøkte å oppnå med hensyn til en enighet om styrkeforholdet mellom landenes sjøstridskrefter. Framfor alt ville denne hendelsen skape forvirring og skade den tilliten som var nødvendig mellom landene for at utvekslingen av synspunkter kunne fortsette med framgang mot økt gjensidig forståelse. Deres Majestet, skrev Bethmann Hollweg, vil være enig med meg om at en enhetlig ledet utenrikspolitikk vil bli satt alvorlig på spill når militære instanser blander seg inn i utenrikspolitikken uten å ha mottatt instrukser fra de myndighetene som er ansvarlig for utenrikspolitikken. Bethmann Hollweg bad så keiseren om tillatelse til å irettesette Widenmann og ta avstand fra hans handlinger.
Keiser Wilhelm reagerte mot denne forespørselen fra Bethmann Hollweg og skrev at Widenmann var en offiser og kunne bare bli irettesatt av den øverste militære myndigheten, og ikke av sin sivile overordnede. Og Wilhelm mente at Widenmann ikke hadde overtrådt sin myndighet.
Widenmanns overordnede i London var ambassadør grev Wolff-Metternich. Han uttrykte gjentatte ganger bekymring over den motviljen som attachéen hadde mot alt engelsk og hans insistering på å framstille alle engelske forsøk på å finne et grunnlag for en marineavtale som uhederlige.
Ambassadøren bad Bethmann Hollweg om å tilbakekalle Widenmann fra London i desember 1911. Da dette ble avslått ble det vanlig at ambassadøren skrev lange rapporter til keiseren som tilbakeviste rapportene til Widenmann. Dette tiltaket ble støttet av Utenriksdepartementet som delte frykten til Metternich. Og i mars 1912 informerte Kiderlen-Wächter keiseren om at rapportene til Widenmann oste av hat og mistillit til alt engelsk som bare kunne skape unødvendig forverrelse av forholdet til England. Men keiser Wilhelm lot seg som vanlig påvirke av de militære rådgiverne og tok marineattachéens parti og insisterte på at ambassadøren ble tilbakekalt fra London.
I London kunne nå marineattachéen fullstendig neglisjere diplomatiet og Utenriksdepartementet, og lage sin egen og marinens egen selvstendige utenrikspolitikk. Da Widenmann ble overført fra London i september 1912 ble han erstattet av kaptein E. von Müller som delte oppfatningene til Widenmann. Og som fortsatte å føre en politikk som gikk på tvers av den politikken som Utenriksdepartementet i Tyskland prøvde å føre, og å sende rapporter til keiseren som var så tendensiøse at Utenriksdepartementet reagerte mot den, men forgjeves.
Lenker:
Første del av denne teksten
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: