Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok:
En ny form for sivilisert omgang ble vanlig. Det tidligere adelsdominerte samfunnet hadde vært preget av vold, der offentlige henrettelser og offentlig tortur var forestillinger som adelen satte pris på å framføre. Etter hvert som adelen ble mindre dominerende ble disse offentlige skrekkforestillingene også mindre vanlige. Herredømmet ble mindre personlig og mindre voldspreget. Autoritetene begrenset stort sett sin voldsutøvelse til krigene. Andre former for disiplin og systematisk og kontinuerlig påvirkning ble heller brukt for å forme og overtale og styre innbyggerne.
Dette var Victoriatida, og også slutten på, eller siste del av, Biedermeier tida. Den var preget av småborgerlig koselighet og anstendighet, der også seksuallivet, og alt som minte om det, ble gjemt bort. Menn og kvinner ble oppfattet som grunnleggende forskjellige. Kvinnene ble oppfattet som mer følsomme, beskjedne, mottakende, nærende, milde og hengivne enn menn. Menn var modigere, mer ambisiøse og mer rasjonelle og aggressive enn kvinner. Kvinnenes naturlige tilstand var å være underkastet en mann.
"Bürgerlichkeit krevde å være universell, men som enhver kultur skapte den splittelse. I sannhet inviterte det veldige omfanget av dens aspirasjoner og størrelsen til kraften dens til protester og oppmuntret desillusjoner. Ved slutten av århundret var Bürgerlich kultur under angrep både fra de som følte at var blitt nektet adgang til dens bedrifter og fra de som så disse bedriftene som hule og utilfredsstillende. I de tyske landene, som i resten av Europa, var det meste som man tenker på som modernisme, definert i motsetning til Bürgerlich idealer. Likevel, selv etter at kraften til disse idealene hadde begynt å visne i det høgkulturelle området, fortsatte Bürgerlich manérer, moter og verdier å skape den måten en økende mengde vanlige folk ordnet livene sine."
I midten av århundret ble den tyske vitenskapen den mest kreative i verden. På område etter område rykket tyske vitenskapsmenn inn som de ledende. Tyske universitet og tekniske utdanningsinstitusjoner og forskningsinstitusjoner ble beundret, misunt og etterliknet overalt. Den tyske vitenskapelige overlegenhet varte ved langt inn i det tjuende århundret. Mellom 1901 og 1930 vant tyskere 26 nobelpriser i kjemi, fysikk og medisin - langt flere enn vitenskapsmenn fra noen annen nasjon, og mer enn en fjerdedel av det totale antallet nobelpriser som ble delt ut i dette tidsrommet.
Grunnlaget for denne vitenskapelige utviklinga var blitt lagt allerede i det attende århundret. Da hadde tyske vitenskapsmenn samlet inn store mengder data om verden og omgivelsene.
Ei forutsetning for denne store utviklinga var at det ble etablert både institusjoner for den vitenskapelige virksomheten, og nettverk der dens resultat kunne bli spredt og kontakter opprettet. Det tok tid å opprette disse institusjonene. Enda i 1830- og 1840-årene kunne Robert Mayer og Georg Ohm gjøre grunnleggende oppdagelser som ble ignorert av det vitenskapelige samfunnet. Mayer ble øyensynlig drevet til galskap av mangelen på anerkjennelse av hans teori om varme og bevegelse. Ohm hadde svært lenge en rastløs og usikker karriere før han fikk ei stilling ved et universitet kort før han døde. Men ved midten av århundret var et nettverk av vitenskapelige institusjoner i ferd med å bli opprettet, og det kunne hindre den isolasjonen som tidligere tiders vitenskapsmenn ofte hadde måttet leve i.
De vitenskapelige data, teorier og hypoteser ble samlet i bøker av ledende lærde for å konsolidere vitenskapelige disipliner. Forskere rapporterte nye resultater og førte lærde debatter i vitenskapelige tidsskrift. Rundt denne vitenskapelige kjernen opprettet vitenskapsmenn formelle og uformelle institusjoner for å foreta opplæring og rekruttering, trening og akkreditering av nye vitenskapsmenn og evaluere forskning og belønne de som oppnådde profesjonens mål, og viktigst av alt beskytte vitenskapen mot utenforstående som ikke var sertifisert av vitenskapens egne institusjoner. Som resultat av denne prosessen oppstod de disiplinære samfunn som danner de grunnleggende sosiale og epistemologiske enhetene for moderne vitenskap.
Ved midten av århundret var vitenskapenes oppsplitting i underdisipliner på gang, og den delte vitenskapsmennene inn i uavhengige felt, som de spesialiserte seg i. Dette ble fulgt opp av at det ble utgitt tidsskrifter for de ulike spesialitetene.
Universitetene ble de viktigste institusjonene for den tyske vitenskapen, både for forskning, undervisning og profesjonell utvikling. Å skape ny kunnskap ble nødvendig for universitetene, og av sentral betydning for deres utvikling. Det ble en sentral oppgave og befridde de ansatte for en del undervisningsoppgaver. Innovasjon ble en grunnleggende verdi både for de universitetsansatte og for universitetene. Den nære forbindelsen mellom staten og universitetene førte til at forskerne kunne mobilisere statlige midler til forskning. Så lenge forskninga ikke var svært kostbar var fragmenteringa av Tyskland ikke uheldig for vitenskapens vekst, i det fragmenteringa skapte mange alternative sentra, og småstatene ønsket hver å ha best mulige universitet, og var derfor villige til å bruke en hel del penger på universitetene.
De vitenskapsmennene som var født omkring 1770 hadde ikke spesialisert vitenskapelig utdanning. De kunne både være handverkere som arbeidet med linser eller være farmasøyter eller arbeide innen et annet handverk som ga mulighet til eksperimentelt arbeid. Eller de kunne også ha universitetsutdanning, eller ingen som helst fullført utdanning. For vitenskapsmenn født rundt år 1800 var dette forandret. De hadde blitt utdannet ved universitet, og drev vanligvis sin vitenskapelige virksomhet ut fra sin stilling ved universitetet.
Justus Liebig
Justus Liebig er en eksemplarisk figur i denne prosessen med vitenskapelig profesjonalisering. Han ble professor i kjemi i Giessen. Han var født i 1803, og ble apotekerlærling slik at han kunne etterfølge sin far som var farmasøyt og kjemiker. Justus ble klar over at kjemi ikke lenger var et handverk, men krevde akademisk trening. Han studerte i Bonn, og reiste så til Paris, som på denne tida ble sett på som hovedstaden for europeisk vitenskap. Her var han heldig nok til å bli oppdaget av Alexander von Humboldt, som skaffet ham arbeid i Giessen. Liebig tok med seg til forskninga sin omhyggelige undersøkelsesmetode med nøyaktige observasjoner og eksperimenter slik han hadde lært i Frankrike. Ved grundige studier av fysiologien til ernæring, respirasjon og ekskresjon var han i stand til å identifisere noen av de essensielle prinsippene i biokjemien. I sitt store arbeid Die organische Chemie in ihrer Anwendung auf Physiologie und Pathologie, publisert i 1842, så han framover mot sammensmelting av kjemi og fysiologi. Liebig gjorde også grunnleggende forskning innen flere andre felt, og hjelpte til med å introdusere nye metoder i tysk jordbruk, og påvirket den nye fargeindustrien, og spredte kunnskap til allmennheten.
Det viktigste Liebig gjorde var hans innsats for å frambringe det moderne forskningslaboratoriet. Liebig førte undervisning og forskning sammen på en konkret måte. Med egne midler innredet han en gammel militær brakke til laboratorium, og innledet dermed en ny måte å lære opp vitenskapsmenn på. Tidligere hadde de lært om vitenskap gjennom å lese bøker og høre på forelesninger. Laboratoriet førte studentene bort fra den ensidige tilegnelsen av etablert kunnskap og til frambringelse av ny kunnskap. Laboratoriet ble den naturvitenskapelige opplærings sentrum. Liebig drev ingen tradisjonell undervisning, men satte studentene til å arbeide i laboratoriet med de oppgavene som han ga dem.
For den nye generasjonen vitenskapsmenn syntes laboratoriet å være modernitetens triumf over tradisjonen, nøyaktig observasjon over blind tro.
Johannes Müller
Men under observasjonen og eksperimentene og prinsippene for vitenskapelig teoriutvikling kunne det gjerne ligget enda et prinsipp, som vi skal se eksempler på. Vitenskapsmenn hadde i det attende århundret gjerne drevet "romantisk vitenskap" og naturfilosofi. En av grunnleggerne av moderne biologi, Johannes Müller, trodde på slike prinsipp. (I kapitlet om Copernicus har vi sett at en av de fremst etterfølgerne til Copernicus, Johannes Kepler, ble ledet i sine undersøkelser av nyplatonske forestillinger om det perfekte.) Johannes Müller var født i 1801. Han var sønn av en handverksmester som var velstående nok til å sende Johannes til universitetet, der han begynte å studere medisin. Deretter begynte Johannes å undervise ved universitetet i Bonn, og flyttet i 1833 til Berlin. Müller var en uvanlig produktiv vitenskapsmann. Han utførte viktige arbeider i fysiologi, komparativ anatomi og zoologi. Og fulgte de nye vitenskapelige metodene med nøyaktig observasjon i både forskning og undervisning. Müller introduserte mikroskopet i undervisninga. Men Müller hadde en tro på Lebenskraft, en livskraft, i tillegg til troen på de nye empiriske forskningmetodene. Denne troen stammet fra hans ungdoms tiltro til naturfilosofien. Han ofret et langt kapittel i Handbuch der Physiologie til spørsmål om sjelens natur, plassering og enhet. Som hans student Helmholz uttrykte det: Müller "kjempet enda mellom det eldre - vesentlig metafysiske - synet og det naturalistiske". Helmholz la til at "det kan være at hans innflytelse over studentene var større siden han enda kjempet".
Rudolf Virchow
Blant Müllers studenter personifiserte Rudolf Virchow best avmystifiseringa av biologien. Han var tjue år yngre enn sin lærer, og hadde begynt å studere etter at vitenskapelige samfunn hadde begynt å oppstå. Han var fattig, og begynte å studere medisin ved Friedrich Wilhelms institutt i Berlin, der det var mulig å studere på stipend. Han skiftet over til grunnlagsforskning, først i Würzburg, og senere i Berlin, der et patologisk institutt ble spesielt innredet for å gi plass til laboratoriet hans. Han hadde uvanlig stor energi og intellektuell kraft. Virchow etablerte prinsippene for moderne patologi, oppdaget embolismen, klargjorde prosessen til trombosis, tilbakeførte leukemi til cellesykdom, utførte betydelig forskning om epidemiologi, bidro til utvikling av fysikalsk antropologi, gikk inn for medisinske reformer og deltok i politikken. Virchows mest imponerende vitenskapelige bidrag kom i 1855 da han offentliggjorde sin klargjøring og forbedrelse av den celleteorien som Schleiden og Schwann hadde fremmet femten år tidligere. Cellene var livets grunnlag, framholdt Virchow, i setninga "omnis cellula a cellula". Han beskrev cellene i termer som umiskjennelig reflekterte et bilde av samfunnet som var populært på 1850-tallet: cellepatologien, skrev han: "viste at kroppen var en fri stat av like individ, en føderasjon av celler, en demokratisk cellestat."
Virchow skapte uttrykket "Kulturkampf i løpet av kampen mellom katolikker og liberalere i 1870-årene. Han trodde på vitenskapen. Han hadde en tro på fenomenenes enhet, og trodde at det under dem lå prinsipp som gjaldt for dem alle. Livet var for Virchow en komplisert form for mekanikk.
Helmholz
Mange av Virchows samtidige i den første generasjonen av profesjonelle vitenskapsmenn delte hans tro på at de kunne etablere en empirisk basert teori som kunne forklare livets mysterier.
Hermann von Helmholz syntes å ta et viktig steg i denne retning med sitt skrift "Über die Erhaltung der Kraft" som han leste for Berlins fysikalske selskap i 1847. Helmholz var født i 1821, og studerte ved Friedrich Wilhelms institutt på stipend. Han kom fram til sin teori om energien konstans i løpet av forskning om animalsk varme og muskelsammentrekning, samtidig med at tolv andre forskere uavhengig formulerte andre versjoner av prinsippet. For Helmholz indikerte prinsippet at naturen var et lukket system, med evige og ombyttbare elementer. Det betydde at det var absurd å lete etter en livskraft for å forklare livet, levende organismer var underlagt de samme (natur)lovene som resten av universet.
Lenker:
Neste kapittel
Første del av denne Oversikten over Tysklands historie 1848-1866
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er James J. Sheehans bok "German history 1770-1866"