Skrevet av Tor Førde.
Dette kapitlet bygger på Gordon A. Craigs bok:
Keiser Wilhelm II og hans ministre førte en utfordrende og lite logisk utenrikspolitikk, skriver Gordon A. Craig.
Keiseren ga tysk utenrikspolitikk et rykte for å være farlig og irrasjonell. Også Bernhard von Bülow og Tirpitz førte en slik utenrikspolitikk. Flåtepolitikken virket inn på kolonipolitikken og skapte den tyske verdenspolitikken. Denne politikken fikk mer enn noe annet forholdet til England til å bli dårligere.
I 1865 hadde Tirpitz, seksten år gammel, gått inn i marinen. Marinen krevde ikke at offiserene var adelige. Etter krigen mot Frankrike begynte flåten å vokse, og Tirpitz begynte å gjøre karriere. Han var energisk og pågående. I 1877 ble han leder for marinens torpedoseksjon. Caprivi tok over ledelsen av admiralitetet i 1883, og gjorde Tirpitz til leder for flåtetreningen, havner og verksteder, og satte ham til å utforme manualer for bruk av torpedoer.
I januar 1892 ble Tirpitz utnevnt til leder for marinens overkommando, og fikk i oppdrag av keiseren å utvikle det taktiske arbeidet til den havgående flåten. Tirpitz omformet flåtemanøvrene og utviklet treningsprogram som var på høyde med datidens beste teknologi, og introduserte og utviklet linjetaktikk. Men han gjorde dette på en måte som førte til så mye uro at han ba om nye oppgaver i 1895.
I 1896 ble Tirpitz utnevnte til leder for den østasiatiske krysserdivisjonen, og fikk i oppdrag å finne et sted på kysten av China der Tyskland kunne bygge en militær og økonomisk base. Han valgte Tsingtao, der det var ei avlukket bukt (Kiaochow). I slutten av 1897 la Tyskland dette området under seg.
Tirpitz kom til å mene at England var Tysklands viktigste fiende, siden Tyskland måtte bli en verdensmakt, og England ville hindre dette. For at Tyskland skulle kunne bli en verdensmakt måtte Tyskland ha en marine som kunne måle seg mot den engelske. Og da var slagskipene avgjørende, mente Tirpitz.
Tirpitz var blitt kalt tilbake til Berlin og utnevnte til flåteminister. Da dette skjedde begynte han å bygge opp en propagandaavdeling som skulle gjøre alle tyskere stolte over marinen. Han identifiserte marinen med den økonomiske utviklinga i Tyskland, og fikk store grupper interessert i marinens utvikling.
I mars 1898 fikk Tirpitz Riksdagen til å stemme for en bevilgning på 400 millioner riksmark til bygging av nye krigsskip. Flåten skulle bringes opp til en styrke på 19 slagskip, 8 armerte skip for kystfarvann, 12 store og 30 små kryssere, og en flåte av torpedobåter, spesialskip og treningsfartøyer. Og to år senere fikk han vedtatt at antallet slagskip skulle økes så snart som mulig. Dette skadet forholdet til England. Det nye marineprogrammet var innrettet mot, som Tirpitz skrev 15. juni 1897 til keiseren, å kjempe mot England i havområdet mellom Helgoland og Themsen. Men dette ble ikke sagt offentlig.
Det tyske flåten skulle bli så sterk at England skulle bli nødt til å hente store deler av den havgående flåten heim for å beskytte sin egen kyst, og England ville bli nødt til å unngå konflikter med Tyskland, var tankegangen. Dette ville kunne gi økonomiske fordeler for Tyskland. Og Tysklands kyster ville ikke kunne angripes. Men dette programmet overvurderte de midler den tyske staten hadde tilgang til, og det gikk ut fra at England ikke kunne møte programmet med egen styrkeoppbygging til sjøs. Og det forutså ikke at England kunne gå i allianse med et land som hadde en betydelig marine. Og da ville alle beregningene til Tirpitz være feilaktige.
Tirpitz ble som en ond ånd for den tyske utenrikspolitikken fra 1898. Han hadde allerede bidratt sterkt til å forverre forholdet mellom Russland og Tyskland, siden okkupasjonen av Kiachow i China i 1897 hadde gjort russerne rasende. Russerne så dette som et inngrep i deres innflytelsessfære i China, og en trusel mot deres planlagte dominans over det nordlige China. Og planene om flåteoppbygging førte til at et bedret forhold til England ble umulig.
Det var sterke krefter i England som hadde ønsket et bedre forhold til Tyskland. I mars 1898 hadde Arthur James Balfour, som var leder for de konservative i underhuset og viseutenriksminister og en svært framstående utenrikspolitiker, kontaktet Hatzfeldt, som var tysk ambassadør i London, for å oppnå et bedre forhold til Tyskland. Også Joseph Chamberlain arbeidet for å oppnå et bedre forhold til Tyskland. I oktober 1899 kontaktet han Tyskland for å løse konflikten i Samoa, og tilbød en løsning med store innrømmelser til tyskerne. Men den tyske regjeringa neglisjerte forslaget, som den også hadde neglisjert Balfours samarbeidsforslag. Tirpitz ble mer og mer dominerende i tysk utenrikspolitikk. Nye forsøk fra Chamberlain og Balfour på å oppnå kontakt med de tyske myndighetene i november 1899 ble også neglisjert. De tyske myndighetene var som blinde i utenrikspolitikken.
Keiseren og utenriksministeren i Tyskland tenkte ikke på at når Tyskland nektet å samarbeide med England kunne England komme til å søke etter andre alliansepartnere. Chamberlain forslo offentlig at England skulle søke å komme fram til en allianse med Tyskland, men den tyske keiseren svarte på dette med en flåteoppbygging som var rettet inn mot å bekjempe den engelske flåten. Og da den tyske regjeringa førte sin kampanje for å få bevilget penger til denne flåteoppbygginga førte den fram planer som var fulle av retorikk som var fiendtlig mot England: Tyskland skulle bygge en flåte som kunne bekjempe den engelske flåten, siden England var grådig og sjalu og bare ventet på en sjanse til å overfalle Tyskland.
Da engelske myndigheter ble kjent med de store bevilgningene som ble gitt til tysk flåteoppbygging og den anti-engelske retorikken som fulgte bevilgningene og begrunnet dem, ble de alarmert. Og med den ustabile keiseren og utenrikspolitiske ledelsen som Tyskland hadde kunne den sterke tyske flåten bli farlig.
Tyskland fikk en ny ambassadør i London, baron Hermann von Eckardstein, som var lite dyktig. Han overtok etter Hatzfeldt som var blitt alvorlig syk. Eckardstein greide å forkludre de forsøkene på forhandlinger mellom London og Berlin som fant sted ved å framstille standpunktene feilaktig. Resultatet var økt mistillit.
England begynte å forhandle fram en allianse med Japan, og i 1904 ententen med Frankrike.
I stor grad takket være flåte- og kolonipolitikken hadde Tysklands forhold til Russland og England blitt ødelagt. England hadde blitt drevet i armene på Frankrike. Og forholdet til Russland ble forverret av toll lover fra 1902 som nærmest utelukket russisk korn i Tyskland, og gjennom tysk nærvær i det ottomanske riket. Tyskerne bygde jernbaner i Tyrkia, og keiseren kalte dem "min jernbane", og Bülow skrøt av at nå tok Tyskland seg fram til den persiske Gulf, noe verken Russland eller England satte pris på. I 1911 kom Tyskland fram til en forståelse med Russland omkring jernbaneutbygginga, og noe senere med England.
Hæren begynte å blande seg inn i utenrikspolitikken på grunn av det mer spente utenrikspolitiske forholdet. De sivile myndighetene hadde også tidligere hatt vanskeligheter med å styre hæren. Grev Alfred von Schlieffen, sjef for generalstaben fra 1891 til 1906, hadde laget en plan for en tofronts krig. Helmuth von Moltke, som var leder for generalstaben fra 1906 til 1914, holdt seg til denne planen og tolket den slik at det la store begrensninger på tysk utenrikspolitikk. Det store spørsmålet hadde vært om de tyske hovedstyrkene skulle settes inn i øst eller i vest i en to fronts krig. Før Schlieffen overtok generalstaben hadde man ment at Russland ville være den letteste fienden, og man skulle derfor i en to fronts krig konsentrere seg om først å nedkjempe Russland, mens man holdt fronten i vest, og etter at Russland var nedkjempet skulle man overføre styrker til vestfronten for å oppnå seier der. Schlieffen forandret disse prioriteringene. Schlieffen kom til at ved å omgå de franske forsvarsverkene ved å gå gjennom Belgia og Luxembourg og krysse Seinens nedre løp, og så angripe forsvarsverkene i flanken og bakfra, kunne Frankrike raskt erobres, og deretter ville det være Russlands tur. Dersom de angripende styrkene var sterke nok mente Schlieffen at Frankrike kunne erobres på seks veker.
Teknisk sett var planen god. Men den forutsatte at Tyskland begynte krigen og dermed ble sett på som den aggressive part, og den forutsatte at Tyskland angrep Belgia som var en nøytral stat. Det ville frata Tyskland sympati fra nøytrale stater. Og det ville være et brudd på internasjonale avtaler. De sivile myndighetene aksepterte likevel dette.
Marokkoaffæren
I 1905 begynte Frankrike, i følge en avtale med England, å utvide sin kontroll over Marokko. Dette ville de tyske myndighetene utfordre. I mars 1905 gikk keiser Wilhelm II i land i Tanger og besøkte Sultanen og lovet å støtte hans uavhengighet. Keiseren fortalte den franske konsulen at han visste hvordan han skulle forsvare tyske interesser i Marokko. Dette tyske besøket skremte den franske regjeringa. Besøket kan se ut til å ha vært både et forsøk på å blokkere de franske planene i Marokko og å hindre den fransk-engelske ententen på en så ydmykende måte at den kunne gå i oppløsning. Bülow og Holstein hadde planlagt keiserens besøk i Tanger, og planen gikk ikke ut over dette besøket til keiseren. Fra Bülows side ser det ut til at det hele var ment som en bløff som skulle vinne fram. Holstein var derimot mindre av en bløffmaker, og ser ut til å ha tenkt på krig med Frankrike.
Holstein var ikke motstander av preventiv krig. I 1905 var Russland opptatt av krigen mot Japan og revolusjon, og kunne ikke engasjere seg i krig i vest, og den engelske hæren hadde enda ikke kommet seg etter Boerkrigen.
Men den tyske hæren var kampklar, og det visste Holstein. Han var en personlig venn av generalstabssjef Schlieffen. Det var Holstein som hadde insistert på at keiseren skulle reise til Marokko, selv om keiseren hadde stilt seg nølende. Tyske myndigheter opplevde at Tyskland ble innestengt siden den fransk-russiske alliansen ble styrket ved at England sluttet seg Frankrike, og Holstein hadde sagt at denne ringen rundt Tyskland måtte brekkes og at dette var formålet med keiserens reise til Tanger. Holstein stod bak den provoserende tyske politikken i denne konflikten, som syntes å sikte mot krig. Men keiseren hadde ingen sans for denne konflikten, og han følte den ikke som sin. Han vendte heller oppmerksomheten mot andre prosjekt. I juli 1905 fortalte han utenriksministeren at han hadde invitert Tsaren til et møte for å undertegne en avtale. Da avtalen ble undertegnet fant Bülow på at Tyskland kunne la Frankrike overta Marokko dersom Frankrike sluttet seg til den avtalen som var undertegnet mellom Tyskland og Russland og oppga ententen.
Da embetsmennene i det russiske utenriksdepartementet hadde studert avtalen som Tsaren hadde undertegnet kom de fram til at den var av liten betydning, og i løpet av året ble den lagt død. Den tyske politikken i Marokko var uten framdrift, og ved konferansen om Marokko i Algeciras i 1906 fikk Frankrike det de ville, og Tyskland var isolert, med bare støtte fra Østerrike-Ungarn.
Etter dette begynte frykten for å bli innsirklet å bli en viktig faktor i tysk utenriks- og militærpolitikk. Russland begynte å nærme seg England, blant annet for å styrke det forholdet det allerede hadde til Frankrike, og for å få engelsk støtte i det fjerne Østen. Det var klart at den tyske posisjonen var svekket av den verdens- og flåtepolitikken som var ført. Østerrike-Ungarn var den eneste sikre allierte som var igjen. Det gjaldt for Tyskland å sikre seg denne alliertes fortsatte lojalitet.
Balkan
6. oktober 1908 informerte regjeringa i Østerrike-Ungarn myndighetene i Tyrkia om at Østerrike-Ungarn hadde annektert Bosnia og Hercegovina, som det hadde administrert siden 1878. Russland hadde på en måte på forhånd akseptert dette ved sin utenriksminister Izvolsky, mot at Østerrike-Ungarn hadde sagt seg villig til å akseptere at Russland skaffet seg kontroll over stredene ved innseilinga til Svartehavet. Men Izvolsky ble satt under press av de andre ministrene, og gikk bort fra sitt forhåndsløfte. Han sa at saken måtte behandles av en internasjonal konferanse. Dette gikk ikke østerrikerne med på, og de gikk ikke med på at Serbia skulle ha noen form for kompensasjon. Serberne begynte å samle væpnede styrker ved grensen, og den østerrikske hærledelse gikk inn for at det måtte foretas mobilisering.
Den tyske regjeringa satte ikke pris på denne utviklinga. Tyskland var i ferd med å knyte økonomiske forbindelser til Tyrkia, og den østerrikske politikken gikk ut over Tyrkia. Men for å beholde det gode forholdet til Østerrike støttet likevel Tyskland Østerrike, og leverte en note til Russland der det i en provoserende tone ble bedt om at Russland holdt fingrene fra fatet.
I januar 1909, da krisen var mest intens, spurte Conrad, generalstabssjef i Østerrike, Moltke om hva Tyskland ville gjøre dersom Østerrike angrep Serbia og Russland intervenerte på serbisk side. Moltke svarte at Tyskland ville støtte Østerrike, selv om avtalen mellom disse to landene forutsatte at militær støtte bare var aktuell dersom Østerrike ble angrepet. Det betydde at Moltke hadde forandret avtalen fra å være en defensiv allianse til å bli en offensiv allianse. Moltke gjorde det også klart at en krig ville bli utkjempet etter Schlieffens plan. Dersom Russland mobiliserte ville også Frankrike mobilisere, og dermed ville Tyskland også komme i krig med Frankrike. De tyske hovedstyrkene ville først bli satt inn i vest. Men tysk hjelp til Østerrike ville ikke vente lenge på seg, bare den tida det tok å vinne seier på vestfronten. Moltke fortalte at han hadde informert Bülow og keiseren om det han informerte Conrad og den østerrikske generalstaben om.
I 1908 var kursen satt mot katastrofen, skriver Gordon A. Craig. Det fantes ingen svært sterk antikrigsbevegelse, og nasjonalismen og militarismen var så dominerende at slik bevegelser ble stemplet som fanatiske, undergravende, forræderske og unasjonale, og uskadeliggjort som sådanne. Dessuten kunne man ikke forestille seg hvor forferdelig krigen skulle bli. Derimot forestilte man seg krigen som heltemodig og i noen grad rettferdig.
Da Bethmann Hollweg ble kansler prøvde han å stoppe utviklinga mot krig ved å dempe ned den provoserende og ulogiske utenrikspolitikken. Han mente at flåteprogrammet var for dyrt og temmelig unyttig. Ententen mellom England og Frankrike hadde ført til at Tirpitz sitt flåteprogram måtte konkurrere med den samlede krigsflåten til begge disse landene, og det ble for mye. I november 1905 annonserte de tyske myndighetene at de ville øke oppbyggingen av krigsflåten mer enn vedtatt i 1900 med seks store kryssere og 48 destroyere. England møtte denne utfordringa i 1906 med å konsentrere seg om en ny klasse krigsskip, Dreadnough, som skulle utmanøvrere alle tidligere bygde store krigsskip, og ha større fart enn dem. England gjorde dette nølende, og ved fredskonferansen i Haag i 1907 prøvde de å oppnå at planlagte flåteutbyggingsprogram skulle offentliggjøres på forhånd og forhandles internasjonalt med mulighet til gjensidige begrensninger. Dette forslaget ble ikke vedtatt, først og fremst på grunn av tysk motstand. Tirpitz gikk da inn for en plan som ville føre til raskere tysk opprustning. Krigsskipene skulle skiftes ut raskere enn tidligere planlagt, og utskifting skulle foretas med at de nye krigsskipene skulle være i Dreadnough klassen.
Bethmann Hollweg ønsket å stoppe det våpenkappløpet som begynte, ved å innrømme at England skulle være overlegent til sjøs og legge begrensninger på tysk flåteopprustning. Han ønsket også løfter fra England om nøytralitet dersom Tyskland ble angrepet av Frankrike eller Russland eller måtte forsvare Østerrike. Men kansleren var uerfaren i utenrikspolitikk og keiseren og andre høgtstående personer var ikke så forsonlig og fredelig stemt som han.
I april 1911 ble Marokkoaffæren åpnet på nytt. De franske myndighetene sendte tropper til Fez under påskudd av å beskytte utlendinger. Dette var et brudd på avtalen fra Algeciras. Det ble sagt fra Tyskland av Alfred von Kiderlen-Wächter at dersom de franske styrkene ble værende i Fez ventet Tyskland landområder som kompensasjon. Frankrike neglisjerte dette ønsket i noen veker, og første juli dukket den tyske kanonbåten Panther opp utenfor Agadir. Dette var populært i den patriotiske pressen i Tyskland, men Frankrike lot seg ikke skremme, og var ikke villig til å gå med på tyske krav om kompensasjon. Kiderlen krevde at Tyskland fikk hele fransk Kongo, men Tyskland fikk bare et ganske verdiløst landområde i Sentral-Afrika. Affæren ble sett på som et nederlag for Tyskland, som økte motsetningene mellom blokkene.
Italia gikk inn i Tripoli, og dette førte til krig med Tyrkia. På Balkan gikk statene sammen om å ta fra Tyrkia de områdene Tyrkia fortsatt hadde i Europa. Denne Balkan ligaen ble opprettet med russisk støtte, og førte til krisestemning i sørøst Europa.
Bethmann Hollwegs posisjon i Tyskland var svekket etter Marokkoaffæren, selv om han ikke kan sies å ha forårsaket den. Bethmann fortsatte sine forsøk på å oppnå bedre kontakt med England. Han mente at flåtespørsmålet var nøkkel til et bedre forhold. Den tyske ambassadøren i London, Graf von Wolff-Metternich, sendte en rapport som ga håp om at England kunne være villig til å forhandle om gjensidige begrensninger i flåteoppbyggingen. Men Tirpitz produserte materiale som han presenterte for keiseren og som fikk keiseren til å neglisjere de engelske ønskene om forhandlinger. I 1912 besøkte den engelske krigsministeren, Lord Haldane, Berlin for å diskutere en avtale, men det var ikke mulig å finne et grunnlag for forhandlinger.
Tyskland prøvde å presse England til å forplikte seg til nøytralitet dersom Tyskland og Frankrike skulle komme i krig. Resultatet ble at England forpliktet seg sterkere til å hjelpe Frankrike i en slik eventuell krig.
På Balkan hadde Hellas, Serbia, Montenegro og Bulgaria beseiret Tyrkia. Alle de tidligere grensene var derfor bare foreløpige, og underlagt endring. Østerrike fulgte intenst med, og ønsket krig mot Serbia, der sterke krefter ønsket adgang til Adriaterhavet. I så fall var det fare for russisk intervensjon. England advarte Tyskland og Østerrike mot å angripe Serbia. England ville ikke se på at maktbalansen i Europa ble endret. Dette gjorde keiser Wilhelm oppbrakt. I et møte 8. desember med Tirpitz, Moltke og representanter fra marinen sa keiseren at han mente at Tyskland burde erklære krig mot Frankrike og Russland med en gang. Bethmann Hollweg var ikke informert om møtet, og ble først informert om det ei veke etter at det hadde funnet sted. Ingenting ble besluttet i møtet. Moltke hadde akseptert umiddelbar krig, men Tirpitz hadde sagt at marinen ikke var klar til krig de første atten månedene. Moltke var redd for Russlands økende styrke, og ønsket krig snarest mulig, og dette kom til å bli generalstabens standpunkt.
Bethmann Hollweg ville ikke overgi seg til dette standpunktet. Han var enig i at den europeiske situasjonen var farlig, og han støttet opprustning av hæren. Han ville løse den innfløkte situasjonen på Balkan gjennom kompromiss. I juni 1913 begynte en ny Balkankrig. Serbia vant på den nye krigen og Bulgaria, som var alliert med Østerrike, tapte på den nye krigen. Men Bethmann Hollweg advarte Østerrike mot å gripe inn på en måte som kunne utvide konflikten. Bethmann Hollweg samarbeidet med England for å løse konflikten på Balkan.
Bethmann Hollweg håpet på at den skrøpelige internasjonale balansen kunne bevares gjennom samarbeid mellom Tyskland og England. I de første månedene av 1914 lyktes det gjennom tysk-engelsk samarbeid å komme fram til en plan for hvordan de portugisiske koloniene skulle deles dersom Portugal oppga dem. Og man ble enige om å forlenge jernbanen fra Bagdad til den persiske Gulf. Bethmann skrev i juni 1914 at han trodde at det var mulig at Tyskland og England skulle kunne greie å samarbeide om å bevare freden i Europa, selv om situasjonen på Balkan var svært usikker, med mange uoppfylte håp og forventninger hos alle parter. Østerrike var misfornøyd med den støtten som det hadde fått fra Tyskland, og Russland var misfornøyd med den støtten Frankrike og England hadde gitt Russland. Østerrike sa at allianseforholdet til Tyskland var så lite verdt at det gjerne kunne tilhøre en annen gruppering, og denne trusselen bøyde Bethmann seg for. Og Frankrike og England tok skritt for å vise sin støtte til Russland. Bethmann Hollweg fryktet Russland, som hadde en voksende økonomi og økende militær styrke, og et noe uforutsigelig regime.
28. juni 1914 ble den østerrikske erkehertug Franz Ferdinand og kona hans drept i Sarajevo.
Kansleren var til stede i de kritiske konsultasjonene til keiser Wilhelm 5. juli 1914. Keiseren hadde fått beskjed fra Østerrike om at Østerrike ville ha oppreisning fra Serbia etter drapet, og dersom Serbia avslo dette ville Østerrike ta i bruk militære midler. Men før Østerrike gikk til dette skrittet ville Østerrike bli forsikret om tysk støtte. Alle som deltok i konsultasjonene var enige om at Østerrike måtte ta de skritt det fant nødvendig. Og om at dersom Russland skulle blande seg inn ville Tyskland hjelpe Østerrike. Neste morgen sa Bethmann Hollweg til den østerrikske ambassadøren, Szögyeny, at Østerrike måtte avgjøre hvordan det ville forholde seg til Serbia, og at Østerrike kunne vente at Tyskland ville støtte Østerrike uansett hva Østerrike skulle bestemme seg for.
Bethmann Hollweg beskrev 7. juli 1914 det dilemmaet han stod i overfor Østerrike slik:
"Dersom vi påskynder dem så vil de si at vi skjøv dem inn i det; om vi overtaler dem til å la være vil de sa at vi sviktet dem. Og så vil de vende seg til vestmaktene, som vil ta mot dem med åpne armer, og vi vil miste vår siste allierte, slik er det. .... Denne gangen er det verre enn i 1912, for denne gangen forsvarer Østerrike seg selv mot intrigene til Serbia og Russland."
Det var et sjansespill. Dersom Tyskland stod fast og åpent sammen med Østerrike kunne det holde Russland borte fra å gripe inn. Og selv om Russland ville gripe inn kunne det hende at Frankrike og England greide å hindre Russland. Men dette krevde en fast politikk og unngåelse av unødvendige trusler og provokasjoner. Og slik gikk det ikke.
Østerrike sendte et grovt og fornærmende ultimatum til Serbia. Og Tyskland viste ingen klar holdning. Moltke påskyndet 30. juli i hemmelighet Østerrike til å gå til full mobilisering mot Russland. 31. juli ble det kjent at Russland hadde gitt ordre til full mobilisering. Da gikk også Tyskland til mobilisering, og Schlieffenplanen ble aktivisert. Tyskland angrep Frankrike gjennom Belgia, og dette førte England inn i krigen på fransk side.
Tilslutt bør det understrekes at dette er Gordon A. Craigs noe subjektive syn. I andre tekster er andre framstillinger av tysk utenrikspolitikk og den utvikling som førte fram til Første Verdenskrig referert. Se for eksempel første del av teksten om Første Verdenskrig og tekstene om Utenrikspolitiske spørsmål 1871-1905 og 1900-1914.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1890-1914
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: