Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I 1928 syntes Weimarrepublikken å ha oppnådd en viss politisk stabilitet og økonomisk velstand. Selv om årene 1928-29 ofte er sett som høgdepunktet av økonomisk velstand før børskrasjet på Wall Street og den følgende nedgangstida, er dette ikke helt riktig. Den økonomiske velstanden var basert på et svært usikkert grunnlag. I løpet av årene 1924-28 hadde tysk industri, jordbruk, og lokale styresmakter tatt opp svært mange kortsiktige lån på amerikanske markeder til høge renter. Dersom det ble dårlige tider i USA ville disse pengene kunne bli krevd tilbakebetalt på kort varsel.
I slutten av 1927 var landbruket og middelstanden allerede i økonomiske vanskeligheter. Årene 1924-29 så et skifte i den økonomiske maktbalansen mot økende makt for de som drev stort på den ene siden og mot fagbevegelsen på den andre siden, på bekostning av mindre forretningsdrivende. Det foregikk rasjonalisering i tysk industri, og industrien ble i økende grad organisert i truster og karteller. Dette la press på mindre bedrifter. Fagbevegelsen hadde samtidig lyktes i å kreve bedre forhold for sine medlemmer. Et nytt system for understøttelse ved arbeidsløshet ble innført ved slutten av 1927, finansiert ved bidrag fra arbeidere og arbeidsgivere. Middelstanden fant at de måtte betale mer for sine ansatte.
I slutten av 1927 begynte en verdensomspennende nedgangstid for jordbruket. Den ble forverret av jordbruksavtalen mellom Polen og Tyskland, der Tyskland hadde forpliktet seg til å kjøpe matvarer fra Polen mot at Polen kjøpte industrivarer fra Tyskland. Denne avtalen var et resultat av press både fra industrien og fra fagbevegelsen.
De økonomiske vanskelighetene til middelstanden og jordbruket la press på det politiske systemet. De politiske partiene som representerte disse gruppene hadde vanskelig for å komme med troverdige løsningsforslag, og begynte å bli fragmentert og nye parti kom opp med nye forslag til løsninger på den vanskelige situasjonen, ofte innrettet mot undergrupper. Denne økende fragmentering reduserte den samlende politiske vekten til representantene til jordbruket og middelstanden. Oppmerksomheten på dette førte til minkende tiltro til det politiske systemet, og denne minkende tiltro til det politiske systemet utnyttet nazistene.
Den forholdsvis stabile situasjonen i årene 1924-28 var ikke fordelaktig for nazistene. De greide ikke å vinne industriarbeiderne. De forble trofaste mot sosialdemokratene og kommunistene. Og majoriteten av middelklassen fryktet det sosialistiske bildet som NSDAP prøvde å bygge opp. NSDAP hadde mindre enn 75.000 tilhengere, og var et ubetydelig politisk parti uten innflytelse.
En ny taktikk var nødvendig for at partiet skulle kunne vinne oppslutning. I begynnelsen av 1928 begynte partiet å konsentrere seg om å få oppslutning fra middelklassen, blant annet siden partiet ikke hadde noen framgang i arbeiderklassen, og heller ikke så noen mulighet for å vinne oppslutning blant arbeiderne.
Vinteren 1927-28 begynte det å spre seg uro på landsbygda i nordvest Tyskland. Det var vanskelige tider for jordbruket. Nazistene grep muligheten til å angripe det politiske systemet og de organisasjonene som tradisjonelt hadde representert landsbygdbefolkninga ved å hevde at de ikke kunne løse problemene, og måtte forkastes.
Denne nye politikken ble ikke satt i verk tidlig nok til å få virke lenge nok til at den ga bedre resultat ved riksdagsvalget i mai 1928. Nazistene fikk bare 2,6% av stemmene, og mistet 100.000 velgere. Alle partiene på den ekstreme høyresiden tapte stort. Sosialdemokratene økte sin representasjon i Riksdagen med 21 plasser, og gikk fram til å ha 152 representanter i Riksdagen. Men valgdeltakelsen gikk ned. De partiene som økte i oppslutning var de som representerte klare økonomiske interesser. Slik gikk også det katolske Sentrumspartiet tilbake. Sentrumspartiet var tradisjonelt en sterk støtte for det parlamentariske demokratiet.
De politiske partiene hadde liten interesse for å gå inn i koalisjonsregjeringer, siden de gikk ut fra at de der måtte inngå så mange kompromiss at de ikke ville få gjennomført den politikken som de stod for. Ved å stå i opposisjon kunne de tydeligere framføre den politikken som de stod for, og derved vinne større oppslutning, mente de. De partiene som deltok i regjering ble mer innstilte på heller å gå ut av regjeringa enn på å inngå kompromiss.
Dette førte til at partipolitikken ble mer ekstrem og tilspisset. Det ble vanskeligere å inngå samarbeid mellom partiene. Partiene stod mer uforsonlig på interessene til de gruppene som de representerte. Alle borgerlige parti gikk mot høyre, og mistet mer eller mindre interesse av å støtte eller forsvare demokratiet. Etter Riksdagsvalget i 1928 ble det parlamentariske systemet så sterkt polarisert at det ble lite styringsdyktig siden det ble vanskelig å danne koalisjonsregjeringer.
NSDAP fikk svært lav oppslutning, men i landdistrikt i nordvest fikk de en oppslutning på opp mot ti prosent. Og medlemstallet økte stadig. Det steg fra 100.000 i oktober 1928 til 150.000 i september 1929. Da det voldsomme børsfallet begynte på Wall Street ble den økonomiske situasjonen i Tyskland raskt forverret. De kortsiktige lånene som var gitt til Tyskland ble krevd tilbakebetalt, og det førte til en mengde konkurser. Eksportmarkedene sviktet, og industrien var nødt til å si opp ansatte, og dette reduserte den innenlandske etterspørselen.
Med bankmannen Owen Young som formann kom den kommisjonen som var satt ned for å lage en plan for de tyske krigserstatningene med sitt forslag. De tyske erstatningene skulle reduseres, men likevel skulle store erstatninger betales helt fram til 1988. Det ytterste høyre angrep denne planen svært sterkt, og hevdet at tyske barn ble solgt som slaver til de allierte. Det tyske nasjonalistpartiet hadde fått Alfred Hugenberg som ny leder. Alfred Hugenberg eide mange aviser. Han hadde vært med på å stifte den pangermanske ligaen, og var en sterk motstander av Weimarrepublikken. Høsten 1929 organiserte han ei folkeavstemming for å få vedtatt en lov som forkastet Youngs plan og som gjorde politikk som støttet den til en forbrytelse.
Hugenberg ba også nazistene om å hjelpe til for å få dette lovforslaget vedtatt. Hitler så dette som en stor mulighet til å oppnå oppmerksomhet og til å bli anerkjent som medspiller i politikken på høyresida. Dette samarbeidet med overklassens høyrepartiet ville fjerne stemplet NSDAP hadde som sosialistisk orientert, og dermed gjøre NSDAP mer tiltrekkende for middelklassen. NSDAP fikk i denne kampanjen markert seg som mer aktivt og handlingsorientert enn sine konservative konkurrenter, og framsto derfor lett som mer tiltrekkende enn dem overfor misfornøyde velgere. I folkeavstemminga over Hugenbergs lovforslag fikk det langt fra tilstrekkelig oppslutning til å bli vedtatt - det fikk 5,8 millioner stemmer mens det var nødvendig med 21 millioner stemmer for at forslaget skulle bli vedtatt. Likevel var den betydelige oppmerksomheten som nazipartiet fikk av betydning for det, og nazistene hadde betydelig framgang i de valgene som foregikk samtidig med at Hugenbergs kampanje foregikk.
Ikke alle medlemmene av nazipartiet var enige i den omlegging av politikken som foregikk. De motsatte seg også at partiets politikk i så stor grad ble underlagt Føreren og hans innfall. En ledende talsmann for den gruppa var Otto Strasser, bror av Gregor Strasser. Strassers forlagshus utga en avis som forfektet en venstreorientert form for nazisme som kompliserte NSDAPs forhold til middelklassen. I et møte mellom Hitler og Otto Strasser i 1930 ble konflikten mellom dem gjennomgått. Der sa Hitler blant annet:
"Du snakker monumentalt idioti! Du ønsker å gi partimedlemmene rett til å avgjøre om Føreren er trofast overfor den såkalte Ideen. Den er den laveste form for demokrati, og vi vil ikke ha noe å gjøre med det! For oss er Føreren Ideen, og hvert partimedlem skal lystre Føreren...""Det du sier ville føre til oppløsning av organisasjonen vår, som er basert på disiplin...."
...... "Arbeiderklassens masse vil ikke ha annet enn brød og sirkus. De vil aldri forstå meningen med et ideal, og vi kan ikke håpe å vinne dem over til oss med et. Det vi må gjøre er å velge fra en ny herreklasse menn som ikke vil tillate seg å bli styrt, som du, av medfølelsens moral. De som hersker må vite at de har rett til å herske fordi de tilhører en overlegen rase. De må opprettholde den retten og hensynsløst konsolidere den......"
"Det du preker er ikke annet enn liberalisme. Det er bare en mulig form for revolusjon, og den er ikke økonomisk eller sosial, men rasistisk, og den vil alltid være det samme: kampen til de mindreverdige klasser og de mindreverdige raser mot den overlegne rase som er i salen. Den dagen den overlegne rasen glemmer denne loven er alt tapt....." (Dokument 46)
Den 27. mars 1930 gikk den regjeringskoalisjonen av sosialdemokrater og det stadig mer høyreorienterte Liberale Folkepartiet, som hadde styrt siden 1928, i oppløsning. Regjeringa ble splittet på spørsmålet om hvordan underskuddet i arbeidsløshetsfondet skulle finansieres. Det Liberale Folkepartiet ønsket å redusere arbeidsløshetstrygda, mens Sosialdemokratene ville øke fondets inntekter, der arbeidsgiverne betalte halvparten.
Dette var slutten på parlamentarisk styre i Tyskland for nesten tjue år. Konflikten dreide seg om hvordan den økonomiske krisens byrde skulle fordeles mellom arbeidere og bedriftseiere. Fagforeningene mente at dersom de begynte å gi etter ville hele avtaleverket bryte sammen. Industrien ville at alle offentlige utgifter skulle reduseres. For å oppnå dette måtte sosialdemokratene fjernes fra regjeringa, og mange mente at helst måtte også hele demokratiet avskaffes.
Siden 1929 hadde det blitt forhandlet om å fjerne sosialdemokratene fra regjeringa. Hæren var misfornøyd med måten det parlamentariske systemet fungerte på. Den hadde under første verdenskrig lært at moderne krig krevde at alle nasjonens ressurser måtte mobiliseres under krig. Derfor måtte den ha politisk støtte for dette, og den alminnelige mening måtte støtte opp om dette. Weimarrepublikken skapte ikke en slik oppslutning om hæren, siden demokratiet tillot at venstresiden og pasifister hadde innflytelse.
Hærens politiske ekspert var general Kurt von Schleicher. Han fant støtte for sitt syn blant de personene som omgav president Hindenburg. De greide å overtale Hindenburg til å utnevne ei høyreorientert regjering som kunne styre uten støtte i Riksdagen ved bruk av presidentens unntaksfullmakter.
Schleicher ønsket den parlamentariske lederen for det katolske Sentrumspartiet, Heinrich Brüning, som ny kansler. Han hadde ord på seg for å være en økonomisk ekspert. Han hadde stor respekt for Hindenburg. Han ønsket å styrke den utøvende makt på bekostning av de folkevalgte representantene, gjerne ved at monarkiet ble gjenopprettet. Han ville helst ha en regjeringskoalisjon med flertall i Riksdagen. Det krevde at høyrepartiene sluttet seg til sentrumsregjeringa hans. Nøkkelen lå hos nasjonalistene, som var splittet i de som støttet Hugenbergs ønske om å avskaffe republikken og en mer moderat gruppe. Brüning håpet å kunne styrke de moderate nasjonalistene. Og dersom han ikke greide å oppnå tilstrekkelig støtte i Riksdagen til å kunne styre, kunne han bruke de ekstraordinære fullmaktene som lå i Weimarkonstitusjonens andre paragraf av artikkel 48, som ga presidenten fullmakt til å gi lover gjennom dekret.
Den sa at dersom lov og orden var truet kunne presidenten ty til de midler som han fant var nødvendige, inkludert å sette inn hæren. Det var opp til presidenten selv å finne ut når lov og orden var truet.
Brüning holdt seg til det som ble regnet som tradisjonell økonomisk teori, og ville derfor ha balanserte budsjett. Han ville også demonstrere at Tyskland ikke hadde økonomi til å fortsette å betale krigserstatningene. Den 16. juli 1930 ble deler av det økonomiske budsjettet til Brüning avvist av Riksdagen. Nasjonalistene stemte mot det. Brüning tok i bruk presidentens fullmakter og innførte likevel budsjettet. Da Riksdagen krevde at det skulle tilbakekalles oppløste Brüning Riksdagen og skrev ut nyvalg som skulle holdes 14. september.
Ved Riksdagsvalget 14. september 1930 økte nazistenes oppslutning fra 810.000 stemmer til seks og en halv million stemmer. Det meste av denne økning kom fra overgang fra Det Liberale Folkepartiet, de konservative og nasjonalistpartiet. De katolske partiene økte så vidt sin oppslutning, og sosialdemokratene mistet en del stemmer til kommunistene. Nazipartiet fikk 107 plasser i Riksdagen, og ble det nest største partiet.
Nazistenes propaganda var svært viktig for deres framgang i årene 1930-33. I 1930 var propagandaen kontrollert av en eget propagandaavdeling som var representert på alle nivå i partiet. På toppnivået ble propagandaavdelingen fra 27. april 1930 ledet av Josef Goebbels. Også på regionalt (Gaue) nivå og distriktsnivå hadde partiet egne propagandaavdelinger. Det var egne kommunikasjonskanaler fra propagandaavdelingen på toppnivået og nedover i partiet.
Det følgende fra det prøyssiske innenriksdepartementet fra mai 1930 forteller om aktiviteten til nazipartiet:
Det går knapt en dag uten at det er atskillige møter selv i små distrikt. Grundig organiserte propagandahovedkvarter i de forskjellige Gaue sikrer at talere og tema er tilpasset til de lokale og økonomiske forholdene. Partiets representanter i Riksdagen og Landdagen, og mange andre partis representanter, reiser hver dag rundt for å bygge opp agitasjonen. Gjennom systematiske treningskurs og gjennom korrespondansekurs og nylig gjennom en skole for NSDAP talere, opprettet 1. juli 1929, blir agitatorene trenet til oppgaven gjennom måneder og noen ganger år. Dersom de viser seg å være dyktige får de påskjønnelse fra partiet og inngår en kontrakt med det om å holde minst tretti taler i løpet av åtte måneder, som sikrer dem en betaling på minst tjue riksmark eller mer for hver kveld i tillegg til at utgifter dekkes. Retorisk dyktighet sammen med at temaene de tar opp er nøye valgt ut for å treffe befolkninga i det enkelte distriktet sikrer store og entusiastiske tilhørerskarer, som på landsbygda og i småbyene er mest interessert i økonomiske saker. (Dokument 48)
Gjennom de følgende tre årene ble partiets propagandaapparat stadig mer sofistikert. De mest moderne teknikker ble tatt i bruk: nøye koordinerte pressekampanjer, film show og så videre. I løpet av valgkampanjene kom en strøm av direktiv som spesifiserte detaljer i de tema som det skulle legges vekt på, og hvilke slagord som skulle brukes på de forskjellige stadier. Brosjyrer og flygeblad ble produsert. De store talerne ble brukt der man fant at de ville ha størst virkning. Nazistenes propagandamaskin var bevisst den virkning den ville skape, og utformet nøye og gjennomtenkt alle detaljer i propagandaen, som ble koordinert utført gjennom presse, taler, møter, oppslag og flygeblad etc. Det var de regionale og lokale partiorganisasjonene som utførte det meste av det propagandistiske arbeidet.
En nøkkel til nazistenes suksess var at de var klar over at det tyske samfunnet befant seg i oppløsning, oppløst i ulike sektorer og grupper. Nazistene organiserte sitt propagandistiske arbeid slik at de hadde ulike propagandaavdelinger som siktet mot ulike grupper og ulike sektorer og ulike interesser. De hadde altså ikke en ensartet propaganda, men mange ulike propagandaer og budskap, tilpasset de ulike gruppene. Det overordnede og samlende budskapet var Føreren og hans frelsende handlekraft, førerdyrkelsen. Det var partiorganisasjoner for mange ulike grupper. Og partiet infiltrerte mange organisasjoner og "kuppet" dem, fikk nazister valgt som ledere som førte en nazistisk politikk og gjorde disse organisasjonene til organ for nazipartiet; dette skjedde for eksempel med den viktigste organisasjonen for jordbruket, Landbund.
Nazistene appellerte spesielt sterkt til ungdommen. Nazistene var dynamiske og brukte sterke uttrykk. De tilbød en form for aktiv og uttrykksfull deltakelse som få andre organisasjoner tilbød. De brøt ned gamle barrierer, og kom med svært store løfter om en bedre framtid. De appellerte følelsesmessig, og ikke ideologisk, til ungdommen.
For å utnytte appellen til ungdommen ble Hitlerjugend opprettet for ungdom som var under atten år, en elev liga for de i videregående skole og en studentliga. Aktivitetene til disse organisasjonene politiserte skolene og universitetene. Disse organisasjonene trakasserte og mobbet elever og studenter med andre oppfatninger.
Mellom 1928 og 1930 gikk nazistene spesielt inn for å vinne tilhengere blant bøndene, handverkerne og mindre butikkeiere. Etter 1930 begynte de på nytt forsøk på å vinne tilhengere i arbeiderklassen. Dette var lite vellykket. Arbeidere som ble ekstreme ble heller kommunister enn nazister. De arbeiderne som ble nazister var for det meste unge, uorganiserte og ansatt i mindre verksteder, i småbyer eller på landsbygda, eller i kommunale eller statlige virksomheter, som gassverk og i jernbanene. Det var langt lettere for nazistene å få tilslutning i middelklassen. Den følte seg mer sosialt truet, også av arbeiderklassen.
Arbeiderne utgjorde en langt mindre andel av medlemmene i nazipartiet enn av befolkninga som helhet, mens middelklasseyrkene var overrepresentert. Nazistene stod sterkest på den protestantiske landsbygda i nord og øst. Nazistene stod svakere i de store byene, som i Berlin og i Leipzig og i industriområder, spesielt i katolske industriområder, som i Düsseldorf. Nazismen stod også svakt på den katolske landsbygda, som i det sørlige Bayern.
Unntaket fra det alminnelige mønstret var i Schlesien, i Breslau og Liegnitz, som var katolsk og industrialisert, men med stor oppslutning om nazismen, og i Pfalz, som var overveiende katolsk landsbygd. Her gjorde grensekonflikter seg gjeldende siden begge områdene hadde vært omtvistet. I Pfalz hadde Frankrike prøvd å sette opp ei regjering som krevde uavhengighet fra Tyskland, og Polen hadde prøvd å vinne Schlesien.
Prosent av stemmene ved riksdagsvalg som gikk til NSDAP:
| Valgdato | 4.5.1924 | 7.12.1924 | 20.5.1928 | 14.9.1930 | 31.7.1932 | 6.11.1932 | 5.3.1933 |
| Representanter | 32 | 14 | 12 | 107 | 230 | 196 | 288 |
| Prosent | 6,5 | 3,0 | 2,6 | 18,3 | 37,3 | 33,1 | 43,9 |
NSDAPs prosentvise stemmeandel i de ulike valgdistriktene
| Valgdato | 4.5.1924 | 7.12.1924 | 20.5.1928 | 14.9.1930 | 31.7.1932 | 6.11.1932 | 5.3.1933 |
| Øst Preussen | 8,6 | 6,2 | 0,8 | 22,5 | 47,1 | 39,7 | 56,5 |
| Berlin | 3,6 | 1,6 | 1,4 | 12,8 | 24,6 | 22,5 | 31,3 |
| 6,5 | 2,9 | 1,8 | 16,7 | 33,0 | 29,1 | 38,2 | |
| Potsdam I | 5,8 | 2,8 | 1,6 | 18,8 | 38,2 | 34,1 | 44,4 |
| Franfurt a.d. Oder | 5,0 | 3,2 | 1,0 | 22,7 | 48,1 | 42,6 | 55,2 |
| Pommern | 7,3 | 4,2 | 1,5 | 24,3 | 48,0 | 43,1 | 56,3 |
| Breslau | 4,0 | 1,4 | 1,0 | 24,2 | 43,5 | 40,4 | 50,2 |
| Liegnitz | 1,5 | 1,5 | 1,2 | 20,9 | 48,0 | 42,1 | 54,0 |
| Oppeln | 2,6 | 1,5 | 1,0 | 9,5 | 29,2 | 26,8 | 43,2 |
| Magdeburg | 4,9 | 3,0 | 1,7 | 19,5 | 43,8 | 39,0 | 47,3 |
| Merseburg | 8,7 | 4,3 | 2,7 | 20,5 | 42,6 | 34,5 | 46,4 |
| Thüringen | 9,9 | 5,4 | 3,7 | 19,3 | 43,4 | 37,1 | 47,2 |
| Schleswig-Holstein | 7,4 | 2,7 | 4,0 | 27,0 | 51,0 | 45,7 | 53,2 |
| Weser-Ems | 7,4 | 4,8 | 5,2 | 20,5 | 38,4 | 31,9 | 41,4 |
| Øst Hannover | 8,6 | 4,4 | 2,6 | 20,6 | 49,5 | 42,6 | 54,3 |
| Sør-Hannover Braunschweig | 7,6 | 3,4 | 4,4 | 24,3 | 46,1 | 40,6 | 48,7 |
| Westfalen-Nord | 3,5 | 1,3 | 1,0 | 12,2 | 25,7 | 22,3 | 34,9 |
| Westfalen-Sør | 1,5 | 1,1 | 1,6 | 13,9 | 27,2 | 24,8 | 33,8 |
| Hessen-Nassau | 5,6 | 2,5 | 3,6 | 20,8 | 43,6 | 41,2 | 49,4 |
| Køln-Aachen | 1,5 | 0,6 | 1,1 | 14,5 | 20,2 | 17,4 | 30,1 |
| Koblenz-Trier | 1,3 | - | 2,1 | 14,9 | 28,8 | 26,1 | 38,4 |
| Düsseldorf-Øst | 3,9 | 1,6 | 1,8 | 17,0 | 31,6 | 27,0 | 37,4 |
| Düsseldorf-Vest | 2,6 | 0,9 | 1,2 | 16,8 | 27,0 | 24,2 | 35,2 |
| Øvre Bayern Schwaben | 17,0 | 4,8 | 6,2 | 16,3 | 27,1 | 24,6 | 40,9 |
| Nedre Bayern | 10,2 | 3,0 | 3,5 | 12,0 | 20,4 | 18,5 | 39,2 |
| Franken | 20,7 | 7,5 | 8,1 | 20,5 | 39,9 | 36,4 | 45,7 |
| Pfalz | 5,7 | 1,9 | 5,6 | 22,8 | 43,7 | 42,6 | 46,5 |
| Dresden-Bautzen | 4,5 | 1,5 | 1,8 | 16,1 | 39,3 | 34,0 | 43,6 |
| Leipzig | 7,9 | 1,8 | 1,9 | 14,0 | 36,1 | 31,0 | 40,0 |
| Chemnitz-Zwickau | 7,7 | 4,2 | 4,3 | 23,8 | 47,0 | 43,4 | 50,0 |
| Württemberg | 4,1 | 2,1 | 1,9 | 9,4 | 30,3 | 26,2 | 42,0 |
| Baden | 4,8 | 1,9 | 2,9 | 19,2 | 36,9 | 34,1 | 45,4 |
| Hessen-Darmstadt | 2,9 | 1,3 | 1,9 | 18,5 | 43,1 | 40,2 | 47,4 |
| Hamburg | 6,0 | 2,3 | 2,6 | 19,2 | 33,7 | 27,2 | 38,9 |
| Mecklenburg | 20,8 | 11,9 | 2,0 | 20,1 | 44,8 | 37,0 | 48,0 |
Lenker:
Til neste del av denne teksten
Første del av denne teksten om Hitlers vei til makten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: