Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I oktober 1857 hadde Friedrich Wilhelm IV et sammenbrudd og måtte la broren Wilhelm overta som regnet. Det ble klart at kongen ikke ville bli frisk igjen, og Wilhelm overtok da som konge. Han ble værende konge, og senere keiser, i tretti år tilsammen.
I løpet av de første femten månedene som konge krevde Wilhelm økte bevilgninger til hæren. Dette førte til konstitusjonell konflikt med underhuset, og den var så sterk at kongen tenkte på å abdisere.
Bismarck ble kongens fremste minister mens konflikten var mest intens, og han var en dyktig taktiker som greide å beseire de liberale og deres ønske om avgjørende makt i staten. Craig skrev at det vedtaket som underhuset gjorde i 1866 der det vedtok å godkjenne bruken av de midlene til hæren som Bismarck allerede hadde tatt uten å ha fått dem bevilget var en kapitulasjon som middelklassens liberalisme aldri kom seg fra.
Craig skrev at dersom de militære hadde fått det som de ønsket ville eneveldet blitt innført på nytt. Men dette ble hindret av Bismarck.
Utfallet av striden var en skuffelse for hæren. Og enda mer skuffet ble offiserene da de oppdaget at Bismarck opprettet et parlament i den nordtyske konføderasjonen av 1867 og i det Tyske Riket av 1871. Den tyske Riksdagen ble valgt i alminnelige frie valg der alle menn over 25 hadde lik stemmerett.
Prinsregenten ønsket ikke å komme i strid med parlamentet, og han avla ed til konstitusjonen. Heller ikke parlamentet ønsket å komme i strid med prinsregenten. Ved valget i november 1858 hadde de konservative lidd nederlag og en liberal koalisjon hadde fått kontroll med underhuset. Lederne for den nye majoriteten var moderate liberalere.
Craig skriver at historien om hærreformforslaget av 1860 er svært innviklet, blant annet fordi det var omgitt av intriger og uenighet innenfor hæren. I oktober 1857 hadde man begynt å vurdere planer om reform da Wilhelm ba ministeriet utforme en oversikt over endringer som kunne gjøre militærvesenet mer effektivt. I februar 1858 kom ministeriet med forslag til endringer. De var først og fremst innrettet mot å gjøre rekrutteringssystemet bedre. Befolkninga i Preussen hadde vokst fra 10 millioner i 1820 til 18 millioner innbyggere i 1857, mens antallet rekrutter som årlig ble tatt inn i hæren var konstant 40.000. Stadig flere som var skikket til militærtjeneste ble ikke tatt inn til militærtjeneste. I mens måtte menn som begynte å bli gamle og hadde familie fortsette i Landwehr. Ministeriet foreslo at tjenestetida ble satt ned fra tre til to år slik at flere menn kunne avtjene verneplikt.
I juli fikk Wilhelm et langt memo om de væpnede styrkenes tilstand fra general Albrecht von Roon. Roon skrev at situasjonen til Preussen kunne bli farlig dersom de militære styrkene ikke ble bygd opp. Han var enig i at antallet vernepliktige som faktisk ble tatt inn i hæren måtte økes, men han mente at førstegangstjenesten fortsatt burde være tre år. Roon var svært skeptisk innstilt overfor Landwehr, og kom med forslag som i praksis ville avvikle Landwehr som en selvstendig organisasjon. Roon mente
Roon hadde ingen innsikt i de politiske implikasjonene som forslaget hans medførte. Men den nye krigsministeren, Eduard von Bonin, forstod disse. Bonin beundret arbeidet til Boyen og visste at Landwehr var populært i brede lag av folket. Den første kommentaren til Bonin om forslaget til Roon var at det ville splitte hæren fra landet. Men Bonin gjorde ikke dette til hovedpunktet i sin behandling av forslaget. Craig skrev at dersom Bonin hadde gjort det kunne mange vanskeligheter ha vært unngått. I begynnelsen minnet Bonin Wilhelm om at det var nødvendig å samarbeide med Landdagen for å gjennomføre ei militær omorganisering, og Bonin sa at forslaget til Roon ville bli så kostbart at Landdagen ikke ville gå med på det. Da regenten i de følgende månedene ville ha Bonin til å foreta seg noe med forslaget til Roon var Bonin unnvikende og gjentok disse argumentene og kom med flere andre argumenter om at forslaget ikke var praktisk. Til Landdagen sa Bonin at man ikke ville foreta seg noe med Landwehr som avvek fra de prinsippene som lå til grunn for lovene fra 1814 og 1815.
Disse utsettelsene irriterte Wilhelm, spesielt siden det var blitt krig i Italia mellom Østerrike og Frankrike, og det derfor virket svært viktig å utvide hæren. Dette utnyttet de fiendene Bonin hadde ved hoffet. Fremst blant dem var Edwin von Manteuffel, som var sjef for militærkabinettet. Manteuffel mislikte intenst at Bonin insisterte på at han som krigsminister ble konsultert i alle militære spørsmål og at han fikk kontrasignere alle viktige militære ordrer og at kommunikasjon mellom kongen og de kommanderende generalene skulle gå gjennom krigsministeren. Manteuffel klaget stadig til Wilhelm over Bonin, og dette gjorde Wilhelm mistenksom overfor Bonin.
Manteuffel greide i samarbeid med Gustav von Alvensleben å få Wilhelm til å mene at innvendingene til Bonin var irrelevante, og under deres innflytelse besluttet Wilhelm i september 1850 å gi en spesiell militærkommisjon som ble ledet av general von Roon i oppdrag å lage et forslag til reform av militærvesenet. Wilhelm ga ordre til medlemmene av kommisjonen om bare å ta militære hensyn. Bonin var motstander av kommisjonens arbeid, og insisterte på at forslaget den var i ferd med å utarbeidet var urealistisk fordi det ville koste for mye. Til siste søkte Bonin avskjed som krigsminister siden Wilhelm gjorde det klart at han ikke tok hensyn til argumentene til Bonin. Albrecht von Roon ble ny krigsminister.
For Roon var lydighet til kongen den høyeste av alle verdier. Roon hadde ikke deltatt i intrigene mot Bonin. Men han mente at det var riktig at Bonin gikk av siden han ikke hadde utført den ordren som kongen hadde gitt ham.
Craig skrev at Roon var langt mindre reaksjonær enn mange av de som gledet seg over at han ble ny krigsminister. Roons største ønske var å viske ut skammen ved det som hadde skjedd i Olmütz og hevde Preussens dominans i Tyskland. Dette var langt fra ønskene til de reaksjonære ved hoffet i Gerlachs og Manteuffels kretser. Craig skrev at både de ekstremt konservative og de liberale feilvurderte Roon. De liberale mente at han bare var et redskap for junkerne.
Forslaget om reformer og omorganisering av hæren foreslo å øke antallet gardeenheter og linjeinfanteri og kavaleriavdelinger så mye at den stående hæren ville bli praktisk talt fordoblet. Landwehr skulle samtidig reduseres sterkt. Landwehr ville miste alle offensive våpen, og forsvare festninger. Antallet årlige rekrutter skulle økes til 63.000. Tjenestetida skulle være tre år i linjen, fem år i reserven, og elleve år i Landwehr. Det ble bedt om økte bevilgninger.
Det første som ble kommentert da forslaget ble lagt fram for Landdagen i februar 1860 fram var de økte utgiftene. Det ble bedt om at militærbudsjettet ble økt med 9,5 millioner thaler. Dette ville enten føre til betydelige skatteøkninger eller betydelig statsgjeld, mente man.
Kritikken ble spesielt rettet mot utgiftsøkningen og mot reduksjonen av Landwehr og mot at tjenestetida ble økt. De liberale så på Landwehr som en form for folkets hær, og trodde at dette var grunnen til at Landwehr skulle reduseres - de mente at Landwehr hadde vist seg som en verdifull militær styrke. Fra 1834 hadde tjenestetida i hæren vært to år, og mange kjente soldater, som Grolman og Witzleben og Prittwitz, hadde hevdet at dette var tilstrekkelig for å trene opp soldater. Regenten og Roon hadde begrunnet det tredje år med at det skulle bygge korpsånd og hengivenhet til monarken. Og var ikke dette bare å indoktrinere rekruttene med eneveldet og kadaverdisiplin? Dette ønsket ikke liberalerne.
Landdagen sendte forslaget til militærkomiteen sin. De liberale som dominerte komiteen ville ikke forkaste forslaget, men prøve å komme fram til et kompromiss som kunne la hæren bli utvidet. Men det var vanskelig å se noe kompromiss. Forslaget ble debattert i vide kretser, og det kom til syne en opinion som støttet Landwehr og var motstander av utvidelse av tjenestetida til tre år. Regjeringa og hæren stod fram som fullstendig uvillig til å drøfte et kompromiss, og krevde sterk reduksjon av Landwehr og utvidelse av tjenestetida. De utøvende myndighetene nektet også å diskutere budsjettposter på militærbudsjettet, og Roon stod fram som svært arrogant.
Til slutt fulgte landdagens militærkomite sin formann Georg von Vincke-Hagen og sin rapporteur, den pensjonerte generalen von Stavenhagen. De gikk med på at hæren ble utvidet, men kom med konkrete forslag til nedskjæringer som ville føre til at budsjettet ble kuttet med 6.789.000 thaler, deriblant færre nye regimenter. De krevde at tjenestetida fortsatte å være to år med unntak for i kavaleriet, og at det tradisjonelle Landwehr ble beholdt.
Det var klart at Landdagen ville slutte seg til den løsninga som den militære komiteen dens kom fram til. Derfor dro regjeringa tilbake forslaget sitt, og bad heller om å få bevilget ei økning på ni millioner thaler i militærbudsjettet. Finansministeren sa at dette ikke ville skape presedens eller binde landdagen ved framtidige behandlinger av militærbudsjett, og at pengene ville gå med til å styrke avdelinger som var autorisert etter eksisterende lover.
Den moderate majoriteten i landdagen stolte på løftene til finansministeren og bevilget pengene som det ble bedt om.
De offiserene som stod hoffet nærmest ble sinte over Landdagens motstanden mot reformforslaget. Det var offiserer som trodde at Landdagen forberedte revolusjon. Craig skrev at Theodor von Bernhardi snakket med tidligere krigsminister von Stockhausen, og oppdaget at general Stockhausen trodde at revolusjonen var nært forestående. Stockhausen sa at det skyldtes at regenten hadde omgang med liberalere. Det var klart, mente Stockhausen, at liberalerne ville ha bort hæren for å overta staten. Og i det kongelige følget var det mange som hadde slike meninger.
Den mest innflytelsesrike blant dem var Edwin von Manteuffel. Han var en dyktig mann både som feltherre og militær administrator og diplomat, men han var svært forfengelig og ambisiøs. Craig skriver at dette trolig var grunn til at han aldri ble statsminister, for han var så altfor forfengelig og ambisiøs at det skapte mistillit til ham. Craig bedømte ham likevel som et oppriktig menneske som var styrt av idealer.
Manteuffel var absolutt tilhenger av eneveldet og motstander av konstitusjonen. Han ventet at liberalerne og demokratene ville prøve å ta makta, og da Landdagen ikke ville akseptere forslaget til militære reformer i 1860 ventet han at revolusjonen var nær.
Fra 1860 til 1866 var Manteuffel leder for det partiet som motsatte seg ethvert kompromiss med opposisjonen selv om det skulle føre til borgerkrig. Tvert i mot opptrådte Manteuffel så provoserende overfor Landagen at det virket som om han søkte strid og prøvde å skape konflikter.
Craig skrev at både Roon og regenten fulgte Manteuffel til i 1862 da det ble klart for dem at Manteuffel var en ekstremist.
Allerede før forslaget om reformer ble sendt til landdagen hadde regenten tatt de første stegene mot å sette reformene ut i livet ved å tillate det ble dannet nye regimenter som skulle erstatte Landwehr. Da Landdagen avslo reformforslaget ble lovligheten av de nye regimentene tvilsom. Craig skrev at dersom man skulle holde seg til finansministerens løfter om at bare militære enheter som var opprettet i henhold til eksisterende lover skulle dannes for de 9,5 millioner thaler som regjeringa hadde bedt om så kunne disse nye regimentene ikke settes inn. Men regenten nølte med å oppløse disse regimentene. Manteuffel oppmuntret regenten til å organisere regimentene og sette dem i aktiv tjeneste. Manteuffel mente at utelukkende monarken hadde myndighet til å avgjøre hærens sammensetning og styrke etc - Landdagen skulle ikke ha noen som helst myndighet i militære saker.
Manteuffel framførte argumentene sine både overfor regenten og overfor Roon, og påvirket dem. I de siste månedene av 1860 ga regenten ordre om at de nye regimentene skulle settes i tjeneste. Da broren døde og Wilhelm ble kongen besluttet Wilhelm å dedisere standardene til de nye regimentene ved graven til Friedrich II. Det var en provoserende gest som forverret forholdet mellom kongen og Landdagen. Dette satte ikke de sivile ministrene pris på, og de sendte minister Auerswald til Manteuffel for å be ham om å overtale kongen om ikke å gjøre dette. Man Manteuffel sa at han gledet seg til å arrangere seremonien, og at han ikke brydde seg om hva Landdagen måtte mene om den.
Seremonien opprørte den liberale opinionen. Craig skrev at dette med rette har blitt sett på som den avgjørende begivenheten som sikret at de militære reformene lyktes. Men Landdagen bevilget penger til militærvesenet, men insisterte på at i neste sesjon måtte forslag til en omfattende militær tjenestelov bli lagt fram for Landdagen.
Likevel ble Wilhelm ikke mildere stemt overfor Landdagen. Craig skrev at i 1861 skrev Carl Twesten ei brosjyre til fordel for å beholde den to årige militærtjenesten. Der angrep han militærkabinettet og Manteuffel og hevdet at de splittet hæren fra folket, og at dette kunne skape mistillit og fiendtlighet mellom de militære og det sivile samfunnet. Manteuffel krevde at Twesten trakk uttalelsene tilbake eller stilte opp til duell. Twesten valgte duell, og Manteuffel skjøt Twesten i armen. Manteuffel hevdet at Twesten var medlem av et revolusjonært parti, og at det derfor var nødvendig å utkjempe en duell mot ham. Manteuffel fikk kongen til å tro dette. Manteuffel ble satt noen veker i arrest som straff for dette.
I siste halvdel av 1861 oppstod det praktisk talt panikk i kongelige kretser, og dette var fordelaktig for Manteuffels planer. Grunnen til dette var ei venstredreining i politikken. Deutsche Fortschrittspartei ble stiftet og dette partiet vant fram i valget til Landdag den 6. desember. Dette partiet ville gå mer resolutt til verks enn de moderate liberalerne som tidligere hadde dominert Landdagen hadde gjort. Det hadde forpliktet seg til å utvikle det konstitusjonelle systemet og reformere overhuset og innføre større ministeransvarlighet, og med hensyn til hæren ville det beholde to års førstegangstjeneste og Landwehr og overvåke bruken av militære midler.
Programmet og valgseieren til Deutsche Fortschrittspartei skapte bestyrtelse blant kongens rådgivere. Roon skrev at avgrunnen åpnet seg, og snakket om å eliminere Landdagen. De høye offiserene skalv av redsel for revolusjon og oppstand. Manteuffel ba kongen om å styrke garnisonen i Berlin og å plassere ut artilleri på utvalgte steder i Berlin.
Det ble lagt planer for hvordan hæren skulle gå fram dersom det ble opprør i Berlin. 34.500 infanterister og ingeniørsoldater og 16.000 kavalerister skulle settes inn sammen med hundre feltkanoner. De lokale troppene skulle operere fra slottet samtidig som tropper fra provinsene angrep Berlin utenfra. Det ble sendt forseglede ordrer til troppene om hvordan de skulle gå fram når opprøret brøt ut.
Craig skriver at mannen bak planen, Manteuffel, ønsket å sette planen i verk selv om han skulle bli nødt til å provosere fram den konflikten som skulle være signal om at hæren skulle gå til aksjon i Berlin. I de første månedene av 1862 var Manteuffels innflytelse svært stor, både kongen og Roon var trollbundet av Manteuffel.
I mars 1862 avslo Landdagen å vedta loven om tre års førstegangstjeneste og avslo å bevilge ekstra penger til militærvesenet og forlangte et detaljert budsjett. Manteuffel ba da om at Landdagen ble oppløst og at de liberale ministrene skulle bli drevet ut av regjeringa, og Manteuffel fikk gjennomslag for disse kravene.
Den 23. mars sa Roon til Bernhardi at dersom det nye valget ikke var gunstig for regjeringa kunne man ikke vente at den ville "stikke sverdet i skjeden og trekke seg tilbake". Berhardi svarte da at da kunne et statskupp bli uunngåelig i juni. Roon svarte at det var bestemt. Tre dager senere sa general Peucker til Bernhardi at den nye regjeringa ventet ei oppstand før valget i mai, og han var sikker på at oppstanden ville bli slått ned og fulgt av en politisk reaksjon. Troppene var klare og de hadde fått skarp ammunisjon. Bernhardi skrev at han var sikker på at Manteuffel stod bak dette.
I vekene etter at Landdagen var oppløst utviklet den konstitusjonelle konflikten seg til full krise. Men det kom verken til oppstand eller uro i Berlin, så Manteuffel fikk ikke gjennomført det militærkuppet som han så gjerne ville gjennomføre. Både kongen og Roon begynte å tvile på om det var klokt å sette tingene på spissen. I begynnelsen av april snakket kongen om at han hadde valget mellom å gi etter for opposisjonen, motstanden i Landdagen, eller å abdisere. Dette skremte Manteuffel, og han ba kongen om å stå fast.
Roon hadde begynt å tenke på om det kunne være best å redusere førstegangstjenesten fra tre til to år for å komme fram til et kompromiss med Landdagen. Manteuffel sa at å gi etter ville åpne opp for revolusjonen - derfor måtte man ikke vike en tomme, kompromiss var umulig, det ville føre til at soldatene mistet tiltroen til kongen.
Craig skriver at Mantueffel lyktes med sine manøvrer og argumenter. Dersom Manteuffel ikke hadde vært så fanatisk og stått så hardt og uforsonlig på ville kongen ha jenket seg etter Landdagen, mente Craig.
I mai 1862 var det nye valg til Landdagen, og da ble Deutsche Fortschrittspartei enda sterkere, og, skrev Craig, dette hadde en deprimerende virkning på kongens ministre. Finansminister von der Heydt tok på seg å undersøke på nytt om det var mulig å komme fram til et kompromiss. Forhandlingene med Landdagen viste at den også var interessert i et kompromiss. Heydt overtalte de andre ministrene, inkludert Roon, om å anbefale å beholde to års førstegangstjeneste dersom Landdagen ville bevilge penger til militære reformer. Krigsministeren sa den 17. september til Landdagen at han ville støtte denne avtalen, og Landdagen var begeistret. Men samme dag nektet kongen i to dramatiske møter med ministrene å inngå kompromiss i denne saken, og han erklærte at dersom han ikke kunne regjere i følge sin samvittighet ville han abdisere. Roon ble skremt av dette og forandret standpunkt. Ministrene Heydt, Holzbrinck og Bernstorff innleverte sine avskjeder siden de fant kollegaene sine for upålitelige. Landdagen kjente seg forrådt, og avslo å vedta militærbudsjettet. Manteuffel hadde lyktes i å kutte bort alle bevilgninger.
Men Manteuffel lyktes ikke med å skape en situasjon der et militærkupp ble gjennomført. Selv om Manteuffel, sjefen for militærkabinettet, fablet om blodige hoder og drap så hadde ikke kongen lyst til å se dette.
Konflikten ble en utholdenhetsprøve. Og kampen ville skje i Landdagen. Der ville ikke Manteuffel få være stjerne. Det ville være ministrene som utformet argumentene og posisjonene på vegne av kongen. I september 1862, i et desperat forsøk på å slippe ut av krisen som han selv hadde vridd til med sine egen stahet og uforsonlighet, ba kongen Otto von Bismarck-Schönhausen om å komme til samtale.
Craig skrev at den Bismarck som kom til makta i 1862 hadde tolv år med diplomatisk erfaring bak seg, og i de årene hadde Bismarck utviklet seg til en statsmann som så tingene på en annen måte enn de mest reaksjonære kretsene gjorde det. Til forskjell fra dem var ikke frykt for revolusjon den følelsen som bestemte de politiske standpunktene til Bismarck. I 1856 hadde Bismarck skrevet at Preussens oppgave var å utvide sin makt og sitt territorium i Tyskland, og dette kunne bare skje ved at Østerrike ble satt til side og fikk sin makt og innflytelse sterkt redusert. Både Preussen og Østerrike ville være dominerende i Tyskland, og et av landene måtte vike for det andre. Bismarck mente at spørsmålet om dominans i Tyskland ville bli avgjort gjennom krig mellom Østerrike og Preussen.
Bismarck ville ha slutt på striden om konstitusjonen for å vende oppmerksomheten mot det han så som den viktigste oppgaven. Craig skrev at Bismarck mente at i den prøven som ventet måtte Preussen bruke alle sine krefter, også intelligensen og driftigheten til middelklassen like så mye som motet og dyktigheten til offiserene. Bismarck mente at hæren måtte reformeres og at kongen måtte fortsette å være dens øverste kommandant. Men Bismarck ville ikke stå sammen med de reaksjonære siden de ikke hadde sympati for den utenrikspolitikken som Bismarck ville gå inn for. Derfor var det ikke aktuelt for Bismarck å prøve å gjennomføre et statskupp for å kvitte seg med Landdagens makt. Bismarck var tvert i mot opptatt av å opprette et samarbeidsforhold til parlamentet og de opposisjonelle gruppene der.
Det var ventet at Bismarck ville føre en svært reaksjonær politikk, men i de første månedene prøvde han å komme fram til en enighet med parlamentet som kunne få tingene i bevegelse. Dette lyktes ikke, blant annet på grunn av kongens fordommer som begrenset handlingsfriheten til Bismarck. Noen av kongens reaksjonære rådgivere var like mistenksomme overfor Bismarck som de liberale var.
I oktober 1862 kom Bismarck sammen med Roon fram til en ny tilnærmingsmåte til uenigheten om de militære reformene. De to ministrene utformet et forslag som de ville legge fram for parlamentet der de foreslo at hæren skulle utgjøre en fast andel av befolkninga, trolig en prosent av befolkninga. Hæren ville bestå av yrkessoldater som ville utgjøre en tredjedel av hærens mannskap, og vernepliktige som bare ville ha to års førstegangstjeneste. Parlamentet skulle automatisk bevilge en fast årlig sum (Pauschquantum) per soldat.
Forslaget om bare to års militærtjeneste tilfredsstilte et av de viktigste kravene til de liberale. Og innføringen av yrkessoldater og andre tiltak tydet på at velstående rekrutter ville kunne slippe å avtjene militærtjeneste i fredstid. Ved at det ble bevilget penger uten at parlamentet fikk innsyn i budsjettet for hæren ble parlamentets myndighet over hæren redusert, og kongens kommandomakt over hæren ble styrket siden parlamentet ikke lenger skulle diskutere hærens størrelse eller dens finanser.
Men denne planen ble sabotert av Edwin von Manteuffel. Han hevdet at ved å foreslo to år førstegangstjeneste ville parlamentet ha vunnet en moralsk seier, og det kunne ikke tillates at kongen bøyde seg for opposisjonen. Dessuten svekket det kongens posisjon og kommando over hæren å la dens størrelse bli fastsatt gjennom lov. Kongen hadde alltid insistert på at avgjørelser om hærens størrelse, organisering og kommando bare skulle tas av kongen - parlamentet hadde bare myndighet angående budsjettet. Kongen ble overbevist av disse argumentene til Manteuffel, og han nektet å la Bismarck legge forslaget sitt fram for parlamentet.
Bismarck må ha blitt klar over at flere forsøk på å komme fram til en avtale med parlamentet ville øke kongens mistanke vedrørende hans pålitelighet og besluttsomhet. Bismarck ble tvunget til å bli mer rojalistisk enn kongens selv, skrev Craig.
Craig skrev at Bismarck i de to neste årene gikk fram på en slik måte overfor parlamentet at han ville tilfredsstille de mest utfordrende fiendene av parlamentet. Bismarck opptrådte arrogant og med forakt overfor parlamentet. Da parlamentet ikke bevilget midler til de foreslåtte reformene i militærvesenet for 1863 fortalte Bismarck ved slutten av 1862 og på nytt i begynnelsen av 1863 at myndighetene ikke ville la sitt arbeid forstyrres av parlamentets innfall. Dersom parlamentet ikke gjorde det som ble ventet av det måtte likevel myndighetene fortsette sitt arbeid. Bismarck ga byråkratiet ordre om å fortsette sitt arbeid, og lot det bli kjent at embetsmenn som offentlig støttet Deutsche Fortschrittspartei ville bli straffet. Embetsverket krevde inn skatter og rekrutterte tropper.
I 1863 var det mange feider mellom Bismarck og parlamentarikere, og til slutt ble parlamentet oppløst.
Craig skrev at dyktigheten og brutaliteten til Bismarck i hans omgang med parlamentet og hans evne til å skaffe til veie de midlene som var nødvendige for at regjeringa skulle kunne gjøre det den ønsket ga ham i det minste en stor fordel. Og den var at kongen fikk tillit til Bismarck. Kongen hadde hatt motforestillinger da han ba Bismarck overta ledelsen av regjeringa siden Bismarck var kjent for å være eksentrisk, men kongen gjorde seg mer avhengig av Bismarck enn av noen tidligere sivil minister, og kongen søkte og fulgte råd fra Bismarck.
Likevel mistet parlamentet ikke motet i 1863, og i valget i oktober ble Deutsche Fortschrittspartei styrket. Dette gjorde kongen mismodig.
Bismarck var klar over at den motstanden parlamentet viste mot reformer i hæren skyldtes at de liberale mente at regjeringa bare ville bruke hæren mot folket. Bismarck hadde fortalt kongen i 1862 at dersom han ville love å bruke hæren for å samle Tyskland så ville motstanden mot reformer i hæren bli borte. Men kongens svar overbeviste Bismarck om at han ikke kunne vente støtte fra kongen for en politikk som klart var fiendtlig overfor Østerrike. Wilhelm tenkte på utenrikspolitikk som tradisjonelle forbindelser og forhold mellom fyrster, og han så på Østerrike og Preussen som naturlige allierte i tilfelle det på nytt kom til krig mot Frankrike.
Bismarck kunne derfor ikke åpent følge en politikk for å sette Østerrike på sidelinja i Tyskland. Deutsche Fortschrittspartei ønsket tysk samling på et konstitusjonelt grunnlag, men i utenrikspolitikken kom Bismarck i konflikt med Deutsche Fortschrittspartei da han inngikk en hemmelig avtale med Russland om felles aksjon for å undertrykke en oppstand som nylig hadde brutt ut i Russlands polske provinser. Craig skrev at grunnen til dette var at Bismarck var redd for at tsaren ville gi etter for ønsker fra Napoleon III om å gi polakkene frihet, siden dette ville kunne spre eller forsterke uro blant polakkene i de østlige delene av Preussen. I tillegg styrket dette vennskapet mellom Preussen og Russland, og forhindret at et godt forhold mellom Russland og Frankrike skulle isolere Preussen. Men denne avtalen med Russland gjorde liberalerne fortørnet.
Avtalen med Preussen oppmuntret tsaren til å gå voldsomt til verks for å slå ned oppstanden i Polen. Frankrike og England hadde sympati for polakkene, og de mislikte sterkt den voldsomme russiske framferden, og den mistilliten til Russland som ble skapt i disse landene varte i flere år. Englands vaklende politikk i denne situasjonen skapte bitterhet i Frankrike, skrev Craig, og derfor var forholdet mellom de europeiske stormaktene uklart ved slutten av 1863, og det forhindret raskt samarbeid mellom dem da det oppstod en farlig situasjon i hertugdømmene Schleswig og Holstein.
Craig skrev at han ikke kunne gå grundig inn i komplikasjonene i uenigheten mellom Danmark og de delvis uavhengige hertugdømmene, deres agitasjon for frihet og beslutningen til den germanske konføderasjonen om å støtte dem. Heller ikke er dette stedet for å redegjøre grundig om Bismarcks diplomati under konflikten. Craig skrev at kort fortalt dro Bismarck fordel av at de ulike stormaktene ga ulike råd, og førte Preussen til krig mot Danmark i januar 1864. Dette ble gjort i samarbeid med Østerrike, og hensikten var øyensynlig ikke å rive hertugdømmene løs fra Danmark, men å tvinge Danmark til å anerkjenne gyldigheten av avtalen fra 1852 som hadde fastsatt Danmarks forhold til Schleswig og Holstein. Bismarck trodde at det ikke var mulig å vende tilbake til avtalen fra 1852, men at det ville bli Preussen og Østerrike som til sist ville komme til å avgjøre hertugdømmenes skjebne. Bismarck håpet også at han ville greie å overtale Wilhelm til å kreve å overta hertugdømmene som erobrer av dem, og dersom Østerrike satte seg mot dette å tvinge det gjennom med våpenmakt.
Craig skrev at alle disse forhåpningene til Bismarck gikk i oppfyllelse. Craig skrev at splittelsen av stormaktene og danskenes stahet gjorde det umulig å vende tilbake til situasjonen som den hadde vært før krigen, og Preussen og Østerrike tok kontroll over hertugdømmene. De to landene ble raskt uenige om hva som skulle skje videre med hertugdømmene. En viktig grunn til dette var at Bismarck greide å stoppe alle forslag som ville forhindre at Preussen overtok hertugdømmene. Bismarck greide også å overbevise Wilhelm om at hans tiltro til Østerrike hadde vært en feiltakelse. Hertugdømmenes skjebne ble så avgjort gjennom væpnede sammenstøt mellom Preussen og Østerrike.
Den første reaksjonen til det preussiske parlamentet på krigserklæringa mot Danmark var motstand. De liberale delegatene gikk inn for at hertugdømmene ble selvstendig stater under hertugen av Augustenburg, og angrep regjeringas politikk som ble sagt å være å gjenopprette de forholdene som avtalen fra 1852 fastsatte. I januar 1864 avslo parlamentet et forslag om å låne penger som skulle brukes til de militære operasjonene. Men da kampene begynte minket motstanden mot den preussiske krigsinnsatsen. Bismarck hadde ment at dersom man oppnådde en utenlandsk suksess som var så stor at den økte selvtilliten og selvfølelsen til befolkninga ville folket glemme sine indre stridigheter, og dette viste seg nå å være sant. Da de preussiske troppene vant sine første seire mot en utenlandsk motstander ble nyhetene mottatt med begeistring. Etter angrepet på Dybbøl den 18. april 1864 ble parlamentet påvirket av den herskende stemning. Men det ble slett ingen krigsbegeistring i forsamlinga, og da parlamentarikerne møttes igjen i januar 1865 ble Roons nye forslag til militær omorganisering nedstemt av den militære kommisjonen.
Bismarck ville fortsatt komme fram til ei ordning med parlamentet, og helst før det kom til krig mellom Preussen og Østerrike. I de første månedene av 1865 ble forholdet mellom Preussen og Østerrike svært dårlige, spesielt etter at Bismarck i februar hadde sendt krav til Østerrike som gikk ut på at Preussen skulle få kontroll over hertugdømmene. I mai kom en liberal representant med et forslag som ga noen innrømmelser til Deutsche Fortschrittspartei om militære spørsmål, men i det vesentlige ga Bismarck det han ville ha. Bismarck aksepterte forslaget og greide å overbevise Roon om at det var godt og sendte det til kongen som et forslag som hele regjeringa stod bak.
Men nok en gang forhindret de ekstremt reaksjonære en avtale med parlamentet. De ønsket å slå ned parlamentet, og ønsket et statskupp. I februar 1865 snakket Bernhardi med general von Alvensleben, og Bernhardi kom fram til at prins Karl, Manteuffel, Alvensleben, Pückler etc. mente at de var sterke nok til å greie å oppheve konstitusjonen. Craig skrev at mistanken til Bernhardi var på sin plass. I mai gjorde Manteuffel ingen hemmelighet av at han trodde at konstitusjonen snart ville bli avskaffet. I et brev til kongen skrev Manteuffel den 28. mai at dersom Preussen kom i krig og den førte til at territoriet ble utvidet ville konstitusjonen ikke lenger være brukbar. Og da burde den avskaffes, og etter en seierrik krig ville kongens autoritet være så stor at han kunne fjerne konstitusjonalismen en gang for alle.
Craig skrev at før Manteuffel skrev dette hadde han lagt det siste forsøket til Bismarck på å komme fram til en avtale med parlamentet dødt. Bismarck snakket med Manteuffel for å overtale ham, men Manteuffel stod steilt på sitt, og mente at kongen i det hele tatt ikke kunne inngå kompromiss. Dette rådet ga også Manteuffel til kongen, og kongen fulgte rådet fra Manteuffel og avslo det forslaget som Bismarck hadde sendt.
Etter dette ble Bismarck fast bestemt på å få Manteuffel bort fra Berlin. Roon støttet Bismarck i dette. Roon var også blitt lei av alle intrigene til Manteuffel. Dessuten var Roon kommet fram til at for å samle nasjonen måtte man komme fram til løsninger som parlamentet var med på, og at et statskupp bare ville forsterke splittelsen i folket og fjerne det forumet der man kunne arbeide seg fram til enighet. Dessuten var Roon lei av at Manteuffel ikke anerkjente Roon som sin overordnede. Roon var krigsminister, men Manteuffel handlet på kongens vegne i militære saker uten å konsultere Roon. Bismarck og Roon var enige om å få Manteuffel bort fra kongen, og muligheten oppstod da det skulle utnevnes en guvernør i Schleswig, og Bismarck og Roon greide å overtale kongen til å utnevne Manteuffel til denne posten.
Parlamentet ble lei av striden med regjeringa og kongen. Det oppnådde lite ved å nekte å bevilge midler til regjeringa siden Bismarck likevel hadde greid å skaffe midler til veie. Craig siterte fra Roons memoarer følgende om statens inntekter: "Hvor kommer pengene fra? Uten å bryte lovene kommer de fra ei ordning med Køln-Minden jernbanen, som jeg og finansminister Bodelschwingh betrakter som svært lønnsom".
Dessuten vant Bismarck oppslutning i middelklassen da han i april 1866 erklærte at Preussen ønsket å sammenkalle et tysk parlament valgt ved direkte valg med alminnelig stemmerett for å reformere den tyske konføderasjonen. Dette uroet Østerrike og gledet alle de som ønsket et samlet Tyskland. Og tysk samling var blant målene til de liberale, og derfor appellerte dette til velgerne til Deutsche Fortschrittspartei.
Den liberale pressen, som hadde vært så kritisk overfor Bismarck, begynte etter hvert å få større sympati for ham. Og da det ble krig sluttet liberale aviser opp om Bismarck, og det gjorde også tidligere liberale velgere. Den dagen da slaget ved Königgrätz mellom Preussen og Østerrike ble utkjempet i 1866 var det valg. De konservative gikk fram fra 38 til 142 plasser, mens Deutsche Fortschrittspartei fikk færre plasser enn noen gang tidligere.
Craig skriver at likevel var representantene til Deutsche Fortschrittspartei viktige for Bismarck visste at de konservative hadde liten forståelse for den politikken som han ville føre. Derfor tok han kontakt med liberale ledere og forhandlet med dem. Bismarck ville hjelpe dem til å redde ansiktet ved offentlig å innrømme at styret uten vedtatt budsjett hadde vært et brudd på konstitusjonen. Og han ville be om at parlamentet på etterskudd godkjente bruken av de midlene som regjeringa hadde brukt uten å få dem bevilget på lovlig måte. Bismarck var sikker på at parlamentet ville samarbeide, problemet var heller å få kongen til å innrømme at regjeringa ikke hadde gått fram på en korrekt måte. Siden Manteuffel var borte var nå Bismarck den personen som hadde størst innflytelse på kongen, og han lyktes, selv om han måtte la det gå et rykte om at han ville søke avskjed dersom han ikke fikk det som han ville.
Derfor sa kongen i talen si ved åpninga av den nye Landdagen den 5. august at regjeringas lange styre uten vedtatt budsjett ikke hadde vært i overensstemmelse med loven, men, sa kongen, regjeringa hadde handlet etter sin samvittighet og pliktfølelse, og at tiltakene hadde vært nødvendige. Den tredje september vedtok landdagen med 230 stemmer mot 75 at regjeringa var tilgitt.
Debatten om denne saken splittet Deutsche Fortschrittspartei i to. I oktober 1866 kunngjorde 24 medlemmer av partiet at de støttet Bismarcks utenrikspolitikk fullt ut, og at de i innenrikspolitikken ville være en lojal opposisjon. Dette var begynnelsen til det Nasjonalliberale partiet.
Militærreformen ble ikke behandlet. Regjeringa la den ikke fram for landdagen, og den krevde ikke å få behandle reformen. Etter 1871 ble Riksdagen det viktige forumet der forholdet mellom militærvesenet og staten ble diskutert, og mellom 1867 og 1871 var det parlamentet til den nye Nordtyske konføderasjonen.
I den første behandlingen av militære saker aksepterte parlamentet til den Nordtyske konføderasjonen i hovedsak omorganiseringa av militærvesenet. Det ble vedtatt en vernepliktlov som fastsatte førstegangstjenesten til tre år, og fire år i den aktive reserven, og i tillegg fem år i det reformerte Landwehr. Det bevilget midler for å holde en hær med et mannskap som utgjorde en prosent av befolkninga fram til 1871. Men det kom ingen forsikring om at dette ville vare. Parlamentet insisterte på å få behandle hæren størrelse og finanser i framtida, og dermed viste parlamentet at det ikke betraktet militærvesenet som kongens sak alene, skrev Craig.
Bismarck hadde gått inn for alminnelig stemmerett, og dette var vanlig ved valgene til parlamentet til den Nordtyske konføderasjonen av 1867-71. Den alminnelige stemmeretten la veien åpen for at arbeiderparti kunne bli representert, og de var ikke tilhengere av det tradisjonelle militærvesenet.
Craig skrev at mens den konstitusjonelle disputten pågikk hadde Bismarck nesten alltid vært i konflikt med militære politikere, og han hadde hatt store vanskeligheter med å holde stillingen som kongens nærmeste rådgiver i spørsmål om statens politikk. Og Bismarck kom også i konflikt med offiserene om hvordan krigene mot Danmark, Østerrike og Frankrike skulle føres. Offiserene ville ikke tillate at politikere hadde innflytelse på krigføringa.
Craig skrev at et viktig budskap fra Clausewitz hadde vært at offiserene skulle holde seg borte fra politikken, og at krigsmål hørte til i politikken, og at offiserene skulle overlate til politikerne å føre forhandlinger siden de berørte målene for krig og fred.
Bismarcks uenighet med offiserene begynte under krigen mot Danmark i 1864. Selv om Bismarck ønsket å legge hertugdømmene Schleswig og Holstein under Preussen holdt han dette skjult og begynte kampanjen sammen med Østerrike. Bismarck mente at dette var den beste måten å hindre at andre stormakter grep inn på.
Myndighetene i Østerrike var svært nølende og forsiktige, men de gikk likevel sammen med Preussen siden de mente at Preussen ville gå til aksjon uansett om Østerrike deltok eller ikke, og ved å delta trodde østerrikerne at de kunne ha en viss kontroll over situasjonen. I avtalen fra 16. januar 1864 med Preussen gikk Østerrike ut fra at bare dersom danskene avslo et ultimatum om å trekke tilbake de tiltakene som var i strid med den internasjonale avtalen fra 1852 ville østerrikske og preussiske styrker okkupere hertugdømmet Schleswig, og så ville Østerrike og Preussen sammen bli enige om avtalen med Danmark.
Østerrike håpet på en fredelig løsning. I desember 1862 skrev generalstabssjef Helmuth von Moltke to memo om den sannsynlige utviklinga av krigen. Han pekte på at uten effektive flåtestyrker ville det ikke være mulig å trenge inn i den mest sentrale delen av Danmark. Da var det to muligheter. Dersom tyngden av den danske hæren valgte å stå ved forsvarsverkene ved grensen til Schleswig måtte de bli omringet og ødelagt. Dersom styrkene bestemte å trekke seg tilbake til de tyngre befestede posisjonene ved Dybbøl og Fredericia kunne disse posisjonene bare bli erobret ved et svært kostbart frontalt angrep, og den beste måten å tvinge dem til å gi opp var å gå forbi dem og okkupere Jylland.
Dette ble arbeidet inn i utkastet til instruksjon for feltmarskalk von Wrangel som skulle kommandere den tyske styrken. Møtet den 20. januar for å diskutere utkastet ble et oppgjør mellom Bismarck og offiserene. Bismarck sa at dersom noen ymtet om en mulig kampanje inn i Jylland ville Østerrike trekke seg ut. Krigsminister Roon hevdet derimot at en kampanje som var begrenset til Schleswig var hensiktsløs og ikke kunne lykkes, og dersom det var tvil om østerrikernes besluttsomhet var det best å få den på bordet snarest mulig. Kongen støttet Roon.
Bismarck ville ikke styrke den tvilen som var til stede i Wien. Bismarck truet med å søke avskjed dersom han ikke fikk det som han ville. Roon søkte da å finne et kompromiss, noe han greide. En eventuell okkupasjon ble ikke nevnt i instruksjonen til Wrangel. Den sa bare at Wrangel skulle finne og ødelegge de danske styrkene før de greide å dra seg tilbake til Dybbøl og andre befestede steder, og at hver seier skulle følges av iherdig forfølgelse, og at så snart Schleswig var okkupert skulle det bli gjort tiltak for å hindre at danskene kom tilbake.
Danskene forkastet ultimatumet, og de preussiske og østerrikske styrkene gikk over grensen til Schleswig den første februar. De danske styrkene trakk seg tilbake til Dybbøl, som var svært godt befestet. Wrangel ville helst ikke angripe Dybbøl. Han ville heller gå inn i Jylland. Wrangel informerte Berlin om at dersom han ikke fikk andre ordrer ville han gå inn i Jylland den syttende.
Nå hadde kongen oppfattet innvendingen til Bismarck mot denne tanken, for han hadde fått vite fra Wien at keiseren ikke ville at krigen skulle bli utvidet ut over Schleswig. Da ville Østerrike kreve at avtalen mellom Østerrike og Preussen ble reforhandlet. Wilhelm bestemte seg for å sende Edwin von Manteuffel til Wien for å prøve å overbevise keiseren om at en kampanje inn i Jylland var nødvendig. I mens fikk Wrangel instruksjon om å holde posisjonen på den nordlige grensen til Schleswig.
Wrangel var en gammel og eksentrisk kriger. Folk som besøkte hovedkvarteret hans ble bekymret for den mentale tilstanden hans. Han kom med meningsløse ordrer og gjorde livet miserabelt for de som var tilstede, og fortalte at han avskydde Bismarck.
Til tross for forbudet fra Berlin mot å gå inn i Jylland gikk ei avdeling inn i Jylland, og den 18. februar var den ved Kolding.
Dette ville Wien reagere mot. Bismarck kunne gjøre alt som var i hans makt for å overbevise om at det var nødvendig å gå inn i Jylland. Bismarck insisterte på at det ble sendt ordre til Wrangel med forbud mot å gå lenger inn i Jylland.
Wrangel ble rasende over denne ordren, som han mottok den 19. februar. Wrangel sendte et telegram til kongen der han skrev at det var umulig for ham å tilbakekalle troppene fra deres seiersrike frammarsj, for da ville han være forbannet. Han sluttet telegrammet med å skrive at han ventet på ordre om å fortsette nordover.
Han fikk ikke denne ordren. Den franske regjeringa hadde reagert mot inntoget i Jylland. Hvordan ville Østerrike stille seg?
Edwin von Manteuffel var blitt sendt til Wien fordi det var kjent at han var sympatisk innstilt overfor Østerrike. Men Manteuffel var så impulsiv at han vanskelig kunne skjule sine personlige holdninger og synspunkter. Manteuffel mente at Østerrike ville la Preussen gjøre som det ville med hertugdømmene dersom Preussen til gjengjeld ga løfte om å hjelpe Østerrike å erobre Lombardia som Østerrike hadde mistet i 1859. Flertallet av de preussiske offiseren mente at det var nødvendig med en tett allianse med Østerrike siden de så på Frankrike som arvefienden som det på nytt ville bli krig mot, og da helst sammen med Østerrike. Og mange av offiserene mente at det hadde vært feil ikke å hjelpe Østerrike i krigen i 1859.
Bismarck ville ikke gi slike løfter til Østerrike. Han sørget for at Manteuffel ikke fikk myndighet til å snakke om annet enn situasjonen i Danmark. Manteuffel aksepterte dette, og greide å overbevise østerrikerne om at det hadde vært akseptabelt å rykke inn i Jylland. Østerrikerne insisterte på at målet for kampene framover måtte være å ta Dybbøl og øya Als. Men de ble enige om at Wrangel skulle få lov til å gå så langt inn i Jylland som nødvendig for å hindre fiendtlige operasjoner mot Fredericia. I midten av mai ble Wrangel fratatt kommandoen sin.
Den britiske regjeringa foreslo at det ble holdt en konferanse i London der de krigførende skulle diskutere gjenopprettelse av fred. Og den sjuende mars kunngjorde regjeringene i Østerrike og Preussen at de ville kunne diskutere spørsmål om våpenhvile og delta i en konferanse. Men Bismarck likte ikke forespørselen siden de preussiske styrkene ikke hadde vunnet noen betydelig seier, og Bismarck ønsket ikke å stille opp i en internasjonal konferanse uten en seier. Bismarck kom diverse grunner til å få konferansen utsatt.
Bismarck ville at de preussiske styrkene skulle erobre Dybbøl siden det ville være en imponerende seier. Men verken fyrst Friedrich Karl, som kommanderte de preussiske styrkene ved Dybbøl, eller generalstabssjefen mente at det var fornuftig å vente en rask seier ved Dybbøl. Friedrich Karl ville gjøre nesten hva som helst for å unngå å angripe Dybbøl, skrev Craig.
I kampene så langt hadde de østerrikske styrkene vist seg fordelaktig fram sammenliknet med de preussiske. Kongen var ivrig etter å vise at den preussiske hæren også dugde, spesielt etter den omorganiseringen av hæren som han var ansvarlig for. Kong Wilhelm ville at Dybbøl skulle bli erobret.
Krigsminister Roon støttet Bismarck, og Manteuffel mente også at Dybbøl burde erobres, og sendte en mengde telegrammer til Friedrich Karl for å oppfordre og oppmuntre ham til å gjøre dette. Manteuffel besøkte også Friedrich Karl for å påvirke ham, og gikk gjennom angrepsplanen sammen med Friedrich Karl i detalj.
Det tok enda en måned før motstanden til Friedrich Karl mot å angripe Dybbøl var overvunnet. Og helt til han ga opp motstanden insisterte han på at han av militære grunner hadde grunn til å sette seg mot operasjonen og at han bare ga etter av politiske grunner. Den 18. april ble Dybbøl stormet, og det førte til en bølge av patriotisme i Preussen som svekket den liberale motstanden mot eneveldet, skrev Craig.
Så kunne Preussen komme til konferansen i London som en makt som hadde vist militær styrke. Etter dette var det mindre sjanse for at de andre maktene ville prøve å legge militært press på Preussen.
Offiserene forstod ikke den forhandlingstaktikken som Bismarck valgte, og ble redde for at han ville skusle bort seieren. Bismarck var villig til å inngå kompromiss for å komme østerrikerne i møte og for å stille danskene i dårlig lys, siden sistnevnte var svært sta og uvillige til å inngå kompromiss. Dette var lett for Bismarck siden han ikke trodde at man ville komme fram til en enighet, og dermed ville de innrømmelsene som han kom med være betydningsløse.
Offiserene var misfornøyde med våpenhvilebetingelsene. Preussen fikk okkupere det meste av Jylland, men preusserne fikk ikke kreve skatt fra befolkninga, som ble stående under danske myndigheter. Moltke mente at dette ødela formålet med felttoget som hadde vært å avskjære Danmark fra ressursene på Jylland. Offiserene var indignerte i slutten av mai da Bismarck gikk med på å forlenge våpenhvilen i enda en måned.
Da det kom protester fra de militære sa Bismarck at de militære ikke skulle uttrykke meninger om politiske spørsmål.
Bismarck fikk det som han ville og fikk fastsette strategien i London som det passet ham. Sent i juni var det klart at konferansen ikke kom fram til en avtale. Tyskerne angrep på nytt, og den 12. juli ba danskene om fredsforhandlinger. Schleswig og Holstein ble satt under oppsyn av Østerrike og Preussen.
Craig skrev at Bismarck hadde kunnet stole på Roon, og det var viktig siden kongen anså krigsminister Roon for å være den ubestridte lederen for det militære hierarkiet, og derfor var disputtene med offiserene ikke alvorlige for Bismarcks stilling eller autoritet. Men situasjonen ble forandret da generalstaben ble viktigere.
Generalstaben var en underordnet avdeling i hærens organisasjon da 1860-årene begynte. Det var Helmuth von Moltke som gjorde generalstabens sjef til den fremste rådgiveren til kongen i spørsmål om krigføring. Moltke ble sjef for generalstaben da Wilhelm ble regent i 1857. To år senere ga krigsminister Bonin generalstabssjefen rett til å rapportere direkte til ham og ikke gjennom den Generelle krigsavdelinga. Men krigsminister Roon kom til å ha langt større innflytelse enn generalstabssjef Moltke.
Ved begynnelsen av krigen i Danmark var Moltkes innflytelse liten. Direktiv om operasjoner ble sendt direkte fra krigsministeriet til feltkommandoene, og Moltke ser ikke ut til å ha hatt kontakt med verken Wrangel eller hans stabssjef von Falckenstein. Det var gjennom sin private korrespondanse med oberst von Blumenthal, som tjente hos Friedrich Karl, at Moltke ble informert om situasjonen i Schleswig.
I slutten av april 1864 ble Manteuffel overbevist om at von Falckenstein bidro til forvirringen ved Wrangels hovedkvarter, og han ba Roon om å erstatte Falckenstein med Moltke. Roon fulgte dette rådet, og da Wrangel ble erstattet av Friedrich Karl overtok Moltke som stabssjef hos ham. Moltke ble anerkjent som den som planla erobringen av Als. Dette styrket stillingen til Moltke. Moltke ble invitert til de møtene der politikken overfor Østerrike ble diskutert. Moltke imponerte kongen.
Da krigen mot Østerrike begynte den 2. juni 1866 ble det gitt beskjed fra det kongelige kabinettet om at kommandoer fra generalstaben skulle gå direkte til troppene og ikke lenger gjennom krigsministeriet. Under krigen var ikke lenger generalstaben underordnet krigsministeriet.
Moltke gikk ikke så godt overens med Bismarck som Roon hadde gjort. Craig mente at dette skyldtes at Roon hadde bedre forståelse for politikk og for politikkens rolle i krig og for krigens rolle i politikken. Moltke var først og fremst fagmilitær, og hadde mindre forståelse for politikk og politiske løsninger. Roon forstod og aksepterte derfor bedre enn Moltke at Bismarck blandet seg inn i måten krigen ble ført på. Moltke forsonet seg derimot aldri med inngrepene som Bismarck foretok i militære operasjoner.
Moltke erkjente at politikken hadde forrang, men ble irritert over avbrytelser og inngrep. Han prøvde å dra grenser mellom politikken og strategien. Craig skrev at det kan virke som om Moltke mente at når det var satt politiske mål for krigen og den var begynt skulle strategiske problemstillinger styre krigføringa innenfor de rammene de politiske målsettingen satte. Politikken skulle være avgjørende før krigen begynte og etter at krigen var ferdig, men under krigen var det fagmilitære vurderinger som burde være viktigst, skrev Craig om Moltkes forståelse av forholdet mellom krig og politikk.
Bismarck delte ikke denne forståelsen til Moltke, og grep inn i krigføringa. Craig nevner flere eksempler på det. Allerede mens det ble mobilisert til krig mot Østerrike grep Bismarck inn siden han var usikker på hvordan Napoleon III ville stille seg. Bismarck overtalte kongen til å tilbakekalle ordre om at det åttende armekorps skulle overføres fra Rhinland for å slutte seg til hovedstyrken som gikk inn i Bøhmen - uten at Moltke ble informert om dette. Da Moltke fikk vite dette greide han å gjøre den opprinnelige ordren gjeldende siden han hevdet at det var nødvendig for Preussen å ha tallmessig overlegenhet når de preussiske styrkene møtte de østerrikske styrkene.
Craig skrev at det først var etter slaget ved Königgrätz at Moltkes autoritet ble anerkjent. Det kom informasjon til Bismarck og til Roon og til kongen fra alle mulige kilder, og det var ikke opprettet et system for å behandle informasjonen og for å oppdatere de involverte fortløpende. Derfor hendte det at sjefen for generalstaben ikke visste hva som foregikk.
Den 3. juli foregikk slaget ved Königgrätz mellom de preussiske og de østerrikske styrkene. Moltke hadde forestilt seg at de preussiske styrkene skulle omringe de østerrikske styrkene, men dette lyktes ikke. På grunn av dårlig kommunikasjon mellom den første og den andre preussiske arme greide østerrikerne å dra seg tilbake over Donau mot Wien, selv om de mistet en fjerdedel av styrken. Preussens militære ledelse ville forfølge den østerrikske styrken, og kong Wilhelm ønsket å gjøre inntog i Wien. All tidligere nøling fra kongens side mot å gripe til våpen mot Østerrike var borte, og han var nå opptatt av å knuse de østerrikske styrkene og å gi dem en hard fred.
Men to dager etter slaget ved Königgrätz intervenerte Napoleon III og foreslo en våpenhvile og fredsforhandlinger. Bismarck innså at dette forslaget måtte bli behandlet seriøst, og han hadde ingen innvendinger mot det så sant Preussen oppnådde de krigsmålene som han hadde satt opp for seg selv. Det var at Østerrike skulle miste all innflytelse i Tyskland og at Schleswig og Holstein skulle bli overlatt til Preussen. Og Bismarck ønsket at Preussen skulle komme til å dominere det nordlige Tyskland eller tilegne seg deler av det. Selv om den franske utenriksministeren og den franske utsendingen til det preussiske hovedkvarteret stilte seg avvisende til annektering trodde Bismarck at det kunne være mulig å få Napoleon til å akseptere det. Men han forstod at Napoleon ville motsette seg annektering av østerrikske områder.
Bismarck overlot til Preussens ambassadør i Paris, grev Robert von der Goltz, å vinne støtte for ønsket om annektering. Forhandlingene ble vanskelige og tidkrevende. Bismarck undersøkte også muligheten for direkte forhandlinger med Østerrike, og han fulgte med i situasjonen i Italia for å se om Østerrike inngikk en fredsavtale der for å kunne føre militære styrker nordover.
Seieren ved Königgrätz førte til spekulasjoner om territoriale erobringer for Preussen. Også offiserene spekulerte på dette og snakket om at det var nødvendig å legge Saksen og deler av Bayern og Bøhmen under Preussen. Bismarck ville ikke binde seg til bestemte krigsmål, og han unngikk å diskutere dette med kongen for ikke å forplikte seg.
Bismarck gikk inn for at de preussiske styrkene skulle begrense seg og ikke rykke langt inn i Østerrike. Craig skrev at Bismarck var redd for at Frankrike ville gripe inn i krigen dersom den ikke ble raskt avsluttet. Dette førte til at Bismarck argumentere for at frammarsjen ble stoppet. Han brukte en hver anledning til å gripe inn for å komme med innvendinger mot nye militære operasjoner. Dette satte ikke offiserene pris på.
Den 19. juli kom det avgjørende sammenstøtet med offiserene. Seks dager tidligere hadde Goltz fått Napoleon til å akseptere et program som gikk ut på å utelukke Østerrike fra Tyskland og å danne en nordtysk føderasjon som ble ledet av Preussen og fortsatt uavhengighet for de sørtyske statene. Ingenting var sagt om preussiske annekteringer. Bismarck sa at dette også måtte bli tatt opp. Frankrike fikk Østerrike til å akseptere det som lå på bordet som grunnlag for fredsforhandlinger før spørsmålet om annekteringer ble tatt opp. Og den 19. juli sa den franske utsendingen til Bismarck at Napoleon III ventet at den preussiske regjeringa aksepterte en øyeblikkelig våpenhvile på fem dager.
Bismarck gikk inn for våpenhvile siden han fortsatt trodde at Frankrike ville kunne akseptere annekteringer, og siden han risikerte at Frankrike grep inn i krigen dersom han ikke aksepterte våpenhvile.
Hærens ledelse innså at dette var et politisk spill, og mente at muligheten til å lykkes med det var for liten til å akseptere ei ordning som ville gi militære ulemper. De mente at fem dager våpenhvile på dette tidspunktet ville gi Østerrike mulighet til å føre fram nye forsyninger og omgruppere hæren og ødelegge de fordelene Preussen hadde av å være på offensiven mot en styrke som hadde lidd tap og var blitt uorganisert. Planen for å krysse Donau var nå ferdig, og de fleste offiserene mente trolig at det ville kunne gjøres uten store problem.
Moltke ser ikke ut til å ha lagt mye vekt på å erobre Wien, i motsetning til mange andre offiserer. Men han trodde at østerrikerne var i stand til å gå over på offensiven dersom de styrkene de prøvde å samle ikke ble utsatt for stadige angrep. Det er klart at Moltke mente at det ville være fordelaktig å krysse Donau snarest mulig. Moltke la mindre vekt på hva Napoleon III mente enn Bismarck siden Moltke hadde større tillit til den militære kapasiteten til Preussen.
Diskusjonene i det militære hovedkvarteret til Preussen den 19. juli var langvarige og stormfulle. Både kongen og generalene utfordret synspunktene til Bismarck. Men også Roon tvilte på at det var fornuftig å krysse Donau før tapene hæren hadde lidd var erstattet og før nye forsyninger hadde kommet og forbindelseslinjene bakover var forsterket. Til slutt kom man fram til at Bismarck kunne akseptere det franske programmet og gå med på fem dager våpenhvile. Bismarcks tro på at Napoleon III ville være medgjørlig i spørsmålet om annekteringer viste seg å være riktig. Den 22. juli telegraferte Goltz fra Paris at Napoleon ikke ville motsette seg at Preussen inkorporerte så mange som fire millioner nye undersåtter fra det nordlige Tyskland. Men Napoleon var oppsatt på at kongedømmet Saksen ikke skulle bli helt oppslukt av Preussen. Bismarck selv hadde vært fornøyd med mindre enn det som Napoleon nå gikk med på. Nå kunne han tilby kong Wilhelm muligheten til å annektere kurfyrstedømmet Hessen, hertugdømmet Nassau, den frie byen Frankfurt, hele kongedømmet Hannover og hertugdømmene Schleswig og Holstein.
Men kongen ser ikke ut til å ha vært fornøyd med dette. Han var sint fordi Saksen skulle spares, og han mente at Østerrike burde ha vært straffet, og han var redd for at hæren ville være misfornøyd. Det var bare etter mange følelsesladde scener at kongen ble tvunget til å akseptere at det ville vært dumt å risikere en ny krig etter å ha vunnet så mye. Den 26. juli ble en foreløpig fredsavtale undertegnet.
Craig skrev at det ikke ser ut til at offiserene spilte noen betydelig rolle i striden mellom Bismarck og kongen. Soldatene var stort sett tilfreds med den freden som var oppnådd. Men de var slett ikke tilfreds med Bismarck og hans forsøk på å styre krigen.
Da det kom til ny krig var generalstaben bestemt på å forsøke å hindre Bismarck, og også krigsministeren, i å ha kontakt med og påvirkning på krigsoperasjonene. Generalstaben ville ekskludere krigsminister Roon fra de militære konferansene siden han hadde støttet Bismarck. Men det viste seg å være umulig å ekskludere Roon. Roon ble værende ved felthovedkvarteret og deltok sammen med Moltke i konferanser som ble holdt hver morgen klokka ti i kongens nærvær. Men Bismarck ble ikke invitert til disse møtene, og det var ikke gjort noe for å holde ham informert om de militære operasjonene eller om overkommandoens intensjoner.
Bismarck ser ikke ut til i utgangspunktet å ha motsatt seg dette, og i begynnelsen av krigen var det heller ingen god grunn til at han skulle motsette seg det, skrev Craig. De preussiske operasjonene var ikke hemmelige, og det var heller ikke deres formål, som var å finne og å ødelegge de franske hærene. Det var først etter slaget ved Sedan da Bismarck begynte å lete etter muligheter for fred og da militære bevegelser kunne forstyrre pågående forhandlinger at Bismarck begynte å føle at vital informasjon ble holdt borte fra ham med vilje. Bismarck ble verken informert om planene for framrykking inn i Frankrike etter Sedan eller om planen om å omringe Paris. Selv om Bismarck gjentatte ganger ba om bedre kommunikasjon mellom generalstaben og sitt eget kontor var det ikke før 15. oktober, seks veker etter slaget ved Sedan, at det ble ordnet slik at kopier av telegrammene som ble sendt fra felthovedkvarteret til pressen også ble sendt til kontoret til Bismarck. Selv dette ble gjort motvillig og så ufullstendig at Bismarck skrev til Moltke og klaget over at ofte fikk han ny informasjon om den militære situasjonen ved å lese mange dager gamle aviser.
Generalstaben forsøkte å trekke ei linje mellom militære og politiske saker, og de ville ikke en gang la Bismarck krysse denne grensen.
Bismarck var opptatt av den internasjonale situasjonen mens krigen pågikk. Så tidlig som i august hadde det vært tegn på at russerne kunne ønske å sammenkalle en internasjonal konferanse for å få slutt på krigen. Dette gjorde Bismarck oppsatt på å få slutt på stridighetene så snart som mulig. I den forvirrede situasjonen som fulgte etter at Napoleon kapitulerte ved Sedan og etter den republikanske revolusjonen i Paris var den største hindringen for fredsforhandlinger at det ikke var noen fransk regjeringa å forhandle med og som hadde autoritet til å inngå en fredsavtale som medførte avståelse av land. Bismarck mente at samlet sett hadde han mer å tjene på at det gamle regimet til Napoleon III fortsatt enn på at det nye regime i Paris ble etablert. Men for at Napoleon III eller hans sønn skulle beholde makta måtte de ha militær makt. Etter slaget ved Sedan var det bare en fransk hær tilbake, og det var hæren til Bazaine som var beleiret i Metz. Bismarck undersøkte gjennom forhandlinger om det var mulig å kombinere kapitulasjon til de franske styrkene i Metz med en fred som ville gi Preussen det Preussen ønsket og samtidig tillate at hæren til Bazaine ble underlagt Napoleon eller hans arving.
Disse forhandlingene førte ikke fram, og sent i oktober kapitulerte Bazaine. Craig skrev at mens det enda var mulig å nå fram til den typen løsning som Bismarck søkte la offiserene alle mulige hindringer i veien for at dette skulle lykkes. Et tydelig eksempel på militær obstruksjon kom da Bismarck overtalte kongen om å gi general Bourbaki fri gjennomreise for å reise fra Metz til London for å rådføre seg med keiserinna, og tilbake. Friedrich Karl, som kommanderte de preussiske styrkene som var ved Metz, hadde helt fra begynnelsen av satt seg mot at Bismarck forhandlet med Bazaine og agentene hans. Da Bourbaki kom tilbake fra London utsatte Friedrich Karl så lenge å gi ham tillatelse til å reise inn til Metz at han reiste til Tours og tilbød seg å tjene den nylig organiserte hæren til den nasjonale forsvarsregjeringa.
Dette var ikke enestående. Også andre høytstående offiserer motsatte seg Bismarck og prøvde å hindre ham. Fremst blant dem var Moltke. Generalstabssjefen prøvde å insistere på å skille politikk og strategi. Og han regnet alt som angikk den ventede kapitulasjonen til Metz som å tilhøre utelukkende hans egen kompetansesfære. Moltke hadde dessuten dyp aversjon mot regimet til Napoleon og ønsket slett ikke at det skulle bli gjenopprettet, og han ville knuse alle franske militære styrker før det kunne bli tale om fredsforhandlinger. Dessuten mente han at det var urealistisk at utenlandske makter ville blande seg inn.
Moltke nølte ikke med å uttrykke sin motstand mot Bismarck, og andre høytstående offiserer i generalstaben stod sammen med ham i denne motstanden. Bismarck ble sint fordi han ble hindret i det arbeidet han ville utføre. I følge storhertugen av Baden var det Moltke som fikk kongen til definitivt å gå mot at Napoleon skulle få vende tilbake.
Da Metz falt i slutten av oktober var forholdet mellom Bismarck og de militære på et bunnivå. Bismarck hadde kommet til å innse at Moltke var den sterkeste motstanderen han hadde i det kongelige hovedkvarteret. Moltke hadde stor innflytelse på kongen, og ingen innsikt i eller interesse for politikk. Craig skrev at det var generalstabens manglende politiske innsikt som fikk Bismarck til å gå på offensiven mot generalstaben i november og desember da det ble spørsmål om skjebnen til Paris.
Paris hadde vært omringet av preussiske styrker siden midten av september, men det var ikke gjort forberedelser for å innta eller bombardere byen. De fleste militære var motstandere av å angripe byen. Moltke var motstander av beleiring og foretrakk operasjoner i åpent terreng. Denne oppfatningen hans var blitt styrket av studier av Krimkrigen. Moltke mente at erobring av en stor by medførte for store tap, og at et grundig bombardement var umulig.
Bismarck var ikke overbevist om dette, og Roon forsikret ham om at det var mulig å skaffe til veie tilstrekkelig med kanoner og ammunisjon til å gjennomføre et bombardement. Da forlangte Bismarck at det ble gjort forsøk på å tvinge Paris til overgivelse. Craig skrev at Bismarck var motivert av den internasjonale situasjonen. Russland hadde plutselig erklært at det ikke ville ta hensyn til klausulene om Svartehavet i avtalen fra 1856. For å unngå at en generell europeisk krig utviklet seg hadde Bismarck foreslått en internasjonal konferanse. Ulempen med dette var at så snart de nøytrale landene var samlet kunne de finne på å ta opp den fransk-tyske krigen også. Dette ville Bismarck unngå, og derfor ville han ha slutt på krigen gjennom en militær seier som var så imponerende at Frankrike ba om fredsforhandlinger. At Paris overga seg kunne være denne militære seieren. Derfor ba Bismarck om at bombardementet skulle begynne.
Først sent i desember ble argumentene til Bismarck akseptert. Mens han strevde for å overbevise kongen ble han stadig motsagt av offiserene. Med unntak for Roon var alle motstandere av å bombardere Paris. Kronprinsens stabssjef, general Blumenthal, som ville bli ansvarlig for å gjennomføre bombardementet, var spesielt stri. Han mente at befolkninga i Paris ville dø av sult, og at bombardementet ikke ville gjøre noe fra eller til.
Bismarck mobiliserte den offentlige opinionen, og tyske aviser begynte snart å kreve et angrep mot Paris. Dette irriterte offiserene sterkt.
Bismarck fikk det til slutt som han ville. Den 27. desember begynte bombardementet. Da var forholdet mellom Bismarck og offiserene, spesielt Moltke, svært anstrengt. Moltke klaget til kronprisene over at Bismarck ville avgjøre alt selv, også i militære spørsmål. Moltke var så bitter at kronprinsen fant at han måtte prøve å forsone Moltke og Bismarck. Han ba derfor begge to om å komme og spise sammen med ham den 13. januar. Men det var mislykket for Bismarck benyttet anledningen til å lufte sitt sinne mot Moltkes underordnede i generalstaben.
Den åttende januar sa Moltke at for ham var betydningen av at Paris overga seg at dermed ble tropper frigjort til en kampanje mot andre franske styrker som hadde blitt satt opp i sør. Craig skrev at kronprinsen noterte noen få dager senere at Bismarck ville ha fred mens Moltke ville ha en utryddelseskrig. Derfor så ikke Moltke på erobringen av Paris som en mulighet til å få fred, men som et ledd i fortsatt krigføring. Den 14. januar skrev Moltke til kongen at han mente at Paris ikke skulle behandles på annen måte enn Metz. Byen måtte overgi seg og bli okkupert av tyske tropper. Deretter måtte det innføres militær lov, og den måtte administreres av en tysk guvernør og utøves av politiet i Paris og nasjonalgarden.
Craig skrev at dersom kongen hadde akseptert dette og om Moltke hadde fått ansvaret for forhandlingene om overgivelse av Paris er det rimelig å tro at forhandlingene ville ha brutt sammen og at krigen ville ha fortsatt i det uendelige, eller at det ville ha blitt kaos dersom betingelsene hadde blitt akseptert.
Bismarck bestemte seg for å sørge for å få Moltke bort fra forhandlingene om overgivelse av Paris. Den 14. januar sendte han et telegram til kongen der han la vekt på at det var fare for at andre stormakter ville intervenere, og insisterte på at spørsmålet om Paris ble sett sammen med spørsmålet om fred. Det måtte være en fred som både ville gi Tyskland en stor erstatning og områder langs grensen og som ikke påførte Paris unødvendig ydmykelse. Fire dager senere skrev Bismarck og foreslo at ingen forhandlinger med myndigheter i Paris burde bli gjennomført uten at Bismarck var deltaker i forhandlingene. Dette siden Moltke hadde gitt seg til å forhandle med myndigheter i Paris, noe Bismarck mente at Moltke ikke hadde myndighet til.
Craig skrev at kongen hadde virket mer sympatisk innstilt overfor Moltke enn overfor Bismarck under de mange disputtene som hadde foregått mellom dem. Men nå snudde kongen helt om. Da franskmennene den 20. januar ville innlede forhandlinger fikk Bismarck myndighet til å diskutere våpenhvile, og det tydet på at Moltkes tanker om en forlengelse av krigen ikke hadde vunnet fram. Den 25. januar ga kongen ordre om at Moltke ikke skulle korrespondere med franske myndigheter verken i Paris eller i Bordeaux uten først å høre med kongen om Bismarck skulle konsulteres, og at Bismarck skulle holdes fullt informert om fremtidige militære operasjon og få mulighet til å presentere sitt syn på dem.
Craig skrev at sjefen for generalstaben syntes å ha blitt forbauset over disse ordrene. Først ville han søke avskjed, og den 25. januar laget han utkast til et brev til kongen der han forsvarte seg mot anklager om at han hadde drevet med politiske aktiviteter og ikke holdt Bismarck orientert om operasjoner. Dagen etter skrev Moltke et annet brev som var roligere i tonen. Også i det forsvarte han seg og la ansvaret på Bismarck for uenigheter dem imellom. Moltke skrev at han var villig til å gi informasjon om operasjoner som allerede var utført til Bismarck, men informasjon om operasjoner som var under planlegging eller under utførelse ville han bare gi til de som var ansvarlig for å utføre operasjonene.
Craig skrev at den mest interessante delen av brevet, som ble sendt til kongen den 29. januar, var følgende: "Jeg tror at det ville være en god ting å definitivt klargjøre forholdet mitt til den føderale kansleren. Fram til nå har jeg ansett at sjefen for generalstaben (spesielt i krig) og den føderale kansleren er to like berettigede og gjensidig uavhengige instanser under Deres Kongelige Majestets direkte kommando, som plikter å holde hverandre gjensidig informert."
Craig skrev at dette var et merkverdig krav fra stabssjefen som fram til 1859 ikke engang hadde hatt tillatelse til å rapportere direkte til krigsministeren.
Da kongen hadde bestemt seg for å støtte kansleren holdt han fast ved dette. Craig skrev at det var sorg i generalstaben da Bismarck gjennomførte forhandlinger med Jules Favre den 26. januar om saker som hvilke av festningene til Paris som skulle bli overgitt. Albrecht von Stosch, som var i kronprinsens stab, skrev at han hadde aldri før hadde sett slik bitterhet rettet mot en mann som den som ble vist mot Bismarck i felthovedkvarteret. Betingelsene ved overgivelsen til Paris ble slik Bismarck ønsket dem.
Craig avsluttet her med å skrive at i de tre krigene hadde Bismarck handhevet prinsippet om at politikkens hensyn var dominerende også i krigstid. Men det hadde blitt stadig vanskeligere for ham å gjøre dette. Og seieren hadde ikke overbevist hæren om at det han hadde rett.
Kort tid etter at denne krigen var slutt skrev Moltke i et berømt essay om strategi at politikken bruker krig for å nå sine mål. Den opererer avgjørende ved begynnelsen og slutten av konflikten, naturligvis på en slik måte at den avstår fra å øke sine krav mens krigen varer eller fra å bli tilfredsstilt med en inadekvat suksess. Strategi kan bare rette sine anstrengelser mot det høyeste mål som de tilgjengelige midlene gjør oppnåelig. På denne måten hjelper den politikken best og arbeider bare for dens mål, men er i sine operasjoner uavhengig av den.
Craig kommenterte dette med å skrive at her krevde Moltke på nytt et skille mellom politikk og strategi som ville frigjøre strategen fra sivil innblanding. Generasjoner av offiserer som ble trent opp av Moltke i generalstaben ville akseptere dette som en doktrine, og forsøkte å anvende den med katastrofalt resultat i Første Verdenskrig.
Lenker:
Kilder for dette kapitlet er:
Kampen mot Landdagen, Manteuffel og det militære partiet, 1860-1862
Politikken til Bismarck 1862-66 - kampen mot parlamentet
Sammenbruddet for liberalismen i Preussen
Krig og diplomati i samlingsperioden
Krigen mot Danmark i 1864
Krigen mot Østerrike i 1866
Bismarck og Moltke under krigen mot Frankrike
Første del av denne teksten
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net