Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Kants viktigste forsøk på å forsvare revolusjonens politiske ideal kom i hans "Theorie-Praxis" essay, "Über den Geimeinspruch: Das mag in der Theorie richtig sein, taught aber nicht für die Praxis" som ble offentliggjort i Berlinische Monatsschrift i september 1793. Her allierte Kant eksplisitt sin filosofi med de revolusjonære idealene, og hevdet at hans etiske rasjonalisme var et tilstrekkelig fundament for de revolusjonære idealene. Kant hevdet at fornuften ikke bare tillater, men forplikter oss til å forandre samfunnet i overensstemmelse med prinsippene for rettferdigheten.
I andre del av essayet argumenterte Kant for etisk rasjonalisme som revolusjonens filosofi. Å sette søken etter lykke som det viktigste prinsipp kan fremme despotisme, fordi det tillater herskeren å frarøve folk deres rettigheter for å gjøre dem lykkelige. Her tenkte Kant på de absolutistiske herskernes krav om at deres undersåtteres velferd og lykke var det høgeste mål for herskernes styre, det opplyste eneveldet. For å skille sin teori fra den gamle opplyste despotismen, foretok Kant et skjebnetungt skille mellom en "patriotisk" og en "paternalistisk" konstitusjon. Mens den patriotiske konstitusjonen er republikansk og basert på frihetens prinsipp, er den paternalistiske konstitusjonen despotisk og basert på prinsippet om lykke. Med dette skillet blir den filosofiske konflikten mellom etisk rasjonalisme og empirisme dypt radikal.
I "Theorie-Praxis" hadde Kant satt seg fore å vise at fornuften er kilden til politiske forpliktelser, at den gir en ubetinget kommando i det politiske så vel som den moralske sfære. Han måtte på nytt vise at den rene fornuft er praktisk, nå på politikkens område.
Kant ville bevise to punkt:
Kant prøvde å bevise det første punktet ved å rettferdiggjøre noen av de ledende prinsippene til revolusjonen i moralfilosofiens termer. Han holdt fast ved ideen om at den sosiale kontrakten, den rettferdige konstitusjonen, forutsetter tre prinsipp.
Hvert av Kants prinsipp reflekterer noe av den franske konstitusjonen fra 1793. Prinsippet om frihet er som er parafrase over artikkel IV i Menneskerettighetserklæringa etc.
Kant ga ingen detaljert utledning av disse prinsippene i sitt "Theorie-Praxis" essay, trolig fordi han holdt dem for å være innlysende konsekvenser av moralfilosofien hans. Han prøvde å vise at hvert punkt var konformt med et generelt rettferdighetsprinsipp. Om frihet skrev han at man må tilkjenne andre samme retter som man vil gi seg selv.
Er Kants rettferdighetsprinsipp det eneste som er mulig? Det generelle rettferdighetsprinsippet krever at vi behandler like tilfeller likt, etter samme lov. Men hva er like tilfeller - en aristokrat vil kreve å bli behandlet annerledes enn en livegen fordi han vil hevde å være et annet slag menneske enn den livegne.
I åpningsdelen av Grundlegung zur Metaphysik der Sitten hevder Kant at den grunnleggende moralske kvaliteten til en person er den gode viljen, viljen til å handle etter universelle lover. Det som gjør folk moralsk like er viljen alene, slik at de skal behandles likt uansett stand. Så langt den livegne har samme moralske vilje som aristokraten skal de behandles likt.
Aristokraten vil hevde at dette står i motsetning til fornuften. Kants teori er alt for abstrakt, vil han hevde, siden den ikke tar hensyn til arvelige faktorer. Og Kants teori er svært abstrakt, frihetsprinsippet forteller ikke hva som teller som inngrep overfor min frihet.
Kant forsøkte å vise at folk er i stand til å handle etter fornuftens prinsipper, og ikke bare i følge vane, tradisjon og egeninteresse. Først argumenterer han for at folk i virkeligheten er moralske vesen, i stand til å handle prinsipielt. Deretter prøver han å vise at selv som amoralske vesen som bare handler ut fra egeninteresse handler folk av nødvendighet i henhold til moralske prinsipp. Dette er tilstrekkelig for politikkens formål, for staten krever bare at vi handler etter loven, ikke for å opprettholde den eller for dens skyld. Kants doble strategi behandler menneskene som noumenale og fenomenale, som forståelige vesener og som sansevesener. Først skriver Kant at vi handler fritt for moralske prinsipp som noumenale vesener, og videre også at vi handler av nødvendighet i henhold til moralske prinsipp som fenomenale vesener.
Kant førte en debatt mot konservative skeptikere som hevdet at menneskene stort sett handler ut fra vane, tradisjon og egeninteresse, og at fornuftens og moralens prinsipp var av liten betydning.
Selv om Kant forsvarte revolusjonens teori angrep han dens praksis. Han argumenterte i "Theorie-Praxis" essayet for at alle forsøk på å kaste et etablert styresett er galt. Opprør er prinsipielt galt, selv om styret er despotisk. Opprørernes maksimer kan ikke bli en universell lov. Det er lykkens prinsipp som tillater opprør. Den kantske rasjonalismen derimot, støttet opp om revolusjonens mål, men ikke dens midler.
I sin Rechtlehre gikk Kant sterkt ut mot revolusjonen, og forkastet retten til å gjøre opprør. Likevel, skriver Beiser, Kants forkastelse av retten til å gjøre opprør forutsetter antakelser som er fullstendig i strid med Kants filosofi som helhet. Argumentene Kant bruker mot retten til å gjøre opprør krever at Kant også forkaster sin tese om moralsk autonomi, og hans overbevisning om at moralske prinsipp også er gyldige i politikken.
Kant lovpriste praksisen med å gjøre revolusjon, men fordømte det som prinsipp. Hvordan henger det sammen? Kant skilte ofte mellom intensjonen til historiske agenter og de generelle konsekvensene av deres handlinger. Mens handlingene til personer kan være moralsk tvilsomme, kan resultatet av deres handlinger moralsk sett være gode. Kant trodde at forsynet gjennom revolusjonen skapte et godt/bedre samfunn, og han baserte sitt håp om framskritt mer på forsynet enn på individene. Likevel, på grunn av sine prinsipp skulle Kant ha sluttet seg til revolusjonen ikke bare av historiske grunner, men også av moralske grunner. Kants tilslutning til og forpliktelser overfor menneskerettene skulle ha ført til at han støttet revolusjonen som det eneste midlet til å fremme og støtte dem.
I noen Reflexionen skrevet sent på 1780-tallet erkjente Kant folks rett til å gjøre revolusjon dersom den sosiale kontrakten ble brutt og når bestemmelser i konstitusjonen kunne rettferdiggjøre opprøret. Men ti år senere gikk han mot dette. Hvorfor forandret han standpunkt?
Svaret på dette spørsmålet må også forstås ut fra den prøyssiske sammenhengen Kant stod i. På denne tida var den reaksjonære ministeren J. C. Wöllner toneangivende i den prøyssiske regjeringa. 3. juli 1788 hadde Wöllner etterfulgt den liberale Zedlitz som statsminister og kirkeminister. Dette betydde slutten på pressens frihet i Preussen. Wöllner ville redde religionen i Preussen, og han så opplysningstidas ideer som en stor fare. Sensuren skulle bli strengere og utnevnelser til stillinger i kirka skulle sikre at bare ortodokse kandidater ble utnevnt. Bøker som kunne være skadelige for religionens generelle prinsipper, staten, eller moralen og den alminnelige orden skulle ikke gis ut.
Wöllners politikk møtte motstand, men ble likevel gjennomført med støtte fra Friedrich Wilhelm II. 4. februar 1792 kom en Kabinettsordre som krevde streng sensur av bøker som omtalte politikk. Den franske revolusjon skapte stor bekymring.
Tidlig på 1790-tallet ble den prøyssiske debatten om revolusjonen dominert av konservative, andre syn ble sensurert bort. Kritikken gikk blant annet ut på at revolusjonær ideologi var et resultat av overdreven rasjonalisme og forsøk på å bestemme en stats konstitusjon alene ved hjelp av fornuften. I henhold til Burke, Rehberg og Gentz mente de radikale at fornuften ikke bare tillot, men krevde, at de fjernet institusjonene og tradisjonene i Frankrike og erstattet dem med en konstitusjon basert på menneskerettene.
Dette likte ikke Wöllner, ikke bare førte opplysningstida ideer til tvil på religionen og ateisme, men også til anarki og opprør. Dette ga ham enda mer grunn til å skjerpe sensuren. Wöllner prøvde å rettferdiggjøre sin politikk overfor universitetene og kabinettet.
Situasjonen var alvorlig for Kant. Det konservative argumentet rammet også Kants filosofi, den var en del av opplysningstidas rasjonalisme. Det ble sagt at Kants filosofi var politisk farlig. Kant ble overvåket av myndighetene. Han var blitt den mest kjente filosofen i Tyskland. Han hadde betydning. I juni 1792 ble Kants essay "Von dem Kampf des guten Prinzips mit dem Bösen über die Herrschaft des Menschen" forbudt publisert. Kant var under enormt press. Dersom han skulle komme ut til fordel for revolusjonen ville hele hans forfatterskap bli fjernet, og også andre tenkere som stod for opplysningstidas ideer ville bli rammet, og sensuren ville bli ytterligere skjerpet.
Kant måtte finne en måte å uttale seg på som ikke skjerpet sensuren, og som viste at hans etiske rasjonalisme ikke førte til opprør og revolusjon. Han ville fortsatt støtte menneskerettene, men ikke retten til å gjøre revolusjon. Han støttet fortsatt revolusjonens idealer, men ikke dens metoder. Det Kant ønsket å unngå var skjerpet sensur i Preussen. Han så på den trykkefriheten og ytringsfriheten som hadde rådd under Friedrich II som et av de største godene som fantes i Preussen.
Dersom Kant i teorien var en radikaler, så var han likevel i praksis konservativ. Selv om hans moralske og politiske ideal viste framover, så var hans syn på politisk og sosial forandring tilbakoverskuende mot 1770-årene. Selv etter revolusjonen fortsatte Kant å se kanalene for legitim forandring fra den opplyste absolutismens trange perspektiv. Han var med sin sterke pliktmoral motstander av alle former for ulydighet. Bare forandring ovenfra var legitim, i følge Kant. Pressefriheten var undersåttenes eneste vern.
Doktrinen om at opplysning og moralsk utdanning er en forutsetning for konstitusjonell forandring var for radikal for Kant. Offentlig utdanning i prinsippene om frihet, likhet og brorskap skapte press nedenfra for reformer. Og det var å sette vogna foran hesten, sett fra Kants og det opplyste eneveldets synspunkt (Se Zum ewigen Frieden.).
Det som gjør Kants trange prinsipper så problematiske er hans insistering på at moralske prinsipp også er absolutt bindende i politikk. Dersom situasjonen ble at monarken innførte sensur og nektet å høre på klager fra undersåttene, satte Kant sin tiltro til forsynet. Det er historiens plan å innføre et republikansk styresett som garanterte frihet og likhet for alle. Menneskene ville innse at et styresett som ga alle frihet også var best for alle og enhver, på grunn av egeninteressen. Et harmonisk hele ville da oppstå.
Kants appell til forsynet blir mer forståelig når vi innser at han ikke hadde, og ikke kunne ha, noe begrep om organisert politisk virksomhet. Fagforeninger, pressgrupper og politiske parti eksisterte ikke, og hadde aldri eksistert, på Kants tid.
Kant forrådte den radikale ånden i sin filosofi mest grundig i Dialektikken i sin andre Kritik. Der førte Kant inn ideene om Gud, Forsynet og udødeligheten som konstituerende prinsipp, i motsetning til i Dialektikken i den første Kritik. Vi gjør rett i å tro på den objektive virkeligheten til disse størrelsene som nødvendige betingelser for å virkeliggjøre det høgste gode. Siden vi dødelige skapninger ikke kan oppfylle vår plikt til det høgste gode her i livet er vi forpliktet til å tro på eksistensen til Gud, Forsynet og udødeligheten, for disse setter oss i stand til å nå det høgste gode etter døden. Siden menneskene ikke kan skape det høgste gode her i verden, bør de tro på Gud som skaper og gjennomfører av dette. Dette er ikke mål for handlinger, men trosforestillinger, noe også Kant klart uttrykte.
Den dypeste grunnen til at Kant forrådte sine radikale prinsipp ligger i hans forhold til det prøyssiske monarkiet. Kant betraktet seg som en lydig tjener siden han var statsansatt som ansatt ved universitetet i Königsberg. Alle statsansatte måtte sverge sin troskap til staten. Dessuten beundret Kant Friedrich II, filosofkongen. Han garanterte pressefrihet og religionsfrihet og hadde planer om å innføre en konstitusjon. Kant hadde tillit til at Friedrich II ville føre Preussen fram mot økt frihet.
Det reaksjonære regimet til Friedrich Wilhelm II, som fulgte etter Friedrich II, innførte sensur og søkte ikke å føre Preussen fram mot større frihet. I denne situasjonen mistet Kants tro på at monarkiet ledet Preussen framover mot større frihet og mot virkeliggjøring av menneskerettene sin mening.
Alle essayene av Kant som jeg her i denne avdelinga refererer er hentet fra boka "Perpetual Peace and Other Essays", med Ted Humphrey som oversetter og Immanuel Kant som forfatter.
I november 1784 offentliggjorde Kant et essay i Berlinische Monatsschrift som på engelsk har fått tittelen "Idea for a Universal History with a Cosmopolitan Intent".
Dette essayet viser Kants optimisme og framskrittstro.
Kant setter fram ni teser som han forklarer nærmere:
(Hvordan går dette overens med Kants autonomibegrep og moralfilosofi?)
Disse ni tesene trenger ingen kommentar. De viser at Kant trodde på framskrittet, og selv om han ikke var fornøyd med tingenes tilstand mente han at verden gikk rett vei.
I desember 1784 offentliggjorde Kant sitt kjente essay der han skriver: "Opplysning er menneskets unnslippelse fra sin selvpåførte umyndighet. Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av sin forståelse uten andres ledelse. Denne umyndigheten er selvpåført når den ikke skyldes mangel på forståelse, men mangel på besluttsomhet og mot til å bruke den på egen hand. "Ha mot til å bruke forstanda di!" er opplysningstidas slagord.
En grunn til at folk er i umyndighet er den ovenfornevnte mangel på besluttsomhet. Andre grunner er at folk mottar en stadig strøm av ordrer. Dette diskuterer Kant. Mange ordrer må man lystre, plikter i et arbeidsforhold, å betale skatter etc. Likevel, når man også betrakter seg som samfunnsmedlem kan man kritisere den institusjonen der man arbeider, selv om man samtidig lystrer og utfører de plikter man har der. Kant gir flere eksempler på dette. Et eksempel er dette: "En borger kan ikke nekte å betale skatter som er pålagt ham, ja frekk kritikk av skatten når den skal betales kan bli straffet. Men den samme personen handler ikke i strid med sin borgerplikt når han offentlig uttrykker sine tanker om det upassende eller urettferdige i disse skattene." Som samfunnsborger har man rett til offentlig å debattere de forholdene man er underlagt, selv om man er nødt til å følge lovene og gjøre sine plikter.
At denne utstrakte ytringsfriheten eksisterte i Preussen på Kants tid takket Kant Friedrich II for: "Men bare en hersker som selv er opplyst og ikke er skyggeredd, og som også har en veldisiplinert og tallrik hær som kan garantere offentlig fred, kan si det ingen republikk tør: nemlig: "Argumenter så mye du vil og om hva du vil, men adlyd!""
Teori og praksis essayet ble, i likhet med de tidligere siterte essayene, først offentliggjort i Berlinische Monatsschrift. Man kan si at det viser at Kant ikke er helt entydig i spørsmålet om hvem som besitter suvereniteten i samfunnet. Det er mulig å finne tre ulike standpunkter i dette spørsmålet i Teori og praksis essayet.
Jeg gir tre sitater:
"Slik må maktesløsheten til slutt ordne det som den gode vilje burde ha ordnet, men ikke har greidd. Hver nasjon må bli ordnet slik internt at ikke nasjonens leder - som krigen ikke har noen pris for (siden han lar folket betale utgiftene) - men heller folket, som betaler krigens utgifter, har den avgjørende stemme når det skal avgjøres om krig og fred."
Beiser skriver at Kant var begeistret for den franske revolusjonen, selv om han var motstander av opprør. Begeistringen skyldtes trolig at han ikke så revolusjonen som individers verk, men som en del av historiens gang, som forsynets verk, et framskritt mot større frihet.
I 1795 publiserte Kant dette kjente essayet. Her følger et referat av det:
Første seksjon
Som inneholder de foreløpige artiklene for
Evig Fred mellom Nasjonene.
Dersom det er tilfelle, vil fredsavtalen bare være en våpenhvileavtale. En fredsavtale fjerner alle stridsspørsmål som kan gi grunn til krig.
En nasjon er ingen eiendom. Den er et samfunn av mennesker som bare nasjonen selv kan bestemme og disponere over. I likhet med et tre har hver nasjon sin rot, og å inkorporere en nasjon i en annen nasjon fornekter dens eksistens som moralsk person og gjør den til en ting som ikke har noen rettigheter.
Å leie ut tropper fra en nasjon til en annen for bruk mot en fiende som ikke er felles for begge nasjonene kommer også inn under dette prinsippet, for ved denne praksisen er undersåttene brukt og ødelagt utelukkende som objekt som fritt kan manipuleres.
De truer konstant andre nasjoner med krig gjennom å vise at de er klare for krig, og det fører til kapprustning, og denne kjenner ingen grenser. Å opprettholde fred på denne måten blir derfor dyrere enn en kortvarig krig, og derfor blir krig valgt som måten å komme ut av denne situasjonen på. Videre, å betale menn for å drepe synes å være å bruke dem som maskiner og redskaper, og det er feil etter menneskehetens retter. Frivillig periodisk trening av soldater for at de skal kunne beskytte sitt hjemland mot aggresjon er en helt annen sak. Det samme kan sies om opphoping av rikdommer (for av de tre sortene makt, hærens makt, alliansens makt og pengenes makt, er den tredje det mest pålitelige krigsinstrumentet). Opphoping av rikdommer kan sees på som krigsforberedelser.
Å søke etter innenlands eller utenlands hjelp for den nasjonale økonomien til formål som å forbedre veiene, ny bebyggelse, oppbygging av matlagre for år med dårlige avlinger etc. er hevet over mistanke. Men som instrument i strid mellom nasjoner er kredittsystemet - den smarte oppfinnelsen til et handelsfolk (England) i løpet av dette århundret - med endeløst voksende gjeld som forblir sikker mot øyeblikkelige krav (siden krav om betaling ikke er gjort av alle kreditorene samtidig) et farlig finansielt våpen. Det er en krigskiste som overgår skattene til alle andre nasjoner til sammen, og den kan bli uttømt bare ved at skatteinngangen bryter sammen. Denne gjør det så lett å føre krig, og makthaverne er så lystne på krig, at dette er en stor hindring for evig fred. Derfor må forbud mot utenlandsgjeld bli en foreløpig artikkel for evig fred, for eventuell enda uunngåelig nasjonal bankerott kan ramme mange uskyldige nasjoner. Andre nasjoner gjør rett i å alliere seg mot slike nasjoner.
Dette er æreløse tiltak. Man må bevare en viss tillit til fiendens tenkemåte selv midt i krigen, for ellers kan man ikke komme fram til en fredsavtale, og krigen vil bli en utryddelseskrig. Krigen er en trist nødvendighet i naturtilstanden (der det ikke er noen domstol som med lovens makt kan dømme), der maktens rett hersker. Fra dette følger det at en utryddelseskrig der begge parter ødelegger den andre, bare kan føre til evig fred på hele menneskehetens gravplass. En slik krig må bli absolutt forbudt.
* * * * * * * * * * * * *
Selv om lovene som er satte fram ovenfor er forebyggende lover, er noen av dem av et slag som krever øyeblikkelig gjennomføring (nummer 1, 5 og 6). Andre (nummer 2, 3 og 4) avhenger av omstendighetene. Gjenopprettelsen av noen nasjoners frihet i henhold til nummer 2 kan ikke utsettes for lenge.
Andre Seksjon
Som inneholder de definitive artiklene
for Evig Fred mellom Nasjonene
Naturtilstanden er en krigstilstand. Fredstilstanden må derfor etableres, for opphør av fiendtlighetene skaper ikke fredens sikkerhet.
Første definitive artikkel om Evig Fred
Den sivile konstitusjonen til hver nasjon må bli republikansk
Den republikanske konstitusjonen er, for det første, i overensstemmelse med prinsippene om samfunnsmedlemmenes frihet. For det andre er den i henhold til prinsippet om en enkelt lovgivende myndighet i nasjonen, og for det tredje er den i overensstemmelse med prinsippet om statsborgernes likhet. Så langt det gjelder rettigheter er republikanismen det opprinnelige grunnlaget for alle former for sivile konstitusjoner. Men er den det eneste grunnlaget for evig fred?
Den republikanske konstitusjonsform fører til evig fred siden innbyggernes aksept er nødvendig for krig, og siden de må vurdere alle ødeleggelsene som vil følge med et så risikofylt tiltak. Under et ikke republikansk styre der innbyggernes bare er undersåtter er det den enkleste sak å gå til krig. Her er styreren en hersker som kan gå til krig for den minste bagatell, som om krigen var en lek eller et spill for ham.
* * * * * * * * * * * * * * *
Man må ikke blande den republikanske konstitusjon sammen med en demokratisk. En nasjons form kan bli analysert enten ut fra hvilke personer som besitter den høgste politiske autoritet eller ut fra hvordan folket er styrt av sin hersker. Det første er kalt suverenitet, der det er tre mulige former, hvor enten en person, eller flere sammen, eller alle som utgjør statsborgersamfunnet, besitter suvereniteten (Autokrati, aristokrati og demokrati - makten til monarken, makten til adelen eller makten til folket). Regjeringsformen er enten despotisk eller republikansk. Republikanismen er det politiske prinsipp der den utøvende makt er skilt fra den lovgivende makt. I et despoti utsteder herskerne både selv lovene og hersker og styrer selv. Av de tre regjeringsformene er demokrati nødvendigvis et despoti siden alle innbyggerne deltar i den utøvende makt, og en minoritet har ingen beskyttelse.
Enhver regjeringsform som ikke er representativ er uten form, fordi samme person kan ikke samtidig være både lovgiver og utøvende myndighet. Og selv om de andre to regjeringsformene er defekte i den grad de gir rom til et demokratisk styre, er det likevel mulig at de antar en form som er i henhold til ånden i et representativt system. Friedrich II sa at han bare var nasjonenes fremste tjener. Det demokratiske systemet gjør dette umulig siden der ønsker alle å styre. Man kan derfor si at når færre styrer vil styresettet likne mest på det representative og samtidig mest nærme seg det republikanske styresettet. Og slik kan konstitusjonen gjennom gradvis reform håpe på å bli republikansk. Derfor er det størst sjanse til å nå fram til et republikansk styresett gjennom et monarki, og minst gjennom et demokrati. Styret må være representativt for å gi folket dets rettigheter, og det er bare mulig med et republikansk styresett, uten hvilket styret er despotisk og brutalt.
Andre definitive artikkel for en Evig Fred
Nasjonenes rett skal bli basert på en føderasjon av frie stater.
For sin egen sikkerhets skyld skulle hver nasjon kreve av de andre at de inngår en kontrakt som likner samfunnskontrakten og som garanterer hver enkelts rett. Dette ville bli en føderasjon av nasjoner, men det må ikke bli en nasjon som består av nasjoner. Hver nasjon må kunne beholde sin egenart.
På samme måte som vi ser ned på den lovløse og barbariske frihet til de ville folkeslagene, bør vi forlate den lovløse friheten som hersker nasjonene mellom.
Selv om folkene sverger til retten hersker den ikke i forholdet mellom nasjonene. Fornuften fordømmer krig som middel for å bestemme om rett og galt mellom nasjonene. Men uten en kontrakt mellom nasjonene kan ikke fred garanteres. En fredsliga må stiftes. Den skal prøve å stoppe krig i all evighet. Og dette er dens eneste oppgave. Den skal ikke utøve makt over nasjonene, men beskytte deres rettigheter. Dette er en føderasjon som alle nasjoner skulle være medlem av, og som skal føre fram til evig fred.
Tredje definitive artikkel for en Evig Fred
Kosmopolitisk rett skal være begrenset
til universell gjestfrihet
Denne artikkelen omhandler rett til å bli behandlet gjestfritt når man kommer til et annet land. Så lenge man oppfører seg fredelig skal man ikke behandles fiendtlig. Man kan be om retten til å være permanent på besøk. Sammenlign dette med den oppførsel både kristne og hedenske folkeslag viser. På Barbarkysten lever kystfolk som er sjørøvere og som plyndrer alle skip, og de siviliserte nasjoner erobrer fremmede land og oppfører seg fryktelig i dem.
China og Japan som har hatt erfaring med slike gjester har derfor klokelig begrenset kontakten med dem.
Til dette essayet hører også to supplement og et langt appendix. Første supplement bærer tittelen "Om garantien av en evig fred."
- - - - - - - - - - - - - - -
Dette essayet ble skrevet i et militaristisk Preussen som nettopp var i ferd med å inkorporere deler av Polen. Det var derfor både et modig og svært kontroversielt skrift.
I denne delen av kapitlet følger jeg Bernard Yacks bok "The Longing for a Total Revolution." Den delen av Kants filosofi som fikk de største politiske virkningene var ikke hans tanker om politikk, men moralfilosofien. Bernard Yack legger stor vekt på at Kant ble sterkt påvirket av Rousseau. I følge Rousseau ble menneskene forsimplet av det eksisterende europeiske samfunnet. Tilbake i det antikke Hellas hadde folk hatt en langt mer opphøyet livsholdning og levd skjønnere og edlere og mer fullstendige liv. Derfor var denne forsimpling av menneskene ingen nødvendighet, men et resultat av at mennesker ble sosialisert til degenererte samfunn.
Denne forståelsen tok Kant inn i filosofien sin. Kant omformulerte Rousseaus dikotomi natur/menneskelighet til en dikotomi mellom naturlig nødvendighet og menneskelig frihet. Begge skiller menneskets menneskelighet fra dets natur og definerer menneskelighet i termer for menneskelig frihet. Og for Kants var friheten autonomi. Man er sin egen lovgiver, styrt av fornuften, og gir seg selv lover som man kan forsvare for all verden og som man mener bør være allmenne lover. Man er ikke lenger en skapning styrt av andre, eller av naturens begjær og lyster. Gjennom å streve for å oppnå autonomi stiger mennesket opp over naturens orden av årsak-virknings forhold. Kants filosofi sikret menneskets frihet og verdighet.
Men det er en pris å betale for friheten. Friheten isolerer så vel som frigjør. Dersom det eneste som kan kalles for godt er den gode viljen, er det ingenting absolutt godt i den ytre verden. Prisen for Kants forsvar av menneskets frihet og verdighet synes å være å begrense menneskets menneskelighet til et ideelt "formålenes kongedømme", og en følgende devaluering av den ytre verden.
(Dette likner svært mye på et utbredt kristent bilde av livet: kroppen og verden er syndig, men det gjelder å holde sjelen ren og ubesmittet. Kant trengte ikke å gå til Rousseau for å finne dette bildet. Derimot fant han hos Rousseau sammen med dette bildet en historisme som fortalte at dette ikke var et evig forhold. Historismen var en utbredt tilnærmingsmåte i Tyskland på Kants tid, der man så at alle forhold var historisk betinget, også menneskene og deres atferd og opplevelser og erfaringer. Og dette kunne han ikke finne i Kristendommen. Se Martin Luther om Det Indre og Det Ytre Mennesket i "Et kristenmenneskes frihet".)
Der den kristne forestillinga finnes om splittelsen av mennesket i en syndig natur som lever i en syndig verden, men med ei sjel som kan frelses, er dette i følge forestillinga gudegitt og må bare akseptere. Dette er ikke tilfelle i den nye forestillinga som utvikles på 1700-tallet. Man lever endelig i en verden som er i utvikling og som kan forandres.
Etter Kants filosofi blir mennesket fremmedgjort fra verden ved å bli fornuftsstyrt og autonomt. Frigjøring fra konvensjonelle autoriteter og naturlige begrensninger som Kants filosofi tilbyr gjør mennesket til en fremmed i verden. Dette er utålelig og er en tilstand som må overvinnes - menneskets menneskelighet må virkeliggjøres i den ytre verden, og de naturlige og sosiale fenomen må reddes fra devaluering. Dette ble kravet til mange av tenkerne som fulgte etter Kant, som Hegel, Fichte og Schiller. Kants filosofi ble slik utgangspunkt for mange andre filosofers tenkning. De tok utgangspunkt de problemstillingene som Kant hadde utviklet, men var slett ikke enige med Kant i de svarene som Kant hadde gitt. (Jeg vil etter hvert komme med kapitler om flere av disse tenkerne, og også mer om Kant.)
Alle disse filosofene delte overbevisninga om at man gjør rett i å forkaste alle politiske institusjoner som ikke bidrar til å virkeliggjøre menneskets autonomi. Venstrekantianerne, som Bernard Yack kaller de filosofene som ville demokratisere verden, krevde at vi legger de kreftene som styrer vår samhandling med andre mennesker og naturen under vår fornuft og vilje. De krevde at menneskene skulle virkeliggjøre sin autonomi. Kants begrepsmessige nyvinninger gjorde det mulig å tenke og å uttrykke nye tanker. De skapte en ny slags lengsel etter virkeliggjøring av frihet og menneskelighet i verden, som raskt ble en lengsel etter et fullt ut menneskelig samfunn. Individene kan ikke virkeliggjøre sin menneskelighet uten at den sosiale interaksjons ånd selv blir humanisert.
Jeg avslutter dette kapitlet med et lengre sitat fra Yacks bok om en virkning av Kants filosofi:
". .., intense lengsler og håp om sosial omforming vekkes like mye på grunn av nye definisjoner av hindringene til tilfredsstillelse som på grunn av oppdagelser av nye måter rundt tidligere definerte hindringer. En ny definisjon av hindringen for at en verden uten kilder til utilfredshet kan virkeliggjøres, kan i seg selv skape intens spenning rundt muligheten til verdensomforming ganske enkelt ved å tilby en eneste forklaring på øyensynlige forskjellige kilder til misnøye. Ved å gjøre det etablerer den for oss et enkelt mål, en hindring som må fjernes, framfor å ha en mengde, ofte konfliktfylte, mål. Og ved å fokusere vår aktivitet om et enkelt mål gir det næring til håp om at vi kan avdekke og fjerne vår misnøyes røtter, framfor i det uendelige å hogge løs på deres manifestasjoner."
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: