Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Gordon A. Craigs bok:
Som om Bismarck ble fjernet som Rikskansler var den konstitusjonelle konflikten fortsatt til stede. Og den fortsatte å være uløst. Stridende interessegrupper gjorde seg også gjeldende, og politikken liknet mer og mer på en alles krig mot alle.
Caprivi håpet at han skulle greie å fjerne den heroiske poseringen i tysk politikk, og oppnå større vilje til samarbeid om praktiske oppgaver. I taler han holdt gjorde han det klart at han ville samarbeide med alle uegennyttige personer, og ikke holde seg til spesielle fraksjoner. Han sa også at han ønsket at ministrene viste initiativ og ansvar og utviklet sin egen politikk, i motsetning til hva som hadde vært tillatt under Bismarck.
Men de politiske partiene ble utålmodige med Caprivi. Arbeiderbevegelsen var ikke tilfreds med de restriksjonene som ble gitt på søndagsarbeid og barnearbeid, som var det reelle inneholdet i keiserens nye arbeiderlovgivning, og Senterpartiet var ikke fornøyd med de løftene de hadde fått om skolepolitikken, og partiene som hadde tilhørt kartellet var redde for at disse løftene var begynnelsen på en mindre konservative politikk, spesielt siden Caprivi privat var en venn av representanter fra det progressive partiet. Caprivi tok handelspolitiske initiativ, og inngikk en serie handelsavtaler med Østerrike, Italia, Belgia og Sveits. Tollen på importert korn ble satt ned i bytte mot reduserte tollsatser på industrivarer. Godseierne øst for Elben var bitre motstandere av dette. De dannet en organisasjon som motarbeidet denne tollreduksjonen, Bund der Landwirte, og dette forbundet oppnådde dominerende innflytelse i det konservative partiet. Caprivi hadde forståelse for liberale tanker, og dette førte til at de reaksjonære mobiliserte og overtok kontrollen i det konservative partiet, under ledelse av Wilhelm von Hammerstein, redaktør for Kreuzzeitung, og den kristensosiale bevegelsen under Stocker. Disse ga alliansen Tivoliprogrammet som var merket av antisemittisme og nasjonalisme.
Innen det var gått seks måneder etter at Caprivi hadde fått gjennom handelsavtalene var det blitt alminnelig misnøye med politikken hans. I de første månedene av 1892 kom Caprivis regjering med et lovforslag for skolene. Den katolske kirka fikk tilbake penger som var blitt konfiskert av Bismarck under den krigen som Bismarck hadde ført mot den katolske kirka. En katolsk munkeorden fikk også lov til å gjenoppta arbeidet i Tyskland og det polske språket ble tatt i bruk i skolene i Posen og i Vest-Preussen og en polakk ble utnevnt som erkebiskop i Posen og Gnesen. Både de konservative, nasjonalliberalerne, de progressive og sosialdemokratene viste sterk motstand mot lovforslaget. Regjeringa ble nødt til å dra lovforslaget tilbake, og dermed ble Senterpartiet, som hadde støttet forslaget, skuffet. Resultatet var at regjeringa kom til å stå fjernere fra alle grupper i Riksdagen.
Caprivi hadde arvet de tradisjonene for sentralisert maktutøvelse fra kanslerembedet, og dette og postene som ministerpresident og utenriksminister i Preussen, som Bismarck hadde skapt, og som Caprivi hadde overtatt. Disse diktatoriske tradisjonene ville Caprivi oppheve, og han prøvde å innføre et mer kollegialt styre i regjeringa, og sa i 1892 fra seg stillinga som ministerpresident i Preussen, og to år senere sa han fra seg stillinga som utenriksminister i Preussen. Resultatet var uenighet og indre strider om kompetanse og om hvem som skulle være initiativtaker til lovgivning. Da de prøyssiske ministrene fikk den friheten som Bismarck hadde nektet dem mistet han styringa over dem, og noen av dem begynte å intrigere mot ham. Blant disse var Johannes von Miquel, som var finansminister og svært dyktig, og som reformerte det prøyssiske skattesystemet og hadde innført gradert inntektsskatt i 1891. Men han var også en mann som satte pris på politiske manipulasjoner og manøvrer og intriger. Miquel pleide kontakt med Caprivis reaksjonære fiender.
Caprivi mistet altså kontrollen, først og fremst til reaksjonære prøyssere, og rundt midten av 1892 var regjeringas autoritet sterkt skadelidende. Men det var ingen andre som stod fram som naturlig arvtaker, kanskje med unntak for gamle Bismarck, og ingen av intrigemakerne ville ha ham tilbake, for han hadde nok vært i stand til og villig til å kneble dem. Men flere framstående personer arbeidet for at Bismarck skulle vende tilbake til sine gamle maktposisjoner. Keiseren kontaktet Bismarckene, og gratulerte Herbert med giftemål, som skulle finne sted i Wien. Gamle Bismarck skulle være tilstede, og skulle også besøke hovedstedene i Saksen og Bayern.
Denne reisen til Bismarckene kunne bli en hyldningsferd for Bismarck, og dette ville både Caprivi og de som intrigerte mot Caprivi unngå, siden de ikke ønsket Bismarck tilbake. De fortalte keiseren at dersom dette skjedde ville denne hyllingen ramme keiseren og være en skarp kritikk av at keiseren hadde fått Bismarck til å gå av. Derfor ga keiseren beskjed om at Bismarck ikke skulle motta noen offentlig oppmerksomhet under reisen.
Da Bismarck ble klar over dette erklærte han krig mot regimet. Han angrep dets politikk så voldsomt at det ikke var mulig å oppnå noen forsoning mellom Bismarck og keiseren. Men dette var ikke til hjelp for Caprivi, siden brev han hadde skrevet til den tyske ambassaden i Wien der han ba om at Bismarck ikke ble invitert ble offentliggjort, og dette skadet Caprivi.
Etter at ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Russland ikke ble fornyet hadde hæren planlagt for en tofrontskrig, og dette krevde større militære styrker. I 1892 regnet Waldersees etterfølger som generalstabssjef, Alfred von Schlieffen, med at Tysklands viktigste motstandere hadde nesten dobbelt så mange soldater som Tyskland hadde. Han ba om at alle som kunne trenes opp til å være soldater ble trent opp til militær tjeneste. Caprivi var tilbøyelig til å være enig, men han var klar over at Riksdagen kunne motsette seg dette. Han skrev at for å få oppslutning i Riksdagen om ei betydelig militær opprustning måtte man trolig gå med på et Riksdagen fikk behandle de militære bevilgningene og hærordninga hvert år. Etter å ha konsultert krigsministeren, general Hans von Kaltenborn-Stachau, bestemte Caprivi at for å få de nødvendige bevilgningene vedtatt i Riksdagen måtte den bli tilbudt å få debattere hærens styrke hvert femte i stedenfor hvert sjuende år.
Keiser Wilhelm II ble opphisset over rapporter om fransk militær styrke, og krevde økt tysk opprustning. Caprivi gikk inn for at militærtjenesten skulle reduseres fra tre til to år for infanterister, mot at det ble så mange flere av dem at hæren ble økt med 77.500 mann. Dette ville i utgangspunktet keiseren slett ikke gi sin tilslutning til. Men Caprivi greide å få sitt forslag gjennom både hos keiseren og i 1893 i Riksdagen, selv om det slett ikke var lett. Men for å greie dette måtte han oppløse Riksdagen og skrive ut nyvalg, og han måtte komme med innrømmelser overfor opposisjonen.
Verken keiseren eller hærens ledelse var fornøyd. De mente at Caprivi ikke verdsatte hæren høgt nok. Caprivi hadde vært villig til å inngå kompromiss med Riksdagen om hæren, og dette mente hærens ledelse var utillatelig. Keiseren var enig i den militære kritikken av Caprivi.
Keiseren ble en stadig sterkere motstander av Riksdagen. Han ville "jage den halvgale Riksdagen til djevelen." Valget i 1893 hadde ikke styrket regjeringa. Selv om de progressive hadde gått tilbake, hadde sosialdemokratene fått 300.000 flere stemmer. Keiserens plan om å utrydde sosialismen med snillhet hadde ikke virket. Keiseren begynte å akseptere Bismarcks plan om et statskupp, men Caprivi var motstander av dette. Men mange andre mennesker støttet tanken på å gjøre statskupp, både i det militære hovedkvarteret og i det prøyssiske statsministeriet.
I 1894 ville Botho von Eulenburg legge fram et lovforslag i Riksdagen for å bekjempe revolusjonære tendenser. Lovforslaget ville være rettet mot både sosialister og fagforeninger og anarkister, og var mer ekstremt enn Bismarcks antisosialistiske lovgivning. Eulenburg gikk ut fra at Riksdagen ville motsette seg lovforslaget, og da ville tida være inne til å foreta statskupp, der Riksdagen ble fjernet for godt, eller i det minste ble fratatt all innflytelse. Statskuppet ville føre til at også Caprivi måtte fjernes. De reaksjonære junkerne førte en kampanje mot Caprivi siden han i handelsavtalen med Russland hadde tillatt at tollen på korn ble satt ned fra 50% til 30%. Denne avtalen var blitt vedtatt av Riksdagen. Den kampanjen som det reaksjonære føydalaristokratiet i Preussen førte mot Caprivi hadde støtte både i regjeringa, for eksempel hos ministerpresidenten og hos Johannes Miquel, og ved hoffet.
Caprivi angrep Eulenburgs plan om å begå statskupp i det prøyssiske statsministeriet, og de som hadde gått inn for statskupp forandret oppfatning. De sørtyske statene bad Caprivi om å styrke sin stilling ved også å ta opp stillinga som prøyssisk ministerpresident. Men Caprivi var trett av alle snikskytterne og alle intrigene og de reaksjonære prøyssiske junkerne. Og han ville ikke arbeide under en slik person som Wilhelm II, som skiftet mening hver dag, og aldri satte seg grundig i noen sak, og var så inkonsistent at det umulig å forholde seg saklig til ham. I oktober sa Caprivi derfor opp sin stilling på en måte som tvang Botho von Eulenburg ut av toppolitikken.
Keiseren valgte som etterfølger til Caprivi fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingfürst. Keiseren ønsket en mann uten sterke oppfatninger som kansler. Den nye kansleren hadde hatt en lang og ærerik karriere i tysk politikk. I 1860-årene hadde han vært politiker i Bayern, og bidratt sterkt til å redusere motstanden mot at de sørlige områdene sluttet seg til det nye tyske imperiet. Hohenlohe var en gammel mann da han ble rikskansler, eldre enn Bismarck hadde vært da han måtte forlate stillinga. Hohenlohe hadde ingen svært sterk selvtillit, men var høgt respektert. Keiseren valgt ham ut som rikskansler fordi han gikk ut fra at det ville være lettere å behandle Hohenlohe enn det hadde vært å behandle hans forgjengere. Men Hohenlohe var en sta mann som ikke ville gjøre noe som han slett ikke ønsket å gjøre. Og dette var en fordel for Tyskland, for det forhindret at noen av de mest vanvittige planene til keiseren ble iverksatt. Hohenlohe var ingen leder, men han søkte å unngå katastrofen. De indre stridighetene og alle palassintrigene fortsatte, og var så sterke at alle fornuftige politiske initiativ ble umulige.
Den nye regjeringa manglet energi og evne til å utforme en politikk. I det prøyssiske handelsministeriet var det en gruppe embetsmenn som ville utforme en ny sosiallovgivning som skulle gi arbeiderklassen flere rettigheter og integrere den bedre i samfunnet gjennom rett til deltakelse i lokale styrer og verv. Disse tankene ble støttet i Senterpartiet, men den herskende tenkning var den som industrilederen Stumm-Halberg sto for, der man mente at enhver organisering av arbeidere undergravde samfunnsordenen, og Waldersees som mente at militær aksjon var svaret på krav fra arbeidere.
Hohenlohes styre var preget av mange forsøk på å bekjempe sosialdemokratene, gjennom lover og ved trusler, og keiseren deltok i alt dette, til Hohenlohes misnøye. Stumm-Halberg gikk inn for at sosialdemokrater skulle miste stemmeretten og at sosialdemokratenes ledere skulle bli fengslet eller sendt i eksil. Hoffet og de konservative sluttet seg til dette. Waldersee merket seg at han ble sett på som en mann som kunne gjennomføre statskuppet.
Men Hohenlohe motsatte seg statskupp, og gjorde det klart at han ville ikke delta i det. Likevel sendte han Eulenburgs antisosialistiske lovforslag til Riksdagen, der det endte med at det ble nedstemt.
Keiseren ville ikke akseptere dette nederlaget som endelig, og ville fortsette kampen mot de samfunnsundergravende kreftene. I månedene som fulgte kom keiseren med mange forslag om aksjon mot sosialistene. I august 1895 ba keiseren om en lov som skulle forby at sosialdemokratene avholdt møter. Dette gikk ikke gjennom takket være Hohenlohe. Keiseren ville svekke sosialistenes stemmerett, men forslaget møtte så sterk motstand i Riksdagen at det ikke gikk gjennom. Så prøvde keiseren å begrense fagforeningenes aktivitet. Dette ble kjent, og vidt kritisert offentlig.
Keiserens mange forslag til antisosialistisk lovgivning ble ikke vedtatt av Riksdagen. Keiserens offentlige uttalelser i denne forbindelsen var voldsomme, overdrevne og svært hatske. Mange mente at de undergravde myndighetenes autoritet. Holstein skrev i 1896 at "keiserens oppførsel kan bare forklares patologisk".
Virkningen av keiserens voldsomme og hatske angrep på arbeiderklassen var at den ble bitter på keiseren. Keiseren greide ikke å skremme Riksdagen til å vedta en antisosialistisk lovgivning. Men disse forsøkene splittet samfunnet.
Sosialdemokratenes framgang ved valget i 1890, til 1.472.000 stemmer og 35 plasser i Riksdagen, oppmuntret dem til å satse mer på videre framgang i det parlamentariske arbeidet. De moderate tendensene ble styrket og interessen for det parlamentariske arbeidet ble økt blant sosialdemokratene. Bebel var selv en optimistisk marxist som var opptatt av å styrke partiets posisjon, og som ikke ønsket unødvendige konflikter med staten.
Det var opposisjon innen partiet. En gruppe som ble kalt for Die Jungen var utålmodige og ville ha mer handling. Andre ønsket en mer evolusjonær utvikling. I en tale 1. juni 1891 i München sa Georg Vollmar, leder for sosialdemokratene i Bayern, at partiet burde arbeide for å skape forbedringer for arbeiderne av økonomisk og politisk natur med utgangspunkt i det bestående samfunnet. I tillegg til de langsiktige mål må man arbeide for å fylle folkets mest umiddelbare behov, og dette er det viktigste, sa Georg Vollmar, ikke bare fordi det er av stor propagandaverdi og samler massene om partiet, men også fordi denne gradvis prosessen, denne gradvise sosialisering, er en metode som gradvis forandrer samfunnet. Arbeiderne skulle se på seg selv som en del av samfunnet, som tyskere, og ikke som utenforstående.
Vollmars tale var det grunnleggende manifestet for det som kom til å bli kalt for revisjonisme. Den utfordret partiet til å bli et praktisk redskap for demokratiske reformer. Politikere på høyresiden fryktet dette, som Johannes Miquel. Han kalte Vollmar for den farligste motstander som den bestående orden hadde. Eduard Bernstein utarbeidet Vollmars synspunkter videre. Sosialdemokratenes makt lå i det store antallet medlemmer, og disse var patriotiske og ville ikke kjempe mot staten dersom de ikke ble tvunget til dette av statens angrep på sosialdemokratene. De hadde oppdaget at det var mulig å forbedre systemet gjennom samarbeid, slik det foregikk i det sørlige og sentrale Tyskland, og som fagforeningene greide det mange steder.
Fagforeningene hadde fra først av bare blitt sett på som mindre viktige organisasjoner for opplæring av arbeidere. Dette forandret seg gjennom 1890-årene da medlemsskapet i fagbevegelsen økte sterkt. I 1890 hadde fagbevegelsen opprettet en ny sentralorganisasjon under ledelse av Carl Legien, en realpolitiker som så livet sitt å stå i arbeiderklassens tjeneste. Fagforeningene gjorde det klart at de ville ikke finne seg i Bebels og Liebknechts likegyldighet overfor fagbevegelsen, og partipressens nedlatende holdning og partiledelsens antakelse om at den hadde rett til å lede fagbevegelsen, og at den skulle være underordnet partiet. Det ergret fagforeningslederne at partiet prøvde å få fagbevegelsen til å oppgi å opparbeide fond som skulle hjelpe arbeidere som ble arbeidsløse og å oppgi å få rett til kollektive forhandlinger. Fagforeningslederne var vanligvis praktiske personer som visste hva de ville. Fagforeningslederne var opptatt av det praktiske arbeidet for å forsvare medlemmene og forbedre deres forhold, og brydde seg mindre om å arbeide for revolusjon. Denne måten å se tingene på innførte de etter hvert også i det sosialdemokratiske partiet. I 1905 og i 1906 tvang de partiet til å slutte å agitere for generalstreik.
I 1890-årene var fagbevegelsen den sterkeste av de kreftene som forandret det sosialdemokratiske partiet til et reformistisk parti. Fagforeningslederne var i stand til å oppnå avtaler med industrien og forretningslivet om deltakelse i diverse styrer og råd som behandlet alle mulige saker som var av betydning for fagforeningenes medlemmer. Sosialistiske representanter samarbeidet med representanter fra middelklassepartiene i bystyrer og provinsforsamlinger, og viste at de på denne måten var i stand til å oppnå resultat. I Baden gikk sosialistene og de liberale i Landdagen sammen i en effektiv koalisjon. Likevel fortsatte de herskende kretser i Tyskland å forfølge sosialdemokratene og behandle dem som landets fiender. De konservative så at samarbeid med sosialdemokratene førte til mer demokratiske og likestilte forhold, og dette tålte ikke de konservative.
Theodor Fontane skrev i 1896:
"Alt som er interessant finnes hos fjerdestanden. De borgerlige er fryktsomme, og aristokratiet og de geistlige er gammeldagse, alltid det samme gamle stoffet. Det nye, den bedre verden begynner med fjerde standen. Man ville være i stand til å si det selv når vi bare snakker om aspirasjoner og eksperimenter. Men det er ikke slik det er. Det arbeiderne tenker, sier, og skriver har i virkeligheten overtatt tenkningen, snakkingen og skrivingen til den gamle herskende klassen; det er alt mer ekte, mer sant, mer fullt av liv. Arbeiderne har angrepet alt på en ny måte; de har ikke bare nye mål, men nye metoder å nærme seg ting på."
Herskerne fryktet det Fontane beundret. Derfor neglisjerte herskerne muligheten til å tilpasse seg og tingene til arbeiderklassen. Og de overdrev mulighetene til konflikt. Den største feilen til Hohenlohes regjering var at den ikke forsøkte, eller undersøkte, mulighetene for å tilpasse seg til, eller innlede samarbeid med, sosialdemokratene. Men den lot angrepene mot arbeiderklassen og dens representanter fortsette, og greidde ikke å avholde keiseren fra å delta i disse angrepene. Monarken gikk stadig ut offentlig og stemplet millioner av mennesker som upålitelige og mulige forrædere, femte kolonister.
Det er tvilsomt om Hohenlohe hadde noen forståelse for dette. Som en stor herre var det ikke mulig for ham å forestille seg at de lavere klassene skulle delta i styret av landet. Og han hadde ikke tid til å tenke over saken. Han var opptatt med mange saker, og med stadig nye uoverveide utbrudd, uttalelser og initiativ fra keiseren. Og med konfliktene mellom sivile og militære.
En slik konflikt var striden om militære domstoler. Hohenlohes krigsminister Walter Bronsart von Schellendorf tok på seg å reformere militære lover fra 1845. Militære rettssaker skulle vanligvis kunne foregå for åpne dører. I mange europeiske land var dette tilfelle, og Riksdagen hadde ved flere anledninger (i 1870, 1889, 1892 og 1894) krevd dette. I Bayern hadde militære rettssaker foregått for åpne dører siden i 1869. Men keiseren var fullstendig mot dette. Det ville være et angrep på hans kongelige verdighet, og han sa at han ville ikke være i stand til å se bestefar sin i øynene når han kom til himmelen dersom han tillot at militære rettssaker skulle kunne foregå for åpne dører. Sjefen for militærkabinettet sa at militærvesenet måtte være isolert fra resten av samfunnet og kunne ikke tillate innsyn fra sivilt hold. Det gikk tre år med stadige kamper og regjeringskriser før saken ble løst. Blant andre måtte en krigsminister og en utenriksminister gå av. I desember 1898 ble reformen akseptert, først og fremst fordi den var presset gjennom av sosialdemokratene, de progressive og Senterpartiet, som i 1897 hadde vist sin fasthet ved å tvinge gjennom et kutt på 12 millioner riksmark i regjeringas flåtebudsjett og ved å angripe keiserens personlige regime og innflytelsen til uansvarlige agenter.
Hohenlohe kreditt var på denne tida oppbrukt. Selv om han hadde greid å bremse eller hindre noen av keiserens mest vanvittige påfunn, hadde han ikke selv stått for noen prinsipiell politikk. Det var mye som han burde ha gjort som han ikke hadde gjort. Hohenlohe gikk av som rikskansler i 1900.
Den nye rikskansleren var Bernhard von Bülow. Han hadde begynt i diplomatiet i 1873. I 1897 ble han utenriksminister, og i 1900 rikskansler.
Keiser Wilhelm II hadde store forhåpninger til Bülow. Han greide å beholde keiserens tillit i mange år framover, og han la ned mye arbeid for å greie dette. Han smigret gjerne keiseren, og appellerte til keiserens dårlige sider, som hans fantasifullhet og mangel på virkelighetskontakt. Han kritiserte aldri keiserens ville og skiftende innfall. Dermed bidro han til at keiseren kunne fortsette å overvurdere sin innsikt og sine evner.
Men Bülow var for realistisk til bare å holde seg til den gamle reaksjonære politikken. Han prøvde ikke å stoppe sosialdemokratene ved å bruke makt mot dem. Bülow ville bygge en union mellom de agrare og de industrielle lederne som han håpet skulle bli sterk nok til å dominere Riksdagen. Det ble kalt for Sammlungspolitik. Bismarck hadde også i sin tid gått inn for en slik politikk.
Han satte også i gang en storstilt utenrikspolitikk, med oppbygging av store marineenheter. Han håpet at den storstilte utenrikspolitikken skulle bidra til å samle Tyskland innenlands. Ytre konflikter og tilsynelatende storhet skulle skape indre enhet.
Denne politikken var risikofylt. Dette gjelder spesielt for utenrikspolitikken, som måtte føre til sammenstøt med England og Russland. De første tiltak i Sammlungspolitiken kom med et tillegg til marineloven i 1900 og en ny tollov i 1902. Grunnen til at landbruksinteressene støttet den nye flåteloven var at de hatet England, siden England representerte det industrialiserte samfunnet. Flåtebyggingsprogrammet ville tjene storindustrien. I 1897 begynte Miquel forhandlinger mellom Centralverband der deutscher Industrieller og Bund der Landwirte. Det førte til private avtaler som regjeringa brukte i lovforslag. Og til slutt førte dette fram til den nye tolloven i 1902. Den økte korntollen så sterkt at russisk korn ble så og si utelukket fra det tyske kornmarkedet.
Det føderale skattesystemet, slik det var trukket opp i konstitusjonen og dens tillegg fra 1870, trengte å reformeres. De føderale finansene var avhengig av indirekte skatter og av bidrag fra de enkelte statene. De føderale utgiftene økte svært sterkt på grunn av den sterke militære oppbygginga, og etter 1903 økte underskuddene. Finansene kom til å gi Bülow hans vanskeligste problem, selv om han prøvde å unngå å innrømme dette.
Den nye tolloven var svært upopulær, siden den gjorde mat mye dyrere. Og ved valget i 1903 begynte Bülows vanskeligheter. Sosialdemokratene ledet kampen mot den nye tolloven, som gjorde brødkorn mye dyrere. Sosialdemokratene vant 25 nye plasser, og de venstreliberale partiene som hadde unnlatt å stemme da loven ble vedtatt mistet 13 plasser, og begge de konservative partiene mistet mandater. Dette var en venstredreining som ga Senterpartiet en dominerende stilling. Senterpartiet hadde nektet å være med i valgalliansen til fordel for de agrare interessene.
Bülow gikk ikke inn for å oppnå skatteskjerpelser, selv om det var nødvendig med de økende underskuddene på statsbudsjettet. Motstanden mot økte skatter var for stor. Skattesystemet ble ikke endret. Og de føderale myndighetenes gjeldsbyrde bare økte. I 1905 begynte Bülow å synes at situasjonen var kritisk. Stadige låneopptak som ikke ble nedbetalt hadde blitt regjeringas løsning. Senterpartiet og partiene til venstre motsatte seg skatteøkninger som ville måtte betales av folk flest, og de konservative partiene motsatte seg skatteøkninger som ville ramme de rike.
Senterpartiet hadde blitt dominerende i regjeringskoalisjonen. Senterpartiet førte en ganske uavhengig politikk som irriterte de konservative partiene og de nasjonalliberale, som også var med i regjeringskoalisjonen. I 1905 hadde Senterpartiet gått sammen med sosialdemokratene om å stryke økte bevilgninger til kavaleriet fra det militære budsjettet. Og samme år hadde Senterpartiets nye stjerne Matthias Erzberger begynt å publisere en serie rapporter fra de tyske koloniene som anklaget myndighetene for inkompetanse, brutalitet og ettergivenhet overfor mektige finansinteresser, spesielt noen tyske rederi som kunne kreve uhørte fraktrater fra de tyske myndighetene. Bülow begynte å planlegge en ny regjeringskoalisjon uten Senterpartiet.
Under valgkampanjen i 1907 var Bülow dyktig. Og han greide å danne en ny regjeringskoalisjon uten Senterpartiet, selv om Senterpartiet forble det største partiet i Riksdagen. Men mellom Bülow og Senterpartiet hadde det oppstått et varig fiendskap. Det hadde blitt utsatt for voldsomme angrep fra regjeringshold under valgkampanjen.
Men den nye regjeringsalliansen sprikte mye, siden både de konservative og de progressive var medlemmer av den. De progressive gjorde det klart at de ville ha liberalisert skolene og foreningslovene og forandret det valgsystemet som var basert på inndeling av velgerne i tre klasser, der velgernes stemmer veide svært ulikt. Spesielt det siste motsatte de konservative seg.
Og de føderale finansene fortsatte å forverre seg. Bülow fikk vite fra finansdepartementet at det var nødvendig med økte skatter på 380.000.000 riksmark fra konsumpsjonsavgifter og 25.000.000 riksmark mer som bidrag fra de enkelte statene og 92.000.000 mer i arveavgift. Dette ville bli vanskelig. Derfor innledet Bülow med en propagandakampanje for å legge press på partiene og enkeltstatene. Han ga beskjed om at den måtte legges opp slik at det framgikk at økte skatter gjaldt et være eller ikke være. Og det var et være eller ikke være både for Bülow og for de føderale myndighetenes politikk.
Men Bülows taktikk slo feil. De agrare interessene brydde seg som vanlig ikke om den offentlige opinionen. De konservative og Bund der Landwirte ble i september 1908 enige om å motsette seg alle forsøk på å innføre beskatning av eiendom eller inntekt, eller utvidelser av arveavgiften. Det var klart at dersom rikskansleren ikke var i stand til å overtale de konservative ville regjeringskoalisjonen kunne gå i oppløsning.
Senterpartiet som så den vanskelige situasjonen Bülow var i ville utnytte den. De kom med et forslag som gikk ut på at mobil kapital, som aksjer og bankinnskudd, måtte planlegges skattlagt. De mente at arveavgift kunne slå urettferdig ut, og motsatte seg økning av arveavgiften. Dette stod de sammen med de konservative om, og mot Bülow.
Bülows posisjon som rikskansler var avhengig av hans goodwill hos keiseren, og ikke av Riksdagen. Men Bülow var i november 1908 i ferd med å undergrave denne goodwillen. Keiseren hadde kommet med et intervju til Daily Telegraph i London der han kommenterte utenrikssaker på en måte som var intendert å skade forholdet til både England og Russland. Dette skapte reaksjoner på et tidspunkt da mange var lei av keiserens uansvarlige opptreden. Alle partiene i Riksdagen gikk inn for at det ble lagt restriksjoner på keiserens politiske aktivitet. Men for en gangs skyld hadde keiseren ikke handlet ukonstitusjonelt. Før intervjuet ble tillatt publisert hadde keiseren sendt en kopi av det til Bülow og bedt om hans tilslutning til publisering. Men Bülow hadde unnlatt å lese intervjuet.
Dette innrømmet ikke Bülow i Riksdagen. Men han fikk keiseren til å love at han i framtida skulle gå fram på riktige konstitusjonelle måter. Etter dette var det tidligere så gode forholdet mellom keiseren og Bülow ikke så godt lenger. Her hadde Riksdagen hatt mulighet til å tvinge innrømmelser og større ansvarlighet overfor Riksdagen fra både keiser og kansler, men muligheten ble dårlig utnyttet. En grunn til dette var at de politiske partiene var blitt til økonomiske interessegrupper, og var ikke lenger nasjonale politiske parti. De tenkte ikke på en overordnet og prinsipiell politikk.
Forholdet mellom keiseren og Bülow var blitt slik at dersom Bülow skulle få en majoritet i Riksdagen mot seg, ville keiseren be Bülow om å gå. Og de konservative ville ha Bülow bort. 24. mars 1909 erklærte de at det finansielle spørsmålet ikke egnet seg for behandling innenfor de politiske blokkene i Riksdagen. Dermed sa de at Bülows parlamentariske allianse var opphørt. Dette oppfattet ikke Bülow med en gang, og prøvde å fortsette som rikskansler i tre måneder til. I løpet av denne tida mistet Bülow kontrollen med forhandlingene om finansene, og denne kontrollen ble overtatt av Senterpartiet og de konservative. Og disse dominerte så fullstendig at de andre partiene i mai trakk seg fra komitearbeidet med skatteforslagene. Det ble lagt skatt på mobil kapital og på gevinst ved salg av jordeiendommer. Bülow ville ikke forbindes med den nye skatteloven, og trakk seg tilbake fra det offentlige liv.
Bülow ble i stand til å bestemme hvem som skulle være hans etterfølger. Det ble Theobald von Bethmann Hollweg. Keiseren hadde vurdert flere kandidater først, men ble stående ved Hollweg som var blitt fremmet som kandidat av Bülow. Da valget var gjort var keiseren godt fornøyd med det. Bülow sa at Bethmann Hollweg ville greie innenrikspolitikken fint, og bringe Senterpartiet inn i varmen og holde venstrepartiene i sjakk, og gå godt overens med de konservative, men utenrikspolitikk hadde han ikke forstand på. Og til det svarte keiseren at utenrikspolitikken skulle han ta seg av.
Bethmann Hollweg hadde alle de beste og verste egenskapene til en prøyssisk byråkrat. Han var energisk og nøyaktig og en dyktig forhandler, og modig og en mann av ære i krisetider. Men han manglet kreativt talent og var for trangsynt, og han hadde ikke kjennskap til utenrikspolitikk. Han så at det politiske systemet trengte reformer, men han var for konservativ til å gå inn for parlamentarisme. Etter at Bülows blokk gikk i oppløsning svingte Riksdagen til venstre, og Bethmann Hollweg var for konservativ til å finne støtte fra en majoritet i den, og han støttet seg derfor på krefter utenfor Riksdagen, som hæren, hoffet og byråkratiet. En følge av dette var at militariseringa av samfunnet fortsatte.
Bethmann Hollweg ønsket ikke å bidra til fortsatt militarisering av samfunnet. Han ville rette oppmerksomhet og innsats mot andre oppgaver som tok sikte på å minke splittelsen i samfunnet. Men dette ville ikke bli lett. Statens finansielle krise ga lite handlingsrom. I 1910 foreslo Hollweg reformer av den prøyssiske valgloven som skulle gjøre den mindre plutokratisk og innføre direkte valg. Reformforslagene fikk liten støtte fra de nasjonalliberale, som syntes forslaget var for beskjedent, og ingen støtte fra de konservative som ikke ønsket reformer. I mai 1910 trakk derfor Hollweg forslaget tilbake. Og på samme måte gikk det med andre reformforslag Bethmann Hollweg kom med, de møtte voldsom motstand fra de konservative, men var for beskjedne til å få støtte fra politiske parti til venstre for de konservative.
Bethmann Hollweg greide altså ikke å opprette samarbeid med noen gruppe i Riksdagen. Og snart ville han og Riksdagen stå overfor de elendige statsfinansene igjen. Hollweg var klar over at det var nødvendig å innføre nye skatter dersom staten skulle kunne fortsette å fungere. I mellomtida bestemt Hollweg seg for at de vedtatte budsjettene måtte holdes uten overskridelser. Dette stod han svært fast på, og selv da både keiseren og den offentlige opinionen presset på for videre opprustning etter Marokkokrisen i 1911 nektet Hollweg å bruke mer penger på militærvesenet, og lederen for finansdepartementet, Adolf Wermuth, støttet Hollweg og sa at han ville gå av dersom det ble vedtatt økte militære utgifter uten dekning. Økte utgifter måtte inngå i en omfattende plan.
Valgkampen før valget i 1912 ble dominert av konservative angrep på Bethmann Hollweg fordi han ikke hadde gått mer aggressivt til verks utenrikspolitisk i forbindelse med Marokkokrisen, og av sosialdemokratiske angrep på toll og skattepolitikken, siden matvarer var blitt dyre. Hollweg var nødt til å ta fullstendig avstand fra de konservative. Riksdagsvalget førte til ei venstredreining, og Sosialdemokratene ble det største partiet i Riksdag, med 110 plasser, og Senterpartiet ble nest størst med 91 plasser. De konservative fikk 43 plasser, Rikspartiet 14 plasser, de nasjonalliberale 45 og de progressive 42 plasser. Størst framgang hadde sosialdemokratene, og minste prosentvis tilbakegang hadde Senterpartiet og de progressive.
En flertallskoalisjon i Riksdagen ville ha krevd blant annet et samarbeid mellom sosialdemokratene og de nasjonalliberale, men det var alt for stor politisk avstand mellom høyre siden blant de nasjonalliberale og venstresiden hos sosialdemokratene til at dette var mulig. Hollweg kunne derfor vanskelig styre i samarbeid med Riksdagen, siden han ikke var tvunget til å gjøre det. Han prøvde heller å heve seg over politikken, og støttet seg til hæren, hoffet og byråkratiet.
Den sterke veksten til sosialdemokratene skapte panikk blant de militære, hos hoffet og blant byråkratene. De fryktet at landet stod overfor en demokratisering, og dette ville de for alt unngå - de foretrakk gjerne heller et militærdiktatur, selv om verken kansleren eller keiseren hadde planer om statskupp i denne tida. Hollweg var tvertimot en moderat mann, og keiseren fulgte ofte hans råd i innenrikspolitikken. Derfor ble Bethmann Hollweg avskydd av mange på høyresida, som intrigerte mot ham.
Bethmann Hollweg ble tvunget til å oppgi prinsippet om at det ikke skulle være utgifter uten dekning. De militære ønsket uhemmet opprustning, også for å kunne møte sosialdemokratene med våpen innenlands. Hollweg hadde sammen med Adolf Wermuth med mye slit greid å utsette de storstilte planene om flåteopprustning som admiral Tirpitz hadde lagt fram. Men Hollweg måtte finne 100 millioner riksmark til for å dekke økt opprustning, og Wermuth sa at for å greie dette var det nødvendig å innføre en ny arveavgift. Bethmann Hollweg innledet forhandlinger for å kunne innføre denne arveavgiften. Men han møtte sterk motstand fra det prøyssiske statsministeriet, der økonomiminister Schorlemer sa at Wermuths plan kunne legge skatteskruen i hendene til demokratiske elementer i Riksdagen, og dette ville forbitre den lojale og monarkisk innstilte delen av befolkninga. Også andre konservative ministre tok det samme standpunktet. Tirpitz og keiseren presset på for å få mer penger til militær opprustning, og Hollweg slo fra seg tanken om en ny arveavgift, og økte avgiftene på alkohol, og brukte penger som var tiltenkt å skulle nedbetale gjeld til økt militær opprustning. Dette var mer enn Adolf Wermuth fant seg i, og han sa opp med avsky for den uansvarlige politikken som ble ført.
Etter at Wermuth hadde trukket seg tilbake skrev han en artikkel der han pekte på at i de siste årene hadde keiserdømmets finansielle politikk blitt fullstendig militarisert, og at alle forsøk på å skape en sunn finanspolitikk hadde blitt nedkjempet. Alle økte utgifter gikk til militærvesenet, og det krevde bare enda mer penger.
Hærens overkommando hadde vært beskjeden i sine krav de siste tjue årene sammenliknet med flåtens overkommando. I krigsministeriet hadde både von Gossler (1896-1903) og von Einem (1903-9) motsatte seg krav om utvidelser av hærens styrke i fredstid, siden de mente at kvalitet var viktigere enn kvantitet, og siden de var fornøyde med at hæren var sterk nok til å møte en hver utfordring, og siden utvidelse ville gjøre offiserskorpset mindre homogent og mindre politisk pålitelig. De la liten vekt på generalstabens klager over at hæren ikke kunne utføre dens planer for krigstids operasjoner.
Men økte internasjonale spenninger etter 1911 førte til at den nye krigsministeren, von Heeringen (1909-11) var mer mottakelig for krav om oppbygging av hæren, som nå kom fra oberst Erich Ludendorff, leder for mobiliseringsseksjonen, og fra oktober i 1912 Moltkes nærmeste rådgiver. Den yngre Moltke var leder for generalstaben fra 1906, da han hadde etterfulgt Schlieffen, som hadde vært generalstabssjef fra 1891 til 1906. Hele tiden fra 1910 hevdet Ludendorff at Tyskland var svært truet av angrep fra utlandet. Fiendene var så sterke, hevdet han, at det var nødvendig å kunne sette hele den befolkninga som var i stand til å bære våpen inn som soldater.
Militærbudsjettet av 1912 økte hæren med 29.000 mann, og introduserte tekniske forbedringer. Men Ludendorff krevde at hæren i løpet av to år måtte økes med hele 300.000 mann. Moltke ble alarmert av dette da han ble klar over at Ludendorff faktisk ønsket disse store økningene umiddelbart. Da Ludendorff nektet å revurdere sine ønsker ble han overført til en regimentkommando. Det betydde slett ikke at Moltke var fornøyd med hærens størrelse. Han ba om den største økning av hæren noen gang, en økning av hærens styrke i fredstid på 117.000 mann og 19.000 offiserer. Og i oktober 1913 ble den største opprustning som var vedtatt noen gang i fredstid vedtatt av Riksdagen.
Bethmann Hollweg ble sjokkert over disse kravene. Han skrev at flåtepolitikken skaffet Tyskland fiender overalt, men han prøvde likevel å skaffe penger til disse enorme kravene om militær opprustning. På grunn av den spente utenrikspolitiske situasjonen ble det økte militærbudsjettet vedtatt av Riksdagen. Bethmann fikk gjennom en lov som ga de føderale myndighetene rett til å skattlegge verdistigning på land som ble arvet. Det var første gang at en viktig finanspolitisk lov ble vedtatt på tross av motstand fra de konservative, og første gang at de føderale myndighetene fikk lov til å foreta direkte beskatning.
Sosialdemokratene stemte for denne loven, som bare hadde til formål å skaffe til veie midler til militær opprustning, til tross for deres lange tradisjon med motstand mot militære bevilgninger. De sa at det viktige prinsippet som de støttet var retten for de føderale myndighetene til å foreta direkte beskatning av eiendom, og dette var viktigere enn å nedkjempe den militære styrkeoppbyggingen. Men arbeiderklassen var begynte å bli merket av den nasjonalistiske krigspropagandaen og glorifiseringen av hæren som ble ført fra de etablerte kreftene. Likevel var det en svært sterk skepsis overfor militærvesenet til stede i Riksdagen. Og denne skepsisen kunne få Riksdagens flertall til å reagere sterkt mot militære overgrep, men siden Tyskland manglet et parlamentarisk styresett trengte ikke disse reaksjonene få noen konsekvenser.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1890-1914
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: