Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Massimo Salvadori:
"Karl Kautsky and the Socialist Revolution 1880-1938".
Karl Kautsky:
"The Social Revolution".
I 1905 kom den første russiske revolusjonen. Da den blodige søndagen i St. Petersburg inntraff 22. januar 1905 foregikk en stor streik i gruvene i Ruhr. Den hadde begynt spontant 7. januar. Streiken varte til 19. februar. Streiken førte ikke fram til store endringer. 1905 var et år med mange arbeidskamper, så mange som 2.323 streiker og lockouter med 507.964 deltakere. Det var også mange sympatidemonstrasjoner for den russiske oppstanden. Den første Marokkokrisen kom også i 1905, der de tyske myndighetene truet med å provosere fram en krig. Det var protester mot valgsystemet med de tre velgerklassene i Preussen, og keiseren foreslo at SPD ble undertrykket siden partiet truet Tysklands militære kapasitet.
Hendingene i 1905 viste at ledelsen til fagbevegelsen hadde avgjørende innflytelse på ledelsen til det sosialdemokratiske partiet. Fagbevegelsen holdt sin femte kongress i Køln fra 22. til 27. mai i 1905. De frie fagforeningene som var knyttet til SPD hadde i 1905 1.429.303 medlemmer, og de katolske fagforeningene hadde 191.690 medlemmer. Etter den store streiken i Ruhr kom fagbevegelsen fram til at generalstreik ikke var et godt middel. Men partiet, som avviklet sin kongress i Jena fra 17. til 22. september, vedtok at den kunne bruke generalstreik som politisk våpen til forsvar for stemmeretten og for organisasjonsfriheten. Her var det altså en konflikt mellom fagbevegelsen og partiet. Debatten som fulgte tillot partiet å redde ansikt ved at partivedtaket tilsynelatende ble stående. Debatten fortsatte på partikongressen i Mannheim 23-26 september 1906.
Partiet var delt mellom de som var blitt radikalisert av begivenhetene i Russland og av den store streiken i Ruhr og den skjerpede internasjonale situasjonen, og de som ikke var blitt radikalisert. Kautsky ble radikalisert. Men han mente fortsatt at partiet først og fremst måtte gå inn for å skaffe seg oppslutning fra et flertall i befolkninga, og så med støtte fra et valgt flertall av representanter i Riksdagen innføre sosialismen.
Kautsky mente at partiet måtte lede fagbevegelsen, og han førte en polemikk mot den delen av fagbevegelsen som ønsket at fagbevegelsen skulle konsentrere seg utelukkende om konkret å bedre lønns- og arbeidsforhold. Enkelte fagforeningsledere, som Richard Calwer, hadde hevdet at arbeiderne i sine krav måtte ta hensyn til den tyske industriens konkurranseevne. Kautsky gikk mot dette, og skrev at de store kartellene førte en politikk der de ønsket å øke prisene i Tyskland for å senke prisene på sine produkter på de utenlandske markedene, og dette drev ned levestandarden i Tyskland.
Under kongressen i Køln hadde fagforeningslederne vist at de ikke ønsket noen revolusjonær strategi, og de var motstandere av generalstreik eller massestreik for å løse sosiale eller politiske spørsmål. Bömelburg fikk vedtatt et forslag som fordømte massestreiken og som la vekt på det daglige arbeidet med å bygge opp organisasjonen.
Fagforeningene gikk klart inn for en legalistisk og reformistisk kurs, og dette i større grad enn Bernstein. Bernstein var motstander av massestreik som et offensivt våpen for å forandre samfunnsordenen, men han mente at generalstreik kunne brukes for å forsvare stemmeretten eller for å oppnå bestemte viktige og tydelig avgrensede mål, men selv dette ville ikke fagbevegelsen være med på. Den ville ikke engang at muligheten for massestreik skulle bli diskutert. Det ble en hel del offentlig diskusjon om dette.
Partiet måtte prøve å ta et standpunkt i spørsmålet om massestreiken, og det prøvde å komme fram til et standpunkt under kongressen i Jena i september 1905. Kautsky mente at den russiske revolusjonen i 1905 hadde innledet en mer revolusjonær periode, der man måtte være forberedt på å føre en mer radikal politikk. Bebel fulgte opp dette standpunktet i en tale under kongressen i Jena. Bebel sa at arbeiderklassens motstandere ville øke sin motstand mot at arbeiderklassen vant fram med sine krav. Arbeiderklassens organisasjoner måtte være sterke nok til å tåle denne situasjonen. Men Bebel var optimist, og trodde at sosialdemokratenes styrke ville fortsette å vokse, og at det skulle fortsette sin fredelige virksomhet. Bebel kritiserte fagforeningskongressens vedtak om massestreiken. Bebel mente at den kunne være et nyttig middel.
Bebel kom med et forslag til resolusjon som sa at massestreiken var et av de mest effektive middel for å forsvare stemmeretten og organisasjonsfriheten og for å vinne grunnleggende rettigheter for proletariatets frigjøring. Derfor måtte det føres adekvat propaganda til fordel for muligheten til massestreiken. Denne resolusjonen ble vedtatt med stort flertall. Kautsky var fornøyd med utfallet.
I en polemikk etter opprøret i Russland i 1905 med Werner Sombart som hadde hevdet at USA nå var modellen for Europas utvikling, hevdet Kautsky at det ikke lenger fantes noen allment gyldig modell for sosial utvikling. Nå foregikk utviklinga av forholdet mellom proletariatet og den herskende klassen på ulike måter. Dette var tydeligst å se i Russland og i USA. I sistnevnte stod kapitalen sterkest og i førstnevnte stod arbeiderklassen sterkest. Den tyske økonomien stod nærmest den amerikanske, men tysk politikk stod nærmest russisk. Begge viste Tyskland framtida, som vil bli halvt som i USA og halvt som i Russland. Russland viste arbeiderklassens revolt.
Kautsky mente at det russiske proletariatets uvanlige styrke skyldtes både at det ikke fantes en sterk russisk kapitalistklasse og den historiske nødvendigheten av en politisk revolusjon i Russland. Russland hadde ikke et sterkt borgerskap som kunne skape et borgerlig-demokratisk samfunn, og siden det sterke borgerskapet manglet ville revolusjonen i Russland bli drevet fram av proletariatet. Likevel ville virkningen av revolusjonen i Russland bli borgerlig i karakter, men siden Russland ikke hadde et sterkt borgerskap kunne ikke et borgerlig-demokratisk politisk regime bli opprettet. Russland ville gå inn i en periode der det hersket en permanent revolusjonær tilstand i lang tid. Dette ville påvirke resten av Europa, noe Kautsky så fram til med spenning. Men Russland var for tilbakestående til at proletariatet kunne oppnå varig dominans, selv om det ville utøve stor innflytelse. På grunn av størrelsen til den russiske bondebefolkninga var det nødvendig å utvikle et politisk program for den som siktet mot å gjennomføre en borgerlig demokratisk agrarrevolusjon. Det bøndene ville ha var jord, korn og kveg, og det måtte bli tatt fra de store godseierne. Dette stod ikke i konflikt med proletariatets interesser.
Oppgaven i Russland var å fjerne hindringene for at en kapitalistisk økonomi kunne fungere. Å gjennomføre dette krevde ikke først og fremst en sosial revolusjon, men en politisk revolusjon der både politisk demokrati ble opprettet og der restene av føydalisme ble fjernet.
Utover i 1906 og 1907 var opprøret slått ned i Russland og tsaren kjente seg sterk nok til å intensivere undertrykkelsen. Men støtten til de opposisjonell i befolkninga var sterk. Valget til Duma i januar-februar 1907 førte til at sosialdemokratene økte sin delegasjon fra 18 til 64 representanter. I juli ble Dumaen oppløst og nytt valg foregikk under en mer restriktiv valglov.
I artikkelen "Triebkräfte und Aussichten der russischen Revolution" foretok Kautsky en mer radikal tilnærming til spørsmålet om en allianse mellom arbeidere og bønder i Russland. I en artikkel om dette spørsmålet i 1905 hadde Kautsky anbefalt at arbeiderne holdt seg nøytrale i klassekampen mellom bønder og godseiere. Kautsky var redd for at en mengde selvstendige bønder ville erstatte godseierne, for han mente at dette bare var et nytt småborgerskap. Men i november 1906 hadde Kautsky forandret syn på dette spørsmålet. Der gikk han inn for en allianse mellom arbeidere og bønder. Kautsky skrev at bøndene ønsket jord, teknisk assistanse og investeringer, infrastruktur, skoler og så videre. Tsaren ga dem ingenting, liberalerne kunne gi dem land og jordreform dersom bøndene betalte for dette. Men verken bøndene eller en stat ledet av proletariatet hadde råd til å betale for jordreform. Bare konfiskering av de store jordeiendommene kunne gi bøndene en vesentlig økning av de arealene som de eide uten at byrdene deres ble økt. Men selv ikke dette ville være nok til å løfte Russlands landbruk ut av elendigheten. Den stående hæren måtte avskaffes og opprustningen av marinene måtte opphøre og tsarfamiliens og klostrenes veldige eiendommer måtte konfiskeres og de store private monopolene, jernbanene, oljebrønnene og gruvene og stålverkene måtte brukes for å skaffe Russland de enorme summene som trengtes for å redde russisk landbruk fra sin elendige tilstand. Slik manglet Russland det økonomiske grunnlaget for en borgerlig-demokratisk kamp. Borgerskapet kunne ikke appellere til felles interesser med brede lag av befolkninga, som det kunne gjøre i Vest-Europa. De brede massene i Russland hadde felles interesser med sosialdemokratene.
Den russiske situasjonen kunne defineres ved følgende spesielle karaktertrekk:
1) Den russiske revolusjonen kunne ikke med rette defineres som en borgerlig revolusjon, siden borgerskapet ikke var en drivkraft bak den;
2) men det kunne heller ikke sies at den var en sosialistisk revolusjon;
3) følgelig kunne det ikke under noen omstendigheter hende at det russiske proletariatet gikk inn for å styre alene og opprettet proletariatets diktatur, for det russiske proletariatet var for svakt og for lite utviklet til denne oppgaven;
4) Sosialdemokratiets seier, som man måtte kjempe for, kunne bare bli oppnådd ved hjelp av en annen klasse, bøndene, som man måtte ta tilbørlig hensyn til. Kautsky skrev at man kunne ikke vente at bøndene skulle bli sosialister, siden sosialismen bare kunne bygges med de store foretakene som basis. Men sosialdemokratiet ville i det minste midlertidig oppnå den politiske makt i Russland og skape grunnlag for økonomisk modernisering av landet, noe som senere ville være grunnlag for sosialisme.
Kautsky forandret mening om muligheten for væpnet opprør. I Moskva hadde en mindre gruppe satt opp barrikader og holdt stand mot hæren i to veker, selv om hæren hadde satt inn artilleri og moderne våpen. Grunnen til at en liten gruppe kunne holde ut så lenge mot en moderne utrustet hær var at den ble støttet av streik som hindret hæren samtidig som denne lille gruppen fikk hjelp fra befolkninga i Moskva, og samtidig var hæren demoralisert etter nederlaget i krigen mot Japan. Tidligere hadde Kautsky ment at væpnet oppstand hørte fortida til, men nå mente han at det kunne være vellykket etter at det herskende regimet hadde lidd militært nederlag i en krig.
Resolusjonen om massestreik som ble vedtatt på kongressen i Køln møtte mange protester, spesielt fra partiavdelinger, men også fra fagbevegelsen, mellom juni og august 1905. SPDs kongress i Jena i september aksepterte derimot Bebels resolusjonsforslag om mulighet for en politisk massestreik. Men det var ikke klart under hvilke omstendigheter et sånt våpen kunne brukes i Tyskland. Man fikk først annet å tenke på da en protestbølge rettet mot de restriktive lovene for landdagsvalg begynte i Saksen i november 1905 og spredte seg til Hamburg, Alsace og andre regioner, til slutt til Preussen. Det ble sagt at massestreiken kunne bli brukt for å tvinge gjennom lik stemmerett. Hvem skulle i så tilfelle avgjøre dette spørsmålet? Den 16. februar 1906 ble det holdt et hemmelig møte mellom den øverste ledelse i partiet og i den frie fagbevegelsen. Der forpliktet partiet seg til å prøve å hindre en massestreik. Kort tid etterpå, 19-23. februar i Berlin, ble det avviklet en konferanse av fagforeningsledere, og de uttrykte misnøye med partiets krav om å lede arbeiderbevegelsen. De ville ikke være underordnet partiet. Fagbevegelsen kunne ikke bli ledet av romantiske ånder, det man trengte var sunn realisme. De marxistiske teoriene som angikk fagbevegelsen var utviklet da fagbevegelsen var langt svakere enn i dag, og de var ikke lenger gyldige. Fagbevegelsen kunne ikke være underordnet partiet og den politiske kampen.
Neste partikongress var i Mannheim 23-29. september 1906, og da ville man prøve å løse problemet om forholdet mellom partiet og fagbevegelsen. Kautsky hevdet i en artikkel at fagbevegelsens politiske avhengighet av partiet var en historisk nødvendighet i arbeiderbevegelsen. Fagforeningene representerer bare medlemmenes interesser, men partiet representerer hele arbeiderklassens interesse.
Kautsky ble også angrepet av personer som mente at han var for tilbakeholdende i massestreikspørsmålet. Friedrich Stampfer skrev i "Die Neue Zeit" at partiet viste at det ikke visste hva det skulle gjøre med massestreiken. Selv mente han at når det gjaldt valgordninga måtte massestreiken brukes for å prøve å tvinge fram lik stemmerett. Men han så at en opportunistisk posisjon var under utvikling i spørsmålet om bruken av massestreiken, og her henspeilet han på Kautsky, som skulle omfavne både radikalere og revisjonister. Kautsky skrev at aktivisme der man ikke grundig kjente de kreftene man stod overfor var farlig. Det kunne være farlig og ødeleggende å tørne sammen med den preussiske statens fulle makt, for den var stor. Det kunne skade arbeiderbevegelsen for lang tid. Stampfer svarte at å gi opp kampen for lik stemmerett i Preussen var et forræderi. Kautsky svarte at en massestreik i Tyskland ville bli en kamp på liv og død, og at SPD alltid hadde ment at revolusjonen ikke kunne bli fabrikert, men at den oppstod ut fra historiske omstendigheter.
Partikongressen i Mannheim godkjente en ny enighet mellom partiet og fagbevegelsen der begge anerkjente at massestreik kunne bli brukt, uten nærmere angivelse eller presisjon. Bebel sa blant annet at uten at medlemmene og lederne i fagbevegelsen gikk inn for massestreik var den ikke mulig å gjennomføre. Og nå kunne man ikke risikere noen massestreik. Fagforeningsleder Legien var fornøyd med talen til Bebel, og sa at nå var meningsforskjellen om massestreiken mellom fagbevegelsen og partiet ubetydelig.
Kautsky foreslo et tillegg til Bebels resolusjonsforslag. Kautsky hevdet at det ikke var tilstrekkelig å bekrefte at partiet og fagbevegelsen måtte stå sammen når de handlet, for det var allerede alle enige om. Det avgjørende problemet var hva som skulle gjøres dersom man ikke ble enige. Kautsky foreslo at dersom partiet og fagbevegelsen ikke ble enige om felles handling skulle ingen av partene handle. Her tok Kautsky opp byråkratiseringa av partiet. Partiet utviklet et stort apparat som ikke hadde så lett for å ta til seg nye tanker og nye handlemåter, men handlet ut fra rutiner. Fagbevegelsen måtte se til at den ikke utviklet seg til en bremse. På denne måten gjorde Kautsky oppmerksom på faren for at det oppstod en konservativ blokk i den stadig mer byråkratiserte fagbevegelsen og i det byråkratiserte partiet. Kautskys løsning var alminnelig anerkjennelse av overlegenheten til den sosialdemokratiske ånd. Denne erklærte Kautsky var den høyeste og mest omfattende form for proletariatets klassekamp, og at ingen proletær organisasjon, ingen proletær bevegelse, kan være fullt på høyden med sin oppgave uten at den har annammet sosialdemokratiets ånd. Dette forslaget ble forkastet.
Diskusjonene under kongressen viste at fagforeningslederne og revisjonistene var ganske fornøyde med Bebels standpunkt. Og de polemiserte mot Kautsky. Kautsky ble anklaget for radikalisme, dogmatisme, inkonsistens og mangel på mot.
Kautsky uttrykte likevel at han var fornøyd, selv om altså partiet hadde gitt etter for fagbevegelsen. Kautsky sa at vedtaket var et uttrykk for revolusjonær ånd. Selv om han hadde lidd nederlag.
Fra SPD ble tillatt å tre offentlig fram da sosialistlovene ble opphevet i 1890 og fram til Riksdagsvalget i 1907 hadde partiet sammenhengende framgang. Men ved valget i 1907 fikk partiet sitt første nederlag etter 1890. SPD fikk 3.259.000 stemmer og falt fra å få 31,7% av stemmene i 1903 til å få 29% av stemmene. I Riksdagen ble SPD redusert fra å ha 81 plasser til 43 plasser.
En grunn til dette var at den imperialistiske Weltpolitikken fenget i deler av befolkninga, og vendte disse bort fra SPD. Nasjonalister og imperialister fordømte SPD som upatriotisk, og valget i 1907 kom for mange til å dreie seg om spørsmålet om Tyskland skulle være ei internasjonal stormakt med en "Weltpolitik". Den herskende klassen brukte imperialismen, og internasjonale kriser, bevisst for å samle befolkninga bak seg. Også i SPD fantes det strømninger som støttet denne politikken og ønsket tyske kolonier, men partiet hadde gått inn i valgkampanjen som en klar motstander av en imperialistisk politikk. Valgnederlaget var helt uventet.
Valgprogrammet til SPD inneholdt krav om valgreform med lik stemmerett for kvinner og menn, redusert arbeidstid, reduserte tollsatser etc., og fokuserte også på kolonipolitikken som ble fordømt både fordi den skapte korrupsjon i Tyskland og også skapte internasjonale konflikter. Etter valgnederlaget innså ledelsen i SPD at valget var en støtte for en mer imperialistisk politikk.
Ledelsen i partiet mente at grunnen til tilbakegangen ved valget var både den alminnelige atmosfæren av intensivert sosial og politisk kamp og at den herskende klassen greide å samle støtte fra både bønder og mellomklassen og at den russiske revolusjonen skapte frykt og en bølge av nasjonalisme skapt av økt internasjonal spenning og av kolonipolitikken. Revisjonistene hevdet at de radikale hadde skylda for valgnederlaget. Den sterkeste polemikken mot den politikken som SPD hadde ført kom fra Richard Calwer som gikk inn for at Tyskland skulle skaffe seg kolonier, som alle andre europeiske stormakter, og som også gikk inn for at Tyskland skulle opprette en sentraleuropeisk sone som var dominert av Tyskland. Bernstein var også motstander av partiets sterke og klare motstand mot kolonipolitikk, og mente at den skadet partiets oppslutning. Han kritiserte Kautsky og beklaget den innflytelsen som Kautsky hadde. På den motsatte fløyen stod Rosa Luxemburg. Hun var langt mer optimistisk, og mente at valgresultatet ikke trengte å bli betraktet som et nederlag, og hun mente at partiet var på rett vei.
Kautsky så på valgresultatet som et tilbakeslag og en overraskelse. Han mente nederlaget skyldtes at styrken til SPD fikk borgerskapet til å mobilisere mer enn noen gang tidligere mot SPD. Kautsky innrømmet at SPD hadde undervurdert hvor tiltrekkende det kunne virke på mange velgere at Tyskland stod fram og hevdet seg som internasjonal stormakt med kolonier. Men Kautsky mente at partiet måtte stå fast i sin motstand mot kolonipolitikken, og stole på sin politikk og sin evne til å bli stadig sterkere.
SPD hadde vært motstander av tysk opprustning, og ønsket heller en hær som var en milits, et heimevern, enn en junkerdominert hær av preussisk type. Dette ble framstilt som om SPD var unasjonalt, og SPD ønsket etter valgnederlaget å vise at det ikke var unasjonalt.
Karl Liebknecht hadde vært sentral i den antimilitaristiske agitasjonen, men han hadde bare fått lunken tilslutning i SPD. Liebknecht framholdt at agitasjonen var nødvendig for å svekke offiserskorpset innflytelse over massen av soldater. Bebel fryktet den anti-militære agitasjonen til Liebknecht.
I debatten om militærbudsjettet i Riksdagen i april 1907, etter valget (som var i januar), kritiserte Bebel den preussiske disiplinen som mishandling av soldatene og protesterte mot at skattebyrdene som de militære utgiftene medførte falt på de brede masser av befolkninga, og framholdt at en milits ville kunne gi et effektivt forsvar. Noske holdt da, den 24. april, en tale som førte til mye strid i partiet. Noske sa at de eneste stedene i Tyskland der det var like streng disiplin som i hæren var i SPD og i fagbevegelsen. Han sa at SPD ville slå tilbake enhver aggresjon mot landet med større fasthet enn noe borgerlig parti, og ville at Tyskland skulle være så godt bevæpnet som mulig, og at hele det tyske folket var interessert i de militære institusjonene som var nødvendige for å forsvare fedrelandet. Dette var et sterk angrep på den antimilitaristiske politikken til Liebknecht.
Under kongressen til den sosialistiske internasjonalen som ble avviklet i Stuttgart i august 1907 sa Bebel at han var motstander av generalstreik under krig. Resolusjonen som ble vedtatt, og som var foreslått av Rosa Luxemburg og Martov, fastslo at når det var fare for krig skulle medlemmene av internasjonalen forplikte seg til å anvende de mest effektive midler for å forhindre krig, og dersom det ble krig gjøre det som stod i deres makt for å få den avsluttet, og også prøve å avvikle kapitalismen i den følgende krisen. Men SPD var blitt redd for å framstå som unasjonal.
To år tidligere, i 1905, hadde Kautsky skrevet flere artikler om disse spørsmålene. Han la vekt på proletarisk internasjonalisme. Han skrev videre at det var ofte tvilsomt om det var mulig å skille mellom forsvarskrig og angrepskrig. Dersom det ble krig, skrev Kautsky, var spørsmålet om generalstreik for å få slutt på krigen bare teoretisk, for dersom arbeiderbevegelsen hadde vært for svak til å forhindre den politikken som førte til krig ville den også være for svak til å forhindre krigen eller stoppe krigen etter at den hadde brutt ut. Men arbeiderklassen kunne være sterk nok til å gjøre krigen, etter at den hadde ødelagt eller skadet statsapparatet, til utgangspunkt for en revolusjon.
I en serie artikler i 1907 skrev Kautsky at borgerlig patriotisme var et produkt av imperialistiske konflikter og var forspillet til nasjonens ruin. Problemet var at ikke i noe land var sosialdemokratiet sterkt nok til å begrense opprustninga. I et skrift offentliggjort i juni 1907 gikk Kautsky inn for at dersom det brøt ut krig skulle SPD 1) bekjempe sjåvinisme og stå fram som motstander av krigen; 2) forberede seg på motstanden i folket mot krigen etter hvert som folket ble trett av krigen; 3) slik at det ved krigens slutt kunne stå fram som motstanderen av krigen og få oppslutning som fredspartiet. Kautsky gikk inn for fredelig og ideologisk motstand mot krigen, og foreslo ikke generalstreik for å stoppe krigen. Kautsky ville holde seg innenfor lovens rammer i krigsmotstanden, for ikke å risikere partiets eksistens.
Noskes holdning i Riksdagsdebatten førte til skarpe angrep mot ham. Men Bernstein forsvarte Noske på vegne av revisjonistene. (Bernstein kom til å bli en av de som i 1917 i Riksdagen nektet å stemme for krigskreditter, og som derfor ble ekskludert fra SPD, sammen med Kautsky, og dannet USPD). Bernstein sa om Noske at Noske bare hadde uttrykt det som var den sosialdemokratiske holdning til forsvaret av Tyskland, og at antimilitaristisk propaganda skadet partiet.
På partikongressen i Essen 15-21. september 1907 ble "Noskesaken" tatt opp. Det var klart at den viste en skarp konflikt i partiet. Bebel forsvarte Noske, og Noske sa at han stod for det som Kautsky hadde skrevet i introduksjonen til "Patriotismus und Sozialdemokratie". Bebel sa at han klar til å delta i en forsvarskrig mot Russland siden Russland var reaksjonært. Den antimilitaristiske posisjonen til Karl Liebknecht ble angrepet av Vollmar og David.
Kautsky deltok i debatten med et innlegg der han uttrykte uenighet med Bebel. Kautsky sa at Bebels standpunkt i virkeligheten var uklart siden det ikke var lett å skille mellom forsvarskrig og angrepskrig, og slett ikke i det krigen brøt ut!! Da ville det ofte være umulig å vite om myndighetene provoserte fram krigen eller om den var forsvar. Kautsky fortsatte med å si at politikken ikke måtte bli avgjort av spørsmålet om det var en forsvarskrig eller angrepskrig, men av om krigen tjente arbeiderklassen og demokratiet. Og til slutt, krig ville være en internasjonal situasjon siden en krig mellom europeiske stormakter ville bli en verdenskrig, og ikke bare en krig mellom to stater. På en fin dag ville den tyske regjeringa kunne overbevise arbeiderne om at de ble angrepet, og det samme kunne regjeringer i andre europeiske land, og da ville europeiske arbeidere massakrere hverandre. Dette måtte forhindres, og det eneste kriteriet for å bedømme en krig er om den er i demokratiets og arbeiderklassens interesse, og ikke om det er en forsvarskrig eller ikke. De tyske arbeiderne er solidariske med franske arbeidere og ikke med junkerne.
Perioden 1907-09 var av stor betydning for utviklingen av forholdet mellom partiet og fagbevegelsen. De løsningene på konflikter mellom parti og fagbevegelse som ble valgt viste at fagbevegelsens styrke i forhold til partiet var økende. I 1907 begynte en økonomisk krise som førte til at fagbevegelsen mistet medlemmer i 1908 og 1909, og dette styrket arbeidsgiverne i forhold til arbeiderne, og førte til at fagbevegelsen stilte spørsmålstegn ved partiets oppfordring om å gjennomføre den tradisjonelle streiken første mai. Streiken ble gjennomført etter lange forhandlinger mellom partiet og fagbevegelsen om kompensasjon og hjelp til arbeidere som ble straffet for deltakelse i streiken. Men det var klart at fagbevegelsen slett ikke var revolusjonær. Og det var klart at fagbevegelsen tok initiativ og viste styrke i forhold til partiet.
I SPD selv konsoliderte byråkratiet seg i disse årene fra 1906 til 1909. Partibyråkratiet ble omdannet til en utvalgt gruppe heltidsansatte funksjonærer som først og fremst arbeidet for å øke partiets innflytelse gjennom økt administrativ og organisatorisk effektivitet i jakten på valgseier. Disse funksjonærene var prosedyreorienterte legalister som ikke var interessert i nye tanker.
En annen manifestasjon av revisjonistenes styrke var at de sosialdemokratiske representantene i Baden, Bayern og Württemberg stemte for budsjettene i disse delstatene, selv om partikongressen hadde lagt ned forbud mot dette både i Lübeck i 1901 og i Dresden i 1903.
Under krisen i 1907-09 var det en million arbeidsløse i Tyskland, og den revisjonistiske fløyen i SPD ble styrket. Produksjonen stagnerte og prisene på forbruksvarer og råvarer økte. Det kom til uroligheter i befolkninga. De største protestaksjonene forekom i Preussen og Saksen, der det var store demonstrasjoner mot de klassebaserte systemene for valg til delstatsforsamlingene, landdagene. Den internasjonale situasjonen ble dominert av konflikter mellom de imperialistiske statene.
Kautsky utviklet en analyse av situasjonen. Han trodde fortsatt at arbeiderklassen stod enhetlig i konfrontasjon mot det borgerlige samfunnet, noe som var feil. Kautsky var fortsatt optimist og trodde at arbeiderklassens overtakelse av makta i stat og samfunn var uunngåelig. Han trodde at borgerskapet var i ferd med å gå under, og trodde at imperialismen var fortvilte krampetrekninger som ville føre til revolusjonenes tid.
I 1909 publiserte Kautsky boka "Der Weg zur Macht". Han mente at dannelsen av kartell for å regulere markedene ikke ville fjerne den økonomiske krisen. Kampen mot krisen måtte føres som en kamp mot den kapitalistiske produksjonsmåten, skrev Kautsky. Kautsky trodde at perioden med reallønnsvekst som i Tyskland hadde begynt i 1870-årene hadde kommet til veis ende.
Kautsky angrep på nytt revisjonistene, som ikke forstod at revolusjonen var en historisk nødvendighet, og at store og avgjørende kamper nødvendigvis måtte komme. Han mente at klassekonflikten var uforsonlig, og derfor angrep han at sosialdemokrater stemte for budsjettene i Württemberg, Baden og Bayern, for ingen stat fortjente tillit fra begge klasser samtidig.
Kautsky forlangte at mindretallet i partiet i handling skulle underordne seg flertallet. Men dette gikk ikke mindretallet med på. Sosialdemokratene fra Baden, Bayern, Württemberg og Hessen sa at de anså den høgste autoritet for utforming av den sosialdemokratiske politikken på delsstatsnivå for å være delstatenes partilag, og ikke partikongressen på riksnivå.
Kautsky skrev at stridighetene på Balkan mellom Østerrike og Serbia om Bosnia-Hercegovina kunne føre til verdenskrig, og derfor var svært farlige. Disse konfliktene måtte bli sett i sammenheng med imperialismen, som er kapitalens politikk i de store moderne stater, og som fører til internasjonale konflikter. Finanskapitalens framvekst førte til imperialisme og gjorde borgerskapet mer reaksjonært og mindre villig til å komme med innrømmelser overfor arbeiderklassen. Situasjonen for arbeiderklassen ble vanskeligere og mer isolert. Likevel var revolusjonen uunngåelig. Hvordan den ville foregå eller når den ville komme var det ikke mulig å forutsi.
Kautsky skrev at betingelsene for å gjennomføre den vellykkede revolusjonen var 1) at det eksisterende regimet måtte framstå for majoriteten av befolkninga som fiendtlig innstilt, 2) det må være et stort parti som organiserer massene og står i uforsonlig motsetning til regimet, 3) dette partiet må representere interessene til majoriteten av befolkninga og ha dens tillit, 4) tilliten til det eksisterende regimets styrke og stabilitet må være rystet selv i dets eget byråkrati og hær.
I Tyskland ville den avgjørende delen av kampen dreie seg om å tvinge gjennom et parlamentarisk regime der regjeringa stod ansvarlig overfor Riksdagen, og der delstaten hadde frie valg med lik og alminnelig stemmerett. Da kunne partiet få utnyttet hele sin styrke.
Kautsky argumenterte med at kampen for demokrati var kampen for sosialisme gitt den historiske situasjonen. Kautsky så bare to alternativ: enten et reaksjonært borgerlig styre som ble imperialistisk eller et sosialdemokratisk styre som ville styre mot sosialismen. Kautsky mente at samfunnet stadig tydeligere ble delt inn i to stridende blokker uten noen klasse mellom disse to blokkene.
Kautskys analyse var for radikal for ledelsen i partiet. Revisjonistene truet med å forlate partiet dersom analysen til Kautsky ("Der Weg zur Macht") ble utgitt på vegne av partiet. De anklaget Kautsky for å isolere partiet, og ville heller prøve å bygge allianse med liberale krefter for å demokratisere det eksisterende samfunnet. Fagforeningslederne forkastet også analysen til Kautsky.
Bernsteins analyse av situasjonen var helt ulik analysen til Kautsky. I en artikkel fra 1909 presenterte han krigsfaren som en forstyrrelse av tendensene i verdensøkonomien. Utviklingen gikk mot enighet mellom statene. De avanserte landene var både konkurrenter og kunder hos hverandre, samhandelen økte med konkurransen. Utviklinga gikk mot harmoni. Folkene i Europa prøvde ikke lenger å beseire hverandre, og dette ville også bli situasjonen i Asia. Man hadde kommet til en epoke der internasjonale forhold vil bli styrt av internasjonal lov.
Da "Der Weg zur Macht" ble utgitt hadde revisjonistene et håp om å gå i allianse med de progressive liberalerne om et reformprogram. Den konservativ-liberale blokken hadde sprukket i uenighet om en finansreform for å finansiere de militære styrkene. Koalisjonen av agrarkonservative (junkere og andre godseiere) og borgerlige hadde blitt splittet over uenighet om kansler von Bülows forslag, som prøvde å kombinere en økning av indirekte skatter, som først og fremst ble betalt av de brede masser, med en økning av direkte skatter, som også godseierne hadde måttet betale. I tillegg var det planer om reform av valgsystemet i Preussen, som ikke bare sosialdemokratene gikk inn for, men som også progressive og nasjonal-liberale gikk inn for. Til slutt lyktes de konservative i å avvise finansreformen til Bülow. Dette førte til at Bülow gikk av den 14. juli 1909, og Bethmann-Hollweg overtok som kansler. Sistnevnte kom fra posten som preussisk innenriksminister. De progressiv-liberale kreftene ble omorganisert i "Fortschrittliche Volkspartei", og Hansabund ble dannet. Sistnevnte organiserte forretningsinteresser som sto i motsetning til den konservativ-agrare blokken. Dette syntes å gi mulighet for et flertall for reformer, mente revisjonistene i SPD.
Det ble stor debatt i partiet om det skulle støtte finansreformene. Den ville gi en litt mer rettferdig fordeling av skattebyrden, i det de rike også måtte være med på å bære den. Da måtte SPD støtte de liberale. På partikongressen i Magdeburg i 1910 var reformistene klare til å kjempe for en reformistisk kurs, mens de radikale var uforsonlige. De radikale sa at SPD ikke skulle stemme for økte skatter til økt opprustning og imperialisme bare fordi noen av skattene til en forandring ville bli betalt av de rike. Kautsky uttrykte denne motstanden da han sa at kampen måtte føres mot hele det borgerlige samfunnet, og ikke bare mot deler av det. Man skulle ikke stemme for en ny skatt bare fordi også de rike måtte betale den, man undersøkte også hvordan pengene skulle brukes!
Det ble ikke gjennomført noen valgreform i Preussen. Og heller ingen finansreform. Det var store demonstrasjoner til fordel for valgreform i Preussen. I februar 1910 var det demonstrasjoner over store deler av riket, med en massemobilisering som kuliminerte i en gigantisk prosesjon i Berlin den 6. mars. Urolighetene fortsatte ut gjennom året. I konservative aviser ble det skrevet om revolusjonære konspirasjoner og kupplaner. I september og oktober kom det til store sammenstøt mellom politi og demonstranter i bydelen Moabit i Berlin. Debatten om generalstreik flammet opp i SPD. Var dette tidspunktet for revolusjon. Men staten stod så fast og sterk at det var klart at det ikke var noen god ide.
Ulike vurderinger på den radikale fløyen av SPD førte til at den ble splittet. Fram til nå hadde både Rosa Luxemburg og Kautsky tilhørt denne fløyen, men nå inntok de ulike standpunkt. Fram til nå hadde standpunktene i partiet vært delt mellom revisjonister og radikale, men nå oppstod det et sentrum, som Kautsky kom til å tilhøre, som dets viktigste teoretiker, mens Rosa Luxemburg kom til å tilhøre den radikale fløyen.
Da Rosa Luxemburg analyserte den russiske revolusjonen av 1905 konkluderte hun med at den hadde åpnet nye horisonter for arbeidernes kamp i hele Europa. Det gjelder måten massestreik var brukt på, kombinasjon av økonomisk og politisk aksjon, og i dialektikken mellom spontane aksjoner og partiets handlinger. Rosa Luxemburg mente at de lærdommene som var å trekke måtte anvendes i Tyskland, spesielt siden klassemotsetningene ble skjerpet. Partiet skulle lede og disiplinere massene i deres spontane kamp, som var uttrykk for objektive sosiale konflikter. Ved å legge vekt på forholdet mellom massene og partiet kritiserte hun oppfatningen om at det først var nødvendig å organisere arbeiderne før de engasjeres i kamp. Det var heller et dialektisk forhold mellom disse to momentene, der organisasjonen var en formell krystallisering av utøvelsen av kamp. Organisasjonen var et resultat av kampen. Luxemburg kritiserte også den holdning SPD hadde overfor uorganiserte arbeidere. Hun mente at de ble undervurdert.
Da de store massemobiliseringene kom i Tyskland i 1910 mente Rosa Luxemburg at tida var inne til å ta i bruk lærdommene fra Russland. Kautsky dro den motsatte konklusjonen: Dersom den store massemobiliseringa i Russland ikke hadde lyktes på et tidspunkt der den svake russiske staten var svekket av nederlag i krig, ville en oppstand i Tyskland i hvert fall ikke lykkes siden den tyske staten var langt sterkere enn den russiske, og den tyske staten og dens hær var ikke demoralisert av nederlag i krig. Dersom den tyske arbeiderbevegelsen prøvde å gjennomføre et åpent opprør ville dette bety fullstendig nederlag for arbeiderbevegelsen og tilintetgjørelse av aktivistene, sluttet Kautsky.
I en artikkel i mars 1910 skrev Rosa Luxemburg at partiet måtte ha en klar plan for massebevegelsen. Hun tilla ledelsen i partiet og i fagbevegelsen oppgaver som disse slett ikke så som sine. Hun minnet om "Det kommunistiske manifests" utsagn om at arbeiderklassens frigjøring måtte være dens eget verk, og la vekt på den indre dynamikken til massemobiliseringen: på den ene siden kunne den ikke planlegges på forhånd, på den andre siden ville den føre til nederlag og demoralisering om den ikke ble støttet og ledet av partiet. Valget som SPD stod overfor, skrev Rosa Luxemburg, var mellom kamp mot utslag av det kapitalistiske systemet og en strategi for kamp mot selve systemet. Kamp for demokratiske reformer var bare steg på veien mot å oppnå politisk makt for å virkeliggjøre sosialismen. Til slutt skrev Rosa Luxemburg at det var ikke mulig på forhånd å vite om kampen ville ende med seier eller nederlag.
Kautsky gikk mot Rosa Luxemburgs forslag til politikk. Han sa at erfaringer fra Russland ikke kunne anvendes direkte på situasjonen i Tyskland siden de to landene var så ulike. Både Kautsky og Franz Mehring mente at det ville være svært uklokt å prøve å initiere en oppstand rett før Riksdagsvalget. Strategien til SPD måtte konsentrere seg om Riksdagsvalget og foregå innenfor den parlamentariske striden. I Tyskland hadde man både politiske og borgerlige rettigheter, mens dette i stor grad manglet i Russland. Derfor involverte alle krav, også økonomiske, fra russiske arbeidere krav om disse rettighetene og fikk en politisk side, men dette var ikke tilfelle i Tyskland. I Russland hadde ikke arbeiderne hatt rett til å ha rettigheter, men det hadde de i Tyskland. Krav som var revolusjonære i Russland var ikke revolusjonære i Tyskland. Å låne en revolusjonær form til krav som ikke var revolusjonære ville føre til nederlag. Dessuten var den tyske staten i 1910 på alle måter langt sterkere enn den russiske staten i 1905. I Tyskland hadde arbeiderne lov og rett til å føre politisk kamp, men det hadde de ikke i Russland, derfor ble det som ble framført i ordinære og lovlige konflikter i Tyskland til revolusjonære krav i Russland. Erfaringer fra den russiske revolusjonen i 1905 kunne ikke overføres til Tyskland, framholdt Kautsky.
Kautsky tok opp den militære analogien som Rosa Luxemburg hadde begynt å bruke, og skrev at i den militære vitenskapen skilte man mellom to typer strategi, tilintetgjørelsesstrategi og utmattelsesstrategi. I tidligere tider hadde arbeidsfolk ingen rettigheter, heller ikke til å stille krav eller sette betingelser. Derfor ble enhver motstand en full konfrontasjon, alt eller ingenting, og dette var fortsatt forholdet i Russland. Men i Tyskland hadde arbeiderne i dag mulighet for å føre lovlig kamp innenfor systemet, og kamp og konflikt gjaldt derfor vanligvis ikke tilintetgjørelse. Men det kunne være ledd i en utmattelsesstrategi.
Kautsky hevdet at utmattelsestrategien hans skilte seg fra revisjonistenes strategi. Revisjonistene antok at samfunnsklassene kan leve sammen og at klassekampen ikke trenger å føre til fullstendig nederlag for en av partene. Dette gjorde ikke Kautsky. Kautsky hevdet også at Rosa Luxemburg ikke forstod den eksisterende situasjonen i Tyskland. Han skrev:
"Med en gang en masseaksjon begynner er det nødvendig å gå hurtig fram, fra gatedemonstrasjoner til demonstrasjonsstreiker, og videre til streiker som driver fienden opp mot veggen, og så hva? Hvilken intensivering gjenstår?" SPD har aldri gått til tilintetgjørelseskrig mot junkerne, skrev Kautsky videre, men det har hevdet at det ikke vil gi regimet i Preussen fred før det er blitt innført lik stemmerett i direkte, hemmelige valg. Rosa Luxemburg ville kjempe en tilintetgjørelseskrig, skrev Kautsky, men bare dersom fienden var ekstremt svak, eller dersom fienden angrep arbeiderklassen for å fjerne de rettighetene som arbeiderklassen hadde, var en tilintetgjørelseskrig tilrådelig. Arbeiderne i Tyskland hadde nå tross alt fått mer enn sine lenker å tape.
Rosa Luxemburg svarte på artiklene til Kautsky. Svaret viste at det var stor avstand mellom henne og Kautsky. Rosa Luxemburg anklaget Kautsky for å dele de ulike fasene i massebevegelsen med formelle distinksjoner som ikke hadde noe forhold til virkeligheten. Hun gjentok at analogiene til Russland var gyldige. Alternativene for SPD i Preussen var enten å holde valgbevegelsen innenfor den borgerlige liberalismen i allianse med de liberale, eller å bevare proletariatets uavhengighet og foreta en gjennomgående kritikk av de økonomiske og politiske klasseforholdene. Kautsky foreslo ikke annet enn en rent parlamentarisk linje, skrev Rosa Luxemburg. Og Kautsky ga teoretisk ly for moderate innen partiet og fagbevegelsen som ikke ville annet enn å vende tilbake til den gamle behageligheten i den daglige parlamentariske rutinen og fagforeningsrutinen.
Kautsky på sin side hevdet at "Luxemburgisme" var en ny strategi som var grunnlagt på en fundamental metodologisk feil, nemlig en manglende evne til å gripe spesielle konjunkturer og å lage spesielle analyser. Det var en anklage som Kautsky hadde satt fram mot Rosa Luxemburg allerede ved begynnelsen av ordskiftet. Kautsky utviklet sitt argument mer systematisk i svaret han ga til Rosa Luxemburgs artikkel "Ermattung oder Kampf".
I artikkelen "Eine neue Strategie" skrev han et problemet ikke var å opprette analogier mellom massemobiliseringen i Russland i 1905 og i Preussen i 1910 for å føre liknende taktikker. Disse mobiliseringene måtte isteden bli plassert i de ulike klasse, sosiale, politiske og statlige forhold som eksisterte i de to landene. Kautsky skrev at massemobiliseringen i Russland i 1905 fant sted under forhold der 1) Den russiske regjering var den svakeste i verden, 2) denne regjeringa fikk ikke fast støtte fra noen sosial klasse, siden også de store jordeierne og kapitalistene innså dens svakhet og manglende evne til å styre krisen i landet, 3) det militære nederlaget som Japan hadde påført Russland hadde demoralisert hæren og skapt kaos i den, og hadde derved fratatt tsaren hans vanlige undertrykkelsesapparat, 4) bøndene hadde begynt en massiv sosial agitasjon. Under disse forholdene, skrev Kautsky, var det industrielle proletariatet i stand til å gi streikebevegelsen en revolusjonær karakter. Videre hadde de russiske arbeiderne ingen lovlige organisasjoner som kunne framføre deres krav og protester, og derfor måtte massestreiken nødvendig være ulovlig og revolusjonær, samtidig som den var helt nødvendig for arbeiderne. Å forsøke å overføre mekanisk denne situasjonen til en annen og ulik sammenheng var bare en abstrakt øvelse. "Selv Cervantes visste at det som var heroisme i en situasjon ble Quixotisme i en annen". I Preussen i dag er situasjonen helt ulik situasjonen i Russland i 1905, skrev Kautsky. Her har vi verdens sterkeste stat. Ikke i noe annet land er byråkratiet og hæren så disiplinert, og ikke i noe annet land er tilbedelsen av makt så rotfestet i brede lag av folket. Bak staten stod, solid og støtt, en klasse utbyttere hvis like ikke fantes med hensyn til styrke og brutalitet. I Russland i 1905 var regjeringa isolert, i Tyskland er det proletariatet som er isolert. Dessuten har arbeiderklassene i Russland og i Tyskland tilgang til ulike midler. I Russland var det en seier bare å kunne gjennomføre streiken, men i Tyskland har arbeiderbevegelsen tilgang til en rekke virkemidler som er helt lovlige. Arbeiderbevegelsen i Tyskland kan uttrykke sine krav og protester helt lovlig gjennom egne aviser, og på andre måter. Og en streik er ikke nødvendigvis ulovlig i Tyskland. Streik i Russland og i Tyskland har helt ulik betydning. Streik var ikke, som Luxemburg hevdet, den prinsipielle form for revolusjonær prosess. I polemikken mot Anton Pannekoek viste Kautsky hvor langt han stod fra posisjoner som la vesentlig vekt på utenomparlamentarisk aksjon i motsetning til lovlig-parlamentarisk arbeid. Den sosiale utviklinga i Tyskland var helt forskjellig fra i Russland, framholdt Kautsky. Og den framgangsmåten som arbeiderbevegelsen måtte velge i Tyskland kunne ikke være den samme som i Russland. I Tyskland hadde arbeiderbevegelsen lov og rett til å kjempe for å bedre sine forhold, men denne retten manglet i stor grad i Russland.
Denne forskjellen betydde at en politisk massestreik i Tyskland allerede i utgangspunktet måtte ha en plan og et mål. Den måtte komme fram til et politisk resultat eller lide nederlag. I Tyskland kunne man ikke vente at en streik for økonomiske krav ville utvikle seg til en streik, kamp, mot systemet, siden i Tyskland var streik en del av det økonomisk-politiske systemet, i motsetning til i Russland. En politisk revolusjonær massestreik i Tyskland ville være noe annet enn i Russland, der enhver stor streik ble revolusjonær siden myndighetene definerte den slik. I Russland var streik derfor automatisk trening i revolusjon, men dette var ikke tilfelle i Tyskland. Når Rosa Luxemburg oppfordret til en streikebølge som skulle trappes opp til revolusjon, var dette ei utvikling som kunne foregå i Russland, men ikke så lett i Tyskland fordi i Tyskland, i motsetning til i Russland, var ikke en streik en revolusjonær handling i og for seg. En streik i Tyskland som tok sikte på å gjennomføre en revolusjon var ikke en streikebølge, men måtte inngå i et voldsomt frontalangrep på staten, som ville være svært farlig, en kamp på liv og død, og som Kautsky mente at det ikke var den rette tid for. Kautsky mente at den avgjørende kampen måtte ikke komme før arbeiderbevegelsen var så overveldende sterk at den gjerne kunne overta statsapparatet og samfunnet uten kamp. Fram til da var arbeidet å forberede denne situasjonen.
Massebevegelsen for valgreform i Preussen ble etter hvert utmattet, og revisjonistene tok på nytt initiativ for å kunne oppnå valgreform gjennom samarbeid med liberale politikere. De radikale var svekket på grunn av at de var blitt splittet i et Kautsky-sentrum og en radikal fløy der Rosa Luxemburg var den mest kjente personen. Dette moderate sentrum ble mer opptatt av å sette parlamentarisk arbeide sentralt i politikken, i motsetning til radikalerne rundt Rosa Luxemburg. I mens, i juli 1910, stemte de sosialdemokratiske representantene i landdagen i Baden for budsjettet. Dette var på tvers av direktiv fra både partikongressen og fra partiets sentrale ledelse. På partikongressen i Magdeburg 18-24 september 1910 ble problemene omkring denne stemmegivninga behandlet. Radikalerne og sentrum fordømte dette bruddet på partidisiplinen.
Kongressen vedtok en resolusjon basert på et forslag fra Rosa Luxemburg som gjentok at massestreik for å tvinge gjennom forandring av det urettferdige valgsystemet i Preussen måtte vurderes. Men denne resolusjonen var på alle måter uforpliktende. Og om stemmegivninga i Baden ble det vedtatt at det var mulig å ekskludere enhver som ikke fulgte partikongressens vedtak i denne saken.
I juli 1911 kom den andre Marokkokrisen. Man nærmet seg da valget til ny Riksdag. Ledelsen i SPD var mest opptatt av det forestående valget, og la minst mulig vekt på den krigsfaren som krisen medførte, for ikke å tape velgere ved å markere seg for sterkt som motstander av tysk stormaktspolitikk. Dette ble fordømt av Rosa Luxemburg. Spørsmålet om hvordan sosialdemokratene skulle kjempe mot tysk imperialistisk politikk ble en viktig sak. Hvordan skulle man føre en politikk for å unngå krig?
Under partikongressen i Jena i 1911 angrep de radikale partiledelsen på grunn av at partiledelsen var for lite aktive i motstanden mot tysk stormaktspolitikk. Luxemburg gikk inn for at partiet måtte mobilisere masseaksjoner mot regjeringas stormaktspolitikk - Weltpolitik - mot militarisme og kolonipolitikk. Hun kom i strid med Bebel, som revisjonistene samlet seg bak.
Riksdagsvalget i 1912
Valget skulle avvikles i januar 1912. SPD ønsket best mulig forhold til de liberale gruppene som var bekymret over finansieringa av opprustninga. SPD skiftet oppmerksomheten fra motstand mot selve rustningene og over til finansiering av dem, og gikk sterkt mot økning i indirekte skatter for å finansiere et våpenkappløp. Dette kunne også de progressive liberalerne samles om. Og Sosialdemokratene fikk sammen med de progressive liberalerne et flertall i Riksdagen med 61,4% av stemmene og 206 av 397 plasser. Sosialdemokratene fikk alene 4.250.000 stemmer, som var 34,8% av de avgitte stemmene, og vant 110 plasser og ble det største partiet i Riksdagen. Men i spørsmålet om de militære utgiftene gikk nasjonalliberalerne mot SPD og de progressive liberalerne, og dermed var de sistnevnte ikke i stand til å gjøre noe med de militære utgiftene og finansieringa av dem. Det var en stor skuffelse. SPD var ikke stort nok, trass i valgseieren, til å ha avgjørende innflytelse på den politikken som Riksdagen gikk inn for.
Reformistene var likevel optimister på grunn av valgseieren. De trodde at valgseieren ville gi SPD reell innflytelse.
Etter polemikken mot Rosa Luxemburg i 1910 karakteriserte Kautsky seg i økende grad som "sentrist". Grunnlaget for politikken hans baserte seg på to antakelser: at det var mulig å splitte de ikkesosialistiske kreftene i innenrikspolitikken, og at de kapitalistiske kreftene som støttet militarismen ikke nødvendigvis var sterke nok til å holde seg ved makten og provosere fram krig. Det skjedde ei tilnærming mellom Kautsky og Bernstein.
Tidligere hadde Kautsky ment at de ikkesosialistiske kreftene var ei kompakt blokk. Dette skiftet han mening om. Han mente nå at det var svært viktig for SPD å få større innflytelse i Riksdagen, og han så derfor etter alliansepartnere blant de ikkesosialistiske partiene. Kautsky hevdet nå at den kapitalistiske utviklinga hadde skapt en middelklasse som stod i motsetning til både proletariatet og til storkapitalen. Og at dette burde SPD prøve å utnytte.
Kautsky skrev i denne tida om denne nye middelklassen, og han mente at den bestod av mindre industrialister, handverkere, butikkeiere, bønder og hæren av hvitsnipparbeidere, intellektuelle og profesjonelle. Disse var like mye truet av storkapitalen som av proletariatet. Disse småborgerlige lagene som ikke var i stand til å utvikle en egen konsistent uavhengig politikk ønsket imperialisme, men ikke krig, økt utbytting av proletariatet, men ikke økt rettsløshet, en stor hær og krigsflåte, men ikke de økte skattene dette medførte. Det er klart at Kautsky inntok nye standpunkt.
Etter valget i 1912 skrev Kautsky en artikkel i Vorwärts: med tittel: "Der neue Liberalismus und der neue Mittelstand" der han begynte med å spørre om liberalismen gjennomgikk en renessanse i Tyskland, og om dette kunne modifisere den marxistiske analysen. Deretter gikk Kautsky nærmere inn på spørsmålet:
"Dersom man er enig med Marx i at utviklinga av den kapitalistiske produksjonsmåten skjerper klassekonfliktene så må sammentrekninga av borgerskapets verden til en eneste reaksjonær masse også bli intensivert, og liberalismen må bli stadig mer reaksjonær. Dersom, på den andre side, dette ikke er tilfelle, dersom liberalismen på nytt blir et avgjørende parti i kampen for demokrati, så vil det uunngåelig føre til en konklusjon: at den marxistiske prognosen var feil; at klassekonflikten ikke blir forsterket, men blir mindre intens."
Kautsky hadde vært en sterk tilhenger av den første hypotesen, men nå kom han med an annen mulighet, som han mente var riktig: Kapitalismens utvikling produserer tendenser som leder mot at borgerskapets verden blir konsentrert i en eneste reaksjonær masse. Samtidig produserer denne utviklingen stadig nye sprekker i denne massen, og disse kan splitte denne massen dypt.
I følge Kautsky skulle proletariatet intervenere i denne prosessen som en selvstendig kraft og utnytte splittelsen. Dette kunne gjøres ved å forflytte konfliktene dit mulighetene for seier var størst, som i krav om reformer. Kautsky viste til at statistikken viste at den delen av yrkesbefolkninga som vokste sterkest var hvitsnipparbeiderne og de intellektuelle. SPD kunne ikke ignorere dem. Noen av de intellektuelle ville bli tatt opp i den herskende klassen, men majoriteten utgjorde en rastløs og utbyttet masse. De satte pris på den imperialistiske politikken siden den skapte arbeidsplasser for dem, men de hadde ingenting felles med den gamle krigerkasten - junkerne. De hadde ikke tillit til SPD, og de kunne bare bli dratt til SPD i den utstrekning SPD viste styrke, skrev Kautsky. Den motsetningsfylte karakteren til den nye middelklassen gikk igjen i "den nye liberalismen". Den var fiendtlig overfor SPD, men enda mer fiendtlig overfor de agrarkonservative og det katolske sentrum. Man kunne ikke vente at den nye liberalismen ville bli en gjennomført demokratiske bevegelse som var i stand til å kjempe på egen hand for grunnleggende demokratisering av stat og samfunn. Men de progressive liberale kunne ventes å bidra til å holde de reaksjonære i sjakk. Kautsky mente at før eller senere ville de liberale gjennomgå en krise som ville føre dem enten over til de konservative eller over til SPD.
Kautsky mente at det måtte legges stor vekt på politikken som ble ført i Riksdagen.
I 1912 ble Kautsky dratt inn i en annen stor polemikk. Denne gang mot Anton Pannekoek. Flere spørsmål var oppe i debatten, som Kautskys sterke vektlegging av viktighet av å erobre en majoritet av representantene i Riksdagen og hans vektlegging av parlamentet som instrument for sosial omforming, og at Kautsky ikke la vekt på spontane masseaksjoner, og at Kautsky håpet og trodde at overgangen til sosialismen ville bli fredelig.
I 1910 hadde Anton Pannekoek støttet Rosa Luxemburg. Han mente at den avgjørende saken for hvordan arbeiderbevegelsen fungerte var motsetningen mellom massenes vilje til kamp og ledelsens manglende evne til å gi uttrykk for denne viljen. Han hevdet at Kautsky ikke forstod hva en generalstreik gikk ut på, men at Kautsky overforenklet saksforholdene.
Nå hadde Kautsky gått over fra å kritisere reformistene til først og fremst å kritisere radikalerne. Han mente at de stod i fare for å isolere seg.
Disputten startet med en artikkel av Kautsky, "Die Aktion der Masse", der den sentrale tesen var at en spontanistisk begripelse av masseaksjonen som ikke greide i skille mellom organiserte og uorganiserte masser kunne føre til blind og hasardiøs aktivisme. Angående den parlamentariske veien til makt skrev Kautsky at om man skulle velge å nå målet gjennom den parlamentariske veien eller ved masseaksjon ikke var avhengig av vilje, men av konkrete analyser av den konkrete situasjonen og av konjunkturene. Det var ikke et teoretisk spørsmål. Slike analyser viste klart at den rette veien var den tradisjonelle veien grunnlagt på å bygge organisasjon, erobring av maktposisjoner, studium av stat og samfunn og utdannelse av massene. Dette hadde gitt partiet stadig nye seire gjennom fire tiår. Kautsky hadde ikke tro på å satse på aksjoner fra uorganiserte masser siden de var uberegnelige og utenfor kontroll. Den sosialdemokratiske strategien var bevisst planlegging av kamp utført av organiserte masser, som kunne ledes på en disiplinert måte. Spontane masseaksjoner ville føre et element som var utenfor kontroll inn i det politiske livet.
I et essay med tittel "Massenaktion und Revolution" offentliggjort i juli 1912 skrev Pannekoek at bare en fullstendig mangel på forståelse av hovedtrekkene til den nåværende epoken kunne få sosialister til å gå inn for å gjenta fortidens strategi og taktikk uforandret. Pannekoek kom fram til konklusjoner som var antiparlamentariske og revolusjonære. Kjennetegnet for epoken var på den ene siden arbeiderklassens økende styrke og på den andre siden imperialismen; på den ene siden proletariatets voksende bevissthet om egen styrke og på den andre siden den manglende evnen til sosialdemokratiet til å oppnå forandringer gjennom Riksdagen. Masseaksjoner var en naturlig følge av denne situasjonen. Proletariatet måtte gå til aksjon for å forsvare de posisjonene som det allerede hadde erobret og for å erobre nye, siden imperialismen var sterk og rede til kamp. Pannekoek skrev videre at dersom proletariatet ikke utøvde makt var det ikke fordi det var svakt eller manglet mulighet, men fordi det kulturelt og ideologisk var underordnet den herskende klassen. Dette, den herskende klassens ideologiske og kulturelle dominans, var dens viktigste våpen. Masseaksjon var den smeltedigelen der massene kunne gjennomgå ideologisk revolusjon. Problemet om en ny ideologisk orientering utgjorde terrenget for konflikten mellom de radikale og revisjonistene. De to viktigste faktorene i borgerskapets herredømme var 1) den ideologiske overlegenheten til den herskende minoriteten, og 2) statsmakten som tillot den å herske. Etter hvert som den første tapte betydning på grunn av proletariatets utvikling kom den andre (staten) til å bli den avgjørende frontlinjen i kampen. Her konkluderte Pannekoek med at den tyske arbeiderklassen ikke måtte kjempe for å erobre staten, men for å ødelegge den. Dette stod i motsetning til det synet som Kautsky hevdet. Pannekoek skrev at arbeiderklassen måtte bygge opp maktorgan som var i stand til å tilintetgjøre og oppløse statens maktorgan.
Pannekoek refererte til økonomisk vekt, bevissthet og organisasjon som pilarene til proletariatets styrke. Men med organisasjon og bevissthet kom han til å mene noe annet enn det Kautsky mente. For Kautsky skulle disse, i hvert fall i Tyskland, bare brukes og testes i parlamentariske sammenhenger. Pannekoek benektet ikke at det kunne være mulig for arbeiderklassen å komme til makten via en parlamentarisk vei, men da bare i land der parlamentarismen og demokratiet var fullt ut utbygd (og i Tyskland var regjeringa ikke ansvarlig overfor Riksdagen). Det var en feil av det tyske sosialdemokratiet å legge så mye vekt på parlamentet siden det var sterkt begrenset hvor mye makt som kunne utøves gjennom parlamentet. Den politiske makta kunne ikke vinnes gjennom Riksdagen i denne situasjonen, og derfor måtte den avgjørende kampen mot staten og borgerskapet stå på andre arenaer. Pannekoek mente at den imperialistiske fasen som var innledet i Tyskland gjorde den herskende klassen mer tilbøyelig til å ta i bruk vold, og at den derfor ville angripe arbeiderklassen med vold. Men arbeiderklassen var sterkere enn den noen gang før hadde vært, og kunne, og måtte, gå til motangrep, gjennom generalstreik og andre masseaksjoner. Organisasjon og bevissthet ble viktige interne moment i kampen. Kampen førte til at arbeiderne ble bedre organisert og mer bevisste, og igjen bedre i stand til å kjempe - en ideologisk forandring ville skje. Pannekoek var ganske optimistisk med hensyn til utfallet av striden. En betydelig del av soldatene var allerede arbeidere og sønner av arbeidere, som ikke ville gå mot arbeiderklassen. Slik ville den sosiale revolusjonen skje som en fremadskridende oppløsning av den herskende klassens maktinstrument.
Pannekoek skrev at Kautsky i "Die Aktion der Masse" hadde presentert et feilaktig bilde av forholdet mellom organiserte og uorganiserte masser. De uorganiserte var ikke småborgere og arbeidsløse, men arbeidere i storindustrien. De var arbeidere som ikke var i stand til å organisere seg på grunn av at storkapitalen var for mektig. Men dersom de organiserte reiste en kamp som de uorganiserte kunne delta i ville de uorganiserte komme etter. Pannekoek skrev at Kautskys perspektiv var "en teori av passiv forventning" i den forstand at han ville la massene modnes på en helt passiv måte, som om de var naturfenomen, i stedet for å forberede dem og lede dem fram aktivt på den rette tid. Dette var begrepet om en "passiv radikalisme" som gikk sammen med revisjonismen i sin tro på at bevisst aktivitet var uttømt i den parlamentariske virksomheten og fagforeningskampen. Pannekoek sa at Kautskys eneste avvik fra revisjonisme lå i hans antakelse om at katastrofer var nødvendige for å få slutt på kapitalismen, men disse ville inntreffe uavhengig av vilje og intervensjon.
Pannekoek anklaget Kautsky for opportunistisk pessimisme, siden han mente at det kunne bli umulig å unngå krig og at det også kunne bli umulig å hindre at proletariatet i så tilfelle ble grepet av sjåvinisme. Pannekoek framførte at kamp mot krig var en del av den revolusjonære kampen, en krig ville være en katastrofe for den moderne kapitalismen og til slutt føre til revolusjon. Konfrontert med krigsfare måtte proletariatet angripe statens maktmidler, og dette ville sette i gang en revolusjonær prosess.
Polemikken med Pannekoek fikk Kautsky til å systematisere sin sentrumsposisjon: 1) Pannekoeks begrep om massene var en idealisert abstraksjon som ikke behandlet problemene om forholdet mellom organisasjon og masse på en grundig og oppriktig måte; 2) hans begrep om ødeleggelse av staten var en forenkling som ignorerte de tekniske problemene med administrasjon og endte i semi-anarki; 3) til slutt var troen hans på at massene ville gjøre sin revolusjonære plikt dersom det ble krig naiv og viste at Pannekoek ikke greide å plassere massene på en realistisk måte i den historiske sammenheng.
I artikkelen "Die neue Taktik" skrev Kautsky at teoriene til Luxemburg og Pannekoek hadde foreslått en ny taktikk, men denne kunne ikke erstatte den gamle. Massene som Luxemburg og Pannekoek skrev om var bare deres egne fantasifigurer. Når Pannekoek framstilte massens kamp som en konstant vekstprosess som stadig improviserte og utviklet sin egen struktur forstod han ikke at målet ikke var striden, men bestemte mål. Og stadig strid førte ikke til vekst og større styrke, men til utmattelse og oppløsning. Ingenting var farligere enn å kaste seg ut i strid der man undervurderte motstanderens makt og overvurderte sin egen. Det ville ødelegge tilliten til partiet og til arbeiderklassen. Kautsky uttrykte sin optimisme om at sakte framgang, om enn med midlertidige tilbakeslag, ville føre til at flertallet i befolkninga sluttet seg til sosialdemokratiet og til at det fikk flertall i Riksdagen. Arbeiderklassen hadde en posisjon i økonomien som gjorde den nødvendig og av avgjørende betydning, og dens organisasjoner kunne ikke erstattes og derfor ikke varig knuses. Det var ikke mulig å bryte forbindelsen mellom proletariatets økonomiske rolle og dets selvstendige uttrykk.
For Kautsky var de proletære organisasjonen partiet og fagforeningene. Dette var de strukturene som måtte forsvares og styrkes. Om forholdet til staten skrev Kautsky at konflikten mellom sosialdemokratene og anarkistene hadde opp til nå bestått i at sosialdemokratene ville erobre staten mens anarkistene ville ødelegge den. Men nå ville Pannekoek gjøre begge delene. Kautsky hadde allerede for mange år siden skrevet at statens virksomhet og offentlige affærer var så kompliserte at dette måtte administreres av eksperter som hadde dette som et yrke. At det offentlige livet kunne overlates til et direkte demokrati mente Kautsky var en utopi som ville føre til kaos. Men det nødvendige byråkratiet måtte være underlagt et virkelig demokrati. Og dette var det sosialdemokratiske partiets første oppgave og den viktigste politiske oppgaven til de sosialdemokratiske organisasjonene, å sette inn et virkelig demokrati, der man hadde alminnelig stemmerett og trykkefrihet og organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet og frie, hemmelige valg der alle hadde lik stemmerett - det var basis for det politiske demokratiet som Kautsky gikk inn for, og så kom også økonomisk demokrati.
Pannekoek mente at Riksdagen var maktesløs (og den hadde jo mindre makt enn Stortinget, blant annet siden den ikke utnevnte regjering.). Kautsky mente at det ikke var det parlamentariske systemet det var noe i veien med, men:
"Parlamentet er bare et bilde av de nåværende interessene og styrkeforholdene i det moderne samfunnet. Det er ikke parlamentet som en mekanisme som er i forfall, men den borgerlige majoriteten som stadig legger nye hindringer i veien for parlamentet. Dersom majoriteten blir forandret vil mekanismen begynne å fungere."Kautsky skrev også:
"Målet for vår politiske kamp forblir det den har vært til nå: erobring av statsmakten gjennom erobring av en majoritet i Riksdagen og oppløfting av Riksdagen til kommandoposisjonen i staten. Slett ikke ødeleggelse av statsmakten."Og videre:
"I en periode med ekstraordinær spenning kan politisk massestreik og uorden i gatene slippe løs betydelige krefter i favør av noen av våre krav. Blir klassekonflikten og massenes sinne større vil vi vente at slike eksplosjoner foregår raskere og oftere. Men de forblir uforutsigbare fenomen og kan ikke bli antatt å være varige og normale metoder i den proletariske kampen. Å rette hele den samlede arbeiderbevegelsen mot masseaksjoner er bare å erstatte den gamle ensidigheten som Marx kalte parlamentarisk idioti med et nytt idioti, som vi kan definere, for å fortsette med uttrykket, som masseaksjonens idioti."
Kautsky forandret sin holdning til krig. Han mente fortsatt at siden sosialdemokratiet bare fikk en tredjedel av stemmene var det ikke sterkt nok til alene å forhindre en politikk som kunne føre til krig, og da var det heller ikke sterkt nok til å stoppe en krig gjennom generalstreik etter at den hadde brutt ut. Men Kautsky sluttet seg nå til Bebels skille mellom forsvarskrig og angrepskrig, der en forsvarskrig kunne støttes. Tidligere hadde Kautsky ment at ved et krigsutbrudd ville det ofte være umulig å skille mellom disse på grunn av mangel på informasjon og en opphetet stemning, og skillet måtte gjøres mellom en krig som tjente arbeiderklassen og en som skadet den. Kautsky skrev at dersom det syntes klart at staten ble angrepet av en fiende ville befolkninga slutte opp om krigen, og en streik mot krigen ville da være umulig å gjennomføre.
Den grunnleggende forskjellen på posisjonene til på den ene siden Kautsky og på den andre siden Pannekoek og Luxemburg var at Kautsky mente at et frontalangrep fra arbeiderbevegelsens side mot den tyske staten ville føre til nederlag for arbeiderbevegelsen, mens Luxemburg og Pannekoek mente at nå var den situasjonen til stede der det var mulig å oppnå en strategisk seier for arbeiderbevegelsen gjennom et frontalangrep mot staten, dersom lederne i SPD og fagbevegelsen innså de mulighetene som konjunkturene ga. De radikale begynte å anklage ledelsen i SPD for å ha kapitulert, og denne anklagen fortsatte kommunistene å framføre etter første verdenskrig.
De forholdene som debatten mellom Kautsky og Pannekoek foregikk under var ikke gode for noen av partene, for i mars 1912 begynte store streiker i Ruhr. De ble sabotert av katolske organisasjoner og utsatt for angrep fra politi, og det var harde sammenstøt der arbeidere ble skadet og drept. Streiken endte med nederlag for arbeiderne, og mange fikk fengselsstraff. I juli og august 1913 brøt en ny streik ut i havnene. Den begynte i Hamburg og spredte seg til andre byer. Den ble også møtt med sterk motstand fra arbeidsgiverne og den fikk ikke støtte fra ledelsen i fagbevegelsen. Den endte også med nederlag. Situasjonen for sosialdemokratene var ikke stort bedre på annet hold, de oppnådde ikke noe i Riksdagen, og hadde bare liten framgang ved delstatsvalget i Preussen i juni 1913. Ved valget i Baden led SPD nederlag. Partiet og fagbevegelsen hadde svak vekst i medlemstallet fra 1912 til 1913. Partiets medlemstall økte med 1,3%, fra 970.112 medlemmer i 1912 til 982.850 medlemmer i 1913, og fagbevegelsen vokste med 0,73%, fra 2.530.000 medlemmer i 1912 til 2.548.763 medlemmer i 1913. Det var en følelse av at veksten stagnerte.
De radikale anklaget resten av partiet for å være skyld i stagnasjonen på grunn av passivitet, og revisjonistene og sentrumsfolkene så det urettferdige valgsystemet og andre barrierer som hindringene, og anklaget de radikale for å ville føre eventyrpolitikk. De ideologiske spenningene i partiet flammet opp. Kautsky angrep de radikale, også fordi de pågående streikene og masseaksjonene var uttrykk for en splittelse i arbeiderbevegelsen der de radikale gikk fram som splittende elementer som oppfordret til en politikk som både førte til tunge nederlag og som avvek fra det som var politikken til de tradisjonelle organisasjonene. Kautsky anklaget de radikale for å oppfordre til masseaksjoner og streiker som førte til nederlag, for etterpå å klandre ledelsen i fagbevegelsen for nederlagene til disse streikene og aksjonene, som den offisielle fagbevegelsen ikke hadde tatt initiativ til.
Kautsky var engstelig for at oppfordringene til spontane masseaksjoner og streiker, som førte til nederlag, ville ødelegge arbeiderbevegelsen. Kautsky konkluderte med at oppfordringer til en stadig rekke av utmattende streiker som bare førte til nye nederlag var absurd. Kautsky var ingen absolutt motstander av storstreik, men han mente at den burde være grundig vurdert og planlagt på forhånd og ha et klart formål - stadige ville streiker svekket bare arbeiderbevegelsen, selv om de radikale trodde at de kunne bygges opp til en revolusjon eller i det minste styrke arbeiderbevegelsen.
Spesielt ble massestreik diskutert som middel for å forandre den urettferdige valgordninga i Preussen. Ved valget til landdag - delstatsforsamling - i Preussen den 16. mai 1913 i Preussen fikk SPD 775.171 stemmer, som var 28,38% av de avgitte stemmene. Men SPD fikk bare ti plasser i landdagen. Det frikonservative partiet som bare fikk to prosent av stemmene fikk derimot 54 plasser i landdagen. Grunnen var at stemmene til rike folk hadde langt større vekt ved valget enn stemmene til vanlige mennesker. Ved landdagsvalgene var det tre stemmeklasser. Hver stemmeklasse valgte en tredjedel av representantene. I en av stemmeklassene var de rikeste i Preussen samlet, et mindre antall personer som valgte en tredjedel av representantene til landdagen. Det største partiet i landdagen ble det Tyskkonservative partiet som fikk 14,74% av stemmene og 147 plasser i landdagen.
Det hadde tidligere i flere land vært vellykkede storstreiker mot urettferdige valgordninger, blant annet i Sverige og i Belgia, som hadde ført til at valgordningene hadde blitt forandret til større rettferdighet. Rosa Luxemburg viste til storstreiken i Belgia mot den tidligere så urettferdige valgordninga der, og oppfordret til massestreik mot den urettferdige valgordninga i Preussen. Hun angrep både taktikken og strategien til SPD, og fordømte forsøkene på å arbeide i allianse med de liberale. I en tale i Berlin den 22. juli 1913 sa hun at massestreiken var et uttrykk for den selvstendige veksten til proletariatets selvorganisering i en sammenheng med offensiv kamp. Hun sa at arbeiderbevegelsen vokste bare gjennom kamp.
Kautsky utviklet disse årene en analyse av imperialismen. Kautskys syn på den ønskelige utviklinga i Tyskland var nå blitt ganske lik den som Bernstein hadde forfektet, og som Kautsky tidligere hadde angrepet, et håp om å nå sosialismen gjennom gradvise, demokratiske reformer. Rosa Luxemburg anklaget Kautsky for å ha blitt utelukkende en parlamentariker, og Lensch angrep ham for i utenrikspolitikken å stå for internasjonal pasifisme.
Kautsky hadde gitt opp det håpet som han tidligere hadde hatt om at den borgerlige verden raskt skulle bryte sammen og på en fredelig måte bli erstattet av sosialismen. Han kom til at det herskende systemet kommanderte større ressurser enn han tidligere hadde antatt. Og han mente at utbrudd av voldsomheter, innenlands eller utenlands, ville være en ulykke for arbeiderbevegelsen. Kautsky mente at arbeiderbevegelsen måtte arbeide for å bevare en så langt som mulig normal og fredelig situasjon som ville tillate arbeiderbevegelsen å fortsette å vokse og forhindre krig. Kautsky trodde ikke at proletariatet kunne opprette en ny statsform i stridens hete - Kautsky ønsket fred. Og han trodde at den eneste måten fred kunne oppnås på var gjennom å gjøre proletariatets internasjonale solidaritet gjeldende. Kautsky trodde ikke på borgerlige pasifisme.
I september 1914 offentliggjorde Kautsky Der Imperialismus. I den skrev Kautsky at i de foregående årene hadde finanskapitalen inntatt en framskutt plass både innenlands og internasjonalt. Finanskapitalistene, som blant annet tjente sine penger på kapitaleksport, representerte den mest reaksjonære og militaristiske kraft i den politikken, siden de hadde direkte interesse i å omforme hver stat til et apparat for støtte til deres ekspansjon. Imperialismen var derfor direkte knyttet til finanskapitalen. Men finanskapitalens interesser var ikke de samme som industrikapitalens. Industrikapitalen kunne bare vokse gjennom økt handel og tilgang til større markeder. Industrikapitalen ønsket harmoni mellom de utviklede landene for å ha gode handelsforhold og gode handelsforbindelser. Sosialdemokratiet burde samarbeide med industrikapitalen for å oppnå fred. Imperialismen var uttrykk for en fase i kapitalismens utvikling og årsak til væpnede konflikter. Kautsky mente at imperialismen ville gi plass til en "ultra-imperialistisk" epoke. Denne ville være grunnlagt på enighet mellom de store industrielle konsentrasjonene og blant de store kapitalistiske statene.
I 1910 hadde den andre sosialistiske Internasjonale hatt sin kongress i København. Der hadde den drøftet faren for krig, og man trodde ikke at borgerlig pasifisme kunne avverge krig. Mindre enn et år etter denne kongressen hevdet Kautsky at det var nødvendig å støtte og styrke den bevegelsen i småborgerskapet og borgerskapet som var mot krig og våpenkappløp. Kautsky mente at det var mulig å unngå krig, og at kapitalisme ikke nødvendigvis trengte å føre til krig. Dette ville han begrunne med nye analyser, og la grunnlaget for dem i en ny utlegning av Rudolf Hilferdings bok "Das Finanzkapital", som var kommet ut i 1910. Finanskapitalen ble karakterisert som kapitalismens framtid, og som "den mest brutale og voldelige form for kapital, både i den internasjonale konkurransekampen og i den internasjonale klassekampen". Videre skrev han at det ikke lenger var England, men USA som viste den sosiale framtida under kapitalismen. Kautsky skrev at omkostningene ved opprustning fremmet utviklinga av noen sektorer innen økonomien og skadet andre sektorer siden opprustning representerte store utgifter og reduserte befolkningas konsum og reduserte akkumulasjonen av kapital og dermed konkurransekapasiteten. Den raske økonomiske veksten til USA skyldtes blant annet at USA ikke hadde noen stående hær av betydning, og dermed hadde større kapital tilgjengelig til produktive investeringer.
Kautsky utviklet disse tankene videre, og skrev at det ikke var kolonipolitikken som produserte trenden mot vold i forholdet mellom statene, men heller de internasjonale forsøkene til finanskapitalen på å sikre seg soner som den kunne dominere og der arbeidsstyrken ikke kunne forsvare seg. Kilden til den politiske styrken til finanskapitalen, som prøvde å underkue samfunnet, var å finne i dens tilknytning til byråkratiet og militarismen. Kautsky skrev at imperialismen var et produkt av kapitalismen, men ikke dens vesen.
Kautsky skrev at verken imperialismen eller tendensen til å forlenge arbeidsdagen var vitale komponenter i den kapitalistiske produksjonsprosessen, men begge var teknikker som kunne erstattes av andre for å sikre det som var den virkelige nødvendigheten for kapitalismen: virkeliggjøring av profitten. Kapitalismen kan blomstre også med kortere arbeidsdag dersom maskiner og teknologi erstatter arbeidskraft. Konstant utvidelse av markedet er en nødvendighet for kapitalismen, skrev Kautsky. På et bestemt utviklingstrinn synes den beste måten å oppnå dette på å være å erobre kolonier eller innflytelsessfærer, og dette fører til våpenkappløp. Men andre måter kan brukes for å oppnå ekspansjon. Våpenkappløpet hviler på økonomiske grunner, men er ingen økonomisk nødvendighet, og det kan overvinnes. Derfor kan politisk agitasjon mot opprustning være effektiv dersom den blir intens nok.
Man kunne forestille seg en overgang til ultra-imperialisme. Kapitalistene strevde etter å oppnå monopol. Men denne streven ble farlig og nytteløs dersom konkurransen ble for hard, og de konkurrerende partene kunne finne ut at samarbeid lønte seg bedre, og de kunne opprette kartell eller andre samarbeidsformer som begrenset konkurransen og regulerte markeder og produksjon og sikret fortjenesten. Denne økonomiske prosessen kunne også vise seg i avtaler mellom stater. Denne typen samarbeid som hadde vært under utvikling mellom firma de siste to tiårene begynte nå å foregå også mellom stater. De var alle innrettet mot ekspansjon, og de forstyrret forholdet til andre stater og førte til opprustning. Men etter hvert som det ble klart at denne formen for konkurranse ruinerte alle som deltok i den ville den bli erstattet av kartelldannelser og samarbeidsformer mellom landene, fellesmarkeder og handelsavtaler.
En annen form for kapitalistisk utvikling kunne dermed tenkes, som ikke nødvendigvis innebar rustningskappløp og krig. For å virkeliggjøre denne mente Kautsky at det var nødvendig at arbeiderklassen mobiliserte mot krig og opprustning. Akkurat som Kautsky mente at finanskapitalen var drivkraften bak imperialismen, så han Tyskland som det mest avanserte eksemplet på imperialistisk ekspansjon. Dette skyldtes den sterke stillinga til byråkratiet og militærvesenet i Tyskland. England og Frankrike var mer forsiktig med opprustning. Kautsky skrev at det var Tyskland som drev rustningskappløpet videre. Dette skyldtes også maktlyst, og hadde både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske motiv. Arbeiderklassen måtte kjempe mot våpenkappløpet, og i denne kampen prøve å alliere seg med borgerlige kretser som også var motstandere av våpenkappløpet. Borgerskapet var så sterkt splittet mellom de som ønsket å drive våpenkappløpet videre og de som ønsket en mer forsonlig utenrikspolitikk at framtida både kunne tilhøre de som ønsket nedrustning, og de som gjerne ville ha krig - det var umulig å vite om morgendagens politikk var krig eller om den var nedrustning, skrev Kautsky. En krig ville nødvendigvis føre til revolusjon i Russland, skrev Kautsky.
Kautsky skrev at å se krigen som uunngåelig, som radikalerne gjorde, var å hjelpe fram planene til de tyske imperialistene. Imperialistene og de ekstreme revolusjonære var enige om at det var nødvendig med krig, de første for å styrke nasjonen, de andre for å styrke proletariatet og for å gjennomføre revolusjonen. Dette angrep Kautsky.
Standpunktene til Kautsky ble også standpunktene til SPD i denne saken om krig og fred (som i mange andre saker). Under partikongressen i Chemnitz i 1912 ga partipresident Haase det slagordet som var tenkt som partiets slagord mot opprustning: "Vennskap mellom siviliserte nasjoner, fred mellom folkene, frihet for alle folk". I talen som Haase holdt som innledning til diskusjonen om imperialisme gjentok Haase Kautskys analyse, til dels ordrett på sentrale punkt. Han sa at imperialismen var krigersk, men at det også fantes andre tendenser, som økonomisk samarbeid over landegrensene som motvirket krigshisserne. Haase la også vekt på britiske forsøk på å komme fram til avtaler om nedrustning, og satte dem opp som motsetning til situasjonen i Tyskland der alle de borgerlige partiene hadde stilt seg bak imperialistene. Også Bernstein la vekt på viktigheten av den antiimperialistiske kampen og også den farlige karakteren til imperialismen, men også på tendenser innen kapitalismen som fremmet internasjonalt samarbeid. De stod begge ganske nært Kautsky.
Pannekoek derimot mente at dette var utopisk, og at de eneste tendensene som motvirket imperialismen var sosialismen. Antiimperialistiske tendenser innen borgerskapet gikk det ikke an å stole på. De engelske nedrustningsforslagene var ikke annet enn forsøk på å opprettholde et status quo som England tjente på, sa Pannekoek. Han sa videre at det ikke var tilstrekkelig med parlamentarisk kamp mot imperialismen, men også masseaksjoner var nødvendige.
Liebknecht stod nærmere posisjonen til Haase og Kautsky.
Det ble vedtatt en resolusjon om imperialisme som forpliktet partiet til å kjempe mot imperialisme og for fred og harmoni mellom nasjonene, nedrustning og frihandel.
I mars 1913 foreslo regjeringa økte bevilgninger til militærvesenet. Den internasjonale situasjonen var spent da forslaget kom i kjølvannet etter den første Balkankrigen og etter at Frankrike hadde innført tre års militærtjeneste. Regjeringa foreslo direkte beskatning, og de konservative gikk også nå mot direkte skatt. SPDs stemmegivning ville bli avgjørende. Skulle SPD stemme for direkte skatter, det betydde at også de rike måtte betale skatt og at livet ble lettere for de arbeidende masser, eller skulle SPD stemme mot, det betydde mindre økning til militærvesenet, men det ville ikke føre til nedrustning. SPD var delt i dette spørsmålet. I Riksdagsgruppa ble det flertall for å stemme for direkte beskatning. Revisjonistene, utenom Bernstein, utgjorde dette flertallet.
Under kongressen i Jena i 1913 sa Rosa Luxemburg at dette var et valg mellom to onder. Enten gikk man mot et rettferdig middel, direkte beskatning, som ble brukt til et ondt formål, opprustning, eller så oppga man kampen mot militarismen. Hun sa at hun trodde at det andre av disse ondene (militarismen) var det største ondet. Dersom vi ser oss selv i vår flertallsfraksjon i Riksdagen, sa Rosa Luxemburg, og er der når krigen bryter ut og vi ikke kan stoppe den, men må svare på spørsmålet om de militære utgiftene skal dekkes gjennom direkte eller indirekte skatter, så vil du finne at du selv stemmer for krigskreditter (dersom du nå stemmer for direkte beskatning).
Det ble vedtatt en resolusjon som fremmet det generelle prinsippet om direkte beskatning for å forsvare levestandarden til massene, uten at den refererte til de militære bevilgningene. Den ble vedtatt med 336 stemmer mot 140 stemmer. Karl Liebknecht var blant de som stemte for resolusjonen.
Seint i 1913 skrev Kautsky en artikkel i Leipziger Volkszeitung der han oppsummerte årets begivenheter. En konklusjon som han dro var at i motstanden mot opprustning ble SPD i det hele tatt ikke støttet av noen av de borgerlige. "Ingenting kan bli ventet fra det borgerlige demokratiet i kampen mot militarisme", skrev Kautsky. Han framholdt kontrasten mellom de industrielle arbeidsgiverne, som blomstret mer når de militære utgifter var mindre, og som sikkert trengte fred, og finanskapitalen med dens krigerske tendenser. I praksis måtte man merke seg at den siste, som hadde interesse av offentlig gjeld, hadde fått overtaket og at industri som deltok i opprustningen utgjorde en stadig større del av økonomien som helhet. Men Kautsky hadde fortsatt en tendens til å se på situasjonen som god for SPD. I det minste i et tilfelle, skrev han, var rustningsutgiftene blitt båret av de besittende klasser. Hovedoppgaven for SPD var å hindre at sjåvinistiske stemninger ble spredt, for en stor krig kunne ikke utkjempes mot folkeviljen når hæren var en vernepliktig hær, mente Kautsky. Kautsky avsluttet med å advare mot radikalernes eventyreriske masseaksjonspolitikk, for staten var for sterk til at masseaksjoner ville kunne nedkjempe statsapparatet. Tvertimot ville de dersom de ble ført til full konfrontasjon lamme arbeiderbevegelsen.
Ved utbruddet av krigen i 1914 spilte Kautsky en viktig rolle i det møtet som SPDs Riksdagsgruppe holdt den 3. august for å avgjøre hvordan partiets representanter skulle forholde seg i Riksdagen under avstemminga om krigskreditter, som skulle foregå neste dag. Det ble besluttet med 78 mot 14 stemmer at SPD skulle stemme for krigskredittene. Den mest energiske lederne for majoriteten var David, som ble framstående blant de sosialdemokratene som støttet krigen.
Kautskys tilnærming til krisen var konsistent med den posisjonen han hadde utviklet før krigen. Tanken om et frontalangrep fra arbeiderklassens side mot staten var fremmed for ham. Han ville at partiet ikke skulle framtre som antipatriotisk, og ville beholde så stor frihet som mulig for partiet uten at det skulle bli forfulgt. Han ville også at partiet ikke skulle kompromittere seg ved å binde seg for sterkt til regimets krigføring. Den 27. juli hadde han skrevet til Victor Adler at han hadde blitt svært forbauset over det østerrikske ultimatumet, og at han mente at det var et uttrykk for manglende evne til å utforme en langsiktig politikk. Det var et problem for Kautsky at Tyskland kom i krig mot tsarens Russland sammen med Østerrike, som også var et autoritært regime.
Kautsky var invitert for å delta i møtet til SPDs riksdagsgruppe fordi han ble sett på som en framstående teoretiker, selv om han ikke var medlem av Riksdagen. Kautsky har gjentatte ganger sagt at han gikk til møtet bestemt på å gi det rådet at SPD avsto fra å stemme i spørsmålet om krigskreditter. Men riksdagsgruppa nektet å gå med på dette. Gruppa var delt mellom de som ville stemme for å gi krigskreditter og de som ville stemme mot. Siden riksdagsgruppa nektet å avstå fra å stemme foreslo Kautsky at riksdagsgruppa stemte for krigskreditter mot løfter om krigsmålene som gikk ut på at myndighetene ikke ville føre en erobringskrig, men bare en defensiv krig. Kautsky mente at han ikke kunne foreslå å stemme mot krigskredittene siden det var uklart om krigen var en forsvarskrig eller en angrepskrig. Men også denne gangen ble forslaget til Kautsky avvist, og gruppa delte seg i et flertall som gikk inn for uten betingelser å stemme for krigskreditter, og et mindretall som under alle omstendigheter ville stemme mot. Da sa Kautsky at i SPDs uttalelse til Riksdagen i forbindelse med avstemminga måtte det bli sagt at dersom krigen tok karakter av å bli en erobringskrig ville SPD gå mot krigen. Og gruppa vedtok å framføre denne uttalelsen til Riksdagen. Men kansler Bethmann-Hollweg ba om at denne uttalelsen ble fjernet, og det skjedde.
Ved Riksdagens avstemming den 4. august seiret partidisiplinen, og alle stemte for krigskredittene. Men i riksdagsgruppas møte den 3. august begynte den splittelsen i partiet som etter hvert kom til å vokse. Kautsky ble ganske isolert i den sentrumsposisjonen som han hadde prøvd å innta. Kautsky ønsket at verden skulle vende tilbake til forhold som lot sosialdemokratiet fortsette den veksten som hadde vært i gang fram til krigsutbruddet. Kautsky trodde ikke at imperialismen var kapitalismens høgste stadium. Han mente at krigen ville skape store problem for styresmaktene i de europeiske landene og økonomiske tilbakegang for Europa. Det som måtte gjøres var at massenes misnøye ble rettet mot mangel på demokrati, og sosialdemokratiets fremste mål måtte være innføring av demokrati. Kautsky understreket stadig fire punkter i sine analyser av forholdene: 1) tilbakegang for Europa; 2) økt antiimperialistisk kamp i koloniene; 3) USA ville framstå som den fremste kapitalistiske makt; 4) slutten på tsarveldet i Russland. Dette var dyptgående globale endringer, men de førte ikke til en internasjonal sosialistisk revolusjon.
Den 21. august 1914 offentliggjorde Kautsky en artikkel i "Die Neue Zeit" som førte disse elementene sammen. Han snakket om store geopolitiske forandringer på grunn av krigen. Den virkelige seierherren ville bli USA. Kautsky skrev at gjenoppbygginga av Europa etter krigen ville bli umulig uten amerikansk hjelp. De beseirede statene, i det minste, ville bli avhengige av amerikansk finanskapital. Den økonomiske tilbakegangen og finansielle ruinen til Europa kunne vel gjøre det umulig å skaffe de enorme mengdene kapital som ville være nødvendige for nye våpenprogram, og dermed fjerne grunnlaget for imperialismen, og dermed tvinge fram en fredelig politikk.
Om situasjonen til SPD aksepterte Kautsky i det minste delvis posisjonen til David, som insisterte på at det var en oppgave å bekjempe tsarens despoti. Men Kautsky skrev at denne positive siden ble oppveid av at krigen også var en krig mot demokratiene i England og Frankrike. Kautsky var svært bekymret over det fatale dilemmaet som bestod i konflikten mellom internasjonal solidaritet og nasjonal lojalitet. Han var også opptatt av at partiet ikke måtte bli splittet; det ville være en stor ulykke. Kautsky oppfordret til partidisiplin.
Utover høsten skrev Kautsky artikler der han var opptatt av å bevare enheten i partiet og av at partiet måtte være i stand til å fortsette sitt arbeid etter krigen. Han skrev at det var ikke mulig å arbeide for at ens eget land skulle tape krigen, men etter krigen måtte ingen land søke anneksjoner, og fred og demokrati og harmoni mellom nasjonene måtte søkes opprettet.
Kautsky hevdet i diskusjoner med blant andre Franz Mehring og Rosa Luxemburg at den andre Internasjonalen ikke hadde sviktet. De mente at den hadde sviktet siden den ikke hadde gjort mer for å hindre krig mellom folkene. Kautsky skrev at Internasjonalen, og medlemspartiene, ikke var sterke nok til å hindre krig, og derfor hadde Internasjonalen heller ikke sviktet. Det var i tråd med standpunktet Kautsky hadde hatt før krigen: dersom partiet er for svakt til å hindre politikk som fører til krig vil det også være for svakt til å stoppe krigen. Og de sosialistiske partiene hadde ingen avgjørende innflytelse på den politikken som de europeiske regjeringene førte. Man måtte kjempe for en fred med respekt mellom nasjonene, skrev Kautsky, og freden ville gi Internasjonalen nytt liv. Internasjonalen var bare et effektivt instrument i fredstid, skrev han videre.
Rosa Luxemburg var slett ikke fornøyd med denne holdninga. Hun skrev at det var nødvendig å kreve rekonstruksjon av Internasjonalen på basis av et militant antiimperialistisk program, slik at den ville kjempe mot den pågående krigen fra det revolusjonære standpunktet til proletariatet.
Deres ulike forklaringer av Internasjonalens funksjon utgjorde nå den viktigste fronten i konflikten mellom Kautsky og Rosa Luxemburg. Luxemburg ville fremme en strategi basert på proletariatets aksjoner som måtte gå inn i krisen som krigen skapte for å gjennomføre et revolusjonært og internasjonalt brudd med kapitalismen. Kautsky siktet derimot mot en demokratisk fred som ga grunnlag for ny vekst for Internasjonalen. Kautskys syn hadde sammenheng med hans syn på imperialismen.
I september 1914 hadde Kautsky i "Die Neue Zeit" trykt en artikkel med tittel "Der Imperialismus". Analysen som han gjennomførte ledet fram til en serie konkrete taktiske og strategiske konsekvenser. Kautsky spurte om imperialismen var endepunktet for kapitalismens utvikling, eller var en annen kapitalistisk politikk enn imperialisme mulig? Kautsky framholdt at imperialismen bare var en måte som de kapitalistiske landene skaffet til veie sine nødvendigheter på, og disse var tilgang til områder der det var overskudd av råvarer. Kautsky definerte imperialisme slik:
"Imperialisme er et produkt av høgt utviklet industriell kapitalisme. Den består i hvert kapitalistisk industrilands tendens til å underkue og annektere stadig større jordbruksområder (råvareproduserende områder), uten hensyn til de nasjonene som bor i disse områdene."Men denne nødvendigheten av adgang til råvarer fra et størst mulig område kunne tilfredsstilles på andre måter enn gjennom imperialisme, mente Kautsky. Frihandel var en annen måte. Den moderne imperialismen var født av et behov for alminnelig kontroll med den industrielle ekspansjonen. Eksport av kapital og teknologi og utdannet arbeidskraft kombinert med utvikling av infrastruktur, som jernbaner etc. i de områdene man intervenerte i hadde generert imperialistisk politikk som siktet mot å opprette kolonier eller innflytelsessfærer. Dette, skrev Kautsky, er de viktigste røttene til imperialismen, og har gjort slutt på frihandelen. Kautsky mente at det ikke var mulig å fjerne imperialismens økonomiske tendensen til å underkue territorier som forsynte den med råvarer. Den eneste kraften som kunne blokkere denne tendensen var enten politisk seier for proletariatet eller at de koloniserte folkene frigjorde seg. Men imperialisme hadde også en annen side: de politiske midlene som den brukte for å svare på de økonomiske krisene som ekspansjonismen satte den i. Militære midler ble satt inn for å sikre ekspansjonen, og dette var en byrde som hvilte på hele økonomien med unntak for de delene av økonomien som tjente på våpenproduksjonen, og det skapte fare for krig. Imperialismen var irrasjonell, råvaretilgangen kunne sikres uten enorme militære utgifter og krigsfare dersom kapitalistene ble enige om en internasjonal ordning som sikret en kontrollert form for frihandel, altså en internasjonal monopolisme. Og dette burde borgerskapet være i stand til å innse, mente Kautsky, slik at i framtida ville kapitalister kunne gå inn for fredelig samarbeid over landegrensene, og dermed var en ny fase av den kapitalistiske utviklinga mulig. Dette kalte Kautsky for "ultraimperialisme". Han skrev at politikken med kartelldannelser kunne bli overført til utenrikspolitikkens område, og dette var ultraimperialisme. Denne måtte også bekjempes av sosialistene, men den var mindre farlig enn imperialismen siden den ikke bygde på krigføring og trusler om krig.
I krigens første måneder holdt Kautsky følgende endringer for å være uunngåelige, at USA ville bli den største kapitalistiske stormakt og at folkene i koloniene ville motsette seg koloniveldet langt mer aktivt og at tsarveldet i Russland ville bli styrtet. Men Kautsky mente at alternativene sosialisme eller kapitalisme ikke var så klare, men var en forenkling av den svært sammensatte historiske situasjonen. Det kapitalistiske systemet kunne overleve og utvikle seg videre. Alternativene for arbeiderne var ikke bare revolusjon eller opportunisme. Men de måtte likevel fortsette arbeidet for sosialisme.
I dette henseende er polemikken mellom Heinrich Cunow og Kautsky våren 1915 opplysende. Cunow mente ikke bare at imperialismen var en nødvendige fase i kapitalismens utvikling, men også at selve aggressiviteten til de imperialistiske maktene demonstrerte at det kapitalistiske systemet slett ikke hadde uttømt sine historiske muligheter. Han mente tvert om at kapitalismen enda var i sin ungdom. I følge Cunow kunne imperialismen bare bli sett på som en historisk progressiv erfaring og en nødvendig betingelse for sosialismen. Ut fra dette konkluderte han med at imperialismen på alle måter var identisk med kapitalismen - og han gikk dermed mot Kautskys oppfatning om at imperialismen bare var en av mange mulige uttrykk for kapitalismen. Cunow hevdet både standpunkt som var blitt hevdet av de radikale og fra høyresida i SPD, men han mente at den imperialistiske kapitalismen var i en stigende fase, mens radikalerne mente at den var i sluttfasen. De var imidlertid enige om å identifisere imperialismen med kapitalismen. Kautsky utviklet sine teser videre i løpet av svaret til Cunow. Imperialismen var en form for politikk, og ikke en økonomisk fase, hevdet Kautsky. Han anvendte så denne distinksjonen på bestemmelsen av proletariatets politiske holdning. Cunow hadde erklært at å forsøke å eliminere imperialismen i en periode mens kapitalismens herredømme fortsatt var ubestridt var å forsøke å besverge bort en nødvendig fase av økonomisk utvikling. Kautsky innvendte at imperialismen var en tilfeldig utvikling av kapitalismen, og derfor skulle den motarbeides og bekjempes av proletariatet.
Kautsky hevdet at Cunows analyse var mekanisk. Cunow trodde fortsatt at grunnlaget for sosialismen var sammenbrudd av kapitalismen - han bare utsatte frambruddet av sosialismen, og hevdet at kapitalismen hadde et langt utviklingsforløp foran seg. I virkeligheten, sa Kautsky, var det umulig på vitenskapelig vis å forsøke å fastsette tidspunktet for når kapitalismen hadde uttømt sine utviklingsmuligheter og var utmattet. Sosialismen kunne bare triumfere på grunnlag av høgt utviklede produktivkrefter kombinert med adekvat utvikling av proletariatet som måtte gjennomføre samfunnsomforminga. Kautsky mente at moderne teknologi allerede var så høgt utviklet at grunnlaget var til stede for at sosialismen kunne innføres i de mest avanserte kapitalistiske landene. De objektive forutsetningene for sosialismen var altså til stede, mente Kautsky, men hva med de subjektive forutsetningene? Det er to trender, skrev Kautsky, det er den skjerpede klassemotsetningen og kapitalismens moralske bankerott.
Sammenbruddet av kapitalismen ville ikke være et økonomisk sammenbrudd, mente Kautsky, men et moralsk eller politisk sammenbrudd som vil komme fordi kapitalismen produserer så alvorlige kriser at den blir så alvorlig kompromittert at arbeiderne vender seg bort fra den, slik at overgangen fra kapitalisme til sosialisme vil være det politiske resultatet av at proletariatet erobrer den politiske makten, og ikke at den kapitalistiske produksjonsmåten automatisk kollapser.
Kautsky insisterte på at kapitalismen måtte oppnå tillit blant arbeiderne for å kunne vedvare. Dette kunne ikke bli oppnådd ved at den typen politikk som imperialismen representerte. Dersom imidlertid finanskapitalismen greide å utvikle en ny type politikk som eliminerte imperialistiske konflikter og førte til internasjonalt borgerlig samarbeid om utnyttelse av råstoffkildene så ville det være mulig for kapitalismen å gjenvinne prestisje. Dersom de kapitalistiske landene greide å leve i fred og samarbeid med hverandre ville kapitalismen vinne en viss tillit og kunne overleve og utvikle seg videre, mens stadige imperialistiske kriger ville grave grunnen bort under kapitalismen siden folk i så stor grad ville miste tiltroen til kapitalismen at de ville gjøre opprør. Men et fortsatt liv for kapitalismen ville slett ikke vare evig. Den ville utvikle nye laster.
Kautsky mente nå at den viktigste oppgaven til proletariatet var å bekjempe imperialismen siden den stadig ville styrte samfunnet ut i krig og slik ødelegge samfunnet. Han mente ikke lenger at krig ville føre til at det gamle regimet ble styrtet og at sosialismen nødvendigvis ble innført. Framtida kunne være en periode med ultraimperialisme der de utviklede landene samarbeidet om utnyttelse av verdens råvaretilgang og organiserte sitt samkvem etter internasjonal lov og internasjonale avtaler.
I 1917 skrev Kautsky at det Tyskland trengte mer enn noe annet var fred, landet stod i fare for å bli ødelagt. Og da ville det være vanskelig å bygge sosialismen. At krig ville føre til revolusjon og sosialisme, som Engels hadde ment, mente ikke lenger Kautsky. Han ville ha fred, og så i fredstilstanden tendenser som førte til sosialismen, for han så i den moderne stat og i det moderne samfunn, i normale tider, en nødvendighet av å utvikle demokratiet stadig videre. Han kom til å mene at proletariatets rolle i økonomien gjorde det nødvendig at det deltok i samfunnets og statens institusjoner under kapitalismen. "Denne utviklingen", skrev Kautsky, "det er, utvidelsen av det moderne demokratiet og av proletariatets styrke er et like nødvendig produkt av den kapitalistiske produksjonsmåten som forsøkene til spesielle kapitalistiske lag på å utvide grensene til nasjonalstaten. Nå utvider tendensen til demokrati seg blant folkemassene innen den moderne staten under alle omstendigheter, mens tendensen mot utvidelse av staten bare er av interesse for kapitalen under spesielle historiske omstendigheter."
Slik gikk Kautsky mot de som bare så imperialismen i den moderne staten, og ikke også det innebygde behovet for demokrati. Dette innebygde behovet for demokrati lå både i proletariatets ubøyelige krav om medvirkning og var også et uunngåelig produkt av "bevegelselovene" til den kapitalistiske produksjonsmåten. Demokratiet vokste uopphørlig med disse lovene, "til tross for alle hindringene som midlertidig kunne oppstå". Demokratiets kraft som en samtidig virkelighet var slik at den kunne bli merket selv under verdenskrigen. Dette var ikke bare en kamp mellom flere imperialismer, men også mellom imperialisme og demokrati. Kautsky ventet at slutten på krigen ville bringe imperialismens sammenbrudd og en kraftig framgang for demokratiet, selv om det ikke ville være den fullstendige seier for proletariatet.
Kautsky mente at den utviklinga som ville være best for kapitalismen var ei utvikling der de internasjonale forbindelsene ble opprettet på grunnlag av forhandlinger som førte til en regulert frihandel og internasjonal arbeidsdeling. I dette framtidas fredelige samfunn, som Kautsky så en mulighet for, lå den beste muligheten til å utvide markedet i form av en union av ulike nasjonalstater med like rettigheter, en liga av stater, et statsforbund:
"Forbundet av stater, og ikke nasjonalstaten eller kolonistaten, utgjør skikkelsen til de store imperiene som kapitalismen trenger for å virkeliggjøre sin ultimate, høyeste form, innen hvilken proletariatet kan oppnå makt", skrev Kautsky.
Kautsky hadde helt siden det sosialdemokratiske partiet ble tillatt i 1890 gått inn for at sosialismen burde innføres på en lovlig og demokratisk måte, og ment at det parlamentariske demokratiet med alle politiske og sivile friheter ville være sentralt under sosialismen. Dette stod han fortsatt på. Sosialdemokratiet skulle samtidig beskytte arbeiderklassen og arbeide for å bedre dens kår, og kjempe mot kapitalismen, men samtidig arbeide for å fremme økonomisk utvikling selv om denne ville komme til syne som framgang for kapitalismen så lenge samfunnet var kapitalistisk. Når denne framgangen foregikk innenfor demokratiske rammer ville den også styrke arbeiderklassen, skrev Kautsky.
Kautsky mente at den kapitalistiske utviklinga hadde to alternativ, imperialisme, dominert av finanskapitalen med militarisme og krigsfare, eller ultraimperialisme med demokratisk utvikling og internasjonalt samarbeid. Kautsky ville støtte dette siste alternativet, og oppfordret derfor til samarbeid med borgerlige grupper som ikke støttet imperialismen. Han mente at interessene til industrikapitalen var ulike interessene til finanskapitalen. Og at interessene til tungindustrien ikke var de samme som interessene til f.eks. tekstilindustrien. Og så fantes det intellektuelle som ikke tilhørt noen enhetlig klasse. Arbeiderbevegelsen måtte studere de ulike interessene og konfliktene de medførte og intervenere i dem for å bygge allianser, både for å få reell makt og for å bekjempe imperialismen, siden mange ulike grupper i samfunnet var interessert i at samfunnet ikke ble dominert av imperialismen.
Kautsky skrev at et mulig resultat av krigen ville bli at stormaktenes imperialisme i begge leire vant og delte verden mellom seg. Da kunne en imperialismens internasjonale oppstå. Den kunne bringe fred, men da ville utbyttinga av verdens folk av en enhetlig internasjonal finanskapital bli gigantisk og planlagt. Da ville den internasjonale klassekampen bli hardere, men den ville ikke bli hindret av nasjonale uenigheter mellom de ulike lands arbeiderklasser. Men krigen ville kunne føre til mange ulike resultat, skrev Kautsky.
Lenin kom til å angripe Kautskys teori om at imperialismen ikke trengte å være kapitalismens høyeste stadium. Lenin skrev at Kautskys teori om at kapitalismen kunne utvikle seg ut over imperialismen var politisk forræderi. Lenins kritikk av Kautskys teori var bygd på en feilaktig utlegging av Kautskys teori. (I ettertid er det vel mulig å si at Kautsky hadde rett i forhold til Lenin.)
Konflikten mellom Liebknecht og sentristene kom klart fram i juni 1915. Den niende juni presenterte den radikale opposisjonen et dokument som var satt opp av Liebknecht og rettet til partiets ledelse og riksdagsgruppe. Dokumentet fordømte krigens imperialistiske karakter og SPDs samarbeid med regjeringa. Den politikken som ble innledet 4. august representerte begynnelsen på en linje som ikke bare betydde partiets bankerott på et tidspunkt der det hersket en historisk krise, men også et enda alvorligere brudd med partiets tidligere prinsipp. Liebknecht hadde skrevet at det ble stadig klarere at krigen hadde karakter av imperialistisk erobring, og krevde respekt for resolusjonen fra Internasjonalens kongress i Stuttgart i 1907, som forpliktet hvert parti til å utnytte krig til klassekamp, og til å bringe krigen til opphør så raskt som mulig. Dokumentet fordømte også at riksdagsfraksjonen, som de fleste partilederne inngikk i, hadde oppgitt opposisjon til den imperialistiske erobringspolitikken.
Ti dager senere, den 19. juni 1915, offentliggjorde Bernstein (som hadde forlatt majoritetsfraksjonen og gått over til sentristene), Haase og Kautsky et manifest (Das Gebot der Stunde) der de fordømte tyske planer som var lagt fram for Bethmann-Hollweg den 20. mai om kolonipolitikk, krigserstatninger og annektering av landområder i Europa (i Belgia og Frankrike). Dette dokumentet var mer moderat enn dokumentet til Liebknecht, og fordømte ikke riksdagsgruppas vedtak av 4. august, men minnet om dens vedtak om å motsette seg en erobringskrig og den aggressive politikken til imperialistiske kretser. I dokumentet til Haase, Bernstein og Kautsky sa de også at dersom partiet ikke førte en politikk for fred så ville de som stod bak dokumentet komme offentlig fram med en tydelig politikk for fred og mot erobringer:
"Dersom partiet vårt ikke har styrke til å ta de nødvendige avgjørelser, så er det vår plikt å komme fram som advokater for den politikken som vi har karakterisert som korrekt."
Kautsky var bekymret for at forholdet mellom majoriteten og de to opposisjonsgrupperingene (sentristene og opposisjonen rundt Liebknecht og Luxemburg) kunne føre til splittelse av partiet. Majoriteten arbeidet, mot sin vilje, for å splitte partiet ved å gå inn for en politikk som stod i motsetning til det partiet tradisjonelt hadde stått for. Den 11. februar 1915 skrev Kautsky et brev til Viktor Adler der han la det største ansvaret for faren for splittelse av partiet på majoriteten, mens han noen måneder tidligere hadde ment at faren for splittelse skyldtes venstregrupperingens politikk. Kautsky skrev at majoriteten rundt David og fagforeningslederne mente at tida var inne til å drive alle marxister ut av partiet, eller tvinge dem til taushet. Kautsky skrev at stemninga i partiet ble mer spent, og at en splittelse av partiet kunne være på vei. Fram til nå hadde han gått inn for fred i partiet, skrev han, men det kunne han ikke gjøre lenger. Kautsky skrev at majoriteten i riksdagsgruppa - høyrefløyen - introduserte "terrorisme" i partiet.
I et annet brev til Viktor Adler skrev Kautsky at han så økende opposisjon mot majoriteten både i partiet og innen riksdagsgruppa. Kautsky prøvde å mane til en form for disiplin som ikke ville være så rigid at den ikke ville tillate uttrykk for uenighet. Dersom det ikke ble mulig å gå inn for det en mente var rett innenfor partiet ville partimedlemskapet medføre en uutholdelig begrensning.
Konfliktene innenfor SPD ble mer intense. Den 1. januar organiserte spartakistfløyen rundt Luxemburg, Liebknecht og Mehring en nasjonal konferanse i Berlin med en plattform som fordømte den offisielle partilinja og kritiserte sentristenes svakhet. Ledelsen i SPD svarte den 12. januar med å utvise Liebknecht fra riksdagsgruppa. Kautsky skrev at "vi er i en situasjon der hvert skritt partiet tar er fullt av fare, den største som truer hele partiet er at minoriteten forblir taus" mens "bare majoriteten synes å representere partiet". Derfor, skrev Kautsky videre, er partiets eksistens i fare. For å berge partiet må minoriteten stå offentlig fram, selv om den skulle bli utsatt for represalier fra majoriteten.
Den 24. mars viste konflikten seg på ny. Minoriteten nektet å stemme til fordel for regjeringa. Haase begrunnet sitt avslag både med den indre undertrykkelsen i landet og regjeringas imperialistiske målsetninger utenlands. Majoriteten besluttet, med 58 stemmer mot 33, å ekskludere hele minoriteten fra riksdagsgruppa. Minoriteten dannet nå sin egen riksdagsgruppe - som de kalte for Arbeitsgemeinschaft. Medlemmene var enda ikke ekskludert fra partiet. Bakgrunnen for konflikten var de stadig forverrede levekårene i Tyskland. Konflikten mellom "sentristene" og spartakistene var også akutt. Sentristene motsatte seg å danne et nytt parti, som spartakistene ønsket.
Kautsky støttet den ekskluderte minoriteten. Han mente at partiet stod i større fare enn noen gang siden det var forbudt under Bismarck. Og han mente at majoriteten hadde det politiske ansvaret for dette, siden det var den som brøt med partiets vedtak og tradisjoner. Majoriteten skapte en umulig situasjon for de som holdt seg til det som hadde brukt å være partiets politikk.
Men Kautsky trodde at selv om SPD opererte med to riksdagsgrupper trengte ikke partiet å bli splittet. Men dette ble vanskelig siden opposisjonen mot den politikken som majoriteten stod for stadig ble sterkere også utenfor Riksdagen. Fra våren 1916 ble forholdet mellom de to riksdagsgruppene til SPD stadig dårligere. Den første mai ble Liebknecht arrestert og dømt til fengselsstraff etter å ha deltatt i en demonstrasjon i Berlin. Det ble stadig flere streiker og demonstrasjoner rundt om i landet. Luxemburg og Mehring ble også arrestert. Opposisjonen fikk stadig større oppslutning i befolkninga, og Kautsky ble opptatt av at spartakistene ikke skulle bli ledere for opposisjonen.
Kautsky skrev i et brev til Viktor Adler den 7. august 1916 at opposisjonen vokste i styrke, og spørsmålet var om partiet ville bli splittet eller om opposisjonene ville overta kontroll over partiet. Liebknecht var nå den mest populære mann blant soldatene i skyttergravene. De ser på ham som mannen som vil ha slutt på krigen. De radikale kravene til spartakistene blir umiddelbart akseptert av de lidende massene. Kautsky skrev videre at spartakistene ville bryte ut av partiet, og at det eneste som holdt partiet sammen var sentrumsgruppen som han selv tilhørte. Uten den ville spartakistene allerede vært dominerende blant de menige partimedlemmene, og ville tatt dem ut av partiet.
Kausky mente at opposisjonen var i ferd med å få større oppslutning enn det majoritetsgruppa til SPD i Riksdagen hadde, og han ville bevare partiets enhet ved å tillate større uenighet innenfor partiet, og han ønsket ikke at spartakistene skulle bryte ut av partiet og ta med seg en stor del av medlemmene.
Den sjuende januar 1917 holdt sentrum og spartakistene en konferanse i Berlin for å finne svar på de tiltakene som majoriteten kom med overfor dem, og som siktet mot å marginalisere opposisjonen innenfor partiet. Det var 157 utsendinger til stede ved konferansen, av dem 19 riksdagsrepresentanter. Tretti av dem tilhørte spartakusfløyen. De drøftet hvordan de skulle forholde seg overfor krigen, og hvordan de skulle forholde seg overfor støttespillerne til majoriteten. Det ble ikke gitt uttrykk for å gå ut av partiet, men deltakerne ville hevde retten til å være uenige med majoriteten. Kautsky skrev "Fredsmanifestet til opposisjonen", der følgende mål ble satt opp: 1) rask avslutning på krigen; 2) en fred uten seierherrer og beseirede; 3) ikke en diplomatenes fred, men en folkenes fred, som var i stand til å holde stormaktenes ambisjoner i sjakk; 4) full identifikasjon av sosialdemokratiet med folkenes selvbestemmelse; 5) nedrustning; 6) fred som i framtida blir garantert av proletariatet. Fagforeningslederne og den sosialdemokratiske majoriteten svarte med å ekskludere opposisjonen. Den 16. januar vedtok fagforeningsledelsen å være fullt ut lojal overfor regjeringa under krigen. Og den 18. januar vedtok partiledelsen med 29 stemmer mot 10 å ekskludere sentrumsgruppen og venstregruppene, og dermed var Kautsky ekskludert fra det sosialdemokratiske partiet.
Kautsky søkte å sikre at den ekskluderte opposisjonen så langt mulig bevarte kontinuiteten med partiets tradisjoner. Han ville få fram at majoriteten hadde ansvaret for splittelsen av partiet. Kautsky tvilte på at majoritetsgruppa i Riksdagen og partiledelsen hadde støtte fra flertallet av SPDs medlemmer, og han insisterte på at det var majoriteten som sviktet den politikken og de prinsippene som SPD tradisjonelt stod for. Kautsky var pessimistisk. Han hadde alltid lagt vekt på å bevare enheten i partiet, og prøvde ikke å fremme opposisjonens sak med nevneverdig energi.
Kautsky fortsatte å hevde opposisjonens rett til å eksistere i partiet. Opposisjonens rett til å uttrykke seg fritt i partiets aviser etc. og å eksistere og virke i partiet ble Kautskys viktigste standpunkt i splittelsessaken. Kautsky ønsket ikke at det skulle dannes et nytt arbeiderparti.
Opposisjonen avholdt en konferanse i Gotha 6-8 april 1917. Der ble "Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands" - USPD - stiftet. Konferansen vedtok med 77 mot 42 stemmer å stifte det nye partiet. Blant de som stemte mot var Kautsky og Bernstein og Kurt Eisner. Det nye partiet ble født splittet. Det som bandt det sammen var opposisjonen til den regjeringsvennlige politikken til majoriteten i SPDs riksdagsgruppe. Kjente medlemmer av USPD var Bernstein, Eisner, Kautsky, Haase, Ledebour, Hilferding, Mehring, Luxemburg, Liebknecht og Zetkin - sterke personligheter med markante meninger, og med meninger så ulike at de vanskelig kunne holde sammen innenfor det samme partiet.
Først stemte Kautsky mot at det nye partiet ble stiftet. Da det var stiftet gikk han inn for at den gamle partinavnet ikke skulle forsvinne fra det nye partiet. Selv om Kautsky hadde vært utsatt for voldsom kritikk fra mange av medlemmene av det nye partiet, var det Kautsky som ble valgt til å skrive det manifestet som begrunnet stiftelsen av USPD, og dette partiprogrammet ble vedtatt mot bare en stemme. Innholdet i manifestet bygget på Kautskys egne analyser og meninger. Det beskyldte "regjeringssosialistene", fagforeningslederne og SPDs riksdagsgruppe for å ha tatt til seg de regjeringsvennlige tendensen til førkrigstidas høyrefløy, og å ha brutt med partiets tradisjoner og ha stilt seg til disposisjon for regjeringas krigsmobilisering av industrien og for å ha ofret arbeidernes frihet. Manifestet hevdet nødvendigheten av en kampanje mot økende priser og arbeidsledighet etter krigen, og for innføring av fullt demokrati. Manifestet gikk inn for umiddelbar løslatelse av politiske fanger, innføring av åtte timers arbeidsdag og foreningsfrihet, pressefrihet, forsamlingsfrihet og hemmelige valg med lik, alminnelig stemmerett, også for kvinner.
Manifestet hilste også den andre russiske revolusjonen velkommen. Kautsky skrev at i Russland gikk selv borgerskapet inn for den demokratiske republikken, mens regjeringssosialistene i Tyskland aksepterte det monarkiske prinsippet. Manifestet uttrykte også fredsønsket, en fred uten anneksjoner.
Programmet til USPD siktet mot å gjenopprette proletariatets handlingsfrihet innenfor en demokratisk parlamentarisk republikk. Det sa ingenting om revolusjonær klassekamp, men uttrykte ønske om representativt demokrati, politisk frihet med alle borgerlige rettigheter og en demokratisk fred.
Kautsky gikk inn for en fred uten anneksjoner, og han var opptatt av utvikling av demokrati etter krigen. Dette var en posisjon som stod i motsetning til både posisjonen til "regjeringssosialistene" og posisjonen til spartakistene, som ønsket revolusjon. I Zimmerwald i Sveits ble det holdt en internasjonal sosialistkonferanse 5-8. september 1915. Der foreslo Lenin en resolusjon som oppfordret til at sosialistene i de krigførende landene gjorde revolusjon. Resolusjonen ble ikke vedtatt. Den resolusjonen som ble vedtatt liknet mer på Kautskys politikk.
Konferansen i Kienthal 24-30. april 1916 forkastet på nytt Lenins politikk og gjentok kravet om en fred uten anneksjoner. Den kritiserte også skarpt all støtte til de krigførende regjeringene og fordømte all stemmegivning til fordel for krigskreditter. Den sa også at bare sosialismen kunne gjøre ende på imperialismen og sikre freden. Det var en mer radikal resolusjon enn den som ble vedtatt i Zimmerwald.
Kautsky argumenterte for at den politikken som skulle føres og de konkrete standpunktene som skulle bli tatt måtte være begrunnet i den foreliggende situasjonen. Han sa at sosialdemokratene ikke var motstandere av et nasjonal forsvar i og for seg. Det ville være å gjøre seg maktesløs overfor aggresjon. Men det betydde heller ikke at enhver krig skulle støttes.
I det manifestet som Kautsky hadde skrevet ved dannelsen av USPD hilste han Februarrevolusjonen i Russland som et skinnende eksempel på demokratisk og sosialistisk politikk. Han skrev en analyse av begivenhetene i Russland i en artikkel som het "Die Aussichten der russischen Revolution", som gjennomgikk 1) forholdet mellom demokrati og sosialisme; 2) forholdet mellom proletariatet og borgerskapet; 3) forholdet mellom proletariatet og bøndene; 4) de internasjonale virkningene av revolusjonen, både på verdenskrigen og den politiske situasjonen i Sentral-Europa.
Konsolidering av den russiske revolusjonen ville bety at en ny epoke begynte for Europa, erklærte Kautsky, og spesielt en kraftig framgang for de arbeidende massene i verden. Kautsky skrev at arbeiderklassens fremtredende rolle i revolusjonen sikret at den fikk en proletær karakter. Det fundamentale spørsmålet var hvilken rolle arbeiderklassen ville spille og hvilken rolle borgerskapet ville spille.
Den historiske særegenheten ved den russiske revolusjonen var at den ledende rollen til proletariatet var kombinert med sosial og økonomisk tilbakeliggenhet og at arbeiderklassen utgjorde en liten del av befolkninga. Dette gjorde det utenkelig at den russiske revolusjonen ville bli en sosialistisk revolusjon som ville være i stand til å initiere en ny form for produksjon som overskred kapitalismen. Denne motsetningen kunne bare løses ved forståelse av demokratiets funksjon, ikke bare som en formell prosedyre, men som et middel til å sikre økonomisk og sosial utvikling i en sammenheng definert av tre kritiske faktorer: den politiske innflytelsen til proletariatet; behovene til bondemassene, som var interessert i å eie jord; svakheten til den avanserte produksjonssektoren, industrien. Kautsky skrev at proletariatet trengte demokrati og sosialisme. Demokrati betyr de mest utstrakte politiske friheter og rettigheter for folkemassene. Sosialisme betyr omforming av privat produksjon for markedet til sosial produksjon, det er, statlig, kommunal eller kooperativ produksjon for å dekke samfunnets behov. Proletariatet trenger begge deler like mye. Etter å ha skrevet dette kommenterte Kautsky, og dette kaster lys over hans framtidige holdning til bolsjevikregimet:
Sosial produksjon uten demokrati kunne bli det mest undertrykkende forhold. Demokrati uten sosialisme ville tillate at den økonomiske avhengigheten til proletariatet vedvarte.
Demokrati var ikke bare et ideal for proletariatet. Men det var proletariatet som kjempet mest energisk for demokratiet siden borgerskapet kunne leve uten demokrati mens proletariatet mistet all handlefrihet uten demokrati. Sosialisme var et mål bare for proletariatet. Det var ikke mulig å innføre sosialisme uten at produktivkreftene var tilstrekkelig utviklet. Den russiske revolusjonen skulle derfor sikte mot å konsolidere en demokratisk republikk der en progressiv regjering kunne fremme rask utvikling av moderne industri og slik styrke arbeiderklassen numerisk og fremme dens politiske modenhet. Dette kunne bare gjøres i et demokratisk system. Kautsky skrev at demokrati var enda viktigere enn å løfte proletariatet opp på et høgere økonomisk nivå. Betydningen av demokrati er ikke bare at det gjør erobring av politiske posisjoner mulig. Det har også uvurderlig betydning på områder der det ikke tilbyr umiddelbare praktiske fordeler. For å frigjøre seg selv trenger arbeiderne, i tillegg til å bli flere, å vokse med produksjonsapparatet, å bli "nye mennesker", å tilegne seg de egenskapene og kapasitetene som er nødvendige for en ny statsorden og et nytt samfunn. Disse kapasitetene skaffer de seg bare gjennom deltakelse i klassekamp i et fritt og demokratisk samfunn der den foregår som en prosess som er styrt av sine deltakere og ikke er ledet av hemmelige komiteer som gir ordrer til de proletære massene.
Industriproletariatet i Russland var lite sammenliknet med den store bondebefolkninga som levde ute på landsbygda. I 1913 bodde det bare 24 millioner mennesker i byene i Russland mens 150 millioner mennesker levde på landsbygda. I tillegg var kommunikasjonene dårlige og befolkningene var svært isolerte.
Kautsky mente at Russland var for lite utviklet til å kunne bli et vellykket sosialistisk samfunn. Likevel var det nødvendig å nasjonalisere store sektorer som jernbanene, gruvene og metallurgiske kompleks. Dessuten mente Kautsky at eiendommene til tsaren og klostrene burde konfiskeres og at storgodsene burde nasjonaliseres. Kautsky mente også at åtte timers arbeidsdag burde innføres og det samme burde arbeidsløshetstrygd og det burde også innføres progressiv beskatning. Dermed ville Russland innføre politisk demokrati med en sosial profil.
For Kautsky var politisk demokrati den nødvendige formen for klassekamp i Russland. Og forslaget sitt kalte han for et borgerlig reformistisk program, siden Russland ikke ble vurdert å være modent for sosialisme, men bare for borgerlig demokrati med sosialt anstrøk. Men det var et program som ville tillate utvikling av industri og gi arbeiderklassen og bøndene utviklingsmuligheter.
Kautsky skrev at arbeiderne hadde all interesse av at bøndene ble eiere av jord. Det ville binde bøndene til revolusjonen, og sikre revolusjonen. Og det var helt nødvendig for at revolusjonen skulle overleve at Russland oppnådde fred snarest mulig. Men det måtte være en fred uten krigserstatninger og anneksjoner. Og det var helt nødvendig å velge en konstitusjonsforsamling, altså et parlament.
Da bolsjevikene grep makten skrev Kautsky en kommentar - "Die Erhebung der Bolschewiki" - der han la vekt på faren ved å prøve å innføre et "proletariatets diktatur" i et så tilbakeliggende land som Russland. Men i første omgang fordømte han ikke Lenins handling. Det kom da Lenin oppløste parlamentet, noe Kautsky så som et slag mot demokratiet. På grunn av at bøndene utgjorde majoriteten av befolkninga, og industriarbeiderne bare var en liten minoritet, skrev Kautsky at den russiske arbeiderklassen skulle avholde seg fra å innsette et "proletariatets diktatur", siden dette ville åpne veien for "sosial og politisk disintegrasjon av landet, til kaos og slik også til moralsk bankerott for revolusjonen, til kontrarevolusjon."
Den utviklinga som kom til å foregå i Russland ble fordømt av Kautsky som et dobbelt forræderi, forræderi både mot demokratiet og mot sosialismen. Kautsky skrev at bolsjevikene hadde begått statskupp.
Kautsky skrev selv i 1924 at under krigen fant han seg nesten helt alene i mellomposisjonen mellom regjeringssosialistene og spartakistene. Men han spilte en betydelig rolle som fødselshjelper for USPD. Det var vanskelig for Kautsky å influere de viktigste utviklingstrekkene til den tyske arbeiderbevegelsen. I den "mellomposisjonen" som han inntok marsjerte han skulder til skulder med sin gamle venn Bernstein. Kautsky skrev at han fant seg nært knyttet til Bernstein. De kom sammen igjen under krigen. Hver av dem bevarte sine politiske standpunkter, men i praktisk handling var de alltid enige, og det fortsatte de å være.
Kautsky og Bernstein var enige om de viktigste målene, som de holdt for å være: fred uten anneksjoner; opprettelse av nasjonens samfunn; internasjonale fredstribunaler; demokratisering av Tyskland. Da bolsjevismen etter oktoberrevolusjonen i Russland ble en internasjonal strømning som gikk sammen med Spartakusbevegelsen i Tyskland, og da disse og senere deres de tyske kommunistene gikk inn for å opprette en ny internasjonale, ble Kautsky ført inn i en teoretisk posisjon der motstand mot kommunismen ble den viktigste drivkraften i arbeidet hans etter 1917. Også i denne saken stod han sammen med Bernstein. Kautsky stod tradisjonelt for at sosialismen måtte ha oppslutning i frie, hemmelige, demokratiske valg fra et flertall i befolkninga for å kunne innføres, og derfor oppfattet Kautsky bolsjevismen som en splittelsens demon i arbeiderbevegelsens rekker, en ubarmhjertig og barbarisk kraft som ødela demokratiske friheter som var vunnet gjennom folkenes kamp gjennom tiår, forkjemper for en byråkratisk politikk og et militaristisk diktatur som var kommet til makten i det ettertsaristiske Russland gjennom et statskupp utført mot demokrati og genuin sosialisme.
Under den tyske revolusjonen 1918-1919 fordømte Kautsky både den hardhendte politikken mot arbeiderne som den sosialdemokratiske regjeringa og Noske førte, og han fordømte også revolusjonsforsøkene til spartakistene, og mente at den viktigste oppgaven var å få samfunnet i gang igjen på en demokratisk måte. Kautsky tok på nytt en mellomposisjon, men han greide ikke å samle noen betydelig oppslutning om den, og gikk etter hvert over til å vie seg stadig mer til angrep på kommunistene. Han kom til å gi dem skylda for at arbeiderbevegelsen i Tyskland ikke lyktes og for at Hitler kom til makt. Kautsky fastholdt at det bolsjevikiske diktaturet i Russland var fatalt både på den måten at det ikke kunne eksporteres til vest, der det ble forkastet som modell, men det fikk så stor innflytelse i arbeiderbevegelsen i vest at det hindret at en demokratisk sosialisme kunne utvikles eller utprøves. De russiske kommunistene forstod ikke de vestlige samfunnene og kunne derfor ikke bidra positivt til dem, bare destruktivt, men de fordømte arbeiderbevegelsen i vest til maktesløshet.
De strategiske målene som ble framført av Kautsky under den tyske krisen i 1918-1919 var disse: 1) demokratisering av statlige institusjoner; 2) sammenkalling av grunnlovsforsamling; 3) få produksjonen i gang og sosialiser noen industrier; 4) politisk enhet i arbeiderbevegelsen; 5) ingen borgerkrig, som vil bane vei for reaksjonen, og forsvar av demokratisk-parlamentariske metoder; 6) institusjonalisering av arbeiderråd som instrument for masseorganisering og ikke som et alternativt statsapparat i motsetning til den parlamentarisk styrte staten. Mot slutten av 1918, etter keiserrikets sammenbrudd, skrev Kautsky at det som trengtes for å skape et solid grunnlag for den demokratiske republikken var at massene stilte seg på den demokratiske republikkens side, det nåværende korpset av statstjenestemenn/embetsmenn måtte bli fratatt sin autoritet utenom det nødvendige for å gjennomføre mobilisering; en militsia (et heimevern) må erstatte den stående hæren. Funksjonærstyret, som nå er kontrollert av arbeiderrådene og soldatrådene, må i normale tider erstattes av selvstendige administrative organ valgt ved alminnelig og lik stemmerett. Selv i dag må alle høye funksjonærer som ikke har tillit hos arbeiderne og soldatene og som kan erstattes av elementer som er kompetente og tillitsverdige bli erstattet slik.
Kautsky mente at forholdene i Tyskland lå til rette for gjennom den demokratiske republikken å legge grunnlaget for sosialistisk makt: Bare uvitenhet og splittelse blant arbeiderne kan holde tilbake sosialismen under den demokratiske republikken, skrev Kautsky. Derfor var det viktig å komme i gang med en mer normal tilværelse. Og Kautsky var motstander av voldsbruk, og mente at det ødela det man ønsket å oppnå. Kautsky mente at den eneste voldsbruk fra arbeiderklassens side som kunne forsvares var vold for å forsvare det representative demokratiet.
I et essay som ble publisert i februar 1918 - "Sozialdemokratische Bemerkungen zur Uebergangswirtschaft" - om problemene forbundet med overgangen fra kapitalisme til sosialisme gjentok Kautsky sin tidligere kritikk av "statssosialisme", og skrev at det var en mekanisk teori om harmoni mellom kapital og arbeid å tro at utvidelsen av den kapitalistiske statens økonomiske funksjoner og konsentrasjonen av kapital under ledelse av bankene og kartellene i seg selv utgjorde premissene for den "objektive organisering" av sosialismen. "Dette komfortable begrepet om en umerkelig overgang til fremtidstilstanden forårsaket av den flittige virksomheten til kapitalistene selv fører bare til dette: hovedoppgaven til proletariatet ville være å støtte kapitalistklassen, for å gjøre det ville fostre frigjøringen av proletariatet selv." I virkeligheten, sa Kautsky, var ikke grunnlaget for sosialismen en større rolle for staten i konsentrasjon av kapitalen, men proletariatet og dets organisasjoners demokratiske intervensjon i grunnlaget til den kapitalistiske utvikling. Den sosialistiske økonomiens vesen var regulering av produksjonen for sosiale formål med demokratiske midler.
Etter at keiserdømmet hadde brutt sammen og dannelsen av ei regjering sammensatt av SPD og USPD den 9-10. november 1918 hadde funnet sted, trakk Kautsky opp linjene for et sosialistisk handlingsprogram. Oppgaven til dette programmet var å legge grunnlaget for iverksettelse av Erfurtprogrammet som arbeiderbevegelsen hadde samlet seg om. Den første oppgavene var å opprette en demokratisk republikk. Når majoriteten av velgerne stemte sosialistisk var tida inne for å opprette den demokratiske sosialistiske staten, som skulle ha et parlament valgt ved frie, hemmelige valg med alminnelig og lik stemmerett som sitt sentrum for maktutøvelse, noe Kautsky trodde lå nært.
Hovedlinjer i Kautskys tanker om demokratisering av offentlige myndigheter.
Demokratisering av Tyskland ville medføre at den byråkratisk-militaristiske maskinen som var arvet fra keiserdømmet ble brutt opp og erstattet av et fullt parlamentarisk demokrati, framholdt Kautsky. Den stående hæren måtte raskest mulig oppløses og offiserskorpset miste alle kommandoposter både i hæren og i staten og erstattes av et heimevern. Det sentraliserte statlige byråkratiets makt måtte brytes og underlegges en demokratisk valgt Riksdag, og kommunene, distriktene og provinsene måtte få størst mulig selvstyre. Også politiets makt måtte desentraliseres. De øverste instansene i denne selvadministrasjonen måtte overalt være demokratisk valgte forsamlinger, det gjaldt både for kommunene, distriktene og provinsene. Og naturligvis måtte alle borgerlige og politiske rettigheter som allerede fantes opprettholdes og forsvares.
Deretter gikk Kautsky over til å trekke opp linjene for sosialisering av økonomien. Kautsky skrev: Den tyske republikken må bli en demokratisk republikk. Men den må bli mer: en sosialistisk republikk, et kollektiv innen hvilket menneskets utbytting av mennesket ikke vil være tillatt. En forutsetning for dette var at produksjonen kom i gang etter krigen. Dette var den første viktige oppgaven og forutsetningen for alt annet. Kautsky forutsa at ei sosialistisk regjering umiddelbart ville gjøre seg gjeldende ved å 1) sosialisere de produksjonssektorene som teknisk kunne overføres fra en kapitalistisk til nasjonalisert tilstand; 2) underlegge andre produksjonsgrener under kontroll av foreninger som hadde som oppgave å sørge for råvarer, salg av produkt og regulering av produksjonsforhold. Ledelsen av disse foreningene, sa han, skulle være sammensatt av representanter fra arbeidsgiversiden, arbeidernes råd, konsumentene og staten, med like mange representanter fra hver av disse fire partene. Arbeiderråd skulle også opprettes i bedrifter uten fagforeninger. Kautsky advarte mot farene ved byråkrati og ga råd mot illusjonen om at sosialismen krevde at industrien ble administrert av et sentralisert byråkrati. Tvert om, det som trengtes var størst mulig autonomi for administrasjonen i bedriftene. En viktig form for demokratisk organisering i økonomien var konsumentforeninger. Og til slutt var det viktig at kommunene fikk full rett til å administrere de sidene ved det sosio-økonomiske livet som falt innenfor deres virkefelt.
Men den regjeringa som hadde overtatt etter keiserdømmets sammenbrudd hadde ingen intensjoner om å forandre den økonomiske strukturen i landet. Den 24. november 1918 nedsatte regjeringa en "Kommisjon for sosialisering" der Kautsky selv var utpekt som formann. Blant de andre medlemmene for kommisjonene var Hilferding, Cunow og representanter for de ikkesosialistiske partiene, som Rathenau. Oppgaven til denne kommisjonen var å legge fram forslag til sosialisering, som igjen skulle vurderes av den framtidige nasjonalforsamlinga. Men arbeidet til kommisjonen hadde ingen virkning. Kommisjonen var opprettet fordi de regjerende sosialdemokratene var klar over at sosialisering var et krav fra deres velgermasse, og de var bestemt på å holde dette innenfor en strengt legalt ramme, og slå ned et hvert direkte initiativ fra arbeiderne på deres egne arbeidsplasser. Kommisjonen skulle gå forsiktig fram for ikke å vekke frykt for eksperimenter blant industriherrene som kunne hindre at de tok opp den industrielle aktiviteten fra førkrigstida. Kommisjonen anbefalte først av alt sosialisering av monopolitiske sektorer, spesielt kull og jernmalmgruver, storgods og skoger, assuranseselskap og hypotekbanker, med kompensasjon til eierne. De sosialiserte foretakene burde styres etter sosialdemokratiske prinsipp, der valgte representanter fra arbeiderne hadde avgjørende innflytelse på fastsettelse av lønninger, arbeidstid og sikkerhetsforhold. Men det framgår klart fra det brevet som kommisjonen den 3. februar 1919 sendte regjeringa om nedleggelse av sitt arbeid at den ikke fant noe ønske fra regjeringas side om å følge opp noen av kommisjonens anbefalinger. Flertallssosialdemokratene ville ikke foreta seg noe som forstyrret den alliansen som de hadde inngått med den gamle eliten. De var først og fremst opptatt av å få landet i gang igjen, og dette var også Kautsky svært opptatt av.
Fra seint i 1918 uttrykte Kautsky det som kom til å bli hans posisjon til forholdet mellom institusjoner av typen "råd" (arbeiderråd) og parlamentariske institusjoner. Han trodde at nettverket av rådsforsamlinger hadde stor betydning, og var et nødvendig instrument mens den gamle orden ble revet ned, et effektivt organ for massekamp. Og Kautsky la vekt på at rådene også kunne være viktige under oppbygging av den nye orden som organ for kontroll, forsvar og organisasjon der produksjonen foregikk. Men Kautsky mente at rådsbevegelsen ikke kunne bli organ for den nye statsmakten nettopp fordi rådene var klasseinstitusjoner, mens den demokratiske staten måtte støtte seg på institusjoner som nasjonalforsamlingen eller parlamentet som representerte alle sosiale klasser og alle deler av befolkninga. Strategien til den tyske revolusjonen skulle ikke være å sette rådsbevegelsen opp mot parlamentet, men å bruke rådene for å flytte maktsentret i nasjonalforsamlinga til venstre. Kautsky formulerte dette ganske klart i en pamflett som ble offentliggjort i slutten av 1918: "Nationalversammlung und Räterversammlung". Kautsky forkastet fullstendig kommunistenes bedømmelse om at nasjonalforsamlinga var en institusjon for å lamme proletariatets klasseenergi, som bare kunne stimuleres gjennom rådsforsamlingene.
Rådene burde ikke velges som den eneste form for valgt representasjon selv om et flertall av befolkninga gikk inn for dette fordi de var mangelfulle både teknisk og politisk. Å gå utelukkende inn for rådene ville være å gå inn for et system basert på arbeidsplasser og yrker som ville framheve partikularistiske og korporativistiske tendenser og skape og konsolidere splittende lokalistiske interesser og lojaliteter. Det ville være innebygde splittelsestendenser i et slikt system. Ved parlamentsvalg derimot var sosiale interesser ført sammen og store politiske parti kom i forgrunnen. I en periode med sosial krise og knapphet på ressurser ville måten rådene representerte befolkninga på føre til strid blant arbeiderne om knappe goder. Dette ville splitte arbeiderbevegelsen.
Kautsky foreslo ikke enten råd eller nasjonalforsamling. Han søkte heller å integrere dem ved å foreslå å gi dem ulike oppgaver. Rådene hadde vist seg å være nødvendige for å mobilisere til å omkaste de gamle autoritetene. Etter at dette var gjort kunne de få nye oppgaver. De kunne sikre at arbeiderne hele tida ble hørt og tatt hensyn til i sine organisasjoner.
Kautsky skrev at i avanserte industriland trengtes både et sentralt lederskap for å koordinere økonomien og en autoritet som var basert på demokrati og som var i stand til å gjennomføre sine beslutninger i et klima av orden og sivil fred. Et industriland som Tyskland kunne ikke overleve i en tilstand av permanent borgerkrig. Kautsky gikk videre og angrep spartakistene. De prøvde å sette rådene opp som alternativ til parlamentet siden de hadde mistet håpet om å vinne et flertall av befolkninga for seg. Men Kautsky skrev at "det er ingen institusjon som kunne garantere at vi sosialister kunne styre uten majoriteten av befolkninga".
Å sette opp ei rådsforsamling i motsetning til ei nasjonalforsamling kunne bare splitte proletariatets rekker mellom de som var forberedt til å støtte et diktatur av privilegerte deler av arbeiderklassen og de som forble lojale til det demokratiske prinsippet at sosialismen må oppstå fra en konstant bekreftelse av majoriteten fra et organ som representerer samfunnet.
Oppgavene til den tyske revolusjonen var 1) å demokratiserer samfunnet; 2) overgang på den raskest mulige måten fra den nåværende kapitalistiske produksjonsmåten til den sosialistiske. Den sosiale organismen måtte modifiseres, men ikke ødelegges - som de mest radikale og tilbakestående delene av proletariatet og subproletariatet som var knyttet til spartakistene var klare til å gjøre. Kautsky fortsatte med å trekke opp forskjellen mellom de to motsatte begrepene om den sosiale revolusjonen: Den videre utvikling av den sosiale revolusjonen i det sosiale feltet er ikke sett av spartakistene på en slik måte at det muliggjør systematisk sosialisering av produksjonsgrenen. De vil heller at arbeiderne umiddelbart og planløst ved hjelp av streiker og opptrapping av krav som ikke kan bli innfridd i alle industrigrener samtidig skal tvinge industrien i kne og stoppe all produksjon.
Kautsky mente at dersom arbeiderklassen skulle få makt måtte den holde sammen. Spartakistene gikk inn for en så sterk radikalisering at den uvegerlig ville føre til splittelse og indre strid. Proletariatets seier var avhengig av at det greide å institusjonalisere demokratiet og å få økonomien i gang igjen. Dette var oppgaver som spartakistene så bort fra. Å sette rådsbevegelsen opp som alternativ og motsetning til det parlamentariske demokratiet ville føre til borgerkrig og sikre at reaksjonære krefter vant. Og videre å prosjektere denne borgerkrigen ut på verdens som helhet som en internasjonal revolusjon ville føre til at verdenskrigen mot de seierrike ententemaktene fortsatte.
Spartakistene hadde ikke greid å få nevneverdige innflytelse i den første kongressen til arbeider- og soldatrådene i Berlin 16-21 desember 1918. Av de 489 utsendingene tilhørte 291 SPD, 90 tilhørte USPD og bare 10 tilhørte spartakistene. Rådsbevegelsen var representativ for de tyske arbeiderne, og ikke spesielt radikal. Kongressen hadde besluttet å overføre hele spørsmålet om statsmakta til ei framtidig nasjonalforsamling, og nektet slik å sette rådene opp som motsetning til det representative demokratiet av parlamentarisk type. Kautsky skrev at da spartakistene ble klar over at de ikke hadde oppslutning i befolkninga vendte de seg bort fra parlamentet og ville erstatte det med rådsbevegelsen, men da de oppdaget at de heller ikke der hadde oppslutning vendte de seg mot "gatene", og appellerte til at spørsmålene måtte avgjøres i gatene. Og "gatene", det er de uorganiserte. Sosialismen, organisasjonen av arbeid og demokrati og reorganiseringa av staten, skulle ikke oppstå fra arbeidernes organisasjon, men disse nye strukturene skal skapes av dem som ikke har bruk for organisasjon. De uorganisertes herredømme over de organiserte, de uvitende over de utdannede, de selviske over de disinteresserte: her er det den videre utvikling av revolusjonen må ligge under de nåværende omstendigheter. Men dette er ødeleggelse av revolusjonen.
Kautsky skrev videre om de tragiske begivenhetene i de første vekene av januar 1919 da spartakistene og venstrefløyen i USPD brutalt ble undertrykket av Noskes tropper i Berlin at det ytterste venstre hadde falt som offer for sin manglende evne til å se de virkelige styrkeforholdene i Tyskland. Resultatet av undertrykkelsen av spartakistene var at det politiske sentrum i Tyskland ble flyttet til høyre. Det som nå trengtes var enhet i arbeiderbevegelsen. Dette var Kautsky svært opptatt av siden det var nødvendig for at videre utvikling mot sosialisme skulle kunne foregå. Og han gjentok dette stadig.
Kautsky la like stor skyld på spartakistene som på Noske for splittelsen. Spartakistene og Noske var begge barn av krig og vold, og bar krigen og volden med seg videre. Begge disse to ekstremismene måtte fjernes, mente Kautsky.
Rådsbevegelsens andre kongress ble holdt i Berlin 8-14. april 1919, og 264 utsendinger deltok. Av dem var 142 fra SPD og 57 fra USPD. Det nye kommunistpartiet hadde ikke deltatt i valgene og var ikke representert. Luise Kautsky, kona til Karl Kautsky, leste en rapport skrevet av Karl Kautsky til utsendingene - "Was ist Sozialisierung" - til kongressen. Karl Kautsky var sjuk og kunne ikke delta i kongressen. Dokumentet tok opp timing, måter og grunnlag for sosialisering, med spesiell vekt på rollen til fagforeninger og arbeiderrådene. Da denne kongressen ble holdt var det klart at SPD var i ferd med å sette opp en demokratisert versjon av det gamle samfunnet uten å forsøke å sosialisere noen del av økonomien.
Valgene 19. januar 1919 av grunnlovsforsamling hadde gitt SPD 37,9% av stemmene og USPD 7,6% av stemmene. Sosialistpartiene fikk altså til sammen 45,5% av stemmene. Kautsky hadde trodd at det ville bli en sosialistisk majoritet, og var skuffet. Den 11. februar ble sosialdemokraten Ebert valgt til president og to dager senere ble ei koalisjonsregjering dannet. Den ble ledet av sosialdemokraten Scheidemann, og bestod av SPD, det liberale partiet (DDP) og det katolske Sentrumspartiet.
I rapporten til rådsbevegelsens andre kongress uttrykte Kautsky skuffelse over utviklinga. Men han la hovedskylda på venstrefløyen. Feilen lå i at arbeiderklassen var splittet, mente Kautsky. På grunn av denne splittelsen hadde "regjeringa som oppstod fra revolusjonen blitt avhengig av seniorbyråkrater, generaler, og kapitalismens magnater". Dersom proletariatet ikke hadde vært splittet ville utfallet av valget blitt et annet, og ingen Noske eller Heine ville ha vært mulig, skrev Kautsky. Det er ingen tvil om at Kautsky trodde at handlingene til Noskene hadde blitt gjort mulige av de ødeleggende framstøtene til spartakistene. Siden arbeiderbevegelsen var splittet ville eksklusivt styre av rådene bare føre til den ene delen av arbeiderbevegelsens diktatur over de andre delene. Kautsky fordømte den sittende regjeringa på grunn av dens manglende forsøk på å gjennomføre sosialisering og dens frykt for "eksperimenter". Kautsky gjorde ingen forsøk på å analysere hvordan de konservative kretsene i Tyskland hindret sosialisering og provoserte fram splittelse i arbeiderbevegelsen. Han fordømte svakhet og kompromiss fra SPDs side i ideologiske termer og angrep kommunistene voldsomt. Men Kautsky begrep ikke den underordnede rollen til majoritetssosialdemokratene i gjenopprettinga av kapitalismen i Tyskland, eller SPDs bestemmelse om å holde proletariatet innenfor rammene til det borgerlige demokratiet, som var den virkelige aspirasjonen til lederne for fagbevegelsen og partiet.
Kautskys rapport til den andre kongressen til rådsbevegelsen la vekt på at arbeiderklassen for å fremme sosialisering måtte unngå to farer: 1) sosialisering på en "villkatt" måte, spontant og ukoordinert og uten planlegging og forberedelser; 2) byråkratisert-sentralisert sosialisering som ville ignorere de to nødvendige hensyn som må tas til a) arbeidernes velstand og b) til deres selvbestemmelse. Arbeiderne vil ikke bare ha velstand, men også selvbestemmelse, skrev Kautsky. Arbeiderne vil ikke bare være rene produksjonsinstrumenter. Og denne tilstanden vil ikke bli forandret dersom staten overtar som bedriftseier. En genuin sosialistisk nasjonalisering krever en sosial blokk grunnlagt på tre elementer: arbeiderne, konsumentene og vitenskapsmenn. Disse tre kreftene for sosialisering må gjennomtrenge hverandre, organisere seg selv demokratisk og forhindre at de blir så selvsentrerte at samarbeid med resten av samfunnet blir mangelfullt. Den grunnleggende institusjonen i sosialiseringen var fagbevegelsen. Den positive oppgaven til arbeiderrådene var at de hevdet arbeidernes krav og bar fram deres initiativ på hver arbeidsplass.
USPD holdt en spesialkongress i Leipzig fra 30. november til 6. desember 1919. Den sjuende november hadde partiets president, Haase, som stod Kautsky nært, blitt myrdet. USPD kongressen reflekterte en pågående radikalisering i USPD. Dette førte til at Kautsky ble mer isolert. Kautsky reagerte mot avgjørelsene som ble fattet av kongressen, som var dominert av venstresida, om å undersøke mulighetene for å knytte seg til den tredje internasjonalen og å programfeste proletariatets diktatur og suvereniteten til arbeiderrådene som statens organ. Kautsky tenkte på å forlate Tyskland og reise til Østerrike og bryte forbindelsene med det tyske sosialdemokratiet i håp om at arbeiderbevegelsen i Østerrike kunne være mer samlet.
I 1923 forlot Kautsky Tyskland og reiste til Østerrike, men mulighetene hans for å ha innflytelse i tysk arbeiderbevegelse var redusert. Han var nå en overlevende fra fortida. Under disse forholdene fortsatte han sitt teoretiske arbeid og forsvarte den klassiske tradisjonen til sosialdemokratiet, først og fremst i polemikken mot det som han så som den største trusselen mot framtida til arbeiderbevegelsen, bolsjevikene og spredning av bolsjevismen. Kautsky så den sosialdemokratiske tradisjonen som en mektig oppfordring til nasjonal og internasjonal samling av proletariatet og for demokratiske metoder i motsetning til despotiet i det barbariske og voldelige byråkratiet som styrte Sovjet. Kautsky hevdet at den splittelsen i arbeiderbevegelsen som bolsjevismen skapte var ansvarlig for at nazismen kom til makta i Tyskland. I 1937 skrev Kautsky at den tredje internasjonal ble skapt for å bekjempe sosialdemokratiet alle steder, og ikke for å frigjøre arbeiderne.
Mellom 1920 og 1922, i en periode der sosialistpartiene i Tyskland gikk tilbake, gikk majoriteten av USPD sammen med kommunistene og gjorde kommunistpartiet (KPD) til et masseparti, mens minoriteten fra USPD gikk sammen med SPD. I denne perioden gikk Kautsky som medlem av USPD inn for at høyrefløyen i USPD skulle stå sammen med venstrefløyen i SPD. For Kautsky var dette første steg i en politikk som skulle føre til at den tyske arbeiderklassen ble samlet politisk rundt høyrefløyen i USPD/venstrefløyen i SPD på grunnlag av et sosialistisk program for sosialisering og demokrati. Kautsky ønsket seg tilbake til sitt gamle parti. Derfor var han entusiastisk da høyrefløyen i USPD gikk sammen med SPD i september 1922.
Det var denne oppløsninga av USPD som gjorde kommunistpartiet til et masseparti. Ved valget til ny Riksdag 6. januar 1920 falt SPD fra 37,9% i 1919 til 21,6% og USPD økte sin stemmeandel fra 7.6% til 18.0%, og kommunistene fikk bare 2,0% oppslutning.
Under kongressen til USPD i Halle i oktober 1920 hadde kongressflertallet gått inn for at USPD skulle gå sammen med SPD, selv om flertallet i riksdagsgruppa til USPD ønsket å beholde sin uavhengighet. Kautsky gikk sterkt inn for at USPD og SPD skulle gå sammen. I september 1922 gikk SPD og USPD sammen, til Kautskys store tilfredsstillelse. Den 24. september 1922 møttes 146 utsendinger fra SPD og 135 utsendinger fra USPD i Nürnberg for å ratifisere gjenforeningene på grunnlag av et felles handlingsprogram. Kautsky hilste begivenheten velkommen og erklærte at de to viktigste oppgavene som stod foran arbeiderbevegelsen var 1) å forhindre at spørsmålet om krigserstatninger førte nasjonen i katastrofen; 2) å forsvare den demokratiske republikken, som var en forutsetning for at arbeiderbevegelsen skulle kunne lykkes. Kautsky insisterte på at Tyskland måtte kjempe for å få de finansielle foranstaltningene som var fastsatt i Versaillesavtalen revidert, siden "de var dødelige", som Kautsky sa. Men Kautsky motsatte seg at Tyskland bare uten videre skulle bryte Versaillesavtalen, som kommunistene og høyrenasjonalistene ville.
Etter 1918 var Kautskys politiske virke konsentrert om kampen mot bolsjevismen. Kautsky utga mange bøker og andre skrifter etter 1918 som først og fremst var angrep på bolsjevismen. Både Lenin og Trotsky angrep Kautsky, selv om de tidligere hadde vært tilhengere av Kautsky og hadde sett på ham som Marx' og Engels' fremste etterfølger. Lenin og Trotsky anklaget Kautsky for å være en "renegat", altså en overløper eller forræder, men Kautsky stod på de samme standpunktene som han hadde hevdet siden 1890-tallet, at sosialismen måtte baseres på demokratiske valg. Og i denne perioden hadde Lenin vært en beundrer av Kautsky.
Massimo Salvadori bruker mye plass i boka om Kautsky på å dekke debatten mellom Kautsky og Lenin og på Kautskys angrep på bolsjevismen, men dette hopper jeg lett over.
Helt til 1933 trodde Kautsky at nazismen ikke utgjorde noen virkelig fare. Han trodde at nazismen ville være et blaff, en kortvarig stemning. Han trodde at demokratiet under Weimarrepublikken til sist ville bane vei for et sosialistisk flertall i Tyskland, selv om arbeiderbevegelsen stadig ble svakere under Weimarrepublikken.
Kautsky knyttet den stadige pågående svekkelsen av arbeiderbevegelsen til den indre omforming av kapitalistklassen. Før krigen hadde Tyskland hatt et sterkt industriborgerskap. Men dette var forandret etter krigen. Borgerskapet hadde blitt mer spekulativt, og en klasse spekulanter hadde blitt dominerende. Et av deres mål var å svekke staten. Den økonomiske krisen svekket arbeiderbevegelsen og fremmet eventyrkapitalister. Den gamle klassen kapitalister var borte, skrev Kautsky. Krig, inflasjon og konstant usikkerhet hadde redusert den besittende klasses interesse i industri sammenliknet med spekulasjon. De dominerende elementene i kapitalistklassen er ikke lenger industriherrene, men spekulantene, for det meste oppkomlinger uten utdanning og uten sans for ansvar eller respekt for arbeid. Weimarrepublikkens stat er ikke deres stat, og deres mål er å svekke denne staten.
Spekulanter og godseiere hadde ingen intensjon om å delta i finansiering av de offentlige utgiftene. De ville heller drive staten bankerott. (Dette var også målet for Brüning, hungerskansleren.) Spekulantene var de eneste som trivdes og blomstret i Tyskland. Arbeiderbevegelsen ble svekket av inflasjon, splittelse, arbeidsledighet og stadig kamp.
Men Kautsky trodde likevel at selv om arbeiderbevegelsen var svekket var den sterk nok til å holde kontrarevolusjonen i sjakk. Kontrarevolusjonen manglet en effektiv og samlende ledelse. Han trodde at i det lange løp var reaksjonen ikke i stand til å styre et moderne og avansert land. Derfor trodde Kautsky at den herskende klassen av strategiske grunner ikke ville støtte reaksjonen.
Kautsky var optimist, og trodde at på sikt ville arbeiderklassen kunne bli samlet og dermed styrket, og han kunne ikke forestille seg at fascismen og storkapitalen skulle gå sammen. Derimot kunne han se for seg et sammenstøt mellom reaksjonen og den organiserte arbeiderbevegelsen, som arbeiderbevegelsen ville komme seierrik og styrket fra,
SPD avviklet 13-18. september 1925 sin kongress i Heidelberg. Den vedtok et nytt program som i betydelig grad var forberedt av Kautsky. (I september 1922 ved Nürnbergkongressen der SPD og USPD hadde gått sammen hadde Kautsky vært president for programkommisjonen. Også mange andre av partiprogrammene til SPD hadde blitt kladdet av Kautsky.) Kongressen vedtok mot bare noen få stemmer det programutkastet som Kautsky hadde skrevet. Det var mange likhetstrekk mellom Heidelbergprogrammet og andre partiprogram som Kautsky hadde skrevet for SPD. Det nye elementet var at arbeiderklassen ikke lenger befant seg under et militært-byråkratisk regime, men i en demokratisk republikk som arbeiderklassen ble oppfordret til å forsvare siden demokratiet ga arbeiderklassen mulighet til å kjempe for sine krav på en lovlig måte.
Programteksten begynte med at den økonomiske utviklinga hadde ført til de store kapitalistiske virksomhetenes dominans. Dette hadde gitt noen få magnater et monopol over de avgjørende produksjonsmidlene. Bare gjennom fortsatt kamp kunne arbeiderne forbedre sine vilkår og motsette seg kapitalens objektive tendensen til frata dem deres del av produksjonen. Siden det ikke kunne bli noen forsoning mellom kapitalens og arbeidernes interesser, og siden finanskapitalen (med sine imperialistiske målsetninger) konstant provoserte fram krigsfare, ble konflikten mellom klassene stadig bitrere. Derfor kunne arbeiderklassens mål bare bli oppnådd ved å omgjøre kapitalistisk eiendom til sosial eiendom.
Det som skilte Heidelbergprogrammets sosio-økonomiske analyser fra Erfurtprogrammets fra 1891 var den store oppmerksomheten som ble gitt utviklinga av mellomsjiktet av funksjonærer og intellektuelle og deres rolle, som ble sett i forbindelse med veksten av storindustrien. Antallet funksjonærer og intellektuelle var voksende. Men programmet hadde ingen dyptgående analyse av disse gruppene og den rollen de kunne spille. De ble regnet med i den arbeidende befolkninga ut fra rent økonomiske kriterier. Man regnet med at den store veksten av disse gruppene førte til at de ble mindre privilegerte og at derfor ville deres situasjon og interesser mer og mer likne arbeidernes. Arbeidsløshet ble bare kort nevnt i programmet.
Til slutt erklærte programmet at den demokratiske republikken utgjorde en stabil form, og forsvaret og forsterkningen av den var en uomgjengelig nødvendighet for arbeiderklassen.
Som med Erfurtprogrammet og Görlitzprogrammet skrev Kautsky en kommentar til Heidelbergprogrammet. Det var to sentrale punkt i analysen hans. På den ene siden ville ikke den kapitalistiske utviklingen svare til behovene som de arbeidende massene hadde og at et hvilket som helst prosjekt for et integrert kapitalistisk samfunn derfor var anti-historisk. På den andre siden ble de arbeidende massene oppfordret til å forsvare demokratiet mot både storfinansen og kommunistene. Hovedpoenget til Kautsky var viktigheten av demokratiet.
Kautsky var grunnleggende optimist på vegne av sosialdemokratiet i dette programmet som var skrevet i 1925. Optimismen var begrunnet i at demokratiet garanterte de arbeidende masser politisk vekst. Selv om mellomlag som de intellektuelle og funksjonærgruppene vokste raskere enn den tradisjonelle arbeiderklassen havnet de i tilsvarende situasjon som arbeiderklassen i forhold til arbeidsgiverne. Kautsky la merke til at en del av disse nye rasktvoksende gruppene kastet seg i armene til de herskende klassene for å oppnå privilegerte posisjoner, men det var ikke økonomisk mulig å opprette privilegerte posisjoner for mer enn et mindretall i disse nye gruppene. Denne nye middelklassen ville derfor bli delt i to grupper, der den største ville helle mot sosialismen. Minoriteten ville bli fanatisk reaksjonær.
Kautsky skrev at det var en utbredt oppfatning blant borgerlige politikere at det kapitalistiske systemet ville greie å mykne klassemotsetningene, men dette var feil. Det var bare to måter å få slutt på klassekampen på. Den ene var å slå ned arbeiderbevegelsen med de mest voldsomme midler, men dette ville ikke avslutte klassekampen, bare være begynnelsen på en borgerkrig. Og den andre var å innføre sosialismen.
Og på nytt understreket Kautsky viktigheten av demokrati. Demokratiet var ikke bare garantist for arbeiderklassens politiske utvikling og rett til å hevde seg og sine krav, men under sosialismen ville demokratiet være like viktig siden uten politisk demokrati ville det sosialistiske samfunnet degenerere under et byråkratstyre.
Kriteriene for sosialisering gjentok punkter som Kautsky hadde satt opp tidligere: gradvis framgang, kompensasjon til tidligere eiere, konfiskering av goder eid av kapitalister som konspirerte mot staten, respekt for småbedrifter og bønder.
Karl Kautsky trodde på framtida, og i 1927 skrev han at han var overbevist om at fascistene ikke kunne komme til makta i Tyskland. Kautsky skrev at fascismen i Tyskland kunne greie å tvinge arbeiderbevegelsen midlertidig over på defensiven, men den kunne ikke erobre makta, arbeiderbevegelsen var sterk nok til å hindre det.
Kautsky trodde at økonomien var stabilisert i 1927 og at produksjonen ville øke og at demokratiet ville bli vitalisert. Kautsky gjentok at den institusjonelle formen som var mest naturlig for et industrisamfunn var demokrati, siden alle samfunnsklasser hadde interesser i demokratiet og at regjeringa var underlagt parlamentarisk kontroll. Kautsky trodde at dersom reaksjonen skulle overta makta måtte den gjøre det ved hjelp av hæren, men at i hæren var det nå så mange arbeidere at de ville motsette seg at hæren ble brukt til et slikt formål.
Kautsky så i fascismen bare borgerkrig og uorden, og dette systemet ville ikke kunne fungere over tid i et moderne samfunn. Det måtte styres ved lov og gi ordnede forhold som fascismen etter Kautskys mening ikke ga. I nazismen så Kautsky en hysterisk Hitler og et herjende SA, og dette kunne ikke styre et samfunn. Og forsåvidt, på denne tida, i 1927, hadde Hitler bare oppslutning fra mellom to og tre prosent av befolkninga, og skulle dermed ikke utgjøre noen fare.
Kautsky undervurderte de reaksjonære kreftenes evne til å bryte ned samfunnet og demokratiet, og at dette ville åpne veien for Hitler.
Kautsky så på demokratiet som den mest rasjonelle styreformen og på både bolsjevismen og fascismen som irrasjonelle og degenererte styreformer. Hans analyse av disse styreformene bygde på en serie teoretiske antakelser: 1) den kapitalistiske produksjonsmåten skaper ikke nødvendigvis sitt eget sammenbrudd; 2) proletariatet har interesse av å handle som klasse ut fra en antakelse om økonomisk utvikling og ikke om katastrofe; 3) roten til klassekonflikten mellom kapitalister og arbeidere ligger i utbyttingsforholdet selv, og det kan ikke fjernes under kapitalismen; 4) klassekampen mellom kapital og arbeid har derfor en permanent økonomisk basis; 5) striden mellom kapitalisme og sosialisme angår utviklingsmodellen - som kapitalismen strever med å kanalisere i retning av private interesser mens sosialismen søker generelle sosiale interesser; 6) proletariatet må forsvare demokratiet dersom det er oppnådd og gjenerobre det dersom det er gått tapt, siden bare demokratiet tillater arbeiderklassen å bygge sine egne organisasjoner og til å forberede seg til å administrere samfunnet; 7) diktatoriske former er minst høvelige for industrisamfunnet og er verken stabile eller normale løsninger for kapitalismen eller sosialismen i det de hindrer økonomisk vekst og veksten til arbeiderklassen; 8) fascismen er et forgjeves forsøk på å stoppe reisningen av en arbeiderklasse som utvikler seg ut fra den sosiale utviklingen selv; bolsjevismen er et mislykket forsøk på å akselerer en historisk utvikling som bare kan bli gjennomgått når forholdet mellom kapital og arbeid har nådd et avansert modningsnivå - dens politiske innstallering ser derfor uvilkårlig ut som en mystifisert sosialisme; 9) enhver ødeleggende lammelse av de kapitalistiske produksjonskreftene vil ikke føre til sosialisme, men til at dens materielle forutsetninger fjernes; 10) målet til arbeiderklassen kan derfor ikke være ødeleggelsen av kapitalismens produktivkrefter, men heller en annen modell for å administrere dem, og denne kan bare utarbeides i det aller mest omfattende demokrati.
Lenin og Trotsky mente, ut fra russiske erfaringer, at en revolusjon nødvendigvis ville måtte være ødeleggende og føre til fattigdom og nød og ødelagt produksjonskapasitet siden den dro svært store menneskemengder, gjerne millioner av mennesker, inn i den ødeleggende kampen. Denne katastrofeteorien delte slett ikke Kautsky. Han mente at den mest velstående og rike kapitalistiske utvikling ga best mulighet for overgang til sosialismen, og Kautsky så for seg en fredelig og demokratisk overgang til sosialismen som ikke skyldtes kapitalismens sammenbrudd, men arbeiderklassens overveldende styrke og oppslutning og intellektuelle og moralske modenhet, som han trodde ville kunne bli utviklet under en blomstrende kapitalistisk økonomi. Derfor skulle arbeiderklassen bidra til å utvikle den kapitalistiske økonomien, samtidig som de kritiserte den og krevde sin del av dens frukter. Kautsky trodde ikke at arbeiderklassen kunne integreres varig i det kapitalistiske systemet.
I 1933 skrev Kautsky at ingenting var mer ødeleggende for sosialismen enn en mekanisk modell om kapitalismens sammenbrudd, som angivelig ville åpne opp for sosialismen. Men et økonomisk sammenbrudd ville bare åpne opp for administrasjon av elendigheten.
Selv om Kautsky dyrket sin optimistiske teori om hvordan krisen skulle bli overvunnet måtte han legge merke til den sterke veksten i nazistenes oppslutning ved valgene fra 1930. Ved valget i 1928 hadde nazistene bare fått 2,6% av stemmene og 12 representanter i Riksdagen, men i 1930 fikk de 18,3% av stemmene og 107 representanter i Riksdagen. Den økonomiske krisen skjerpet voldsomt de politiske og sosiale konfliktene i Tyskland. Og den økonomiske krisen ble sterkt skjerpet av Brünings - Hungerkanslerens - sparepolitikk, som blant annet kom til å sikte mot å ødelegge den tyske velferdsstaten. Sulten, og frykten for sult og nedverdigelse, drev mennesker i hopetall til det ekstreme. Nazistene brøt ut av den isolasjonen som de hadde vært i under den kapitalistiske stabiliseringen fra 1924 til 1928. De var den mest synlige og voldsomme kraft i den store høyreblokken som ville ødelegge demokratiet.
Kautsky begynte å at denne faren var virkelig alvorlig. I mai 1931 skrev han at det ikke var mulig å forestille seg noen større fare for den tyske arbeiderklassen og det tyske folket enn opprettelse av et "Tredje rike". Den eneste måten å møte denne faren på var å oppnå enhet i arbeiderklassen og gå i allianse med borgerlige parti som ville motsette seg Hitler, mente Kautsky. Men Kautsky trodde fortsatt at den økonomiske krisen ikke ville kunne handteres av nazistene om de kom til makten, og at den raskt ville utmatte nazistene siden de ikke ville kunne løse landets problem. Dessuten trodde Kautsky fortsatt at arbeiderbevegelsen var sterk nok til å hindre en nazistisk maktovertakelse. Han trodde så lenge han levde at det nødvendige grunnlaget for framgang var demokrati sammen med sosialisme, og at moderne industrisamfunn og parlamentarisk demokrati hørte naturlig sammen. Han trodde også at land med en rotfestet parlamentarisk-demokratisk tradisjon aldri kunne bli fascistiske. Men han måtte innrømme at Weimarrepublikken ikke hadde oppnådd å få den parlamentarisk-demokratiske tradisjonen rotfestet.
Kautsky holdt fast på overbevisningen om at fascismen aldri ville kunne bli sterk i land med en rotfestet demokratisk-parlamentarisk tradisjon, og han holdt fast på at fascismen bare var et tragisk mellomspill i Europas historie. Fascismen ville aldri kunne krysse mot vest over Rhinen, mente Kautsky. Kautsky mente også at bolsjevismen aldri ville kunne bli sterk i land med rotfestet demokrati.
I analysen av bakgrunnen til nazismens framvekst grep Kautsky tilbake til analyser han hadde foretatt av imperialismens framvekst i Tyskland. Etter den store økonomiske krisen som brøt ut i 1873 og varte i nesten tjue år kom kapitalismen stadig mer til å tvile på frihandelens velsignelser. Den søkte å erstatte frihandelen med monopol og karteller. Til dette formålet trengte den høge tollsatser og andre beskyttelsestiltak. Disse ble skaffet til veie av staten, som samtidig ble avhengig av kapitalen. Kapitalen og staten samarbeidet, og i dette samarbeidet inngikk alliansen mellom "rug og jern", mellom junkerne, godseieraristokratiet, og tungindustrien. I denne perioden kom tungindustrien i forgrunnen, mens lett industri ble av forholdsvis mindre betydning. Tungindustrien var interessert i opprustning, og våpenkappløpet ble satt i gang. Arbeiderklassen møtte bære de utgiftene som denne politikken medførte. Arbeiderbevegelsen skapte frykt i de herskende klasser og ble utsatt for angrep, og kapitalistene begynte å tvile på overlegenheten til den kapitalistiske produksjonmåten, og intensiverte derfor angrepene på arbeiderbevegelsen siden den bar fram et farlig alternativ. Angrepene på arbeiderbevegelsen tok også form av angrep på demokratiet og de politiske rettighetene siden dette konstituerte den arena innenfor hvilken arbeiderbevegelsen kunne utvikles. Den voldsomme ødeleggelsen av arbeidernes organisasjoner og av demokratiet, som er den konteksten som disse organisasjonene kunne utvikles innenfor, ble derfor i stadig større utstrekning kapitalistenes mål.
Da Kautsky gjennomgikk de faktorene som hadde tillatt nazismen å triumfere satte han kampen mellom arbeid og kapital sentralt: Nazistdiktaturet hadde sitt opphav i de imperialistiske tendensene til finanskapitalismen og var et regime som var støttet av innflytelsesrike forretningskretser. Kautsky analyserte også den sosiale sammensetningen av den sosiale blokken som hadde gjort nazismens "blodige revolusjon" mulig. Og Kautsky rettet oppmerksomheten mot de mange intellektuelle som hadde sluttet opp om nazismen. De trodde ikke på arbeiderklassens seier, eller de fryktet den fordi den truet privilegier som de hadde i en periode med økende arbeidsløshet blant også intellektuelle.
Kautsky var klar over at det fascistiske diktaturet var noe nytt i verdenshistorien. Kautsky skrev at moderne diktatur (og han regnet bolsjevikstaten blant dem) var noe nytt som aldri hadde forekommet tidligere i verdenshistorien. Verdenskrigen (1914-18) hadde ført til en "etisk-politisk" degenerasjon for deler av befolkning. De økonomiske virkninger av krigen, økende arbeidsløshet og proletarisering av store deler av småborgerskapet, hadde gått sammen med disse politiske og ideologiske virkningene. Innen arbeiderklassen hadde krigen og de økonomiske nedgangstidene avbrutt den oppdragelsen av arbeiderklassen som sosialdemokratiet hadde arbeidet med. Alt dette motvirket de betingelsene for frihet og likhet og demokrati som hadde oppstått i Europa øst for Rhinen, og som hadde sin viktigste støtte i sosialdemokratiet. Monopolkapitalismen og intellektuelle prøvde å erstatte disse demokratiske forholdene med forhold der sosiale og politiske konflikter ble undertrykket med vold.
Det ideologiske forfallet og den voldelige orienteringen som krigen 1914-18 hadde fremmet utviklingen av i deler av befolkninga hadde delvis blitt holdt i sjakk til krisen brøt ut i 1929. Men i 1929 var den antidemokratiske volden for fullt løs i gatene samtidig som det kom regjeringer som angrep de demokratiske institusjonene og søkte å paralysere dem ved å ødelegge deres økonomi. Dette skapte desperasjon i befolkninga, og dette kunne ekstremistene utnytte.
Kautsky skrev at bolsjevikenes diktatur hadde gitt et eksempel som fascistene hadde kunnet lære mye av å studere. Kautsky skrev at "bolsjevikenes metode ble studert nærgående og imitert av ikke bare kommunistene men også av kapitalistene og de reaksjonære. Undertrykkelsesteknikkene som først var utviklet av bolsjevikene, teknikker som ikke engang Mussolini hadde funnet ferdige, hadde nå blitt gjort komplette og ble utnyttet med maksimal intensitet av nazistene."
Kautsky var helt til sin død i 1938 overbevist om demokratiets uovervinnelighet. I 1933 hadde han skrevet:
Det er ikke mindre galt å sikte mot et diktatur for å bekjempe diktaturet til fienden og som et middel deretter å introdusere demokrati. Det er en like fatal feil å garantere arbeiderklassen en privilegert posisjon i staten og samfunnet og redusere befolkningas andre klasser til pariaenes forhold for å innføre sosialistisk likhet for alle. Men det ville være spesielt avskyelig å prøve å fundere humanitetens regime på blodig brutalitet, for et genuint sosialistisk samfunn er umulig uten humanitet. Sosialisme må være virkeliggjørelsen av banneret til den Franske Revolusjon, der det er innskrevet frihet, likhet, brorskap. Diktatorene kan torturere og drepe, men de vil ikke lykkes i å demoralisere ånden til vår bevegelse, i å få den til å gi opp sin vilje til å leve og formålet for dens væren. Vår sak vil vinne tross alt, for i dag, i både politikk og økonomi, kan bare samfunn og organisasjoner av frie mennesker som samarbeider i glede utvikle alle sine evner til deltakelse og ytelse fullt ut.
Lenker:
Første del av denne teksten om Karl Kautsky
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: