Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Alfred D. Chandler:
"Scale and Scope - The Dynamics of Industrial Capitalism."
Tyskland og USA var foregangslandene i den andre industrielle revolusjon. Noen hovedtrekk ved denne er nettopp referert i referatet av introduksjonen til Chandlers bok. Den andre industrielle revolusjon kom i de industriene der ny teknologi tillot stordriftsfordeler, som i kjemisk industri og i den industrien som produserte elektrisk utstyr.
Det moderne industriforetaket ble raskt utviklet i Tyskland etter at de nye transport og kommunikasjonsnettverkene hadde lagt til rette for flyt av gods og informasjon i stor nok skala til at industriell stordrift var mulig. De nye produksjonsbedriftene oppstod i klynger i de industriene der produksjonsteknologien gjorde stordriftsfordeler mulige. Der koordinerte de flyten av materialer fra produksjonsprosessen og ut gjennom distribusjonsprosessen. I andre industrier der det ikke var stordriftsfordeler var det grossistene med alle typer varer og de nye varehuskjedene som begynte å koordinere flyten av materialer.
Det var forskjeller i hvordan storbedriftene utviklet seg mellom Tyskland, England og USA. En forskjell var at i Tyskland var det mulig å bruke rettsvesenet for å handheve bedrifters avtaler om samarbeid i kartell. Muligheten til slike samarbeidsavtaler gjorde at det var mindre fristende for bedrifter å slå seg sammen, siden de i Tyskland hadde alternativ til sammenslåing. I Tyskland kunne bedriftene inngå løse og midlertidige avtaler om pris, produksjon og avgrensing av markeder som sjelden ble brukt i England og USA, der sammenslåing av bedrifter var mer vanlig enn i Tyskland. Tyske industribedrifter var mer samarbeidsorienterte enn industribedrifter i USA og England; det gjelder også i forhold til arbeiderne. Tyskland hadde verdens beste universitet og forskningsinstitusjoner, og de forsynte tyske bedrifter med teknisk og vitenskapelig kunnskap og utdannede teknikere og administratorer som kunne utnytte de nye teknologiene i den andre industrielle revolusjon.
Finansiering av nye virksomheter foregikk til dels på en annen måte i Tyskland enn i USA og England. Selvfinansiering var den viktigste kilden til vekst. Men i Tyskland var store banker av større betydning enn i USA og England. De spilte en viktig rolle i å skaffe til veie kapital til de grunnleggende investeringene i de nye kapitalintensive industriene, investeringer som var nødvendige for å oppnå stordriftsfordelene. Dette førte til at representanter for bankene oftere var med i styrene til store bedrifter i Tyskland enn i USA og England. Men etter at bedriftene hadde foretatt de store grunnleggende investeringene ble bankene mindre viktige.
Chandler gir to eksempler på utvikling av tyske industriforetak for å illustrere forskjeller mellom industribedrifter i Tyskland og i England. En av disse var Gebrüder Stollwerck, som laget sjokolade. Den er valgt fordi den kan sammenliknes med den engelske sjokoladeprodusenten Cadbury. Den andre er Accumultoren-Fabrik AG (AFA) som produserte oppladdbare elektriske batteri. Den gjorde de nødvendige investeringene i produksjon, distribusjon og ledelsesorganisasjon i en industri der britiske entreprenører ikke greide å foreta de nødvendige investeringene, og før Første Verdenskrig hadde den skapt en organisasjon som var mye større og mer systematisk organisert enn noe industriforetak i England. I løpet av kort tid utkonkurrerte denne bedriften og dens amerikanske motstykke de britiske konkurrentene på verdensmarkedet. Historiene om Stollwerck og AFA illustrerer forskjellene mellom den personlige måten som engelsk industri ble ledet på og den mer upersonlige, systematisk og profesjonelle måten som tyske industribedrifter ble ledet på.
Stollwerck ble grunnlagt i Køln i 1839 og Cadbury ble grunnlagt ved Birmingham i 1831. Brødrene Cadbury overtok sin fars firma og bygde en stor fabrikk i 1879 som ga stordriftsfordeler. Stollwerck gjorde det samme i Køln et eller to år senere. I Stollwercks fabrikk i Køln arbeidet det 1.500 arbeidere i 1890, og i Cadburys fabrikk i Birmingham arbeidet det 1.193 arbeidere i 1889. Begge familiene var dyktige. Franz Stollwercks fem sønner overtok ledelsen av firmaet og utvidet det videre akkurat som neste generasjon av Cadburys gjorde.
Her er det slutt på likhetene. Stollwercks foretok større investeringer enn Cadburys i distribusjon og personale. Stollwercks rekrutterte et større ledelsesteam. Som følge av dette utviklet det tyske selskapet organisatoriske evner som tillot det å ekspandere og å diversifisere inn i nye markeder langt raskere og mer effektivt enn Cadburys familiebedrift.
I løpet av 1870- og 1880-årene la Stollwerck stor vekt på markedsføring. De konsentrerte seg om innpakking av sjokolade, spesielt som et middel til å ta vare på kvaliteten, og de konsentrerte seg om å utvikle varemerket og produktets design. De fikk en egen reklameavdeling. De opprettet et nettverk av salgskontor i Europa og USA. Disse salgskontorene tok seg ikke bare av markedsføring, men de overvåket også en del pakking og administrerte et lite nettverk av detaljforretninger som selskapet drev. De foretok også markedsundersøkelser. Markedene ble utvidet og det ble bygd nye fabrikker både i Tyskland og utenlands og nye produkt ble utviklet. I 1884 fikk Stollwerck sitt forskningslaboratorium.
I siste del av det nittende århundret begynte etterspørselen etter sjokolade å øke. Cadburys vekst kom fra utvidelse av den opprinnelige fabrikken, mens Stollwerck bygde nye fabrikker både i Tyskland og utenlands. I 1886 bygde Stollwerck en fabrikk i Pressburg i Ungarn. I 1889 bygde de en fabrikk nummer to i Tyskland for å forsyne det raskt voksende markedet i Berlin. I 1900 bygde Stollwerck en fabrikk i New York, og i 1906 ble denne erstattet av en langt større fabrikk i Stamford, Connecticut. På dette tidspunktet var Stollwerck den neststørste produsenten av sjokolade i USA. Stollwerck fikk snart salgskontor i New York, Boston, Chicago og San Francisco. I 1903 bygde Stollwerck en fabrikk i England, og i 1910 bygde Stollwerck en fabrikk i Wien.
På grunn av sin sterke markedsorientering ble Stollwerck en pioner i utvikling av salgsautomater. Dette var så vellykket at i 1894 dannet Stollwerck en egen bedrift for å utvikle, produsere og selge mange typer salgsautomater. Firmaet utviklet mange ulike typer salgsautomater, og gikk sammen med sigarettprodusenten Jasmatzi i Dresden om salgsautomater for sigaretter, og det ble laget salgsautomater for fyrstikker og for såpe. Firmaet bygde en fabrikk i New York som produserte salgsautomater. Den produserte salgsautomater for tyggegummi og mange andre varer.
Ekspansjonen til Stollwerck førte til at ledelseshierarkiet i selskapet vokste. I 1870- og 1880-årene fikk et mindre antall seniorledere innen finans, produksjon og salg som ikke var familiemedlemmer tittelen Prokurist, og myndighet til å handle på vegne av firmaet. I 1880-årene var Stollwerck tvunget til å velge om firmaet skulle slutte å ekspandere for å fortsette å være et familiefirma, eller fortsette å ekspandere, men opphøre å være et familiefirma. De to eldre brødrene likte slett ikke tanken på å gi opp å være et familiefirma. Men den tredje sønnen, Ludwig, insisterte på at familiens evner ikke var nok. Og han fikk det som han ønsket. Han utviklet firmaets organisasjon videre, og bygde både opp den utenlandske lederstaben og en sentral stab som vokste fra 65 ansatte i 1886 til 154 ansatte i 1896. Samtidig omorganiserte han blant annet regnskapssystemene.
Selv om Ludwig bygde et stort hierarki beholdt familien Stollwerck full kontroll på toppen. I alle styrende organ utgjorde familiemedlemmer et flertall. Med utbruddet av Første Verdenskrig kom det medlemmer utenfra inn i de styrende organene.
I 1902 ble Stollwerck gjort om til et aksjeselskap for å skaffe kapital til videre ekspansjon. Det ble verdsatt til 14 millioner RM, og aksjer for 9 millioner ble holdt av familien, mens de resterende aksjene verdt fem millioner ble overtatt av Darmstädter Bank für Handel und Industrie. Familien fortsatte å ha full kontroll, og bankens styrerepresentant var Heinrich Stollwerck.
Stollwerck var ikke typisk for tysk storindustri fordi firmaet produserte og pakket i konsumpakning et konsumentprodukt med varemerke. De fleste store tyske firma produserte innsatsvarer til industrien. Men mye av produksjonen til Stollwerck var sjokolade i bulk som ble solgt til andre produsenter av konfekt og kaker etc.
Mer representativ for den typiske, store tyske industribedriften er Accumulatoren-Fabrik AG (AFA), batteriprodusenten, som laget teknologisk avanserte industrielle produkt. Som teknologisk leder for sin industri i Europa begynte den snart å dele verdensmarkedet med sitt amerikanske motstykke, the Electric Storage Battery Company, og gikk langt forbi andre produsenter i Frankrike og England. Historien om AFA viser hvordan organisasjonsevne førte til markedsmakt.
Lagringsbatteriet var nytt, og det var en vesentlig del i den nye teknologien som ble utviklet på 1880-tallet for å generere, overføre og bruke elektrisitet. Den opprinnelige og lenge vesentlige bruken til lagringsbatteri var å jevne ut det skiftende behovet for elektrisitet til kraft og lys. Elektrisk kraft som var lagret i batteri i kraftverk genererte elektrisitet og tok seg av toppene i bruken. Disse batteriene var spesielt viktige for trikk og undergrunnsbane som brukte mer strøm enn belysning. Lagringsbatteriprodusenter laget også mindre batteri for telefoner og telegraf, til politi og brannalarmer, til lys i undergrunnsbaner og tog, til strøm i biler og ubåter, og etter 1911 til selvstartere og lys i biler og andre kjøretøy.
I det meste av 1880-årene var det meste av elektrisk utstyr som ble produsert i Europa og USA merket av oppfinnelser og små bedrifter. Produksjonen av lagringsbatteri var ikke noe unntak. Først i siste del av 1880-årene og i 1890-årene ble det bygd fabrikker som var så store at de ga stordriftsfordeler. De første bedriftene som bygde disse fabrikkene og skapte en organisasjon for å administrere dem og investerte tungt i en organisasjon for salg og service kom til å dominere markedet i flere tiår. De som ville bygge disse fabrikkene måtte ha mange patent før de kunne gå i gang med byggearbeidene.
Den første tyske entreprenøren som skaffet seg de nødvendige patentene og kapital til å bygge produksjonsanlegg av optimal størrelse var Adolph Müller i Ruhr. Sent i 1889 kom Müller og en partner, de opererte som Müller & Einbeck, til en ordning med AEG og Siemens & Halske (S&H). Disse to firmaene ble enige om, sammen med banker, å skaffe de midlene som trengtes for å kjøpe patent og å finansiere bygging av produksjonsanlegg som var store nok til å levere batteri i store mengder til den lavest mulige pris. Til gjengjeld ga AEG og S&H løfte om å kjøpe batteri bare fra denne nye bedriften. På disse betingelsene ble Accumulatoren-Fabrik AG (AFA) grunnlagt. AEG, S&H og Müller & Einbeck eide aksjer. Mens fabrikken ble bygd opprettet Müller og hans medarbeidere et verdensomspennende nettverk av kontor for å markedsføre og installere og vedlikeholde batteriene.
Omtrent samtidig ble det amerikanske motstykket til AFA opprettet av W.W. Gibbs i Philadelphia. Gibbs var leder for det største gassbelysningsfirmaet i Philadelphia. De største produsentene av elektrisk utstyr i USA, General Electric og Westinghouse, ville i likhet med AEG og S&H i Tyskland ikke produsere batteri, men overlot dette til andre firma. Gibbs' bedrift bygde sin store fabrikk i 1894. Gibbs skaffet seg et nettverk av kontakter og bygde et stort nettverk for salg i USA. Gibbs og AFA inngikk også en avtale om å utveksle teknisk informasjon.
Det amerikanske og det tyske firmaet kom raskt til å dominere verdensmarkedet, siden ingen andre firma enn disse to foretok de investeringene som var nødvendige i produksjon, markedsføring og organisasjonsutvikling. Den britiske bedriften Chloride Electrical hadde alle muligheter til å lykkes. Eieren hadde tilgang til all nødvendig kapital, men han gjorde knapt noe for å utvikle bedriften. I 1901 kjøpte den amerikanske bedriften den britiske, og da var den britiske bedriften liten. Men det amerikanske selskapet sendte ingeniører og andre eksperter til England og gjorde bedriften om til en kopi av den amerikanske bedriften. Den store konkurrenten i England var AFA, som i 1905 bygde en fabrikk i Manchester.
AFAs direkte investering i England inngikk i en større strategi for å bygge fabrikker i andre land for å møte etterspørselen der. Fram til Første Verdenskrig var det tre fabrikker som laget de fleste lagringsbatteri som ble produsert. Disse tre fabrikkene var AFAs fabrikker i Berlin og i Hagen i Ruhr og det amerikanske Electric Storage Batterys fabrikk i Camden New Jersey. Men AFA hadde som nevnt også mange fabrikker i andre land. De landene der etterspørselen var for liten til at AFA bygde en egen fabrikk ble forsynt ved eksport fra Tyskland. Der det ble bygd fabrikker ble den kjernen i AFAs lokale organisasjon for landet.
Ved selskapets hovedkvarter i Berlin var det bygd opp en stor organisasjon av mellom- og toppledere som administrerte de funksjonelle aktivitetene med unntak for produksjonen. Operasjonsaktivitetene ble administrert fra Berlin gjennom mange avdelinger. Det var en avdeling for inspeksjon; en for kvalitetskontroll; en for forskning. Salgsorganisasjonen var mer omfattende og delt inn i flere avdelinger.
Organisasjonen av produksjonen ble værende ved selskapets eldste og største fabrikk i Hagen. Lederen for produksjonen i Hagen og lederne for salg, forskning og de utenlandske datterselskapene rapporterte til det styret som ble kalt Vorstand. Dette var igjen ansvarlig overfor Tilsynsstyret, der det også var representanter for store investorer, blant dem AEG og S&H og noen store banker.
I 1913 hadde AFA til internt bruk publisert et detaljert organisasjonskart som var ledsaget av hundre sider tekst som beskrev funksjonene til hvert eneste kontor og forholdet mellom kontorene. På dette tidspunkt hadde selv de største britiske selskapene ikke tenkt tanken på å definere oppgavene til de ulike delene av sin organisasjon.
Chandler skriver at det var denne nøye gjennomtenkte utvikling av AFAs organisasjon og av organisasjonen virksomhet som ga AFA og dets amerikanske motstykke et sterkt konkurransefortrinn i internasjonale markeder. Lederne i disse selskapene var profesjonelle, og hadde ikke arvet stillingene.
Chandler bemerker at tyske industribedrifter var mer samarbeidsorienterte enn industribedrifter i USA og England, både i forhold til hverandre og i forhold til bankene. AFA ble for eksempel skapt som et samarbeidsprosjekt mellom AEG, S&H og Müller & Einbeck.
Chandler spør om hvorfor tyske bedrifter stolte så mye mer på bankene enn bedrifter i USA og England gjorde. Hvorfor var det flere bankfolk og toppledere fra andre bedrifter i bedriftenes øverste styrer i Tyskland enn i andre land? Hvorfor var de tyske entreprenørene så mye dyktigere enn de engelske til å bygge store industrielle organisasjoner og ledelseshierarki og til å skape nøye organiserte, multinasjonale, industrielle imperier? Og hvorfor konsentrerte tyske moderne industribedrifter seg om produksjon av industrielt gods, som elektrisk og annet tungt maskineri, metall og kjemikalier; og hvorfor produserte så få av dem pakkede produkt med varemerke for konsum, eller masseproduserte varige gjenstander til konsumenter, eller annet lett standardisert utstyr?
Chandler svarer at disse spørsmålene ikke kan besvares uten at man først sammenlikner de tyske økonomiske og kulturelle omgivelsene med de i England og USA.
I 1871 ble de tyske statene, med unntak for Østerrike, slått sammen. Befolkninga i denne nye tyske staten var da på 41,06 millioner mennesker, nesten like stor som befolkninga i USA var på dette tidspunktet.
Men befolkninga i Tyskland vokste betydelig saktere enn befolkninga i USA. I 1910 var den tyske befolkninga på 64,9 millioner mennesker, mens befolkninga i USA hadde økt til 92,4 millioner. I 1871 bodde 63,9% av den tyske befolkninga på landsbygda og 36,1 i mer urbane strøk, som er definert som bosetninger med mer enn 2.000 innbyggere. I 1910 var dette betydelig forandret i det 60,1% bodde i mer urbane strøk, og det var flere som var ansatt i industrien enn i jordbruket, og man kan føye til at Berlin var blitt en verdensmetropol og verdensledende innen forskning og vitenskap. Dette skiftet til fordel for den urbane sektoren kom nesten femti år etter at det hadde foregått i England, men førti år før det skjedde i USA. Likevel var den tyske befolkninga mindre konsentrert i store byer enn befolkninga i både England og i USA.
Tysklands GDP per hode økte raskt før Første Verdenskrig, men var likevel betydelig lavere enn i England og i USA. GDP per hode i Tyskland ble nesten fordoblet fra 1871 til 1913, og vokste betydelig raskere enn i England, men var fortsatt lavere enn i England, $1.073 i Tyskland mot $1.481 i England, beregnet i 1970 dollar. Det tyske konsumentmarkedet var mindre målt i kjøpekraft enn det britiske eller det amerikanske. Samtidig vokste det industrielle markedet i Tyskland raskere enn i England, men ikke så raskt som i USA.
Både tysk og engelsk industri var mer avhengig av utenlandske markeder enn amerikansk industri. I 1880 hadde tysk eksport blitt verdsatt til £147 millioner mens den britiske eksporten var nesten dobbelt så stor, $286 millioner. I 1913 var tysk eksport nesten like stor som britisk eksport, £505 millioner mot £635 millioner. Fram til århundreskiftet hadde de ledende produktene i tysk eksport vært tekstiler og konsumentvarer som klær og leketøy og piano som gikk til de urbane markedene i England, Nederland og Belgia og USA. Men i de første årene av det tjuende århundret forandret dette seg dramatisk. Tysk eksport av industrielle produkt som metaller, maskineri og kjemikalier vokste svært sterkt. Verdien av industrieksporten steg enormt fra 43 millioner mark i 1890 til 780 millioner mark i 1900 og videre til 1.744 millioner i 1907, og videre til 2.944 millioner i 1913. Den tyske eksporten av konsumentvarer økte mye langsommere.
I 1913 var Tyskland verdens største eksportør av kjemikalier og elektrisk utstyr. I kjemikalier ble en tredjedel av tysk produksjon eksportert, og dette utgjorde 28,5% av verdien av de kjemikaliene som ble solgt på verdensmarkedet, mens den britiske andelen var 15,6% og den amerikanske andelen var 9,7%. For elektrisk utstyr var den tyske eksporten enda mer dominerende i det de 34,9% av tysk produksjon av elektrisk utstyr som ble eksportert utgjorde 46,4% av verdensmarkedet, mens England hadde 22% av verdensmarkedet for elektrisk utstyr og USA hadde 15,7% av verdensmarkedet for elektrisk utstyr. I annet industrielt maskineri var tysk eksport blitt større enn britisk eksport i 1913. Tyskland utførte i 1913 29,1% av verdens totale produksjon av industrielt maskineri, og Storbritannia stod for 28,4% og USA utførte 26,4%. Storbritannia produserte sine tradisjonelle produkt, og greide å holde stillingen der, men Storbritannia var ikke i stand til å konkurrere med Tyskland i de moderne industriene som vokste fram i den andre industrielle revolusjonen.
Nasjonene sør og øst for Tyskland var lovende markeder for tysk industrieksport. Selv om de var små og utgjorde små markeder så hadde de begynt å bli industrialiserte. I de tre tiårene før Første Verdenskrig ble det bygd jernbaner og telegraflinjer i disse landene, og det ble bygd kraftverk etc. Tyske industribedrifter opprettet salgskontor og investerte i industri i disse landene. Men England og USA ble svært viktige markeder for tysk eksport av industrielle varer.
Bygging av jernbaner (og telegraf) betydde langt mer for Tyskland enn for England. Avstandene var større i Tyskland og terrenget var mer kupert, og de områdene som trafikk langs kysten og på elver og kanaler ikke nådde var større i Tyskland enn i England. Den raske utbyggingen av jernbanene var som i USA, men til forskjell fra i England, en integrert del av den innledende industrialiseringen. Jernbaneutbygging dro den industrielle utvikling i Tyskland i gang. Chandler siterer flere historikere som har fremhevet nettopp dette.
Chandler skriver at selv om det ble bygd langt færre kilometer jernbaner i Tyskland enn i USA er det viktige paralleller mellom de to landene i timingen av jernbanebyggingen og med hensyn til konsekvensene av denne. For begge landene kom de første "utbruddene" i siste del av 1840- og på 1850-tallet. Og i begge landene begynte integreringen av jernbanelinjene først i siste del av 1850-årene. På 1860-tallet ble det bygd bruer over de viktigste elvene og det ble bygd betydelige linjer som bandt sammen jernbanene. I begge landene kom en andre boom i siste del av 1860-årene og tidlig på 1870-tallet. I begge landene ble lengden av jernbanestrekningene fordoblet fra 1865 til 1875, fra 35.080 miles til 74.100 miles i USA, og fra 13.900 kilometer til 27.970 kilometer i Tyskland. Og mye av denne veksten foregikk etter 1870. Samtidig vokste jernbanene i Øst-Europa raskt; mange av dem ble finansiert og utstyrt fra Tyskland. Depresjonen som begynte i første halvdel av 1870-tallet senket veksten i jernbanebygging. Da depresjonen var over kom en ny boom for jernbanebygging i USA, men ikke denne gangen i Tyskland.
I 1870-årene perfeksjonerte de gasjerte lederne i Tyskland, tidligere enn det skjedde i USA, operasjonene og organisasjonenes prosedyrer for å sikre en stødig, rask og regulær flyt av gods på jernbanene.
Den organisasjonen som standardiserte det utstyret og de prosedyrene som jernbanene brukte, "Foreningen av tyske jernbaneadministrasjoner", ble opprettet i 1846 da ti ledende preussiske jernbaneselskap møttes for å arbeide for forandringer i de eksisterende jernbanelovene. Også jernbaneselskap i de andre tyske statene ble tatt opp i denne jernbaneorganisasjonen. Den satte opp felles regler for behandling av frakt og for passasjertrafikk. Dette inkluderte regler for felles bruk av vogner og for gjennomgangstrafikk. I 1850 ble det stiftet en organisasjon for jernbaneingeniører. Denne organisasjonen begynte umiddelbart å arbeide for å få felles regler for sporvidde og signalanlegg etc. I 1864 begynte den eldste av disse organisasjonene å gi medlemsskap til jernbaneselskap fra andre europeiske land. Slik arbeidet de tyske jernbanene for å skape et enhetlige transportsystem i store deler av det kontinentale Europa.
På samme måte som i USA var det lettere å bli enig om felles standarder for utstyr og operasjonsprosedyrer enn for fraktrater og klassifikasjoner. I løpet av 1850-årenen kom ratene til å bli satt av regionale organisasjoner. Den første var den nordtyske trafikkforening. Deretter fulgte liknende organisasjoner for Sør-Tyskland, og deretter for det sentrale Tyskland. Men det var ikke innført felles regler for trafikkrater eller klassifikasjoner for alle regionene fram til 1871. Da ble det opprettet en Tysk jernbanetrafikkforening.
Den politiske samlingen av Tyskland i 1871 påskyndet integreringen av jernbanesystemene i Tyskland og med nabolandene i sør og øst. Bismarck ville konsolidere det tyske jernbanenettet i et system. Han opprettet det keiserlige jernbanedepartementet for å sikre enhetlige operasjoner, og han la fram forslag til en lov som skulle sikre dette. Men de mindre statene, spesielt Bayer, motsatte seg dette, og Bismarcks forslag om jernbanelov ble avvist tre ganger.
Bismarck prøvde da å nå sitt mål på andre måter. Han satset først på Foreningen av tyske jernbaneadministrasjoner, som ble omgjort til den Tyske jernbaneadministrasjonen, og fortsatte å ha medlemmer fra andre land. I 1877 vedtok denne enhetlige rater og klassifikasjoner for alle medlemmene. Og så begynte Bismarck å arbeide for å nasjonalisere jernbanene i Preussen. I 1878 var 30% av skinnelengden i Preussen eid av staten og 20% drevet av staten. I 1885 var 95% av skinnelengden eid av staten. Andre tyske stater fulgte etter. Til etter Første Verdenskrig ble de tyske jernbanene drevet av åtte statlige jernbaneselskap. Telegraf og post ble drevet på samme måte. Telegraf hadde fra først av blitt drevet av postverket.
I 1880-årene hadde den tyske industrien, i likhet med industrien i USA, gleden av et nytt transportsystem som la til rette for at gods og passasjerer kunne fraktes med uovertruffen regularitet og fart, noe som var helt nødvendig for at den moderne, kapitalintensive industrien skulle kunne operere i stor skala og oppnå alle stordriftsfordelene.
Alle som arbeidet i jernbanene ble statsansatte, og de fikk ikke lov til å organisere seg i fagforeninger eller til å streike.
Fram til Bismarck begynte å nasjonalisere jernbanene var de fleste jernbanestrekningene bygget og drevet av private selskap. Kapitalen til de første jernbanene hadde i like stor grad blitt reist lokalt i Tyskland som i USA og England. Kapitalen kom fra handelsmenn, produsenter, bankierer, og i mindre grad fra landeiere. I Tyskland tok de som arbeidet for å få bygget jernbanelinjer ofte kontakt med utenlandske investorer, i likhet med i USA. Den raske jernbaneutbygginga på 1840- og 1850-tallet førte til større etterspørsel etter kapital i begge land enn noen gang før i fredstid. I USA førte dette til at pengemarkedet ble sentralisert til New York og til utviklingen av nesten alle instrumentene til den moderne finansvirksomhet som betjener storselskapene. I Tyskland stimulerte det store kapitalbehovet til at kredittbankene vokste fram, og de kom til å bli sentrale for å finansiere de store industrielle utbyggingene. De største kredittbankene ble kalt for Grossbanken - storbankene, og de kom til å dominere tysk finans.
Fram til 1850 hadde bankvesen og finans vært personlig og innen familien. Men med utbygging av jernbanene ble ekstern finansiering avgjørende viktig. Av den kapitalen som ble reist til aksjeselskap mellom 1851 og 1870 gikk mer enn tre fjerdedeler til jernbanene, som mottok 2.251 millioner mark, mens industri og gruvedrift til sammenlikning fikk 273 millioner mark. Og i tillegg kommer statsobligasjoner som ble solgt for å bygge statsfinansierte jernbaner. En svært stor del av de 2.000 millionene til statsobligasjoner ble skaffet til veie av kredittbankene.
Den tidligste av storbankene var en gammel privatbank, Abraham Schaaffhausen fra Køln, som ble omorganisert i 1849 for å finansiere jernbaner og industri i Nedre Rhinen. Det skal ha vært den franske banken Credit Mobilier, som åpnet i 1852, som har vært modell for storbankene. Det var en bank som utførte alle typer bankoppdrag, som investeringsbank, utviklingsbank og investeringstrust. I 1853 ble en storbank av denne typen åpnet i Darmstadt - Bank für Handel und Industrie. I 1856 ble Diskonto-Gesellschaft, som hadde blitt grunnlagt i 1851 i Berlin, omorganisert. I 1856 ble også Berliner Handels-Gesellschaft dannet.
Den andre jernbaneboomen førte til at tre til av disse storbankene ble grunnlagt. Det var Deutsche Bank i Berlin og Commerz-und-Disconto-Bank i Hamburg i 1870 og Dresdener Bank i 1872.
I 1880-årene begynte jernbanenettene å bli fullført og staten overtok jernbanene. Storbankene begynte da å konsentrere seg om å finansiere industriens utbyggingsprosjekt, spesielt i de nye industriene. Storbankene tok på seg å selge verdipapir, og brukte ofte sine egne penger til å kjøpe industriens verdipapir. Disse bankene skaffet til veie grunnleggende kapital til nye industrielle satsninger og ga hjelp de første årene.
Representanter fra storbankene deltok oftere i bedriftenes styrende organ enn det var vanlig i England og USA. Grunnene til dette var for det første at storbankene var større enn amerikanske investeringsbanker. De amerikanske og britiske investeringsbankene var bare noen få partnere med en liten stab av sekretærer. De tyske storbankene var langt større enn dette, og de kom til å få spesialister som hadde inngående kjennskap til ulike industrier i sine staber.
For det andre tok de tyske bankene på seg større deler av finansieringen av nye industriprosjekt, og hadde derfor større mulighet til å delta i styringen av disse. Som viktige deltakere i dannelsen av bedrifter fikk bankene mye å si i disse bedriftenes styrende organ og i utformingen av administrative prosedyrer og ved utvelgelse av bedriftenes ledere og ved gjennomgang av bedriftenes finanser og finansstyring. Bankene hadde sterke legale maktmidler siden de kunne være store aksjeeiere.
Storbankene var den viktigste institusjonelle nyskapning som fulgte av utbyggingen av jernbanene og som industrien dro nytte av. De bidro med mye av risikokapitalen til industrien, og skaffet til veie midlene for å gjennomføre de investeringene som var nødvendige for at bedrifter skulle kunne oppnå stordriftsfordeler og oppnå fordelene til first movers. Men etter at bedriftene var etablerte finansierte de utvidelser og vekst og utvikling i større grad av egne oppsparte midler, og storbankene ble derfor etter hvert mindre viktige for dem.
I USA revolusjonerte moderne transport og kommunikasjon først distribusjonen og deretter produksjonen. Også i England hadde de nye kommunikasjonene større innvirking på distribusjonen enn på produksjonen. I Tyskland var det omvendt. De nye transport- og kommunikasjonsnettverkene revolusjonerte produksjonen, men forandret distribusjonen i mindre grad. Før vi leser om revolusjonen av produksjonen skal vi se på endringene av distribusjonen.
Etter hvert som den nye kommunikasjons- og transportteknologien kom på plass kom også nye institusjoner for distribusjon på plass. Det foregikk saktere enn i England og i USA, og de nye institusjonene var mindre. Grossererne gikk over fra å være kommisjonærer til å ble selgere av store volum som de hadde kjøpt inn. De spesialiserte seg i stor grad i de samme områdene som i England og USA. Men i Tyskland kan det ha vært flere nivå av grosserere, store grosserere som solgte til mindre grosserere.
Utviklingen i detaljhandelen var ikke slående ulik den som foregikk i England. Selv om det var flere postordreforretninger i England enn i Tyskland, var det ikke i noe av disse to landene noen som opererte i den skalaen som Montgomery Ward og Sears, Roerbuck i USA. I likhet med i USA ble samvirkelagene viktige i detaljhandelen. I Tyskland kom stormagasinene i de store byene, men de kom ikke i større antall for i 1890-årene. Men ved slutten av århundret hadde ledende stormagasin som Wertheim i Berlin like stor omsetning og like stort vareutvalg som stormagasinene i London og New York. Tyske entreprenører synes å ha vært pionerer i å sette opp kjeder av mindre varehus. Navn her er Tietz (senere Kaufhof) og Karstadt.
Historien om konsumentkooperativene i Tyskland går parallelt med den i England, men i Tyskland opererte de i mindre skala. Det var ideologiske konflikter og et mindre konsumentmarked i Tyskland. Den første grossisten for samvirkelag kom i 1894 og ble kalt for GEG - Grosseinkaufs-Gesellschaft Deutscher Konsumveriene. Det ble raskt den største kommersielle virksomhet i Tyskland målt etter størrelsen på omsatt volum. I 1903 gikk de samvirkelagene som ble betjent av GEG sammen i en forening som bestod av 666 medlemslag og 1.597 butikker med 573.000 medlemmer, samlet i Ruhr og den industrielle Rhinenregionen. Den dannet produksjonsbedrifter der en del av de varene den solgte ble produsert. Det kom også en mindre katolsk samvirkeorganisasjon. Ingen av de tyske samvirkeorganisasjonene kom i nærheten av å bli så store som den britiske. Detaljhandelen i Tyskland kom til å være noe tilbakestående sammenliknet med detaljhandelen i England, og småhandlere var lenge helt dominerende i Tyskland. Rundt 1900 hadde stormagasinene bare 0,33% av detaljhandelen i Tyskland og kooperativene hadde ikke mer enn 1,0%.
I Tyskland var det ingen lov som la begrensninger på samarbeid i handel, i motsetning til i England. Og det var ingen lovgivning som skulle hindre monopol eller monopolistisk praksis, i motsetning til i USA. Tvertimot beskyttet de tyske domstolene avtaler om prissamarbeid og fordeling av markeder mellom bedrifter.
Forsøk på å innlede samarbeid om priser og oppdeling av markeder hadde forekommet både i Tyskland, England og USA. Da de nye fabrikkene begynte å operere økte produksjonen sterkt og prisene sank. Det ble fart i forsøkene på å inngå samarbeidsavtaler mellom produsenter med depresjonen som begynte i 1873 både i Tyskland og i USA. Jürgen Kocka anslår at det var 4 kartell i 1874; 106 i 1890; 205 i 1896; 385 i 1905, og "de fleste var regionale, ustabile og kortvarige". Fra begynnelsen av fikk disse kartellavtalene støtte fra de tyske domstolene.
Men selv med støtte fra domstolene var det vanskelig å forhandle fram disse avtalene og enda vanskeligere å handheve dem. Ikke alle konkurrentene ville gå inn i kartellene, og de som gikk inn i kartellene kunne prøve å omgå bestemmelsene. Som følge av dette ble ordningene stadig mer komplekse. For å sikre at avtalene ble effektive kunne det bli opprettet salgssyndikat som tok seg av alle medlemmenes salg.
Men disse salgsavtalene brøt ofte sammen, og da kunne noen firma bli enige om å slå sammen fortjenesten til firmaene. Dermed skulle det ikke være noe å tjene på å bryte avtalene. Slik sammenslåing av fortjenesten fra flere firma ble oppnådd ved at det ble opprettet et Interessengemeinschaft - et I.G.. Det prøvde også ofte å samordne medlemmenes politikk på viktige områder. Også enda mer sentraliserte organisasjonsformer ble prøvd ut.
Alle disse ordningene var vanskelige å opprettholde, og kontraktavtaler, konvensjoner og konsortium, var vanligvis kortvarige. Og den korte tida de varte var det stadige konflikter mellom medlemmene. Syndikatene varte lenger, men var fulle av konflikter.
Siden disse samarbeidsformene var lovlige var det mindre press for å slå sammen bedrifter i samme industri. Siden sammenslåing av bedriftene i samme industri var forutsetning for omorganisering og rasjonalisering av hele industrigrener var det lite av dette i Tyskland sammenliknet med USA før Første Verdenskrig.
En annen betydelig forskjell mellom bedriftene i Tyskland og USA var at i Tyskland hadde bedriftene to styrer. I 1884 kom en lov for å regulere aksjeselskap. Et Aktiengesellschaft (AG) skulle ha både et styre - Vorstand - som var ansvarlig for den rutinemessige driften av forretningene, og et tilsynsstyre - Aufsichtsrat - som var ansvarlig for "kontroll og veiledning med hensyn til langsiktig policy". I praksis var denne oppdelingen vanskelig. I de fleste tilfellene kom tilsynsstyret til å bestå av representanter for de største eierne og andre utenforstående interesser, som store banker. I slike tilfeller ble tilsynsstyret forholdsvis lite aktivt. Det tok seg av noen kontrollfunksjoner inkludert krisehandtering. Vorstand bestod av heltidsansatte direktører, og kom til å utforme både den langsiktige politikken til bedriften så vel som å ta kortsiktige beslutninger om firmaets virksomhet. Likevel kunne tilsynsstyret være et viktig kontaktledd til omverdenen og til andre bedrifter.
Systemet med to styrer gjaldt bare for aksjeselskap, og ikke for Gesellschaft mit beschränkter Haftung (GmbH). Andelene i disse selskapene ble sjelden omsatt, men det hendte de brukte ordningen med to styrer.
Tysklands system for høyere utdanning var viktig for utviklingen og veksten av de store tyske industrielle foretakene. Ved slutten av det nittende århundret ga disse institusjonene den beste tekniske og vitenskapelige utdannelse i verden. De tyske universitetene var blitt sentrum for seriøs forskning og lærdom i vitenskap og teknologi lenge før deres britiske og amerikanske motstykker. De var pionerer i å institusjonalisere tilegnelse og overføring av kunnskap. De ledet utviklingen av kjemien og fysikken som vitenskaper og disse vitenskapenes anvendelse i medisin og industriell teknologi. Technische Hochschulen var spesielt opprettet for å trene studenter til ansettelse i industrien. År 1900 var det slike utdanningsinstitusjoner i Charlottenburg i Berlin, i München, i Darmstadt, i Hannover, i Karlsruhe, i Dresden, i Stuttgart, i Aachen og i Braunschweig. Etter 1900 fikk også Danzig og Breslau tekniske høgskoler. Fra 1890 til 1900 økte antallet studenter ved de tekniske høgskolene fra 5.361 til 14.738. Til sammenlikning var det bare 1.129 studenter i høgere teknisk utdanning i England og Wales i 1913.
De tyske myndighetene støttet også forskningsinstitusjoner der de fremste forskere arbeidet full tid med sin forskning. Da nobelprisene begynte å bli delt ut gikk de gjerne til disse tyske forskerne så lenge forskningsmiljøene eksisterte. De hadde forbindelser til universitetene, de tekniske høgskolene og industrien.
Omkring 1900 kom de første tyske Handelshochschulen. Den første kom i Køln i 1898, deretter i Aachen i 1903, Berlin i 1906, Mannheim i 1907 og München i 1910. Omtrent samtidig kom utdanningsinstitusjoner for forretningsdrift i USA. Den tyske forretningsutdannelsen konsentrerte seg mer om regnskap, finans, generell forretningsøkonomi og jus enn den amerikanske, som konsentrerte seg mer om markedsføring og ledelse.
Den raske veksten av infrastrukturen for vitenskapelig, teknisk og forretningsutdannelse ble mer enn en kilde til teknisk kompetente ledere. På samme måte som i USA ble de tekniske høgskolene, og i noe mindre grad handelshøgskolene, en vital kilde til vitenskapelig, teknisk og kommersiell kunnskap. De hadde nære band til industrien, og bandt industri og akademisk forskning sammen.
Chandler skriver at disse karakteristika som skilte Tysklands økonomiske og kulturelle miljø fra det britiske og amerikanske tenderte mot å oppmuntre samarbeid mellom de nye og moderne industriforetakene. I utgangspunktet var de utenlandske markedene viktigere for tysk industri enn for amerikansk og til og med for engelsk industri. Det kontinentale Europa var det viktigste markedet for tysk industri, som det kontinentale USA var det for industrien i USA og som det britiske imperiet var det for engelsk industri. Mens det kontinentale markedet stort sett var hjemmemarkedet til amerikansk industri bestod det for tysk industri av mange ulike land, språk og kulturer. Når tysk industri markedsførte sine varer i europeiske land opptrådte de ofte som utlendinger i konkurranse med lokal industri. Utfordringen den utenlandske konkurransen skapte fremmet ofte samarbeid heime.
Slikt samarbeid ble oppmuntret av storbankene. Siden storbankene investerte i mange bedrifter foretrakk de normalt samarbeid framfor konkurranse, spesielt når konkurransen truet fortjenesten. Både lovverket og utdannelsessystemet fremmet samarbeid - utdannelsesystemet siden det ga industriens ledere den samme utdannelsen og førte dem inn i det samme miljøet.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Tyske industribedrifter 1850-1914
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: