Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok:
I det nittende århundret kom Tyskland til å utvikle en svært sterk økonomi med en svært dynamisk industriell basis, med en i enkelte tidsrom enorm vekstrate. Den svært sterke industrielle utviklinga grep inn i alle sider av samfunnet og menneskelivet. Den økonomiske veksten i Tyskland var begynt å bli synlig i 1850- og 1860-årene.
Tyskland, i likhet med resten av Vest-Europa, utviklet seg økonomisk gjennom å frigjøre og samordne sitt produktive potensiale heller enn gjennom å bli tvunget til å skape eller importere det. Ved midten av århundret hadde Tyskland noen fordeler. De tyske statene var ganske godt organiserte, og tingene fungerte ganske godt og var oversiktlige og pålitelige. De administrative systemene arbeidet etter lover og regler, og disse ble handhevet. Dette gjorde det mulig å kalkulere og planlegge framover. Sammenliknet med situasjonen i sør og øst Europa stod det godt til i Tyskland, og tyskerne var forholdsvis godt utdannet. I verkstedene arbeidet en teknisk kompetent arbeidsstyrke. Og Tyskland hadde svært store tilganger på kull og jernmalm. Et effektivt nett av kommunikasjoner ble utviklet.
Økonomien viste viktige tegn på vekst i 1840-årene, spesielt siden investeringene i jernbaneutbygging ga mange vekstimpulser, både til gruveindustrien og jern- og stålverk og leverandørindustri for jernbanene og gruvene, og til de virksomhetene som tjente på bedre kommunikasjoner.
På 1850-tallet ble avlingene bedre og den internasjonale økonomien livligere. Tyskerne ble mer oppmerksomme på den økonomiske veksten. I mange sammenhenger la man større vekt på økonomien, og den ble hyppigere omtalt og omskrevet enn tidligere. Folk fikk inntrykk av at økonomisk frihet førte til vekst, og derfor ble mange reguleringer og beskyttelse av laug og privilegier svekket eller fjernet. Handelsavtaler ble inngått.
Perioden etter revolusjonen var ei tid med frihandel og fri forretningsdrift - Handelsfreiheit und Gewerbefreiheit. Frihandelsapostler som John Prince Smith, som hadde slått seg ned i Preussen, forkynte frihandelens evangelium og klassisk engelsk økonomi for mange beundrere og tilhengere. Økonomiske selskap som arbeidet for frihandel og økonomisk utvikling ble stiftet.
I 1850-årene foregikk et økonomisk oppsving i europeisk økonomi. Bedrifter ekspanderte og investerte. Fra 1850 til 1856 ble handelen nesten fordoblet; importen over Hamburg økte for eksempel fra 353,136 millioner taler til 654,872 taler, og eksporten økte fra 313,829 millioner taler til 613,434 taler. Tall for handelen fra andre deler av Tyskland viser den samme utviklinga. Med veksten i handelen fulgte vekst av de bedriftene som var involvert. De fleste tyske bedrifter var små og lokale foretak, men noen begynte å vokse. Aksjeselskap begynte å bli mer populære.
Det ble stiftet banker som hadde det uttrykte formål å lede kapital inn i industrien og inn i utvikling av industri. Darmstädter Bank für Handel und Industrie ble grunnlagt i 1854 for å "orientere foretaksomhetens ånd og tysk kapital mot øyeblikkets virkelige behov - utvikling av tysk industri". For å gjøre dette kunne banken ikke bare gi langsiktige og kortsiktige lån. men også delta i dannelse og ledelse av foretak. I 1857 var det seks banker av dette slaget i Tyskland: Schaffenhausen, Darmstädter, Disconto Gesellschaft, Berliner Bank, Credit Anstalt i Leipzig, og Credit Anstalt i Wien. I tillegg til disse store investorene ble mange andre finansielle institusjoner dannet. I Preussen økte antallet banker fra 424 i 1843 til 642 i 1861. Dette førte til tysk forretningsliv ikke var fullt så avhengig av familieforbindelser og personlige band for å skaffe kapital og oppnå kreditt. Etter hvert som firmaer ble større ble de nødt til å bringe inn investorer utenfra.
Selv om Tyskland ble utsatt for internasjonale konjunktursvingninger, som nedgangsårene, 1856-9, var likevel den økonomiske veksten på 1850- og 1860-tallet svært stor. Produksjonen, inntektene og investeringene økte sterkt. Fra 1850 til 1866 økte netto sosial produkt fra 9,4 til 13,16 millioner mark, etter W. G. Hoffmanns beregninger, det er fra 268 til 333 mark per capita.
En økonomi kan vokse på to måter: ved at mengden arbeid og kapital øker, og ved at produktiviteten til disse faktorene øker. I Tyskland er det klart at den mengden arbeid og kapital som ble satt inn i økonomien økte. Arbeidsstyrken økte fra 15 til 16,17 millioner personer, og kapitalen økte fra 48,5 til 66,31 millioner mark fra 1850 til de sene 1860-årene. Det foregikk også ei teknisk utvikling som er vanskeligere å tallfeste. Det var sammenheng mellom denne og den utdannings og forskningsaktiviteten som foregikk i Tyskland. Men i den tida vi her arbeider med ble det meste av den tekniske utviklinga av produksjonen foretatt av mennesker uten formell utdanning.
Jordbrukets andel av den totale produksjonen i Tyskland begynte å gå ned, fra 46,5% av netto sosialt produkt i 1850 til 44,4% i 1858, og videre til 41,6% i 1867. Og andelen av den totale arbeidsstyrken som arbeidet i jordbruket gikk ned, fra 56% til 51,3%. Men den andelen av kapitalen som var investert i jordbruket økte først, fra 25,3% tidlig på 1850-tallet til 37,5% ti år senere, for så å falle. Denne utviklinga gikk saktere i Østerrike.
Andelen av arbeidsstyrken som arbeidet i service sektoren økte fra 19,8% i 1852 til 21,4% i 1867. Den største gruppen her var tjenestefolk i husholdningene.
Den samlede veksten i industrisektoren var mindre imponerende enn veksten i enkelte vekstsektorer. Industriens netto sosialprodukt økte fra 22% av totalen i 1849 til 25% av totalen i 1871. Tekstilindustrien forble den største industrien gjennom disse tjue årene. Mellom 1846 og 1861 sysselsatte tekstilindustrien 20% av de som arbeidet i industrien, og det var betydelig vekst i produksjonen, og bedriftene ble større. Går vi ut fra en indeks over tekstilproduksjonen der 1913 settes til 100, økte produksjonen fra 17,5 i 1850 til 25,7 i 1860, og videre til 27,1 i 1865.
Gruvedrift og metallindustrien var betydelig mindre enn tekstilindustrien, men vokste betydelig raskere. Dersom man tar utgangspunkt i en indeks der året 1913 settes til 100, vokste gruvedrift fra 3,3 i 1850 til 6,9 i 1860 og 11,6 i 1865. Metallproduksjonen vokste fra 1,5 til 3,2 og videre til 5,4, og metallbearbeiding fra 2,6 til 4,3 og videre til 7. Det meste av denne veksten foregikk i kullfeltene, der 60% av arbeidsstyrken i gruvedrift arbeidet. Mellom 1850 og 1869 ble kullproduksjonen femdoblet, fra 5.100.000 metriske tonn til 26.774.000 metriske tonn. Og gruvedriften ble omstrukturert og gruveselskapene ble større.
Tall for gruvedriften i Ruhr
| Årstall | Antall gruveselskap | Totalt ansatte | Ansatte per gruve |
| 1850 | 198 | 12.741 | 64 |
| 1855 | 234 | 23.474 | 100 |
| 1860 | 277 | 28.657 | 103 |
| 1865 | 234 | 42.450 | 181 |
| 1870 | 215 | 50.749 | 236 |
Veksten i gruvedriften var nært knyttet til utvikling i metallurgi, spesielt raffineringsprosesser og maskinbygging. Produksjonene av råjern og jernmalm vokste sterkt i 1850- og 1860-årene, den første fra 217.000 tonn i 1850 til 1.391.000 tonn i 1870, og den siste fra 851.000 til 3.830.000 tonn i samme periode. Produksjonen i Østerrike vokste ikke så raskt siden det var mindre tilgjengelig kull og malm i Østerrike.
Jernbaneutbygginga knyttet økonomien sammen. Fra 1850 til 1869 økte antallet lokomotiv i Preussen fra 528 til 2.021, og hvert lokomotiv ble dobbelt så sterkt. Nesten alle lokomotivene kom til å bli laget i Tyskland. Netto investeringene i jernbaneutbygging utgjorde mer enn ti prosent av alle tyske investeringer på 1850- og det tidlige 1860-tallet, og vokste så til 17,5% mellom 1865 og 1869.
På denne tida stod den kjemiske industrien i Tyskland tilbake for den kjemiske industrien i England og Frankrike. Ved midten av århundret sysselsatte bedrifter som laget kjemiske produkter omkring 30.000 arbeidere. Men viktig utvikling var på gang. Etter at Solvay prosessen for å lage soda aske første var tatt i bruk i 1863 ble den raskt tatt i bruk av tyske selskap. Og den begynnende produksjonen av elektriske apparater, presisjonsinstrumenter og optisk utstyr var å se.
Selv om det hadde begynt å oppstå store og teknologisk nyskapende bedrifter var likevel de fleste bedriftene små og tradisjonelt organiserte. Jordbruk og handverk sysselsatte de fleste tyskerne. Og den raske veksten foregikk i et mindre antall regioner, som var lokalisert slik at deres geografi og ressurser og sosiale struktur stimulerte og opprettholdt nyskapingsprosessen.
Etter midten av århundret var det geografiske sentret for den økonomiske veksten lokalisert i en serie regioner som strakte seg fra Ruhr til det industrialiserte Rhinland, videre gjennom det sentrale Belgia til Pas de Calais. Det industrielle landskapet hadde felles økonomiske, sosiale og demografisk trekk som strekte seg over de politiske grensene. Utviklingen av kullforekomstene hadde gitt den sterkeste impulsen til den sterke industrielle veksten. Fra første av ble kullet utvunnet enkelte steder, men etter hvert som gruvedriften ble drevet mer intenst ga gruvedriften impulser til også annen virksomhet, og et industrielt nettverk ble utviklet. Det rikeste området, der nesten 90% av kullforekomstene var samlet, var i åsene sør for Ruhr elva. Dette området inneholdt tykke lag av Europas beste kull. Fra 1850 til 1870 økte utvinninga av kull her fra 1,7 millioner tonn til 11,6 millioner tonn. Samtidig begynte områdets rike jernmalmforekomster å bli utvunnet. Og, etter mange feilslåtte forsøk, greide man å bruke Ruhrkull i smelteprosessen. Friedrich og Alfred Krupp i Essen og Jacob Mayer i Bochum arbeidet med å perfeksjonere stålproduksjonen, som brukte mye kull og var en kritisk faktor i områdets industrielle utvikling.
Schlesien hadde også rike kullforekomster. I løpet av 1850- og 1860-årene økte kullproduksjonen fra 975.000 tonn kull til 5,8 millioner tonn kull i Schlesien. Videre ble det utvunnet sink og produsert jern her. Men Schlesiens økonomi var mindre dynamisk enn den vestlige. Mens Ruhr lå ved et av de mest sentrale industrielle områdene i Europa med høgt utviklet industri av mange slag, lå Schlesien i et ganske tilbakestående og tradisjonalistisk jordbruksområde. Schlesien utviklet ikke de moderne bedriftene som ble utviklet i Ruhr. Mindre firma, som ofte var eid av den føydale adelen, fortsatte å dominere næringslivet i Schlesien.
Nærværet av naturressurser, tilgang på kapital og arbeid og tilgang til markeder skapte ekspansjonen og utviklinga til de regionale økonomiene i sentraleuropa. I Østerrike ble den industrielle aktiviteten konsentrert rundt Wien og Böhmen, og noen andre områder. Saksen hadde vært en av de mest avanserte økonomiene i Tyskland, men ble forbigått av Ruhr. I Saarland ble en liten men vellykket gruveindustri utviklet. Tekstilproduksjonen økte i sørvest. Andre steder kunne det gå tilbake med den lokale industrien.
Mellom 1850 og 1960 økte antallet brev som ble postet i Preussen fra 62,7 millioner til 135,3 millioner. Også all annen kommunikasjon økte svært sterkt, og ble billigere å bruke. De forskjellige delene av Tyskland ble nærmere knyttet til hverandre, og forsynte hverandre i større grad, de ble altså spesialiserte på ulike eksportprodukter. Ruhr tapte mye av sitt jordbruk, mens søndre Bayern, østre Westfalen og østre Preussen ble mer preget av jordbruk. Det foregikk ei ujevn utvikling.
Den vestlige delen av Østerrike vokste kraftig fra tidlig på 1840-tallet til 1856-7, og igjen etter 1867. Den tyske tollunionen - Zollverein - er ofte blitt tillagt for stor betydning. Det ser ikke ut til at den hadde noen avgjørende betydning for den økonomiske veksten. For Østerrike var de største hindringene for økonomisk vekst i siste del av 1850- og første del av 1860-årene militær ulykke og feilslått finansiell politikk, ikke kommersiell isolasjon. Østerrikes økonomiske forhold til naboene kan ikke underordnes forholdet til og konflikten med Preussen. Det var svært nære økonomiske forbindelser mellom Tyskland og Østerrike, selv om Østerrike ikke ble en del av Zollverein, og handelen mellom disse to områdene økte svær sterkt, også sett som andel av områdenes totale utenrikshandel.
I 1870 arbeidet seks millioner prøyssere, to millioner bayere og nesten en halv million saksere i jordbruket. I det tyskspråklige Europa arbeidet mer enn halve arbeidsstyrken i jordbruket.
Det romantiske synet av bonden, som jeg har skrevet om i kapitlet "Fra Paria til Patriot", førte til at mange beklaget at det gamle jordbrukssamfunnet var på vikende front overfor det nye industrialiserte samfunnet. Det ble gjort et betydelig arbeid for å samle inn materiale om og dokumentere det gamle jordbrukssamfunnet og dets tradisjoner. Men der var også mange som mente at det nye samfunnet ga mer frihet og større utviklingsmuligheter, og at det dermed representerte et framskritt.
Jordbrukssamfunnene forandret seg også, selv om det ikke gikk så snart som med industrisamfunnene. På samme måte som jordbruket var en forutsetning for industrien i det jordbruket produserte et overskudd av mat som industrisamfunnets befolkning kunne leve av, var industrien en forutsetning for utviklinga av jordbruket i det industrien produserte utstyr og teknologi som jordbruket trengte for å produsere sitt overskudd. Med hjelp av nye hjelpemidler, som kunstgjødsel og nye maskiner, økte jordbruksproduksjonen jevnt og sterkt. Det er beregnet at kornavlinga ble tredoblet i løpet av det nittende århundret, og den totale matvaretilgangen ble mellom fire og femdoblet. Også per person økte forbruket av mat sterkt. Det ble satt inn mer kapital i jordbruket, og vist oppfinnsomhet for å utnytte den kunnskap og de hjelpemidler som fantes for å øke produksjonen, og dette lyktes.
Stadig flere bønder kjøpte gjødsel. I Saksen økte bruken av guano, det meste fra Chile, fra fem zentner i 1843 til 20.000 i 1847 og videre til 124.000 i 1854. Kunstgjødsel kom til å bli det viktigste jordforbedringsmidlet. Nytt utstyr og nye maskiner ble tatt i bruk. Arbeidsproduktiviteten økte sterkt. Den ser ut til å ha blitt nesten fordoblet mellom 1840 og 1880. Ved slutten av århundret var tysk jordbruk blant de mest avanserte i verden.
Jordbrukslandet ble stadig utvidet. I Preussens østlige provinser ble det økt med nesten 70% i løpet av det nittende århundret. Det gikk tilbake med saueholdet siden de tyske beitemarkene kunne brukes mer produktivt som åker. Konsumet av kjøtt økte sterkt, fra 19,9 kilo per person i 1850 til 25,9 kg i 1870 og videre til 43,2 kg i 1910. Husdyrene ble foret med forplanter.
Den viktigste formen for spesialisert jordbruk var produksjonen av rotvekster, spesielt potet og sukkerroer. I andre halvdel av århundret ble produksjonen av sukkerroer tjefemdoblet. Fra 1851-1 til 1871-2 økte produksjonen av råsukker fra 63.068 tonn til 186.442 tonn.
Årene fra 1850 til 1880 var ei god tid for tysk jordbruk. Avlingene var gode og prisene holdt seg oppe. Den utenlandske konkurransen var ikke for hard. Prisen på jordbrukseiendommer steg, og de ble ofte omsatt. Ved 1880 var nesten to tredjedeler av godseierne i Preussens østlige provinser ikke-adelige.
Godseierne fortsatte å holde ei sterk stilling på landsbygda. Den konstitusjonen for Preussen som ble skrevet etter revolusjonen i 1848 avskaffet stort sett junkernes privilegier, og den reviderte konstitusjonen som kongen aksepterte i slutten av januar 1850 beholdt det meste av de frigjørende tiltakene. Men bøndene måtte betale dyrt for mye av dette. I løpet av 1860-årene betalte bøndene i Preussen kompensasjon for mer enn 6,3 million dager Spanndienst og 23,44 millioner dager arbeidsplikt uten trekkdyr.
I 1860 utgjorde riddergods 26% av jorda i Saksen og 45% av jorda i Brandenburg og 58% i Pommern. Fram til 1861 var all denne jorda fritatt fra beskatning. I store deler av de østlige områdene økte størrelsen på godsene fra 1837 til 1858. De største godsene ble fortsatt eid av adelen, som greide å gjenvinne sin politimyndighet. I andre halvdel av århundret økte adelens innflytelse etter hvert som det reaksjonære regimet økte presset mot konformitet.
I habsburgernes land hadde bøndene blitt frigjort for godt av revolusjonen i 1848. De frigjorte bøndene oppnådde bedre forhold i de vestlige delene av Østerrike enn i Preussen, i det de måtte betale mindre kompensasjon til adelen. Det nye markedsrettede jordbruket hadde gjort det gamle herredømme forholdet i jordbruket avlegs.
I andre halvdel av århundret ser det ut til at stadig mer av arbeidet i jordbruket ble lønnsarbeid. De lønningene som ble betalt i jordbruket steg, både siden det var gode tider for jordbruket og siden den blomstrende industrien stadig trengte flere arbeidere, som jordbruket måtte konkurrere om. Folk tilpasset seg til de endrede forholdene i jordbruket på mange ulike måter. Mange mennesker ble sesongarbeidere, som arbeidet fra tidlig på våren til sent på høsten i de forskjellige sesongene for ulike avlinger ulike steder, og som altså stadig reiste rundt mellom forskjellige jordbruksområder. Og mange andre forsøkte å kombinere et småbruk med industriarbeid. Mange mennesker ville ikke forlate den landsbyen de var født i, men utviklinga hadde gjort det umulig for dem å forsørge seg der på rimelig vis der, som situasjonen var for linveverne, og de balanserte på randen av overlevelse. Det ble færre bønder, og bøndene fikk større gårder. De økonomiske og sosiale skillene i samfunnene økte, selv om de fleste fikk bedre materielle forhold.
I løpet av første halvdel av det nittende århundret hadde de fleste tyske byene ikke vokst raskere enn befolkninga som helhet. Men i andre halvdel av århundret forandret situasjonen seg dramatisk. I noen områder foregikk urbaniseringa spesielt raskt. Siden dødeligheten i byene fortsatt var høg kom det meste av byveksten fra tilflytning til byene. Mellom 1856 og 1880 var Berlins årlige vekst 19.917 tilflyttere og et fødselsoverskudd på 7.340. I de nye industribyene i vest var tilflyttinga av avgjørende betydning. De gikk over fra å være landsbyer til å bli utstrakte bymessige bosetninger i løpet av noen få tiår. I 1871 var bare en tredjedel av Bochums befolkning født i byen. Flyttebevegelsene var så store at beregninger viser at så mye som tretten ganger Bochums befolkning flyttet gjennom byen i løpet av de to siste tiårene av det nittende århundret.
Fabrikkene kom til å vokse fram i byene, og de skapte byer. Fra 1871 til 1910 vokste bybefolkninga i Tyskland fra 36,1% av befolkninga til 60%. Og størst var økninga i byer med mer enn 100.000 innbyggere. De hadde mindre enn fem prosent av Tysklands befolkning i 1871, men tjue prosent av befolkninga førti år senere. I løpet av århundret vokste Hamburg fra 132.000 innbyggere til 768.000 innbyggere, München fra 45.000 til 422.000, Frankfurt fra 40.000 til 420.000, og Hannover fra 23.000 til 235.000. Den europeiske urbaniseringa skiftet fra Atlanterhavskysten til kontinentet.
På mange måter var de moderne byene mindre uavhengige enn de gamle byene. Byene var mer avhengige av samhandel med utenverdenen, og måtte ha mer å selge til den. Byene vokste ut over landsbygda. Tidligere hadde de vært som øyer i et hav av landsbygd, truet av landsbygdas eliter. Nå kunne byene i større grad påvirke og dominere regionene de lå i og hele samfunnet. Det var i byene at nye ting og ideer oppstod og som de spredte seg ut fra. Mer og mer av det landsbygda trengte kjøpte den fra byene. Urbaniseringa var både en demografisk prosess, og også en kulturell og politisk prosess som påvirket hele samfunnet og alle sider av livet.
Det tidligere så skarpe skillet mellom byen og landsbygda ble borte. Bebyggelsen gikk ikke skarpt over fra å være landsbygd til å være by, og de sentrale myndighetenes økende innflytelse over byene reduserte det administrative skillet mellom by og landsbygd. De nye byggverkene som kom opp i store mengder i tyske byer liknet på hverandre fra by til. Forskjellene mellom de nye byggverkene kunne tilskrives byggenes ulike funksjoner og ikke ulike lokale tradisjoner og byggeskikker.
I de fleste byene ble offentlige og private rom skarpere skilt fra hverandre. De offentlige områdene ble forbeholdt enten rekreasjon eller handel og forretningsvirksomhet eller trafikkformål.
Gatebelysning ble alminnelig, og offentlige transportmidler ble utbygd. Vannforsyning og kloakk ble langsomt bedre. Berlin fikk kommunalt vannverk i 1850-årene, men det gikk flere tiår før alle innbyggerne hadde tilgang til rent vann i huset der de bodde. Til ut i 1870-årene gikk kloakken i Berlin i åpne rør og ble tømt ut i offentlig tilgjengelig vann. Og tilstanden var ikke bedre andre steder. Så sent som i 1890-årene hadde mindre enn halvparten av byene i Preussen en sentral vannforsyning. Derfor er det lett å forstå de høge dødsratene i byene, spesielt blant barn og de fattige.
I de raskt voksende byene var det stor boligmangel. Og de dårlige og trange bostedene som fattige mennesker kunne leie tok en stor del av inntekta deres. I Wien leide nesten en fjerdedel av befolkninga plass til ei seng i andre menneskes boliger, og en femtedel av befolkninga levde hos sin arbeidsgiver. Og i Berlin kan situasjonen ha vært enda verre. I 1875 levde 40% av befolkninga steder der bare et rom kunne varmes opp. Mange av disse stedene var store barakker.
Disse store byene hadde likevel store og mange offentlige rom, plasser, som var tilgjengelige for innbyggerne. De nye industribyene som vokste opp hadde ikke disse store offentlige rommene som byer som Wien og Berlin hadde. De nye industribyene var trange bosetninger som var trengt sammen rundt gruver og fabrikker, der det ikke fantes noe som ikke var strengt tatt nødvendig for at produksjonen skulle kunne foregå. Elvene ble forandret til kloakker fulle av industriavfall og lufta var mørk av røyk.
Ikke alle byene opplevde industri- eller handelsvekst, og de kunne beholde sitt gamle preg. Det gjelder for eksempel en del gamle heimbyer og noen havnebyer langs østersjøkysten.
Med unntak for de nye industribyene var tjenere den største yrkesgruppen i byene ved midten av århundret. Tjenere utgjorde 11,6% av befolkninga i Hamburg i 1846, og 7,5% i 1871. Men tjenerne kom til å utgjøre en mindre del av befolkninga, siden det nye næringslivet stadig trengte nye arbeidere og betalte ei lønn som kunne få folk til å forlate andre yrker til fordel for industrien, og det drev opp lønningene til tjenerne. Dessuten fjernet teknisk utstyr, som telefonen, behovet for folk som kunne bringe beskjeder og gjøre annet enkelt arbeid. Antallet mannlige tjenere sank hurtigere enn antallet kvinnelige tjenere, siden den nye industrien først og fremst ansatte menn.
Handverkernes situasjon var slett ikke ensartet. Noen handverker grupper ble utkonkurrert av den framvoksende industrien, mens andre grupper greide seg godt. Industrien konkurrerte ikke med alle typer handverk, og for mange handverkere var det mulig å enten fortsette som før eller utarbeide seg ei nisje, eller få arbeid i industrien som en verdsatt spesialist. Antallet handverkere økte. I Preussen var det i 1816 404.400 handverkere og i 1861 1.092.900 handverkere. Bare i noen få industribyer var det flere industriarbeidere enn handverkere. Men det var ofte ikke noe stort skille mellom handverkere og industriarbeidere. De bodde ofte i de samme områdene i byene og hadde omgang i fritida og tilhørte etter hvert de samme organisasjonene.
I den perioden som jeg behandler i dette kapitlet var det få store bedrifter i Tyskland. Men fabrikkenes betydning vokste raskt. De var fulle av lyd og bevegelse og lukt. Maskinenes bevegelser bestemte menneskenes bevegelser. Arbeidet i fabrikkene var ulikt arbeidet i verkstedene. Det krevde ny opplæring. Fabrikkreglene fastslo hvordan tingene skulle være og gjøres i fabrikkene. De fastslo når arbeidet begynte og når det var slutt og når det var pauser og under hvilke forhold arbeiderne kunne forlate bygninga. Dessuten fastslo de at røyking og drikking var forbudt og samtale var begrenset. Og de fastsatte en klar kommandokjede og hver enkelts plikter.
Det nye samfunnet var i stadig bevegelse. De tidlige arbeiderne flyttet ofte på seg, de var i stadig bevegelse. Ofte var utskiftinga av arbeidere mer enn 100% av de ansatte hvert år. I 1857 ansatte et maskinverksted i Augsburg 369 nye arbeidere for å holde en arbeidsstokk på 269 arbeidere.
Reallønn i Tyskland
| Årstall | Mark | Indeks (1913=100) |
| 1850 | 313 | 64 |
| 1855 | 348 | 43 |
| 1860 | 396 | 60 |
| 1865 | 414 | 63 |
Vi ser at det i denne perioden ikke foregikk noen reallønnsvekst. Matvareprisene økte så mye at denne prisøkninga spiste opp den nominelle lønnsveksten.
Det industrielle arbeidet var svært uensartet. Mange ulike ferdigheter trengtes, og lønningene varierte sterkt. De fleste fabrikker hadde et klart hierarki ordnet etter forskjeller i ferdigheter, autoritet og avlønning. Og arbeidere i for eksempel gruvedrift og i jernbanene tjente mer enn arbeidere i tekstilindustrien. Lønningene var høgere i de områdene som vokste raskt enn i tilbakeliggende og stagnerende områder.
Forskjellene blant arbeiderne var så store at i utgangspunktet oppfattet arbeiderne ikke at de tilhørte et fellesskap med samme interesser. De oppfattet ikke å ha en felles identitet. Om og hvordan de kunne utvikle en felles identitet varierte. Det kunne skje i nabolag der arbeidere fra flere bedrifter levde, eller gjennom strid om lønn og arbeidsbetingelser. I 1860-årene kan man snakke om arbeiderklasser noen steder som i Leipzigs industrielle forsteder, i deler av Berlin og noen få steder i vest - men i det meste av de tyske landene var de sosiale forholdene flytende, de var nye og hadde ikke satt seg, og den sosiale identiteten var mangeartet og usikker.
Også tyske forretningsmenn opplevde den samme flytende og usikre sosiale identiteten. De var også delt mellom svært mange ulike lojaliteter, i dette svært fragmenterte samfunnet.
Inntektsforskjellene økte sterkt i denne tida, og de som brukte å være velstående kunne bli svært rike. Fra 1848-9 til 1856-7 vokste inntekten til de som betalte mest skatt i Preussen med 142% mens de som betalte minst skatt bare økte sin inntekt med 7%. Vellykkede bankierer, spekulanter og entreprenører tjente formuer og bygde seg staselige hus og hadde omgang i de høgeste sirkler. De som eide og drev gruvene og fabrikkene hadde adgang til formuer. Det var en annen verden enn den forretningsmenn hadde brukt å leve i. De nye forretningsmennene kunne leve et storslått liv sammenliknet med det forretningsmenn hadde brukt å leve.
Den nye og den gamle typen forretningsmann fortsatte å eksistere sammen. De fleste forretningene var fortsatt små. I 1850- og 1860-årene knyttet forretningsfolk ofte forbindelser til utdanningseliten.
I løpet av det nittende århundret ble samfunnet og levemåtene sterkt forandret. Det lokale ble underlagt det nasjonale i langt sterkere grad enn tidligere. Lokale markeder ble integrert i nasjonale og internasjonale markeder, i likhet med at alle typer lokale organisasjoner og styringssystemer ble integrert i mer omfattende organisasjoner; organisasjoner ble i det hele tatt større og mer organiserte. Naturlige begrensninger på reisehastighet og arbeidsrytme ble fjernet. Den mengden informasjon som var tilgjengelig økte sterkt, både siden vitenskapen og vitenskapelige metoder hadde utviklet seg og produsert store mengder ny informasjon, og siden alle typer informasjon ble kopiert og gjort tilgjengelig i større skala.
Det ble arbeidet for å gjøre det så fragmenterte Tyskland mer enhetlig, med i større grad felles regler i administrasjon og lovverk, i det minste innenfor den enkelte statene. (Arbeidet med å lage felles regler, i det hele tatt klare regler for alle typer virksomhet og mellommenneskelige forhold, hadde vært i gang i mange århundrer. I kapitlet "Den nye disiplinen" føres det tilbake helt til 1400-tallet.)
Formuleringen av institusjonelle prosedyrer var bundet sammen med en artikulering av institusjonelle grenser. I den gamle herredømmets verden hadde autoritetsformer og innflytelsessfærer ofte vært flytende og utydelig definert. Herredømmet hadde vært omfattende og omfattet mange av livets forhold. Nå ble herredømmet rasjonalisert og ofte gjort om til klare og bestemte regler. Den som hadde autoritet over en del av en persons liv trengte ikke å ha autoritet over andre deler av personens liv. Samfunnet og livet ble delt opp i ulike sfærer med ulike regler og autoritetsforhold, ei utvikling som forsåvidt hadde vært på gang også i tidligere århundrer.
Det ble forsøkt opprettet en politisk sfære. Familielivet og det sosiale livet ble forsøkt gitt en viss selvstendighet, fri fra statlig innblanding. Det personlige herredømmet over andre mennesker ble redusert. Herredømmet ble rasjonalisert og begrenset og tydeligere definert, og det var tendenser til og idealer om frihet og likhet. Denne friheten og likheten var svært abstrakt, og ingen del av virkeligheten. Abstrakt frihet og likhet trenger på ingen måte å gi mennesker mulighet til å skape sine egne liv og til å leve som frie mennesker. Det er også nødvendig med et materielt grunnlag, som ikke alle har. I den siste tredjedelen av århundret ble det materielle grunnlaget for menneskenes liv en viktig politisk sak. Et viktig eksempel på kombinering av formell likhet og reell ulikhet er det prøyssiske valgsystemet, der velgerne var delt inn i tre klasser, og der de rikes stemmer hadde langt større vekt enn de fattiges stemmer. Dette var ikke junkernes system, men et borgerlig system.
Eiendom ble det viktigste kriteriet for status, selv om utdannelse, yrke og adelsskap også var viktige.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"