Skrevet av Tor Førde.
Kilder:
Hitler forandret historien. Han var et brennpunkt for hat og raseri. Han var ingen original tenker, alt han framførte var tankegods som allerede fantes og som var blitt spredt i befolkninga gjennom flere tiår, spesielt av den pangermansk bevegelsen, som ble utviklet sterkt fra 1890-årene av. Men Hitler var ei av forutsetningene for at dette hatet og denne viljen til å bruke vold og denne lysten til å bruke vold, som inngikk i dette hatet og sinnet og i denne intolerante og voldspregede nasjonalismen, kunne gripe så mange mennesker. Den andre grunnen til at dette raseriet brøt så voldsomt ut var den elendige situasjonen som Tyskland kom til å befinne seg i, og at de demokratisk valgte myndighetene og det systemet som ble gjort ansvarlig for situasjonen hadde så liten oppslutning, siden de mektige og innflytelsesrike gruppene i samfunnet var motstandere av demokratiet.
Når sitater avsluttes med for eksempel "(Dokument 123)" er sitatet fra et av de refererte dokumentene i J. Noakes og G. Pridhams bok: "Nazism 1919-1945 Volume 1 The Rise to Power", og dokumentets nummer er det nummeret som dokumentet har i denne boka.
Adolf Hitler var født i 1889 og døde i 1945. Han var sønn av Alois Hitler (til 1876 Alois Schicklgruber) som levde fra 1837 til 1903, og Klara Pölzl, som var født i 1860 og døde i 1907. Faren arbeidet i det østerrikske tollvesenet, og arbeidet seg fram til ei god stilling. Han var temperamentsfull og irritabel. Klara var enkel og snill og ettergivende. Sønnen Adolf var det første barnet hennes som levde opp. De første tre barna hennes døde alle før det fjerde barnet, Adolf Hitler ble født. Også det femte barnet døde tidlig, i år 1900. Av de seks barna hun fikk var det bare to som vokste opp, Adolf og hans søster Paula, som levde fra 1896 til 1960. Klara forgudet og forkjælte de to barna som vokste opp. Klara var ikke i stand til å beskytte barna mot raseriutbruddene til faren.
År 1900 begynte Adolf Hitler i videregående skole i Linz. Han ble ingen vellykket elev. Han hadde mer enn en time skolevei, og skolen var stor og han fikk ikke venner der og heller ikke noe godt forhold til lærerne. I grunnskolen hadde Adolf greid seg godt, og hatt det godt, men han fant seg ikke til rette i den videregående skolen, og han måtte gå det første året to ganger siden resultatene i matematikk og naturhistorie ikke var tilfredsstillende. Skoleresultatene til Adolf varierte mellom dårlig og middelmådig. I 1905 var han ferdig med den videregående skolen. Hitler forlot skolen med hat til den.
Faren ønsket at Adolf skulle ta utdanning som kunne gi ham arbeid i det offentlige byråkratiet. Dette ønsket ikke Adolf. Han ønsket å bli kunstner. Tidsrommet fra Adolf forlot skolen i 1905 til mora døde to år senere tilbrakte Adolf heime der han ikke gjorde noe som helst, utenom å sove og å dagdrømme.
Adolf hadde en venn ved navn August Kubizek. De møttes tilfeldigvis høsten 1905 ved operaen i Linz. Adolf beundret Wagner, i likhet med Kubizek. Kubizek var lett å imponere, og Adolf ønsket å imponere noen. Adolf var dominerende og ville være overlegen, og dette kunne han være i forhold til Kubizek. Adolf hadde sterke meninger om mye, og Kubizek hadde få sterke meninger. De gikk på opera sammen, og Adolf la ut om sine meninger om opera og arkitektur og kunst, og Kubizek hørte imponert på. Adolf drømte om å bli en stor kunstner, og imponerte Kubizek med sine drømmer.
Adolf fikk våren 1906 mora til å betale et to vekers opphold i Wien, der han gikk i teater og opera. Våren 1907 reiste Adolf på nytt til Wien. Nå ønsket han å utdanne seg til kunstmaler. Slektninger ga ham råd om å begynne som lærling for å lære å forsørge seg. Ei tante av Adolf lånte ham en stor pengesum. Opptak til malerakademiet ble foretatt ut fra vurdering av maleri laget av søkerne. Trettitre kandidater kunne maksimalt bli tatt opp av de 113 søkerne. Tjueåtte kandidater ble tatt inn i akademiet, men Adolf Hitler ble ikke tatt inn. At han ikke ville bli tatt opp hadde han ikke tenkt på. Han hadde ingen alternative planer. Imens lå Klara Hitler for døden. Adolf reiste heim og viste stor omsorg for henne. Han satte svært stor pris på henne, og bar alltid senere i livet et bilde av henne på seg. Adolf sørget dypt over sin mors død.
Etter at Klara Hitler var død reiste Adolf tilbake til Wien. Der hadde han ingenting å ta seg til, men hadde så mye penger etter foreldrene at han lenge kunne leve komfortabelt uten å foreta seg noe. I Wien bare dagdrømte Hitler og gikk i operaen, og levde slik lenge et ganske ensomt liv. Hitler ble jødehater mens han var i Wien. Han ble også motstander av sosialdemokrater og kommunister mens han var der. Men Hitler hadde fredelig og til dels vennskapelig omgang med jøder. Da pengene tok slutt begynte Hitler å male, og han greide å selge maleri av motiv fra byene, og dette gjorde han gjerne med jøder som mellommenn. Hitler sa han foretrakk jøder som mellommenn for dette salget siden de var mer reale. På denne måten greide Hitler å forsørge seg på en enkel måte, mens han bodde på et pensjonat.
Hitler hadde ikke registrert seg (møtt opp på sesjon) for militærtjeneste. Men de militære myndighetene var ute etter ham. I 1913 reiste Hitler til München, både siden han endelig hadde mottatt farsarven, som han fikk utbetalt da han fylte 24, og for å slippe bort fra de militære myndighetene.
Uten den første verdenskrigen ville Hitler aldri blitt politiker og propagandist. Uten den radikalisering som foregikk etter krigens nederlag ville Hitler aldri ha fått et stort publikum i Tyskland. De autoritære og militaristiske kreftenes seier over de liberale og demokratiske kreftene under Bismarcks regjeringstid, hadde gjort de stemninger og strømninger og holdninger som Hitler appellerte til etter nederlaget i krigen til dominerende holdninger i samfunnet. Tyskland var sterkt splittet. De sterkeste motstanderne av de autoritære militaristene, som dominerte samfunnet, var sosialdemokratene. Denne splittelsen ble av de autoritære sett som utillatelig, og videre ble mangfold sett på av de samme som unaturlig og sjukt. De som representerte den autoritære nasjonalismen mente at mangfold og pluralisme måtte undertrykkes. Polakker, jøder, katolikker, og spesielt sosialdemokratene, var alle utskudd som måtte undertrykkes, eller utryddes. Dette var noe som Bismarck ikke hadde lyktes med, selv om han forsøkte. Katolikkene kom styrket fra Bismarcks angrep, og sosialdemokratene vokste til å bli Tysklands største politiske parti før første verdenskrig.
Hitler flyttet altså til München i 1913. Og den viktigste grunnen var at han ville unngå å avtjene militærtjeneste i Østerrike. München var en av de mest spennende byene i Europa på denne tid. Men de mange framstående kunstnerne som levde i München hadde Hitler ingen sans for. Hitler kom til München 25. mai 1913 og leide et rom hos skredderen Josef Popp i et fattig område nord i byen. Hitler hadde reist sammen med Rudolf Häusler, som delte rom med Hitler fram til midten av februar 1914. Hitler begynte å male på den samme måten som han hadde gjort i Wien. Han malte kjente turistmotiv, kjente scener i byen. Og så lette han etter kunder rundt om i byen. Og han fant kjøpere, og kunne leve et beskjedent liv. Hitler levde et tilbaketrukket liv uten andre venner enn Häusler. Han tilbrakte tid på kafeer og i ølhallene. Der ble det også snakket om politikk, og de politiske impulsene som Hitler fanget opp fikk han i dette miljøet.
Det østerrikske politiet ble etter hvert klar over at Hitler hadde flyktet til München. Og i januar 1914 fikk Hitler beskjed om å melde seg for militærtjeneste i Linz. På grunn av korte tidsfrister og byråkratisk sommel fikk Hitler melde seg i Salzburg, og man fant at han hadde for dårlig helse til å avtjene militærtjeneste.
Da krigen brøt ut meldte Hitler seg som frivillig til den tyske hæren, og han ble uten videre tatt inn i hæren uten at man undersøkte hans statsborgerskap. Hitler trivdes i hæren. Det var noe annet enn det ensomme livet han hadde levd i mange år. Hæren ble et hjem for Hitler. Her kom han sammen med andre mennesker. Han trengte ikke å bekymre seg for mat og klær. Hitler var bud, eller ordonnans, mellom skyttergravene og kommandoplassen. Det var en oppgave som var farlig. Og Hitler utførte oppgaven sin så godt i farlige situasjoner at han ble belønnet med jernkorset. Offiserene satte pris på Hitler, og han gikk også godt sammen med de andre menige soldatene, selv om de syntes at han var merkelig. Hitler verken røykte eller drakk, og han fikk aldri brev eller pakker, eller snakket om familie eller venner. Han snakket heller ikke om politikk, eller om de temaene som senere kom til å bli sentrale for ham.
Hitler tilhørte regiment List. Fra mars 1915 til september 1916 holdt det til i skyttergravene i Flandern, og hadde engelskmenn mot seg. Det var enkelte måneder med tunge kamper, men fronten beveget seg knapt. Ved månedsskiftet september-oktober 1916 ble regimentet flyttet fra Flandern til Somme. Hitler ble skadet av granatsplinter, og tilbrakte to måneder på et sykehus ved Berlin. Da var det to år siden han hadde vært i Tyskland. Hitler ble sjokkert over den misstemning og misnøye med krigen som hersket. I mars 1917 kom Hitler tilbake til regimentet sitt. Og i løpet av sommeren ble det flyttet tilbake til Flandern, der det ble utsatt for harde kamper. I august ble regimentet sendt til Alsace, og måneden etter tok Hitler permisjon og reiste til Berlin. I oktober vendte han tilbake til regimentet, og i april deltok det i harde kamper med store tap. I de siste vekene i juli deltok regimentet i den siste store tyske offensiven. Da den kollapset i august, og man kunne se en alliert motoffensiv uten at Tyskland hadde reserver og forsyninger til fronten, var det klart at krigen var tapt.
I august 1918 mottok Hitler jernkorset, som var uvanlig for en korporal. Han fikk jernkorset for å ha tatt seg fram til skyttergravene med beskjeder mens det foregikk heftig skuddveksling, og mens telefonforbindelsen var brutt. I september ble List regimentet utsatt for gassangrep, og i oktober ble Hitler selv offer for gassangrep. Mens Hitler lå skadet på grunn av dette ble det slutt på krigen. Hitler ville ikke dimitteres, siden han ikke hadde noe å gå til, og siden han satte pris på å være i hæren.
Det militære nederlaget førte til uro i Tyskland. De autoritetene som hadde ført Tyskland inn i krigen og nederlaget mistet autoritet. Mer enn tretten millioner tyskere, nesten 20% av befolkninga, hadde vært soldater i løpet av krigen, og ti og en halv million av dem hadde vært stridende. To millioner hadde blitt drept og nesten fem millioner hadde blitt skadd. Under krigen hadde befolkninga vært utsatt for massiv underernæring og feilernæring, og trekvart million mennesker hadde dødd av dette. I 1917 ga rasjonene mindre enn tusen kalorier daglig, mindre enn halvparten av det som er nødvendig. Det var også mangel på kull, og dermed kunne folk ikke holde varmen. Hungersopptøyer og streiker fulgte.
Hitler hadde blitt svært engasjert i krigen, og ble rasende over at den var slutt og tapt. Han ga jødene og krigsprofitørene mye av skylda for det som hadde skjedd. Hitler fortalte senere at mens han lå i sykehuset i Pasewalk etter gassangrepet ble han politisk bevisstgjort, og bestemte seg for å gå inn i politikken. I 1922 fortalte Hitler at mens han lå i Pasewalk ble han klar over at jødene og marxistene var Tysklands store fiender. Men i virkeligheten ser denne forestillinga ut til å ha oppstått noe senere hos Hitler.
Etter krigen fortsatte Hitler å være på hærens lønningslister til 31. mars 1920. Det var mens Hitler etter krigen enda var i hæren at han ble propagandist, sin tids mest talentfulle demagog.
Da Hitler kom tilbake til München 21. november 1918 sluttet han seg til hæren og møtte flere kamerater fra krigen. Hitler meldte seg frivillig til vakttjeneste ved Traunstein krigsfangeleir. Fangeleiren var beregnet for tusen fanger, men var overfylt. Den ble styrt av soldatråd, og disiplinen var dårlig. Hitler var der nesten tre måneder, og i løpet av den tida ble krigsfangene, for det meste russere, transportert bort.
Den tyske hæren ble dimittert raskt etter krigen. Grunnen til at Hitler greide å holde seg så lenge på lønningslistene var at han ble involvert i det politiske arbeidet til Reichswehr, og derfra fortsatt han inn i selvstendig politisk arbeid.
Mye av det Hitler selv har sagt om det han har foretatt seg og de biografiske opplysningene som han har skrevet ned i "Mein Kampf" har vist seg å være feil - så også om denne tida. Hitlers første politiske oppgaver i hæren bestod i å formidle politisk utdannelse til soldatene på vegne av de revolusjonære regimene til sosialdemokratene og USPD (de uavhengige sosialdemokratene som hadde brutt ut av det sosialdemokratiske partiet i 1917 i protest mot at det ble bevilget penger til krigen). Hitler ble også valgt som soldatrepresentant til soldatrådet som hadde ansvar for å beskytte sovjetrepublikken i Bayern mens den bestod. Det er mange kilder som tyder på at Hitler rett etter krigen kalte seg selv for sosialdemokrat. Dette kom raskt til å endre seg da han forstod at han hadde mer å vinne på å angripe sosialdemokratene enn på å være sosialdemokrat. Hitler var notorisk opportunist og prinsipielt prinsippløs.
Rådsrepublikken i Bayern ble knust i mai 1919. Den 11. mai 1919 ble Bayerische Reichswehr Gruppenkommando Nr. 4 (forkortet "Gruko") opprettet under ledelse av generalmajor von Möhl. Bayerns regjering var i "eksil" i Bamberg til i slutten av august, og i München var det barrikader og piggtråd og hæren hadde kontrollposter i byen. Gruko ville overvåke den politiske virksomheten og selv drive propagandavirksomhet, og overtok derfor i mai den avdeling for disse oppgavene - "Nachrichtenabteilung, Ib/P." som var blitt opprettet like etter at rådsrepublikken var blitt knust. Hærstyrkene skulle undervises i riktige nasjonalistiske holdninger, og det ble opprettet kurs for å lære opp talere. Kaptein Karl Mayr fikk i oppdrag å lede de antibolsjevikiske kursene. Karl Mayr benyttet seg av Hitler, og satte Hitlers politiske karriere i gang.
Karl Mayr utviklet seg fra å være tilhenger av autoritære kupp, som forbindelsesledd til Bayern for Kapp i 1920, til senere å bli sosialdemokrat og en skarp kritiker av Hitler. Han flyktet til Frankrike i 1933, men ble senere tatt av nazistene og døde i konsentrasjonsleiren Buchenwald. I 1919 hadde Karl Mayr betydelige fondsmidler for å bygge opp et nett av propagandister og informanter og for å finansiere patriotiske parti og trene opp propagandister. Mayr møtte Hitler i mai 1919. Hitler hadde drevet med propagandaarbeid på vegne av den sosialistiske regjeringa. Mayr tok seg av Hitler. Mayr skrev senere at da han møtte Hitler var Hitler som en hund som hadde gått seg bort, og som søkte en herre og mester. Hitler var klar til å følge enhver som tok seg av ham.
Hitler begynte på et av de første antibolsjevikiske instruksjonskursene. Det ble avviklet ved universitetet i München fra 5. til 12. juni. Her lærte Hitler om politikk og tysk historie og økonomi. En av foreleserne var Gottfried Feder, som gikk for å være en av den pangermansk bevegelsens økonomiske eksperter. I løpet av introduksjonskurset ble Hitler oppdaget som en person som hadde et naturlig demagogiske og retorisk talent. Mayr fulgte Hitlers aktivitet, og han ble valgt ut som en av 26 personer som ble sendt til en militærleir ved Lechfeld for å oppdra soldatene der i de rette holdninger, og motvirke bolsjevikiske ideer som de hadde. Hitler holdt taler om hvem som var ansvarlige for verdenskrigen, og andre emner, og deltok lidenskapelig i diskusjonene. Hitler oppdaget at han var en folketaler som fikk folk med seg. For første gang i sitt liv hadde han funnet en aktivitet der han var en suveren suksess - han hadde oppdaget sitt talent - han var ikke bare en stjerne, han var Stjernen! Og han uttrykte en voldelig antisemittisme, så voldelig at den militære lederen for militærleiren ba Hitler om å dempe seg.
Hitler ble blant sine sett på som en ekspert på "jødespørsmålet". Han skrev i et kjent brev fra 1919 at "jødespørsmålet" ikke måtte behandles ut fra følelser, men fra viten. Følelsesmessig behandlet førte det til pogromer, men behandlet ut fra viten førte det til systematisk utslettelse av jødene. Hitler skrev også at jødene ikke var en religiøs retning, men en rase. En person kan forandre sin religion, men ikke sin rase.
Før 1914 hadde antisemittismen vært ubetydelig i Tyskland sammenliknet med i Hitlers Østerrike, og også sammenliknet med i Frankrike og i Russland. I Tyskland var antisemittismen spesielt sterk i "intellektuelle" kretser, blant akademikere, spesielt ved universitetene.
Hitler ble Karl Mayrs favoritt. Blant de oppgavene Mayr hadde var å overvåke et femtitalls politiske grupper. Mayr sendte den 12. september 1919 Hitler for å rapportere om et møte i det tyske Arbeiderpartiet i München. Gottfried Feder foreleste. I diskusjonen som fulgte deltok Hitler så intenst at han imponerte partiets formann, som var Anton Drexler. Drexler ba Hitler om å komme tilbake, og om å slutte seg til partiet. Hitler kom til å slutte seg til gruppa. Han fant at den var så middelmåtig at det ville være lett for ham å dominere den og bli dens leder.
Fram til nå har jeg fulgt Ian Kershaws Hitlerbiografi. Men i det som nå følger bruker jeg først og fremst J. Noakes og G. Pridhams bok, og retter først oppmerksomheten mot det "tyske Arbeiderpartiet" som Hitler sluttet seg til.
Den pangermansk bevegelsen, med sin autoritære, intolerante, snevre og militaristiske ideologi, hadde sin sterkeste motstander i arbeiderklassen, i sosialdemokratiet. Derfor la den stor vekt på å få fotfeste i arbeiderklassen. Sommeren 1917 hadde det blitt opprettet en "Fri komite for en tyske arbeideres fred" i Bremen av ledelsen for ei gul fagforening i et av skipsverftene til Krupp. Den førte en imperialistisk propaganda. Blant medlemmene var Anton Drexler. Han etablerte ei avdeling av bevegelsen i München 7. mars 1918. Han ble en av grunnleggerne av nazipartiet. Men foreninga til Drexler fikk bare førti medlemmer, og var derfor ikke vellykket. Men partiet som Drexler hadde grunnlagt kom til å vokse voldsomt da Hitler ble et aktivt medlem av det.
Fra høsten 1917 ble antisemittismen viktigere i den pangermansk propagandaen, og i 1918 ble den et sentralt element. Jødene ble da i et møte i eksekutivkomiteen til den pangermansk liga utpekt av Heinrich Class som syndebukk for nederlaget.
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: