Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Eduard Bernsteins bok
"The Preconditions of Socialism".
Eduard Bernsteins berømte bok "Die Voraussetzungen des Sozialismus" ble første gang trykt i 1899. Grunnlaget for dette kapitlet er den utgaven som er kommet ut i serien "Cambridge Texts in the History of Political Thought".
Da boka kom ut våren 1899 ble den en sensasjon. Boka var en utarbeidelse av standpunkter som Bernstein hadde utviklet og offentliggjort i en serie artikler gjennom de foregående årene. Den konferansen som det tyske sosialdemokratiske partiet - SPD - hadde avviklet i Stuttgart i oktober i 1898 hadde avvist synspunktene til Bernstein. Men mange mente at synspunktene ikke var gjennomdrøftet grundig nok. Karl Kautsky bad derfor Bernstein om at han framstilte synspunktene sine på en grundig og systematisk måte. Bernstein gjorde det, og resultatet ble det klassiske uttrykket for en demokratisk, ikke-revolusjonær sosialisme, som her skal presenteres og refereres.
Boka til Bernstein er dessuten verdifull som et tidsdokument i det den forteller mye og konkret om samfunnet i tida like før forrige århundreskifte, og prøver å sette sosialismen inn i denne tida og undersøker hvor sosialismens muligheter for utvikling finnes.
Bernstein ble født i Berlin 6. januar 1850. Han var sønn av en lokomotivfører av jødisk opprinnelse, men som ikke var videre religiøs. Da Eduard Bernstein var ferdig med skolen fikk han først arbeid i en bank. I 1872 gikk ham inn i den tyske sosialistiske bevegelsen, i det sosialdemokratiske partiet som hadde August Bebel og Wilhelm Liebknecht som ledende skikkelser, og der ble Bernstein snart en framstående aktivist. I 1875 deltok han i Gothakonferansen der de to tyske sosialistpartiene gikk sammen og dannet SPD. Ved riksdagsvalget i 1877 fikk SPD 493.000 stemmer, men i 1878 ble alle sosialistiske organisasjoner, forsamlinger og publikasjoner forbudt. Dette forbudet ble opphevet etter Bismarcks fall i 1890.
Partiet ble undertrykt og forfulgt i hele Tyskland, men enkeltpersoner kunne stille til valg, og de gjorde det. Og i 1884 fikk sosialister 550.000 stemmer ved riksdagsvalget, og i 1887 763.000 stemmer. Partiet holdt møter utenfor Tyskland og fikk trykt publikasjoner utenfor Tyskland som ble smuglet inn i landet. Partiet overlevde undertrykkelsen.
Bernstein flyktet til Sveits og ble sekretær for Karl Höchberg, en rik mann som støttet sosialistene. Det ble utstedt arrestordre på Bernstein, og han var nødt til å være utenlands i mer enn tjue år.
I Zürich kom Bernstein til å arbeide for "Der Sozialdemokrat", og han overtok som redaktør etter Georg Vollmar, ei stilling Bernstein hadde i ti år. Mens Bernstein hadde denne stillinga fikk han rykte som en ledende teoretiker og en ortodoks marxist. Bernstein ble en nær venn av Engels, og delte mange av hans synspunkter.
Engels var overbevist om at overgangen til sosialismen ikke ville bli fredelig, og at sosialistpartiet måtte forberede seg til revolusjonen. Først av alt måtte partiet overleve og få oppslutning og bygge sin organisasjon. Partiet måtte ikke provosere staten til hardere undertrykkelse, og det burde derfor holde seg innenfor lovens rammer. Engels så det som en fare at partiet kunne bli så opptatt av parlamentarisk arbeid at det la for liten vekt på å forberede seg til revolusjonen. Partiet måtte være uforsonlig.
I 1887 fikk de tyske myndighetene Sveits til å forby "Der Sozialdemokrat". Bernstein flyttet da til London der han fortsatte å utgi "Der Sozialdemokrat". Han opprettholdt kontakten med Engels, og de gikk godt overens. Bernstein hadde også kontakt med flere engelske sosialistiske organisasjoner. Det liberale klimaet i England gjorde inntrykk på Bernstein.
I 1890 ble Bismarck avsatt og sosialistlovene ble opphevet. Dette året hadde sosialdemokratene fått nesten en og en halv million stemmer ved riksdagsvalget, og Bismarck ville svare på dette ved hardere undertrykkelse og gjerne statskupp, men dette fikk keiseren til å reagere mot Bismarck, som måtte gå av som kansler. Det ble mulig for sosialdemokratene å arbeide åpent. Men det var fortsatt arrestordre på Bernstein, og han var etterlyst helt til i 1901. Derfor holdt han seg i England fram til da, men vendte så tilbake til Tyskland.
Partiets framgang fikk mange medlemmer til å mene at partiet kunne nå sine mål på fredelig og lovlig måte. Dette synet ble igjen angrepet av andre som mente at partiet måtte være rede til revolusjon.
Høsten 1891 holdt partiet møte i Erfurt, og der ble Erfurtprogrammet vedtatt. Det var i hovedsak skrevet av Kautsky og Bernstein. Begge var påvirket av Engels, og det bar programmet preg av.
Bernstein arbeidet som forfatter og journalist, selv om "Der Sozialdemokrat" ble nedlagt da sosialistlovene ble opphevet. I løpet av 1890-årene forandret Bernstein langsomt syn på mange ting. Bernstein selv ble først i 1897 klar over at han hadde endret oppfatning og på viktige punkt var uenig med Marx. Bernstein ble klar over at han ikke delte Marx' oppfatning om at den kapitalistiske økonomien ville gå under av seg selv, at den ville bli ødelagt av de økonomiske krisene som den produserte. Og at da ville det revolusjonære proletariatet overta den politiske makta og opprette et sosialistisk samfunn. Men ut på 1890-tallet var det ingen krise som kunne ødelegge kapitalismen. Det kunne godt være at kapitalismen hadde en tendens til å produsere økonomiske kriser, men den så ut til å være i stand til å overleve dette. Og den så ut til å utvikle middel som kunne fjerne eller mildne en del av krisene, som mer sofistikerte kredittsystem og måter å kontrollere markedene på ved kartelldannelser og bedre kommunikasjoner som bedre kunne fordele produksjonen ut over større markeder. Bernstein så heller ikke at produksjonsmidlene ble konsentrert i færre og færre hender, som Marx hadde forutsagt, eller at konkurransen eliminerte store deler av borgerskapet, eller at proletariatet sank ned i stadig større fattigdom. Kapitalismen virket livskraftig, og å nøye seg med å vente på at den, som Marx hadde forutsagt, skulle ødelegge seg selv, synes å være en lite nyttig aktivitet.
Bernstein så også at stemmerettsutvidelse hadde gjort at deler av arbeiderklassen kunne delta i politikken i stadig flere land, og at det kunne være mulig å oppnå virkelige forbedringer ved lovlige midler. Det kunne være mulig at sosialismen ville kunne gjennomføres gjennom parlamentet ved lovgivning og reformer. Bernstein kom også fram til at samfunnet og økonomien var så sammensatt at store deler av den også i framtida måtte få operere ganske fritt, i det minste uten å være underlagt direkte statsstyre.
Bernstein framholdt at sosialister måtte bruke de muligheter som fantes i det eksisterende samfunnet for å forbedre sine kår ved deltakelse i fagforeninger og i politikk på alle nivå og gjennom ulike samarbeidsorganer. Bernstein framholdt også at det fantes fellesinteresser som man måtte arbeide for å fremme, og ikke bare klasseinteresser.
I 1896 begynte Bernstein å utvikle disse tankene, delvis gjennom artikler som han offentliggjorde i "Die Neue Zeit". Synspunktene til Bernstein ble fordømt av mange, blant annet av Rosa Luxemburg og Bebel og Kautsky, og de var en viktig sak under konferansen i Stuttgart i 1898.
I et brev til Stuttgartkonferansen siterte Bernstein Marx og Engels til støtte for sin posisjon, og la spesielt vekt på den introduksjonen som Engels hadde skrevet til 1895 utgaven av "Klassekampen i Frankrike" av Marx. Der skrev Engels at tida for voldsomme revolusjoner var over og at sosialdemokratiet ville blomstre dersom det valgte å arbeide med lovlige metoder.
Engels mente at politisk aktivitet skulle foregå på strengt lovlig måte, men med en revolusjonær strategi, siden han ikke trodde at det ville være mulig å innføre sosialismen ved parlamentariske midler, selv om lovlige parlamentariske midler måtte brukes helt til de møtte voldelig motstand. Engels trodde at dersom sosialistene oppnådde et flertall i parlamentet ville den herskende klassen foreta et statskupp, og dette måtte sosialistene være klare til å svare på ved å organisere et opprør. Men det var helt nødvendig med svært stor oppslutning i befolkninga for å lykkes, og for både å oppnå et flertall i parlamentet og ha så stor oppslutning i befolkninga at oppstanden kunne slå ned statskuppet. For å få flertall i parlamentet var alminnelig, lik stemmerett nødvendig. Og det parlamentariske arbeidet for å oppnå dette var nødvendig for å bygge organisasjon og oppslutning.
Bernsteins utlegning av teksten til Engels var ensidig i det han så bort fra dens revolusjonære implikasjoner, og han var klar over dette. I den boka vi skal se på her om "Sosialismens forutsetninger" prøvde Bernstein å gi en grundigere analyse av forholdet mellom hans eget standpunkt og standpunktet til Marx og Engels. Sosialismen ble av sine tilhengere på denne tida holdt for å være en vitenskap. Hva betyr det? Enhver vitenskap består av en anvendt del og en ren teori. Den rene teorien er konstant siden den består av prinsipp som er "universelt gyldige". Den anvendte vitenskapen består derimot av setninger som er frambrakt ved å anvende teorien på konkrete omstendigheter, på en konkret materie. Og denne anvendte vitenskapen er bare gyldig så lenge omstendighetene ikke forandrer seg.
Bernstein hevdet at den generelle teorien til Marx om kapitalistisk utvikling var ren vitenskap. Men selv prinsippene i ren vitenskap blir forandret, og forandringene består for det meste i begrensninger. Når kunnskapen vokser blir setninger som tidligere ble betraktet som absolutt gyldige sett på som betinget, avhengige av bestemte forutsetninger, og nye innsikter kommer til. Den rene teorien blir modifisert, selv om den beholder sin gyldighet. Påstanden til Marx om at kapitalismen produserer sin egen undergang står fortsatt ved lag, skrev Bernstein, men den står bare ved lag som en tendens. Men det er andre tendenser som motvirker denne tendensen til kapitalismens sammenbrudd.
Bernsteins poeng var at vitenskapelige sannheter ikke var evige og uforanderlige sannheter. Vitenskapen er en pågående søken etter innsikt og sannhet, og å behandle skriftene til Marx, eller deler av dem, som om de skulle være evige og uforanderlige sannheter var ikke å være vitenskapelig, men å være doktrinær. Teoriene til Marx og Engels måtte kunne revideres. Bare derved ble de del av og utgangspunkt for vitenskap.
Men både Marx og Engels hadde helt til sin død påstått at kapitalismen ville kollapse, at den undergravde sitt eget grunnlag, og at sosialismen bare kunne innføres ved revolusjon. Dette mente Bernstein kom av at Marx og Engels var bundet opp til Hegels dialektikk på en uheldig måte. De bygde motsetninger og revolusjon inn i tenkinga si allerede i utgangspunktet.
Men Marx og Engels mente selv at det nettopp var dialektikken som gjorde studiene deres til vitenskap, siden virkeligheten var dialektisk. Bernstein hadde en annen forståelse av hva som var vitenskap. For Bernstein var vitenskap først og fremst naturvitenskap. Og kunne målene for en politisk bevegelse fastsettes vitenskapelig??
For Marx og Engel var revolusjonen et strukturelt trekk ved den borgerlige samfunnsordenen. Sosialismen ville derfor ikke være noen tilfeldighet, men den ville følge som et nødvendig resultat av kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet.
I følge Marx kunne kapitalismen bare opprettholde seg ved stadig å undergrave betingelsene for sin egen eksistens. Spesielt konsentrasjonen av produksjonsmidlene og sosialiseringen av arbeidet ville bli stadig mindre mulig å forene med den private eiendomsretten, og til slutt ville systemet kollapse. Men det produktive systemet kunne gjenopprettes basert på en sosial og økonomisk orden der det var felles eller sosialt eierskap av produksjonsmidlene.
Og for det andre, siden proletariatet var den utbyttede klassen i det borgerlige samfunnet ville dets interesse først og fremst være å erstatte det systemet der det ble utbyttet med et annet system. Dette betydde å avskaffe privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Dette var ikke et ideal eller bare en lengsel etter en bedre verden og en bedre tilværelse, men et nødvendig resultat av kapitalismens historiske utvikling. Sosialismen var uunngåelig i følge Marx, og dette kunne på vitenskapelig måte bli fastslått.
Siden Marx og hans tilhengere forstod proletariatet som revolusjonært måtte et parti som representerte proletariatet også være revolusjonært. Det måtte arbeide for en revolusjon der arbeiderklassen skulle overta samfunnet og opprette et sosialistisk samfunn.
Partiets aktivitet måtte være rettet mot at det skulle være forberedt på revolusjonen. De tyske sosialistene deltok i den politiske aktiviteten som foregikk i Tyskland, deltok i valg på alle nivå og i fagforeninger og andre av arbeidernes organisasjoner for å øke partiets oppslutning og styrke og den politiske bevisstheten til arbeiderne. Men det ble stadig gjentatt at disse aktivitetene ikke var mål i seg selv, men bare middel for å fremme revolusjonen. Og alt som fremmet revolusjonen var rett. For tyske sosialister fram til 1890-tallet skyldtes deltakelsen i det parlamentariske systemet ikke støtte til og tro på det parlamentariske demokratiet, men at deltakelse i det ga en plattform for propaganda og for å hevde arbeiderklassens synspunkt og krav. (Nå skal man huske at parlamentets makt var betydelig mindre enn det som er tilfelle for parlamenter i dag slik at det knapt var mulig å gjennomføre avgjørende samfunnsendringer gjennom parlamentet. Riksdagen hadde for eksempel ikke myndighet til å ta initiativ til ny lovgivning selv om den vedtok, eller avslo å vedta, lover og budsjett.)
Forståelsen av det endelige målet var derfor sentral for tyske marxisters politiske aktivitet på 1890-tallet. Det forente revolusjonær teori med deres daglige politiske virksomhet, og avholdt dem fra å ville gå inn som støttespillere for sittende regjeringer. Derfor var det oppsiktsvekkende da Bernstein i 1898 sa at hadde liten følelse for det som ble kalt sosialismens endelige mål. Dette målet betydde lite for ham. Det som betydde noe for ham var bevegelsen selv. Bernstein prøvde å forklare denne uttalelsen ved å si at det han mente var at bevegelsen bærer sitt mål i seg, og derfor var den alt for ham.
Denne forklaringen tilfredsstilte ikke kritikerne av Bernstein. Han tok temaet opp flere ganger, blant annet i den boka som jeg her skal se nærmere på. Han sa at han hadde ikke ønsket å uttrykke likegyldighet overfor de sosialistiske prinsippene eller overfor sosialismens målsetninger. Men framtida var ukjent og usikker, og det var ikke sikkert at det kapitalistiske systemet ville bryte sammen av seg selv. Tanken om det var bare en hypotese som hadde liten betydning for de politiske problem og oppgaver som fantes her og nå. Bernstein skrev at han først og fremst var opptatt av det som han kunne utrette her og nå, og lite opptatt av ei fjern framtid. Den politikken som ble ført her og nå og reformer som ble gjennomført her og nå hadde for Bernstein verdi i seg selv som konkrete forbedringer, og ikke først og fremst som middel til å oppnå et fjernt mål. Den politikken som ble ført skulle altså ikke ha som formål å bygge en plattform for revolusjonen, eller være forberedelse til revolusjonen, men hadde som hensikt å gjennomføre forbedringer her og nå.
Bernstein foreslo at partiet skulle kvitte seg med en gammel og utslitt fraseologi, og bestemme seg for å framtre som det som det faktisk var, et demokratisk, sosialistisk reformparti. Bernstein sa at snakket om det endelige målet var avlegs, for det fantes ikke noe endelig mål. Bernstein så politisk aktivitet som en enhet av idealisme og realisme.
Bernsteins syn på politisk virksomhet forutsatte en forståelse av det moderne industrisamfunnet som var helt ulik den forståelsen som Marx hadde hatt. Marx insisterte på at under kapitalismen var politikken styrt av klassekonflikten. Bernstein mente at selv om klassekonflikten var til stede var det også en felles interesse i å utvikle samfunnet på en sivilisert måte. Den moderne sivilisasjonen strakte seg ut over kapitalistenes profittjag, og trengte ikke nødvendigvis å være dominert av det, selv om det var en sterk tendens til at alt skulle regnes i vinning og tap og økonomisk effektivitet.
Bernstein aksepterte at dersom arbeiderklassen ble systematisk ekskludert fra den politiske arenaen, som det hadde vært tilfelle under sosialistlovene fra 1878 til 1890, hadde den ingen annen mulighet enn å gå inn for å omstyrte det eksisterende samfunnet. Men dersom det ble oppnådd demokrati og fulle politiske og sivile rettigheter for alle så var det mulig for arbeiderne å arbeide innenfor dette systemet for å oppnå sine mål. Det første målet for den sosialistiske bevegelsen burde derfor være fullt demokrati.
Bernstein mente at staten ikke nødvendigvis måtte være instrument for et klasseherredømme. Tvert i mot kunne den være et middel for å fjerne barbari og for å skape et mer humant samfunn. Dette var en grunnleggende målsetning for Bernstein.
Rosa Luxemburg var en av Bernsteins dyktigste kritikere (og Rosa Luxemburgs kritikk av Bernstein vil jeg referere i et kapittel om henne.) Hun hadde fram til Stuttgartkonferansen angrepet Bernstein i en serie artikler. Hun ville vise at Bernsteins standpunkt ikke var marxistisk og dermed ikke vitenskapelig, siden Bernstein ikke så på sosialismen som en historisk og vitenskapelig nødvendighet. Bernstein så på sosialismen som et uttrykk for arbeiderklassens interesser og som et moralsk standpunkt.
Bernstein angrep ortodoksien, og møtte derfor mye kritikk og mange angrep. Kautsky deltok i angrepene, selv om Kautsky mange år senere kom til å ha synspunkt som liknet mye på de som Bernstein framførte. Bernstein holdt fast på sin posisjon og konsentrerte seg om å drive kritikken fra Kautsky tilbake. På partikonferansen i Hannover høsten 1899 var revisjonismen så og si det eneste temaet. Bebel innledet diskusjonene ved å gi sine grunner for å tilbakevise revisjonismen. Talen til Bebel varte i seks timer. Bernstein kunne ikke være til stede for han var fortsatt etterlyst av politiet, men standpunktet hans ble dyktig forsvart av Eduard David. Men man ville ikke akseptere posisjonen til Bernstein.
I 1901 ble endelig arrestordren på Bernstein opphevet, og Bernstein kunne komme tilbake til Tyskland. I 1902 ble han valgt inn i Riksdagen som representant for Breslau. Denne plassen hadde han til i 1906, og i på nytt fra 1912 til 1918. Bernstein ble også senere valgt inn i Riksdagen, da som en av representantene fra Berlin.
Bernstein fortsatte å hevde de revisjonistiske synspunktene som han hadde utviklet. I 1903 foreslo Bernstein at partiet skulle ta den plassen i Riksdagens presidentskap som partiets størrelse i Riksdagen ga det krav på. Det førte til strid, for partiets holdning var tradisjonelt at det skulle opptre uforsonlig overfor det gamle samfunnet og ikke la seg "besmitte" av det ved å ta ansvar for deler av det. Dette ble et tema på partiets kongress, og det ble bestemt at det gamle standpunktet skulle stå ved lag.
Under krigen kom Bernstein til å stå på den radikale siden han ble motstander av krigskredittene. I 1920 ble Bernstein medlem av den kommisjonen som satte opp nytt partiprogram. Det ble vedtatt i 1921 og kjent som Görlitzprogrammet. Det avskaffet mange marxistiske analyser som hadde vært til stede i Erfurtprogrammet fra 1891. Men Görlitzprogrammet ble en kortvarig triumf for revisjonismen, for i 1925 ble det avløst av Heidelbergprogrammet som gjentok mange av posisjonene til Erfurtprogrammet fra 1891.
I 1928 trakk Bernstein seg tilbake fra politikken, og i 1932 døde han.
Bernstein begynte forordet med å skrive at hovedoppgaven for verket var å støtte de synspunktene som han hadde presentert i et brev til det sosialdemokratiske partiets partikonferanse i Stuttgart 3-8. oktober 1898. Bernstein fortsatte med å referere det nevnte brevet. Der hadde han skrevet at han hadde lagt fram sine synspunkter i en serie artikler i "Die Neue Zeit", og de var blitt mye diskutert i partiet. Bernstein skrev at han var kommet fram til sine standpunkter etter grundige studier og grundig gjennomtenkning av dem, og at han ville holde fast ved standpunktene uansett hva partiet måtte mene om dem. Men han var interessert i at synspunktene hans ble lagt fram på en korrekt og dekkende måte. Siden han ikke kunne delta i konferansen presenterte han standpunktene sine skriftlig.
Bernstein skrev at han hadde tatt avstand fra troen på at det kapitalistiske samfunnet stod foran sitt snarlige sammenbrudd. Og at det Sosialdemokratiske partiet ikke skulle la sin taktikk ble bestemt av eller avhengig av forestillingen om en slik snarlig katastrofe. De som støtter en slik katastrofeteori hadde hentet den fra "Det kommunistiske manifest". Bernstein tok avstand fra katastrofeteorien.
Prognosene for utviklinga av det moderne samfunnet som er i finne i det "Det kommunistiske manifestet" var korrekte så langt de trakk opp de generelle utviklingstendensene. Men de stemte ikke for flere spesielle konklusjoner, som i anslaget av hvor lang tid denne utviklinga ville ta. Dette har blitt erkjent av Engels. Men ikke bare er lengden av utviklinga feilaktig anslått, heller ikke formene og de strukturene som det moderne samfunnet utviklet var blitt forutsett i manifestet.
Den konsentrasjonen av all eiendom i hendene på et stadig mindre og mektigere borgerskap og den stadig mer intense klassekampen som var forutsett i manifestet hadde ikke foregått. Tvert i mot hadde antallet kapitalister økt. Middelklassens karakter ble forandret, men den forsvant ikke.
Statistikk over industrigreiner og virksomheter viser at det eksisterer en enormt stor og variert industristruktur og en mengde ulike industrielle bedrifter av alle typer og størrelser. Ingen type bedrifter ser ut til å forsvinne.
I alle utviklede land forsvinner de politiske privilegiene til det kapitalistiske borgerskapet og erstattes av demokratiske institusjoner. Under innflytelse fra disse institusjonene og på grunn av arbeiderbevegelsens økende styrke og vitalitet har det kommet en sosial reaksjon mot kapitalens utbyttingstendenser. Arbeidervernlovgivning og demokratisering av kommuner og utvidelse av deres virkefelt, fjernelse av restriksjoner for fagbevegelsens aktivitet, konsultasjoner med arbeiderbevegelsen i alle offentlige arbeider, alt dette er tegn på denne utviklinga.
Etter hvert som de politiske institusjonene til de moderne nasjonen blir stadig mer demokratisert vil muligheten for den store politiske katastrofen bli mindre. Kan proletariatet bare komme til makten ved at det inntreffer en politisk katastrofe? Og betyr dette at proletariatet skal bruke statens makt mot hele resten av samfunnet?
Bernstein refererte til tekster av Marx og Engels der de hadde skrevet at væpnet revolusjon ikke lenger var mulig, men at lovlige metoder ville være bedre å bruke for sosialdemokratiet enn ulovlige konspirasjoner.
Bernstein skrev at sosialdemokratiets oppgave var ikke å spekulere om kapitalismens sammenbrudd, men å organisere arbeiderne politisk, trene dem til demokrati og kjempe for alle reformer i stat og samfunn som var egnet til å bedre arbeidernes kår og til å gjøre staten mer demokratisk.
Ingen har tvilt på at det er nødvendig for arbeiderklassen å kjempe for demokrati. Uenigheten er om sammenbruddsteorien (Vil kapitalismen bryte sammen av seg selv?) og om, gitt den økonomiske utviklinga i Tyskland og modenheten til arbeiderklassen, Sosialdemokratiet ville tjene på at sammenbrudd. Bernstein skrev at etter hans oppfatning ville det tjene sosialdemokratiet bedre å satse på jevn framgang enn på å satse alt på katastrofeteorien til Marx. Og for å være sikker på å ha styrke til å få den nødvendige framgangen var det av avgjørende viktighet å arbeide for å utvide demokratiet. Man kunne se at i dag ble mer demokratiske metoder, forhandlinger og avstemminger og human behandling av uenigheter og av mennesker, stadig mer vanlig, og klassekampen ble mer moderat. Bernstein trodde på fortsatt fredelig framgang, og at det var helt nødvendig å satse på dette, og ikke på marxistisk katastrofeteori.
Bernstein begynte dette kapitlet med et sitat fra Anti-Dühring av Engels:
Med disse oppdagelsene ble sosialismen en vitenskap. Den neste tingen var å utarbeide alle dens detaljer og relasjoner.I dag aksepterer det tyske sosialdemokratiet som det teoretiske grunnlaget for sin aktivitet den sosiale doktrinen som Marx og Engels utarbeidet og kalte for vitenskapelig sosialisme, skrev Bernstein. Selv om det sosialdemokratiske partiet som et kjempende parti representerer bestemte interesser og søker å oppnå bestemte mål som det har satt seg, så fastsetter det, i den endelige analysen, disse målene i samsvar med kunnskap som kan bevises, altså kunnskap som referer til og står i samsvar med empirisk erfaring og logikk. Det som ikke slik kan bevises er ikke vitenskap, men hviler på subjektive impulser og rene ønsker og meninger.
I enhver vitenskap kan vi skille mellom ren teori og anvendt teori. Den første består av kognitive prinsipp som er utledet fra den totale summen av relevante data og som derfor er betraktet som universelt gyldig. De er det konstante elementet i teorien. En anvendt vitenskap er basert på at disse prinsippene brukes for å forstå særskilte fenomen eller særskilte tilfeller av praksis. Den kunnskapen som er innvunnet fra denne anvendelsen og satt i setninger gir prinsippene til en anvendt vitenskap. Disse utgjør de variable elementene i systemet.
Men selv prinsippene til den rene vitenskapen gjennomgår forandringer. Disse forekommer for det meste som begrensninger. Etter hvert som man får mer kunnskap vil setninger som tidligere ble sett på som absolutte bli betraktet som betinget og blir satt sammen med nye kognitive prinsipp som både begrenser de gamle setningene og samtidig gir vitenskapen større forklaringskraft. Omvendt har særskilte setninger i anvendt vitenskap varig gyldighet for bestemte tilfeller. Et prinsipp i landbrukskjemi eller elektrisk teknologi er alltid riktig når det først er bevist at det er sant, og forutsetningene som det hviler på er tilfredsstilt. Men det store antallet fakta som er med på å konstituere disse forutsetningene og deres mangfoldige kombinasjonsmuligheter produserer en uendelig variasjon av slike prinsipp og en stadig skiftning av deres betydning i forhold til hverandre. Praksis skaper stadig nytt kunnskapsmateriale og forandrer daglig helhetsbildet, og lar stadig det som en gang var ny viten gå i glemmeboka som foreldet.
En systematisk utvinning av den rene marxistiske sosialismens vitenskapen fra dens anvendte del har ikke blitt foretatt, selv om det ikke mangler på forberedende arbeider. Bernstein skriver videre at det er mye ugjort arbeid i marxismen, selv om de viktigste prinsippene er utlagt generelt nok til å kvalifisere som marxismens rene vitenskap. Marxismen er ikke bare en abstrakt teori om historie, men også en teori om det moderne samfunnet og dets utvikling. Dersom vi foretar raske distinksjoner kan vi klassifisere denne delen av marxistisk teori som anvendt doktrine, men for marxismen er det en absolutt vesentlig anvendelse, og uten den ville marxismen miste nesten all betydning som politisk vitenskap. De generelle setningene i denne teorien om det moderne samfunnet må derfor bli regnet til den rene marxistiske doktrinen. Selv om den nåværende samfunnsorden, med dens legale basis i privat eiendom og fri konkurranse, er et spesielt tilfelle i menneskehetens historie, er det også et generelt og varig faktum for den nåværende kulturepoken. Alt som ikke er betinget av lokale særtrekk i den marxistiske karakteristikk av det borgerlige samfunnet, vil tilhøre den rene vitenskaps domene. Men alt som viser til fakta og hypoteser som er betinget av et spesielt tidspunkt eller et bestemt sted vil tilhøre anvendt vitenskap.
Marxismen krever begrepsmessige studier for å klargjøre og utvikle marxismens ulike begrep. Disse studiene har blitt kalt for skolastiske, men de er nødvendige for å skape klarhet over begrepsbruken og for å rydde opp i dogmatikken og ortodoksien.
Dersom elementene i marxismen blir studert og utlagt og kritisert begrepsmessig får vi et kriterium for å bedømme deres verdi for systemet som helhet. Setningene som hører til den rene vitenskapen er nødvendige for at byggverket skal bestå, mens derimot setningene som hører til den anvendte vitenskapen kan fjernes enkeltvis uten at byggverket skakes.
Men denne oppgaven ligger utenfor dette verket siden det ikke skal være en uttømmende framstilling og kritikk av marxismen. Det holder om vi identifiserer det som er, etter min oppfatning, de viktigste delene av strukturen i den rene marxistiske vitenskapen. Det er den historiske materialismen, den generelle teorien om klassekonflikten og den spesielle teorien om klassekonflikten mellom borgerskap og proletariat, og også teorien om merverdi sammen med teorien om det borgerlige samfunnets produksjonsmåte, og, implisitt i den, teorien om dets utviklingstendenser.
Ingen vil benekte at den viktigste delen av marxismens grunnlag er den spesielle historieteorien som er kjent som den materialistiske historieoppfatning. Prinsipielt står og faller marxismen med den.
Når materialismen brukes på forklaring av historien betyr det å hevde at alle historiske hendelser var nødvendige, det var ikke mulig å handle på en annen måte. Det eneste spørsmålet er hvilke faktorer og krefter var avgjørende, hvilket forhold har de ulike faktorene til hverandre, og hvilken historisk rolle har naturen, økonomien, legale institusjoner og tanker.
Svaret Marx ga på dette spørsmålet var at han identifiserte produktivkreftene og produksjonsforholdene som bestemmende faktorer. Her siterer Bernstein Marx:
Måten det materielle livet produseres på betinger den generelle prosessen til det sosiale, politiske og intellektuelle livet. Det er ikke bevisstheten til menneskene som bestemmer deres eksistens, men deres sosiale eksistens som bestemmer deres bevissthet. På et bestemt stadium i utviklingen kommer samfunnets materielle produksjonskrefter i konflikt med de eksisterende produksjonsforholdene eller - dette uttrykker bare det samme i legale termer - med eiendomsforholdene innenfor det rammeverket som de hittil har eksistert. Fra å være de produktive kreftenes utviklingsformer blir disse forholdene til deres lenker. Da begynner en era med sosiale revolusjoner. Endringer i det økonomiske grunnlaget fører før eller senere til omforming av hele den enorme overbygninga (lovverk og rettssystem og politiske institusjoner som bestemte sosiale bevissthetsformer korresponderer med). ........ Ingen sosial orden blir noen gang ødelagt før alle dens produktivkrefter er blitt fullt ut utviklet, og nye overlegne produksjonsforhold erstatter ikke de gamle før de materielle betingelsene for deres eksistens har modnet innenfor det gamle samfunnets rammer. ....... Den borgerlige produksjonsmåten er den siste antagonistiske formen for sosial produksjonsprosess ..... men de produktive kreftene som utvikles innenfor det borgerlige samfunnet skaper også de materielle forholdene for en løsning av denne antagonismen. Det menneskelige samfunnets forhistorie slutter følgelig med denne sosiale formasjonen.Bernstein skriver at Marx avsluttet dette sitatet med hypoteser som ikke kan bevises. Men de er ikke sentrale, men hører til den anvendte delen av marxismen.
Bernstein skriver at her synes det å være som om menneskenes bevissthet bare er en funksjon av produktivkreftene og menneskene bare er viljeløse levende agenter for historiske krefter. Bevisstheten og viljen til menneskene synes som faktorer som klart er underordnet den materielle bevegelsen.
Bernstein behandler flere tekster av Marx og viser at Marx kan skifte mellom å se den historiske utviklinga som nødvendig og forutbestemt og andre ganger som bestående av tendenser. Bernstein skriver at Marx og Engels forandret synspunkt da de ble eldre, og kom til å legge ikke bare større vekt på ideologiske faktorer som motiverende for menneskenes handlinger, men spesielt større vekt på de ideologiske sfærenes selvstendighet.
Bernstein nevner et brev fra Engels til Carl Schmidt fra 1890 der Engels viste at sosiale institusjoner kunne være sosiale krefter med sin egen selvstendige bevegelse isteden for bare produkt av den økonomiske utvikling. Bernstein slutter at den historiske materialismen på ingen måte benekter autonomien til politiske og ideologiske krefter; den benekter bare at autonomien er ubetinget og viser at til slutt utøver utviklinga av det økonomiske grunnlaget for det sosiale livet - produksjonsforholdene og utviklinga av klassene - den største innflytelsen på disse kreftenes bevegelse.
Når andre krefter enn de rent økonomiske har innflytelse på det sosiale livet blir også den historiske nødvendigheten forandret. I det moderne samfunnet må vi skille mellom to hovedstrømninger. På den ene siden er vår forståelse av utviklingslovene, og spesielt til økonomisk utvikling, økende. Denne kunnskapen følges av, delvis som årsak og delvis som virkning, en økende evne til å dirigere økonomisk utvikling. I den grad deres natur blir kjent kan de opphøre å være herre og blir tjener. Samfunnet er friere i forhold til økonomiske krefter, i større grad i stand til å styre dem heller enn å bli styrt, enn noen gang tidligere. Og bare interessekonfliktene hindrer at denne friheten blir tatt i bruk. Her oppnår den allmenne interessen stadig større styrke overfor private interesser, og i den grad dette skjer reduseres de elementære økonomiske kreftene. Individ og hele nasjoner fjerner slik en stadig større del av deres liv fra nødvendighetens innflytelse som tvinger dem uten eller mot deres vilje.
Men siden menneskenes er mer oppmerksomme på økonomiske faktorer kan det lett synes som om disse faktorene spiller en større rolle i dag enn tidligere. Men dette er ikke tilfelle. Denne illusjonen framtrer bare fordi de økonomiske motivene trer åpent fram i dag mens de tidligere var kledd som sosial og politisk dominans [Herrschaftsverhältnisse] og i alle slag ideologi. Moderne samfunn er langt rikere på alle former for ideologier som ikke er styrt av økonomien eller av sin natur virker som en økonomisk kraft. Det økonomiske nivået som er oppnådd i dag lar ideologiske og spesielt etiske faktorer ha et langt større rom til selvstendig aktivitet enn det som tidligere var tilfelle. Følgelig blir årsaksforholdene mellom teknisk-økonomisk utvikling og utvikling av de andre sosiale institusjonene mindre direkte og mer formidlet, og naturnødvendighetene blir mindre tvingende.
Slik er den materialistiske historieoppfatningen som vi har den i dag forskjellig fra dens først presentasjon fra opphavsmennene side. I dens første form, som den opprinnelig ble presentert av Marx, var den et instrument for strålende oppdagelser, men den førte også Marx til alle mulige feilaktige konklusjoner.
Bernstein avslutter dette underkapitlet med å skrive at det marxistiske begrepet om historien ikke er deterministisk. Det gir ikke det økonomiske grunnlaget for det nasjonale livet en ubetinget bestemmende innflytelse på de formene som det livet tar.
Doktrinen om klassekonflikten hviler på grunnlaget til den materialistiske historieoppfatningen: "All tidligere historie var historien om klassekamp, at disse krigførende samfunnsklassene alltid er produkt av produksjonsmetodene og byttemetodene - med et ord, av sin tids økonomiske forhold", siterer Bernstein Engels. I moderne samfunn er dette klassekonflikten mellom de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene og produsentene uten kapital, lønnsarbeiderne. Marx hentet uttrykket "borgerskap" om de første og "proletariat" om de siste fra Frankrike der uttrykkene allerede på den tida Marx utarbeidet sin teori var vanlige blant sosialister. Klassekonflikten mellom borgerskapet og arbeiderne er konflikten mellom den private karakteren av tilegnelsen av overskuddet og produksjonens sosiale karakter.
Det er karakteristisk for den kapitalistiske produksjonen og den sosiale orden som hviler på den at menneskene står overfor hverandre som kjøpere og selgere. Arbeideren selger sin arbeidskraft for et begrenset tidsrom og på bestemte betingelser og for en bestemt pris, lønna. Kapitalisten selger produktet som blir produsert ved hjelp av arbeideren i markedet for en pris som som regel gir et overskudd, en merverdi, ut over det han har lagt ut til lønn og produksjonsmidler og råvarer. Hva er denne merverdien?
I følge Marx er det merverdien fra det arbeidet som arbeideren har utført. Varene er solgt i markedet til en pris som er bestemt av det arbeidet som er nedlagt i dem, målt etter arbeidstida. De verdiene kapitalisten har investert i form av råvarer, hjelpematerialer, husleie, verktøy og annet produksjonsutstyr får han uforandret verdien av tilbake i den vareprisen som han oppnår. Det er annerledes med det levende arbeidet som han har benyttet. Det betaler kapitalisten lønna for, men det produserer en større verdi enn lønna. Lønna er prisen for arbeidskrafta, og denne prisen er bestemt av hva det koster arbeideren å overleve, og denne er historisk bestemt. Forskjellen mellom den verdien som arbeidet produserer og det kapitalisten betaler for arbeidet er merverdien, og denne er kapitalistens fortjeneste. Og denne ønsker han å øke så mye som mulig.
Men konkurransen i markedet øver stadig press på vareprisene, og en økning av salget kan ofte bare bli oppnådd ved at produksjonsutgiftene blir redusert. Disse utgiftene kan bli redusert på tre måter. Ved å senke lønningene, ved å forlenge arbeidstida, eller ved å øke arbeidsproduktiviteten. Siden det er bestemte grenser for de to første måtene er kapitalisten konsentrert om den tredje måten å redusere utgiftene på, økt arbeidsproduktivitet. Bedre organisasjon av arbeidet og bedre teknologi er i de utviklede kapitalistiske landene de viktige måtene å øke lønnsomheten på. Dette fører til at kapitalens organiske sammensetning, som Marx kalte det, blir forandret. Andelen av kapital som investeres i maskineri og råvarer etc. øker og den delen som går med til lønninger blir mindre. Færre arbeidere produserer stadig større mengder varer. Marx kalte forholdet mellom merverdien og den kapitalen som var lagt ut til lønn for merverdiraten, og forholdet mellom merverdien og den totale investerte kapitalen for profittraten. Merverdiraten kan øke og likevel kan profittraten samtidig gå ned.
Den organiske sammensetningen av kapitalen vil variere etter naturen til produksjonsbransjen. I noen typer bedrifter er en svært stor del av kapitalen investert i utstyr, maskiner og råvarer, og der bare en liten del går med til lønn. Og det er andre bransjer der det meste av kapitalutlegget går til lønn. De første har en høgere organisk sammensetning av kapitalen, og den siste en lavere organisk sammensetning av kapitalen. Dersom det proporsjonale forholdet mellom lønn og merverdi var det samme overalt, var profittraten i de siste produksjonsbransjene mange ganger større enn i de første. Men det er ikke tilfelle. I et utviklet kapitalistisk samfunn selges ikke varene ut fra prisen på det arbeidet som skal til for å produsere dem, men ut fra produksjonskostnadene, som er alle utgifter, både lønn og utstyr og råvarer etc., og et tillegg som tilsvarer den gjennomsnittlige fortjenesten i samfunnets produksjon eller den gjennomsnittlige profittraten i den bransjen der kapitalens organiske komposisjon viser et gjennomsnittlig forhold mellom lønnskapital og annen kapital. Vareprisene i ulike bransjer beveger seg derfor ulikt i forhold til varenes verdi.
Den tvingende konkurransen og den økende kapitalrikdommen til samfunnet tenderer mot å produsere en stadig reduksjon av profittraten. Denne tendensen motvirkes av andre forhold, som utsetter men ikke er sterke nok til å hindre reduksjonen. Overproduksjon av kapital går hand i hand med overproduksjon av arbeidere. Det foregår en stadig økende sentralisering i industri, handel og jordbruk, og mindre kapitalister blir ekspropriert av større kapitalister. Periodiske kriser skapt av underkonsumpsjon og anarki i produksjonen forekommer med økende voldsomhet og ødeleggelse og påskyndes av sentralisering og ekspropriasjon ved ruin av utallige små kapitalister, skrev Marx. På den ene siden blir den kollektive - kooperative - formen for arbeidsprosess mer alminnelig i stadig økende skala; på den andre siden reduseres stadig antallet kapitalistiske magnater, som slår under seg og monopoliserer alle de fordelene denne omformingsprosessen gir, massen av elendighet, undertrykkelse, slaveri fornedrelse og utbytting øker; men med dette øker også arbeiderklassens revolt, en klasse som stadig vokser og blir bedre øvd og sammensveiset og organisert av den kapitalistiske produksjonsprosessen. Slik går utviklinga mot et punkt der kapitalens monopol blir en lenke for den produksjonsmåten som har blomstret under den. Til siste blir forholdene uholdbare, og ekspropriatorene blir selv ekspropriert av folkemassen, og kapitalistisk eiendom blir avskaffet.
Dette er i korthet "katastrofeteorien" til Marx, og dette er i følge Marx den historiske tendensen til den kapitalistiske produksjons og tilegnelsesmåten. Den klassen som skal ekspropriere kapitalistene og omforme den kapitalistiske eiendommen til offentlig eiendom er arbeiderklassen. Til dette formålet må den organiseres som et politisk parti. På et gitt øyeblikk overtar arbeiderklassen den politiske makta og omgjør først produksjonsmidlene til statlig eiendom. Ved å gjøre dette avskaffer den seg selv som proletariat, fjerner alle klasseforskjeller og motsetninger, og avskaffer også staten. Kampen for den individuelle eksistensen med sine konflikter og eksesser kommer til sin slutt, og staten har ingenting mer å undertrykke, og den dør ut.
Dette er kort oppsummert de viktigste setningene i den delen av den marxistiske doktrinen som må inkluderes i den rene teorien til den marxistiske sosialismen, skriver Bernstein. Men den ble forandret gjennom årene, og det er overlatt til etterfølgerne til Marx og Engels å opprette enhet i teorien og mellom teori og praksis.
Men dette kan bare gjøres dersom vi gir en full oversikt over motsetninger og mangler i teorien. Med andre ord må videre utvikling av marxistisk doktrine begynne med kritikk av den. I dag er posisjonen at alt kan bevises ut fra Marx og Engels. Dette er noe som det må ryddes opp i.
Det er i denne ånden at kritikken av visse element i den marxistiske doktrinen vil bli foretatt. En fullstendig behandling av temaet vil ikke bli foretatt siden dette arbeidet (boka) må gjøres i løpet av få veker og siden boka er beregnet for arbeidere.
Lenker:
Neste del av teksten om Edvard Bernstein
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: