Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Alfred D. Chandler:
"Scale and Scope - The Dynamics of Industrial Capitalism."
I årene fra 1870 og til Første Verdenskrig ble den tyske industriproduksjonen, i likhet med den amerikanske, større enn den engelske, og tysk industri overtok en økende del av de britiske markedene både i selve England og utenlands. Chandler skrev at kjernen i denne suksessen var den evnen tyske entreprenører hadde til å ta i bruk ny teknologi og å bygge de organisasjonene som var nødvendige for å utnytte den. Det var likevel mange forskjeller mellom de ulike nye kapitalintensive industriene, for eksempel med hensyn til deres teknologiske produksjonsprosesser og med hensyn til markedene deres. Det var forskjeller mellom industriene med hensyn til når det ble foretatt investeringer i de ulike industrigrenene og dermed i deres behov for finansiering og banktjenester, og det var forskjeller med hensyn til kartellenes stilling og innflytelse fra industri til industri.
De industriene der tyske entreprenører utmerket seg var de industriene som utgjorde kjernen i den andre industrielle revolusjonen - de som produserte det materiellet og det maskineriet som var så vesentlig for den raske industrialiseringen og urbaniseringen både i Europa og USA. Ved den Første Verdenskrig lå den industrielle styrken til Tyskland i det som samtiden kalte for De Store Industriene. Disse inkluderte metall - jern og stål, kopper og andre ikke jernholdige metall; tungt industrielt maskineri, spesielt de nye maskinene som genererte, overførte og brukte elektrisk kraft; og de nye kjemiske industriene som produserte kunstige fargestoff, fibre, kunstgjødsel og materialer som inngikk i en stor mengde industrielle prosesser. I disse industriene var tyske entreprenører first movers i Europa: De lyktes der britene feilet. Disse industriene tiltrakk seg mest oppmerksomhet.
De andre industriene der moderne industrielle foretak alltid har stått fram i klynger var mindre sentrale i utviklingen av moderne tysk økonomi. Også i noen av de mindre industriene var tyske entreprenører first movers. Det gjelder for gummi, rayon, syntetiske alkalier, eksplosiver og et lite antall lettmaskineri industrier. I olje ble tyske selskap sterke utfordrere. Men i noen industrier, som matvareindustrien, glass og det meste av standardisert lett maskineri, var tyske bedrifter av mindre betydning på verdensmarkedet. I disse mindre industriene møtte de tyske bedriftene hardere konkurranse fra utenlandske bedrifter både heime og utenlands enn i de store industriene.
I motsetning til i USA og i England var det i Tyskland få bedrifter som produserte matvarer, tobakk og konsumentkjemikalier (med unntak for sofistikerte farmasøytiske produkt) blant landets to hundre største bedrifter. Bryggeriene var det viktige unntaket. I matvareindustrien, tobakk og konsumentkjemikalieindustrien oppstod det store bedrifter i Tyskland i 1880-årene i vegetabilsk olje, sukker, kokos og sjokolade, øl, såpe og medisin, altså der teknologien ga stordriftsfordeler. Men tyske entreprenører greide ikke å skape store bedrifter i varemerket, pakket korn og andre kornprodukt sammenliknet med det som foregikk i England og USA.
De tyske produsentene av vegetabilsk olje og sukker greide ikke å gjøre det deres motstykker i USA og England gjorde, de tyske produsentene pakket ikke sine produkt i varemerkede pakninger som konsumentene kunne sette direkte på matbordet, men produserte først og fremst bulkvarer. Sukkerprodusentene solgte til konfektprodusenter og grossister. Grossistene pakket sukkeret i konsumentpakninger og ga det sitt varemerke.
Ved århundreskiftet var den tyske produksjonen av margarin dominert av to nederlandske produsenter - Van den Bergh og Jurgens. De hadde bygd store fabrikker i Tyskland i 1887 og bygd ut et nettverk av salgskontor. I 1908 inngikk de en avtale med de fire største tyske bedriftene som raffinerte vegetabilsk olje om å kjøpe det meste av produksjonen deres. Tre av disse fire produsentene av vegetabilsk olje ble kort etter Første Verdenskrig overtatt av de to nederlandske margarinprodusentene, som var de kontinentale forløperne for Unilever.
Tyske entreprenører lyktes bedre med å utvikle varemerkede, pakkede produkter i kokos og sjokoladehandelen. Her var Stollwerck first mover. Sarotti var den eneste tyske rivalen. Sarotti ble overtatt av Deutsche Nestlé like etter Første Verdenskrig.
Tyske produsenter var dyktigere i konsumentkjemikalier enn i matvarer. De ble first movers i farmasøytiske produkt og utfordret Lever Brothers i produksjonen av såpe. Her hvilte suksessen på evnene i kjemisk produksjon og i markedsføring og pakking og varemerking.
Fritz Henkel var produsent av blekemidler som ble brukt i vaskeri. Han samarbeidet nært med Deutsche Gold- und Silber-Scheide-Anstalt AG (DEGUSSA), som var en first mover i elektrokjemikalier. I 1907 utviklet Henkel et nytt kjemikaliebasert såpepulver. På denne tiden var det tyske markedet for såpe dominert av to utenlandske produsenter, Lever Brothers og Schict fra Østerrike-Ungarn.
Henkel var i stand til å utfordre disse to first movers siden han i 1889 hadde bygd en stor fabrikk som produserte blekemidler i nærheten av Düsseldorf og hadde en stor salgsstyrke. Etter at såpepulveret var utviklet inngikk Henkel en avtale med DEGUSSA om at DEGUSSA skulle levere råmaterialene, natriumsilikat, og Henkel skulle behandle, pakke og markedsføre det nye produktet under varemerket Persil. Henkel ble raskt den viktigste produsenten av såpepulver på kontinentet. Lever svarte raskt ved å kjøpe halvparten i et annet pionerfirma - Dr. Thompson's Seifenpulver - og forbedret produktet og laget et såpepulver for finere stoffer. Dette ble Levers internasjonale varemerke Rinso. Henkel utfordret ikke Lever direkte i Storbritannia, men lot Crosfield produsere Persil på lisens der. Persil ble også produsert på lisens i Frankrike. Andre markeder ble forsynt med Persil fra Henkels fabrikker, og det ble et svært vellykket produkt.
Knorr produserte suppepulver og spebarnsmat i pakning med varemerke, og var blant de to hundre største tyske industribedriftene. Utviklingen til Knorr liknet utviklingen til Nestlé, men i mindre skala. "Nordsee" Deutsche Dampffischereigesellschaft drev ved utbruddet av Første Verdenskrig en flåte av skip og solgte både fersk og bearbeidet fisk i Tyskland. Man vet lite om denne bedriften.
Datterselskap av Quaker Oats og av Corn Products Refining lyktes i å produsere og selge kornprodukt i konsumentpakninger i Tyskland. Dermed ser man at det var mulig.
Det var ofte utenlandske entreprenører som foretok de første investeringene i Tyskland i de nye teknologiene som ble brukt for å framstille varemerkede og pakkede konsumentvarer. Bare i såpepulver kom det en tysk utfordrer.
I de industriene som produserte lite varige matvarer som kjøtt, meierivarer og øl, og som var avhengig av store investeringer i kjøleutstyr, var det bare i bryggeribransjen det oppstod store tyske bedrifter. Tyskland var verken en stor eksportør eller en stor importør av kjøtt og melkeprodukter, og det var derfor mindre insentiv til å bygge store bedrifter som arbeidet med disse varene. Det urbane markedet var også mindre konsentrert enn i England og USA, og det lå derfor dårligere til rette for svært store produksjonsanlegg for disse varene.
Bryggeriindustrien var den største konsumvareindustrien i Tyskland. De fleste bryggeriene konsentrerte seg om regionale, og ikke nasjonale, markeder. Tyske bryggeri investerte ikke mye i bevertningssteder og detaljsalg av øl, i motsetning til britiske bryggeri. Men de anstrengte seg mer og investerte mer enn britene for å utnytte den mest moderne teknologi og vitenskap, inkludert studiene av Louis Pasteur. Tyske bryggeri investerte mer i forskning og i kjøleutstyr etc. enn britiske bryggeri.
Tyskerne bygde raskt bryggeri som var store nok til å utnytte stordriftsfordelene som fantes for bryggeriene. Det bryggeriet i en region som først foretok disse investeringene ble dominerende i regionen. Etterhvert som kommunikasjonene ble bygd bedre ut ble det konkurranse mellom bryggeri fra ulike regioner.
Det største bryggeriet i Tyskland fra 1880 og til Første Verdenskrig var Schultheiss. Det konkurrerte ut over grensene til sin region, og bygde en stor organisasjon. Tidligere, mens det var et av de største bryggeriene i Berlin hadde det begynt å bygge et nettverk av forgreninger i det nordlige Tyskland. Disse forgreningene hadde kjølelager for øl, og i 1901 var det 45 av dem og i 1910 var det 68 av dem.
Men med unntak for bryggeriene var det moderne industrielle foretaket lite representert i den tyske matvareindustrien; dette i sterk motsetning til i England der bedrifter i matvareindustrien var blant landets aller største, og i USA der de var blant de mest dynamiske. En grunn til at de store investeringene ikke ble gjort i tysk matvareindustri var at markedet for matvarer både var mindre og mindre konsentrert, siden det i Tyskland ikke var så store befolkningskonsentrasjoner som i England og i USA.
I andre mindre, kapitalintensive industrier der økt størrelse på produksjonsanlegget førte til større kostnadsfordeler enn det gjorde i varemerkede og pakkede produkter var tyske entreprenører nesten like vellykkede som sine engelske og amerikanske motstykker. I olje kom tyskerne sent inn, men ved utbruddet av Første Verdenskrig utfordret to tyske selskap de to største selskapene, Standard Oil og Royal Dutch (som etter 1907 het Royal Dutch-Shell). I gummi var det i Tyskland et selskap som dominerte heimemarkedet og konkurrerte effektivt internasjonalt. I rayon, syntetiske alkalier, eksplosiver og et lite antall lettmaskineri industrier foretok tyske entreprenører de investeringene og skapte de organisasjonene som var nødvendige for å delta i globale markeder. Men i andre kapitalintensive prosessindustrier, som glass, og også i de fleste lettmaskineriindustrier, foretok ikke tyske entreprenører de nødvendige investeringene tidsnok til å forhindre at utenlandske firma kom til å dominere det tyske markedet.
Olje: Sene utfordrere
Siden det var få oljekilder i Tyskland kom tyske entreprenører sent inn i oljebransjen. Men de kom tidligere inn enn britene, og kom inn etter initiativ fra storbankene. Da tyske entreprenører begynte å gå inn i oljebransjen på 1890-tallet var den dominert av Standard Oil og brødrene Nobel, og det var to utfordrere, Rothschilds og Royal Dutch Company.
På samme måte som i USA var oljeindustrien i Europa dominert av dens first mover fram til siste del av 1880-årene. Ludwig Nobel og brødrene hans fra den svenske Nobelfamilien ble de "russiske Rockefellers". Blant alle som raffinerte olje fra oljefeltene ved Baku var Ludwig den første som bygde en oljeledning fra raffineriet til oljekildene. Han gjorde det i 1877. Denne oljeledningen ga raffineriet hans den største produksjonen ved Baku. Nobel var også den første blant de som drev med olje ved Baku som investerte i et distribusjonsnettverk. Han bygde verdens første oljetanker i 1878 og brukte den til å frakte olje til elvene og jernbanene ved det Kaspiske hav for å forsyne det russiske markedet. Og i 1879 dannet han sammen med brødrene Alfred og Robert Nobelbrødrenes Petroleumsproduksjonsselskap. Firmaet opprettet et distribusjonsnettverk der det brukte godsvogner for å frakte oljefat, og bygde så tankvogner, lagringsdepot og terminaler rundt om i Russland. I 1885 hadde de bygd førti slike terminaler. I 1881 utvidet de virksomheten ved å bygge et raffineri med den mest avanserte teknologi. Selv før de bygde det nye raffineriet var Nobelbrødrene en av de tre største i oljebransjen ved Baku, og tre år senere var Nobelbrødrene de ledende i oljebransjen i Russland. De raffinerte mer enn fire ganger så mye som den neststørste, og mer enn de neste fem produsentene tilsammen. Chandler skriver at parallellen til Rockefeller er slående.
Nobel rekrutterte en organisasjon for å lede og koordinere flyten fra oljefeltene gjennom raffineringsprosessen og distribusjonsnettverket til forhandlerne, og utviklet raskt sofistikerte system for regnskap og operasjonskontroll. Men organisasjonen ble mindre enn organisasjonen til Rockefeller, og i 1883 mislyktes Nobel i et forsøk på å konsolidere industrien i Russland. Etter dette gjorde de ingen flere store forsøk på å utvide markedsføringsorganisasjonen utenfor Russland og Skandinavia. Da Standard Oil i 1880-årene opprettet sin egen distribusjonsorganisasjon i Europa fortsatte Nobel å stole på uavhengige grossister for distribusjon av olje til det samme markedet.
Nobels dominans på det russiske markedet ble utfordret da andre produsenter fant en annen vei til markedet. Det var en jernbane fra Baku til Batum ved Svartehavet, som stod ferdig i 1885. Et av Europas mektigste bankierhus var viktig i organisering og finansiering av denne jernbanen. Rothschildene fra Paris gikk inn i russiske oljebransje i 1886 ved å kjøpe tankvogner til Baku-Batum linja og ved å gi lån til små raffinerier for å kjøpe egne tankvogner. Motivet var å skaffe råolje til et raffineri som en av Rothschildenes bedrifter - Société Anonyme Commerciale et Industrielle de Naphte Caspienne et de la Mer Noire - finansierte i Frankrike, Østerrike og Spania for å forsyne et europeisk distribusjonsnettverk som ble opprettet. Den nye jernbanen tillot også raffineriene ved Baku å konkurrere med Nobel på det russiske markedet.
Standard Oil fortsatte likevel å være dominerende på det europeiske markedet. Og Nobel og Rothschilds gruppe fortsatte å være de mest effektive utfordrerne, men det var små mange entreprenører i oljebransjen i Europa.
I det første tiåret etter århundreskiftet ble nye oljekilder tilgjengelige, og eksplosjonsmotoren skapte et nytt marked. Og nå begynte tyskerne å komme inn.
I 1890-årene ble det oppdaget olje i Romania, i Galicia i Østerrike og også på Borneo og i Burma. Det viktigste utfordreren til Standard Oil i Europa var Henri Deterings Royal Dutch, som var ledende i Asia. Royal Dutch var alliert med Marcus Samuels Shell Transport & Trading Company, som førte olje fra sørøst Asia til Europa.
Detering prøvde å gjøre seg gjeldende på oljefeltene i Romania, men de som allerede var i virksomhet der greide å fortsette, først og fremst fordi de fikk støtte fra tyske banker. Deutsche Bank, sammen med flere mindre banker, støttet satsninger på oljefeltene i Romania, inkludert den største produsenten, Steaua Romana, som raskt bygde et betydelig raffineri og en lokal salgsorganisasjon. I 1903 innså Deutsche Bank at det var nødvendig å ha en internasjonal salgsorganisasjon og å konsolidere virksomheten innenfor en bedrift. I januar 1904 dannet derfor banken Deutsche Petroleum AG (DPAG). Samtidig kjøpte den det tyske datterselskapet til Shell. Dette ble Deutsche Petroleum-Verkaufs-Gesellschaft (DPVG), og det bygde opp markedsføringsorganisasjoner i andre europeiske land.
I juni 1906 gikk Arthur von Gwinner, styreformann i Deutsche Banks tilsynsstyre, sammen med Nobel og Rothschild om å danne Europäische Petroleum Union (EPU), som tok seg salget av oljeprodukter i Europa for de tre viktige oljeproduserende gruppene: Nobel, Rothschilds og Deutsche Bank. EPU opprettet et datterselskap i Storbritannia for salg der, British Petroleum Company, som dannet sitt eget tankskipsrederi. På denne måten prøvde EPU å konsolidere markedsføringen for det europeiske markedet. Men EPU ble mer som et tysk salgssyndikat enn en markedsføringsorganisasjon for et integrert selskap. EPUs policystyre - Comité des Participants de la Centrale - fastsatte mengden av raffinert olje som skulle distribueres, mengden som hver av deltakerne skulle skaffe, og hvor mye som skulle kjøpes fra utenforstående leverandører, som Gulf Oil. Ansvaret for den daglige driften lå hos et administrasjonsstyre som var sammensatt av direktørene fra de ulike selskapene.
I 1907 gikk Royal Dutch og Shell sammen i en ordning som ga Dutch 60% og Shell 40% av det nye selskapet, Royal Dutch-Shell.
I mellomtida satte østerrikske produsenter, støttet av den neste sterkeste tyske storbanken, Disconto-Gesellschaft, og dens allierte, Bankhaus S. Bleichröder, sammen et mindre men mer integrert oljeselskap. Disconto hadde gått inn på oljefeltene i Romania ved å refinansiere to små oljeselskap. I 1905 gikk disse sammen og dannet Allgemeine Petroleum Industrie (APIAG). Disconto hjelpte også til med å finansiere konsolidering av flere mindre produsenter og raffineri i Galicia i 1899. I 1904 støttet den konsolidering av et antall grossister i et selskap som ble kjent som OLEX. I 1905 begynte OLEX å gjøre seg gjeldende i Tyskland og i naboland, og opprettet regionale markedsføringsorganisasjoner og investerte i tankvogner og depot. I 1910 sentraliserte OLEX kontrollen over datterselskapene ved å sette opp hovedkvarter i Berlin.
Ledelsen i Disconto innså da at den måtte avgjøre om Disconto skulle bli et oljeselskap eller fortsette å være en bank. Investeringene i olje tok en stadig større del av ressursene til banken, og det krevde så mye arbeid av bankens styrende organ å holde oversikt over utviklingen i oljeindustrien at stadig flere i bankens styre måtte bruke all sin tid til dette. Styret i Disconto besluttet derfor å konsentrere oljeinteressene hos Rudolf Noellenburg, en dyktig ung leder hos Deutsche Tiefbohr AG. Dette firmaet hadde bygd raffineri i nærheten av sine produksjonsanlegg og opprettet en liten salgsorganisasjon. Deutsche Tiefbohr forandret navn til Deutsche Erdöl (DEA) og overtok Discontos oljevirksomhet i Romania (APIAG); markedsføringsdatterselskapet OLEX i Tyskland, Sveits, Belgia og Skandinavia; og også bankens oljeinteresser i Galicia. I tillegg fikk DEA kontroll over Deutsche Mineralöl-Industrie og andre raffineri i Nord-Tyskland. Disconto var den største aksjonæren i DEA og administrerte direkte finansene til DEA.
Standard Oil svarte på sammenslutningen av Dutch og Shell og den økende styrken til de to tyske oljeselskapene. Markedsføringsdatterselskapet til Standard Oil, DAPG, bygde raffineri som brukte olje fra Romania og Pennsylvania, og intensiverte arbeidet med å markedsføre og selge produktene ved sterke prisnedslag. I 1904, som direkte svar på dannelsen av OLEX, begynte et annet datterselskap av Standard Oil, Vacuum Oil, som produserte og solgte smøreolje over hele verden, å bygge to raffineri i Galicia for å bruke olje fra Galicia. Og samme år opprettet Standard Oil et selskap som skulle produsere og raffinere olje i Romania. Dette førte til at Standard Oil ble stor i oljebransjen i Øst-Europa.
Standard Oils svar var effektiv. Etter kortvarig hard konkurranse inngikk DAPG en serie avtaler i 1907 med datterselskap til Deutsche Petroleum og EPU. Som følge av disse avtalene blir det anslått at Standard Oil hadde 75% og EPU 20% av markedet for belysningsolje - kerosene, men OLEX konkurrerte i spesielle områder. Standards andel av markedet for bensin var mindre.
Ved utbruddet av Første Verdenskrig ble Standard Oil utfordret i alle deler av verden av Royal Dutch-Shell og i Europa av de to tysk-finansierte og -administrerte oljeselskapene - Deutsche Petroleum og det mindre Deutsche Erdöl. I tillegg begynte Texaco og Gulf å komme inn på markeder utenfor USA. Oppdelingen av Standard Oil i 1911 forandret ikke den internasjonale konkurransen vesentlig.
De to tyske selskapene var bare i ferd med å bli bygd opp til å bli effektive konkurrenter til Standard da Første Verdenskrig begynte. I 1914 hadde Noellenburg nettopp begynt arbeidet med å rasjonalisere produksjonen, raffinering og distribusjon og å bygge organisasjonen som var vesentlig for å administrere de eiendommene som Discontobank legalt hadde konsolidert i Deutsche Erdöl. Og Deutsche Petroleum var et løst sammenknyttet selskap. EPU bygde ut sin organisasjon for transport, distribusjon og markedsføring i Europa.
I 1910 ble ledelsen i Deutsche Bank bekymret over sin evne og mulighet til å lede et stort oljeselskap. Det året tilbød Arthur von Gwinner å selge EPU til Standard Oil og til Royal Dutsch-Shell. Grunnen han ga var at lederne var bankfolk og ikke industriledere, og de hadde ikke tid til å ta seg av et oljeselskap. Men tilbudet ble avslått, prisen som ble krevd var for høy. Det var først i 1913 at Arthur von Gwinner ga bankens eierandeler over til EPU, og først da begynte EPU å konsolidere og rasjonalisere Deutsche Petroleum og å bygge opp organisasjonen.
I 1914 hadde Royal Dutch-Shell og de to tyske oljeselskapene begynt å redusere Standard Oils markedsandeler i Europa. Dersom krigen ikke hadde kommet er det sannsynlig at de to tyske oljeselskapene ville ha vært blant verdens største oljeselskap, skriver Chandler.
Utviklinga av oljeindustrien i Europa var ulik utviklinga i USA. Det skyldes at selv om Nobel skaffet seg first mover fordeler sammenliknbare med dem til Rockefellers Standard Oil så greide ikke Nobel å skape en integrert organisasjon som kan sammenliknes med Standard Oils.
First movers, europeisk stil: Gummi, rayon, alkalier og eksplosiver
I flere andre industrier der kjemiske produksjonsprosesser med stort volum sikret stordriftens kostfordeler - det er, i gummi, syntetiske fibre, syntetiske alkalier, og dynamitt - gikk utviklingen av store tyske bedrifter parallelt med den britiske erfaringen.
Gummi. I gummi var det første tyske selskapet som masseproduserte bildekk fortsatt Tysklands dominerende dekkprodusent på 1980-tallet. Continental-Caoutchouc-und Gutta-Percha-Compagnie skilte seg ut fra det britiske Dunlop og liknet Goodrich og United States Rubber ved at det begynte å produsere gummiprodukt før de luftfylte bildekkene kom. I fabrikken i Hannover ble det laget gummistøvler og andre gjenstander av gummi. Continentals første viktige vekst kom med produksjonen av sykkeldekk. Antallet ansatte økte fra 600 i 1893 til 2.200 i 1903, og videre til 12.000 i 1913. I 1907 utgjorde dekk 91,6% av salget til Continental. Med en gang den nye fabrikken til Continental var ferdig ble Continental større enn Phoenix Gummiwerke AG, som var Tysklands ledende produsent av gummisko og mange andre ting som ble laget av gummi. Ingen av de andre produsentene av gummiartikler gikk raskt over til å produsere bildekk.
Continental investerte raskt i et internasjonalt markedsføringsnettverk for bildekk. Continental solgte i mange markeder, men ikke i USA. Der samarbeidet Continental med Goodrich, som produserte et dekk under Continentals varemerke. Continental og Goodrich samarbeidet om markedsføring i Østerrike og i Belgia.
Det ser ellers ut til å ha vært forholdsvis lite samarbeid mellom dekkprodusentene, et unntak er forholdet mellom Dunlop og Goodyear. I Europa dominerte nasjonale selskap der de fantes sine lands markeder. Continental var ikke knyttet til noen av storbankene siden fortjenesten til selskapet var så stor at det selv kunne finansiere sine utvidelser av oppsparte midler. Fra 1902 til 1913 falt aldri det årlige utbyttet under 40%.
Rayon. I Rayon ble raskt et firma dominerende, og det vokste ved å investere fortjeneste og ikke ved finansiering gjennom banker. I rayon, der europeere var pionerene, forsøkte de ledende europeiske firma å dele markedet mellom seg gjennom avtaler.
First mover i Tyskland var Vereinigte Glanzstoff-Fabriken (VGF). De første entreprenørene som bygde en rayonfabrikk i Tyskland, Max Fremery og Johann Urban, brukte Cuprammonium-prosessen, der stordriftsfordelene ikke var så store. Den prosessen førte også til et produkt som var til mer begrenset bruk enn viskoseprosessen. Men med en gang fabrikken var bygd og salgsstyrken og ledelsen organisert kom resultater, og fortjenesten økte raskt. Den finansierte fortsatt vekst.
I 1911 foretok VGF det betydeligste strategiske trekket i sin historie. Det kjøpte den tyske pionerprodusenten av rayon som produserte ved hjelp av viskoseprosessen, et firma ledet av grev Guido Henckel von Donnersmarck som ikke hadde greid å gjøre de nødvendige investeringene for å bli first mover. VGF skalerte med en gang opp produksjonen av viskose. Samtidig kjøpte VGF seg inn i den andre tyske produsenten av rayon, J.P. Bemberg. VGF konsentrerte seg om å produsere viskoserayon, og overtok etter hvert Bemberg.
I 1911, mens VGF overtok produksjonen av rayon i Tyskland, begynte firmaet å arbeide for å komme fram til en avtale med Courtaulds og rayonprodusentene i andre land om å kontrollere priser, produksjon, deling av markeder og bruk av patent. Firmaene ble enige om at det var ønskelig med en avtale, og de arbeidet fram til 1914 for å utforme avtalen, uten å lykkes. Krigen avbrøt dette arbeidet.
Ved krigsutbruddet var VGF Europas neststørste produsent av rayon, bare etter Courtaulds. VGF fortsatte å være en stor produsent av rayon også etter krigen.
Alkalier og eksplosiver. I syntetiske alkalier og eksplosiver var mønstret i Tyskland det samme som i England. I begge land utnyttet lokale entreprenører oppfinnelsene til utenlandske oppfinnere, Ernst Solvay og Alfred Nobel.
For å lage alkalier med den nye Solvaymetoden ble Deutsche Solvay-Werke grunnlagt i 1885. Solvay & Cie i Brussel fikk aksjer i bytte for patent og finansiering. Det tyske selskapets leder Karl Wessel bygde raskt opp en integrert organisasjon. Innen et år etter at firmaet var grunnlagt hadde det skaffet seg en tredjedel av det tyske markedet. Wessel var oppfinnsom, og i 1891 tok han over det syndikatet - Deutsche Sodafabriken - som de eksisterende produsentene hadde dannet fem år tidligere for å kjempe mot Solvay. Da syndikatet var omorganisert fikk det navnet Deutsche Sodafabriken Karl Wessel og ble den tyske industriens markedsføringsorganisasjon, som ble dominert av Deutsche Solvay. Wessel arbeidet nært sammen med Ernst Solvay og forbedret produksjonsprosessen. I den internasjonale alliansen av Solvayprosessfirma ble markeder utenfor eget land fordelt mellom bedriftene i møte i Brussel der representanter for firmaene deltok.
I sprengstoffindustrien var fordelingen av markeder mer kompleks, for Alfred Nobel var mindre systematisk enn Solvay når han fordelte lisenser. I Tyskland kom den største produsenten av dynamitt - Dynamit AG - raskt til å dominere handelen. I 1884 gikk den sammen med tre andre produsenter for å fastsette pris og produksjon. Neste år dannet de en tettere føderasjon - den tyske union - som fastsatte priser, fordelte fortjeneste og hadde et permanent policystyre og et styre av direktører for å koordinere aktiviteten. I 1886 gikk den tyske union sammen med den britiske Nobel Explosives om å danne Nobel-Dynamite Trust Company. Denne uvanlige internasjonale konsolidering delte fortjeneste og koordinerte aktiviteter i heimemarkedet og forhandlet om verdensmarkedet med ledende amerikanske selskap og med en forening av franske, italienske og spanske sprengstoffprodusenter kjent som den latinske gruppen.
The Trust Company hadde også kontakter med en gruppe av fire selskap som produserte drivladninger for våpen. Midt i 1880-årene hadde det største medlemmet av denne gruppen - Vereinigte Köln-Rottweiler Pulverfabrik - skaffet seg en kontrollerende del i et viktig engelsk selskap, Chillworth Gunpowder Company, Ltd., og utviklet nære forbindelser til den britiske våpenprodusenten Vickers og med den ledende tyske våpenprodusenten Ludwig Loewes Deutsche Waffen-und-Munitions-Fabriken.
I den tyske sprengstoffindustrien ble markedsandeler fastsatt mer gjennom forhandlinger enn gjennom konkurranse. Storbankene hadde ingen stor betydning for å finansiere de største i denne industrien.
Andre materialer. I glass og slipemidler lyktes tyskerne dårligere i å utnytte ny teknologi for volumproduksjon enn i gummi, rayon, syntetiske alkalier og sprengstoff. I både glass og slipemidler opprettet utenlandske bedrifter raskt salgsorganisasjoner i Tyskland. Dette viser den store fordelen det var å etablere seg som den første med vellykket utnyttelse av moderne teknologi. Det ledende selskapet i glass på kontinentet var det franske St. Gobain. Ved århundreskiftet drev det de to eneste betydelige fabrikkene for glassplater i Tyskland.
First movers, amerikansk stil: lett, masseprodusert maskineri
I lett, masseprodusert maskineri kom first movers samtidig i mange land, vanligvis en i hvert land. De som foretok investeringene i produksjonsanlegg, organisasjonsutvikling og markedsføring ekspanderte globalt.
Ludwig Loewe begynte sin karriere med å bygge symaskiner. Loewe var pioner i å ta i bruk det amerikanske produksjonssystemet i Tyskland. Han besøkte USA i 1869 for å lære den nye teknologien og rekrutterte amerikanske ingeniører. Han greide ikke å utfordre Singer i symaskinsproduksjon, og begynte å produsere lette våpen ved å sette dem sammen av utskiftbare, masseproduserte deler. Ludwig Loewe & Co. AG, Berlin ble snart en av Europas ledende militære våpenleverandører. Han opprettet Deutsche Waffen-und-Munitions-Fabriken, og andre deler av Loewe & Co produserte maskinverktøy, og etter midten av 1880-tallet lett elektrisk maskineri og motorer.
Andre tyske firma som først hadde prøvd å konkurrere med Singer i symaskiner gikk deretter over til å produsere f.eks. sykler eller biler. Adam Opel er et kjent eksempel. De to pionerene Pfaff og Dürkoppwerke holdt seg til symaskiner. De forbedret produktet noe og spesialiserte seg på noen markedsnisjer og greide å utvikle lønnsom produksjon.
Innen kontormaskiner var det ingen effektive tyske konkurrenter til National Cash Register, som fullstendig dominerte det tyske markedet etter å ha opprettet en markedsføringsorganisasjon og en fabrikk som monterte maskiner. Også når det gjelder regnemaskiner og skrivemaskiner var de amerikanske produsentene dominerende på det tyske markedet.
I landbruksutstyr greide tyske produsenter seg noe bedre. År 1900 opprettet McCormick Harvesting Machine en egen salgsorganisasjon i Tyskland. Denne salgsorganisasjonen ble den europeiske basen for International Harvester etter at dette selskapet hadde oppstått ved en sammenslutning i 1902.
Den mest vellykkede tyske produsenten av landbruksutstyr var Heinrich Lanz AG. Heinrich Lanz besøkte USA i 1902 for å studere produksjonsprosesser og distribusjon. Først konsentrerte han seg om stasjonære dampdrevne treskemaskiner, og deretter om bevegelige treskemaskiner. Da bensinmotorene kom begynte Heinrich Lanz å bygge traktorer, og utviklet modellen Bulldogg. Heinrich Lanz solgte utstyr i Frankrike, Russland, England og i det sørlige og østlige Europa.
I volumprodusert, standardisert industrielt maskineri var first mover fordelene tydeligst for de som konsentrerte seg om en enkelt produktlinje som krevde høyt spesialisert service. Slik var Otis Elevator uten noen utfordrer i Europa med unntak for det sveitsiske firmaet Schindler. Chandler gir flere eksempler på dette.
Amerikanske produsenter dominerte de fleste standardiserte lettmaskineriindustriene. Likevel ble tyske entreprenører first movers i et lite antall av disse industrier. Accumulatoren-Fabrik (AFA) er et eksempel. Det er også de bedriftene som ble startet av Robert Bosch, Nicolaus August Otto og Carl von Linde. Otto og Bosch var pionerer i utviklingen av eksplosjonsmotoren.
I 1868 grunnla Otto sammen med Eugen Langen Gasmotorenfabrik Deutz for å masseprodusere en liten stasjonær bensinmotor i fabrikken de hadde i Køln. I 1876 perfeksjonerte Otto prototypen til vår tids eksplosjonsmotor og bygde ut fabrikken for å produsere den. De hadde allerede bygd opp et internasjonalt salgsnett, og bygde etterhvert opp fabrikker som monterte motorer i mange land.
I 1902 hadde Robert Bosch perfeksjonert et magnetsystem til en motor som svært raskt ble standard tenningssystem for de eksplosjonsmotorene som ga kraft til kjøretøy som biler og motorsykler. Firmaet Robert Bosch AG ble grunnlagt i 1889. Det hadde 45 ansatte i 1901, mer enn 500 i 1905 og mer enn 4.000 i 1914. Bosch åpnet salgskontor mange steder i Europa og så i USA. Bosch bygde fabrikker i England, Frankrike og USA.
Carl von Linde var en pioner i utvikling av moderne, mekanisk kjølemaskineri på 1880-tallet og i flytende oksygen på 1890-tallet. Lindes Eismachinen ble grunnlagt i 1887 for å produsere en innovativ kjølkompressor for bryggeri, og snart produserte fabrikken kjøleutstyr også for andre industrier og i andre land. I Tyskland og i det sørlige og østlige Europa solgte Linde kjøleutstyr gjennom agenter som hadde enerett til salget i sitt område, som de ikke fikk selge utenfor. Agentene var ansvarlige for levering, installering og oppstart av utstyret. I Frankrike, Storbritannia og USA lisensierte Linde patentet sitt til andre bedrifter, men verken i Frankrike eller i Storbritannia produserte den som fikk lisens produktet. Bare i USA bygde den som fikk lisens en fabrikk som produserte utstyret. I Storbritannia gikk Linde sammen med et britisk firma om å stifte et firma som bygde produksjonsanlegg for kjøleutstyret.
I 1895 utviklet Linde en ny prosess for volumproduksjon av flytende oksygen. Linde opprettet datterselskap i andre land for å utnytte denne oppfinnelsen. Linde ga finansiell hjelp og lisens til datterselskapene mot å overta en betydelig del av aksjene. Han opprettet slike datterselskap i Østerrike, Ungarn, Norge, Sverige, Danmark, Sveits, Storbritannia og USA. Det amerikanske datterselskapet, Linde Air Products, ble senere en del av Union Carbide. Linde prøvde ikke å administrere datterselskapene, men han prøvde å hindre at de trengte inn på hverandres markeder.
Chandler skriver at erfaringen til volumprodusentene og distributørene av lett maskineri i Tyskland viser kostnadsfordelene til stordrift i disse industriene. Den første som kom i gang med produksjon i stor skala i hver industri, uansett om han var tysk eller amerikansk, fortsatte å være leder. Erfaringene fra denne industrien er at det er best å finne ei nisje i markedet og så foreta investeringer og bygge organisasjonen som er nødvendig for å konkurrere.
Erfaringene fra Tyskland i denne industrien viser også at det var svært vanskelig samtidig å prøve å utnytte både fordelene med stort volum og stort produktspekter i disse masseproduksjonsindustriene. Dersom de spredte produksjonen på mange ulike produkt fikk de ikke den produksjonsøkonomien som konkurrenter som konsentrerte seg om bare ei produksjonslinje oppnådde. Og de var ikke i stand til å bygge salgsstyrker etc. for de ulike produktene, men måtte stole på mellommenn i salget. Og nesten alle de tyske produsentene i denne maskinindustrien som hadde satset på et bredt produktspekter kom etter hvert til å konsentrere seg om ei eneste produktlinje.
Det motsatte kunne også være sant. Bedrifter som hadde erfaring i å utnytte stordriftsfordelene i volum var ikke i stand til å ta markedsandeler i industrier der kostfordelen lå i å ha et bredt produktspekter. Erfaringen til Deutsche Niles-Werkzeugmaschinen-Fabrik AG dokumenterer dette. Bedriften ble grunnlagt i 1898 av Ludwig Loewe, AEG og fire banker for å konkurrere med den ledende tyske produsenten av lett maskinverktøy, Ernst Schiess Werkzeugmaschinenfabrik AG, ved å innføre amerikansk produksjonsutstyr og metoder. Det amerikanske selskapet Niles Tool Company fra Ohio bidro med maskindesign og knowhow. Men Schiess, som produserte motorer, pumper, regulatorer og forskjellige maskinverktøy, hadde en sterk organisasjon. Og Nilessatsningen ble en fiasko. Først da denne nye bedriften la om strategien og bare satset på et produkt, luftkompressorer, lyktes den.
I den tyske lettmaskineriindustrien hadde verken bankene eller kartell en betydelig rolle.
Tekstilindustrien var den eneste arbeidsintensive industrien som var representert med mer enn to eller tre bedrifter blant de to hundre største bedriftene i Tyskland i det tjuende århundret. I Tyskland i likhet med i Storbritannia var tekstilindustrien den industrien som hadde flest arbeidstakere, selv om dens betydning stadig ble redusert. Den tyske tekstilindustrien var mer fragmentert enn den amerikanske, og spinning og veving var mindre integrert i fabrikkene. De uintegrerte fabrikkene ble større, og det ble færre av dem. Selv om spinning og veving var mindre integrert i de tyske tekstilindustribedriftene enn i amerikanske tekstilindustribedrifter, hadde de likevel mer organisert samarbeid og koordinasjon enn det som var tilfelle i England. Det var mange kartell i tysk tekstilindustri, og avtaler innen industrien som styrket vertikal integrasjon. Bedrifter som ville unngå kartellrestriksjoner på pris og produksjonsvolum kunne gjøre det ved å ta over bedrifter som arbeidet med andre prosesser i produksjonen av tekstiler eller klær. Slik vertikal integrasjon var mer sjelden i England.
I Tyskland gikk et lite antall av de største tekstilprodusentene inn i markedsføring. Dette kunne være vellykket.
Lenker:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Tyske industribedrifter 1850-1914
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: