Skrevet av Tor Førde.
De viktigste kildene til dette kapitlet er J. H. Elliots bok "Imperial Spain 1469-1716" og Richard Ehrenbergs klassiker: "Capital & Finance in The Age of The Renaissance."
Hvem var så Fuggerne? Man regner Hans Fugger som kom til Augsburg fra Graben i 1367 som deres stamfar. Han var vever og handelsmann. Sønnene hans ble respekterte medlemmer av veverlauget, som var et av de mest distingverte i byen. Sønnen Jakob ble laugets mester, selv om han sluttet å veve og gikk over til å handle i krydder, silke og ull. I 1444, eller kort etterpå, reiset han til Tyrol og ble myntmester. Jakob Fugger hadde en sønn som også het Jakob. I 1473, fjorten år gammel, begynte han å arbeide i firmaet. Han lærte forretningsdrift som lærling i tyskernes forretningskontor i Venezia, Fondaco dei Tedeschi, der de eldre brødrene hans hadde en permanent filial. Da han ble de to brødrenes partner inngikk de en avtale om at de og de mannlige etterkommerne deres skulle la eiendommene deres stå i fellesskap i firmaet, mens døtrene skulle få en medgift.
Det er kjent at Fuggerne begynte med pengeforretninger i 1487 da Jakob Fugger sammen med genoveseren Antonio de Cavallis lånte 23.627 floriner til Siegmund, erkehertug av Tyrol. Som sikkerhet ble den beste av Schwatz sølvgruvene stilt i pant, og hele provinsen Tyrol hvorfra de skulle få alt sølvet som ble produsert. Neste år, i 1488, lånte Fuggerbrødrene 150.000 floriner til erkehertugen, og til gjelda var betalt skulle de motta hele sølvproduksjonen fra Schwatz gruvene til en svært lav pris. På denne måten ble gruvedrift viktig for Fuggerne. I Ungarn begynte de å handle med kopper i 1495. Gruvedrift og forretninger i forbindelse med gruvedrift ble den viktigste virksomheten for Fuggerne i dette tidsrommet og ei tid framover.
Men Fuggerne utviklet også internasjonale forretninger. de hadde blant annet en representant i Lisboa og de var hadde kontor i Antwerpen og i Roma, der de drev store forretninger med paven og andre kirkefyrster. Der kom de i kontakt med Albrecht av Brandenburg da han ble gjort til erkebiskop av Mainz. Erkebiskopene måtte betale kontant til pavestolen for bekreftelse som erkebiskop, og Albrecht måtte betale 30.000 dukater. Det meste av dette måtte han låne. Og han lånte 21.000 dukater av Fuggerne. Men de regulære inntektene som erkebiskop holdt ikke til å tilbakebetale dette lånet. Derfor fikk Albrecht tillatelse fra pave Leo X til å selge avlatsbrev i Saksen og andre deler av Tyskland. For dette betalte han 10.000 dukater, som ble lånt hos Fuggerne. Den kjente avlatshandleren Tetzel ("Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer") ble overalt fulgt av en av Fuggernes agenter som overtok pengene straks kista var full. Da ble kista åpnet, og pengene ble sendt over til Andreas Mattstedt, som var Fuggernes agent i Leipzig. Halvparten ble sendt videre til Roma, og den andre halvparten gikk til Fuggerne som avdrag på lånet til Albrecht av Brandenburg.
Omkring 1520 begynner Fuggerne å gjøre store finanstransaksjoner i Antwerpen. De hadde hatt et eget hus der fra 1508, med hadde stort sett drevet med kjøp og salg av varer. Men i 1515 var de begynte å låne ut penger og å veksle og å overføre penger. I 1516 hadde hoffet i Nederland lånt fra Fuggernes agent i Antwerpen, Bernhard Stecher 27.000 pund for et år med byen Antwerpen som garantist. Rentefoten var 11%. Etter at året var gått kunne hoffet ikke betale, på grunn av store utgifter i forbindelse med at Karl skulle til Spania og overta som konge, og på grunn av et opprør i Friesland, og andre hendelser. Lånet ble først forlenget til midtsommer i 1517, så til jul neste år. Tilsammen hadde da Fuggerne utestående hos keiseren 72.000 pund. I 1518 lånte de også ut penger til myndighetene i Nederland for å holde garnison i Friesland. Flere byer måtte stille som garantister for dette lånet.
Fuggerne hadde gjort forretninger med Karl før han ble valgt til keiser, mens han bare regjerte over Nederlandene. Og en agent for Fuggerne reiste sammen med Karl til Spania i 1517 da Karl skulle innsettes som konge over Spania for å hjelpe ham med økonomiske spørsmål. Dette kom Karl til å sette stor pris, og han omtalte senere denne agenten, Wolff Haller, som sin "rådgiver fra ungdommen av".
Karl ønsket også å ta over familietradisjonen og bli keiser etter bestefaren Maximilian og oldefaren keiser Frederick III, og også å få tittelen "Romersk konge", som også var en tittel som var på valg. Men valgmennene, kurfyrstene måtte bestikkes. Også kong Frans I av Frankrike ønsket å bli keiser og romersk konge, og stilte til valg. Og det var Fuggerne som hadde de pengene som det var nødvendig å ha for å bli valgt. Det var Fuggerne som bestemte hvem som skulle bli keiser. Dette visste Fuggerne, og i et brev senere skrev også Jakob Fugger til keiser Karl V at uten dem ville han ikke ha blitt keiser. Genoveserne lånte ut penger til Karl til bestikkelser, og det gjorde også finansfolk i Firenze. Men det var Fuggerne som kom med de største summene. Det utviklet seg til en auksjon der Frans stadig høynet sitt bud, og tvang Karl til stadig å høyne sitt. Og kurfyrstene ville ha pengene kontant før valget. Dette ble veldig dyrt for Karl. Keisertittelen kostet 850.000 floriner; av dem lånte Karl 543.000 fra Fuggerne, 143.000 fra Welserne og 165.000 fra de italienske finansmennene. Det er tvilsomt at tittelen var verdt prisen. Regninga var svært upopulær i Spania, da Karl kom dit og presenterte den. Og Frans I la ham for hat. Og noen av de tyske fyrstene som var lovet bestikkelser fikk ikke betalt fullt ut, som Pfalzgreven, og fikk motvilje mot Karl.
Karl var en dårlig betaler overfor Fuggerne. Ved Riksdagen i Worms i 1521 avtalte han med dem at en del av kravet deres ble overført til Tyrol og en del til Spania. Men han trengte penger til krigen i Italia, og den hadde førsteprioritet for Karl. Likevel, det ser ut til at lånet stort sett ble betalt ned. I 1530 stod det bare 112.200 floriner igjen å betale av de 415.000 florinene som var overført til Tyrol. I mellomtida hadde Fuggerne ytt Karl mange finansielle tjenester.
I 1524 beleiret hæren til Karls allierte hertugen av Bourbon Marseille, men i slutten av august ble hertugen fri for penger, som Karl skulle hjelpe ham med, og da brøt hæren opp, og dermed var det fri vei for kong Frans I av Frankrike til å angripe Milano, som han inntok.
I februar 1525 hadde keiseren en utmerket hær i Nord-Italia, men han begynte å slippe opp for penger. Karl måtte enten oppløse hæren, eller la den gå i oppløsning, eller angripe straks mens han enda hadde kommando over den. Han angrep Pavia, og vant en strålende seier over franskmennene. Frans ble tatt til fange, og pengene veltet inn. Kongen av England, Genova og Venezia, paven og hertugen av Milano betalte rike subsidier.
I 1524 tok Fuggerne for første gang og forpaktet eiendommer i Spania, i de tre årene 1525-27, som betaling for et lån gitt til den spanske kronen. Det var eiendommene til de tre store kirkelige Ridderordenene - Ridderne av Sankt Jago, Calatrava og Alcantra, hvis stormester var kongen av Spania. Med få avbrudd var det berømte leiet av Meastrazgos i Fuggernes hender mer enn et århundre. Den forpaktete skatteinntekta bestod for det meste av avgifter i penger og naturalia. Senere kom også produkter fra kvikksølvgruvene i Almaden og sølvgruvene i Guadalcanal til. Fuggerne hadde representanter i området, og også ved hoffet, for å ta seg av forretningene.
Siden Fuggerne hadde overtatt skatteinntektene fra Tyrol var det ikke så mye igjen til kongens bror Ferdinand, som Karl i 1521 hadde gjort til regent over Østerrike. Ferdinand fikk i oppgave å sloss mot tyrkerne og å slå ned bondeopprør, og trengte penger. Karl overlot derfor inntekter fra Sør-Italia til Ferdinand. Disse skatteinntektene pantsatte Ferdinand til Fuggerne. Fuggerne hadde store forretninger i Sør-Italia, men skattene kom seint inn der, så i 1564 kuttet Fuggerne ut forretningene i Sør-Italia.
Den 30. januar 1526 døde Jakob Fugger. Fuggerne var de rikeste forretningsmenn på sin tid. De var beundret og hatet og avskydd. I de årene da Jakob Fugger styrte forretningene, fra 1511 til 1527, hadde den gjennomsnittlige årlige avkastninga på kapitalen vært så mye som 54,5%. Det sies at Jakob Fugger hadde vært en behagelig mann med sterke nerver. Han hadde ingen barn, og overlot forretningene til nevøene sine.
Anton Fugger overtok ledelsen av forretningene. Han var 32 år gammel, og førte en forsiktig politikk de første årene, og var i forhold til keiseren mest opptatt av å sikre og å få tilbakebetalt de lånene som var gitt. I disse første årene av Anton Fuggers tid som leder var keiseren i store finansielle vanskeligheter. Tyrkerne erobret det meste av Ungarn. Kongen av Ungarn hadde få år tidligere plyndret Fuggernes eiendommer i Ungarn, og hadde derfor ikke mulighet til å oppnå ubegrenset kreditt fra dem, selv om han fikk låne 50.000 floriner. Anton Fugger sa seinere at dersom kongen av Ungarn, Ludwig, hadde hatt 150.000 dukater mer ville han ha kunnet mønstre store nok styrker til å slå tyrkerne. Ludwig mistet livet i kampen, og Ferdinand overtok den ungarske krona.
I Italia fikk keiserens hær ikke betaling, og plyndret store områder i Nord-Italia. Keiser Karl V fikk ikke kreditt i Genova og Venezia siden han ikke betalte lån der som avtalt. Fuggerne ga beskjedne lån, men ikke nok, siden keiseren ikke kunne stille sikkerhet som Anton Fugger ville akseptere. Keiseren prøvde å reise penger i Nederlandene og i Strasbourg og i Ulm, og ved å pantsette kronjuvelene fikk han i 1527 tak i en sum stor nok til å leie en hær, men ikke
nok til å betale den. Denne hæren sendte keiseren til Italia. Og dette ble fulgt i 1528 av Sacco di Roma, Roma ble plyndret av keiserens soldater. Slik tok soldatene seg selv betalt.
For å holde tyrkerne unna greide Ferdinand alltid i siste liten å skaffe penger nok til å holde dem borte.
Selv om Anton Fugger fortsatte sin forsiktige politikk overfor keiseren overførte han for keiseren i 1527 100.000 crowns fra Spania til Tyskland. Det var liten risiko forbundet med transaksjonen. Men da Maestrazgos skulle fornyes lot Anton seg overby av genovesere. De ble på denne tida mer og mer viktige for keiseren som finansierer. Og keiseren brukte også i større grad det framvoksende kapitalmarkedet i Antwerpen. Fuggerne hadde enda ikke begynt å bruke børsen i Antwerpen til sine store finansoperasjoner. Tidlig på høsten i 1528 mottok keiseren så mye penger at han greide å få den mektige Andrea Doria over på sin side. En annen grunn til at Genova gikk over til keiseren var at Frans av Frankrike skyldte genoveserne mye penger som han ikke betalte tilbake som avtalt.
I 1529 var på nytt keiserens finanser i elendig forfatning. Siden finansene til Frans var like elendige, og derfor ingen av dem hadde råd til fortsatt krigføring, sluttet de fred, freden i Cambrai.
Nå fulgte en lang periode med fred mellom Karl og Frans. Karl ga seg nå i gang med å undertvinge Firenze for å skaffe penger fra paven, som var medicieren Clement VII. Medicierne var blitt jaget fra Firenze, og paven ville ha hevn, og han lovte å skaffe Karl penger dersom Karl skaffet ham hevn over Firenze. Pengene skulle gå til broren Ferdinand for å hjelpe ham i krigen mot tyrkerne og i de indre stridighetene i det tyske riket. I 1530 og i 1531 fikk keiseren løsepengene for de franske prinsene, sønnene til kong Frans. Mesteparten av disse pengene avsatte Karl til bruk ved uforutsette situasjoner.
Det spanske Cortes hadde i 1528 tillatt at Karl foretok ekstraordinær skattlegging i Spania. Dette kom han til å bruke som sikkerhet for lån i Genova, men spanjolene avskydde alle utenlandske krigsutgifter, og Karl fikk derfor ta lite av pengene ut av Spania.
Nederland garanterte ham ny hjelp, og stattholderinne Margaretha lånte store summer på disse løftene. Noe av disse summene ble gjennom genoveserne overført til Italia, og noe ble overført ved hjelp av Fuggerne og andre tyske finanshus til Tyskland for å rekruttere nye tropper til Italia. Men han hadde ikke penger nok til å betale troppene da de kom til Italia, og selv om Karl fikk hjelp av genoveserne til å betale lønn til soldatene var det ikke nok. Og det kom til mytteri og plyndring av deler av Nord-Italia. Likevel fortsatte Karl å bygge opp hæren sin i Italia, og skaffet paven hevn ved å avsette de nye makthaverne i Firenze. Karl trengte også penger til bestikkelser for å få broren Ferdinand valgt til Romersk konge.
Karl hadde skaffet seg tillatelse fra paven til å til å skrive ut en skatt, Cruzada, for å
finansiere et korstog mot tyrkerne. Dette var også en tillatelse til å selge avlatsbrev. Pavene var forsiktige med å gi tillatelse til å selge avlatsbrev. Men dersom Karl skaffet Medicierne tilbake makta i Firenze, ville paven gi Karl tillatelse til å selge avlatsbrev for å finansiere en krig mot tyrkerne. Både Fuggerne og Welserne lånte Karl store pengesummer som forskudd på denne tillatelsen.
Løsepengene fra Frankrike for de to prinsene ble utbetalt i Spania. En del av pengene ble smuglet ut av Spania, sidene spanjolene motsatte seg at de ble ført ut av landet. Pengene ble i hemmelighet brakt til Fuentarabbia på den spanske grensen og der overtatt av en agent for Fuggerne.
Soliman trakk seg tilbake fra Wien, og dermed ble den tyrkiske faren mindre. Karl kunne ta det roligere, og han brukte mye av den franske løsesummen til å betale ned på gjeld. Karl opphøyet Fuggerbrødrene til adelsstanden i 1530, og tilbød dem å ta tittelen greve eller friherre, men dette ønsket de ikke.
Forretningskapitalen til Fuggerne økte ikke så raskt etter at Anton Fugger overtok som da onkelen Jakob hadde styrt forretningene. I 1536 begynte nye kriger mot Frankrike, og nå tok Fuggerne en ledende rolle i å finansiere keiserens krigføring. 14. april lånte de keiseren 100.000 dukater som skulle tilbakebetales ved årets slutt med 14% renter med det første gullet eller sølvet fra Amerika. De fikk også som sikkerhet en annuitet på 26.526 dukater fra kronens inntekter i Castilla, med retten til å videreselge denne annuiteten dersom gjelda ikke var tilbakebetalt før januar 1537. Karl skaffet seg likevel ikke nok penger til å føre vellykket krig over et lengere tidsrom.
Også i februar 1537 lånte Fuggerne 100.000 dukater til Karl. Renta var også nå 14%, men renta skulle begynne å løpe to måneder før pengene ble utbetalt, for så lang tid tok det å samle sammen pengene og å transportere dem dit de skulle utbetales.
I 1537 gjorde Tyrkerfaren nye rustninger nødvendige. Ferdinand måtte derfor låne penger av Fuggerne.
I 1539 og 1539 førte Karl store pengesummer over fra Spania og Nederland til Tyskland og Italia, selv om han ikke var i krig. Fuggerne var involvert i disse transportene. Men det ble ny krig tidlig på 1540-tallet, på to fronter samtidig, mot både Frankrike og tyrkerne. Ved hjelp av det internasjonale pengemarkedet i Antwerpen reiste keiseren mer penger enn noen gang tidligere. Og igjen spilte Fuggerne den ledende rollen.
De to brødrene til Anton Fugger hadde dødd i 1535 og 1538. Anton tok deretter sønnene deres inn som juniorpartnere i firmaet. Anton hadde fullstendig kontroll over forretningene.
I april 1546 hadde keiseren bestemt seg for å gå til krig mot protestantene, men dette var enda ikke blitt kjent. Men på dette tidspunktet ga han sønnen Filip, som var i Spania, beskjed om å skaffe penger til krigen. I Tyskland ba han Fuggerne og Welserne om å få låne 150.000-200.000 dukater, og ga som grunn at det var til hoffets underhold. Og i Genova ba han om å få låne 150.000 dukater med sikkerhet i de pavelige garantiene og i Maestrazgos. Og til slutt ba om å få 200.000 dukater fra børsen i Antwerpen på kort tids kontrakter. Men det viste seg vanskelig å få penger ut av Spania, og paven dro tilbake sine garantier, og Karl fikk derfor ingen penger fra Italia. Situasjonen ble vanskelig for Karl, og først i juli greide han å reise tropper. De protestantiske fyrstene hadde enda større problemer. Siden Karl hadde mer penger enn de protestantiske fyrstene ville han være i stand til å holde store hærstyrker sammen lenger enn dem. Dette visste Karl, og derfor ventet han, siden han visste at motstanderne hadde så lite penger at hærstyrkene deres ville gå i oppløsning når det viste seg at soldatene til de protestantiske fyrstene ikke fikk betalt. Da hertug Moritz av Saksen invaderte landet til kurfyrste Johan Friedrich, ble sistnevnte tvunget ut av de protestantiske fyrstenes allianse, og dermed stod keiseren igjen som seierherre, og han var i slutten av 1546 herre over Sør-Tyskland. De protestantiske fyrstene måtte nå kjøpe seg nåde med enorme bidrag til keiseren.
Anton Fugger skrev i sine brev at de var lei av å gjøre forretninger med keiseren. Han var en dårlig betaler, og begynte å føre en voldsom politikk. Anton Fugger skrev også at han ønsket å gi opp utlånsforretningene. I et testament, datert 22. mars 1550, skrev Anton Fugger at han hadde kommet til enighet med nevøene om å bringe forretningene til en slutt. Dette ble gjentatt i en skrivelse fra 1560. Og i de siste årene til Anton ble det forsøkt å bringe gamle forretninger til opphør og å unngå å gå inn i nye forretninger. Fuggerne hadde nå mest utstående midler i Spania og Ungarn. Selv skyldte de mye på Antwerpen børsen, for der lånte de til 4%-5% årlig rente, og lånte ut de samme penger til mer enn dobbel så stor rentefot. Disse rentesatsene kunne variere en del, men Fuggerne oppnådde lån til langt lavere rente enn keiseren. Grunnen til at de kunne gjøre dette var at nå ble Fugger veksler sette på som like trygge som gull. Men for mye billig kreditt er en fristelse og en fare, selv for Fuggerne.
I 1551 forlangte keiseren gjentatte ganger nye lån. Da er det ikke kjent at han hadde lånt penger av Fuggerne siden 1548, da han lånte 150.000 dukater mot at Fuggerne fikk krav på skatteinntektene fra Sør-Italia.
I 1552 begynte et nytt kapittel i sagaen om Imperiet. I januar dette året hadde Moritz av Saksen skaffet seg finansiell hjelp fra kongen av Frankrike mot å la ham ta Metz, Toul og Verdun. I februar kom han åpent ut mot keiseren. Karl var i Innsbruck uten penger og uten soldater, og hans første forsøk på å skaffe penger var nytteløse. Karl kunne ikke lenger stille sikkerhet for lån. Dessuten var han upopulær i Tyskland. I den første delen av året var fiendene til Karl herrer i landet. Anton Fugger var også nølende til å låne keiseren penger. I slutten av mars skrev keiseren et personlig brev til Anton Fugger der han ba Anton om å komme til Innsbruck på besøk så snart som mulig. "Det er hva jeg ønsker mest av alt nå", skrev Karl. Anton reiste til Innsbruck, der han forhandlet med Karls sin spanske rådgiver Erasso. Soldatene som bemannet det fortet som beskyttet Karl mot Moritz av Saksen hadde ikke fått betalt på lenge, og de var få og forsyningene deres holdt på å ta slutt. 19. mai inntok Moritz fortet, og Karl måtte flykte, sammen med Anton Fugger. De flyktet til Villach i Kärnten. Anton Fugger var keiserens siste håp. Og Anton lånte keiseren så mye penger at keiseren kunne leie seg en stor hær. I første omgang fikk Karl 400.000 dukater. Disse skulle betales tilbake i Spania. Da forhandlinger med de tyske fyrstene begynte i Passau 26. mai kunne Karl forhandle ut fra en sterk posisjon. Uten pengene fra Fuggerne ville han ha vært nødt til å akseptere alle krav fra fyrstene. Genoveserne ga også svært store lån til Karl. Og Karl trengte svært mye penger, for kongen av Frankrike sendte en hær inn i Tyskland.
Høsten 1552 kom uvanlig mye sølv fra Spania til Genova og Antwerpen. Og Fuggerne greide å skaffe store midler fra Spania. Også i 1553 krevde keiserens krig mot Frankrike store pengemidler. Som sikkerhet for nye lån ble spanske skatteinntekter for mange år framover satt i pant. Matthew Oertel, Fuggernes representant i Antwerpen, lånte i 1553 hoffet i Brussel 195.000 og 18.000 dukater, mot sikkerhet i Spania. Anton Fugger kjøpte for 300.000 Carolus gulden en ti prosent annuitet, med sikkerhet i skatteinntektene fra Brabant og Flandern. Og samme år ga Fuggerne flere andre svært store lån til Karl, som alle ble forhandlet fram i Nederlandene.
Anton Fugger klaget ved årsskiftet 1553/54 i brevene sine over at det var vanskelig å få penger ut av Spania. Landets skatteinntekter var allerede pantsatt for mange år framover. Situasjonen var usikker, og "det var en skade for keiseren at han ville drive krig på kreditt. Disse store herrene burde legge av sin store glede i krig." Anton klaget også over at det var ille at keiseren ikke møtte opp i Riksdagen, og at keiserriket derfor var uten styre.
Matthew Oertel hadde lånt mye penger i Antwerpen for å kunne betale ut de lånene som Fuggerne hadde gitt. I februar 1554 fikk han problemer med å låne i Antwerpen de pengene han trengte for å overholde Fuggernes forpliktelser. Nå var det nødvendig å få overført en del av de store summene Fuggerne hadde til gode i Spania. Da Karl sin sønn Filip skulle komme til Nederlandene ga Anton ordre om at en stor mengde sølv måtte sendes i hemmelighet med skipet, og det ser ut til at dette ble gjort. I slutten av 1553 hadde 200.000 dukater i sølv kommet fra Spania til Fuggerne i Antwerpen. Det var heldig for alle som hadde utestående krav i Spania at prins Filip skulle gifte seg med dronning Mary av England. Penger måtte overføres fra Spania og nordover.
I 1555 var Filip i England, og Erasso, kongens rådgiver, kom fra England til Antwerpen for å låne penger. Og Fuggerne lånte ham den største summen. Antwerpen hadde stadig økt i betydning for Fuggerne. Tidlig i århundret hadde Antwerpen bare vært brukt som et varemarked og som en betalingssentral av Fuggerne. Men fra 1540-tallet av hadde Antwerpen blitt et sentrum for finansoperasjoner for Fuggerne. Og ut i 1550-årene ble finansmarkedet i Antwerpen grepet av en kreditt mani, blant annet siden keiseren, og hans rådgiver Erasso, brukte Fuggernes gode kreditt til å suge penger ut av Antwerpen.
I 1555 overførte Karl V fyrsteverdigheten over Nederlandene til sønnen Filip. Da Filip overtok styret var Nederlandene belånt opp over ørene til Karl sine kriger. Og krigen mot Frankrike fortsatte.
Pengemarkedet i Antwerpen hadde utover i 1550-årene blitt mer og mer avhengig av tilførsler av sølv fra Spania, siden de fleste finansherrene i Sør-Tyskland og Genova var djupt engasjert i Spania. Dersom de ikke fikk noe igjen fra de midlene de hadde bundet opp der var de ikke i stand til å gå inn i nye forretninger. Men det var sterk motstand i Spania mot at det ble sendt penger ut av landet. Denne motstanden var så sterk at keiseren måtte ta hensyn til den. Den finanspolitikken som ble initiert i Spania fra Schmalkalden krigen av ved hjelp av Erasso hadde til hensikt å unngå at spanske finanser ble skadelidende på grunn av keiserens imperiepolitikk. Men siden avtalen i Villach viste det seg at dette ikke var mulig. Og krav på det spanske sølvet og gullet var finansherrenes mest populære krav. Under disse forholdene var det spanske forbudet mot å eksportere edelmetaller umulig å handheve. Og siden 1552 var svært store summer sølv og gull blitt sendt fra Spania til Nederlandene og Italia. Ved Filips giftemålet med dronninga av England var disse to landene gått sammen på en sånn måte at den engelske kronen kunne dra på det spanske edelmetallet. Men at Englands og Nederlandenes finanser ble satt så nært sammen skadet de engelske finansene.
Våren 1557 ble kongens kvartalsvise utbetalingene utsatt. Og selv byen Antwerpen kunne ikke betale sine regninger. Sommeren 1557 befalte kong Filip at det ikke skulle betales mer hverken til Spanias eller Nederlands kreditorer. Og to sølvlaster fra Spania, verdt 570.000 dukater, som skulle til Fuggerne i Flandern, ble beslaglagt av kongen. Kongen sluttet å betale sin gjeld. Fuggerne led store tap, med greide seg, og prøvde i ettertida å begrense sine forretninger til Tyskland. Fuggerne hadde også store jordeiendommer. Anton Fugger døde i 1560, og en av hans nevøer overtok som leder av forretningene.
Fuggerne hadde svært store midler utestående i Spania. Denne gjelda ble ikke betjent, men i 1572 tok kongen av Spania, Filip II, kontakt med Fuggerne for å be om å få låne mer penger. Bankierer fra Genova hadde nå tatt over rollen som Spanias viktigste finansforbindelse. I 1572 ba kongen av Spania om å få låne en million dukater fra Fuggerne. Fuggernes representant i Spania gikk uvillig med på å låne kongen 300.000 dukater. Genoveseren Tommaso Fiesco reiste til Augsburg fra Antwerpen som representant for kongen av Spania for å overtale Fuggerne til å låne en større sum til Filip II. Filip oppnådde å få låne 300.000 dukater til 12% rente. Fuggerne arbeidet stadig for at den utestående gjelda skulle bli tilbakebetalt. Og ved hjelp av bestikkelser hendte det at de mottok noen beløp.
I 1575 sluttet Spania på nytt å betale regningene sine. Dermed holdt genoveserne tilbake
kreditten til Spania. Filip II henvendte seg på nytt i sin nød til Fuggerne. Og de lånte gjentatte ganger ut summer på 100.000 til 150.000 crowns. Siden de lånte penger til kongen av Spania etter at han hadde sluttet å betjene sin gjeld, ble de belønnet med at disse nye lånene ikke ble tatt med i den enorme gjelda som ikke ble
betjent.
Kongen av Spania trengte øyeblikkelig penger for å betale troppene i Flandern, som i mangel på lønn og forsyninger hadde begynt å gjøre opprør og å plyndre. Det var for farlig å sende penger inn til de plyndrende soldatene. Lønna måtte gå som veksler til Antwerpen der vekslene kunne gjøres om til gullmynter og utbetales. I denne situasjonen var det ingen andre enn Fuggerne som kunne skrive ut veksler som ville bli belønnet med gull i Antwerpen. Men med den erfaring Fuggerne hadde med kongen av Spania var de uvillige til å forstrekke ham med midler. Og for å opprettholde sin kreditt i Antwerpen og Spania ga Fuggerne beskjed til sin agent i Spania, Thomas Muller, om ikke å ta opp lån hverken i Antwerpen eller i Spania. Likevel ble agenten presset til å låne 70.000 crowns til fordel for kongen. Disse pengene ble
lånt i Spania, pakket i kister som ble forseglet med kongens segl, og sendt via Lisboa til Antwerpen. Men Fuggerne ble betalt med en del av det sølvet kongen skyldte dem. Og de greide å få det ut av Spania.
I begynnelsen av august i 1576 kom nye farlige mytterier blant de spanske troppene i Flandern. Fuggernes agent i Spania ble på nytt bedt om å sende penger til Flandern for at troppene skulle kunne betales. Om troppene ikke ble betalt ville kongens nederlandske provinser gå tapt, og Fuggerne ville være skyldige, fikk agenten fortalt. Agenten nektet, dette hadde han ikke myndighet til. Men han fikk vite at så snart de opprørske soldatene fikk se Fuggernes veksler ville de roe seg. Kongens representant Garnica sa til Muller at han måtte ha svaret neste dag, og allerede om natta sendte Garnica sin representant til Muller og sa at om det ikke var penger til disposisjon for kongen neste dag kunne Muller bare vente... Muller sa at Fuggerne hadde alltid vært hjelpsomme overfor kongen, og viste derfor ikke at noe ondt skulle hende dem. Spanjolen laget et kors, kysset det og skrek: "Jeg sverger ved det Hellig Kors at dersom Flandern går tapt på grunn av pengemangel er skylda di!" I denne tonen fortsatte forhandlingene i flere timer. Men Muller nektet å komme med nye penger. Samme natt skrev kongen selv til Fuggernes agent at bare Fuggerne kunne nå hjelpe ham i hans nød, og at dette ville bli den siste tjenesten av dette slag som han ville be dem om. Muller prøvde å holde Fuggerne utenfor den spanske statsbankerotten, og til siste gikk han med på å sende 200.000 crowns til Flandern. Kongen ble svært glad over dette. Men det holdt ikke for å unngå katastrofen i Flandern. I november plyndret den spanske hæren Antwerpen, som da var den rikeste handelsbyen i Europa, og drepte mer enn 7000 mennesker. Dette kom Antwerpen seg aldri etter. Nå vokste Amsterdam fram som den Store Handelsbyen i Europa. Men på grunn av de tjenestene som Fuggerne hadde ytt kongen i hans nød ble de ikke dradd med i bankerotten. Likevel, de fikk bare tilbake en mindre del av de pengene som Spania skyldte dem. Gjelda fra før 1557 ble aldri gjort opp.
Børsen i Antwerpen spilte en rolle som finansieringskilde for Karl V, men Fuggerne var langt viktigere. En grunn til dette er at i første del av Karls regjeringstid var Antwerpen først og fremst et varemarkedet, og funksjonen som finansmarked var for dårlig utviklet til at Antwerpen kunne fylle Karls finansieringsbehov. Karl gjorde heller ingenting for å utvikle Antwerpen som finansmarked. Det hadde vært mulig, noe vi kan se av at kong Frans I av Frankrike utviklet Lyon til å bli et finansmarked som kunne finansiere hans kriger. En annen ting er at i Frankrike fantes ikke finansmenn med kapasitet til å finansiere Frans, mens i Tyskland var altså Fuggerne.
I løpet av andre halvdel av 1400-tallet vokste Antwerpen til å bli den viktigste handelsbyen i Vest-Europa. Tidligere hadde Brügge vært større, men det var mye uro i Brügge, og havna begynte å bli dårlig siden innløpet fyltes opp av slam. Antwerpen var et møtested for handelsmenn fra Portugal, England, Flandern, Nederland, Spania og Tyskland. I den tida da Portugiserne stod for handelen på det Indiske hav avsatte de krydderet derfra i Antwerpen. Og England begynte å selge den viktige tøy og ullproduksjonen sin i Antwerpen. Tøyet fra England og krydderet over Lisboa var de to viktigste vareslagene i Antwerpen, men alle slag varer ble omsatt i Antwerpen. Antwerpen hadde selv ingen sterk kjøpmannsklasse som drev byen fram til å bli stor og mektig. Men byen hadde byprivilegier som ga handel og omsetning fritt løp, uten noen middelalderske laugsrestriksjoner eller privilegier. Byens egen befolkning var i høyden agenter og vertshusholdere for de tilreisende kjøpmennene. I Antwerpen hadde det vært to tradisjonelle messer i året, om våren og om høsten. Men i 1484 klaget Hansa kontoret i Brügge over at handelen i Antwerpen hadde begynt å foregå året rundt. Dermed mistet messene sin betydning. Handelen var også blitt så omfattende at det var grunnlag for at den kunne foregå året rundt. Det var rundt 1460 at handelen i Antwerpen hadde begynt å vokse sterkt. Da satte byrådet opp en børsbygning nær det området der det engelske tøy- og ull salget forgikk. Denne var ment for all handel. Senere ble en ny børs satt opp, og dermed var det to børser i Antwerpen, den ene for omsetning av gods, den andre for finansoperasjoner, veksler og lån. Handelen i Antwerpen var spekulativ, både siden kjøpere og selgere ofte grupperte seg i konsortier og ga handelen et monopolistisk preg, og siden tilbud og etterspørsel var vanskelig å beregne med den tids kommunikasjoner.
Karl V brukte børsen i Antwerpen spesielt i to perioder, de første årene etter at han var blitt myndig og hadde begynt som fyrste over Burgund og Spania og før han hadde utviklet forbindelsen med Fuggerne, og fra omkring 1540 av, da Antwerpen var blitt utviklet som finanssenter. Men hele tida var Fuggerne keiserens viktigste finansforbindelse.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
De viktigste kildene til dette kapitlet er: