Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Dette arbeidet, med sine mangfoldige kapitler, handler om Tyskland og utviklinga av de tyske samfunn i perioden 1500-1800. Vi skal her se hva en av de fremste tyske tenkerne, prøysseren Immanuel Kant (1724-1804), tenkte om denne utviklinga og de mulighetene som den ga. Vi skal også se på moderne vurderinger av de politiske konsekvensene av Kants filosofi. Kant levde hele sitt liv i Königsberg i Øst-Preussen. Kant er fortsatt et av fyrtårnene her i verden. Han var sønn av en salmaker.
Vi begynner med å følge den oversikten som Frederick Beiser gir over utviklinga av Kants politiske tenkning. Beiser begynner boka si med å si at den alminnelige oppfatning om at tyske filosofi er spesielt upolitisk er feil. Et eksempel er Kants filosofi. Kant var svært opptatt av politikk. Den interessen var en grunnleggende interesse hos Kant. Kants politiske oppfatninger er ikke et resultat av hans moralfilosofiske eller hans erkjennelsesteoretiske betraktninger, som ofte antatt. Forholdet er heller det motsatte.
Vanligvis ser man Kants kritiske filosofi som å ha to formål: forsvare naturvitenskapene mot Hume skeptisisme og å redde den moralske friheten fra naturvitenskapenes determinisme. Politisk tenkning og politiske interesser var ikke til stede i dette store byggverket. Likevel innrømmer man at Kant hadde en politisk filosofi, men den var et produkt, eller biprodukt, av hans moralfilosofiske og erkjennelsesteoretiske tenkning.
Denne vanlige oppfatninga lykkes ikke i å ta fatt i betydningen Kants politiske interesse har for hans intellektuelle utvikling. Kants modne filosofi ble i sin avgjørende utvikling høsten 1765 utformet primært for politiske formål. Den mest avgjørende oppdagelsen i Kants intellektuelle karriere var av det politiskes avgjørende viktighet.
Alle Kants tidlige skrifter fra 1746 til 1764 var dominert av en eneste ambisjon: å skape et grunnlag for metafysikken. "Det har vært min skjebne å være forelsket i metafysikken," skrev Kant angrende i 1766, "selv om jeg ikke kan skryte av å ha mottatt noen gunstbevisning fra henne". Bakgrunnen til dette kjærlighetsforholdet var Kants tro på at bare metafysikken kunne skaffe til veie et rasjonelt grunnlag for moral og religion. Dette krevde intet mindre enn at Gud, Forsynet og Udødelighet måtte bevises. Dersom dette ikke var mulig så Kant alternativet å være skeptisisme (benektelse av troen gjennom fornuften) eller dogmatisme (bekreftelse av troen gjennom autoritet).
I løpet av denne perioden forandret Kants syn på metafysikkens rette metoden seg radikalt. Kant forandret seg fra å være rasjonalist til å bli empirist. Sist i 1740-årene og i 1750-årene utviklet han en rasjonalistisk empirisme og anbefalte at metafysikken tok opp matematiske metoder. Slik forsvarer Novus dilucidatio fra 1755 noen av de grunnleggende prinsippene i Leibniz-Wolffs rasjonalisme. Og alle Kants skrifter fra denne perioden begynner med generelle aksiomer og definisjoner og utleder mer spesifikke teoremer. Tidlig på 1760-tallet begynte Kant å fornekte denne rasjonalismen. I Einzig mögliche Beweisgrund des Daseins Gottes fra 1762 angriper han de tradisjonelle gudsbevisene. Og i Versuch, den Begriff der negativen Grössen in die Weltweisheit einzuführen fra 1763 kritiserer han noen av de grunnleggende doktrinene til Leibniz-Wolffs rasjonalisme. Den nye empirismen til Kant kuliminerer med Prize Essay fra 1764. Der skiller han skarpt mellom metafysikkens metode og matematikkens metode. Den rette metoden for metafysikken bør være den samme som naturvitenskapene bruker. Heller enn å tenke syntetisk fra det universelle til det partikulære, som i matematikken, bør metafysikeren tenke analytisk og gå fra det partikulære til det universelle. Til tross for en slik radikal omvending med hensyn til vurderingen av den rette metode, fortsatte Kant å tro på metafysikkens verdi og viktighet.
Høsten 1765 skjedde en revolusjon i Kants tenkning. Han fornektet plutselig hele sin tidligere karrieres filosofiske prosjekt. Han kom til å mene at metafysikken var illusorisk. I Träume eines Geistsehers viste Kant at han var blitt fullstendig skeptisk overfor metafysikken. Han sammenliknet den med drømmene til entusiasten eller åndeseerne. Både metafysikeren og den som ser ånder lever i en privat fantasiverden og jager etter illusoriske abstraksjoner. Kant hadde ikke lenger håp om at metafysikeren ved å følge den rette metoden kunne komme fram til bevisbar kunnskap. Han forkastet den induktive metoden fra Prize Essay så vel som den deduktive metoden fra sine tidligere verker. Dersom forsøket på å gå fra universelle premisser til spesifikke konklusjoner bare lykkes ved å smugle empiriske data inn i premissene vil forsøkene på å gå fra spesifikke fakta til generelle prinsipp aldri forklare hvorfor disse fakta i utgangspunktet eksisterte. Det viktigste våpenet i Kants nye skeptisisme er et empirisk kunnskaps kriterium som forbyr all spekulasjon ut over sanseerfaringens grenser. Målet for hans skeptisisme er å framstille hvor forgjeves spekulasjonen er, slik at vi kan rette våre forsøk mot det som er nyttig for menneskelig liv.
Hva hadde hendt? Hvorfor fornektet Kant metafysikken etter å ha viet seg til den i nesten tjue år? Empirismen alene kan ikke forklare Kants skepsis overfor metafysikken, siden Kant så seint som i 1764 hadde ment at empirismen burde være fundament for metafysikken. Svaret er at Kant hadde blitt opptatt av Rousseau fra 1762 av, og intenst opptatt av Rousseau fra høsten 1765. Kants refleksjoner over Rousseau er nedtegnet i margen på Kants personlige kopi av Rousseaus verk: Beobachtung über das Gefühl des Schönen und Erhaben. Rousseau overbeviste Kant om at metafysikk er en av de vitenskapene som heller underminerer moralen enn å støtte den. I følge Kants notater er problemet med spekulativ metafysikk ikke at den er usann, men at den er unyttig. Vi trenger den ikke som fundament for moralen, siden moralen er basert på det gode hjerte og den gode vilje, og slett ikke på subtile gudsbevis og bevis for Forsynet og udødeligheten. I stedet for å basere moralen på metafysikken bør metafysikken baseres på moralen. Kant begynte å arbeide med spørsmålet om hva som burde være metafysikkens oppgave. Den burde forhindre forstanden fra å overskride erfaringen, slik at forstanden begrenser seg til undersøkelser som er nyttige.
Det politiske formålet for Kants nye oppfattelse av filosofien blir klart når vi spør om hvilke undersøkelser som er nyttige for mennesker? Ved å legge vekt på at forstanden skulle underordne seg praktiske formål hadde Kant i tankene et spesielt formål: ikke lykken, men friheten til menneskene. Det fundamentale målet til filosofien skulle være å forsvare menneskenes uavhendelige rettigheter. Kant skrev:
"Jeg er etter legning en sannhetssøker. Jeg kjenner en oppslukende tørst etter kunnskap og et rastløs begjær etter å gå fram i kunnskap, så vel som tilfredsstillelse ved hvert steg jeg tar på den veien. Det var en gang da jeg trodde at dette alene kunne være menneskenes ære, og jeg foraktet den jevne mann som ikke har kunnskap. Rousseau satte meg på rett vei. Den tilsynelatende overlegenheten visnet bort og jeg lærte å respektere menneskene. Jeg skulle se på meg selv som langt mer unyttig enn den jevne arbeider om jeg ikke trodde at en betraktning alene gir verdi til alle andre, nemlig å etablere menneskets rettigheter."
Det er ikke tvil om at Kant forstod menneskerettighetene både i politisk og moralsk forstand. Hans Reflexionen fra 1760-årene gjør det klart at menneskerettene bare kan virkeliggjøres under bestemte sosiale og politiske forhold. Disse rettene kan bare blomstre i et "societas aequalis", der alle har rett til å søke sin lykke så lenge de ikke begrenser den samme rett for andre mennesker. Den form for styresett som best fremmer menneskerettene, mente Kant, er republikansk.
Stimulert av Rousseau begynte Kant å gjennomtenke på nytt sin moralfilosofi. Rousseaus ide om la volonté général, der menneskene bare er forpliktet til å lystre de lovene som de selv lager, var spesielt viktig for Kant. Kants nye etikk gjorde autonomi til et kjernepunkt. Dydens første prinsipp er frihet, skrev Kant. Kilden til all moralsk verdi ligger i den gode viljen, ikke i handlingenes konsekvenser.
Det er viktig å innse at Kants nye begrep om autonomi var formulert primært i en politisk heller enn en metafysisk sammenheng. Det som plaget Kant var ikke determinisme, men undertrykkelse. Tyranni og urettferdighet er trusler mot frihet, ikke naturens lovmessighet/regelmessighet. Som for å kaste de metafysiske prinsippene bort konstaterte Kant at en persons underkuelse av en annen person er det største onde, mye mer uutholdelig enn nødvendighetens åk.
"Det er ingenting mer utålelig enn at en persons handlinger skal være underlagt en annens vilje. Konsekvensen er at den mest naturlige aversjon er mot underdanighet."
Kants merknader til Beobachtungen er besatt av de skjebnetunge virkningene av ulikhet, korrupsjon og urettferdighet. Den eneste løsninga på disse ondene, var Kant overbevist om, er Rousseaus utdanning og opprettelsen av et rettferdig og fritt samfunn.
Det nye ved Kants etikk blir klart i den større historiske sammenheng. Selv om Kant ikke var helt klar over det så markerte hans rousseauske ideer et dypt brudd med den rådende naturlov tradisjonen til Pufendorf og den wolffske skolen. Den tradisjonen plasserer moralens kilde ikke i menneskets vilje, men i forsynets orden. Naturens lov er tingenes rette mål, den orden eller det formål som Gud satte for alle ting. For å kjenne våre moralske forpliktelser må vi kjenne menneskets plass i den guddommelige verdensordningen. Selv om Pufendorf og Wolff mente at den naturlige loven kan rettferdiggjøres gjennom fornuften sluttet de aldri å se Gud som den som skapte verdensordningen og holdt den ved like. Sammenliknet med denne etikken var Kants etikk revolusjonær. Moralens opphav er vår egen fornuft, ikke forsynets orden utenfor oss. Her ligger den virkelig store dybde og virkning av Kants Copernikanske revolusjon. Dette tok plass både i epistemologien og etikken. Slik naturens verden avhenger av forstandens lover avhenger moralens lover av viljen. Både etikken og epistemologien hadde blitt antroposentriske.
Vi kan verdsette den politiske betydningen av Kants nye etikk bare ved å ta i betraktning en av de mest utbredte og dyptgående trosforestillinger i det tyske samfunnet: troen på forsynet. Selv om ideen om forsynet går tilbake til middelalderen bestod denne forestillingen gjennom det syttende århundret i Tyskland. Grunnleggende går denne forestillingen ut på at hele samfunnet og det bestående sosiale hierarkiet er eller avspeiler et guddommelig skaperverk, og at fullkommen rettferdighet bare finnes i himmelen. Forsynet var stadig brukt av kirka og myndighetene for å rettferdiggjøre og forklare de enorme ulikhetene i standssamfunnet. Mens det ofte ble sagt at samfunnet var urettferdig, ble det også pekt på at dette var en del av Guds uforståelige skaperverk. Etter livet, i himmelen og i helvete, ville alt bli forsonet og utsonet og rettferdighet opprettet. Slike forestillinger gjorde det vanskelig å kritisere de bestående urettferdighetene.
De politiske følgene av Kants nye etikk er derfor svært radikale. Dersom menneskene skaper de moralske verdien på en slik måte at de bare er forpliktet til å lystre de lovene som de selv lager, så har menneskene rett til å gjenskape hele verden og den politiske verden. Ansvaret ligger nå på samfunnet og staten, ikke på individet. Heller enn at individene skal tilpasse seg til en guddommelig sosial og politisk orden må denne orden tilpasses menneskenes vilje.
Takket være sin nye etikk oppnådde Kant dypere innsikt i den tradisjonelle metafysikken. Den fundamentale svakheten ved den tradisjonelle metafysikken, innså Kant, er at den fremmedgjorde menneskenes autonomi. Heller enn å gjenkjenne menneskenes vilje som lovens kilde, ble disse lovene forutsatt som utgangspunkt, som om de var en del av den guddommelige verdensorden. Folk gjorde derfor seg selv til slaver under lover som de selv hadde laget seg. Dette var bakgrunnen for Rousseaus berømte setning "mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker". Så tidlig som høsten 1765 forutså Kant et problem som ville forfølge Hegel, Feuerbach og Marx: fremmedgjøring. Kants innsikt i kilden til hvordan mennesker holder seg selv i slaveri var tilskyndelsen til hans senere kritikk av den rene fornuft. Hensikten med hans kritikken av metafysikken er å klarlegge feilen i å gå ut fra en tilgrunnliggende virkelighet, slik at folk kunne se at kilden til deres verdier ligger i dem selv, og ikke i den guddommelige orden. På denne måten ville kritikken gjøre folk bevisste om sin egen autonomi, og om makten til å omstrukturere sin sosiale og politiske verden eller egen vilje.
Kants politiske begripelse av kritikkens oppgave framstår igjen i den "Transzendentale Dialektik" i den første Kritik. Den politiske dimensjonen til dialektikken framstår i tre av de mest grunnleggende doktrinene:
Det følger av disse doktrinene at ideene om Gud, forsynet og udødelighet er hypostasisasjoner som skulle sees som regulative prinsipp. Å se dem som regulative betyr to ting:
Slik er de radikale følgene av Kant kritikk av fornuften. De er ikke lagt uttrykkelig noe sted i verket. Vi skal se på grunnen til dette.
Selv om Kant ikke publiserte noe om politikk før 1780-årene, og selv om hans politiske filosofi først kom i sin endelige form i 1796 med Metaphysik der Sitten, var hans interesse for politikk vakt mye tidligere, senest med hans møte med Rousseau i 1765. Uunngåelig ville hans interesse for menneskeretter føre ham mot politisk filosofi. Og reflexionen fra 1760 og 1770-årene gir sikker beskjed om Kants alvorlige og varige interesse for problemene i politisk teori. Sent i 1760-årene begynte Kant å forelese om den naturlige lov, og Kant holdt seg til det temaet i 1770 og 1780-årene.
Allerede tidlig i 1780-årene var den grunnleggende tenkinga til Kant om politisk teori utformet. Det er derfor ikke riktig å si at Kants politiske tenkning oppsto som følge av den franske revolusjon, selv om den fikk Kant til å publisere sin politiske tenkning.
I slutten av 1760-årene hadde Kant lagt grunnlaget for sin modne politiske teori: doktrinen om den sosiale kontrakt. Frihet var moralens første prinsipp. Kilden til moralsk forpliktelse er den rasjonelle viljen, som har makt til å foreskrive universelle lover uten å vurdere handlingenes konsekvenser. Det er frihet som gir ubetinget verdi til et menneske. Den sosiale kontrakt teorien til Rousseau var den eneste politiske filosofien som gikk overens med dette politiske synet. Dens grunnleggende ide er at jeg er forpliktet til å lyde lovene bare fordi jeg har gitt min tilslutning til dem, eller selv ville gi dem som et fornuftig vesen.
Frihetens sentrale betydning for Kant framgår også av at i hans rettsfilosofi er lovens formål å etablere mest mulig frihet, ikke mest mulig lykke. Det viktigste rettsprinsippet, sa Kant i 1769, er samsvaret mellom en handling og alles frihet heller enn alles lykke. Det betyr at vi bare har rett til å berøve noen hans frihet når vedkommende prøver å berøve andres frihet. Friheten er universell, iboende i hvert menneske. Kant vek ikke tilbake fra å trekke de praktiske konsekvensene av sin lære. Han var en skarp kritiker av aristokrati og livegenskap, begge fordømte han som en nedverdigelse av menneskeheten.
Kant forkastet den paternalistiske tradisjonen. Kant la vekt på at statens oppgave heller er å beskytte befolkningas rettigheter enn å fremme dens velferd. Reflexionen fra 1770 og 1780-årene viser at Kant hadde sine egne syn på hvordan samfunnet burde styres. Tidlig i 1770-årene sa Kant at den ideelle konstitusjon er et demokrati. Dette var en følge av hans omgang med Rousseaus skrifter. Siden allmenviljen er suverenitetens grunnlag, må den øverste lovgivende myndighet ligge hos folket. Men en monark kan være representant for folket. På 1790-tallet hendte det at Kant forkastet demokrati som "mobbstyre". Kant trodde at et blandet styresett, med en monark og et parlament, også kunne være et godt styresett. Kant hadde studert Montesquieu, som han satte høgt, og han trodde på en form for delinga av makta med en maktbalanse mellom de som delte makta. Makta kunne ligge i et styresett med en monark, et aristokrati representert i et overhus og et parlament der høgborgerskapet var representert. Dette synet var ei blanding av Rousseaus radikalisme og Montesquieus moderasjon.
Et spenningsforhold som går gjennom Kants filosofi er konflikten mellom hans insistering på politisk frihet og hans motstand mot at folket har rett til å gjøre opprør, selv om herskeren skulle være en tyrann. Undersåttene har bare, i følge Kant, rett til å gjøre passiv motstand, altså rett til å nekte å lystre ordre. Kant ga flere grunner til at han var motstander av retten til å gjøre opprør: (1) Opprør ville føre til at den sosiale orden brøt sammen, og samfunnet vendte tilbake til naturtilstanden. (2) Herskerne kan ikke ble dømt av folket uten å opphøre å være hersker. (3) Ingen konstitusjon kan ha en klausul som tillater at konstitusjonen blir ødelagt gjennom opprør. Bak Kants motstand mot retten til å gjøre opprør ligger hans gjentatte krav om at herskerens makt er ulastelig, som lovens kilde står han over loven og kan derfor ikke dømmes etter den. Denne insistering på den ulastelige karakteren til herskerens makt står i motsetning til hans ofte gjentatte vektlegging på nødvendigheten av å sette konstitusjonelle skranker for monarkiet. Kants frykt for sosial oppløsning står i markert kontrast til hans tro på at menneskerettene er viktigere enn orden.
Kant skrev på 1770-tallet:
"Det som er viktigst er menneskerettene heller enn ro og orden. Stor orden kan bli skapt ved sterk undertrykkelse, men all uorden som oppstår på grunn av krav om større retter opphører til slutt."
I siste del av 1780-årene forandret Kant sitt syn på opprør seg, kanskje som en følge av begivenhetene i Frankrike. Han kom til å mene at lydighet mot herskeren kan bli tilbakeholdt med rette dersom herskeren skulle krenke en artikkel i konstitusjonen som både han og folket hadde blitt enige om. I et slikt tilfelle opphørte herskeren å være lovlig hersker, og det er ikke lenger et lovregulert forhold mellom herskeren og folket. Men i 1793 i "Theorie-Praxis" går Kant tilbake til sitt gamle syn og er ubetinget motstander av opprør.
Kanskje litt merkelig ble Kant tilhenger av den franske revolusjonen. Hans moderate syn på politikk hadde slett ikke tvunget ham til dette, og hans mangeårige motstand mot retten til å gjøre opprør skulle heller ha gjort ham til motstander av den franske revolusjonen. Men faktum er at Kant hilset den franske revolusjon velkommen, og det med stor begeistring. Revolusjonen syntes å kunne virkeliggjøre Kants drøm om menneskerettene.
Selv om Kant var 65 år gammel da revolusjonen brøt ut var han så entusiastisk for den som om han skulle vært en ung mann. Han var så interessert i å få vite siste nytt om revolusjonen at han ville gjerne springe mange mil for å få nyheter, sa en av elevene hans. Kant hadde en umettelig appetitt på aviser. Begivenhetene i Frankrike ble en besettelse for Kant. I revolusjonens tidlige år ville Kant alltid styre en samtale mot revolusjonen. Han så revolusjonen som en bekreftelse på et syn han lenge hadde hatt om at det var framskritt i historiens løp. I 1784 skrev Kant at det største problemet som menneskene står overfor er å skape et samfunn som er basert på rettferdighet. Dette syntes nå å være løst.
Det sies at Kant sa da han hørte at republikken var proklamert i Frankrike:
"Nå kan jeg si i likhet med Simon, la din tjener fare hen i fred, for jeg har sett frelsens dag."
Den franske revolusjonen inspirerte Kant til å ta opp politikk som tema. Tidligere hadde han publisert lite om politikk. Men fra 1793 til 1798 var nesten alle de viktige verkene hans om politikk: "Theorie-Praxis" essayet (1793), Zum ewigen Frieden (1795), Metaphysische Anfangsgründe der Rechtlehre (1797), og Streit der Fakultät (1798). Til grunn for disse verkene ligger Kants forsøk på å forsvare menneskerettene og å forklare de politiske forhold som gjorde det mulig å virkeliggjøre menneskerettene. Dette var sentrale verk for Kant gitt hans ambisjoner.
Kant har selv etterlatt få hint om sin første holdning til revolusjonen. Kants sympati for revolusjonen var lenge fast. Kant synte at den offentlige henrettelsen av kong Ludvig XVI var avskyelig. Men Kant holdt fortsatt fast ved sin støtte til revolusjonens prinsipper. I Königsberg begynte Kant å få rykte for å være jakobiner. En tidligere student og daværende forlegger for Kant, A. Nicolovius, skrev i 1794: "Han er fortsatt en total demokrat, og nylig har han uttrykt den meningen at alle redslene som nå skjer i Frankrike er ubetydelige sammenliknet med den kroniske ondskapen til despotiet som tidligere rådde der, og at jakobinerne trolig har rett i det de gjør." Kant opptrådte som en fryktløs forsvarer for den franske revolusjonen i Königsberg: "Det var en tid i Königsberg da alle som bare snakket om revolusjonen ble registrert i de svarte bøkene som jakobiner, men Kant ble aldri skremt, og han snakket til fordel for revolusjonen også ved de mektiges bord."
Lenker:
Neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: