Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Her begynner vi med å se hva Ute Frevert skrev i "A Nation in Barracks - Modern Germany, Military Conscription and Civil Society" om tyskernes holdninger til militærvesenet i det tyske keiserriket. Denne boka er femti år nyere enn boka til Craig, siden Freverts bok kom ut i 2004.
Frevert begynner kapitlet om keiserriket med å skrive at krigene i 1860-årene forandret det politiske landskapet i Tyskland. Den kritikken som hæren tidligere hadde vært utsatt for stilnet noe av og letingen etter alternative modeller for militærvesenet ble bremset opp.
Da det tyske keiserriket ble opprettet i 1871 under preussisk ledelse ble Preussens modell for alminnelig verneplikt antatt i hele Tyskland. Det førte til at en større andel av de unge mennene avtjente militærtjeneste, selv om det fortsatt var svært mange som ikke avtjente militærtjeneste. Hæren fikk større innflytelse på oppdragelsen til unge menn, og hæren søkte nå aktivt å bruke sin innflytelse og sette sitt merke på samfunnet. Hærens prestisje hadde økt sterkt etter de militære seirene og det førte til at det ble lagt større vekt på hæren som en sosialiserende institusjon som var grunnlag for et program for militær utdanning og øvelse i det sivile samfunnet, skriver Frevert.
Likevel var ikke hæren selv under keiserriket fri fra å bli utsatt for kritikk. Selv om hæren praktisk talt hadde en status som stod over konstitusjonen og direkte under keiseren var den underlagt Riksdagens budsjettkontroll. Og i det minste på denne måten hadde Riksdagen mulighet til å influere avgjørelser i militær politikk og sette fram ønsker om forandringer. Pressen rapporterte også om svakheter og feilgrep og upassende praksis i hæren og marinen, og keiserrikets væpnede styrker fikk mer oppmerksomhet fra pressen enn militærvesenet tidligere hadde fått. Militærvesenet var i en offentlig sfære der dens regler og oppførsel og kommunikasjonsstrukturer ble offentlig iakttatt, analysert og debattert. Og hæren ble utsatt for krav om å redegjøre for og rettferdiggjøre sin oppfatning av sine oppgaver, og press om å foreta forandringer.
Det oppstod en livlig debatt om militærvesenet med mange ulike deltakere, soldater og offiserer, menn og kvinner, journalister og politikere, sosialdemokrater, liberalere og konservative.
Ute Frevert skriver at hun vil fortelle om denne debatten og om erfaringen til de vernepliktige, og rette oppmerksomheten mot forholdet mellom hæren og det sivile samfunnet.
Debattene som foregikk i det "Tredje Tyskland" [altså det Tyskland som verken var Preussen eller Østerrike] om alternativ til den tradisjonelle stående hæren påvirket også Preussen. Frevert skriver at kritikk av militærvesenet og forslag om reformer var like populært i Preussen som i det sørlige Tyskland, spesielt under revolusjonen i 1848. På samme måte som i Dresden og i Karlsruhe ble det i Berlin samlet inn underskrifter til fordel for forslag om folkebevæpning, frie valg av offiserer og avskaffelse av den stående hæren. Det var sammenheng mellom hvor radikal kritikken var og hvor involvert militæret var i revolusjonære begivenheter. Da soldater den 18. mars 1848 skjøt mot demonstranter foran slottet i Berlin, som var den offisielle residensen til kongefamilien, førte det til dager med blodige kamper ved barrikadene som ble reist i gatene i Berlin. Og kongen ble nødt til å trekke hæren ut av Berlin mens han tillot at det ble dannet en borgerbevæpning, og i alle deler av Berlin ble det dannet sivile militser. I løpet av kort tid registrerte 20.000 mann seg til disse. De fikk våpen fra arsenalet og tok på seg å beskytte byen, befolkninga og eiendommen.
Også i andre preussiske byer ble det satt opp sivile militser, og der utviklet de seg på liknende måte som i Saksen og i de sørtyske byene. Til å begynne med var det stor entusiasme for ideen, spesielt blant unge menn. Studenter og unge handverkere satte opp egne korps der et av formålene for korpsene ble å arbeide for revolusjonære ideer. Eldre menn la derimot vekt på at militsene skulle opprettholde ro og orden. Men da det ble klart at militsens daglige arbeid bestod av vakttjeneste og patruljering forsvant entusiasmen.
Da nasjonalforsamlinga i Berlin debatterte en lov om sivile militser - Bürgerwehrgesetz - gikk majoriteten av delegatene ut fra at den ville overta de militære oppgavene til hæren. Militærvesenet og offiserskorpset skulle integreres i denne nye forsvarsstyrken, denne folkebevæpningen eller folkehæren, og det gikk igjen i mye av det delegatene sa i debattene om militærvesenet. Det ble ventet at dette ville skape et bedre forhold mellom befolkninga og militærvesenet.
Men hvordan skulle dette gjøres? Frevert nevner en demokratisk delegat som håpet at skillet mellom militære og sivile kunne oppheves. Frevert skriver at Landwehr ikke lenger kunne være modell for det nye militærvesenet som man håpet på siden det hadde mistet sin sivile karakter, mens de militære mente at det motsatt var tilfelle med Landwehr, det hadde ingen tilfredsstillende militær karakter og holdt ikke militær standard, og de militære så på Landwehrsoldatene som "upålitelige kantonister".
I 1854 innførte Friedrich Wilhelm IV tre års militærtjeneste på nytt i Preussen etter at militærtjenesten i 1833 var blitt redusert til å være av to års varighet. Bakgrunnen for dette var den internasjonale konflikten som utviklet seg til å bli Krimkrigen, selv om Preussen var nøytral i konflikten. Da de politiske spenningene ble mindre i 1855 gikk finansministeren og handelsministeren inn for at tjenestetida ble redusert til to år for å unngå skatteskjerpelse. Men krigsministeren og prins Wilhelm gikk inn for å holde på tre års tjenestetid siden de mente at det ga dyktigere soldater.
Frevert skriver at debattene i kabinettet i 1855-6 om tre års militærtjeneste ga tegn om den konflikten som kom til å dominere den preussiske landdagen etter 1860 og som spredte seg ut gjennom offentligheten og fyrte opp uenigheten om konstitusjonen og først ble løst til regjeringas tilfredshet etter seieren over Østerrike i 1866. Denne debatten dreide seg ikke bare om militærtjenestens lengde og dens konsekvenser, men også om Landwehr og landdagens ønske om å ha innflytelse over militærvesenet. Preussens vernepliktlov fra 1814 var vedtatt uten folkevalgt medvirkning, i motsetning til i det sørlige Tyskland, og da myndighetene i Preussen i 1860-årene ville foreta forandringer i hæren møtte myndighetene opposisjon både i landdagen og utenfor den.
Frevert skrev at i 1865 gjorde delegater som den demokratiske Jacoby det militære spørsmålet til et spørsmål om frihet med to alternativ: en stående hær eller en "nasjonal forsvarsorganisasjon" - volksthümliche Wehrverfassung. De så den første som tilhørende en "pseudo-konstitusjonell militær stat", og den siste som høvelig for en konstitusjonell rettsstat. En militær stat var et mareritt for liberalere og demokrater, mens for konservative var den et ideal.
Liberalere og demokrater betraktet den konstitusjonelle rettsstaten som motsetningen til militærstaten. Men også rettsstaten trengte en hær, og de som håpet på en nasjonal samling under Preussens ledelse hadde ingen innvendinger mot at Preussen styrket sitt militærvesen. Men de ville ha et militærvesen som var underlagt konstitusjonell kontroll, og ikke var en stat i staten. Frevert skriver at dette forklarer hvorfor landdagen som var dominert av liberalere med alle midler presset på for å motsette seg regjeringas politikk i militære spørsmål. Landdagen var ikke mot at militærvesenet ble omstrukturert, og den var enige i at prinsippet om alminnelig verneplikt, som var gjort gjeldende fra 1814, ble praktisert på en mer grundig og lik måte. I 1850-årene gjennomførte bare en av ti vernepliktige militærtjeneste. Og dette skapte utbredt misnøye i befolkninga.
Omorganisering av militærtjeneste som innebar mer lik avtjening av militærtjenesten hadde utbredt støtte. Krigsminister Albrecht von Roon ville øke det årlige inntaket av rekrutter fra 40.000 til 63.000 for å spre byrdene som militærtjenesten medførte og gjøre systemet mer rettferdig. Den liberale majoriteten i landdagen hadde ikke noe mot dette, men den var ikke enig i at det skulle være tre års tjenestetid i infanteriet og fire år i kavaleriet, noe som øke hærens styrke i fredstid med 40 prosent. Demokratene og liberalerne mente at militærtjenesten burde reduseres, og selv konservative stemte for to års militærtjeneste for å unngå høyere skatter.
Frevert skriver at bortsett fra de økonomisk begrunnede innsigelsene så ble de politisk motiverte innsigelsene mer framtredende. Påstanden om at tre års militærtjeneste var nødvendig for å danne den rette militære ånden ble møtt med skepsis. Det var mange som ikke satte pris på denne ånden, og de fortsatte å kritisere hæren for å være en eksklusiv kaste. De reagerte også mot at krigsministeren foreslo å innlemme Landwehr nesten fullstendig i den regulære hæren. Roons planer fant også liten støtte hos de som ikke støttet de demokratiske ideene om militser og som trodde at et selvstendig Landwehr som Stein hadde sett det for seg ikke lenger var i stand til å ta seg av militære oppgaver på en tilfredsstillende måte. I 1862 fordømte den vellykkede industrilederen Werner Siemens, som hadde vært løytnant i artilleriet, at Landwehrs organisasjon i virkeligheten ble avskaffet. På denne måte skar den nye hæren av forbindelsene til nasjonen og ble en rent profesjonell hær, som i tillegg var en alt for kostbar finansiell byrde for nasjonen.
Frevert skriver at uttrykket "profesjonell hær" - Soldatenheer - var ment å være like nedsettende som "militær stat". En profesjonell hær kunne være effektiv og kampklar, men den gjorde seg dårlig i den konstitusjonelle debatten. Det ble fryktet for at dersom den regulære hæren ble forsterket på bekostning på Landwehr ville det forsterke den militære kasteånden.
Og preussiske offiserer dyrket forståelsen av at de var en eliteklasse som formet sin egen forståelse av begrep som ære, disiplin og orden i motsetning til de reglene som eksisterte i det sivile samfunnet. Militære kretser kritiserte beslutninger om å forby bevæpnede soldater å komme inn på offentlige steder for forhindre sammenstøt med sivile.
Den militære kasteånden gjorde seg også gjeldende hos menige soldater. Frevert nevner som et eksempel på det at i 1860 var det i Minden et sammenstøt mellom fire av "de fredeligste borgerne i byen" og tre infanterisoldater. De fire var to butikkeier og en postmester og en konditor som var på vei til sangøvelser i et kor da de møtte de tre soldatene som tvang dem ut av veien. De fire ville ikke la seg ydmyke på denne måten og holdt to av soldatene igjen og bad en skiltvakt fra hæren som var i nærheten om hjelp. Han nektet å hjelpe dem, og så kom den tredje soldaten tilbake og dro sverdet sitt og fektet med det og kuttet en av sivilistene opp i ansiktet. Frevert skriver at det var vanlig med slike angrep der soldatene hevdet sin høyere sosiale status, og de ble raskt rapportert i pressen. Den sivile administrasjonen pekte på at hæren var ansvarlig for det som her hadde skjedd. Frevert skriver at det vanligvis var soldatene som provoserte fram sammenstøtene, og som borgermesteren i Herford sa i 1860, gjorde "alle hjertelige forbindelser mellom borgerne og soldatene umulige".
De militære myndighetene ristet slike klager av seg og fremmet slik soldatenes uforskammethet mot sivile. Soldatene visste at de var beskyttet av de militære myndighetene når de forgrep seg overfor sivile og bare ville bli straffet med milde reprimander, om de i det hele tatt ble straffet. Militært personell var underlagt loven, og var fra 1845 under militær straffelov, men den ble kritisert av sivile for å være pervertert av en militær sans for ære og av å holde militære i rang over sivile. Dette var også i motsetning til prinsippet om likhet for loven som var nedlagt i konstitusjonen fra 1850.
Frevert skriver at de militære satte seg ut over prinsippet om likhet for loven også på andre måter. Offiserskorpset fortsatte å bli rekruttert fra adelsfamilier. I Preussen var antagelig mindre enn en prosent av befolkninga adelig, men i offiserskorpset var langt større del av medlemmene adelige. I 1865 var det 4.712 offiserer fra adelige familier og 3.457 fra middelklassen. Personer som ikke var adelige fikk vanskeligheter med å lykkes i en militær karriere, spesielt dersom de var katolikker eller jøder.
Kadettskolene ble kritisert av offentligheten for å favorisere sønner fra adelsfamilier, og å legge hindringer i veien for de som ikke kom fra adelsfamilier. Dette var en av grunnene til at den liberale majoriteten i landdagen ville beholde Landwehr som en uavhengig organisasjon, for i Landwehr kom offiserene i langt større grad fra middelklassen enn i den regulære hæren. I Landwehr kunne unge menn fra den utdannede middelklassen bli offiserer og gjennom det nyte godt av privilegiene til offiserskasten uten å være profesjonelle soldater, men ble Landwehr innlemmet i den regulære hæren ville Landwehrs offiserer fra middelklassen bli underlagt de adelige offiserene i den regulære hæren.
Dette standpunktet til fordel for å beholde Landwehr som en uavhengig organisasjon og to års militærtjeneste som ble inntatt av de liberale delegatene fikk støtte ute i befolkninga. Støtten til Landwehr var så utbredt at selv om Roon ville avskaffe institusjonen så ville han beholde navnet. Roon sa at det ville være bedre å kalle hele hæren for Landwehr dersom Landwehr forsvant ved å bli innlemmet i den regulære hæren.
Roon ville ha en effektiv, disiplinert og forsterket hær som ble ledet av et aristokratisk offiserskorps som hadde avlagt ed om lojalitet direkte til kongen. De liberale trodde ikke at de kunne reformere militærvesenet, men de ville beholde den mer sivile enklaven som Landwehr utgjorde. Frevert skriver at de liberales argumenter var hentet fra fortida, og de hadde ingen visjoner om framtidas militærvesen. Regjeringa hadde derimot klarere oppfatninger om de utfordringene ny militær teknologi førte med seg for militærvesenet. Og regjeringas ideer ble systematisk satt ut i livet tidlig i 1860-årene til tross for opposisjon fra landdagen og mangel på et legalt grunnlag. Andelen unge menn som ble skrevet inn i hæren økte med 50% og tre års militærtjeneste ble beholdt.
Slik ble planene til Roon satt ut i livet selv om myndighetene forbrøt seg mot konstitusjonen og brukte penger som de ikke hadde fått bevilget. Konflikten mellom de folkevalgte og regjeringa var først over etter at den omorganiserte og opprustede hæren i 1866 hadde vunnet slaget ved Königgrätz. Da aksepterte store deler av de liberale det som regjeringa hadde foretatt seg.
Frevert skriver at en kritisk holdning til de militære bestod bare hos de demokratiske gruppene og i den sosialdemokratiske bevegelsen. Bare her overlevde ideen om en folkehær som alternativ til en soldathær. Den bygde på at militsene og Landwehr gradvis skulle overta for den stående hæren. Men det var det motsatte som kom til å skje, den stående hæren absorberte Landwehr og sivile formasjoner, og det skjedde i hele Tyskland.
Frevert skriver at krigen mot Frankrike og den følgende opprettelsen av det tyske keiserriket forandret folks politiske oppfatninger. Samling av Tyskland hadde vært et viktig politisk mål, og nå var det nådd, og det skapte sterke følelser. Mange liberalere som hadde ønsket tysk samling ble nå tilhengere av Bismarcks politikk, siden det var den som hadde ført til Tysklands samling. Frevert skriver at den veien som liberalere fulgte fram til å slutte opp om Bismarcks militærpolitikk i 1866-71 var basert på to av det sivile samfunnets tradisjoner. Den ene var at voldelige konflikter [mellom samfunn] ble akseptert som et middel til å nå politiske mål, og troen på at borgerne trengte militære ferdigheter for å forsvare seg.
Liberalerne aksepterte den preussiske hærordningen som de preussiske myndighetene gikk inn for, og det betydde at de ikke lenger motsatte seg at Landwehr mistet sin selvstendighet. De militære ble høyere vurdert av det sivile samfunnet, og borgerne viste større vilje til å delta i det. I 1873 kom 62% av infanteriløytnantene i Preussen fra middelklassen, selv om generalstabssjef Moltke og Wilhelm I advarte mot offiserer som kom fra en bakgrunn som var fremmed for militærvesenet. I 1890 gikk keiser Wilhelm II inn for å sette "fødselsadelen og sinnets adel" på like fot, og åpnet opp for militære karrierer for sønner fra middelklassen som var tradisjonsorienterte og hadde kjærlighet til konge og fedreland. I 1913 kom sju av ti offiserer fra middelklassen. Men adelen fortsatte å dominere i kavaleriet, gardekorpsene og blant de høyere offiserene.
Frevert skriver at et regiments prestisje var høyere når en stor del av offiserene hadde adelig bakgrunn enn om en stor andel hadde borgerlig bakgrunn. Og en aristokratisk offiser som tjente i et regiment med liten andel adelige offiserer hadde mindre prestisje enn en som tjente i et regiment der en stor del av offiserene hadde adelig bakgrunn.
Offiserene fikk høy status, og mange fra middelklassen ble interessert i å dele denne statusen, og det kunne de ved å bli reserveoffiserer. Denne nye posisjonen som ble opprettet i 1860-årene erstattet den gammeldagse Landwehroffiseren. Reserveoffiseren inngikk i den regulære hæren på samme måte som de nye reservene. Det ble ventet den samme soldatmessige framtreden og opptreden av reserveoffiserene som fra de profesjonelle offiserene i den regulære hæren.
De ett års frivillige fortsatte å være den gruppen som reserveoffiserene kom fra. De kunne avslutte tjenesten sin med en eksamen som kvalifiserte dem som kandidat til reserveoffiserskorpset, og etter to åtte vekers øvelser og flere eksamener ville korpset avgjøre om det ville ta inn offisersaspiranten. Betingelsene for å avtjene militærtjeneste som ett års frivillig var som tidligere eksamen fra en høyere skole og evne til selv å betale for egen utrustning, våpen og uniform og kost og losji. Dette var et betydelig utlegg, og de frivillige fikk ingen betaling.
Likevel var det mange som meldte seg frivillig, militærtjenesten hadde fått langt høyere status etter at keiserriket ble opprettet.
Men det var enda langt flere av de som var kvalifisert til å melde seg til frivillig ett års militærtjeneste som ikke benyttet seg av denne muligheten, siden bare en tredjedel av de som var kvalifisert til ett års militærtjeneste meldte seg frivillig. De fleste unngikk ved å bli erklært som fysisk uskikket for militærtjeneste. Av de som fullførte den ett årige militærtjenesten var det bare halvparten som skaffet seg de papirene som bekreftet at de var skikket til å bli reserveoffiserer. Den kommisjonen som avgjorde om soldater var skikket til å bli reserveoffiserer bestod av bataljonsoffiserer, og de var som regel svært nøye med utvelgelsen og vurderte ikke bare kandidatenes militære kunnskaper og ferdigheter, men også deres sosiale og politiske skikkethet.
I Preussen var omkring fem prosent av de ett års frivillige jøder, men de hadde liten sjanse til å bli funnet skikket til å bli reserveoffiserer. Frevert skriver at Walther Rathenau, som var jøde, i 1890-årene prøvde å bli reserveoffiser. Han håpet å gjøre militær karriere siden han i sin ungdom var så opptatt av det preussiske militærvesenet. I 1891 gikk han inn i Berlin kurassiergarderegiment som ett års frivillig, men han ble ikke etterpå akseptert som skikket til å være reserveoffiser, og han ble også nektet en karriere som profesjonell offiser.
Mange jøder som ønsket å avtjene militærtjeneste som frivillig valgt å gjøre det i Bayern siden Bayerns hær var mer liberal enn Preussens hær. Frevert nevner Max Warburg som en jøde som avtjente militærtjeneste i Bayern, selv om han var fra Hamburg. Og Max Warburg ble akseptert som offiserskandidat i kavaleriet.
Frevert skriver at for jødiske menn var forholdet til militærvesenet merket av spesielle forventninger og følelser. Hæren kunne være en grunnstein for deres identitet, og dette ble forsterket av den antisemittismen som eksisterte. Denne antisemittismen framstilte jødene som dårlige patrioter som ville lure seg unna militærtjenesten. Derfor la mange jøder ekstra stor vekt på å avtjene militærtjeneste. Frevert skriver at de så på det å ha avtjent militærtjeneste som ekstra betydningsfullt, både fordi det beviste at de var gode patrioter, og at jødene var patrioter, og det beviste at de tilhørte Tyskland på en maskulin og fullverdig måte.
Dette motiverte også menn som ikke var jøder til å melde seg frivillige til å avtjene ett års militærtjeneste, fordi de opplevde at de kunne være stolte av det. Året i hæren ble ofte i ettertid sett på som et år i "mandighetens skole". Frevert gjennomgår flere biografier der det ble skrevet om dette. Offiserene hevdet ofte at militærtjenesten var karakterdannende. Soldatene lærte selvdisiplin og ble modnet til menn gjennom anstrengelser og prøvelser.
Militærtjenesten for de ett års frivillige begynte med grunnleggende trening som varte i omkring ti veker, med våpentrening og marsjering. Etterpå ble rekruttene organisert i kompani sammen med de som avtjente militærtjeneste på ordinær måte. Etter at de som avtjente frivillig militærtjeneste hadde vært i militæret i et halvt år kunne de bli korporaler og lede tropper. Dersom de lyktes i dette steg de i gradene og kunne forlate hæren som kandidater til å bli reserveoffiserer.
De frivillige skulle ikke behandles mer skånsomt enn de som avtjente ordinær verneplikt. De skulle lære å kommandere og å opptre med selvsikkerhet, og vise at de oppførte seg ulastelig både i og utenfor tjeneste. Og dersom de ikke oppførte seg ulastelig skulle de irettesettes.
Frevert skriver at det er ting som tyder på at offiserene ikke satte pris på å ha ett års frivillige i avdelingene sine. Mange overordnede offiserer var skeptiske overfor dem. De ble kalt bortskjemte og lite utholdende. De frivillige selv fortalte ofte historier om at kapteinene behandlet dem hardt. Også drillsersjantene kunne drive de frivillige hardt.
Frevert skriver om hvordan Max Weber i brev og beretninger fortalte om sin militærtjeneste som ett årig frivillig. Max Weber klaget svært mye over å bli drevet hardt og over å måtte gjenta de samme øvelsene gang på gang på gang, og over mye lediggang som bare bestod av venting. Frevert mener at beretningene til Max Weber er dekkende for hvordan mange opplevde militærtjenesten siden det finnes mange liknende beretninger fra andre.
En annen side ved militærtjenesten som mange av rekruttene derimot satte pris på var at de slapp å tenke framover, alt ble planlagt for dem. De kunne fordrive tida og ta tingene som de kom uten å oppleve ansvar for annet enn å gjøre det de ble kommandert til å gjøre, som i lange perioder ikke var noe som helst. De marsjerte og sang og gikk på vertshus og drakk vin og levde på mange måter et løssluppent liv.
Rekruttene ble utsatt for trening og fysiske anstrengelser, og det ble lagt vekt på at de skulle bli sterke og lære å tåle anstrengelser og å bli utholdende. Det var daglig trening og øvelser og lange utmarsjer.
Frevert skriver at hvor mye fritid de frivillige fikk i stor grad var avhengig av forholdet deres til regimentets offiserer. Noen steder kunne de frivillige ha sosial omgang med offiserene på fritida, og andre steder var dette ikke tilfelle. De frivillige hadde liten kontakt utenom tjenesten med de vernepliktige soldatene, og ingen sosial omgang med dem, og satte mer pris på å ha kontakt med offiserene.
Frevert skriver at det ikke er merkelig at det ikke var kontakt mellom de frivillige og de som avtjente den regulære verneplikten, siden de frivillige fra middelklassen hadde en helt annen status og privilegier som satte dem i en annen situasjon enn de vernepliktige.
Det var under øvelser med overnatting ute i naturen at det var nærmest kontakt mellom de frivillige og de vernepliktige menige. Frevert skriver at hæren var den eneste organisasjonen i Tyskland som førte personer fra alle lag av samfunnet sammen skulder ved skulder. Alle andre organisasjoner var sosialt segregerte. I militæret lærte de som kom inn å se seg selv som del av et større hele som de underordnet seg.
Frevert skriver at Max Weber hele livet satte pris på å være reserveoffiser. Og han mente at tross alt hadde tida i militæret vært viktig for ham. Han skrev at han fant at å bli tvunget til å gå inn for å ha utsikt til å bli befal var av avgjørende betydning for at han skulle overvinne sin ungdoms sjenanse og usikkerhet.
Majoriteten av de som avtjente militærtjeneste var soldater som var inn i tre år sammenhengende, og etter 1893 i bare to år. Disse utgjorde 96 prosent av troppene i keiserriket. Etter avtjent militærtjeneste stod de til disposisjon for hæren i fem år under hærens reservers kommando. Deretter ble de overført til første Landwehrreserve for de første fem årene, og deretter ble de overført til andre Landwehrreserve, og til slutt til Landsturm, der de var til de var 45 år gamle, og deretter hadde de ingen flere militære forpliktelser. Troppene ble ikke mobilisert fra 1870 til 1914, og derfor var de som var ferdige med militærtjenesten senere bare inne til en øvelse på 12-14 dager.
Disse alminnelige vernepliktige opplevde militærtjenesten som et langt større inngrep i livet enn de frivillige gjorde, både fordi militærtjenesten var lenger for de vernepliktige enn for de frivillige, og fordi de var mer totalt underlagt hærens administrasjon, siden de frivillige bodde privat og hadde fritid utenfor hæren i et miljø som liknet mer på de det kjente enn det som var tilfelle for de vernepliktige. De frivillige måtte bare være i brakkene noen få timer om dagen, mens de vernepliktige var der nesten sammenhengende i to eller tre år.
Derfor var militærtjenesten et viktig brudd i tilværelsen til de som var inne til regulær vernepliktig militærtjeneste. Og dette ble markert når rekruttene tok farvel for å reise inn til militærtjeneste. Frevert nevner at i Rottenburg i Württemberg gikk rekruttene rundt i landsbyen og tok farvel i to dagers tid før avreise, og de ventet å få gaver fra slekt og kjente. Mens de gikk rundt og krevde inn gaver ble det gjerne slått på trommer og blåst i horn, og noen ganger også avfyrt skudd. De pengene de fikk i gave ble brukt til fest, og var det penger igjen etter festen tok rekruttene dem med seg når de reiste. Rekruttene som skulle inn til militærtjeneste hadde lov til å slå seg løs før de reiste.
Dette var som et overgangsrituale. De unge mennene som skulle inn til militærtjeneste fylte det offentlige rommet og fylte det med støy. Det både dempet deres egen uro og markerte den mektige styrken som de skulle bli en del av. Frevert skriver at de konfronterte de sivile med et førmilitært nærvær og uttrykk for kraft gjennom støy og skyting.
Frevert skriver at siden forventningene om gaver og støyen var rettet mot slekt og kjenninger var den også en bekreftelse på eksisterende sosiale band. De unge mennene kom ikke som røvere, men som familiemedlemmer og sønnene til slekt og naboer som bad om proviant til reisen. De pengene de fikk ble først og fremst brukt på det lokale vertshuset i et stort avskjedsselskap. Frevert skriver at alokoholkonsumet undertrykte den nedtrykte stemninga de som skulle reise kunne være i. Frevert skriver at dette likner på løsepenger eller religiøs ofring der de som ikke skulle inn til militærtjeneste betalte de som skulle inn for at de reiste for å beskytte de som ble tilbake. De som skulle inn kunne få blomsterkranser å bære, eller vogna de reiste med kunne bli smykket med blomster.
Avreisen betydde både å ta farvel med kjærester og med barndommen og ungdommen. Det var alminnelig enighet om at militærtjenesten forandret identiteten til rekrutten, fra å være en ungdom til å bli en mann.
Offiserene prøvde å presentere hæren som en moralens høyborg. Soldatene fikk forbud mot å besøke vertshus der det var halliker og "beryktede kvinner".
De militære myndighetene brukte å legge liten vekt på klager om at soldatenes oppførsel når de var ute "på byen" var for løssluppen. Derfor hadde ikke soldatene rykte for å vise den beste moralske oppførsel. Når soldatene var ute ferdes de i grupper, og opptrådte ikke sjelden utfordrende overfor omgivelsene.
De populære soldatsangene fortalte også om dette. De formidlet et maskulint ideal for soldaten som en person som var smart og sterk og rede til å bruke makt, og impliserte at disse kvalitetene gjorde inntrykk på kvinner. Men soldatene levde ikke et liv som tillot langvarige stabile forhold.
Frevert skriver mye om de meniges forhold til kvinner. Den mest synlige ulempen soldatene hadde i forhold til kvinner var at de tjente så lite at de ikke hadde mulighet til å stifte familie eller i det hele tatt å spandere noe som helst, de tjente langt mindre enn unge menn gjorde i et hvert lønnet arbeid. Dessuten bestemte de i liten utstrekning over hvordan de brukte sine egen tid. Blant fordelene soldatene hadde var at bare de friskeste og sterkeste unge menn ble kalt inn til militærtjeneste, slik at soldatene på den måten utgjorde et positivt utvalg av befolkninga, og de hadde rykte for å være sterke og raske og kjekke. De så godt ut, hadde god holdning og lærte å oppføre seg selvsikkert. Dessuten hadde de rykte for å leve et bekymringsfritt liv og ha godt humør. Og de kunne sy og vaske klær og måtte vaske seg og være rene og velstelte. Og uniformene var gode og tiltalende.
I våpentreningen framgikk det aldri at soldatene i krig skulle skyte mot andre mennesker. Soldatene pusset og rengjorde geværet sitt og ladet det og stelte det og skjøt mot blink og ekserserte med det og presenterte det. Soldatene bar også sabel. Og de skulle alltid ha sabelen med selv om den ikke lenger ble betraktet som et våpen som skulle brukes i krig. Soldatene bar også sabelen utenfor tjeneste, den hørte til uniformen, og soldatene bar sabel når de gikk på vertshus. Dersom en soldat ble fysisk overfalt skulle han dra sabel for å forsvare seg. Et angrep på en soldat var et angrep på hæren og keiseren, og den som angrep skulle straffes, gjerne av den som ble direkte angrepet.
Frevert skriver at de militære og de sivile sjelden forstod bruken av blanke våpen i private konflikter på samme måte. Sivile klaget ofte over hvor villige militære var til å dra sabelen. Militære insisterte på at de måtte ble ledet av sin egen forståelse av disiplin og ære.
Rekruttene identifiserte seg raskt som soldater etter at de kom inn i militæret. Også etter at de var ferdige med militærtjenesten identifiserte mange tidligere soldater seg med kompaniet sitt.
Frevert skriver at nesten alle selvbiografiske beretninger om militærtjenesten forteller om ydmykelse og fornedrelse, spesielt i det første året. Frevert skriver at hæren gikk fram på samme måte som alle totale institusjoner, som Goffman har beskrevet dem. Med en gang rekruttene kom inn ble de fratatt sin tidligere identitet - trimming and programming, stripping and levelling. Rekruttene måtte først levere fra seg de sivile klærne før de badet og ble klippet. Og så ble de grundig undersøkt av de militære legene. Og deretter begynte soldatene å bli omformet fra sivilister til soldater: rekruttene fikk uniformer og ei seng og militær utrustning. Alt soldatene gjorde gjorde de sammen med andre.
Rekruttene fikk beskjed om at regimentet var deres nye heim og familie. Kompanisjefen var far, den øverste autoriteten, mens troppssjefen var mor, som tok seg av det daglige stellet og de daglige reprimandene. Soldatene var barna som skulle lystre og elske sine foreldre og være gode venner overfor hverandre. Som soldater var de "kongens barn", og det kunne da bli krevd at de skulle skyte sine kjødelige foreldre og søsken, som keiser Wilhelm sa til rekruttene i Potsdam garderegiment i 1891.
Hvert regiment skulle ha sin egen historie som rekruttene lærte, for å lette identifikasjonen med regimentet. Den fortalte om slag som var utkjempet og om døde soldater og om heltedåder.
Regimentets flagg og faner var det viktigste symbolet til regimentet. De ble tilbedt og var hellige og representerte keiseren. Rekruttene sverget lojalitet ved flagget.
Frevert skriver at alle uansett rang var like i forhold til flagget. Under flagget var hæren en enhetlig institusjon, og det bandt generalene sammen med rekruttene.
Soldatene skulle hjelpe hverandre, og det var forbudt for en soldat å forlate en annen soldat som var i kamp i fare og nød. Soldatene skulle leve i harmoni og unngå konflikter. Soldatene skulle stå sammen, men de skulle ikke stå sammen mot offiserene.
Både sammensvergelser mot offiserene og brudd på harmonien mellom soldatene ble hardt straffet. Likevel mobbet soldater som hadde avtjent det meste av militærtjenesten de ferske rekruttene.
Også mellom militære avdelinger og mellom militære grener kunne det være en hakkeordren. Hæren mente at den stod over marinen, og gardeavdelingene mente at de stod over andre avdelinger, og kavaleriet at det stod over infanteriet.
Frevert skriver at noen hierarki kunne bli utjevnet i hæren. Nesten enhver kunne bli drillsersjant og da få lov til å kommandere den øvre middelklassens sønner på ekserserplassen, og praktiske ferdigheter var ofte høyere verdsatt enn andre ferdigheter, og derfor gjorde ofte rekrutter som hadde vært ute i arbeid noen år en bedre figur enn rekrutter som hadde sittet på skolebenken fram til de ble innkalt, skriver Frevert.
Preussens hær hadde både protestantiske og katolske feltprester, og den øverste katolske feltprestgeneralen var biskop i den katolske kirka. Soldater kunne offisielt bare bli beordret til å gå til gudstjeneste som ble holdt etter deres egen konfesjon. Det preussiske krigsministeriet krevde at soldatene skulle være til stede under gudstjeneste minst en søndag i måneden. Dette ble kritisert i Riksdagen og i avisene. Heller ikke offiserene viste noen entusiasme for dette, og bare sjelden hendte det at offiserene gjorde noe effektivt for å få soldatene i kirka om søndagen. I 1879 klaget erkebiskopen i München til krigsministeren i Bayern over at så få soldater gikk i kirka. Han sa at om søndagene ble 144 soldater beordret til å gå i kirka av 6.972 soldater totalt. Og det frivillige oppmøtet av soldater var slett ikke tilfredsstillende.
De overordnede offiserene minnet de yngre om at "religiøs utdanning inngikk i den militære utdanningen", og gjorde den unge mannen mer lojal og pålitelig, og det motvirket ateistiske og sosialistiske tanker og krefter, som hæren fant stadig mer truende og ville bekjempe sammen med kirka.
Men denne alliansen ser ikke ut til å ha fungert særlig godt i praksis. I 1896 gikk 34% av de katolske soldatene i München i kirka om søndagene, og 23% av protestantene. Fra 1863 var det i Bayern frivillig for soldatene å gå i kirka, med unntak for på kongens fødselsdag og navnedag da det var pliktig. I Preussen skulle det ikke være opp til soldatene å velge om de ville gå i kirka.
Frevert skriver at i Bayern ble det understreket på denne måten at soldatene var mer bundet til kongen enn til kirka. Men i Preussen var kongen overhode for både hæren og kirka, og der var hæren nærmet bundet til kirka enn i Bayern.
Både i Bayern og i Preussen betraktet statsoverhodene seg som kristne. Men hva med jødene spør hun. Edsavleggelsen for jødiske soldater foregikk på en måte som var i overensstemmelse med jødenes religion, og offiserene hadde instruks om å la jødene få fri på sine helligdager for å følge sin religions skikker for helligholdelse av helligdagen. Og jødiske soldater ble aldri tvunget til å gå i kirka eller delta under kristne seremonier. Men jødene fikk ikke ta med seg kosher mat inn i brakkene. For strengt ortodokse jøder var det mange vanskeligheter, for det var ikke tilrettelagt for den ortodokse religionsutøvelsen, men assimilerte jøder fant færre hindringer for sin religionsutøvelse selv om de fortsatt holdt seg til den jødiske religionen.
Frevert skriver at mange overordnede offiserer gjorde narr av jødene foran troppene. Og dersom offiserene ikke gjorde det ekskluderte de gjerne jødene ved ikke å regne dem for virkelig å være med og ved å unngå å nevne dem som deltakere.
Hæren lyktes bedre i å overvinne regionale motsetninger og skiller, og å sveise troppene sammen uten at disse skillene ble et splittende moment. For å greie dette ble det lagt vekt på at i krigen mot Frankrike hadde troppestyrker både fra det nordlige og det sørlige Tyskland samarbeidet, og dette samarbeidet hadde vært av avgjørende betydning. Hæren framstilte seg på denne måten som en rollemodell for resten av samfunnet.
Det ble lagt stor vekt på at de ulike delene av Tyskland ikke ble overkjørt av den måten det nye keiserrikets militærvesen ble oppbygd og fungerte på. I fredstid var for eksempel øverstkommanderende for hærene i Saksen, Bayern og Württemberg disse statens konger, og bare i krig ble Preussens overhode også øverstkommanderende for disse statenes hærer. Bayern stilte to armekorps og Saksen og Württemberg stilte et hver. Bare soldatene fra de mindre staten ble blandet sammen med troppene fra Preussen, men også her fikk regimentene navn etter hvilken region de kom fra. Derfor var det i den preussiske hæren regiment fra Oldenburg, Mecklenburg, Braunschweig, Anhalt og Thüringen, og soldatene i disse regimentene hadde uniformer som var dekorert med tegn hentet fra regionene soldatene kom fra.
Siden hvert armekorps hadde sitt spesielle rekrutteringsområde var regimentene forholdsvis homogene. Bare rekrutter fra områdene lengst øst og vest ble bevisst plassert andre steder enn i heimeregionen, eller blandet med rekrutter fra andre områder. Rekrutter fra Alsace og Lorraine ble stasjonert langt heimefra, mens soldatene som var stasjonert i Alsace og Lorraine kom fra andre områder. Det ble håpet at rekruttene fra de nye områdene ville komme til å føle seg mer tyske ved at de ble stasjonert dypt inne i Tyskland.
Det gjaldt også generelt at man håpet at rekruttene skulle bli bedre kjent med Tyskland gjennom militærtjenesten siden mange av rekruttene bare kjente det området som de hadde vokst opp i.
En stor del av rekruttene kom fra landsbygda, og mens de var i hæren ble de kjent med byene og ungdom fra byene, og lærte om andre yrker og tenkemåter. Og mange av rekruttene fra landsbygda slo seg ned i byen etter at de var ferdige med militærtjenesten. Inntektene var høyere i byene og livet var friere og mindre slitsomt og mer underholdende.
Etter som tida gikk kom en større del av rekruttene fra byene. Frevert skriver at mens soldatene før 1850 stort sett kom fra landsbygda kom de etter 1870 i stadig større antall fra byene. I 1897 kom økonomen Lujo Brentano med tall som viste at mellom 1893 og 1897 var 67 prosent av alle rekruttene til hæren og marinen - altså mer enn to tredjedeler - fra områder som i stor grad var involvert i handel og industri. Denne påstanden ble møtt med mistro. Mange prøvde å vise at Brentano hadde gjort feil når han behandlet sine data. De satte fram den motsatte hypotesen, at bare omkring en tredjedel av rekruttene kom fra industrialiserte områder. Det ble en opphisset konflikt om dette som fikk stor pressedekning. Den angikk spørsmålet om Tyskland kunne betraktes som et industriland, og hvilke konsekvenser dette i så fall ville ha. Brentano ville vise at Tyskland som et industriland ikke trengte å bekymre seg om sin evne til å forsvare seg, mens forkjempere for det agrare Tyskland understreket hvor viktig det var for hæren å beskytte landbruket, siden de mente at jordbruket var grunnlaget for hæren.
Frevert skriver at begge sidene kritiserte det materialet som ble brukt som underlagsmateriale, men dersom det materialet som ble offentliggjort av krigsministeriet for Riksdagen blir uhildet gransket kan det støtte begge syn. Det var vanskelig å avvise Brentanos påstand om at rekruttene stadig oftere kom fra industrialiserte områder. Siden en stadig større del av befolkninga fikk sin inntekt fra arbeid i industrien, og siden de fleste som flyttet fra landsbygda til byene var unge menn, var det uunngåelig at stadig flere menn levde i byområdene, og at stadig større andel av rekruttene til hæren kom fra byområdene. Men dersom man tok utgangspunkt i skikkethet for militærtjeneste så var det klart at en større del av de unge mennene på landsbygda enn i byene var skikket til militærtjeneste. Landsbygda øst for Elben sendte en større del av sin ungdom til militærtjeneste enn de industrialiserte områdene i Saksen, Westfalen og Rhinland. Men forskjellen var ikke veldig stor.
Offiserene foretrakk gjerne rekrutter fra landsbygda siden de var mer medgjørlige for offiserene. Det ble sagt at ungdommen i byene ofte forlot foreldrene tidlig og begynte å forsørge seg selv, og da ble de vante til å styre seg selv, og ikke så lett å dominere som ungdommen fra landsbygda som var vant til å være undergitt en dominerende autoritet. Frevert skriver at den store forskjellig i hvor stor andel av rekruttene som ble funnet å være skikket til militærtjeneste mellom på den ene siden den østlige landsbygda, i Øst og Vest-Preussen og Pommern og Nedre Schlesien, og på den andre siden Berlin, skyldtes preferanser hos medlemmene av kommisjonene som valgte ut rekrutter.
Likevel er det klart at en stadig større andel av rekruttene kom fra byområdene og fra industriarbeiderbefolkninga, som ble betraktet som tvilsom av offiserskorpset og hæren. Da dette ble klart for hæren tenkte man seg om, og hæren fant at den måtte legge større vekt på utdanning av rekruttene. Dette ble først møtt med skepsis om ikke motvilje. Men hæren begynte en stor utdanningskampanje. Denne kampanjen ble også ført overfor offiserskorpset for å motivere det til å utføre kampanjen overfor soldatene, der offiserene ble informert om bøker som kunne hjelpe dem med utdanningsoppgaven.
Det kom en rekke manualer og instruksjonshefter som utdypet og supplerte hærens regelverk om militære treningsmetoder og mål. Etter 1870 hadde disse regelverkene og instruksjonene blitt forandret. De la vekt på at ren drill og mekanisk trening og øvelse ikke var tilstrekkelig til å sikre den individuelle fleksibiliteten som trengtes i taktiske operasjoner. De regulativene for hæren som kom i 1870-årene inkorporerte de tidligere regelverkene fra 1847. Men i 1888 kom det nye regler som markerte et brudd med fortida. Og de regulativene som trådte i kraft i 1900 la stor vekt på at infanterisoldatene skulle bli geværsoldater som kunne handle uavhengig og ansvarlig.
I 1900 skrev Militär-Wochenblatt at krig i våre dager må utkjempes av menn. Frevert forklarer artikkelen der dette stod med å skrive at tradisjonell drill og trening ikke lenger kunne møte de høyere krav som moderne krigføring satte til den vanlige manns intellektuelle utvikling, for selv om drill kunne trene opp ubetinget lydighet og korpsånd så lyktes den ikke i å utvikle den høye grad av uavhengig handling og innsikt som ble ventet. Det var behov for en ny form for militær trening for å få fram akkurat disse kvalitetene, og en mer uttalt individualisering.
Dette paradigmeskiftet møtte to behov. For det første møtte det de raskt endrede behov som fulgte utviklinga i militær taktikk og våpenteknologi. Og for det andre var det en reaksjon på at nye typer rekrutter kom inn til militærtjeneste. Det kom stadig flere arbeidere og andre fra byene som var intelligente og smarte, men som ikke oppførte seg i pakt med den militære ånd. Det var akkurat overfor dem at den nye utdanningen skulle settes inn. De var egenrådige, men ved daglige instruksjoner etter drillen, eller i personlig samvær med rekruttene, skulle offiserene omforme disse unge mennene til gode soldater. De skulle også bli oppdratt til lojalitet mot keiseren og bli motstandsdyktige overfor de mørke kreftene, som demokratiet, liberalismen og aller farligst, sosialismen.
Frevert skriver at hæren allerede fra 1870-årene hadde vist stor bekymring for den "sosialistiske etikken". Hæren bad om "rask handling for å fjerne dette partiet som undergravde selve grunnlaget for staten". Denne oppfatningen hadde også den preussiske krigsministeren som var enig med Bismarck om at noe måtte bli gjort med dette. Men selv den antisosialistiske loven fra 1878 kunne ikke hindre at sosialistisk valgmateriell ble spredt blant soldatene inne i brakkene. Av denne grunn registrerte rekrutteringskommisjonene rekrutter som var kjent som sosialister eller som var mistenkt for å ha slike sympatier, og sendte lister over dem til regimentene som overvåket dem nøye og gjennomsøkte sakene deres gjentatte ganger. Det ble forbudt å ha sosialdemokratiske skrifter i brakkene. I 1913 ble også soldatene i Berlin forbudt å besøke vertshus som var kjent som sosialdemokratiske møtesteder.
Hæren intensiverte også den ideologiske indoktrineringen som skulle gjøre soldatene motstandsdyktige mot sosialdemokratisk agitasjon. Der ble det ble lagt vekt på lojalitet overfor keiseren, fedrelandskjærlighet og soldatære, og de sosialdemokratiske ideene ble presentert som det motsatte av det hæren stod for og som en fare for monarkiet og religionen.
De overordnede likte ikke klager, og kompanisjefene prøvde som regel å neglisjere klager over unge offiserer, og foretok bare etterforskning i grove tilfeller. Soldatene hadde ikke lov til å gå sammen om å levere inn klager, og derfor måtte den enkelte soldat som klaget over en overordnet selv kunne bevise at offiseren hadde forbrutt seg. Soldatene ble fortalt at de måtte finne seg i hardhendt behandling uten å klage. Dersom soldaten fortsatt holdt fast ved sin klage kunne han være sikker på at den ikke ble sett på med blide øye, og at han i framtida ville bli nøye overvåket og at den minste feil han gjorde ville bli straffet.
Sett på denne bakgrunnen er det lett å forstå at mange soldater unnlot å klage over dårlig behandling. Frevert nevner flere rapporter om at soldater ble mishandlet uten at det ble levert inn klage, og at dette skyldtes at soldatene var redde for at de ville bli enda verre behandlet dersom de klaget.
Etter 1900 kom det inn anonyme klager der klageren skrev at dersom saken ikke ble etterforsket ville klageren offentliggjøre forholdene. Og sosialdemokratene var rede til å hjelpe til med dette. Partiets mange publikasjon offentliggjorde svært gjerne beretninger om mishandling i hæren, og så dem som eksempler på militarismens svøpe. Også middelklassens aviser trykte slike historier, og hver artikkel satt den militære administrasjonen under press. Krigsministeriene i de tyske statene, både i Bayern, Preussen, Saksen og Württemberg, krevde at hæren leverte inn fullstendige offisielle rapporter om alle saker om mishandling som ble offentliggjort i avisene for at ministeren skulle være i stand til å svare på spørsmål om dette fra den folkevalgte forsamlinga. Fra tidlig i 1880-årene ble spesielt Riksdagen et forum der det kom opp kritiske spørsmål om militærvesenet.
Frevert skriver at de sakene som ble offentliggjort sammen med de interne rapportene fra militære avdelinger avslørte et bilde av brutal mishandling som stod i motsetning til det bildet hæren likte å presentere av seg selv. Mange kompani ble dominert av en "brutalitet og råskap" som slett ikke gikk overens med begrepene om en soldatfamilie og kameratskap. Siden drillsersjantene brukte å konkurrere med hverandre om å ha den beste drilltroppen slo de gjerne soldater som ikke greide å følge med.
En del av tilfellene av mishandling var ren sadisme, mens de fleste var hardhendt utførelse av standard disiplinære tiltak, og ble rettferdiggjort med at de styrket disiplinen. Dersom en enkelt soldat ikke var i stand til å oppnå målene for treningen, eller forstyrret den, ville han bare bli "trimmet" til han lystret og passet inn. Offiserene brukte et system der de delegerte voldsutøvelsen til underordnede, og dette førte til at det var mange medskyldige i den.
Selv om hæren prøvde å skape ro omkring dette, ville ikke den liberale offentligheten akseptere dette og anse at saken var avsluttet. I 1892 kommenterte Riksdagens budsjettkommisjon at skaden var dypt rotfestet og spredte seg i hele hæren. Ulike politiske grupper reagerte ulikt på dette og så ulike årsaker bak det. De konservative hevdet at samfunnet ble mer voldspreget og usivilisert, mens liberalere klaget over den feilslåtte utdannelsen langs kasteskiller, og sosialistene klandret militarismen. Frevert skriver at den voldsomme debatten som foregikk i Tyskland både i aviser og i Riksdagen understreket at hæren i økende grad var i offentlighetens søkelys, selv om hæren slett ikke satte pris på dette, og selv om offiserene stadig gjentok at hæren og det som foregikk i den bare var underlagt keiseren. Men Riksdagen hadde myndighet over hærens budsjett, og dermed måtte hæren leve med at Riksdagen debatterte hæren.
Offentlighetens press mot militærvesenet ble stadig sterkere etter hvert som Riksdagen debatterte militære saker. Tidlig på 1870-tallet hadde Bismarck vært i stand til å få delegatene til å bli enige om å la det gå lange tidsrom mellom hver gang de stemte over det militære budsjettet. Men disse periodene ble stadig kortere etter hvert som hæren kom med nye krav. Et flertall i Riksdagen avslo hærens ønske om å få en fast langsiktig finansiering, og fra 1890 å få hærens størrelse i fredstid fastsatt til en bestemt andel av befolkningas størrelse. Riksdagen krevde i 1893 for å gå med på at hæren ble utvidet at militærtjenesten ble redusert fra tre til to års varighet. Og dermed ble den gamle liberale målsetningen nådd. Ikke bare sosialdemokratene, men også Sentrumspartiet og liberale representanter var kritiske overfor hæren. Hæren ble i økende grad utsatt for offentlig kritikk etter hvert som krigen med Frankrike ble stadig fjernere. Hæren måtte begrunne sine ønsker, og den måtte forsvare sine privilegier.
Oppfordringer om å gjøre hæren mer sivilt preget (Verbürgerlichung des Militärs) kom selv rett etter krigen med Frankrike. Frevert nevner at i 1872 gikk den liberale representanten Eduard Lasker inn for å overvinne gapet mellom hæren og det sivile samfunnet. Han ville at prinsippet om likhet for loven ble innført også i hæren, og gjennom hele keiserrikets tid var dette et standpunkt som de liberale stod på.
Frevert skriver at siden de liberale aksepterte alminnelig verneplikt kom de stadig i konflikt med de militæres spesielle rettigheter og særegenheter. De liberale syntes å akseptere at i nødssituasjoner, som i krig, var det nødvendig med spesielle regler. De var heller ikke mot rustningsprogram. Men de insisterte på at soldatene var og forble medlemmer av det sivile samfunnet og i fredstid var underlagt sivile lover på samme måte som enhver annen borger. Hæren ble sett på som en institusjon som måtte bevise sin berettigelse i fredstid. Hærens fredstidsstyrke ble økt fra 422.615 i 1875 til 795.319 mann i 1914. Når så mange menn forsvant inn i brakkene hvert år, de utgjorde mellom en femtedel og en fjerdedel av alle unge menn i sitt årskull, var det naturlig at offentligheten var interessert i å vite hva som foregikk med dem.
Bekymringen var ikke at livet var forskjellig i det militære fra i det sivile, men hvordan det var forskjellig. Man godtok hærens ønske om å utdanne ungdommen i renslighet og punktlighet og lydighet. Men siden soldatene ikke selv kunne uttrykke seg og fortelle om sin situasjon i hæren var det et sterkt følt behov for å overvåke det som foregikk i hæren.
Frevert skriver at mens bekymrede foreldre var bekymret over helsen til sønnene som var i det militære og liberale politikere pekte på mangler med deres borgerrettigheter var man i det militære opptatt av å få soldatene til å fungere best mulig. Oppgaven var å være i stand til å vinne en krig, og alle individuelle hensyn var underordnet dette målet. Frevert skriver at selv i det tyske keiserriket, som har blitt påstått å ha vært så medgjørlig i militære saker, ble ikke slike synspunkter stående uutfordret.
Frevert skriver videre at hæren kunne stole på en stabil akse som lenket hæren til monarken, og på de væpnede styrkenes utenomkonstitusjonelle status. Men hæren hadde ikke lenger råd til å overse den stadig mer høyrøstede kritikken i Riksdagen og i avisene og fra foreninger og organisasjoner. Hæren prøvde å gå til motangrep på flere felt. Et av disse var Riksdagen der krigsministeren, med konservativ støtte, målbar hærens synspunkter. Krigsministeren hevdet at hæren måtte følge sine egne standarder og begrep om disiplin og ære, blant annet siden disse var funksjonelle. Den statlige administrasjonen prøvde også å beskytte hæren ved å skjule svake punkter ved hæren og ved å redusere motsetninger. Dessuten hevdet hæren at den var berettiget til å omskape samfunnet slik at det var tilpasset hærens krav. Hæren var ikke en institusjon blant mange, men den institusjonen som skulle være modell for alle andre.
Den utdanningen som hæren ga soldatene satte sitt merke på dem. I det tyske keiserriket så offiserene ofte på det sivile samfunnet som sykt og skrøpelig, og de så på sine egen oppgave som både å trene soldatene og å helbrede hele nasjonen fra sine skrøpeligheter, som latskap og nytelsessyke, og fra sosialismen. Men hæren trengte å få støtte for dette utdanningsprogrammet, og å få sine pedagogiske evner anerkjent.
Hæren prøvde ikke bare å lære de vernepliktige å være lojale mot keiseren, men også å være besluttsomme og resolutt utføre ordrer, og å være punktlige og renslige etc. Den oppfordret også de vernepliktige til å melde seg inn i veteranforeninger. Og i 1903 hadde Kyfferhäuserbund mer enn to millioner medlemmer. Dette var en paraplyorganisasjon for tyske veteranorganisasjoner. Frevert skriver at dette er et stort antall når man tar i betraktning at medlemskapet var frivillig. Militærvesenet anstrengte seg etter århundreskiftet for å støtte veteranforeningene. I 1913 hadde veteranorganisasjonene nesten tre millioner medlemmer.
I årene like etter 1870 hadde det blitt stiftet en mengde veteranorganisasjoner. Men i 1908 var bare 15,5% av medlemmene krigsveteraner. Vedtektene til disse organisasjonene sa at det viktigste formålet deres var å fremme lojalitet til keiseren og fedrelandskjærlighet. Veteranforeningene arrangerte også festlig samvær mellom medlemmene, og hjelp til medlemmer som trengte det.
Det var et nært forhold mellom veteranforeningene og hæren. Veteranforeningene brukte patriotiske symbol, som flagget. Og de deltok i patriotiske feiringer der flagget ble båret. Hæren gjorde ære på veteranforeningene ved å invitere dem til å delta i parader til ære for keiseren, og de ble invitert som gjester når keiseren kom på besøk. Veteranforeningene var uvanlig inklusive i det personer fra alle lag i folket var velkomne.
Veteranforeningene hadde ikke bare innbitte monarkister som medlemmer, skriver Frevert. Det var mange konflikter om medlemmenes politiske lojalitet og om deres forhold til SPD. I det katolske Rhinland var det veteranforeninger som stod nærmere det katolske Sentrumspartiet enn keiseren.
Veteranforeningene skulle være bastioner mot sosialdemokratiet, og vedtektene ekskluderte medlemmer av SPD fra å slutte seg til foreningene. Også Landwehrs reserver ble, i likhet med soldatene, oppfordret til å melde seg inn i veteranforeningene og stå som en mur mot den røde fare.
Frevert skriver at styremaktene stolte på veteranforeningene og at de var bastioner mot sosialdemokratene. Men i 1870-årene hadde sosialdemokrater vært medlemmer av veteranforeninger. I 1878 ble det antatt at en del av medlemmene i alle Saksens foreninger var sosialister, som ble sittende når det skulle utbringes en skål for keiseren. Mange steder stiftet til og med sosialdemokrater sine egne veteranforeninger. Men senest i 1890-årene oppfordret SPD sine medlemmer om å forlate veteranforeningene. Og i 1909 drev SPD en kampanje der de advarte mot veteranforeningene.
Likevel var det mange sosialdemokrater som ble værende medlemmer av veteranforeningene, siden de hadde avtjent militærtjeneste, og kanskje også vært med i krigen. I 1907 sa Bayerns krigsminister at sosialdemokrater var blant de beste soldatene siden de var mer disiplinerte enn andre. Takket være den disiplinen de var vant til var det ingen klager mot dem.
Frevert skriver at sosialdemokratene likevel fortsatte å kritisere hæren for den hardhendte behandlinga den ga soldatene, og for å være et maktinstrument som beskyttet de besittende klassene. Samtidig ønsket de at hele befolkninga skulle få militær opplæring. Gothaprogrammet fra 1875 oppfordret til allgemeine Wehrhaftigkeit. Frevert skriver at da programmet som SPD fikk i 1891 ble forberedt var det mer å bemerke. Liebknecht nevnte den sveitsiske modellen der unge menn i alle landsbyer ble trent i alle militære ferdigheter, og ba om at de ble tatt i bruk i Tyskland. Sosialdemokratene mente at Tyskland trengte et forsvar. Det partiprogrammet SPD hadde i 1907 sa bare om dette at et folkeforsvar - Volkswehr - måtte erstatte den stående hæren.
Hæren var avhengig av å ha et sosialt miljø som støttet den og bekreftet dens påstand om hegemoni. Mange ulike organisasjoner skapte dette sosiale miljøet, og ikke bare veteranforeningene. Offiserer og reserveoffiserer hadde sine klubber. Reserveoffiserene var av avgjørende betydning for hæren både i krig og fred. I fred skulle de være aktive agenter ute i det sivile samfunnet for hærens interesser.
Det ga høy status å være reserveoffiser. Frevert skriver at det var en av de mest ettertraktede utmerkelsene for middelklassen i det tyske keiserriket. Det ga fordeler å være reserveoffiser siden det lettet karrieren. Og det var disse fordelene som reserveoffiserstatusen ga ute i det sivile samfunnet som motiverte mange til å bli reserveoffiserer heller enn militære interesser.
Reserveoffiserene var ofte svært nølende til å slutte seg til de lokale veteranforeningene og ta på seg ledende posisjoner i dem. Frevert skriver at dette hovedsakelig skyldes bekymringer om sosial status. Den militære administrasjonen irettesatte reserveoffiserene stadig for at de var uvillige til å blande seg med medsoldatene. De ville ikke være kamerater med personer fra lavere sosiale lag.
Reserveoffiserene ville heller bruke tiden sammen med sine like framfor å være i veteranforeningene. De stemte på konservative eller nasjonalliberale parti, og møttes for å feire keiserens fødselsdag. De arrangerte også andre tilstelninger.
Det fantes også patriotiske foreninger for kvinner. Vaterländische Frauenvereine som var stiftet i 1866 hadde ved utbruddet av Første Verdenskrig nesten 600.000 medlemmer. Den var interessert i velferdsarbeid. Blant styremedlemmene var keiserinna og prinsesser.
De fleste foreningene i kvinnebevegelsen gikk inn for stemmerett for kvinner, men de fant ikke et parti for middelklassen som støttet denne saken. Disse partiene hevdet at kvinner ikke kunne få stemmerett siden de ikke avtjente militærtjeneste.
Frevert skriver at Heinrich von Treitschke var blant de fremtredende personene i den offentlige debatten i det tyske keiserriket, og han definerte staten som en kvasimilitær institusjon. Staten var bevæpnet, og det skilte den fra alle andre typer institusjoner. Siden kvinner ikke bar våpen var de ikke i en posisjon der de kunne forstå staten eller forme den. Treitschkes argumentasjon baserte eksklusjonen av kvinnene fra politisk deltakelse på at de var ekskludert fra å delta i de militære pliktene.
Allerede i 1874 pekte Hedwig Dohm på at mange menn hadde politiske rettigheter uten at de hadde avtjent militærtjeneste, og hun skrev at kvinnene kunne også dø for fedrelandet når de fødte barn. Kvinner kunne utføre patriotiske oppgaver som var like nødvendige og verdifulle som de menn utførte på slagmarkene.
Pasifistene var like fåtallige i middelklassens kvinnebevegelse som blant middelklassens menn. Det fantes en Flottenbund Deutscher Frauen - en kvinneorganisasjon som støttet den tyske marinen. Den nevnte ikke velferdsoppgaver i sine vedtekter. Disse kvinneorganisasjonene aksepterte i store trekk den fordelingen av oppgaver og rettigheter som fantes i samfunnet.
Kvinnebevegelsen uttrykte bare åpent avvikende meninger når deres utelukkelse fra det militære ble brukt som begrunnelse for fortsatt å holde dem ekskludert i den politiske og sosiale sfæren. Kvinnebevegelsen hevdet at kvinnenes oppgaver var like verdifulle som mennenes oppgaver selv om kvinnenes oppgaver var andre enn mennenes oppgaver.
Militærvesenet prøvde å presentere seg på en slik måte at det ble akseptert og kunne utøve innflytelse. Militærvesenets oppgave var å føre krig, men det måtte tone ned denne voldsomme siden. Frevert skriver at hæren var dyktig til dette. Dens mest effektive offentlige opptredener foregikk som parader og musikalske begivenheter. De militære la betydelige anstrengelse ned i å utarbeide sine parader og andre offentlige opptredener slik at de ble positivt mottatt.
Den mest imponerende troppeparaden var keiserens parade som ble avviklet årlig fra 1870-årene av. Den presenterte hæren til et stort publikum. Frevert skriver at inntrykket var overveldende. Paradene la ikke hovedvekten på våpen og teknologi, men på troppene og offiserene i flotte og fargerike uniformer, og på deres styrke og disiplin og dyktighet. Soldatene marsjerte i takt som om de utgjorde en kraftfull organisme som var fjernt fra dagliglivet. Likevel bandt disse paradene det sivile samfunnet og det militære sammen, blant annet ved at reserveoffiserene og sivilister som engang hadde tilhørt militærvesenet ble stolte av denne militære bakgrunnen sin.
Barn fikk tinnsoldater og lekevåpen å leke med. Og de fikk matrosdress og militære klær. De militære uniformene var mer fargerike og tiltrekkende i det nittende århundret enn de senere kom til å bli. Allerede tilbake i 1840-årene ble barn kledd i klær som var miniatyrer av militære uniformer, spesielt i det sørlige Tyskland der gutter og elever deltok i skytetrening og militære øvelser. Det var den demokratiske bevegelsen som i 1850- og 1860-årene tok opp paramilitær trening som en viktig sak. Men hæren motsatte seg at militær trening skulle foregå utenfor hærens myndighet. Generalstabssjef Moltke sa at virkelig militær trening måtte overlates til hæren, og han advarte mot for mye trening med våpen blant sivilister.
Moltke ville bevare hærens monopol på å gi militær trening. Frevert nevner Heinrich Stürenburg som i 1879 gikk mot at utdannelsen ble militarisert. Han sa at det sivile livet måtte bli holdt fritt for innblanding fra de krigerske elementene som var så grunnleggende forskjellige fra det sivile livets formål og metoder. I de første tiårene av Wilhelmine Tyskland (1890-1918) ble begge disse posisjonene, middelklassens ønske om å holde det sivile livet fritt for militær påvirkning og hærens ønske om å ha monopol på militære aktiviteter, brukt til å bygge en front mot oppfordringer om militær ungdomstrening. Og denne fronten stoppet effektivt all militær trening for ungdom. I denne prosessen spilte lærere en nøkkelrolle. De gikk mot sammenblanding av militær og sivil kultur, og de forkastet mål for utdanningen som var rettet mot militære behov. Det ble sagt at skolen i motsetning til hæren måtte legge til rette for karakterdannelse og utdannelse til ansvar for seg selv, og ta individualiteten til hver elev på alvor.
Frevert skriver at selv i det militærvennlige Tyskland var man sterkt opptatt av å holde det militære og det sivile skilt fra hverandre. Det framgår av listene over det som skulle leses ved Tysklands elite Gymnasium, og årsrapporter fra skoler. Pensum til Gymnasium fokuserte så mye på latin, gresk og tyske klassikere at militære saker kunne bare være av marginal betydning.
På samme måte gir ikke grunnskolen for elever opp til 14 år et enhetlig inntrykk av å ha vært preget av militær drill og kraftpatriotisme. Århundreskiftet synes å innvarsle en fase der militær stil i økende grad kom inn i klasserommene, der yngre lærere oppførte seg som offiserer foran troppene, der elevene måtte stille opp to og to og marsjere i skolegården. Dette kan ha hatt sammenheng med at grunnskolelærernes kontakt med hæren ble intensivert etter 1900 etter at lærernes organisasjoner i 1890-årene hadde prøvd å sikre at lærerne kunne bli et års frivillige i hæren, og senere reserveoffiserer. Frevert skriver at dette ikke må føre til at man overvurderer hvor sterkt grunnskolen ble militarisert. Militære magasin klaget over at grunnskolens forberedelse av elevene til militærtjenesten var mangelfull.
Lærernes representanter møtte disse klagene ved å si at det gikk seks år fra elevene gikk ut av grunnskolen til de måtte inn til militærtjeneste, og i løpet av denne tida glemte de mye. Dette kunne bøtes ved, foreslo de, ved at skolegangen varte lenger, eller ved at militærtjenesten begynte tidligere. Dette kunne man ikke bli enige om. Og etter år 1900 vant tanken om militær trening for ungdom oppslutning. I motsetning til i 1870-årene, da verken hæren eller sivile instanser ville støtte denne ideen, møtte den nå utbredt godkjenning. Frevert skriver at den avgjørende forandringen i hærens standpunkt kom som en reaksjon på den politiske utviklingen i Frankrike. Den franske regjeringa hadde tatt initiativ til en bred militarisering av skolebarn i Frankrike gjennom bataillons scolaires, og i tillegg oppmuntret tallrike ungdomsorganisasjoner til å inkludere militære fysisk treningsprogram i sine syllabi ved å opprette brevet d'aptitude diplomet. Den britiske speiderbevegelsen ga også en impuls til dette. I 1909 stiftet en gruppe unge offiserer, som var inspirert av speiderbevegelsen, Wehrkraft som hadde som formål å gjøre skoleungdom og ungdom som var ferdig med grunnskolen tøffere, og skikket til hæren gjennom fysisk trening og våpenøvelser og turer. Med støtte fra Bayerns krigsministerium ble det dannet 62 lokale grupper i løpet av tre år, og gruppa i München hadde i 1913 1.400 medlemmer.
Det ble dannet forskjellige typer ungdomsorganisasjoner i Tyskland. Noen var fritidsklubber som drev med lekbetonte aktiviteter. I alle byene var det rotløs ungdom, og det ble sett på som en påtrengende oppgave å binde dem til samfunnet, og det kunne gjøres gjennom organisasjoner.
De gutteklubbene som ble drevet etter militære modeller hadde få medlemmer sammenliknet med det totale antallet medlemmer i de ulike klubbene. Men tanken om å gi organisert ungdom en sans for patriotisme og militærvesenet hadde fått større oppslutning etter århundreskiftet, selv om det ikke betydde at ungdommen skulle utsettes for direkte militær trening. Det ble stiftet en komite for å fremme militære ferdighet gjennom utdanning. Den oppmuntret skoler og klubber til å gjøre ungdommen tøffere både fysisk og mentalt med fysiske øvelser, leker og marsjer slik at de kunne bevise at de var skikket til militærtjeneste. Komiteen forkastet den franske tanken om bataillons scolaires og den sveitsiske ungdomsmilitsen. Det var et standpunkt som fikk støtte fra majoriteten av offiserene som advarte mot å overføre militære former og øvelser direkte inn i ungdommens utdannelse. Men indirekte påvirkning ble søkt oppnådd. Dette ble også støttet av myndighetene som gikk inn for at ungdommen fikk trening som gjorde at den ble skikket for militærtjeneste.
Frevert skriver at de fleste foreningene ikke trengte slike råd, men på egen hand hadde utviklet måter å gjøre dette på. De katolske ungdomsforeningene forberedte sine medlemmer, i 1914 nesten 300.000, for den patriotiske plikten å avtjene militærtjeneste. Protestantiske ungdomsgrupper med rundt 150.000 medlemmer brukte utendørsaktiviteter og krigsleker som konkurransemiddel når de konkurrerte med fotballklubber om oppslutning. De tyske turnerne med nesten 200.000 medlemmer i aldersgruppene 14 til 17 år i 1913 så på den fysiske treningen de ga som en investering i ungdommens helse for å forbedre den og gjøre ungdommen skikket til militærtjenesten. Disse foreningene, og andre, sluttet seg i 1911 til det tyske ungdomsforbundet - Jungdeutschland-Bund.
Frevert skriver at Gustav Wynekens var alt for radikal da han i 1913 anklaget det tyske ungdomsforbundet for overopphetet nasjonalisme og hevdet at det militariserte tysk ungdom og inngav den en ånd av militær absolutisme og nasjonal servilitet. Wynekens var drivkraften bak Wandervogel som var en ungdomsorganisasjon for middelklasseungdom som dyrket naturen og lange turer. Frevert skriver at han overdrev først ved å overvurdere forbundets ideologiske innflytelse, og for det andre ved å undervurdere trangen hos medlemsorganisasjonene til å fortsette å være uavhengige. De militære trekkene ved eller elementene i aktiviteten til organisasjonene var ikke dominerende. Heller ikke i forsvarsforeningene, som bare hadde ni prosent av medlemsmassen i ungdomsforbundet, utgjorde våpentrening og drill noen hovedrolle.
Frevert skriver at det ville være overdrevet å se disse intensive anstrengelsene for å sørge for strukturerte fritidsaktiviteter for ungdom som en alminnelig og utbredt militarisering av samfunnet. Hæren sørget for å fostre patriotiske følelser hos rekruttene, men det var bare en femtedel av de unge mennene i årskullene som kom inn til militærtjeneste, og som slik ble direkte påvirket av militæret. Lederne i ungdomsorganisasjonene var ikke spesielt interessert i å fremme ungdommens interesse for militære aktiviteter. De så mer på seg selv som sosialarbeidere. Oppgaven deres var å binde ungdommen sammen, og de prøvde primært å fostre kameratskap blant ungdommen, og de tok ungdommene med på turer og hyggelig samvær og virksomheter som hadde som hensikt at ungdommene gjorde noe sammen.
Blant de heltene som ble presentert for ungdommen var ikke bare soldater og krigere, men også oppdagelsesreisende og vitenskapsmenn og oppfinnere og andre som hadde utrettet noe uvanlig. Middelklasseguttene hadde ikke bare tinnsoldater på rommet sitt, men også kjemisett, byggeklosser og togsett. Det er ikke riktig at guttene i Tyskland bare var opptatt av militære ideal. Men hæren var til stede i det daglige sosiale landskapet.
Dette til forskjell fra situasjonen i Storbritannia der det ikke var innført alminnelig verneplikt og der hæren var mindre synlig enn på kontinentet [Hæren til det britiske imperiet var først og fremst stasjonert i India og i koloniene]. I Frankrike gikk utviklinga parallelt med utviklinga i Tyskland. Den franske tredje republikkens begeistring for militære parader, festivaler og militær musikk var like stor som i Tyskland. Dessuten var den franske befolkninga i langt større grad inkludert i militære og paramilitære organisasjoner enn befolkninga i Tyskland. I Tyskland var andelen rekrutter lavere på grunn av en høy fødselsrate, mens den mindre befolkninga til Frankrike fikk Frankrike til å ta en større del av ungdommen inn til militærtjeneste.
I begge statene hadde hæren stor innflytelse på samfunnet siden begge landene hadde verneplikt. Dette begynte med den administrasjonen som foretok innskriving av rekruttene i hæren. Lokaldistriktene hadde ansvar for å sette opp den oversikten over ungdommene som ble brukt for å innkalle ungdommene til sesjon. Myndighetene hadde oversikt over alle unge menn i hvert eneste prestegjeld. Det foregikk utveksling av informasjon om de unge mennene mellom de militære og de sivile myndighetene. Kommisjonen som avgjorde hvilke ungdommer som var skikket til militærtjenesten, og om fritak fra militærtjeneste, bestod av både sivile og militære myndighetspersoner. De sivile og de militære samarbeidet blant annet om politioppgaver der de sivile myndighetene ga hjelp til de militære med å identifisere sosialdemokratiske rekrutter, og også opplyste om rekruttene hadde kriminelt rulleblad eller var kjent for disiplinære problem. De militære myndighetene informerte for sin del det lokale politiet om soldater som fikk dommer mens de var inne til militærtjeneste. Også arbeidsgivere fikk se rapportene om soldater.
Denne nære sammenknytningen av militærvesenet og det sivile samfunnet finner vi på denne tida i alle stater med verneplikt. Der oppstod et nærmere forhold mellom sivile og militære myndigheter enn i land med profesjonelle stående hærer. Frevert skriver at dermed oppstod muligheten for at enten kunne det sivile samfunnet bli militarisert eller militærvesenet kunne bli underlagt påvirkningen fra det sivile samfunnet. Begge deler kan bli sett i europeiske land med verneplikt fra det tidlige nittende århundret av med på den ene siden militærvesenet styrt av verdier hentet fra den sivile sfæren, som i oppgradering av utdannelseskvalifikasjoner og nye militære straffelover influert av sivile verdier og prinsipp, og den synkende innflytelsen til aristokratiet blant offiserene. På den andre siden vant militære synspunkter fram i det sivile samfunnet gjennom former for opptreden som fant uttrykk i den verdien som reserveoffiserstatusen fikk og veteranenes foreninger og organisasjoner.
I Tyskland førte den monarkiske konstitusjonen og den nære alliansen mellom kongen og hæren utvilsomt til større beredskap i det sivile samfunnet for å akseptere militære former. Og de vellykkede krigene økte hærens prestisje, og førte også til at mange mennesker ble stolte på grunn av hæren.
Men ikke en gang i Tyskland førte stoltheten over hærens og dens suksess på slagmarkene til ukritisk beundring eller tilbedelse. Vernepliktsinstitusjonen plasserte hæren så sentralt i det sivile samfunnet at den berørte hver familie med sønner som vokste opp så direkte og sterkt at den ble gjenstand for ulike oppfatninger og offentlig iakttakelse og debatt, der Riksdagen og avisene vaktsomt og kritisk fulgte med i alt hæren foretok seg.
Det vil være å overdrive sterkt å påstå at den militære treenigheten som omfatter disiplin, vold og beredskap til å ofre sitt eget liv var den hegemoniske kulturelle modellen som fastsatte kjønnsrollene i det sene nittende og tidlige tjuende århundret. Overalt fantes det andre rollemodeller enn de militære.
Likevel er sammenhengen mellom den vekt et samfunn legger på nasjonal identitet og sannsynligheten for at det tilskriver høy status til militære kvalifikasjoner mer enn tilfeldig. Der patriotiske eller nasjonalistiske verdier får stor oppslutning skiller gode borgere seg mindre ut ved de økonomiske eller kulturelle tjenestene som de yter og mer ved deres evne og beredskap til å bruke våpen for å forsvare landet sitt. Aggressive nasjonalistiske standpunkt og scenarioer som beskrev nasjonale trusler var alminnelige i nesten alle europeiske land før Første Verdenskrig, og ga en raskt start til en kraftig oppgradering av modeller i militær stil, og forsterket det militære som den aksepterte norm.
Når formålet for militærvesenet var å sikre nasjonens eksistens så handlet det også i det sivile samfunnets interesse, og da kunne borgerne kle seg i uniform uten å tvile på at de handlet rett. Siden nasjonen og militæret var knyttet sammen kunne det sivile samfunnet roe ned kritikken det rettet mot militærvesenet, skriver Frevert. Det ble dermed sett slik at når man gikk inn i hæren for å forsvare sitt land gikk militære og sivile verdier overens. At krig går ut på å drepe andre mennesker ble det sett bort fra.
Frevert skriver at militærvesenets kjerne, å drepe andre mennesker, øyensynlig ikke kunne overføres til det sivile samfunnet uten å støte sammen med verdiene til det sivile samfunnet, selv om det sivile samfunnet hentet ord og uttrykksmåter fra militære, om kamp og offer og seier. Frevert skriver at ungdomslitteraturen i det sene nittende og tidlige tjuende århundret var full av slike uttrykk, og alle rollemodellene var krigerske figurer, om det var leger som kjempet mot sykdommer og bakterier, eller forretningsmenn som kjempet for nye produkt og markeder, eller sosialistiske arbeiderledere som mante til samling i kampen mot kapitalismen, eller polarforskeren som utfordret døden i snø og isødet.
Den virkelige skrekken var ikke døden, men å drepe andre og å øve på å drepe andre. Dette nevntes sjelden og er ikke blant minnene som blir tatt fram. Frevert skriver at dette var et tabu, og det var derfor at majoriteten av befolkninga før 1914 kunne tro på forholdet mellom soldaten og borgeren, militærvesenet og det sivile samfunnet, og på at det grunnleggende var harmonisk. Dette tillot at krigen kunne framstilles som et heroisk offer utført av en bestemt person, og ikke som en kollektiv handling av koordinert individuell vold. Dette gjorde det lett å melde seg frivillig, og forklarer hvorfor de frivillige ble så skuffet og frastøtte og desperate når de forestillingene som de hadde hatt ble ødelagt av møtet med krigens virkelighet.
Lenker:
Første del av denne teksten
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: