Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Det dramatiske gjennombruddet til nazistene ved valget i september 1930 hadde en voldsom virkning i Weimarrepublikken. Valgresultatet gjorde det umulig å skape et parlamentarisk flertall for ei regjering. Det var ikke mulig å få nazistene til å delta i ei regjering eller et regjeringssamarbeid, og det ble da heller ikke gjort alvorlige forsøk på å oppnå dette. Brüning bestemte seg for å fortsette å styre ved hjelp av Hindenburgs unntaksfullmakter. Partiene i det borgerlige sentrum og SPD tillot nølende at Brüning gjorde dette, for å unngå at nazistene i enda et nyvalg fikk økt oppslutning. Dermed ble det politiske systemet til Weimarrepublikken forvandlet i 1930-31. Brüning brukte unntaksdekretene stadig oftere. Han kom med fem dekret i 1930 og mer enn førti det følgende året, og dermed ble Riksdagens rolle og oppgaver i styret av Tyskland sterkt redusert. I 1932 hadde styre ved dekret blitt vanlig. Brüning hadde innledet en kurs som til sist førte til at demokratiet ble avskaffet i Tyskland.
De fleste av de upopulære dekretene til Brüning angikk økonomien. Etter valget i 1930 ble den økonomiske situasjonen bare enda verre. Mellom 1929 og 1932 falt industriproduksjonen i Tyskland med nesten 50%, og sterkest var fallet i 1931. [Om Brünings (van)styre har jeg skrevet i kapitlet "Heinrich Brüning og Katastrofen."] Arbeidsløsheten ble enorm, bankene gjennomgikk kriser og store deler av befolkninga stod i fare for å gå til grunne i nød og fattigdom. I denne situasjonen sank tiltroen til det politiske systemet.
Brüning førte en sparepolitikk som rammet de arbeidsløse forferdelig hardt. Brüning mente at det økonomiske hovedproblemet var krigserstatningene, og at de måtte opphøre for at tysk økonomi skulle kunne komme på fote. Han ville vise de allierte at Tyskland strevde for å betale dem, men ikke var i stand til det, at Tyskland ble ødelagt av dem. Han mente at et balansert budsjett ville vise at han strevde alvorlig for å føre en forsvarlig økonomisk politikk og for å oppfylle de økonomiske forpliktelsene Tyskland hadde overfor utlandet. Dekretene i 1930-32 reduserte systematisk lønningene og alle sosiale ytelser i Tyskland og økte noen skatter, men de forbedret ikke den økonomiske situasjonen og førte til sterke protester.
Nazistene førte an i angrepene på republikken. Nazistene marsjerte i gatene i tusenvis og titusenvis. De førte en evigvarende kampanje. Fra 1928 til september 1930 ble nazipartiets medlemsmasse nesten tredoblet, fra 108.717 til 293.000. Og etter valget i 1930 økte tilstrømninga av nye medlemmer enda sterkere. Bare fra september og ut året fikk det 100.000 nye medlemmer. Og i 1931 doblet nazipartiet medlemsmassen på nytt. I slutten av 1932 hevdet NSDAP å ha 1,5 millioner medlemmer.
NSDAP trappet agitasjonen opp i takt med tilstrømminga av nye medlemmer. Overalt i landet var nazipartiet i stand til å oppføre massemøter og parader av uniformert SA og å starte gatekamper mot kommunister og sosialdemokrater. Dette var en form for "handlingens propaganda" som skulle gi inntrykk av dynamikk og handlekraft. Partiet skaffet seg mange nye aviser.
Hitler opprettet "Reichspropagandaleitung" - RPL - en propagandasentral for hele landet tidlig i 1931. Goebbels ble leder for denne. Den informerte om nazipartiets standpunkt til ulike saker, og ga rettledning til gauleiterne for de regionale partiavdelingenes propagandavirksomhet. Gauleiterne måtte komme med rapporter hver måned om virksomheten og forholdene og stemningene i deres distrikt.
Nazistene hadde framgang i de regionale valgene i 1931, mens de tradisjonelle borgerlige partiene hadde tilbakegang. [Om nazistenes virksomhet og framgang i denne tida kan man lese i kapitlet "Hitlers vei til makten"]
Den økte oppslutningen om NSDAP førte til at partiet fikk bedre økonomi, siden medlemsavgifter og inngangsbilletter var hovedinntektskilder for NSDAP. Etter hvert som partiet la mer vekt på å få oppslutning i middelklassen og la mindre vekt på propaganda rettet mot arbeiderklassen ble partiet mer akseptabelt for industriherrene, selv om de fortsatte å foretrekke DVP og DNVP som sine parti.
(Thomas Childers beskriver over flere sider nazistenes overlegent dyktige propagandakampanjer og taktikk i denne tida. Siden jeg allerede har skrevet om dette i kapitlet "Hitlers vei til Makten" refererer jeg ikke det Childers skriver om dette, men henviser til det nevnte kapitlet.
Propagandaen var samtidig både sentralt koordinert og tilpasset de gruppene den ble rettet mot, og ulik for ulike grupper. Nazistene studerte hvordan propagandaen ble mottatt av ulike grupper for å tilpasse den stadig bedre til disse gruppene, og nazistene studerte også situasjonen og stemningen og oppfatningen til de ulike samfunnsgruppene for å utforme en propaganda som kunne ha størst mulig appell. Nazistene hadde altså ikke et klart program og stod ikke for en sak eller konkret politikk som de ville gjennomføre, men de var derimot ute etter å innsmigre seg hos alle og ville si det enhver ønsket å høre til enhver. Politikken var påstanden om Hitlers overlegne handlekraft og innsikt.)
Nazistenes sentrale propagandaledelse var i 1932 i stand til både å koordinere og kontrollere propagandaen sentralt og samtidig å tilpasse den de lokale forhold, stemninger, problem og situasjoner, og dette ble gjort langt bedre enn under valgkampen i 1930. Under valgkampen i 1932 sendte den sentrale propagandaledelsen ut direktiv til gauleiterne om hvordan valgkampen burde føres nesten daglig. Disse appellene fortalte hvordan nazistene burde tilnærme seg så og si hver eneste gruppe i folket, og hvilke tema som burde bli tatt opp i forhold til dem. I 1932 insisterte ikke propagandaledelsen på at det materialet den sendte ut måtte følges slavisk, men at det skulle tjene som modell og gjerne lokalt ble tilpasset de lokale forhold, og at bare de forslagene som kommuniserte med lokale forhold ble brukt.
Men de lokale partiavdelingene fikk ikke lov til å utforme sitt eget propagandamateriell, og bare gauleiterne og deres propagandastaber fikk foreta de lokale tilpasningene.
I de regionale valgene som fulgte etter presidentvalget der Hindenburg ble gjenvalgt hadde nazistene stor framgang. Selv om SA og SS var forbudt mens valgkampen foregikk fikk NSDAP 36% av stemmene ved landdagsvalget i Preussen, 32% i Bayern, 26% i Württemberg og 31% i Hamburg, alle i april. I de følgende månedene fortsatte framgangen, og nazistene fikk 48% av stemmene i Oldenburg og i Hessen 44%.
Mens nazistenes framgang fortsatte økte presset på Brünings regjering. Næringslivet var misfornøyd med at Brüning ikke brukte unntaksfullmaktene til å avvikle den sosiale lovgivninga fra Weimarrepublikken, og godseierkretsene var alarmert over at Brüning ville dele opp godseiendommer som var konkurs for å dele dem opp i familiebruk for å skape flere arbeidsplasser. Og i militære kretser var det misnøye med at Brüning ikke ville samarbeide tettere med DNVP. Hærens politiske talsmann var general Kurt von Schleicher, og han ønsket et autoritært regime som var støttet av hæren i Tyskland. Det ville være støttet av næringslivet og godseierne, og burde kunne "temme" NSDAP.
Hindenburg ble overtalt av disse konservative kretsene til å avsette Brüning i slutten av mai for å innsette ei regjering som var mer høyreorientert. Hindenburg fulgte Schleichers forslag om å be von Papen om å bli ny kansler. Papen skulle danne ei regjering som skulle stå "over partiene". Den nye regjeringa bestod hovedsakelig av konservative aristokrater uten formell partitilknytning. Denne nye regjeringa hadde knapt noen støtte i Riksdagen. Men Schleicher og Papen og Hindenburg ville innføre et autoritært regime som ikke trengte parlamentarisk støtte. DNVP og kanskje også DVP ville støtte dette regimet, og Schleicher håpet at også nazistene kunne bli overtalt til å støtte det. Schleicher trodde at Hitler ville tolerere regimet til gjengjeld for at SA og SS på nytt ble tolerert og nyvalg til Riksdagen ble utlyst.
Papens styre begynte med en sjarmoffensiv overfor næringslivet og den politiske høyresiden. Papen ville avvikle velferdsstaten, og reduserte understøttelsen av de arbeidsløse enda mer i det første unntaksdekretet som han kom med i juni.
Papen tok kontakt med Hugenberg og Hitler for å forsøke å vinne støtte fra dem. Papen tillot SA og SS å være virksomme, etter at disse organisasjonene var blitt forbudt av Brünings regjering på grunn av voldsom framferd og opptøyer. Papen oppløste Riksdagen og lyste ut nyvalg som skulle avholdes 31. juli. Papen ville svekke den politiske venstresiden og det politiske sentrum, og for å gjøre det oppløste han regjeringa i Preussen, som var en koalisjon mellom Sentrumspartiet og sosialdemokratene, og innførte unntakstilstand. Dette gjorde han den 20. juli, bare 11 dager før riksdagsvalget.
De konservative og nasjonalistene støttet statskuppet i Preussen, men de ville ikke drive valgkamp til fordel for Papens regjering. Nazistene tolererte Papens regjering, men ville ikke støtte den. Og i valgkampen tok de avstand fra den.
DSP/DDP hadde drevet en valgkamp før landdagsvalget i Preussen der partiet hadde angrepet nazistene, og dette hadde vært partiets hovedsak. Valget hadde bare gitt partiet 1,5% av stemmene, og dette var et stort nederlag. De hadde gått tilbake fra å ha 28 representanter til bare å få 2.
DSP/DDP ga ikke opp, og prøvde først å bygge en allianse med Sentrumspartiet og SPD, men dette lyktes ikke, og partiet prøvde da å inngå samarbeid med DVP, men DVP ville som eneste sak i valgkampen ha støtte for det private næringslivet, og det ble for tynt for DSP/DDP, og det ble stående alene.
Hovedsaken for DSP/DDP i valgkampen var "bevarelsen ev republikken og demokratiet". NSDAP ble forkastet og fordømt av DSP som en masse følelser og instinkter som skrek etter forandring, men ikke sa noe konkret om hva denne ville føre til. Men DSP/DDP var blitt så lite at selv dets støttespillere i pressen som Frankfurter Zeitung og Berliner Tageblatt ba velgerne om å stemme enten på Sentrumspartiet eller på SPD for å forhindre et nazistisk flertall.
Også DVP var i ferd med å miste sine velgere. Edward Dingeldey var blitt formann, og han ville gjøre partiet til et folkeparti for å holde på velgerne. Han ville sentralisere partiets oppbygging for å gjøre det i stand til å føre en mer effektiv valgkamp. Men denne planen møtte sterk indre motstand fra industriinteressene. Dingelday dreide partiet mer mot høyre, og innledet forhandlinger med Brüning og Hitler for å få nazistene inn i Brünings regjering. Dette lyktes ikke, og DVP deltok i mistillitsforslag mot Brünings regjering. Selv den høyredreining som partiet foretok tilfredsstilte ikke høyrefløyen i partiet, og i Württemberg og Nedre Rhinen tok den distriktsorganisasjonen ut av partiet.
Med organisasjonen i oppløsning gikk DVP fra valgnederlag til valgnederlag i regionalvalgene 1931 og 1932. I Preussen fikk DVP mindre enn to prosent av stemmene. Til slutt inngikk DVP valgsamarbeid med Hugenberg og DNVP. DVP angrep republikken og demokratiet voldsomt i sin retorikk, og krevde at det parlamentariske demokratiet ble erstattet av "en sterk nasjonal stat".
DNVP hadde ført en radikal antidemokratisk kurs etter at Hugenberg ble dets fører i 1929, men hadde likevel blitt stadig mer redusert. Hugenberg hadde prøvd å gjøre partiet om til en masseorganisasjon som kunne konkurrere med nazistene, og hadde dannet paramilitære organisasjoner, som i 1931 ble samlet i Bismarckligaen. Og partiets aviser framstilte Hugenberg som en dynamisk og karismatisk fører.
DNVP støttet Papens regjering og hans statskupp i Preussen. DNVP anklaget NSDAP for å være sosialistisk, og påstod at DNVP var den fremste motstanderen av sosialismen.
Nazistene svor på at de ville beskytte den private eiendommen, men de var mer opptatt av ikke å bli assosiert med Papens regjering. SPD og Sentrumspartiet framstilte nazistene som støttespillere for den upopulære regjeringa til Papen, og nazistene terpet gjennom hele valgkampen på at de tok avstand fra den. Det ble viktig for NSDAP å fordømme dekretene fra Papens regjering, for ikke å framstå som usosiale og reaksjonære.
Nazistene håpet at de kunne få mer enn 50% av stemmene ved valget. Det fikk de ikke, men de fikk så mye som 37,3 prosent av stemmene, og bare fire år tidligere hadde de fått ikke stort mer enn to prosent av stemmene. NSDAP stod fram etter den bitre og voldsomme valgkampen som det største partiet i Tyskland. Både SPD og Sentrumspartiet greide ganske godt å holde på sine velgere, og kommunistene gikk fram. Men de borgerlige partiene i sentrum og til høyre led store tap. DNVP ble halvert, og de to liberale partiene fikk tilsammen mindre enn tre prosent av stemmene. Småpartiene som hevdet særinteresser og regionale interesser, og som hadde fått 14 prosent av stemmene i 1930, gikk tilbake til bare 3,2% av stemmene.
Valgresultatet fra 31. juli 1932 i prosent stemmeandel.
| NSDAP | DNVP | DVP | Sentrumspartiet | DDP | SPD | KPD | Andre |
| 37,3 | 5,9 | 1,2 | 15,7 | 1.0 | 21,6 | 14,3 | 3,2 |
Hindenburg nektet å la Hitler bli kansler, selv om Hitler krevde det. Men NSDAP og KPD hadde tilsammen med enn halvparten av plassene i Riksdagen, og dermed var en flertallskoalisjon av de andre partiene umulig. Papens regjering fikk bare støtte fra DNVP og DVP, og disse hadde bare sju prosent av velgerne og 44 av de 600 riksdagsrepresentantene bak seg. Papens regjering ble møtt av et mistillitsforslag som ble støttet av 84% av riksdagsrepresentantene, og Riksdagen ble oppløst, og nyvalg fastsatt til 6. november.
I den nye valgkampen ville nazistene gjøre det klart at de ikke tolererte Papens regjering: Papens regjering måtte drives bort.
Både DNVP og DVP støttet Papens regjering, og bad velgerne om å gi den en sjanse. Papen gikk inn for å gjenopplive økonomien og å skape arbeidsplasser, og denne politikken måtte få tid til å virke, sa de.
NSDAP førte en voldsom kampanje. Men dette var den fjerde valgkampen dette året, og partiorganisasjonen begynte å bli utslitt og trøtt.
Valgresultatet fra 6. november 1932 i prosent stemmeandel.
| NSDAP | DNVP | DVP | Sentrumspartiet | DDP | SPD | KPD | Andre |
| 33,2 | 8,5 | 1,8 | 15,0 | 1,0 | 20,4 | 16,9 | 4,7 |
For første gang siden 1928 gikk valgdeltakelsen ned. Det ble avgitt to millioner færre stemmer i november enn i juli, en nedgang på fire prosent. SPD fikk noe mindre oppslutning mens kommunistenes oppslutning økte betraktelig. NSDAP var fortsatt det største parti, men det hadde tilbakegang, og mindre enn arbeiderpartiene sammenlagt. De to liberale partiene var fortsatt omtrent utradert, mens DNVP hadde kommet seg litt. Tilbakegangen for nazistene hadde ikke ført til at de moderate partiene som støttet republikken og demokratiet hadde blitt det minste styrket.
I 1932 var den økonomiske situasjonen til den gamle middelklassen dårlig. En indeks for detaljhandelen der 1925 er satt til 100 tyder på at den nedadgående trenden som begynte i 1929 fortsatte gjennom 1932 og inn i det følgende året. Mens omsetninga i 1930 var 113, en nedgang på 10 fra 1928, var den 98 i 1931, og den nedadgående trenden viste ingen tegn til å ville slutte i 1932, og i juli var den kommet ned i 79, og i november 77.
Etter hvert som detaljhandelen raste ned ble det fram til 1932 stadig flere konkurser. I 1932 opphørte denne økninga, men det skyldtes for en stor del av boene da var så verdiløse at det ikke var noe å hente i dem. De fleste konkursene kom i handel og handverk.
De som gikk konkurs i denne elendige tida var vanligvis ute av stand til å få annet arbeid. De opplevde at samfunnet og verden bare ikke fungerte.
Regjeringene kom mellom 1930 og 1933 med flere dekret for å hjelpe de mindre næringsdrivende. I april 1930 økte Brüning skattene for forretninger i detaljhandelen som hadde årlig omsetning større enn en million mark, for å hjelpe detaljhandlerne med omsetning under en million mark. Dette var rettet mot stormagasinene. Mindre forretninger betalte en skatt på 8,5 prosent av hver tusen mark de omsatte for, mens de store forretningene betalte 13,5 prosent av hver tusen mark de omsatte for. I 1931 ble skattene på husleie og kommersielle transaksjoner redusert betraktelig, og i mars følgende år ble det forbudt å etablere stormagasin i byer med mindre enn 100.000 innbyggere for en periode fram til 1. april 1934.
Men disse tiltakene forandret ikke den gamle middelklassens utsatte situasjon, og den var slett ikke fornøyd. Dens organisasjoner krevde at statens utgifter måtte reduseres, og at sosiale velferdsordninger måtte avvikles, og at de skattene de betalte måtte reduseres. Og de krevde at de måtte representeres bedre på høgste nivå gjennom en eller annen form for stenderforsamling der yrkene var representert. De ønsket et korporativt økonomisk system.
NSDAP tok opp disse kravene og brukte dem i propagandaen som ble rettet mot den gamle middelklassen. Nazistene hevdet at middelklassen bar byrdene. Under krigen hadde middelklassen ofret mye, for bare å bli plyndret av inflasjonen. Så, etter å ha kommet seg litt ble den lagt øde på nytt av rasjonalisering og konkurranse fra masseproduksjonen, unntaksdekret, og til slutt deflasjonen. NSDAP angrep jødenes internasjonale finanskapital og stormagasinene og de liberale og marxistene etc for å ruinere middelklassen.
Nazistene hevdet at de hadde et økonomisk program som samsvarte med middelklassens behov. Partiet ville forsvare den private eiendommen. Det eneste avviket fra dette var at de krevde kommunal ekspropriasjon av stormagasinene for at bygningene kunne bli leid ut til småbedriftene. NSDAP sa også at når offentlige kontrakter ble inngått ville myndighetene ta hensyn til småbedriftene, så sant nazistene styrte landet. En korporativ stat ville bli opprettet der man ville ta hensyn til alle yrkesgrupper, spesielt middelklassen.
Dette budskapet ble gitt til middelklassen ikke bare gjennom den nazistiske propagandaen, men også gjennom et nett av nazistiske organisasjoner for middelklassen.
Nazistene gjennomførte også intense propagandakampanjer mot bøndene i 1932. Darrés "agropolitischer Apparat" - aA - hadde to hovedmål: å vinne støtte på grasrotnivå fra bønder over hele Tyskland, og å infiltrere og dominere de allerede etablerte bondeorganisasjonene. Og aA lyktes med dette. NSDAP ble de tyske bøndenes parti. Og de tyske bondeorganisasjonene kom til å støtte Hitler.
NSDAP arbeidet også for å gjøre oppmerksom på sin virksomhet blant bøndene og holdt opptog av bønder der det hendte at til og med Hitler deltok. Et nazistisk bondeblad ble også utgitt.
Nazistenes suksess på landsbygda i 1931-32 ble gjort mulig av det tyske landbrukets stadig forverrede økonomiske situasjon. Godseierne ble beskyttet og mottok store subsidier, men vanlige bønder var utsatt for sterk utenlandsk konkurranse, og led også under den beskyttelsen som godseierne nøt gode av siden den fordyret kraftforet familiebrukene trengte. Prisene på melk og kjøtt sank stadig, og bøndenes gjeld økte, og stadig flere bruk gikk under hammeren. Den store mengden bønder var etter to år med Brünings styre overbevist at de ble ofret til fordel for godseierne.
De største bondeorganisasjonene, samlet i "Den grønne fronten", prøvde å gjenvinne tiltroen hos bøndene ved å angripe Weimarrepublikken og stille krav for å redde bondestanden. Det ble stilt krav om importbegrensninger og andre tiltak. Ledere fra den grønne fronten gikk sammen med Hitler og Hugenberg ved Bad Harzburg for å vise at de tok avstand fra systemet.
Brüning aksepterte ikke de kravene som ble satt fram, og ble hardt angrepet av bondeorganisasjonene. Papen derimot handlet raskt for å tilfredsstille bøndenes krav. Han innførte importbegrensninger på mange typer matvarer og fikk stoppet salget av gårder som var konkurs overalt i Tyskland og reduserte skattene for bøndene. Men dette programmet møtte raskt sterk motstand fra industrien, som samlet angrep Papens jordbrukspolitikk. Men da Papen kom med sitt program hadde bøndene lidd i så mange år at de var overbeviste om at alle myndigheter var deres fiender, og Papens program fikk ikke virke lenge nok til å overbevise dem om noe annet. Bøndene mente at de ble ofret for å redde andre grupper i samfunnet.
Og på denne følelsen spilte nazistene. Nazistenes propaganda skilte seg i innhold ikke mye fra agitasjonen til DNVP eller den grønne fronten, eller fra Papens regimes propaganda. Men nazistene ble ikke identifisert med godseierinteressene eller med storindustrien eller med Weimarrepublikken. NSDAP var et antisystemparti, og det var et landsomfattende parti som var i ferd med å bli så stort at det kunne få mulighet til å forandre noe, i motsetning til alle de små protestpartiene.
NSDAP hevdet at de tyske bøndene hadde to fiender: den ene var storkapitalismen som ville drive bøndene fra gårdene for å gjøre dem til arbeidere i storindustrien, og den andre var marxismen.
DVP var et systemparti i den forstand at DVP var storindustriens parti, selv om DVP var blitt fiendtlig innstilt overfor demokratiet og Weimarrepublikken. DSP/DDP tok her de motsatte standpunkt av DVP. DSP angrep regjeringa for å diskriminere bøndene og småbedriftene ved å subsidiere godseierne og storindustrien og gi dem fordeler som de små næringsdrivende ikke fikk. DSP lovte å snu denne utviklinga. Men DSP aksepterte ikke at Weimarrepublikken hadde skylda for den krisen som hadde rammet Tyskland og den gamle middelklassen. DSP hevdet at den enorme krisen heller var resultat av den tapte krigen og langtrekkende forandringer i privat sektor som hadde ført til konsentrasjon av bedriftene i enorme konglomerat og til ruin for svært mange uavhengig bedrifter. DSP aksepterte at det ville være nødvendig at staten grep inn i økonomien for å beskytte småbedriftene, men ville ikke gå inn for å opprette en korporativ økonomi. DSP aksepterte at det ble innført lavere skatt for butikker enn for stormagasin, men ikke ekspropriasjon av stormagasinene, som NSDAP krevde. De økonomiske tiltakene som NSDAP foreslo ville skape en tvangsøkonomi, sa DSP.
DNVP sluttet opp om denne vurderingen av den økonomiske politikken til NSDAP, og var enig i at NSDAP ville skape en tvangsøkonomi. DNVP presenterte seg som forkjempere for "borgerlig privat forretningsdrift". DNVP fordømte også stormagasinene og konsumentkooperativene og gikk inn for skattelettelser for småhandlere og andre småbedrifter. DNVP hadde fortsatt betydelig oppslutning på landsbygda, og la stor vekt på å holde på denne og på å vinne tilbake tapt oppslutning på bygdene. Valgkampanjene til DNVP var først og fremst rettet mot landsbygda og forholdene der, men DNVP hadde tapt mye ved sine nære band til godseierne.
I de svært spente tidene i 1932 kunne verken de liberale partiene eller DNVP hamle opp med NSDAP i kampen om middelklassen. Tvert i mot ser det ut til at oppslutningen om NSDAP bare vokste innen den gamle middelklassen både i byene og på landsbygda. Depresjonen styrket NSDAP innen den gamle middelklassen, der NSDAP klart var det dominerende partiet. Og NSDAP fikk aller sterkest oppslutning i virksomheter med bare en ansatt, noe som tyder på at det var blant små forretningsmenn som var truet av økonomisk sammenbrudd at nazistene fikk størst oppslutning, altså blant folk som var i en temmelig desperat situasjon.
Men denne oppslutningen om NSDAP var ikke bare resultat av en prekær nødstilstand, men inngikk i en noe lengre trend som kan følges tilbake til valgene i 1924, og som pekte på sterk motstand i den gamle middelklassen mot langsiktige strukturelle trender i den tyske økonomien, trender som ble angrepet av NSDAP. NSDAP artikulerte en antikapitalistisk og proteksjonistisk protest som mindre næringsdrivende sluttet seg til, samtidig som NSDAP kjempet mot den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Og dette skapte den sterke appellen som NSDAP hadde, og bakgrunnen til at dette budskapet kunne fenge så sterkt var at den gamle middelklassens eksistens var truet av den økonomiske utviklinga.
Dette budskapet nådde også fram hos bøndene som var truet av ruin. Støtten til NSDAP var langt mer uttalt på landsbygda enn i byene, selv om den hadde vokst langsommere fram. Bitterheten på landsbygda gikk tilbake til krigstidas tvangsøkonomi med leveringsplikt og kontroll av produksjonen, og var rettet mot staten og SPD som opprettholdt kontrollene i den første etterkrigstida. Denne bitterheten hadde blitt forsterket av stabiliseringskrisen. DNVP hadde vært bøndenes foretrukne parti, men DNVP hadde mistet mye av sin oppslutning på bygdene siden partiet ble forbundet med godseierne og siden partiet hadde deltatt i regjering uten å skape merkbare lettelser for bøndene.
Pensjonistene og småinvestorene hadde stått overfor ruin under inflasjonen, og depresjonen truet dem på nytt med økonomisk ruin. Etter 1928 falt aksjeverdiene skarpt med sammentrekningen av økonomien. Mellom 1928 og 1932 falt antallet personer med skattbar inntekt fra investeringer med 16%. Bankkrisene skapte frykt for at oppsparte midler ville gå tapt. Brüning og Papen kuttet pensjonene og andre ytelser sterkt. Det aller sterkeste kuttet foretok Papen med et unntaksdekret av 14. juni 1932. Å begrense disse kuttene erstattet revaluering som den viktigste politiske saken for rentemiddelstanden ved valgene i 1932.
NSDAP hadde tradisjonelt kjørt store propagandakampanjer som henvendte seg til pensjonister, og i 1932 var partiet bestemt på å gjøre større innhogg blant dem. Pensjonistene var en av de tre gruppene som ble viet ekstra oppmerksomhet av NSDAP i kampanjene i 1932. De andre var kvinnene og embetsmennene.
NSDAP la i valgkampen stor vekt på den reduserte levestandarden til pensjonistene, og la skylda på Brünings og hans regjerings og støttepartis hensynsløshet. Pensjonistene ble svindlet for de rettighetene som de hadde slitt og ofret for å oppnå, hevdet nazistene. NSDAP krevde at de kutt i pensjonene som var gjort ved Papens dekret av 14. juni ble opphevet og at pensjonene ble gjenopprettet.
I valgkampene i 1932 lovte nazistene pensjonistene en bedre framtid i Det Tredje Riket. Der ville pensjonene og andre ytelser bli økt.
Det økonomiske programmet til NSDAP inkluderte at partiet ville skape en ny innenlandsk valuta og øke statens forbruk, og i dette inngikk økte pensjoner. DNVP og DVP støttet at mer kunne gjøres for pensjonistene, men advarte mot at det kunne skape inflasjon, og bli et kostbart eksperiment. Selv om Hugenberg og DNVP tok avstand fra Papens dekret fra 14. juni ville de ikke fordømme Papens regjering, men mente at den måtte få mer tid på seg. DNVP hevdet at Papens økonomiske planer var bedre enn de inflasjonsdrivende planene til NSDAP.
NSDAP svarte med å hevde at det var "Novemberpartiene" og Weimarrepublikken som hadde skapt kaos i økonomien. Og NSDAP fortsatte å minne om at DNVP hadde brutt sine løfter om full revaluering for vanlige folks oppsparte midler, men derimot støtte revaluering av fyrstenes rikdommer. "De hadde plyndret de fattigste for deres eiendom og oppsparte midler, men beskyttet fyrstene".
NSDAP sa at deres økonomiske program ville kreve større offentlige utgifter, men sa at det ville foregå innenfor forsvarlige rammer. Det ville kreve stramme reguleringer av pengemengden og av bankene, og samtidig stimulere til økt økonomisk aktivitet. Rentene ville bli redusert, og det ville bli innført drakoniske lover for å forhindre kapitalflukt, og det innenlandske markedet ville bli revitalisert, og store offentlige arbeider satt i gang. Dette ville få fart på økonomien igjen.
NSDAPs agitasjon overfor pensjonistene førte til at partiet vant stor oppslutning blant dem. Men pensjonistene var ingen trofast gruppe i forhold til NSDAP. Deres oppslutning var svært kriserelatert. De hadde også i 1924 stemt på NSDAP, men da stabiliseringskrisen var over hadde de forlatt NSDAP i større grad enn andre grupper som hadde stemt på NSDAP i 1924. I de gyldne tjueårene hadde pensjonistene forlatt NSDAP, og i større grad stemt på DNVP. Men i 1930 var NSDAP for første gang større blant pensjonistene enn DNVP. Og i 1932 var NSDAP langt større.
Også embetsmennene ble i 1932 utsatt for intens agitasjon fra NSDAP. Også i tidligere valgkamper hadde nazistene anstrengt seg for å vinne oppslutning blant embetsmennene.
NSDAP ville utnytte den misnøyen som var skapt blant embetsmennene ved at regjeringene til Brüning og Papen gjentatte ganger hadde redusert lønningene til embetsmennene. Til sammen var lønningene blitt skåret ned med omkring tjue prosent på mindre enn tre år. Og det var frykt i embetsverket for at lønnskuttene ville bli fulgt av massive oppsigelser, som i 1924.
I 1932 var det tegn til at NSDAP fikk økende oppslutning i embetsverket. I Württemberg hadde lønnskuttene vært spesielt store, og der møtte myndighetene aggressiv motstand på grunn av dette. Universitetsprofessorene var svært lite samarbeidsvillige overfor myndighetene. I Chemnitz ble det avslørt at det var dannet en uformell organisasjon for nazistiske politioffiserer. Da voldsbruken i gatene økte og nazistenes forsøk på å vinne oppslutning blant offentlige ansatte ble intensivert ble det besluttet at politiets lønninger ikke skulle reduseres mer. Men da var det allerede oppstått en tillitskrise mellom regjeringa og de offentlige ansatte, og NSDAP ville utnytte denne.
Det kom rapporter som viste at NSDAP førte en kampanje for å infiltrere statsadministrasjonen. Nazistene var aktive innen eksisterende organisasjoner for offentlig ansatte, men foretrakk å danne sine egne "arbeidsgrupper" gjennom hvilke de offentlig ansatte angivelig skulle kjempe for å vinne tilbake tapte rettigheter. I disse gruppene skulle den rang medlemmene hadde være uten betydning. NSDAP lovte et "folkefellesskap" uten rangsforskjeller og klasser.
Dette arbeidet var bare en del av det større arbeidet som NSDAP drev for å vinne oppslutning i offentlig sektor. De hadde egne sammenkomster og massemøter for offentlig ansatte, og produserte en strøm av flygeblad rettet mot offentlig ansatte.
I 1932 var de to viktigste tema som ble tatt opp i agitasjonen som var rettet mot de offentlig ansatte: 1) Hard kritikk av regjeringas deflasjonspolitikk, som reduserte levestandarden til offentlig ansatte. 2) Fordømmelse av at de tradisjonelle rettighetene til embetsmennene ble undergravd og fjernet, som uavsettelighet etc.
NSDAP lovet en helt annen personalpolitikk dersom de kom til makta. Samtidig som de ville gi embetsmennene politisk frihet ville de fjerne jøder og revolusjonære fra embetsverket. Når disse ble fjernet skulle de bli erstattet av de som var oppsagt uten grunn og av kompetente krigsveteraner. Lønningene skulle også bli bedre, og rettigheter som var avskaffet ville bli gjeninnført.
Den alvorligste konkurrenten til NSDAP om embetsmennenes stemmer var DNVP. De hevdet at nazistene var for uerfarne og radikale til å ta hand om statens affærer. Også DNVP angrep de dekretene som hadde kuttet de offentlig ansattes lønn og pensjoner. DNVP krevde at embetsverket skulle "renses" for alle personer uten tilstrekkelig kompetanse og utdanning. DNVP viste til at der NSDAP hadde kommet i maktposisjon hadde NSDAP gått fram overfor embetsverket uten respekt for loven.
DVP advarte mot NSDAP, og sa at ansettelse etter partiboka kunne bli mer vanlig med NSDAP i regjering enn det allerede var. DSP/DDP mente at dersom nazistene kom til makta ville de nazifisere embetsverket, og fjerne alle som var uenige med dem. Og dette ville gjelde for alle stillinger og nivå.
Nazistene brukte langt mindre energi i valgkampen i 1932 for å vinne hvitsnipparbeidernes stemmer. Det gjaldt for alle partiene at de behandlet hvitsnipparbeiderne enten som en del av arbeiderklassen eller som en gruppe på linje med embetsverket, og de utarbeidet ingen egen strategi eller eget valgkampmateriell rettet mot hvitsnipparbeiderne. Dette viser til en alminnelig forvirring om hvitsnipparbeidernes sosiopolitiske plassering og orientering.
Fagforeningene til hvitsnipparbeiderne var svært bekymret på grunn av den økende arbeidsløsheten blant medlemmene, og opprørte over regjeringenes unntaksdekreter som reduserte lønninger og undergravde arbeidskontrakter. I bankene og detaljhandelen, som var de største arbeidsgiverne til hvitsnipparbeiderne, sank lønningene med 12% i 1931-32. For kvinnene ble situasjonen enda verre. De tjente mindre enn mennene, og hadde svært usikre arbeidsforhold.
Denne utviklinga førte til at alle fagforeningene for hvitsnipparbeiderne fordømte både Brünings regjering og Papens regjering og inntok en stadig mer militant holdning overfor bedriftslederne. Fra venstresida så ZdA krisen som bevis på at det kapitalistiske systemet produserte sin egen undergang, og hundretusenvis av hvitsnipparbeideres undergang. Mer enn 600.000 hvitsnipparbeidere var arbeidsledige, og flere var truet av arbeidsløshet.
Det liberale GdA fordømte også den økonomiske politikken til Papen. Når Papens regime prekte om å gjenopprette økonomisk ansvarlighet, sa GdA, så betydde det at det ville gjenopprette de gamle dominans- og herredømmeforholdene. Godseierne og monopolkapitalen hadde tatt makta med Papens regime, og tror at nå er deres tid kommet. De vil ødelegge sosialpolitikken og oppheve lønnsavtalene. Arbeidstakernes forhold er satt tilbake minst femti år, skrev GdA.
Den høyreorienterte fagforeninga DHV var også opprørt. I en rapport om sitt arbeid i 1931 skrev DHV at organiserte arbeidere stod i hard kamp mot arbeidsgivere og bedriftsledere som ville fjerne arbeidstakernes grunnleggende sosiale og politiske rettigheter. Bedriftslederne ville avskaffe alle statlige garantier arbeidstakerne hadde. Derfor måtte kampen mot regjeringa og arbeidsgiverne fortsette for fullt.
Selv om fagforeningene til hvitsnipparbeiderne var enige om hvordan de skulle forholde seg overfor regjeringa, hadde de fortsatt ulike politiske syn. Alle var motstandere av regjeringenes politikk og også motstandere av NSDAP. DHV, som var blitt det største av disse fagforbundene, var i en vanskelig situasjon. Det hadde tatt avstand fra DNVP i 1928, og stod uten noen sterk politisk medspiller. Under valgkampen i 1932 angrep det stadig DNVP, og sa at Hugenberg gjentatte ganger hadde gjort det klart at han var en motstander av organiserte arbeidere. DNVP var blitt et reaksjonært parti. Men selv om DHV begynte å snakke om klassekonflikt distanserte det seg likevel fortsatt fra de sosialistiske partiene. DHV hevdet fortsatt at hvitsnipparbeidere hørte til i en annen klasse enn kroppsarbeiderne.
DHV forkastet altså både DNVP og SPD. Skulle det da kunne alliere seg med NSDAP? Forholdet hadde vært dårlig i mange år. I 1931 var det møter mellom representanter for NSDAP og DHV, der blant andre Hitler deltok. I presidentvalgkampen støttet DHV Hindenburg mot Hitler. Hitler ville ikke anerkjenne uavhengige fagforeninger, og dermed kunne ikke DHV støtte Hitler. Hitler aksepterte når alt kom til alt bare nazistiske organisasjoner, og nazistene ville undergrave fagbevegelsen og kontrollere den. Derfor kunne ikke DHV støtte NSDAP i valget. Det var sterk tiltrekning mellom NSDAP og DHV, men for mye som skilte.
Både det liberale GdA og det sosialistiske ZdA avskydde nazismen og ville forsvare demokratiet og Weimarrepublikken. Nazistenes politikk var et bedrag. Nazistene ridde flere hester samtidig, og kom med løfter som ikke lot seg forene, framholdt ZdA. Nazistene hadde ingen konsistent politikk.
SPD framholdt at nå var de politiske linjene blitt klare og tydelige. De hvitsnippansatte ble oppfordret til å gå sammen med SPD i dets kamp for "demokrati og sosialisme" og "mot kapitalisme og fascisme".
DNVP tok ei hard linje, og prøvde å assosiere alt organisert arbeid med sosialistisk undergraving. Dersom hvitsnipparbeiderne ville forbedre sin situasjon måtte de opptre som en stand og frigjøre seg fra alle fagforeninger, hevdet DNVP. Bare slik kunne de framheve sin spesielle status som den største og viktigste delen av den tyske middelklassen.
NSDAP hevdet at en gang hadde hvitsnipparbeiderne vært en viktig stand, men nå var de blitt proletariserte. De var blitt forrådt av de borgerlige partiene og deres sosiale posisjon var undergravd av sosialistisk økonomisk politikk.
Henvendelsene fra NSDAP til hvitsnipparbeiderne var færre enn til noen annen betydelig sosial gruppe. Nazistene laget ti ganger så mange løpesedler henvendt til offentlig ansatte som til de privat ansatte hvitsnipparbeiderne, og det ble skrevet svært lite i den nazistiske pressen om saker som angikk disse hvitsnipparbeiderne. Nazistene visste ikke hvordan de skulle henvende seg til dem eller gripe dem an. I det nazistene skrev til hvitsnipparbeiderne var det to tema som gikk igjen: Nazistenes program for å skape flere arbeidsplasser og kvinnenes rolle i arbeidsstyrken. Nazistene ville vise at de ikke kom til å sparke kvinnene ut av arbeidsstyrken.
Nazistene mente at kvinnene burde holde seg heime og stelle for mann og barn, men hevdet samtidig at kvinnene burde ha like retter med mennene, også rett til arbeid. Nazistene prøvde å framstille kvinnenes inntreden i arbeidsmarkedet som et overgrep mot kvinnene der kvinnene ble nektet et familieliv. Millioner av kvinner var enten arbeidsløse eller arbeidet for sultelønn. Dette påstod nazistene at de ville rette på: kvinnene burde ha mulighet til å velge mellom et godt familieliv og anstendig avlønnet arbeid, og det var ikke tilfelle som situasjonen var nå. Gifte kvinner burde holde seg heime, men ugifte kvinner burde ha mulighet til å arbeide. Dette fjernet ikke nazistenes antifeministiske rykte.
NSDAP hadde ikke greid å infiltrere hvitsnipparbeidernes organisasjoner. Nazistene dannet da i 1931 sin egen organisasjon for hvitsnipparbeidere som del av "Nationalsozialistische Betriebszellenorganisation" - NSBO. Denne konkurrerte med andre fagforbund i valg av representanter til bedriftsråd, og i 1931 fikk den 25% av stemmene blant hvitsnipparbeiderne.
Nazistene fikk mindre oppslutning blant hvitsnipparbeiderne i privat sektor enn blant andre grupper som stod utenfor den sosialistiske eller katolske arbeiderbevegelsen. Thomas Childers skriver at hans undersøkelse viser at nazistene slett ikke oppnådde den store oppslutning det ofte har vært antatt at nazistene fikk blant hvitsnipparbeiderne i privat sektor. Nazistenes oppslutning blant offentlig ansatte var langt større.
NSDAP fortsatte å anstrenge seg for å vinne oppslutning i arbeiderklassen, selv om partiet nå konsentrerte sine anstrengelser om middelklassen. Partiet prøvde å overbevise om at arbeiderne måtte støtte det "folkefellesskapet" som nazistene ville opprette for å få det bedre. I 1932 hadde arbeiderne gjennomlevd mer enn tre år med forferdelige påkjenninger, og nazistene håpet at dette ville ha fått arbeidernes tilknytning til de tradisjonelle venstrepartiene til å svekkes.
Arbeidsløsheten var forferdelig stor, og understøttelsen for arbeidsledige var sterkt redusert for de som "heldige" nok til i det hele tatt å motta denne. Sommeren 1932 var mer enn førti prosent av de organiserte arbeiderne uten arbeid, og millioner av andre arbeidere hadde bare deltidsarbeid.
Mens arbeidsløsheten økte sank lønningene til de som hadde arbeid. I 1932 var reallønna bare 64 prosent av det den hadde vært før krigen. Unntaksdekretene hadde redusert lønningene og også både størrelsen og varigheten til arbeidsløshetstrygda, og svekket arbeidskontraktene.
Nazistene prøvde å dra fordel av misnøyen med denne elendige situasjonen. Året før hadde nazistene stiftet sin egen arbeiderorganisasjon, NSBO. Den hadde som oppgave å spre nazistisk propaganda, men skulle ikke være ei fagforening. En forløper for denne organisasjonen hadde vært aktiv i litt mer enn et år, men hadde utrettet lite. Første januar 1931 ble NSBO formelt dannet. Selv om bare en liten del av arbeiderne viste noen interesse for denne organisasjonen, hadde den fått over 100.000 medlemmer i mai 1932.
I 1932 var NSDAP bestemt på endelig å få sitt gjennombrudd i arbeiderklassen. Nazistene visste at de manglet tillit blant arbeiderne. NSDAP mente at det ikke var tiltro til SPD og KPD som fikk arbeiderne til å holde seg til disse partiene, men mistillit til de andre partiene. NSDAP var bestemt på å vinne tiltro blant arbeiderne, arbeiderne skulle komme til å tro at NSDAP ville tale deres sak, og ikke være løpegutter for bedriftsledelsen.
Den sentrale appellen fra NSDAP til arbeiderne i 1932 dreide seg om nødvendigheten av "arbeid og brød". Det var statens første oppgave å garantere alle tyskere arbeid, erklærte partiet. NSDAP gikk inn for å begynne et stort program med offentlige arbeider, som bygging av dammer, veier, kanaler og boliger. NSDAP gikk inn for å innføre tvunget arbeid - en arbeidstjeneste - for å få de arbeidsløse bort fra gatene.
De andre partiene var stort sett motstandere av slike program for offentlige arbeider, selv om den sentrale fagbevegelsen gikk for et liknende program. NSDAP hevdet at dette var en nødvendig sak som var hevet over økonomiske hensyn og vurderinger. Og arbeidsløsheten var så ødeleggende for økonomien og menneskene at et inflasjonsdrivende program, satt i gang i ei deflasjonstid, var et bedre alternativ. Nazistene sa at programmene ikke trengte å være så kostbare dersom "tyranniet til den jødiske finanskapitalen kunne bli brutt". Nedsettelse av rentene ville frigjøre kapital til produktive investeringer som tjente hele folket. Og den tyske økonomien måtte bli frigjort fra internasjonale bindinger og selvstyrt.
NSDAP sa at å skaffe arbeid til alle ikke bare var en økonomisk oppgave, men først og fremst en moralsk oppgave, en plikt og et moralsk imperativ. Det var et spørsmål om rettferdighet. Under nazismen ville alle ha rett til å arbeide, kapitalistene ville bli fratatt sin rett til å avgjøre hvem som fikk arbeide. Dette ville skape en omforming av samfunnet, og kapitalistene ville miste sin makt, hevdet NSDAP. Dette skulle være nazistenes "sosialisme". Med denne definisjonen kunne nazistene hevde at de var sosialister uten å gå inn for å avskaffe den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. NSDAP krevde "avproletarisering av de eiendomsløse og arbeiderklassens deltakelse i eierskapet av eiendommen."
Mens NSDAP utarbeidet sin egen definisjon av sosialismen angrep partiet marxismen og hevdet at den var utilstrekkelig. Dette hadde den vist ved at SPD ikke hadde vært i stand til å utrette noe, men resultatet av Weimarrepublikken var massearbeidsløshet, elendighet og nød.
NSDAP var ikke ansvarlig for at åtte timers arbeidsdagen var gått tapt eller den store arbeidsløsheten eller unntaksdekretene som reduserte lønningene og arbeidsløshetstrygda. Dette skyldtes heller SPD som hadde støttet mange regjeringer og hadde tolerert Brünings regjering, hevdet nazistene. Men Hitler som angrep og avslørte systemet ble angrepet av de sosialistiske avisene. Bare Hitler gjennomskuet systemet og kunne forandre det og redde de tyske arbeiderne, hevdet nazistene videre.
Disse angrepene fikk ikke arbeiderne til å flokke seg om Hitler, men samlet dem heller ikke mot nazistene. Kommunistene fortsatte å holde SPD som sin hovedfiende. KPD ble fjernstyrt fra Moskva, og der var SPD utpekt som hovedfienden. "En stemme til SPD ville derfor bare styrke Hitler-Papen diktaturet", hevdet de.
KPD ville danne en antifascistisk front der medlemmene av SPD var velkomne til å delta. Den skulle være en arbeidernes enhetsfront ledet av kommunistene. KPD framstilte SPD som forrædere av arbeiderklassen og NSDAP som redskap for høgfinansen og monopolkapitalen. Kommunistene ville identifisere NSDAP med Papens regime.
KPD var bekymret over muligheten for at nazistene kunne få oppslutning i arbeiderklassen. I juli trykte KPD en serie artikler i avisene sine der nazistenes politikk ble grundig gjennomgått. Der kom man fram til at de vesentlige elementene i den økonomiske politikken til nazistene var "pliktig arbeidstjeneste", "handelspolitikk uten internasjonale bindinger" og "jobbskapelse gjennom inflasjon". Hvert av disse punktene krevde at den svake ble underordnet den rike framhevet KPD. Men for å skape millioner av arbeidsplasser var det nødvendig å ta midler fra de rike, skrev KPD. KPD oppfordret til reduksjon av lønningene til de best betalte, avskaffelse av erstatningene til fyrstene, avskaffelse av betaling av erstatninger og gjeld til utlendinger, avskaffelse av alle militære utgifter og høge skatter på store formuer og på kapitalutbytte. KPD krevde også sju timers arbeidsdag og førti timers arbeidsveke, avskaffelse av overtidsarbeid, store program for offentlige arbeider, program for bygging av boliger, fri mat for arbeidsløse og høgere arbeidsløshetstrygd.
SPD hadde tapt anseelse blant mange arbeidere fordi partiet hadde tolerert Brünings regjering, og partiet fant det vanskelig å slå tilbake angrepene fra kommunistene. SPD hadde sett på Brünings regjering som et minste onde. SPD la vekt på at det var nødvendig å beskytte republikken for å kunne forsvare arbeiderklassen. SPD greide ikke å komme fram med et alternativ til den økonomiske politikken til Brüning, selv om fagbevegelsen kom til å gå inn for storstilte program for offentlige arbeider både for å skape arbeidsplasser og for å få liv i økonomien, den såkalte WTB-planen, men SPD gjorde ikke denne planen til sin plan.
Selv om SPD ikke kunne presentere forslag til en annen økonomisk politikk, kunne de presentere seg som den sterkeste motstanderen av fascismen og den sosiale reaksjonen.
I mai 1932 ble Brünings regjering erstattet av Papens regjering. Den regjeringa trengte ikke SPD å tolerere. Den kunne angripes, men Papens statskupp i Preussen, som SPD ikke kom med noe kraftfullt svar på, tok kraften ut av valgkampen til SPD. SPD ville ikke mobilisere sine styrker til kamp i gatene mot Papens kupp, selv om det ble anbefalt av representanter for Reichsbanner og Jernfronten. Ledelsen for SPD brakte heller statskuppet i Preussen inn for domstolene og pekte på at det var ulovlig. SPD fordømte kommunistenes ønsker om et arbeideropprør, og ville stole på det parlamentariske demokratiet og rettsstaten, og satset i første omgang på det kommende valget.
SPD hadde ikke noe nytt budskap i valgkampen, men framholdt at veien framover gikk gjennom langvarig, fredelig og demokratisk arbeid, selv om Tyskland og arbeiderklassen var inne i en dyp krise. Partiet var overbevist om at krisen og depresjonen hadde skapt sterke antikapitalistiske stemninger, og ville mobilisere disse. SPD la vekt på at kapitalismen var i en krise og ikke kunne ernære eller huse folket, og at den måtte erstattes av en ny økonomi. SPD advarte også velgerne mot nazistene.
Men SPD hadde ikke et budskap som inneholdt konkrete planer eller begeistring for et alternativ, og partiet gikk tilbake i valgene i 1932. Partiets ledelse virket gammel og trøtt og lite handlekraftig og dynamisk. I juli fikk SPD 21,6% av stemmene, og i november fikk partiet 20,4 prosent av stemmene. Kommunistene fikk derimot flere stemmer, og gikk fram til 16,9 prosent av stemmene i november. KPD tok stemmer fra SPD.
Men nazistene greide ikke å ta store andeler av de avgitte stemmene der arbeiderpartiene stod sterkt. De arbeidsløse hadde en tendens til å gå over til kommunistpartiet. Likevel fikk NSDAP økt tilslutning fra arbeidere. Men da fra uorganiserte arbeidere i små handverksbedrifter. Blant dem fikk NSDAP betydelig oppslutning i 1932. Blant arbeiderne på de store arbeidsplassene var det derimot svært sterk motstand mot nazismen og mot nazistene.
Nazistene advarte om at arbeiderpartiene var ateistiske, og sa videre at religionen er folkets sjel. Religionens fiender vil ødelegge religionen, som de gjør i Sovjet, sa nazistene, og tenkte på SPD og KPD. Men NSDAP ville bekjempe ateismen og hjelpe de kristne konfesjonene. Samtidig ville NSDAP at religion og politikk ikke ble blandet.
Likevel fikk nazistene langt større oppslutning i protestantiske områder enn i katolske områder. Valgkamplitteratur som var tok opp religion var tradisjonelt rettet inn mot kvinner, og kvinnene stemte tradisjonelt ikke på radikale parti som NSDAP og KPD. I 1932 anstrengte NSDAP seg for å få større oppslutning blant kvinner. En egen nazistisk kvinneorganisasjon ble opprettet. Den skulle stå for "natur, familie, nasjon og fedreland", og være religiøst orientert.
Og i 1932 fikk NSDAP stor framgang blant kvinner, og i de områdene der det er mulig å undersøke sammenheng mellom stemmegivning og kjønn var det flere kvinner enn menn som stemte nazistisk, for første gang. Dette var en utvikling som foregikk i protestantiske områder. I katolske områder var det fortsatt færre kvinner enn menn som stemte nazistisk. Katolisismen fortsatte å holde mange katolikker borte fra nazismen.
Sentrumspartiet førte i 1932 en valgkamp som reflekterte den autoritære holdningen til den nye partiformannen, Ludwig Kaas. Den var fiendtlig innstilt overfor demokratiet og Weimarrepublikken. Kaas ville "frigjøre det tyske folket fra systemet med partidominans og lenkene fra Versailles". Brüning bekjempet partisystemet ved å sette det ut av spill, framholdt et av katolikkenes organ. Sentrumspartiet hevdet at Brüning hadde søkt støtte fra nazistene, og at partiet ikke ville sette seg mot at nazistene deltok i regjering. Partiet satte seg mot diktatur, ble det sagt, men det gikk inn for "nasjonal konsentrasjon" som ville gjenopprette autoritet og disiplin i offentlige saker. Sentrumspartiets mål i 1932 var "konsentrasjon av alle ansvarlige nasjonale krefter, som bare sammen kan skaffe til veie det uomgjengelige grunnlaget for en sant autoritær regjering".
Sommeren 1932 var oppløsningen av det politiske sentrum fullstendig. De liberale partiene hadde mistet sine velgere, og DVP var heller ikke lenger noen forsvarer av demokratiet. DNVP hadde mistet en stor del av sine velgere. Selv Sentrumspartiet hadde blitt forvandlet til et parti som gikk inn for autoritære løsninger. Bare SPD stod igjen for å forsvare demokratiet og Weimarrepublikken. Partiene som var fiender av demokratiet og Weimarrepublikken hadde et overveldende flertall, i motsetning til under det første valget i republikken.
NSDAPs økte oppmerksomhet om middelklassevelgerne falt sammen med begynnelsen av depresjonen. Og det var i takt med den økte elendigheten at nazistene marsjerte fram som den gamle middelklassens parti. Depresjonen radikaliserte velgerne. Men middelklassevelgernes tradisjonelle partilojaliteter hadde vært i oppløsning helt siden inflasjonen og stabiliseringskrisen. Denne destabilisering av gamle mønstre viste seg i suksessen til de små særinteressepartiene til middelklassen i perioden 1924-28. Selv om disse småpartiene representerte ulike interesser bygde de likevel på noen felles antakelser.
Småpartiene var alle sammen innbitt antimarxistiske. Deres fiendskap mot SPD og KPD var grenseløs, og hadde en dominerende plass i partiprogrammene. Samtidig var de motstandere av "storindustrien" og "storkapitalen". Disse partiene ville ha beskyttelse fra staten, men hadde likevel mistillit til staten. De ville redusere de offentlige utgiftene, spesielt de sosiale utgiftene, og redusere statlige inngrep i økonomien, og de var misfornøyde med Weimarrepublikken og partisystemet som de mente ga dem selv for liten innflytelse, og andre for stor innflytelse. Det var ingen enighet blant dem om alternativ, men de var enige om hva de skulle angripe.
Disse småpartiene delte avvisningen av Weimarrepublikken og dens sosiale, økonomiske og politiske grunnlag. Å stemme på småpartiene var derfor å uttrykke protest mot systemet. Før 1929 var ikke disse protestantene så radikale at de stemte med nazistene, men depresjonen radikaliserte dem tilstrekkelig til at de støttet nazistene. Forkastelsen av de tradisjonelle partiene hadde begynt allerede under inflasjonen, og depresjonen førte til at denne forkastelsen kunne samles i nazipartiet.
Støtten til NSDAP var ulikt fordelt innen middelklassen. Men den var slett ikke begrenset til marginale grupper eller til de nedre delene av middelklassen. Kjernen i støtten var småbønder, butikkeiere og uavhengige handverkere, som var den mest varige og stabile gruppen i velgermassen til NSDAP i årene 1924-1932. Det var i disse gruppene at frykten for økonomisk ruin var sterkest og mest uttalt, og det var i disse gruppene at budskapet til NSDAP ble best tatt mot. Varigheten av støtten fra denne gruppen, gjennom de "gyldne tjueårene", viser at den ikke var en kortvarig reaksjon på depresjonens krise, men en dyptgående reaksjon på de langvarige trendene i tysk økonomisk og sosialt liv.
I krisetider fikk denne kjernen av NSDAPs velgere tilskudd av protestvelgere fra den nye middelklassen og fra rentenistene og pensjonistene. Men verken den nye middelklassen eller pensjonistene og rentenistene sluttet helhjertet opp om nazistene, og stemte bare nazistisk som uttrykk for protest og fortvilelse under depresjonen. I bedre tider stemte de på andre politiske parti.
NSDAP fikk forbausende stor oppslutning i etablerte sosiale sirkler. I 1932 hadde nazistene stor oppslutning innen øvre middelklasse, blant studenter og embetsmenn og i velstående valgkretser i Berlin, Hamburg og andre byer. Dette hadde mange grunner, som frykt for arbeiderpartiene og at den elendige økonomiske situasjonen ødela mulighetene for ansettelse og karriere. Dette var grupper som tilhørte de etablerte elitene i Tyskland og som sluttet opp om nazistene.
Nazistene hadde lagt stor vekt på å vinne oppslutning i arbeiderklassen, og dette arbeidet hadde i stor grad vært mislykket siden nazistene ikke greide å vinne innpass blant de arbeiderne som allerede hadde tilknytning til de tradisjonelle arbeiderpartiene, men ikke helt mislykket siden nazistene vant innpass blant uorganiserte arbeidere i handverk og småindustri og på arbeidsplasser der den organiserte arbeiderbevegelsen ikke var representert.
Den nazistiske velgermassen er ofte framstilt som ung, men den var spredt over mange aldersgrupper, og nazistene fikk sin største oppslutning blant eldre velgere. Kjernevelgerne til NSDAP kom fra grupper med høg gjennomsnittsalder. Etter 1928 greide NSDAP å trekke til seg mange kvinnelige velgere, og det ser det ut til at flere kvinner enn menn stemte nazistisk i 1932.
I 1932 kunne derfor NSDAP hevde at det var det tyske folkepartiet framfor noe annet parti. Det hadde en bredere og mer sammensatt velgermasse enn noe annet parti. Men nazistene hadde ikke greid å oppnå tilslutning i de sosiale miljø der man tradisjonelt stemte på arbeiderpartiene. Radikalismen ble uttrykt blant arbeidere ved at de stemte på KPD. Mens de liberale, konservative og særinteresse partiene nærmest brøt sammen mellom 1930 og 1932 greide arbeiderpartiene å holde på velgerne. Deres velgeroppslutning viste ingen tegn til å gå i oppløsning eller vakle stilt overfor nazismen seiersrekke, selv om disse partienes ledelse ikke var i stand til å utvikle en effektiv politikk eller konkrete alternativ som de kunne møte nazismen og krisen med.
Også blant katolikkene fikk NSDAP mindre oppslutning enn i befolkninga som helhet. I de katolske områdene var Sentrumspartiet hele tiden det store og dominerende partiet. Sentrumspartiet og den katolske kirka hadde i likhet med arbeiderpartiene et nett av organisasjoner og sosiale miljø som omga tilhengerne og som de levde i, og som nazistene ikke var i stand til å infiltrere og overta. Etter 1930 ble Sentrumspartiet mindre av en støtte for demokratiet og Weimarrepublikken, men det var fortsatt lenge en hindring for nazistene.
Nazistene fikk sin mest konsistente velgeroppslutning i de sosiale gruppene og de yrkesgruppene som hadde minst fordel av utviklinga av det moderne industrisamfunnet. Og nazistene fikk minst oppslutning i den gruppen som sterkest ble identifisert med det industrielle samfunnet, industriarbeiderklassen. Selv innen den nye middelklassen var støtten for nazistene størst i de gruppene som mest ble identifisert med det gamle samfunnet, nemlig embetsstanden. Selv om embetsverket ikke ble direkte berørt av industrisamfunnets framvekst, var embetsmennene bitre over lønnskutt og redusert status og redusert jobbsikkerhet, og denne bitterheten kunne nazistene utnytte.
Den nazistiske appellen til kvinner var sterkt antimodernistisk. Budskapet var Kinder, Kirche, und Küche. Den nazistiske litteraturen som henvendte seg til kvinnene uttrykte en reaksjon mot feminismen og mot at kvinnene skulle delta i arbeidsstyrken. Den økonomiske frigjøring av kvinnene hadde bare ført til økt utbytting av både kvinnene og mennene og samtidig nedvurderte den kvinnenes tradisjonelle rolle i heimen og som oppdragere.
Nazistenes antimodernisme var derfor et angrep på det moderne samfunnet, som ble uttrykt i angrep på både marxismen og den liberale kapitalismen. Det var sammen med angrepene på disse manifestasjonene av det moderne politiske og økonomiske livet at nazistenes antisemittismen ble framført før 1933. Jødene ble assosiert med både storkapitalen og den internasjonale finanskapitalen og bolsjevismen. I en forstand ufarliggjorde dette antisemittismen, i det den syntes å bare være del av ei uvirkelig eventyrfortelling.
Støtten til nazistene var et krisefenomen, dens størrelse var en indikator på krisens styrke og alvorlighet, i likhet med arbeidsløshetens størrelse. Slik var støtten til nazistene fra embetsmennene, pensjonistene, de marginale elementene i arbeiderklassen og blant de privat ansatte hvitsnipparbeiderne en protest mot et politisk system som produserte en serie sosiale og økonomiske sjokk. Hvert av valgene i Weimarrepublikken, og spesielt de etter 1928, fikk karakter av å være avstemninger over systemet selv, et system som framfor alt ble identifisert med SPD, som hadde innført demokratiet i Tyskland, selv når SPD ikke var i regjering. Nazistene var i stand til å utnytte den økende misnøyen med systemet etter 1928 ved å demonstrere sin uavhengighet fra de dominerende industrielle og økonomiske interessene, og ved sin militante antimarxisme. Nazismen var et angrep på det systemet som fikk ansvaret for den utrygghet og elendighet som majoriteten av befolkninga opplevde. Nazistene kunne komme med motstridende løfter til ulike grupper, for siden NSDAP ikke hadde vært i regjering hadde partiet heller ikke fått demonstrert at det ikke kunne oppfylle alle sine løfter. Nazistene kunne derfor appellere til de mange ulike særinteressene uten å bli avslørt. Nazistene var i stand til å bære fram en stor del av de ulike protestene i det tyske samfunnet, og bli det store protestpartiet for middelklassen.
Støtten til NSDAP var utbredt, men den var grunn. Den var bygd på protest mot de elendige tidene, og ble det bedre tider ville støtten til NSDAP forvitre og bli borte. Velgermassen til NSDAP var svært sammensatt, men grunnlaget for den var misnøye, frykt og desperasjon. Derfor var denne velgermassen svært ustabil. Allerede i november 1932 var denne velgermassen i ferd med å forvitre. Derfor er det så trist og tragisk at akkurat da velgeroppslutningen til nazistene begynte å forvitre ble Hitler innsatt som kansler av representanter for de tradisjonelle elitene som hadde arbeidet så hardt for å undergrave demokratiet i Tyskland, siden de trodde at nazismen kunne brukes for å fremme de autoritære og reaksjonære målene til eliten.
Lenker:
Første del av denne teksten om Hitlers velgere
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: