Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok:
"War and German Armies. War and German politics 1648-1806."
Imperiet var innfanget i to maktkamper etter 1763, der tre makter deltok i begge maktkampene. Innad konkurrerte Østerrike, Preussen og Frankrike om innflytelse, og i Polen og på Balkan konkurrerte Østerrike, Preussen og Russland om dominans. Russland begynte også å søke innflytelse inne i Tyskland, og i 1779 var Russland like innflytelsesrikt som Frankrike. Denne rivaliseringa marginaliserte de små statene enda mer, men den var også fredsskapende siden den bidro til å opprettholde maktbalansen i Imperiet. Fred og samarbeid mellom disse stormaktene var farligere for de mindre statene enn rivalisering. Når stormaktene samarbeidet begynte de å planlegge deling av de svakere statene mellom seg. Polen ble borte gjennom tre delinger, i 1772, 1793 og 1795. Det ble også arbeidet med planlegging av deling av de tyrkiske områdene i Europa. Slik utgjorde fred og samarbeid mellom Østerrike og Preussen en større fare for de mindre tyske statene enn konflikt og rivalisering. De to periodene med tilnærming mellom de tyske stormaktene, 1769-72 og 1790-95, skapte alarm blant de mindre statene.
Habsburgs politikk etter 1763 virket aggressiv, men var i virkeligheten defensiv. Intensjonen var å søke kompensasjon for tapet av Schlesien et annet sted, først og fremst ble et bytte av Bayern mot deler av østerriksk Nederland prioritert. Josef, som ble keiser i 1765, gikk inn for denne politikken. Josef var ingen dyktig politiker innen Imperiets rammer, og greide ikke å oppnå betydelig oppslutning om Østerrike blant de tyske fyrstene. Den østerrikske innenrikspolitikken og de østerrikske reformene ble i stor grad påvirket av den utenrikspolitiske situasjonen, som gjorde det nødvendig for Østerrike å bygge et sterkere statssamfunn.
Preussen var enda et forholdsvis svakt samfunn i forhold til den stormaktstatus som ble søkt. For å bøte på dette fulgte kong Fredrik tre spor. Det ene var å utvikle den prøyssiske hæren videre. Fredrik var klar over at Preussen hadde overlevd Sjuårskrigen på grunn av den sterke hæren. Han ville opprettholde dens avskrekkende virkning, og om dette ikke holdt ville han at den skulle være sterk og kampklar nok til å vinne en rask seier, siden Preussen knapt var i stand til å kjempe en langvarig krig.
Sjuårskrigen hadde overbevist om at Preussen også trengte allierte i en krig. Russland ble valgt som alliert, og i 1764 undertegnet Preussen og Russland en forsvarspakt, som ble fornyet i 1769 og 1777.
Det tredje elementet i Preussens sikkerhetsstrategi bestod i et målbevisst arbeid for å øke innflytelsen i Tyskland og å bygge en prøyssisk blokk som kunne hjelpe Preussen i konflikter.
Fra 1763 til 1792 var det bare en krig i Tyskland. Det var den bayerske tronfølgekrigen i 1778-9. Preussen ble bekymret over Josefs plan om å utnytte Max Josef av Bayerns død i 1777 for å underlegge seg Bayern, særlig etter at Østerrike oppnådde en forståelse om dette med den avdøde kurfyrstens arving Karl Theodor av Pfalz. Dersom Østerrike innlemmet Bayern i sitt område ville dette øke Østerrikes makt betydelig selv om Østerrike i bytte måtte gi fra seg de østerrikske Nederlandene. Preussen handlet raskt og begynte en propagandakrig ved flygeblad og pamfletter. Samtidig arbeidet Preussens diplomater for å vinne de tyske fyrstene over på sin side, og blant annet ble Saksens støtte vunnet. Dermed fikk Preussen tillatelse til å marsjere gjennom Saksen, og Saksen stilte 22.000 soldater sammen med Preussens egen hær på 253.000 mann. 4. juli 1778 gikk disse hærene til aksjon.
Østerrike reiste en hær på 308.535 mann. Selv om store militære styrker stod mot hverandre ble det lite kamp. Preussen satset på å operere med stor presisjon, og det undergravde lokalt initiativ i hæravdelingene. Samtidig oppstod det store forsyningsproblemer, som førte til at 40.000 mann deserterte eller ble syke i den prøyssiske hæren. Matmangel tvang de prøyssiske soldatene til å leve av å plyndre og å stjele. I Bøhmen gikk de inn i potetåkrene og gravde opp potetene, og derfor har denne krigen blitt kalt for "potetkrigen".
Østerrike fikk også problem med å forsyne de store troppestyrkene som var samlet, selv om de greide seg bedre enn Preussen, med mindre tap. Josef ville selv lede hæren, og viste seg som en dårlig general. Maria Theresa var motstander av krigen, og åpnet fredsforhandlinger bak sønnens rygg. Russland reddet Preussen ut av situasjonen ved å true Østerrike med å gå inn i Galicia dersom Østerrike ikke aksepterte fred. Sammen med Frankrike forhandlet Russland fram en fredsavtale som ble undertegnet i 1779. Østerrike trakk seg ut av Bayern med unntak for et lite område med navn "Innviertel". Østerrike anerkjente Prøyssiske krav på Ansbach og Bayreuth, og gikk med på å betale seks millioner thaler til Saksen som kompensasjon for føydale rettigheter. Russland erstattet Sverige som garantist av Westfalerfreden.
Russland og Østerrike nærmet seg hverandre. I 1781-83 ble disse landene allierte, og da ønsket Josef på nytt å prøve å bytte til seg Bayern mot de østerrikske Nederlandene. Dette skapte krise i 1784. Preussen opplevde seg som isolert, og prøvde å mobilisere den støtten som Preussen hadde i Tyskland.
Baden, Weimar og Anhalt-Dessau hadde sammen siden 1782 stått for en plan for å gjenopplive
konstitusjonen, og legge band på Østerrike og Preussen. Preussen grep tak i denne planen og gjorde den om til en defensiv fyrsteliga, mens Østerrike opptrådte som motstander av ligaen. Denne ligaen var for svak til å oppnå annet enn en kortvarig utsettelse av Østerrikes anneksjonsplaner. Det var likevel nok, for i løpet av denne tida oppnådde Preussen å få en ny utenlandsk alliert, England. I 1788 undertegnet Preussen og England en avtale. Det fyrsteligaen hadde oppnådd var å stoppe alt samarbeid på institusjonelt plan, inkludert på kretsnivået, og dermed var Imperiet og dets institusjoner blitt enda mer svekket, kort tid før den store kraftprøven med Napoleons Frankrike.
Sjuårskrigen hadde vært ei hard økonomisk belastning for Frankrike. De fleste tyske fyrstene som tidligere hadde mottatt subsidier fra Frankrike mistet derfor disse subsidiene. Frankrike førte en fredelig politikk overfor Tyskland. Fransk politikk var ikke lenger rettet mot å vinne nytt land på tysk bekostning, men mot å sikre de landområdene som Frankrike allerede hadde vunnet, gjerne ved å bytte enklaver. Verken Saksen eller Bayern var i stand til å oppnå allianser med Frankrike, selv om de prøvde. Fra 1765 var fransk politikk i Tyskland rettet mot å opprettholde status quo, og Frankrike inngikk ikke i tette allianser med noen av de tyske stormaktene. Frankrike ønsket å forhindre at de andre tyske statene ble delt mellom Østerrike og Preussen.
Stattholderen i Nederland, Wilhelm V av Orange, var gift med søster til kong Fredrik Wilhelm II av Preussen (konge 1786-97). Utover på 1770-tallet var det voksende motsetninger mellom ham og Patriot partiet. Keiser Josef ville redusere utenlandsk innflytelse i de østerrikske Nederlandene, og greide å overtale Nederland til i 1782 å trekke tilbake de nederlandske soldatene som bemannet grensefestningene mot Frankrike. Han ville også åpne innseglinga til Antwerpen for alminnelig ferdsel og handel. Dette vakte motstand. Den spente situasjonen førte til strider mellom soldatene til stattholderen og medlemmer fra Patriot partiet. På grunn av familiebandene til stattholderen ville Preussen intervenere i denne striden. Frankrike ville øke sin innflytelse i Nederland, og støttet Patriot partiet. Franske militære eksperter reiste til Nederland for å trene medlemmer av Patriot partiet, samtidig med at Preussen samlet en hær som skulle gå inn i Nederland for å støtte stattholderen. 13. september 1789 gikk denne hæren inn i Nederland, og 9. oktober hadde all motstand mot stattholderen brutt sammen. April neste år forlot de prøyssiske styrkene Nederland. Den prøyssiske aksjonen forbedret forholdet til England, siden England lenge hadde forsøkt å styrke stattholderen.
Russlands innflytelse i Tyskland var stadig økende. Keiserinne Catharina II greidde å sette gottorpene inn som fyrster i de danske besittelsene Oldenburg og Delmenhorst som erstatning for Schleswig. Russland gikk inn som garantist for fyrstelige arveavtaler og bygde opp et diplomatisk nettverk som nådde dypt inn i Tyskland. Det russiske nettverket svekket både Preussen og Østerrike, og det tvang Østerrike inn i krig mot tyrkerne.
Den siste krigen som Østerrike førte mot tyrkerne ble ikke begynt fordi Østerrike ønsket å vinne mer land på Balkan, men heller fordi Østerrike ønsket å forhindre at Russland skaffet seg nye store besittelser på Balkan.
Et tyrkisk forsøk på å forhindre russisk ekspansjon i 1768-74 endte med katastrofe for tyrkerne. Den tyrkiske hæren kollapset ved Dnester i 1769, og tyrkernes flåte ble ødelagt i Egeerhavet i 1770 av en russisk flåteavdeling fra Østersjøen. Disse nederlagene alarmerte østerrikerne, som gikk med på Polens første deling blant annet for å forhindre ensidig russisk og prøyssisk ekspansjon. Østerrike tiltvang seg også Bukovina, som ligger mellom Transylvania og Galicia, som nylig var tatt fra Polen, fra tyrkerne i 1775 for å konsolidere Østerrikes østgrense.
Etter 1775 ønsket Østerrike heller et veikt Tyrkia enn et sterkt Russland som nabo. Østerrike ville opprettholde Tyrkia og unngå oppdeling av Polen. Kaunitz, Østerrikes utenriksminister, var overbevist om at dersom Østerrike eller Russland skaffet seg mer land på Balkan ville Preussen kreve kompensasjon, og det måtte bli i Polen, som var mer verdifullt enn land på Balkan. Keiser Josef derimot, så et sammenbrudd av Tyrkia som uunngåelig, og ville at når sammenbruddet kom skulle Østerrike være med på å dele restene. Russland og Østerrike begynte dermed å samarbeide om krig mot og deling av tyrkisk land på Balkan. Og Russland sluttet å være motstander av at Østerrike byttet til seg Bayern.
Den nye krigen ble startet av Russland, og Østerrike gikk inn i krigen som alliert med Russland. Østerrike ventet ikke hjelp til krigen fra de andre tyske statene, og spurte heller ikke om hjelp fra noen. Preussen var motstander av krigen. Sultanen ba Preussen om hjelp, men fikk det ikke. Østerrike mobiliserte en svær hær som var på 314.000 mann i 1788. 140.000 av disse kunne settes inn på fronten mot tyrkerne. Den østerrikske strategien bygde på vellykket russisk krigføring på den ukrainske fronten. Men russerne kjørte seg fast. Etter at tyrkerne hadde stoppet russerne kunne tyrkerne overføre store troppestyrker til den østerrikske fronten, der det meste av de tyrkiske styrkene kom til å bli samlet. I mai 1788 var 53.000 av de 66.000 soldatene som stod under direkte kommando av Josef syke. Fram til mai 1789 ble 120.000 mann til syke, og av disse døde 33.000 mann. En tyrkiske offensiv brøt opp de østerrikske linjene og gikk så langt de tyrkiske forsyningene og den tyrkiske forsyningstjenesten tillot den å nå. Etter å ha lagt de erobrede områdene øde trakk tyrkerne seg tilbake til posisjoner som var lettere å forsvare. Russland greide å mønstre en offensiv i Moldova.
Den offensiven østerrikerne begynte etter den tyrkiske tilbaketrekkinga fikk forsyningsproblem. I 1789 angrep østerrikerne Beograd etter direkte ordre fra Josef, og 8. oktober inntok Østerrike Beograd, etter "det mest storslåtte bombardement i svartkruttets tidsalder". Det militære samarbeidet mellom østerrikerne og russerne gikk etterhvert bedre, og de greide å samordne militære operasjoner.
I Frankrike brøt revolusjonen ut, og dermed kunne ikke Østerrike lenger regne med Frankrike som alliert. I de østerrikske Nederlandene brøt det i desember 1789 ut opprør som drev de østerrikske garnisonene ut av landet. Da keiser Josef døde 20. februar 1790 og Leopold II overtok var det klart for fred. Han bedret også forholdet til Preussen. Fredsslutninga med Tyrkia medførte noen symbolske landvinninger for Østerrike. Russland inngikk fred med Tyrkia i januar 1792, etter å ha vunnet betydelige områder.
Imperiet kollapset og ble oppløst i 1806. Dette henger nært sammen med de franske seirene under krigene de foregående årene. Den mangelfulle tyske innsatsen er ofte blitt forklart med den fragmenterte militære strukturen der hærene bestod av menn som var tvunget til å kjempe under ledelse av inkompetente generaler, mens Frankrike stilte hærer som bestod av motiverte borgere under en enhetlig ledelse med en av de største av alle hærførere gjennom tidene, Napoleon, på toppen. Peter H. Wilson skriver at den viktigste grunnen til at Tyskland ble et så lett bytte for Frankrike var at de viktigste tyske statene ikke stilte opp til forsvar av Imperiet.
Revolusjonen truet på tre måter. Først var den et angrep på den tradisjonelle orden. For det andre prøvde den å skape folkelig oppstand i Tyskland. Og til sist var revolusjonskrigene fra april 1792 en trusel som måtte møtes på en eller annen måte. De ødela den før-revolusjonære balansen og lot de indre kreftene som ville dele Tyskland få fritt løp.
Den franske revolusjonen ble møtt med forventning ikke bare av tyske intellektuelle, men også av mange tyske fyrster, som så revolusjonen som forårsaket av mangelen på indre reformer i Frankrike. De tyske fyrstene oppfattet fra første av ikke den franske revolusjonen som en trusel eller et eksempel som ville bli etterfulgt i Tyskland. Avskaffelsen av føydalismen som ble foretatt av den franske nasjonalforsamlinga 11. august 1789 førte til at de tyske fyrstene som hadde føydale rettigheter i Frankrike mistet disse. Det gjaldt for de områdene som Ludvik XIV hadde tatt fra Tyskland, men der de tyske fyrstene hadde beholdt sine føydale rettigheter.
Etter at revolusjonen hadde brutt ut i Frankrike kom store opprør i Imperiet. Året etter revolusjonen kom et stort bondeopprør i Saksen, og i 1789 hadde det vært store opptøyer i Trier, Liege, Aachen, Speyer, Nassau og andre steder. De territorielle myndighetene trodde at grunnen var at personer med kontakt til revolusjonen spredde den. Det var en tradisjonell måte å reagere på for fyrstene. Også ved oppstander tidligere hadde myndighetene trodd at de skyldtes at agitatorer utenfra spredde oppstander.
Den konstitusjonelle strukturen la til rette for konfliktløsning på tre nivå. Riksdagen kunne diskutere konflikter og ta avgjørelser. Konfliktene kunne også behandles av rettssystemet. Det var delte meninger om oppstandene skulle møtes hovedsakelig med voldsmidler eller sendes til domstolene. Østerrike gikk inn for at oppstandene først og fremst var en oppgave for domstolene. Voldsmidler skulle bare brukes i nødstilfeller. Dermed ville også Imperiets institusjoner styrkes, og de enkelte fyrstenes makt bli båndlagt. Men Østerrike ble i en periode på grunn av keiser Josefs død handlingslammet.
Preussen prøvde å fornye fyrsteligaen for å motarbeide valg av Josefs etterfølger i Østerrike, Leopold, som ny keiser. Kretsene kunne også samordne kontrarevolusjonære tiltak. Men det var ulike meninger om dette i kretsene. Noen ønsket å bruke domstolene, og så det ikke som sin sak å betale for å slå ned oppstander som skyldtes nabofyrstenes vanstyre og undertrykkelse. Preussen gikk inn for at makt og militære styrker skulle settes inn ved oppstander. Hvem som skulle betale for dette ble et spørsmål som skapte stor uenighet.
I Liege hadde det i 1789 kommet til opprør mot Østerrike. Riksdagen oppfattet dette opprøret som en forlengelse av revolusjonen i Frankrike, noe som var feil. Kravene til opprørerne i Liege gikk på gjenopprettelse av det gamle indre selvstyret og motstand mot det østerrikske styret. Imperiet stemplet oppstanden i Liege som et opprør og bestemte at den westfaliske kretsen skulle slå ned opprøret. Selv om dette ellers nettopp var den politikken som Preussen gikk inn for, motsatte Preussen seg i dette tilfellet at kretsen skulle slå ned oppstanden. Siden oppstanden foregikk i østerriksk område ville Preussen overlate den til Østerrike. Preussens stilling i den westfaliske kretsen var sterk nok til at Preussen greide å gjøre Westfalens inngripen mislykket. Dette førte til at de belgiske opprørerne erklærte Belgia uavhengig 10. januar 1790. Preussen dro sine styrker ut av den kombinerte westfaliske kretsens kontingent i april 1790. Dette førte til at Rikskammerdomstolen ga de frankiske kretsen og kretsen i Schwaben og to rhinske kretser som oppgave å slå ned opprøret. Dette ønsket ikke disse kretsene, og de greide bare å samle 6.800 soldater til oppgaven, og det var for lite til å møte opprørernes 17.000 mann sterke hær. I januar 1791 rykket østerrikske tropper inn og slo ned opprøret.
Operasjonene til kretsene hadde igjen vist at den største svakheten ved de troppene kretsene stilte var at bestod av ferske rekrutter uten militær trening. Disse troppene trengte mange måneder i felten før de ble effektive soldater. Et annet problem var finansieringa av troppene, siden få av fyrstene hadde råd til langvarig krigføring.
De fleste fyrstene ville ikke undertrykke oppstander med militære midler, men sendte dem heller til domstolene. Det var først og fremst i Baden og Mainz at opprør ble møtt med voldelig undertrykkelse, ellers var meklingsforsøk og mer fredelig konfliktløsning vanlig. Også utdeling av gratis mat ble foretatt for å dempe gemyttene.
Bakgrunnen for tilnærminga mellom de to tyske stormaktene var den uoversiktlige situasjonen i Frankrike og muligheten til å utnytte tilsynelatende fransk svakhet, og forsøk på å løse problem i Nederland, Polen og innen Imperiet.
Dette samarbeidet var truende for de andre tyske statene, siden de to tyske stormaktene sammen var helt overlegne. Preussen tjente mest på samarbeidet. Østerrike hadde søkt dette samarbeidet med Preussen på grunn av sin svake posisjon. Da Østerrike trakk seg fra krigen mot tyrkerne ble forholdet mellom Østerrike og Russland dårligere siden russerne følte seg sviktet, og samtidig hadde Østerrike problem med opprør i Nederlandene. Siden det ikke var mulig å utvikle et samarbeid med Frankrike etter 1789 så Østerrike et samarbeid med Preussen som den eneste muligheten til å oppnå en stabil og trygg situasjon. I Berlin ble en ny deling av Polen planlagt. Dette ønsket ikke Østerrike, men Østerrike ønsket Preussens støtte til et bytte av Bayern mot de østerrikske Nederlandene. Denne støtten ville Preussen ikke gi, men fortsatte arbeidet for å dele Polen ved å inngå en avtale med Russland 23. januar 1793 om deling av Polen, og ignorerte med dette tidligere løfter og forpliktelser til både Polen og Østerrike. For å blidgjøre Østerrike lovte Preussen at eventuelle erobringer i Frankrike av Alsace og Lorraine kunne gå til Østerrike.
I august 1791 hadde Riksdagen erklært den franske ekspropriasjonen av tyske føydale rettigheter for ulovlig, og dermed lagt et grunnlag for handling overfor Frankrike, uten å fastsette disse
handlingene. Leopold II prøvde å forhandle, men det var for sent. Og 1. mars 1792 døde keiser Leopold. Femte juli ble hans etterfølger, Franz II, valgt til ny keiser.
De revolusjonære i Frankrike begynte å se krig som en mulighet for å løse opp i interne problem.
Frankrike erklærte krig 20. april 1792, og ni dager senere sendte Frankrike en hær inn i Nederlandene. Erklæringa var bare rettet mot den nye kong Franz II. Han var enda ikke valgt som keiser, og krigserklæringa var et forsøk på å begrense krigen til bare å gjelde krig mot Østerrike. Frankrike ville ikke at de betydelige ressursene i Tyskland skulle bli mobilisert. Kampen om de betydelige tyske ressursene ble en viktig del av striden, som fram til 1795 stod mellom Østerrike og Preussen, og fra 1795 ble også Frankrike part i striden om de tyske ressursene.
I utgangspunktet forsøkte Østerrike og Preussen å få tilgang til de tyske ressursene gjennom felles samarbeid med de tyske statene. Men disse partnerskapene overlevde ikke de første militære tilbakeslagene i krigen mot Frankrike, og Østerrike og Preussen ble konkurrenter. De første forsøkene var forsøk på å vekke kretsstrukturene til live som grunnlag for eventuell militær mobilisering mot Frankrike. Leopold beordret kretsene å gjennomgå sikkerhetstiltakene sine og å begynne å samarbeide 3. desember 1791. Preussen støttet disse tiltakene. Noen stater, som Hannover, Bayern og Württemberg, ønsket å være nøytrale i tilfelle en krig, og ville ikke være med på å revitalisere kretsstrukturen.
Det lyktes ikke å revitalisere kretsstrukturene. Likevel trodde ledende tyske politikere som Kaunitz at de franske revolusjonære stod så svakt at det ikke ville by på store problem å slå dem.
Invasjonsstyrken til bruk mot Frankrike var først fastsatt til 120.000 mann av Østerrike og Preussen, men ble kuttet ned til 85.000. Den fikk også noen forsterkninger fra de mindre tyske statene. Likevel var den altfor liten. I juni 1792 satte den seg i bevegelse. Tjuende september møtte den en fransk styrke ved Valmy øst for Paris. Etter en lang kanonade der 184 prøyssere ble drept bestemte den tyske ledelsen seg for å dra styrken tilbake. Det ble regnet som en stor seier i Frankrike, og styrket de revolusjonæres tro på at de var i stand til å utkjempe en krig. Militære reformer som førte til masseutskrivelser 23. august 1792 ble satt i gang.
De franske hærene tok opp offensive operasjoner med stort hell. En hær gikk inn i Nederlandene, og slo østerrikerne ved Jemappes 6. november 1792. En annen beveget seg langs Rhinen og erobret Mainz og Speyer og Worms og Frankfurt. Et tysk motangrep gjenerobret Mainz og Frankfurt.
Det var klart at større ressurser krevdes for å føre krig mot Frankrike, og nå lovte Frankrike å befri Europa fra det føydale åket.
Mange tyske fyrster ønsket fred, og fryktet Østerrikes og Preussens krigspolitikk mer enn Frankrike. Etter slaget ved Valmy forstod de at presset for å få de tyske fyrstene til å bidra med midler til krigen ville øke, og de fryktet dette. Hannover krevde at istedenfor å gi økonomiske bidrag til Østerrike måtte Riket gå til krig, og i 23. mars 1793 erklærte Riksdagen den pågående striden for å være en Rikskrig. Riksdagen hadde allerede bevilget penger til krigføring.
Frankrike begynte en ny offensiv sommeren 1793, og tok kontroll over vestbredden av Rhinen. En annen offensiv samme år skaffet Frankrike kontroll over de østerrikske Nederlandene. I januar 1793 hadde Preussen satt i gang ei ny deling av Polen. Og etterpå mistet Preussen interessen for krigføring i vest. Dermed ble Østerrike isolert, og ble villig til å bruke hardere midler for å drive ut støtte til krigen fra de andre og mindre tyske fyrstene.
Kampen om de tyske ressursene stod om fem punkter. Først var det Imperiets generalstab som ga tilgang til og kontroll over Riksarmeen. Både Østerrike og Preussen søkte å kontrollere mannskapene fra fyrstenes territorier ved å plassere dem i sine egne hærer. Det var også strid om kontanttilskuddene til operasjonsfondet. En fjerde mulighet lå i å styrke kretsene og å få kontrollen over dem for å kunne tappe deres ressurser, og sist var det muligheten for å foreta massemobilisering (Volksbewaffnung) i likhet med Frankrike.
Østerrike hadde størst innflytelse i generalstaben. Bare en prøyssisk offiser var med blant de åtte generalene i generalstaben. De andre sju var generaler i den østerrikske hæren. Preussen reagerte med å kreve at Riksdagen skulle ha innflytelse over utnevnelser til generalstaben. Riksdagen kom også til å få innflytelse ved at den fikk myndighet til å godkjenne utnevnelser, men Preussens deltakelse i generalstaben ble ikke avgjørende styrket.
Mobiliseringen i 1793 produserte fire forskjellige typer troppestyrker. Den første var kretstropper, som tradisjonelt hadde utgjort ryggraden i Riksarmeen. Men denne gangen var det bare Schwaben som gikk til full mobilisering, og Schwaben bidro med 65% av soldatene i Riksarmeen. Riksarmeen viste de mindre fyrstenes ønske om å opptre selvstendig, og de motsatte seg på det sterkeste Østerrikes forsøk på å underordne Riksarmeen østerriksk kommando, selv om Østerrike i mars 1795 truet med å arrestere Riksarmeens øverstkommanderende, general-løytnant Stain, som var den Schwabiske kretsens øverstkommanderende.
Mange fyrster lot sine tropper inngå direkte i de østerrikske og prøyssiske hærene. Saksen og Hessen-Kassel sendte sine tropper til den prøyssiske hæren, og Anhalt-Zerbst, Bamberg, Hessen-Darmstadt, Salzburg og mange andre sendte sine tropper til den østerrikske hæren. Det ble konkurranse om disse troppene, og for å få direkte kommando over dem søkte Østerrike og Preussen å innlemme dem i sine egne styrker, og ville ikke la dem opptre som uavhengige hjelpestyrker.
Andre territorier ville heller sende penger enn å stille soldater. Dette skyldtes at kretsstrukturen i nord delvis hadde brutt sammen, og at det kunne være vanskelig å rekruttere tropper, og at krigen mange steder var upopulær. Mesteparten av disse pengene gikk direkte til Østerrike og Preussen.
Uavhengige hjelpestyrker utgjorde det fjerde elementet i den tyske militære oppbygginga. Disse var betalt av England og til dels Nederland før 1795. Men disse hjelpestyrkene var mindre enn vanlig i krigssituasjoner. De ble kontrollert fra de landene som betalte.
Østerrike og Preussen konkurrerte og kranglet også om de kontante bidragene som kom til Imperiets operasjonsfond. Imperiets generalstab, kontrollert av Østerrike, styrte dette fondet, og Preussen oppnådde ikke å få være med på å avgjørende hvordan pengene skulle brukes. I november 1793 truet Preussen med å trekke seg ut fra krigen i vest dersom Preussen ikke fikk 10 millioner thaler fra Riket samt tre millioner fra Østerrike og ni millioner fra England. Østerrike brukte disse kravene mot Preussen.
I hemmelighet lovet Østerrike å støtte en eventuell prøyssisk forespørsel om å la Riket betale den prøyssiske hæren dersom den ble satt inn i vest. Uten å vente på åpen støtte fra Østerrike krevde Preussen i januar 1794 at de seks vestlige kretsene betalte og forsynte den prøyssiske feltarmeen. Denne armeen var så stor at det ville være svært dyrt, og kravet ble møtt med fiendtlighet, siden man trodde at det var et prøyssisk påskudd for å underlegge seg områder i kretsene. Preussen måtte gi opp dette kravet. England hovedsakelig gikk med på å betale for 62.400 prøyssiske soldater ved Rhinen. Det ble sett på som ei vanære for Preussen.
I 1794 økte støtten for rikskrigen, siden den i økende grad ble oppfattet som en kamp mot fransk aggresjon. Østerrike søkte å styrke den sentrale kontrollen, og derved Østerrikes makt over de mindre statene. Straffeaksjoner mot de som sviktet i å bidra skulle ikke lenger ble foretatt av kretsene, men av sentrale myndigheter. Forslaget møtte så sterk motstand at det ikke kunne gjennomføres.
Flere tyske fyrster var villige til å foreta massemobilisering, i likhet med Frankrike. I Frankrike hadde den gamle kongelige armeen fått sine rekrutter ved at folk frivillig vervet seg. I 1791 var denne hæren sterkt svekket. Derfor ble det foretatt mobilisering av frivillig, og hæren ble økt med 100.000 mann. I 1792 gikk myndighetene til utskriving av personell til militærtjeneste, og hæren vokste til 350.000-400.000 det følgende året. Forsøk på å verve 300.000 nye frivillige i 1793 mislykkes, og tvungen verneplikt for alle ugifte menn mellom 18 og 15 år ble innført i Frankrike. Den franske hæren økte da til å telle 750.000 mann. Fra 1798 ble alle menn i alderen 20-21 år utskrevet til militærtjeneste. Dette demilitariserte det franske samfunnet i det det ble opprettet et fullstendig skille mellom det militære og det sivile samfunnet.
Tyske mobiliseringsplaner avvek fra de franske på den måten at de intenderte å opprette en reservearme i steden for at de nye, mobiliserte rekruttene skulle inngå i den ordinære hæren. Dessuten skulle det være mulig i det mer tradisjonsbundne Tyskland å bli fritatt fra militærtjeneste for sønner av foreldre med høg status, istedenfor som i det etterhvert mer liberal-kapitalistiske Frankrike for sønner av rike foreldre.
De territorielle myndighetene begynte å mobilisere militser i Baden, Württemberg, Trier, Mainz, Hessen-Kassel, Pfalz-Bayern og noen andre områder. Rekruttene ble valgt ut på samme måte som det var vanlig ved rekruttering av kretstropper, ved loddtrekning. Enkelte steder søkte man først etter frivillige som ble betalt en sum for å la seg verve.
Preussen hevdet at massemobilisering var farlig og ville føre til revolusjon, mens Østerrike gikk inn for å reise størst mulig hærstyrker, også ved massemobilisering. Preussen var også motstander av massemobilisering siden denne store hæren ville være unndratt prøyssisk kontroll, mens Østerrike ville ha større innflytelse over den. Flere fyrster enn Preussens fyrste fryktet at massebevæpning av folket kunne være farlig for fyrstene, men mest motstand møtte massemobilisering siden det var svært kostbart å underholde og utruste så store hærstyrker. Ingen av kretsene gikk til opprettelse av så store militser som var vurdert opprettet. Der militser ble opprettet fikk de oppslutning og var populære, selv om det også kom til alvorlige mytterier. Etter noen år kom fyrstene til at å ha store militser ikke var en god ide, det var bedre å ha en større ordinær arme.
I mai 1794 ble det foreslått i Riksdagen å øke Riksarmeens styrke til 200.000 mann. Forslaget ble godt mottatt siden mange fyrster mente at ved å danne en så stor arme ville Østerrikes og Preussens faktiske monopol på selvstendig militær makt bli brutt. Østerrike visste at de fleste fyrstene ikke ville være i stand til å stille sin del av denne hæren, og dette ville Østerrike bruke for å hente ut mer penger fra disse fyrstene. Preussen stemte for å opprette denne store Riksarmeen, selv om Preussen ga beskjed om at det ikke ville bidra med flere soldater.
Mange svarte positivt, og Saksen økte sitt bidrag fra 4.704 mann til 9.706 mann, og Bayern og andre økte også sin kontigent. Mange fyrstedømmer som tidligere hadde betalt penger, som Weimar, Gotha, Reuss, Schwarzburg og Nordhausen, begynte nå å sende soldater.
Trettende oktober 1794 foreslo Mainz i Riksdagen at man begynte fredsforhandlinger med Frankrike for å gjenopprette situasjonen av 1792, og også med Westfalerfreden som et grunnlag. 22. desember vedtok Riksdagen å be keiseren om dette. Østerrike var motstander av dette, og dro saken ut og satte seg mot at keiseren ble pålagt fredsforhandlingene. Dette viste seg 5. april 1795 å ha vært et feilgrep, for da undertegnet Preussen og Frankrike en fredsavtale i Basel.
Fredsavtalen fra Basel viste seg å være viktig. Den fastsatte en demilitarisert buffersone under prøyssisk beskyttelse som dekket den nordlige delen av Tyskland fra Nederland i vest og til elva Main og Franken i sør. Den lot krigen foregå sørfor den nøytrale sonen. Et hemmelig vedlegg til avtalen fastsatte at dersom Frankrike forgrep seg på prøyssiske områder vest for Rhinen skulle Preussen få kompensasjon ved å kunne innlemme andre tyske områder. En viktig grunn til at Preussen trakk seg ut av krigen var at det hadde vært opprør i Polen. Ved den tredje delinga av Polen i januar 1795 var riktignok opprøret over.
De fleste samtidige fyrstene reagerte på avtalen med å fordømme Preussen for å svikte Riket i dets trengsel. Noen forsvarte avtalen som et første steg mot fred, og andre ville ha en sterkere og mer sentralisert autoritet i Riket for å kunne kjempe mot Frankrike. Dette ønsket Østerrike å høre.
Frankrike hadde erobret Nederland rundt årsskiftet 1794-95, og kalte Nederland for "Den Bataviske Republikk". Fredsavtale mellom Nederland og Frankrike ble undertegnet 16. mai 1795, der Nederland forpliktet seg til å betale 100 millioner floriner og underholde 25.000 franske soldater. Dermed var Preussens vestlige deler direkte truet av Frankrike, og da syntes nøytralitet å være klokt.
Fyrstedømmene som lå innenfor den nøytrale sonen ble tvunget til nøytralitet, men mange av fyrstene greide å hevde sin selvstendighet og autoritet innen egne fyrstedømmer. Hessen-Kassel sluttet seg frivillig til den nøytrale sonen 28. august 1795.
Østerrike prøvde nå å ta full styring over de tyske territoriene som ikke var innenfor den nøytrale sonen. 21. oktober ble Mannheim okkupert for å unngå at området overga seg til Frankrike.
Østerrike la mer vekt på å forsvare sine italienske besittelser i forhold til det som Østerrike satset på forsvaret av Rhinen og det sørlige Tyskland, og sendte soldater fra Rhinen til Italia. Den østerrikske hæren på 140.000 mann lot seg tilsynelatende presse bort fra Rhinen til Donau. Politisk var dette katastrofalt. Saksen dro seg ut av krigen 21. juli. Baden og Württemberg og flere Schwabiske fyrster sluttet fred med Frankrike, og ble presset til å betale store bidrag til Frankrike. Franken var nå forsvarsløs, og måtte også slutte fred med Frankrike.
Nå angrep Østerrike de franske styrkene som hadde spredd seg langt inn i Tyskland, og de ble drevet tilbake over Rhinen i løpet av oktober.
Napoleon ledet en fransk hær fra Italia over Alpene og inn i Østerrike i en vinterkampanje. Den tvang keiseren til å oppgi krigen ved en avtale undertegnet 18. april 1797. Avtalen inkluderte en våpenhvile av seks måneders varighet for hele Riket. Frankrike skaffet seg et grep om Nord-Italia, og Østerrike frasa seg sitt ansvar for Riket. Til gjengjeld skulle Østerrike få annektere Venezia og Salzburg.
Disse første fredsforhandlingene hadde foregått mellom Østerrike og Frankrike. Etterpå fulgte fredsforhandlinger som angikk Tyskland direkte. Østerrike var isolert, og ønsket deltakelse fra de andre tyske fyrstene velkommen. En forhandlingsdelegasjon oppnevnt av Riksdagen tok fatt på forhandlinger på vegne av Riket i Rastatt i november 1797. Frankrike sikret seg hele vestbredden av Rhinen og sekularisering av de fleste kirkestatene. I 1798 endte Napoleons ekspedisjon til Egypt med fiasko, og Russland lovet Østerrike hjelp. Østerrike nektet å akseptere et fransk ultimatum, og i februar 1799 gikk Frankrike på nytt til krig mot Østerrike. Rastatt konferansen tok slutt i april da noen østerrikske husarer drepte de franske delegatene.
Det kollektive sikkerhetssystemet i Tyskland hadde brutt sammen. Østerrike og deler av Sør-Tyskland fortsatte i 1799 krigen mot Frankrike og Napoleon, mens Preussen og Nord-Tyskland i 1795 hadde trukket seg ut av krigen, og ved en avtale mellom Preussen og Frankrike hadde opprettet en nøytral sone. I denne nøytrale sonen var også mellomstore fyrstedømmer som Saksen, Hannover og Hessen-Kassel, i tillegg til Preussen og mindre områder. England var fortsatt i krig med Frankrike, og Russland gikk i 1798 inn i krigen mot Frankrike.
Etter at forhandlingene mellom Østerrike og Frankrike hadde brutt sammen i 1798, brøt krigen mellom dem ut igjen. Østerrike slåss sammen med noen mindre tyske fyrstedømmer og kirkelige stater, og fikk hjelp fra Russland i Italia. Men samarbeidet mellom Østerrike og Russland brøt sammen, og Russland trakk seg midlertidig ut av krigen. Østerrike led store nederlag i slagene ved Marengo 14. juni og Hohenlinden 3. desember 1800, noe som tvang keiseren til å gå til fred i Luneville 9. februar 1801.
Keiser Franz II undertegnet avtalen med Frankrike som keiser, og anerkjente formelt sekulariseringa og tapet av vestbredden av Rhinen. Dermed kunne Preussen kreve kompensasjon andre steder for tapet av prøyssisk område vest for Rhinen. Den østerrikske regjeringa overlot til en deputasjon fra Imperiet å foreta den detaljerte omfordelinga av territorier.
I den omfordelinga av territorium som kom til å foregå måtte de tyske fyrstene forhandle direkte med Frankrike, og også med Russland som var blitt garantist for Westfalerfreden. Omfordelinga av land ble gjort til fordel for disse to landenes tyske allierte. Frankrike inngikk nye avtaler med Bayern, Baden, Württemberg, Preussen, Hessen-Darmstadt og Mainz mellom juli 1801 og mai 1802. Disse avtalene ble fulgt av at tropper fra disse fyrstedømmene gikk inn i nabostatene, med unntak for Mainz (som ikke var et verdslig fyrstedømme). Nordtyskerne var spesielt sårbare. Hannover ble okkupert av prøyssiske tropper. Alle kirkestatene i Westfalen og nedre Saksen ble okkupert av Preussen i 1802. Forsvarsløse territorier som Oldenburg kunne overleve på grunn av spesielle forbindelser til Russland; i Oldenburg hersket Gottorpene, som var inngiftet i det russiske monarkiet.
I juni 1802 var Frankrike og Russland ferdige med reorganiseringa av Riket, og 25. februar 1803 ble den bekreftet av den oppnevnte deputasjonen fra Imperiet med få endringer i dens endelige avgjørelse (Reichsdeputationshauptbeschluss). Anneksjonene var nå formelt anerkjent. Et hundre og tolv territorier øst for Rhinen forsvant, inkludert alle riksbyene med unntak for seks riksbyer som fortsatt bestod som riksbyer, og alle de kirkelige territoriene unntatt Mainz, som ble flyttet til bispedømmet Regensburg. Rikskirka var fullstendig utslettet.
Selvstyret til byer, landsbyer og stender og laug ble undergravet, og tendensen til utvikling av absolutistisk styre ble forsterket.
Reorganiseringa i 1801-03 feide bort det gamle Riket, selv om Imperiet formelt opphørte å eksistere først i 1806. Nøkkelelementer som den valgbare keiseren var fortsatt til stede de siste årene, sammen med Riksdagen og Imperiets domstoler og kretsene. Likevel var makta overført til noen enkelt stater og utenlandske makter, Imperiets institusjoner var blitt maktesløse, tomme skall. Franz II erklærte seg i 1804 som keiser over et arvelig østerriksk keiserdømme, og i 1806 abdiserte han som keiser av det Hellige Romerske Imperiet av den Tyske Nasjon.
Imperiet hadde likevel mange tilhengere, og det foregikk en debatt om det der de fleste gikk inn for at det skulle fortsette i reformert skikkelse. Spesielt var de mindre territoriene som hadde overlevd interessert i å opprettholde Imperiet. Grever og Imperiets riddere gikk sammen for å støtte Imperiet. Den mest kjente av disse sammenslutningene var Frankfurt Unionen av 1803-06, ledet av fyrst Karl I av Isenburg-Birstein. Likevel, de var maktesløse.
I den siste krigen som Imperiet var involvert i var Imperiet marginalisert og uten innflytelse mens Napoleon og hans tyske allierte knuste de russiske og østerrikske hærene i slaget ved Austerliz i 1805. Ved fredsslutninga som fulgte ble Bayern og Württemberg gjort til selvstendige kongedømmer. Og 12. juni 1806 forlot 16 av de største statene Riket og etablerte Rheinbund sammen med Napoleon.
I 1806 brøt det ut krig mellom Preussen og Frankrike. Preussen hadde i stadig større grad blitt
en fransk satellitt, og det var klart at Napoleon ventet at Preussen underordnet seg og utførte alle
ordrer fra Paris. For å gjøre dette klart samlet Frankrike store hærstyrker på grensene til Preussen.
6. august mobiliserte Fredrik Wilhelm III og krevde at franske tropper som stod på Preussens grense ble
trukket tilbake og at prøyssisk territorium som var okkupert av Frankrike ble gitt tilbake. Napoleon
svarte ikke på kravet, men krevde at Preussen sluttet å mobilisere. Det nektet Preussen, og dermed var
det klart for krig mellom Preussen og Frankrike. Et mer uheldig tidspunkt kunne ikke vært valgt, for
Østerrike var slått og russiske hæravdelinger var for langt borte, og Preussen hadde av Napoleon blitt
tvunget inn i en krig mot England som enda varte.
I oktober 1806 ble slagene ved Jena og Auerstadt utkjempet, og de var katastrofale for Preussen.
I 1807 ville Napoleon fortsette inn i Russland fra Øst-Preussen, men 7. og 8. februar møtte Napoleon russiske styrker i Øst-Preussen, og Napoleon ble drevet tilbake for første gang.
Keiser Franz II's abdikasjon i 1806 markerte slutten på Imperiet. Imperiet var levedyktig og hadde stor oppslutning i hvertfall fram til 1742, da Karl VII fra Bayern ble keiser. Årsakene til sammenbruddet kan grupperes under sosiale, økonomiske, militære og politiske faktorer.
Tvungen verneplikt ble innført i Frankrike, og derfor var slett ikke alle soldatene i den franske hæren der fordi de var patrioter. Den andelen av soldatene som deserterte fra den franske hæren ser ikke ut til å ha vært mindre enn den andelen som deserterte fra de tyske hærene.
Dersom revolusjonskrigene var en krig mellom gammelt og nytt, så var dette ikke tilfelle på det økonomiske området. Både Frankrike og Tyskland var ujevnt utviklet. Den franske økonomiens størrelse og struktur forklarer ikke den franske militære seieren over Imperiet, men Frankrikes evne til å bruke sine økonomiske ressurser til militære formål var langt større enn Tysklands tilsvarende evne. Tyskland var mindre industrialisert enn Frankrike, men likevel ikke spesielt tilbakeliggende.
Forskjellen mellom det revolusjonære Frankrike og Tyskland var størst på det militære området. Lettest ser man dette i Riksarmeen, som bestod av soldater fra mange forskjellige territorier, der soldatene hadde ulik utrustning og trening og organisasjon, og mange nye soldater ble innskrevet i hæren uten noen trening eller militær opplæring. Av denne grunn tok det måneder i felten før Rikshæren ble en effektiv kampenhet.
Preussen bidro forholdsvis minst av alle til krigføringa. Mange små fyrstedømmer bidro forholdsvis
langt mer enn Preussen. Preussen bidro alltid med mindre styrker enn det Preussen var forpliktet til, og
i 1795 dro Preussen seg fullstendig ut av krigen. Av de 235.000 soldatene som Preussen hadde stående,
var aldri mer enn 76.000 avsatt til krigen mot Frankrike.
Østerrike derimot mer enn oppfylte sine forpliktelser.
Frankrike brukte en ny militær taktikk. Frankrike brukte artilleriet på en ny måte, med mer konsentrert ildgivning. Selv om de samlede troppestyrkene til Frankrike var mindre enn de samlede troppestyrkene til Frankrikes fiender var Frankrike dyktig til å konsentrere store hærstyrker til slag, og på slagmarka var ofte de franske styrkene tallmessig overlegne, og dette er kanskje den viktigste grunnen til at de franske styrkene var seierrike så lenge. Dessuten var de franske hærene yngre. De fleste menige soldatene var 20-25 år gamle, og offiserene som ledet hæren var 30-50 gamle. De tyske hærene var betydelig eldre, både for de menige og for offiserenes vedkommende. Kanskje var dette en grunn til at de franske hærene angrep mye mer voldsomhet enn det som hadde vært vanlig.
Tyskerne ville ikke ha reformer som kunne gi større evne til å mobilisere og koordinere samfunnets ressurser til militære formål. De motsatte seg en sentralisert ledelse av Imperiet, og dette var en svært viktig grunn til at Imperiet gikk til grunne. Med en sentralisert ledelse av Imperiet ville det ha vært langt på vei mot å være et moderne monarki eller en nasjonalstat.
Imperiet var en fredelig og innadvendt struktur som holdt på å sprenges av konflikten mellom Østerrike og Preussen, og som blant annet derfor ikke var i stand til å mobilisere de tilgjengelige militære ressursene til forsvar.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er Peter H. Wilsons bok: "War and German Armies. War and German politics 1648-1806."