Communeros opprøret begynte den siste veka i mai 1520 og endte med nederlaget i slaget ved Villalar 23. april 1521. Opprøret begynte som en voldsom protest mot utlendingenes manipulasjon av Cortes. Det var et forsvar for det gamle Castilla. Opprørerne krevde at byene skulle ha rett til å samle Cortes hvert tredje år. Cortes skulle beholde sine tradisjonelle rettigheter, og representantene skulle være byenes representanter, og ikke kongens menn. De skulle betales av byene, og ikke av kongen. Opprørerne krevde ikke utvidete fullmakter for Cortes, eller at flere byer skulle være representert i Cortes. Et av kravene som ble sendt til kongen fra den revolusjonære Juntaen i Tordesillas 20. oktober 1520 var at ingen corregidor skulle utnevnes uten etter uttrykt ønske fra byen der han skulle virke. Corregidorene var kongelig utnevnte kontrollører av kommunene, som grep inn i og la begrensinger på det gamle kommunale selvstyret.
Selv om opprørernes krav kan sies å ha vært moderate, lå det mye sinne bak opprøret. En viktig grunn til dette var at det var ei utbredd oppfatning at utlendinger forsynte seg fritt av de rikdommene som fantes i landet. Skipslaster med rikdommer var blitt sendt utenlands, og flamlendernes oppførsel hadde vekket sterke reaksjoner. Dette var bakgrunnen for at et annet krav fra Juntaen i Tordesillas var at kongen skulle bo i Castilla, og ikke bringe inn i landet "Flamlendere, franskmenn eller innbyggere i noe annet land" for å fylle poster i hans husholdning, og at alt kongen gjorde skulle utføres i samsvar med de tradisjoner som var etablert av de "Katolske Suverenene Don Fernando og Donna Isabel, hans besteforeldre."
Siden opprørerne gikk inn for ei populær sak, fikk de til å begynne med stor støtte. Størst støtte fikk de i byene i Nord-Castilla, som mest hadde opplevd flamlenderne. Geistligheten gikk med stor iherdighet inn for opprøret, mens derimot grandene, de rikeste adelsmennene, var avventende. Opprøret hadde i utgangspunktet ingen sosial karakter i den forstand at det tok ikke opp sosiale og økonomiske motsetningsforhold i Spania.
Opprøret begynte med at corregidorene ble jaget, de måtte flykte for livet. Deretter ble et nytt styre satt inn i byene og kommunene, ofte ledet av tradisjonelle ledere og lokal adel. Neste steg var å opprette kontakt mellom disse nye by- og kommunestyrene. Den tradisjonelle rivaliseringa mellom kommunene i Castilla gjorde dette vanskelig. Da de nye lederne i Toledo kalte sammen en kongress fra de nye bystyrene i Avila i juli, møtte bare utsendinger fra Segovia, Salamanca og Toro. Adrian av Utrecht var av kong Karl satt inn som regent for den tida Karl var borte fra Spania. Han beordret et angrep på Segovia, som var en av opprørsbyene. Angrepet mislyktes, og de kongelige styrkene søkte deretter til den viktige arsenalbyen Medina del Campo for å hente beleiringsartilleri. Der ble de møtt med sterk motstand fra bybefolkninga. I den kampen som oppstod ble en stor del av byen brent ned. Dette skapte indignasjon over hele Spania, og også byer i sør sluttet seg til opprøret, og de byene i nord som til nå ikke hadde deltatt sluttet seg nå til opprørerne.
Men opprørerne hadde enda ikke noe fullstendig program og alternativ til det styresettet som Adrian av Utrecht var regent for. Dersom de kunne få dronning Juana til å undertegne et dokument som garanterte legaliteten av opprøret ville de ha vunnet, for Adrian og hans regjering var nå på flukt. Men Juana nektet å undertegne noe dokument.
I Burgund var Karl informert om opprøret. Og han og hans rådgivere fant det nødvendig å komme med innrømmelser overfor opprørernes krav. De ville ikke utnevne flere utlendinger til stillinger i Spania, og de skatteinntektene som de hadde manipulert Cortes til å bevilge i Coruna skulle ikke kreves inn. Kongen ville også prøve å vinne grandene over på sin side.
Disse tiltakene traff den situasjonen som var under utvikling i Castilla godt. Opprøret hadde begynt å utvikle seg til ei sosial reisning. Nå som opprørerne hadde kontroll over Spania, og kongen var langt borte og hans regent var maktesløs, vendte mange opprørere seg mot de nærmeste fiendene. Og det var de styrtrike eiendomsbesitterne. Derfor sluttet de store grandene opp om Karl. Og byer som var underlagt de store jordherrene sin jurisdiksjon frigjorde seg fra de store jordherrene. Den 10. april 1521 kunngjorde den revolusjonære juntaen at krigen nå ville føres mot grandene, caballeroene og andre fiender av folket.
Samtidig var et opprør på gang i Valencia, som også rettet seg mot overklassen, og det skremte overklassen i de sørlige delene av Castilla.
De profesjonelle offiserene var adelige, og når de kom i motsetningsforhold til communeros opprørerne hadde disse siste vanskelig for å greie seg. Noen få vante hærførere fikk likevel communeros fortsatt støtte fra, men ikke mange nok til at de kunne greie seg. En av dem var Antonio de Acuna, biskop av Zaragoza, som med sin privat hær på 2000 mann hadde sluttet seg til opprørerne. Han hadde bemektiget seg bispestolen i Zaragoza med makt og med pavens støtte i 1507, og siden greid å holde den. I ei tid støttet han Communeros med hell, men soldatene til biskopen var for det meste utrente og lite kampvante, og da grandene fikk samlet en profesjonell hær var den overlegen. Det siste store slaget stod ved Villalar 23. april 1521. Toledo var den byen som holdt lengst ut. På denne tida angrep også Frankrike Spania, og de adelsmennene som fortsatt var sammen med opprørerne valgte å slutte seg til de styrkene som sloss mot franskmennene i Navarra.
Karl kom tilbake til Spania 16. juli 1522. Og da var opprøret over. Karl hadde med seg 4000 soldater til Spania. I oktober ga Karl de fleste opprørerne som var tatt til fange amnesti. Det kom ikke til flere opprør mot Habsburgerne i Spania. J. H. Elliott skriver at rojalistenes seier også var "the momentary triumph of Europe over Castile." (side 160) Opprørets nederlag var samtidig seieren til et fremmed regime med et program som var fremmed for Spania, og som ville tvinge Spania inn i et Imperium som var fremmed for Spania.
Karl kom etterhvert til å ansette flere og flere personer fra Castilla, og han kom til å bli mer og mer spansk etter som årene gikk, og spanjolene kom derfor til å akseptere ham. Og han utviklet et program om å bekjempe de vantro og sloss for den kristne verdens enhet som Castilla kunne slutte opp om. Men den friheten som Castilla en gang hadde hatt var gått tapt, og den inngikk slett ikke i kongenes program.
Kong Karl I var konge over Spania fra 1517 til han abdiserte i 1556, og overlot kongeverdigheten til sønnen Filip. Karl var ofte borte fra Spania. I løpet av de nesten 40 årene han var konge var han knapt seksten år i Spania, fordelt på seks opphold:
September 1517 til mai 1520.I 1526 giftet Karl seg med sitt søskenbarn Isabella, datter av kong Emmanuel av Portugal. Året etter fikk de en sønn, Filip. Isabella var den perfekte keiserinne og dronning. Mens Karl var borte fra Spania var hun hans regent, så lenge hun levde. Hun døde i 1539. Den effektive regjeringa ble utøvd av Francisco de los Cobos. Han kom fra Andalucia fra jevne kår, og utviklet seg til å bli en dyktig administrator. Han begynte sin karriere hos kong Ferdinand. Da Ferdinand døde hadde Cobos reist til Flandern for å søke lykken ved hoffet i Burgund, hos den nye kongen. Før 1530 hadde Cobos nådd toppen som Karls leder for administrasjonen av Spania. Og Cobos ledet styret for Spania så knirkefritt at det ikke oppstod noen farlig motstand mot Karl sitt styre den tida Cobos ledet styret.
Juli 1522 til juli 1529.
April 1533 til april 1535.
Desember 1536 til våren 1538.
Juli 1538 til november 1539.
November 1541 til mai 1543.
Mellom 1522 og 1524 begynte Karls fremste rådgiver Gattinara å reformere Spanias administrative system. Han opprettet et finansråd eller finansdepartement og opprettet et Råd eller departement for "Indiene" (Amerika). Systemet var ei videreutvikling av det systemet som Isabella og Ferdinand hadde opprettet med etablering av Råd for bestemte saksområder. Rådene skulle gi kongen råd. Dette var vanskelig siden kongen stadig var på reise. Og Spania hadde ingen fast hovedstad før i 1561, da Filip gjorde Madrid til landets hovedstad. Valladolid tjente mest vanlig som landets administrative hovedstad. Men dokumenter og papirer som ble produsert og mottatt av administrasjonen var spredd over hele Spania, og mellom 1543 og 1545 ga Cobos beskjed om at et sentralt arkiv skulle opprettes i festningen ved Simancas.
Rådene kan deles inn i to grupper etter den type saker som de arbeidet med. Noen tok seg av saker som angikk hele riket, og andre arbeidet med saker som bare angikk enkelte deler av riket. Det Rådet som arbeidet med de mest generelle sakene var Consejo de Estado - Statens Råd. Dette skulle gi monarken råd om den generelle politikken overfor Spania og Tyskland. Det bestod i 1526 av erkebiskopen av Toledo, hertugene av Alba og Bejar, den kongelige sjelesørgeren, og biskopen av Jaen, sammen med Gattinara og Henrik av Nassau. Folk som ikke var med i dette Rådet var misunnelige på dets medlemmer, og derfor brukte Karl det lite. Mer aktivt var et annet råd som var nært knyttet til dette første: Krigsrådet. Det hadde ansvar for den militære organiseringa av monarkiet. Krigsrådet er først nevnt i 1517, og var omorganisert i 1522 for å graderes opp til den nye situasjonen som oppstod da Karl ble keiser.
Den viktigste av Gattinara sine reformer var opprettelsen av et Finansråd - Consejo de Hacienda. Ordren om å opprette dette Finansrådet ble gitt i februar i 1523. Modellen til dette ble hentet fra Flandern. Cobos ble sekretær for dette rådet. I utgangspunktet skulle det arbeide med finansene til Castilla, men det kom til å arbeide med hele rikets finanser. Det gamle contaduria de hacienda kom til å ta seg av de økende utgiftene til riket, og hadde som oppgave å organisere stadig nye lån til keiseren.
Mens finansvesenet til Castilla fikk ei kraftig overhaling fortsatte resten av administrasjonen å fungere omtrent som før under Isabella og Ferdinand. Castillas Råd var det viktigste regjeringsorganet. Det ble også gjort et stort arbeid for å organisere styret av Amerika. En viktig oppgave her var å unngå at det utviklet seg grupper som var så sterke at de kunne utfordre kongen. Derfor ble makta til administrasjonen delt mellom utøvende og dømmende myndighet. Man søkte også å unngå at det skulle oppstå en ny og mektig adel i Amerika. To visekongedømmer ble opprettet i Amerika, og dermed var det ni visekonger i det spanske riket: Aragon, Catalonia, Valencia, Navarra, Sardinia, Sicilia, Napoli og de to amerikanske visekongene, i Peru og i Ny Spania. For hver visekonge var det et Råd i Spania som visekongen skulle arbeide nært sammen med. Visekongen av Aragon måtte samarbeide med Rådet for Aragon, som var kongens råd for Aragon, og som holdt til i Castilla og skulle gi kongen råd om saker som spesielt angikk Aragon. Dette rådet var bemannet av personer fra Aragon. En oppgave det hadde var å se til at visekongen ikke gikk ut over sine fullmakter. Visekongene og hærledelse var ofte rekruttert fra høgadelen, mens administrasjonen ellers, også de som bemannet Rådene, hadde bakgrunn lengre nede i samfunnet. Dette var en bevisst politikk.
Spania og de spanske territoriene var svært mye styrt og administrert. Alle avgjørelser skulle gjøres i samråd med et av de sentrale Rådene, og det tok derfor tid å komme fram til avgjørelser, og det ble mye snakk. Tjenestemennene i administrasjonen var ofte svært dårlig lønnet. Derfor ble korrupsjon en alvorlig fristelse. Forholdet mellom tjeneste og belønning var uklart i denne tida. Spesielle belønninger ble gitt av kongen etter råd fra Rådene. Siden riket var blitt så stort kunne kongen ikke kjenne til alle som fortjente belønning.
I løpet av femtenhundretallet beveget Spanias befolkning seg sørover og ut mot kysten. Sevilla ble Europas tredje største by. Bare Paris og Napoli hadde større befolkning. Den første delen av femtenhundretallet var ei tid med vekst i Castillas økonomi. Velstand fant man først og fremst i nord i områdene med ulleksport og i sør, i Andalucia. Rundt 1520 nådde saueholdet toppen. Senere i århundret ble Spania avhengig av å importere de grunnleggende matvarene, som korn. Med den politikken som ble ført var det umulig for korndyrkerne å utvide produksjonen. De leide jorda for høge leier. Jorda var tørr, og utvidelse av arealet krevde vanning, og korndyrkerne hadde ikke økonomiske forhold som tillot at de investerte i vanningsanlegg. For å foreta investeringer måtte leilendingen låne penger fra ågerkarer. Dessuten var svært store arealer avsatt til sauebeiter. Prisene på jordbruksvarer hadde økt så sterkt at et oppstod nød. Derfor hadde det blitt innført maksimalpriser på korn, og det begrenset muligheten til å investere i korndyrking.
Tekstilindustrien fikk et sterkt utvidet og svært kjøpekraftig marked i første del av femtenhundretallet med koloniseringa av Amerika, som i første omgang kjøpte alle varer fra Spania. Dette førte til prisstigning på tekstiler produsert i Spania. Lønningene i Spania økte også i første omgang. Men Spania hadde en dårlig utviklet økonomi og et lite utviklet handverk, og pris og kvalitetsutvikling holdt ikke følge. Tekstilindustrien greide ikke å skaffe arbeidskraft med nødvendige handverksmessige ferdigheter. Og ut i andre halvdel av århundret oppstod kriser. Disse krisene ble møtt på helt utilfredsstillende måter. I Cortes i 1548 ble det klaget over høye priser på klær, og foreslått at man skulle forby eksport av klær som ble produsert i Spania, også til Amerika, samtidig som import av klær til Spania skulle tillates. Klær og tekstiler ble tillatt importert, men det ble ikke innført et eksportforbud. Cortes var misfornøyd, og i 1552 ble kravet om eksportforbud satt fram igjen. Nå ble eksport av tekstiler forbudt til alle områder utenfor Castilla med unntak for Amerika. Dette ble fulgt av sterk tilbakegang for spansk tekstilindustri. Og i 1555 og 1558 ble eksportforbudet opphevet. Spansk tekstilindustri var inne i ei krise som viste seg i at varene som ble produsert ble priset for høgt. Og prisstigninga i Spania var sterkere enn i resten av Europa. En grunn til det, eller kanskje en virkning?, var at den innenlandske produksjonen ikke økte i takt med etterspørselen. Her er det trolig flere faktorer som har virket inn.
Det ser ut til at Spania i første halvdel av femtenhundretallet hadde et livlig og ekspansivt forretningsliv, men ut i andre halvdel av århundret begynte det å stagnere. Hvorfor? Det ble ikke gjort noe for å utvikle spansk næringsliv. Spania opplevde mangel på skip i trafikken over Atlanteren, men ingenting ble gjort for å bøte på dette. Ingenting ble gjort for at ringvirkningene fra Amerika skulle komme Spania til gode på annen måte enn som et luksusforbruk hos den allerede enormt rike høgadelen, der enkelte adelsmenn kunne ha nærmere tusen tjenere. Den økonomiske politikken som ble ført, eller mangelen på en økonomisk politikk, skyldes at den økonomiske politikken var underordnet imperiepolitikken, og dette var en vesentlig grunn til den elendigheten som Spania kom ut for.
Det var først etter at de store sølvforekomstene ble oppdaget at inntektene fra Amerika ble virkelig store, altså etter midten av femtenhundretallet. Skatteinntektene fra de europeiske besittelsene var langt større i Karl si regjeringstid.
De spanske kongene hadde greidd å få makt over den katolske kirka i Castilla, og de greide å tvinge den til å betale så det monnet. En tredel av tienden - tercias reales - gikk til kongen. Og også en subsidio, som var en skatt på leieinntekter og på kapitalavkastning av kirkas eiendommer. Avkastninga som kom fra alle prestekall og bispedømmer som ikke var besatt gikk til krona. De militære ordenene hadde vært en del av kirka, som kongedømmet hadde lagt under seg. En skatt som tidvis kunne innkreves var cruzada, en skatt ment å betale korstog eller annen krig mot de vantro. I Aragon betalte kirka langt mindre til Karl enn i Castilla.
De spanske kongene greide ikke å skaffe seg store inntekter fra Aragon, siden Cortes i Aragon stod så sterkt og var i stand til å nekte kongene å foreta skattlegging. Kongene ble derfor avhengige av inntektene fra Castilla. Der var det mulig å kreve inn en del skatter uten tillatelse fra Cortes. Disse utenomparlamentariske skattene var kjent som rentas ordinarias, og inkluderte tollinntekter, både interne og mot utlandet, og den berømte alcabala. Alcabala var en salgsskatt som også ble krevd inn på fjortenhundretallet, og det var ikke nødvendig med godkjennelse fra folket for å kreve den inn. På begynnelsen av femtenhundretallet stod denne skatten sammen med tercias reales for 80-90% av kronens inntekter. Men det lyktes Cortes å oppnå et veto for økinger av alcabala skatten. Inngangen av denne skatten kom ikke til å bli økt i takt med inflasjonen. Og derfor måtte keiseren søke etter andre skatteinntekter. Ved slutten av Karl si regjeringstid stod alcabala skatten for bare omkring en fjerdedel av skatteinntektene.
Den eneste måten å skaffe seg direkte skatter på var ved å få tillatelse til beskatning hos Cortes. Derfor ble Cortes samlet 15 ganger i den siste delen av Karl si regjeringstid. Den tradisjonelle skatten som ble tilkjent av Cortes var kjent som servicio og var blitt sett på som en tidsbegrenset skatt for nødssituasjoner. Men reduksjonen av verdien av alcabala skatten gjorde at keiseren måtte prøve å gjøre servicioen om til en fast skatt. I Cortes i 1523 gjorde representantene hard motstand mot å bevilge servicioen, men ble til slutt nødt til å bevilge 400.000 dukater. Under Cortes i Toledo i 1525 søkte Karl etter måter å gjøre det mer ærerikt for Cortes å bevilge skatten. Han tilbød Cortes å sette ned en permanent kommisjon som skulle overvåke skatteinndrivinga og finansstellet. Men det var klart at makta til Cortes var brutt, og at servicio kom til å bli en permanent skatt.
Denne forandringa av skattene, der alcabala ble redusert mens servicio ble økt, betydde at den fattige delen av befolkninga i Castilla ble hardere beskattet og den rike delen av befolkninga ble mindre hardt beskattet, siden den første skatten var en omsetningsskatt som alle betalte, mens servicio var en skatt som adelen var fritatt fra å betale. Et estimat anslår at på keiser Karl V si tid var det 781.582 skattebetalerhushold i Castilla, og 108.358 adelige hushold, som altså var fritatt for å betale servicio, som etterhvert kom til å bli den viktigste skatten. Hvor stor del av befolkninga som tilhørte adelige hushold varierte sterkt mellom de forskjellige delene av Castilla. Størst andel adelige var det i nord, og minst i sør. Likevel var den generelle effekten den samme overalt, å plassere skattebyrdene på den fattigste delen av befolkninga. Dessuten gjorde Karl det mulig å kjøpe adelsskap. Dermed kjøpte den velstående delen av befolkninga seg fri fra å betale skatt.
I 1538 prøvde Karl å innføre en skatt på matvarer. I tillegg til representantene fra de 18 byene hadde Karl bedt 25 erkebiskoper og biskoper og 95 medlemmer av aristokratiet om å møte opp i Cortes for å diskutere finansene. Men adelen var innbitt mot å betale noen som helst form for skatt, og resultatet var at de fattige fortsatt måtte bære skattebyrden. Deres situasjon var sånn at Filip, keiserens sønn, skrev i et brev til keiseren i mai 1545 at "alminnelige folk, som må betale disse servicios, er redusert til slik ytterste elendighet at mange av dem går nakne. Og elendigheten er så vanlig at den er enda større blant vassalene til adelen enn den er blant Din Majestets vassaler, for de er ikke i stand til å betale sine avgifter siden de mangler økonomiske midler, og fengslene er fulle av dem."
Den virkelige store inntektsøkinga til keiser Karl V kom i form av opptak av lån, med framtidige inntekter som pant. Dette har jeg skrevet om i et eget kapittel.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Her finner du flere kapitler om Spanias historie.
Dette kapitlet bygger på
J. H. Elliotts bok: "Imperial Spain 1469-1716."