Hegels politiske filosofi.

Andre del

Første del av denne teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Hegel: "Elements of the Philosophy of Right".
Hegel: "Political Writings" - Cambridge Texts in the History of Political Thought.
Paul Franco: "Hegel's Philosophy of Freedom"
Dudley Knowles: "Hegel and the Philosophy of Right"
Allen W. Wood: "Hegel's Ethical Thought"

Innholdsfortegnelse

Del en

Abstrakt rett

§ 34

Den viljen som er fri i og for seg selv, som den er i sitt abstrakte begrep, er i umiddelbarhetens bestemte forhold. (I en tilføyelse forklarer Hegel dette slik: Viljens komplette Ide er den tilstanden der begrepet fullt ut har virkeliggjort seg selv og der dets eksistens ikke er annet enn begrepets utvikling. Men i utgangspunktet er begrepet abstrakt. Selv om begrepets bestemmelser her er til stede er de ikke utviklet til en totalitet i sin egen rett. Det abstrakte begrepets bestemmelser er ikke virkeliggjorte og derfor ikke formidlet. Men den abstrakte viljen har et moment av individualitet, som altså er umiddelbar, og en bestemt ubestemthet.)

Den særskilte, enkelte vilje har bestemte mål og innhold, og som individ møter den dette innholdet som en ytre verden som umiddelbart konfronterer ham.

§ 35

Allmennheten til den viljen som er fri for seg selv er formell allmennhet, i den utstrekning subjektet er en person. Det er iboende i personligheten at, som denne personen, er jeg fullstendig bestemt på alle måter (gjennom min individualitet med dens preferanser, ønsker, mål og de forhold den står i) , og jeg er begrenset, likevel fullstendig ren selvreferanse, og kjenner meg selv som uendelig, allmenn og fri.

Personligheten begynner der individet ikke bare har bevissthet om seg selv som konkret og på sine måter bestemt, men en bevissthet om seg selv som et komplett abstrakt "Jeg", der alle konkrete begrensninger er ugyldige. I tilføyelsen til dette utsagnet skriver Hegel at den viljen som har væren for seg selv, eller den abstrakte viljen, er personen. Den høgste prestasjon til et menneske er å bli en person. Likevel har den enkle abstraksjonen "person" noe foraktelig ved seg, selv som et uttrykk. Personen er forskjellig fra subjektet, for subjektet er bare muligheten til å bli en person. En person er derfor et subjekt som er oppmerksom på denne subjektiviteten. Som person er man både fri og har bestemte egenskaper og mål. Personligheten er slik både det sublime og det helt ordinære. Den overlegne prestasjonen til personen er å støtte og opprettholde denne motsigelsen mellom det grenseløse og det begrensede, som ingenting i naturens rike inneholder eller kan utstå.

§ 36

1. Personligheten inneholder i alminnelighet muligheten for rett og konstituerer begrepet og basis til abstrakt og slik formell rett. Rettens bud er derfor: være en person og respekter andre som personer.

§ 37

2. Viljens egenartethet er i sannhet et moment innenfor viljens bevissthet, men den er enda ikke inneholdt i den abstrakte personligheten som sådan. Selv om den er tilstede som begjær og tilbøyeligheter er den enda forskjellig fra personligheten, fra frihetens bestemmelse. I formell rett er det derfor ikke spørsmål om spesielle interesser, om min fordel eller velferd eller innsikt eller intensjon.

§ 38

Abstrakt rett er, for konkrete handlinger og forhold, bare en mulighet sammenliknet med resten av deres innhold, og rettens bestemmelse er derfor bare en tillatelse eller advarsel. For den samme abstrakthets grunn er rettens nødvendighet begrenset til det negative - ikke å forgå seg mot personligheten og det som inngår i personligheten. Slik har retten bare forbud, og rettens positive påbud er basert på forbud.

§ 39

3. Den besluttende og umiddelbare personens individualitet forholder seg til en natur som den møter. Slik står viljens personlighet som subjektiv i motsetning til naturen. Men siden personligheten innen seg selv er uendelig og allmenn står begrensningen med å være bare rent subjektiv i motsetning mot det og er ingenting verdt. Personligheten er det som handler for å overvinne denne begrensningen og gi seg selv virkelighet - eller, hva som kommer ut på det samme, å fastsette denne eksistensen som sin egen.

§ 40

Retten er primært den umiddelbare eksistens som friheten gir seg selv på en umiddelbar måte,

som besittelse, som er eiendom, er friheten her friheten til den abstrakte viljen i sin alminnelighet, eller, ved samme tegn, friheten til en individuell person, som bare forholder seg til seg selv.
En person, når han skjelner seg fra seg selv, forholder seg til en annen person, og det er bare som eiendomsbesitter at de to har eksistens for hverandre. Deres identitet i seg selv oppnår eksistens gjennom overførsel av den enes eiendom til den andre ved felles vilje og ved tilbørlig respekt for begges retter - det er, ved kontrakt.
Viljen som, som i (a), er differensiert innen seg selv i sin selvreferanse heller enn skjelnet fra en annen person som i (b), er, som en særskilt vilje, forskjellig fra og i motsetning til seg selv som den viljen som har væren i og for seg selv. Dette oppretter galt og forbrytelse.

Seksjon 1

Eiendom

§ 41

Personen må gi seg selv en ytre sfære av frihet for å ha eksistens som Ide.

I tilføyelsen til denne bestemmelsen sa Hegel at det rasjonelle aspektet ved eiendom ikke ligger i tilfredsstillelsen av behov, men i opphevelsen av personlighetens rene subjektivitet. Personen eksisterer ikke som fornuft før han har eiendom. Selv om den første virkeligheten til min frihet er en ytre sak, og sånn er et stakkarslig slag virkelighet, kan den abstrakte personligheten i sin umiddelbarhet ikke ha noen annen slag eksistens enn i bestemmelsen av umiddelbarhet.

§ 42

Det som er umiddelbart forskjellig fra den frie ånd er det ytre i sin alminnelighet - en sak, noe ufritt, upersonlig, og uten retter.

§ 43

Som det umiddelbare begrep og slik også som vesentlig individuell, har en person en naturlig eksistens delvis innen seg selv og delvis som noe som han forholder seg til som en ytre verden. Det er bare disse sakene i deres umiddelbare kvalitet, ikke de bestemmelsene som de er i stand til å ta på gjennom viljens formidling, som behandles her i forbindelse med personlighet, som selv enda er i sin første umiddelbarhet.

Hegel vurderer videre hvilke "saker" som kan være, og har vært, behandlet som eiendeler. I hvilken grad kan religiøse seremonier være noens eiendom? Og andre typer åndsverk? I følge romerretten var barn farens eiendom, og det er galt at mennesker, også barn, skal være noens eiendom, skriver Hegel.

§ 44

En person har rett til å sette sin vilje i hvilken som helst sak. Saken blir derved min og erverver seg min vilje som sitt substansielle mål, sin bestemmelse, og sin sjel - den absolutte retten til tilegnelse som menneskene har over alle saker.

§ 45

Å ha ytre makt over noe oppretter besittelse. Men den omstendighet at jeg, som fri vilje, er et objekt for meg selv i det jeg besitter og bare blir en virkelig vilje ved hjelp av dette midlet oppretter det genuine og rette element i besittelse, eiendommens bestemmelse.

I forhold til primære behov kommer eiendom til syne som middel; men den sanne posisjonen er at, fra frihetens synspunkt, er eiendom, som den første eksistensen til friheten, et vesentlig mål i seg selv.

§ 46

Siden min vilje, som er personlig og viljen til et individ, blir objektiv i eiendommen, får eiendommen karakter av privat eiendom; og felles eiendom, som etter sin natur kan bli eid av separate individ får karakter av et iboende oppløselig samfunn der det er en sak for den tilfeldige viljen om den beholder sin andel i det eller ikke.

Hegel nevner ulike eiendomsformer som har eksistert opp gjennom tidene, både felleseie og privat eie, og måter som ulike eieformer har blitt organisert på. Hegel skriver, men ikke i denne paragrafen, at alle personer må ha eiendom, og har rett til eiendom, fordi man gir sin vilje eksistens gjennom eiendommen.

§ 47

Som person er jeg selv et umiddelbart individ. Dette betyr først at jeg er levende i min kropp, som er min udelte ytre eksistens. Som person besitter jeg samtidig mitt liv og min kropp, som andre saker, men bare så langt jeg vil det.

At jeg har mitt liv og min kropp bare så langt jeg vil det skiller meg fra dyrene, som ikke ødelegger sin kropp eller selv gjør slutt på sitt liv - noe et menneske kan ønske å gjøre og bestemme seg for å gjøre.

§ 48

I den utstrekning kroppen er umiddelbar eksistens er den ikke i samsvar med ånden. Før kroppen kan bli åndens villige organ og sjelinspirerte instrument, må ånden ta kroppen i besittelse. Men for andre er jeg vesentlig en fri enhet innen min kropp mens jeg er i umiddelbar besittelse av den.

Vold gjort mot kroppen min av andre er vold gjort mot meg.

§ 49

I forhold til ytre ting er det rasjonelle aspektet at jeg eier eiendom. Det særskilte aspektet inkluderer imidlertid subjektive formål, behov, talent, tilfeldigheter og omstendigheter etc. Det er disse besittelsen avhenger av, men dette er i den abstrakte personlighets sfære ikke fastsatt som identisk med frihet. Hva og hvor mye jeg eier er derfor helt tilfeldig i den grad det angår retten.

Å si at personer er like er å behandle dem abstrakt. Eiendommen er grunnlaget for at personer er ulike. Alle bør ha eiendom, men det kan ikke kreves like mye til alle.

§ 50

At en sak tilhører den første som tar den i besittelse er umiddelbart og selvinnlysende klart, siden en andre part ikke kan ta i besittelse det som allerede er noen annens eiendom.

§ 51

Min indre forestilling og vilje om at noe skulle være min eiendom er ikke nok til at dette blir min eiendom, som er personlighetens eksistens. Tvertimot krever dette at jeg skulle ta dette i besittelse. Den eksistensen som min vilje derved oppnår inkluderer dens evne til å bli anerkjent av andre. - At en ting som jeg kan ta i besittelse skulle bli eierløs er et selvinnlysende negativt forhold; eller heller, refererer det til det foregrepne forholdet til andre.

Eiendommens begrep krever at jeg plasserer min vilje i en ting/sak. Denne viljesakten må bli anerkjent av andre.

§ 52

Å ta en sak i besittelse gjør dens materiale til min eiendom, siden materialet i seg selv ikke eier seg selv.

Nå man tar noe i eie er det ulikt i hvor stor grad man gjennomtrenger dette eller blander seg med dette som man tar i eie. Mat som blir spist blir gjennom denne handling helt forandret. Men det varierer fra tilfelle til tilfelle hvor mye eiendommen blir inkorporert i meg.

§ 53

Den mer presise bestemmelsen av eiendommen finnes i viljens forhold til saken. Dette forholdet er (1) i en umiddelbar forstand å ta i besittelse, i den utstrekning viljen har sin eksistens i tingen som noe positivt; (2) så langt tingen er negativ i forhold til viljen, har viljen sin eksistens i den som noe som må negeres - bruk; (3) viljens refleksjon tilbake til seg selv - fremmedgjøring; - positive, negative og uendelige bedømmelser av viljen om tingen.

A. Ta i besittelse

§ 54

Å ta noe i besittelse består delvis i umiddelbart fysisk å gripe noe, delvis i å gi det form, og delvis i å bestemme eller avmerke eierskap.

§ 55

Fra sansenes synsvinkel er fysisk beslagleggelse ved å gripe noe den mest fullstendig form for å ta noe i besittelse siden jeg umiddelbart er nærværende i denne beslagleggelsen. Men denne måten er i alminnelighet bare subjektiv, midlertidig og begrenset, både med hensyn til hvilken type objekter som kan beslaglegges og med hensyn til beslagleggelsens karakter.

§ 56

Når jeg gir form til noe får dettes bestemte karakter av å være mitt en uavhengig eksistens og slutter å være begrenset til mitt nærvær i denne tid og dette rom og til mitt kjennskap til det og min vilje.

§ 57

Mennesket er i sin umiddelbare eksistens en naturlig enhet. Det er bare gjennom å utvikle sin kropp og sin ånd, vesentlig ved hjelp av sin selvbevisste begripelse av seg selv som fri, at mennesket tar seg selv i besittelse som distinkt fra andre. Man gjør seg selv, sine muligheter og sitt begrep, virkelig på denne måten.

Slaveri er grunnlagt på at menneske bare betraktes som naturvesener. Motstanden mot slaveri bygger på at mennesket er ånd og fritt i seg selv, og er like ensidig gjennom å se mennesket som fritt fra naturens side. Den frie viljens synspunkt ligger hinsides menneskets tilstand som naturvesen og derfor hinsides muligheten for slaveri. Møtet mellom for hverandre fremmede naturvesener førte til kampen om anerkjennelse - og til herre-trell forholdet. Bare i staten er Ideen om frihet i sannhet nærværende.

Slaveri forekommer i overgangsfasen mellom naturlig menneskelig eksistens og den sant etiske tilstand. Slaveriet er ikke bare feilen til de som slavebinder andre, men også til slaven som lar seg slavebinde. Slaveri finnes i en verden der det som er galt har gyldighet som rett.

§ 58

Måten å ta noe i besittelse på som ikke er virkelig i seg selv, men bare representerer min vilje, forekommer når jeg merker noe med et tegn for å markere min vilje.

I tilføyelsen står det at den mest fullstendige måten å ta noe i besittelse på er å gi det form.

B. Bruk av saken

§ 59

Ved å ta noe i besittelse blir dette mitt, og min vilje har et positivt forhold til det. Innen denne identiteten er tingen også blitt fastsatt som noe negativt, og min vilje er i denne bestemmelsen en særskilt vilje, med behov og preferanser etc. Tingen eksisterer bare for mine behov og tjener dem. Bruken er virkeliggjørelsen av mine behov gjennom forandring, ødeleggelse eller konsumpsjon av tingen, som derved fullfører sin bestemmelse.

Det er bare ei forestilling at bruken er den virkelige siden til eiendom, og at eiendom som ikke er i bruk derfor kan overtas av andre. Grunnlaget for eiendom er viljen.

§ 60

Bruken av en ting gjennom umiddelbart å gripe den er i seg selv en individuell handling der tingen blir tatt i besittelse. Men så langt bruken er basert på et vedvarende behov som krever stadig ny bruk av gjenstanden, og fornyelse av gjenstanden, fører dette til at den umiddelbare beslagleggelsen av gjenstanden blir et tegn på en alminnelig overtakelse av den organiske basisen for denne typen gjenstander, og dens betingelser.

§ 61

Siden saken substans for seg selv, som er min eiendom, ytre sett og i forhold til meg, ikke er et formål i seg selv, men er den bruken jeg gjør av den, følger det at bruken av tingen er tingen i sin helhet. Har jeg hele bruken av tingen er jeg eier av tingen.

§ 62

Rett til delvis eller midlertidig bruk av noe må derfor skilles fra å eie noe. Dersom jeg bruker noe i sin helhet som andre eier, ville tingen være helt gjennomtrengt av min vilje, men det ville være noe ugjennomtrengelig i tingen, en annens tomme vilje. Jeg ville samtidig være både objektiv og ikke objektiv i forhold til meg selv gjennom tingen, og det er en absolutt motsigelse. Eierskap er derfor vesentlig fritt og fullstendig eierskap.

Hegel diskuterer videre forskjellige former for eierskap, og slutter med å skrive at det er snart halvannet tusen år siden personlighetens frihet begynte å blomstre under kristendommen. men det var bare i går at eiendommens frihet noen steder ble anerkjent som et prinsipp - som er et eksempel fra verdenshistorien på hvor lang tid ånden bruker for å gå fram i selvbevissthet, og en advarsel mot utålmodighet.

§ 63

En bestemt ting som er i bruk kan bestemmes m.h.t. kvantitet og kvalitet. Dens nytte kan sammenliknes med andre tings nytte, både med hensyn til tingens effektivitet (hvor godt den utfører sin oppgave og tilfredsstiller det behov den tilfredsstiller) og med hensyn til nødvendigheten av de behov den tilfredsstiller, og disse behov sammenliknet med andre behov. Tingen kan derfor sammenliknes med alle andre ting. Denne allmennheten er tingens verdi. Som eier av tingen eier jeg både dens verdi og dens bruk. Den føydale leilendingen eide bare bruken av tingen, og ikke dens verdi.

§ 64

Uten viljens subjektive nærvær, som oppretter tingenes signifikans og verdi, ville tingenes form og tegnet som betegner dem bare være utvendig. Dette nærværet, som er bruk, eller et annet uttrykk for viljen, er fastsatt i tiden, og den objektive faktor gir varighet til dette uttrykket. Uten dette blir tingen eierløs, fordi viljens og besittelsens virkelighet blir oppgitt. Følgelig kan jeg ved forordning/foreskrivelse vinne eller tape eiendom.

Forordninger om eiendom har ikke blitt innført for å innføre en måte å avgjøre eiendomstvister på, men er basert på at eiendommens virkelighet er viljens behov for å uttrykke seg gjennom eiendom.

C. Avhendelse av eiendom

§ 65

Det er mulig for meg å gi fra meg eiendom, for den er bare min så lenge jeg kroppsliggjør min vilje i den. Derfor kan jeg overføre hva som helst som tilhører meg til en annen, så lenge saken er av utvendig natur.

§ 66

De goder, eller heller substansielle bestemmelser, som konstituerer min egen distinkte personlighet og det universelle vesenet til min selvbevissthet er derfor inalienable - ikke mulig å avhende. Og min rett til dem er umistelig. Dette inkluderer min personlighet i sin alminnelighet, min universelle frie vilje, etisk liv og religion.

Tanken om at ånden i henhold til sitt begrep skulle ha eksistens og væren for seg selv (og være en person, kunne ha eiendom, ha et etisk liv og religion) - denne Ideen er åndens begrep. Ånden er det som er det det er bare gjennom seg selv og som uendelig tilbakevending til seg selv fra den naturlige umiddelbarheten til sin eksistens. I dette ligger det en mulig motsetning, i det det ånden er i seg selv kan være forskjellig fra det ånden er for seg selv. Her i ligger muligheten for avhendelse av personligheten og dens substansielle væren, som kan foregå både ubevisst og eksplisitt. Denne avhendelsen av personligheten kan være slaveri, eller andre restriksjoner på frihet og rettigheter. Avhendelse av fornuften og moralen skjer gjennom overtro og når det blir overlatt til andre å avgjøre hvilke handlinger jeg skulle utføre. eller hvordan jeg skal fortolke rett og galt. Retten til dette er umistelig, og man kan ikke fraskrive seg dette. Det er en integrert del av ens person som ingen andre kan overta. Det er meg og ikke mitt.

§ 67

Jeg kan avhende individuelle produkter av mine særskilte fysiske og åndelige evner og aktive muligheter til noen annen og tillate ham å bruke dem i en begrenset tid. Da får de et ytre forhold til min totalitet. Ved å avhende hele min tid, for eksempel gjennom arbeid, og min totale produksjon, ville jeg gjøre meg til en annens eiendom.

§ 68

Den eiendommelige kvaliteten til intellektuell/åndelig produksjon kan, takket være den måten den er uttrykt på, umiddelbart bli omformet til en saks ytre kvalitet, som i sin tur kan produseres av andre. Ved å skaffe seg den kan den nye eieren tilegne seg de tankene som er uttrykt eller de tekniske nyvinningene som er kroppsliggjort. Og dette kan være formålet med slike ting og grunnen til å erverve dem.

§ 69

Siden den som skaffer seg et slikt produkt besitter dets hele bruk og verdi dersom han eier en kopi av det, er han den fullstendige og frie eier av det som et individuelt eksemplar. Men forfatteren av boka eller oppfinneren av den tekniske nyvinninga forblir eier av den universelle måten og midlet til å reprodusere dette på, siden han kan reservere dette for seg selv.

§ 70

Den ytre aktivitetens sammenfattete totalitet, altså livet, er ikke noe utvendig for personligheten, som selv er denne personligheten og umiddelbar. Utvendiggjøringen eller ofringen av livet er det motsatte av eksistensen til denne personligheten. Jeg har derfor ingen rett til å skille meg av med livet mitt, og bare en etisk Ide som denne umiddelbare individuelle personligheten i seg selv har blitt dukket ned i, og som er den virkelige makt bak den siste, har en slik rett. Akkurat som livet selv er umiddelbart er også døden på samme tid umiddelbar negativitet. Døden må følgelig komme utenfra, enten som en naturlig begivenhet, eller, i Ideens tjeneste, fra en fremmed hand.

Har man rett til å ta sitt eget liv? Dette kan vel i noen tilfeller være heroisk, men man har ingen rett til å gjøre det, for man disponere ikke over sitt eget liv på en slik måte at man kan avhende det.

Overgang fra eiendom til kontrakt

§ 71

Eksistens som bestemt væren er vesentlig væren for en annen. Eiendom, som en ytre ting, eksisterer for andre ytre ting og innen sammenhengen av deres tilfeldighet og nødvendighet. Men viljens eksistens for en annen kan bare være eksistens for en annen persons vilje. Dette forholdet mellom viljer er den sanne distinkte grunn der friheten har sin eksistens. Denne formidling der jeg ikke lenger eier eiendom ved hjelp av ting og min subjektive vilje, men også ved hjelp av en annen vilje, og slik innenfor en felles viljes sammenheng, konstituerer kontraktens sfære.

Seksjon 2

Kontrakt

§ 72

Det slaget eiendom der eksistensen eller dens ytre ikke bare er en sak, men inneholder viljens moment, oppstår gjennom kontrakten. Dette er prosessen der følgende motsigelse er representert og formidlet: Jeg er og forblir eiendomsbesitter, har væren for meg selv og ekskluderer andres vilje, bare så langt som, i det jeg identifiserer min vilje med en annens, jeg opphører å være eiendomsbesitter.

§ 73

Det er ikke mulig for meg bare å råde over en eiendel som en ytre ting - jeg er også tvunget av begrepet til å råde over tingen som eiendom for at min vilje kan bli objektiv for meg. Men i henhold til dette momentet er min vilje, som utvendiggjort, samtidig en annen vilje. Slik er dette momentet enheten av forskjellige viljer, som fjerner sine forskjeller. Det er også implisitt på dette stadiet i denne identiteten til ulike viljer at hver av dem er og forblir en vilje distinkt for seg selv og ikke identisk med den andre.

§ 74

Forholdet er derfor formidlingen av (å etablere) en identisk vilje som omfatter ulike eiendomsbesittere som hver har væren for seg selv. Den inneholder den implikasjonen at hver part, i følge hans egen og de andre vilje, opphører å være eiendomsbesitter, forblir eiendomsbesitter og blir eiendomsbesitter. Man gir opp eiendom og aksepterer eiendom. En vilje beslutter seg bare i den utstrekning en annen vilje er tilstede.

§ 75

Siden de to kontraktpartene forholder seg til hverandre som umiddelbare selvtilstrekkelige personer følger det at (1) kontrakten er et produkt av tilfeldige viljer; (2) den identiske viljen som opprettes gjennom kontrakten er bare en vilje fastsatt av kontraktpartene, slik bare en felles vilje, men ikke en vilje som er alminnelig i og for seg selv; (3) objektet til kontrakten er en individuell ytre ting, for bare ting av dette slaget er underlagt den rent tilfeldige viljen til kontraktpartene til å avhende dem.

Ekteskap kan derfor ikke bli underordnet begrepet om kontrakt, selv om dette er foreslått av Kant. Statens natur har lite å gjøre med kontraktsforholdet. Inntrenging av kontraktbegrepet i tenkning om staten har skapt forvirring i statsretten og konstitusjonell lov. Forholdet mellom staten og borgerne, eller mellom borgerne innbyrdes, har vært sett på som et kontraktsforhold, og staten selv som et kontraktsforhold basert på den felles viljen til innbyggerne. Men dette er en feilaktig måte å se det på.

Man fødes inn i et statssamfunn, og det er ikke opprettet ved kontrakt, men eksisterte før man ble medlem av det, og det avhenger ikke av tilfeldige viljer, og er ikke basert på kontrakt (selv om det er avhengig av en viss felles forståelse).

§§ 76-81

Disse paragrafene inneholder klassifisering og behandling av ulike kontraktstyper.

Seksjon 3

Urett

§ 82

I kontrakten er retten i seg selv tilstede som noe opprettet, og dens indre allmennhet er tilstede som en felles faktor i de tilfeldige og særskilte viljene som er berørt.
Tilsynekomsten av retten, der retten selv og dens vesentlige eksistens, den særskilte viljen, faller umiddelbart sammen, altså på en tilfeldig måte, fortsetter, i tilfelle av urett, og blir et skinn - en motsetning mellom retten i seg selv og den særskilte viljen der retten blir en særskilt eller egenartet rett.
Men sannheten om dette skinnet er at det er ingenting verdt, og at retten gjenoppretter seg selv ved å negere denne negasjonen av seg selv. Gjennom denne formidlingsprosessen hvor retten vender tilbake til seg selv fra sin negasjon, bestemmer den seg selv som virkelig og gyldig, selv om den først bare var i seg selv og noe umiddelbart.

§ 83

Retten, som noe særskilt og derfor komplekst i motsetning til allmennheten og enkelheten til dens væren i seg selv, oppnår formen av et skinn. Det er dette skinnet, enten i seg selv eller umiddelbart, eller det er opprettet av subjektet som skinn, eller det er opprettet av subjektet som fullstendig null og ugyldig - det er, det blir uintendert eller sivil urett, bedrag eller forbrytelse.

I tilføyelsen sier Hegel: Urett er skinnet av vesenet som oppretter seg selv som selvtilstrekkelig. Om skinnet er tilstede bare i seg selv og ikke også for seg selv, altså om jeg tror at jeg gjør rett når jeg gjør urett, er uretten uintendert. Skinnet eksisterer her fra rettens synspunkt, men ikke fra mitt synspunkt. Det andre slaget urett er bedrag. I dette tilfellet er ikke uretten et skinn fra rettens synspunkt. Det som skjer er at jeg skaper et skinn for å bedra noen. Når jeg bedrar noen er retten for meg et skinn. I det første tilfellet var retten et skinn fra rettens synspunkt. I det andre tilfellet er retten et skinn fra mitt synspunkt. Det tredje tilfellet av urett er forbrytelsen. Dette er urett både i seg selv og for meg. Men i dette tilfellet vil jeg uretten og bruker ikke skinn av retten.

A. Uintendert urett

§ 84

Å ta i besittelse og kontrakt er for seg selv og i sine særskilte variasjoner først ulike uttrykk for og konsekvenser av min vilje i sin alminnelighet; men siden viljen er iboende allmenn er de også rettslige krav (Rechtsgründe) med hensyn til deres anerkjennelse av andre. Ved hjelp av deres mangfoldighet og gjensidige utvendighet, kan de bli tatt under overveielse av forskjellige personer med referanse til en og samme sak, og hver av disse personene, etter deres særskilte krav, kan betrakte tingen som sin eiendel. Dette forårsaker motstridende rettskrav.

§ 85

Slike motstridende rettskrav, der det er reist rettslig krav på en ting, og som konstituerer sfæren til privatretten(? civil action), involverer anerkjennelse av retten som den allmenne og avgjørende faktor.

§ 86

For de involverte partene er anerkjennelsen bundet opp med deres særskilte motsatte interesser og synspunkter. Man må gå opp grensene mellom de ulike krav og synspunkter og skinnet av rett, og retten selv.

B. Bedrag

§ 87

Når den allmenne retten er redusert til et skinn av rett er dette bedrag.

§ 88

Man kan bli bedratt med hensyn til verdien av det man kjøper.

§ 89

Man kan gjøre urett ved å anslå verdien av en gjenstand feil.

C. Tvang og forbrytelse

§ 90

Når jeg eier eiendom er viljen min fanget i en ting og underlagt nødvendigheten. Den kan derfor bli utsatt for tvang.

§ 91

Som levende vesen kan mennesket bli tvunget inn under andres makt. Men den frie viljen kan ikke tvinges uten så vidt den ikke greier å dra seg tilbake fra den ytre dimensjonen som den er fanget inn i, eller fra forestillingene i denne. Bare den som aksepterer tvangen blir tvunget.

§ 92

Tvang ødelegger umiddelbart seg selv i begrepet, siden det er uttrykk for en vilje som opphever uttrykket for eller eksistensen av en vilje. Bruk av makt og tvang er derfor, tatt abstrakt, i motstrid til av retten.

§ 93

Siden tvang eller maktbruk ødelegger seg selv i begrepet, har den sitt virkelige uttrykk i det faktum at tvang er opphevet ved tvang. Det er derfor nødvendig med en andre omgang tvang som opphever den første, innledende tvangen.

Misligholdelse av en kontrakt er illegitim maktbruk siden det holder noe som rettelig tilkommer en annen borte fra vedkommende. Barns naturlige vilje gir seg uttrykk i illegitim maktbruk, og må derfor møtes med motmakt.

I en tilføyelse sier Hegel at helter ikke lenger er mulige i staten. Helter hører til i en verden der sivilisasjonen mangler. Selv om det de gjorde var rett, var det sin egen særskilte vilje de fulgte, og ikke en allmenn vilje (som enda ikke fantes som virkelig).

§ 94

Abstrakt rett er en tvangsrett, siden urett mot den er en makt rettet mot min frihet i en sak. Beskyttelse av min frihet vil her framtre som bruk av tvang.

§ 95

Å ta i bruk makt for å hindre en annen i bruken av hans frihet i konkret forstand er å krenke retten som rett, og det er en forbrytelse.

§ 96

Det er bare den eksisterende viljen som kan bli krenket. Men den kan bli krenket på ulike måter. Den kan bli krenket i forhold til hele sin eksistens, som ved mord, eller bare i en av sine kvaliteter, som ved tyveri.

§ 97

Når en krenkelse av retten forekommer, har den en positiv ytre eksistens, men denne eksistensen er innen seg selv null og ugyldig. Manifestasjonen av dens ugyldighet er at tilintetgjørelsen av krenkelsen på samme måte kommer i eksistens, dette er rettens virkelighet, som dens nødvendighet som formidler seg selv med seg selv gjennom opphevelsen av krenkelsen.

Dette forklarer Hegel nærmere i en tilføyelse. Ved en forbrytelse er noe forandret. Det som er forandret eksisterer, men dette er noe som er motsatt av tingen selv, og er i den utstrekning innen seg selv null og ugyldig. Denne ugyldigheten er at retten som rett er blitt opphevet. For retten, som absolutt, kan ikke bli opphevet, så forbrytelsens uttrykk er innen seg selv null og ugyldig, og denne ugyldighet er vesenet til forbrytelsens virkning. Men det som er null og ugyldig må manifestere seg som null og ugyldig - altså det må selv framstå som sårbart. Den forbryterske handlinga er ikke en innledende positiv hendelse som følges av straff som forbrytelsens negasjon, men den er selv negativ, sånn at straffen er negasjonen av negasjonen. Virkelig rett er slik opphevelsen av krenkelsen, og det er i disse omstendighetene at den demonstrerer sin gyldighet og beviser seg selv som en nødvendig og formidlet eksistens.

§ 98

En krenkelse som bare berører ytre eksistens eller besittelser er et onde eller skade gjort mot eiendeler eller ressurser. Opphevelsen av krenkelsen, der den har gjort skade, består i kompensasjon.

§ 99

En skade som blir påført den viljen som har væren i seg selv (og som også blir påført alle andre) har ingen positiv eksistens i denne viljen som sådan, heller ikke i produktet av skaden. For seg selv er denne viljen som har væren i seg selv (altså som rett eller lov i seg selv) heller noe som ikke har ytre eksistens og er i den utstrekning usårlig. På samme måte er skaden en rent negativ ting for den særskilte viljen til den skadede og for andre. Skadens positive eksistens består bare i forbryterens særskilte vilje. Slik er en skade påført den siste som en eksisterende vilje opphevelsen av forbrytelsen, som ellers ville bli betraktet som gyldig, og gjenopprettelsen av retten.

Teorien om straff har kommet dårlig ut i rettsvitenskapen. Dersom forbrytelsen og straffen (som er opphevelsen av forbrytelsen) bare er sett på som onder, kan man vel se det som ufornuftig å ville et onde bare fordi det allerede er et onde til stede. Denne overfladiske karakteren av et onde ligger under teoriene om straff som forebyggelse - generalprevensjon - som en trussel eller et korrektiv. Men det som det skal være snakk om er urett og rettferdighet. Men overfladiske betraktninger og forebyggelse setter dette til side. Straffen er først og fremst en opphevelse av forbrytelsen og gjenopprettelse av retten, og ikke et onde.

I en tilføyelse sier Hegel at straffen ikke skal bli sett på som først og fremst et onde og en trussel, men som gjenopprettelse av retten. En trussel ser på menneskene som ufrie skapninger som kan tvinges gjennom trusler. Men retten og rettferdigheten må ha sitt sete i friheten og viljen, og ikke i mangelen på frihet som trusselen er rettet mot. Å rettferdiggjøre straffen på denne måten er som å løfte en stokk mot en hund, og å behandle mennesket som en hund ved ikke å respektere dets ære og frihet. Trusler ser bort fra friheten.

§ 100

Det onde som påføres forbryteren (gjennom straffen) er ikke bare rettferdig i seg selv, det er også en rett for forbryteren selv, det er, en rett fastsatt i forbryterens egen eksisterende vilje, i hans handling. For det ligger i hans handling, som handlingen til et rasjonelt vesen, at det er universelt i karakter, og at, ved å gjennomføre den, har han satt opp en lov som han har anerkjent for seg selv i sin handling, og som han må underordne seg som under sin rett.

§ 101

Opphevelsen av forbrytelsen er gjengjeldelse så langt som gjengjeldelsen, ved sitt begrep, er en krenkelse av en krenkelse, og i den utstrekning forbrytelsen kan måles i alvorlighet (innenfor strafferammer etc.), slik at straffen, opphevelsen av forbrytelsen, kan fastsettes som en bestemt straff. Men denne identiteten til straffen og gjengjeldelsen, som er basert på begrepet, er ikke en likhet i den spesifikke karakteren til krenkelsen, men i dens karakter i seg selv, altså etter dens verdi.

§ 102

I sfæren til rettens umiddelbarhet er opphevelsen av forbrytelsen primært hevn, men dens innhold er rettferdig så langt som den konstituerer gjengjeldelse. Men i sin form er det handlingen til en subjektiv vilje som kan sette sin uendelighet i enhver krenkelse av retten som forekommer, og hvis rettferdighet derfor er ganske tilfeldig, akkurat som den eksisterer for den andre part som bare som en særskilt vilje. Slik vil hevn, som den positive handlingen til en særskilt vilje, komme som en ny krenkelse; på grunn av denne motsigelsen blir den del av en uendelig progresjon, og blir arvet fra generasjon til generasjon.

§ 103

Å kreve at denne motsetningen blir løst slik at subjektive interesser og subjektive former fjernes fra rettferdigheten, slik at rettferdigheten ikke blir hevnende, men bare straffende, er å kreve en vilje som ikke bare er en særskilt og subjektiv vilje, men også en allmenn vilje. Men dette begrepet om moralitet er ikke bare et krav, det har oppstått i løpet av bevegelsen selv.

Overgang fra rett til moralitet

§ 104

Slik representerer forbrytelse og den hevnende rettferdighet formen for viljens utvikling når den har nådd fram til distinksjonen mellom den allmenne viljen som har væren i seg selv, og den individuelle viljen som har væren for seg selv i motsetning til det allmenne. De viser også hvordan viljen som har væren i seg selv, ved å overskride denne motsetningen, har vendt tilbake til seg selv og derved selv blitt virkelig og for seg selv. Etter å ha bevist seg selv i motsetning til den individuelle viljen som har væren bare for seg selv, er retten følgelig anerkjent som virkelig takket være denne nødvendighet.

Dudley Knowles skriver at abstrakt rett, som vi til nå har arbeidet med, og snart er ferdige med, er abstrakt i flere ulike henseende. Felles for den måten de saksområdene som det til nå har blitt arbeidet med har blitt framstilt på, er at framstillingene har abstrahert fra den konkrete sammenhengen som sakene inngår i. Abstrakt rett studerer normene for forholdet mellom mennesker.

Til slutt har vi et argument som konkluderer med at sosiale normer ikke bare kan bli en sak der individ krever retter. Slike retter må bli handhevet, men de enkelte individ kan ikke foreta handheving av sin rett siden de ikke har ressurser og autoritet til dette, og siden deres rettferdighet kan utvikle seg til en spiral av blodhevn. Noen som på en anerkjent måte kan representere det allmenne standpunktet må handheve retten.

Dudley Knowles skriver at den abstrakte retten for Hegel var den mest primitive og rudimentære begripelsen som moderne mennesker har av seg selv - som atomiserte og atskilte personer. I historia om menneskenes selvforståelse har den forståelsen at hver enkelt av oss er en person blitt vunnet med mye slit og lidelse. Det har også forståelsen av implikasjonene av denne selvbegripelsen, at vi krever anerkjennelse av oss selv og gir anerkjennelse til andre som bærere av retter som må kunne handheves ved at overtredere straffes på en rettferdig måte, for at friheten skal bli virkelig.

Andre del

Moralitet

§105

Det moralske synspunktet er viljens synspunkt i den utstrekning viljen er uendelig ikke bare i seg selv, men også for seg selv. Denne refleksjonen av viljen inn i seg selv og dens identitet for seg selv, som motsatt til dens væren i seg selv og i umiddelbarhet og de bestemmelsene som utvikler seg innen den siste, bestemmer personen som subjekt.

§ 106

I moraliteten er viljens subjektivitet sammenfallende med det allmenne standpunktet. Subjektiviteten konstituerer eksistensen av begrepet. Bare i viljen som subjektiv vilje kan frihet, eller den viljen som har væren i seg selv, bli virkelig.

Den andre sfæren, moraliteten, representerer i sin helhet den virkelige siden til begrepet om frihet. Prosessen innen denne sfæren er slik at den viljen som først har væren bare for seg selv, og som umiddelbart er identisk bare i seg selv med den viljen som har væren i seg selv (altså den allmenne viljen) er overskredet, og den blir fastsatt som identisk med den viljen som har væren i seg selv. Dette kultiverer den grunnen der friheten nå blir opprettet, som er subjektiviteten.

§ 107

Viljens selvbestemmelse inngår i dens begrep, og subjektiviteten er dens egen bestemmelse. Det moralske synspunktet tar form som den subjektive viljens rett. I henhold til denne retten kan viljen erkjenne noe eller være noe bare så langt som objektet er dens eget, og så langt som viljen er til stede for seg selv i det som subjektivitet.

I tilføyelsen sier Hegel at subjektiviteten må også ha objektivitet. Bare i subjektet kan friheten bli virkeliggjort. Men tilværelsen til den viljen som vi har kalt subjektivitet er ulik tilværelsen til den viljen som har væren i og for seg selv. For å bli det siste må viljen frigjøre seg fra den andre rene subjektivitets ensidighet. I moraliteten er det den distinkte interessen til mennesket som det er spørsmål om, og den høge verdien til denne interessen består i at mennesket kjenner seg selv som absolutt og bestemmer seg selv. Det usiviliserte mennesket lar alt bli diktert til seg ved brutal kraft og naturlige betingelser; barn har ingen moral og blir bestemt av sine foreldre; men det kultiverte og innvendig utviklede mennesket vil være tilstede i alt det gjør.

§ 108

Den subjektive viljen, som umiddelbar for seg selv og distinkt fra den allmenne viljen, er abstrakt, begrenset og formell. Når det formelle aspektet i viljen først dukker opp i den individuelle viljen, er det moralske synspunktet synspunktet til relasjoner, forpliktelser og krav.

Det moralske er ikke primært bestemt som det motsatte av det umoralske, akkurat som retten ikke er i umiddelbar forstand det motsatte av urett. Tvertimot er moralens allmenne synspunkt i likhet med umoralens basert på viljens subjektivitet.

I tilføyelsen sier Hegel at i moraliteten skulle selvbestemmelsen bli tenkt på som en ren rastløs aktivitet som ikke kan komme fram til noe som er. Bare i det etiske riket blir viljen identisk med begrepet til viljen og har den siste alene som sitt innhold. Den forpliktelsen som er tilstede i moraliteten blir først fullbyrdet i etikkens rike.

§ 109

Viljens formelle aspekt inneholder motsetningen mellom subjektivitet og objektivitet og aktiviteten i forbindelse med denne motsetningen. Viljen er subjektiv og selvbestemmende, og den strever med å sette sin subjektivitet ut i virkeligheten, altså oversette sitt innhold fra subjektivitet til objektivitet, til en umiddelbar tilværelse. Viljens enkle identitet med seg selv i denne motsetningen er innholdet eller formålet som forblir konstant i de to motsatte og likegyldig overfor disse ulike formene. (Hegel beskriver dette mer detaljert og dialektisk.)

§ 110

Denne innholdets identitet mottar sin mer presise bestemmelse innen det moralske synspunktet, der frihet, denne viljens identitet med seg selv, er tilstede for viljen.

(a) Innholdet er bestemt for meg som mitt på en sånn måte at i dets identitet inneholder det min subjektivitet for meg ikke bare som mitt indre mål, men også så langt som dette målet har oppnådd ytre objektivitet.

§ 111

(b) Selv om innholdet inkluderer noe partikulært legemliggjør det likevel den indre bestemmelsen om å være i overensstemmelse med den allmenne viljen, men dette er bare et krav, og det er mulig at innholdet ikke stemmer overens med begrepet.

§ 112

(c) Mens jeg bevarer min subjektivitet i å gjennomføre mine målsetninger, der jeg objektiverer dem, opphever jeg samtidig denne subjektiviteten i dens umiddelbarhet. Men den ytre subjektiviteten som slik er identisk med meg er andres vilje. Andres vilje er den eksistensen som jeg gir til mine målsetninger. Når jeg gjennomfører mine målsetninger faller min vilje sammen med andres vilje.

I en tilføyelse sier Hegel at i forbindelse med formell rett la man merke til at den bare inneholdt forbud, og at en handling helt i tråd med retten følgelig hadde en rent negativ bestemmelse med hensyn til andres vilje. Men i moraliteten er bestemmelsen av min vilje med referanse til andres vilje positiv - altså den allmenne viljen er tilstede i det den subjektive viljen gjør. Dermed kan flere viljer ha positiv referanse til hverandre. I rettens sammenheng er intensjoner som andre viljer kan ha med referanse til min vilje som gir seg eksistens i eiendom irrelevante. I den moralske sfæren er andres velferd involvert, og det er bare her at positive referanser begynner å telle.

§ 113

Viljens uttrykk som subjektiv eller moralsk er handling. Handling inneholder følgende bestemmelser: (1) den må være kjent av meg i sin utvendighet som min; (2) dens vesentlige forhold til begrepet er forpliktende; og (3) den har et vesentlig forhold til andres vilje.

§ 114

Moralens rett inneholder tre aspekter:

Den abstrakte eller formelle handlingens rett, i henhold til hvilken innholdet av min handling, som utført i umiddelbar eksistens, er fullstendig min, slik at handlingen er den subjektive viljens formål.
Det særskilte aspektet til handlingen er dens indre innhold, altså måten som dens universelle karakter er bestemt for meg - dette konstituerer handlingens verdi og årsaken til at jeg vurderer den som gyldig, altså dens intensjon. Dens innhold, som det særskilte målet til min særskilte og subjektive eksistens, er velferd.
Dette innholdet, skjønt innvendig i karakter, er på samme tid løftet til allmennhet som har væren i og for seg selv; som sådan er det viljens absolutte mål, altså det gode, og dets motsetning, i refleksjonens sfære, er subjektiv allmennhet, enten av ondt eller av samvittighet.

Seksjon 1

Formål og ansvarlighet

§ 115

Viljens handling forutsetter et ytre objekt med dets omstendigheter. Gjerningen fastsetter en forandring i denne gitte eksistens, og viljen er fullstendig ansvarlig for den så langt som det abstrakte predikatet "mitt" henger fast ved eksistensen til det som er forandret.

§ 116

Det er ikke min gjerning dersom andre er påført skade av ting som eies av meg og som, som ytre objekt, eksisterer og fungerer i en mangfoldig sammenheng. Men skaden er mer eller mindre min feil, siden tingene som forårsaket skaden er mine, selv om de i sin tur bare mer eller mindre er underlagt min kontroll i henhold til deres distinkte natur.

§ 117

Den autonomt handlende viljen har i de målsetninger den forfølger i forhold til sin eksistens en forestilling om de omstendigheter som denne eksistensen involvere. Men omstendighetene kan være andre enn det den begrensede viljen forestilte seg. Det er viljens rett å bare ta på seg ansvar for de sider ved sin handling som den kjente som forutsatte i målsettinga, og som var til stede i formålet - jeg kan bare bli gjort ansvarlig for en handling dersom viljen min var ansvarlig for den.

§ 118

Handlinger har mangfoldige konsekvenser så langt som de er oversatt i ytre eksistens; for konsekvensene utvikler seg i alle retninger. Handlingenes konsekvenser er en del av handlingen. Men handlingen er utsatt for ytre krefter som påvirker den og skaper fjerne og fremmede konsekvenser. Viljen har rett til å akseptere ansvarlighet bare for det første settet konsekvenser, siden bare de inngår i dens formål.

Seksjon 2

Intensjon og velferd

§ 119

Den ytre eksistensen til en handling er et sett av forbindelser som kan bli sett på som uendelig delt inn i individuelle enheter, og handlingen selv kan bli tenkt på som i utgangspunktet bare å ha rørt en av disse enhetene. Men sannheten til det individuelle er det allmenne, og handlingens bestemte karakter er ikke et isolert innhold, men alle de mangfoldige sammenhengene. Formålet som det utgår fra en tenkende agent inneholder ikke bare det isolerte innholdet, men vesentlig det allmenne aspektet - intensjonen.

I en tilføyelse sier Hegel at å rettferdiggjøre en handling ved dens intensjon er å legge vekt på bare en side ved handlingen. Både intensjonen og virkningene inngår i handlingen. Å bare se isolert på en av handlingens mange enheter er å se på en brannstifter som en som bare har satt fyr på et trestykke.

§ 120

Intensjonens rett er at handlingens allmenne kvalitet skal ha væren ikke bare i seg selv, men skal være kjent av agenten og slik vært til stede hele tiden i hans subjektive vilje; og omvendt, det vi kan kalle handlings objektivitets rett er å framsette seg selv som kjent og villet av subjektet som en tenkende agent.

Retten til slik innsikt betyr at ansvaret til barn og mentalt tilbakestående er fraværende eller redusert.

§ 121

Den allmenne kvaliteten til en handling er dens mangfoldige innhold i sin allminnelighet, redusert til den enkle form av allmennhet. Men subjektet, som reflektert inn i seg selv, og slik som en særskilt enhet i forhold til partikulariteten til det objektive riket, har sitt eget særskilte innhold i sitt mål, og dette er handlingens sjel. At denne agentens egenart er inneholdt og utført i handlingen oppretter subjektiv frihet i dens mer konkrete bestemmelse, altså subjektets rett til å finne sin tilfredsstillelse i handlingen.

§ 122

Dette særskilte aspektet gir handlingen dens subjektive verdi og interesse for meg. I kontrast til dette målet, er den umiddelbare karakteren til handlingen i sitt videre innhold redusert til et middel. Så langt som et slikt mål er begrenset, kan det i sin tur bli et middel i en videre intensjon, og så videre i det uendelige.

§ 123

Når det gjelder innholdet i målsetningene er alt som presenterer seg her (1) formell aktivitet selv, så langt som subjektet forplikter seg til hva enn det betrakter som målsetninger som det vil fremme. (2) Men den enda abstrakte og formelle subjektivitetens frihet har et mer bestemt innhold bare i sin naturlige subjektive eksistens - dens behov, tilbøyeligheter, lidenskaper, meninger etc. Tilfredsstillelsen av dette innholdet er velferd eller lykke, både i dets særskilte bestemmelser og i dets allmenne aspekt - de begrensede mål i sin allminnelighet.

§ 124

Siden den subjektive tilfredsstillelsen av individet selv (inkludert anerkjennelsen av ham i form av ære og berømmelse) også kan finnes i utføringa av mål som er gyldige i og for seg selv, er det en tom påstand av den abstrakte forståelsen å kreve at bare mål av dette slaget skal opptre og bli ønsket, og mene at objektive og subjektive målsetninger ikke kan ønskes og villes samtidig. Slike holdninger blir verre dersom de fører til at man hevder at fordi subjektets tilfredsstillelse er til stede (som den alltid er når en oppgave er fullført) er det den vesentlige intensjonen, og det objektive målet bare et middel. (Dette er rettet mot Kant som hevdet at bare handlinger som var utført for pliktens skyld, var moralsk verdifulle) Subjektet er serien av sine handlinger. Dersom disse er en serie verdiløse produkt, er viljens subjektivitet verdiløs, og om serien av individets dåder er av substansiell natur så er også hans indre natur dette.

Den subjektive frihets rett, eller, retten til den subjektive egenart til å finne tilfredsstillelse, er det som det dreier seg om i forskjellen mellom antikken og den moderne tid. Denne retten, i sin uendelighet, er uttrykt i kristendommen, og er blitt det universelle og virkelige prinsippet til en ny form for verden. Det setter sitt preg på mange sider av virkeligheten.

§ 125

Subjektiviteten er reflektert i seg selv, og har referanse til det allmenne. Det allmenne momentet, som først var opprettet i det subjektive og særskilte, inkluderer andres velferd - alles velferd. Andres velferd i sin allminnelighet er et vesentlig mål og en rett for subjektiviteten. Men siden det allmenne som har væren i og for seg selv er distinkt fra slikt særskilt innhold, og ikke er blitt bestemt hinsides rettens stadium, kan disse det særskiltes mål, så forskjellige som de er fra det allmenne, være i samsvar med det allmenne, men trenger ikke å være det.

§ 126

Min egenart (særskilthet) er imidlertid, som andres, bare en rett i det hele tatt så langt som jeg er fri.

En av de mest korrupte maksimene i vår tid er at vi skal forestille oss edle forbrytere, som har hatt gode intensjoner bak sine ugjerninger. Det har ført til at forbrytelser er blitt framstilt som gode handlinger.

§ 127

Egenarten til den naturlige viljens interesser, tatt sammen som en enkel totalitet, er personlig eksistens som liv. I ekstrem fare og i konflikt med den rettmessige eiendommen til noen annen, kan dette livet kreve en nødvendighetens rett, for alternativene er en uendelig skade på eksistensen med totalt tap av rettigheter, sammenliknet med en skade bare på en individuell og begrenset frihetens eksistens, der retter som sådanne og kapasiteten til den skadedes retter, som bare har fått sin eiendom skadet, fortsetter å bli anerkjent.

Dette kan blant annet tolkes slik: Dersom man står i fare for å sulte i hjel, har man rett til å stjele mat. (Dette var også slått fast i Magnus Lagabøtes lov)

§ 128

Slik nødvendighet avslører begrensetheten og tilfeldigheten til både retten og velferden - til frihetens abstrakte eksistens som distinkt fra eksistensen til den særskilte personen, og den særskilte viljens sfære som distinkt fra rettens universalitet. Deres ensidige og ideale karakter er derved fastsatt. Retten har allerede bestemt sin eksistens som den særskilte viljen; og subjektiviteten, i sin sammenfattete egenart, er selv frihetens eksistens, akkurat som den er i seg selv, som den uendelige viljens selvreferanse, frihetens universelle aspekt. De to momentene i retten og subjektiviteten, integrert for å oppnå sin sannhet og frihet - skjønt først i et relativt forhold til hverandre - er det gode og samvittigheten.

Seksjon 3

Det Gode og Samvittigheten

§ 129

Det gode er Ideen, som enheten av viljens begrep og den særskilte viljen, der abstrakt rett, velferd, kunnskapens subjektivitet, og den ytre eksistensens tilfeldighet, som selvtilstrekkelige for seg selv, er overskredet; men de er på samme tid vesentlig inneholdt og bevart inn i den. - Det gode er virkeliggjort frihet, det absolutte og ultimate målet til verden.

§ 130

Innen denne ideen har velferd bare gyldighet som allmenn velferd, altså i overensstemmelse med frihet; velferd er ikke et gode uten retten. Retten er på samme vis ikke et gode uten velferd. Siden det gode nødvendigvis må virkeliggjøres gjennom den enkelte viljen, og siden det er dennes substans, har det en absolutt rett distinkt fra den abstrakte retten til eiendom og de særskilte velferdsmålene. Så langt som disse er skilt fra det gode har de bare gyldighet så langt som de overensstemmer med det gode og er underordnet det.

§ 131

For den subjektive viljen er det gode helt vesentlig, og den subjektive viljen har bare verdi og verdighet så langt dens innsikt og intensjon er i overensstemmelse med det gode. Så langt som det gode enda på dette punktet er det godes abstrakte Ide er den subjektive viljen enda ikke fastsatt som assimilert til det og i samsvar med det. Den står i et forhold til det gode der det gode bør bli virkeliggjort, og bare kan bli virkeliggjort gjennom den subjektive viljen.

§ 132

Den subjektive viljens rett er at det den anerkjenner som gyldig skulle bli oppfattet av den som godt, og den skulle bli holdt ansvarlig for en handling - som dens mål oversatt i ytre objektivitet - som rett eller gal, god eller ond, lovlig eller ulovlig, i henhold til dens kjennskap til verdien som den handlingen har i denne objektiviteten.

Det gode er i allminnelighet viljens vesen i dens substansialitet og allmennhet - viljen i dens sannhet; det gode eksisterer derfor uten unntak bare i tanken og gjennom tanken.

§ 133

Det godes forhold til det enkelte subjektet er at det gode er den vesentlige karakteren til subjektets vilje, som slik har en forpliktelse i denne sammenhengen. Fordi partikularitet er distinkt fra det gode og faller innen den subjektive viljen, er det gode i utgangspunktet bare bestemt som allmenn abstrakt vesentlighet - altså som plikt. I lys av denne bestemmelsen skulle plikten bli gjort for pliktens egen skyld.

§ 134

Siden handling for seg selv krever et særskilt innhold og et bestemt mål, mens plikt i det abstrakte inneholder ingenting av dette slaget, oppstår spørsmålet: hva er plikt? For denne bestemmelsen er alt som er tilgjengelig så langt dette: å gjøre rett, og å fremme velferd, sin egen velferd og velferd i dens allmenne bestemmelse, andres velferd.

§ 135

Disse bestemmelsene er imidlertid ikke inneholdt i bestemmelsen om plikten selv. Men siden begge er begrenset og betinget, gir de foranledning til overgangen til det ubetingedes høgere sfære, pliktens sfære. Slik er alt som er overlatt til plikten selv, så langt som den er det vesentlige eller allmenne element i den moralske selvbevissthet, abstrakt allmennhet, hvis bestemmelse er identitet uten innhold eller det abstrakt positive, altså det ubestemte.

Selv om det er viktig å legge vekt på den rene viljens selvbestemmelse som pliktens rot, og denne kunnskapen slo først rot med Kants filosofi og hans tanke om viljens autonomi, er likevel gevinsten ved et rent moralsk synspunkt, uten overgangen til begrepet om etikken, bare en tom formalisme.

§ 136

På grunn av den abstrakte karakteren til det gode faller det andre momentet til Ideen, partikularitet i sin allminnelighet, innen subjektiviteten. Subjektiviteten, i sin allmennhet reflektert i seg selv, er den absolutte inderlige sikkerheten på seg selv, det er den som fastsetter partikularitet. Og det er den bestemmende og avgjørende faktor - samvittigheten.

§ 137

Sann samvittighet er disposisjon til å ville det som er godt i og for seg selv; den har derfor faste prinsipp, og disse har for den karakter av bestemthet og plikter som er objektive for seg selv. I kontrast til dens innhold - som er sannhet - er samvittigheten det rent formelle aspektet til viljens aktivitet, som ikke har eget distinkt innhold. Men disse prinsippenes og pliktenes objektive system og enheten av den subjektiv kunnskap og dette systemet er bare til stede når etikkens synspunkt er oppnådd. Her, innen moralitetens formelle synspunkt, mangler samvittigheten dette objektive innhold, og er slik for seg selv den uendelige formelle sikkerhet på seg selv.

Hegel regner med minst tre former for samvittighet. Bare to berøres i dette arbeidet. Den tredje er den religiøse samvittighet, som faller utenfor rammene til dette arbeidet. De to som berøres er samvittigheten innenfor moraliteten, som vi her er opptatt av, og samvittigheten innenfor det etiske livet, som vi senere skal møte. (Både i kommentaren til denne paragrafen og til følgende paragrafer skriver Hegel mye mer om samvittigheten enn det jeg referer.)

§ 138

Denne subjektiviteten, som abstrakt selvbestemmelse og ren sikkerhet på seg selv alene, fordamper i seg selv alle bestemte sider ved retten, plikten og eksistensen, for så vidt som det er dømmekraften som bestemmer innenfra seg selv hva som er godt i forhold til et gitt innhold, og samtidig er den kraften som det gode, som først er bare en Ide og en forpliktelse, skylder sin virkelighet.

I en tilføyelse sier Hegel at dersom vi ser nærmere på fordampingsprosessen og observerer hvordan alle bestemmelser er absorbert inn i dette enkle begrepet og igjen må utstedes fra det, kan vi se at prosessen avhenger av det faktum at alt som vi anerkjenner som rett eller plikt kan bli vist å være null og ugyldig, begrenset, og på ingen måte absolutt. Og som subjektiviten fordamper alt innhold inn i seg selv, kan den i sin tur utvikle det ut av seg selv. Alt som framstår i det etiske riket er produsert av denne aktiviteten til ånden.

§ 139

Hvor alle tidligere gyldige bestemmelser har forsvunnet og viljen er i en tilstand av ren inderlighet er selvbevisstheten i stand til å lage til sitt prinsipp enten det allmenne i og for seg selv, eller sin egen særskilthets tilfeldighet, og gi den siste forrang over det allmenne og virkeliggjøre det gjennom sine handlinger - altså er i stand til å være ond.

Samvittigheten, som formell subjektivitet, består rett og slett i muligheten til hvert øyeblikk å bli ond; for både moraliteten og det onde har felles rot i selvsikkerheten som har væren for seg selv og kjenner og beslutter for seg selv. Det ondes opprinnelse ligger i det mysteriet - altså det spekulative aspektet - til friheten, i nødvendigheten som det oppstår med fra den naturlige fasen til viljen og tar en karakter av inderlighet i forhold til det. Det er denne naturlige fasen til viljen at den kommer til å eksistere som selvmotsigelse, og denne viljens egenartethet som bestemmer seg selv som ond. Denne egenartetheten eksisterer bare som en dualitet, her som motsetning mellom den naturlige viljen og inderligheten. Den ene siden ved denne egenartetheten er de naturlige driftene og den naturlige viljen. Viljens inderlighet henter sitt innhold fra dette.

§ 140

Selvbevisstheten ser en positiv side ved sitt eget mål. Ved hjelp av denne positive siden som den betrakter som en plikt og en beundringsverdig intensjon er selvbevisstheten i stand til å hevde at handlingen er god både for den selv og for andre. Men gjennom selvrefleksjon og følgende oppmerksomhet på viljens allmenne karakter er den også i en posisjon der den kan sammenlikne denne allmenne karakteren til handlingen med det vesentlig negative innholdet som handlingen også inneholder. Å hevde at handlingen er god for andre er hykleri, og å hevde at handlingen er god for selvbevisstheten selv er å gå til det ekstreme der subjektiviteten erklærer seg selv for absolutt.

Denne siste og dunkleste formen for ondskap, der det onde blir pervertert til godt og det gode til ondt, og bevisstheten med viten om at den har makt til å gjennomføre denne omvendingen, og følgelig kjenner seg som absolutt, er den mest ekstreme subjektivitet sett fra moralens synspunkt. Takket være overfladisk filosofi har det onde kommet så langt i vår tid. Her følger kort om de prinsipielle formene som subjektiviteten vanligvis antar:

Hykleri inneholder følgende momenter: (1) kunnskap om det sanne allmenne, som en følelse for plikt og rett, eller en mer utviklet forståelse, (2) en egenartet vilje som ikke stemmer overens med det allmenn, (3) en sammenlikning mellom disse to momentene slik at den egenartede viljen for den villende bevisstheten er bestemt som ond. Dette er å handle ondt med dårlig samvittighet, men ikke hykleri.
Det er ikke nok å handle ondt og med ond samvittighet for å være hyklerisk. Det krever også usannhet, der ondt er forestilt for andre som godt og den onde prøver å framtre som god - bedrageri. Videre må hykleren i det gode, som det hender at han gjør, finne unnskyldning eller rettferdiggjørelse for seg selv for det onde som han gjør.
I denne forvrengningen hører probabilism til. I følge denne forestillingen kan en handling gjøres med god samvittighet dersom det er mulig å finne en god eller aktverdig grunn for å gjøre den. Siden det her er snakk om tvilsomme handlinger, blir det subjektive moment avgjørende. Men siden dette ikke innrømmes, blir dette en form for hykleri.
Et annet syn er at det gode består i å ville det gode, helt abstrakt, og at dette er nok. Siden det abstrakt gode er abstrakt, altså uten et bestemt innhold, er det opp til subjektiviteten å gi det et innhold. Og mange onde handlinger kan på den måten forsvares ved en eller annen side eller konsekvens av handlingen som kan bli sett på som god. Forestillinga om at målet helliger midlet faller inn under forestillingskretsen. Denne forestillinga kan brukes til å forsvare forbrytelser.
Den subjektive mening er uttrykt som kriterium for godt og ondt når det er påstått at den etiske naturen til en handling er bestemt gjennom den subjektive overbevisningen om godt eller ondt. Under disse omstendighetene har ethvert skinn av etisk objektivitet fullstendig forsvunnet. Slike doktriner er nært knyttet til forestillingen om at sannheten ikke er rasjonell i den utstrekning den virkeliggjør seg selv. Når sannheten er blitt subjektiv, forsvinner også forestillingen om hykleri, for den forutsetter at hykleren kjenner en objektiv sannhet som han later som han står for. Forestillinger om godt og ondt mister mening, og man rettferdiggjøres ved sin overbevisning og intensjon. Omvendt kan enhver frakjenne enhver annen ære og ærlighet gjennom sin motsatte oppfatning om at den førstes handling er forkastelig ut fra den handlenes påståtte intensjoner.
Til slutt er den overlegne måten som subjektiviteten er sammenfattet og uttrykt på den som er blitt kalt for "ironi". Termen er hentet fra Platon, men den har fått en annen betydning i dag. Hos Platon var det en måte som Sokrates brukte i dialogene for å forsvare ideene om sannhet og rettferdighet. Men Sokrates behandlet ikke ideene om sannhet og rettferdighet ironisk. Ironi angår en måte å snakke i forhold til folk på. Den eneste mulige kulminasjonen på den subjektiviteten som betrakter seg selv som den ultimate instansen er nådd når den kjenner seg selv som den beslutningskraften som avgjør i spørsmål om sannhet, rett og plikt. Slik består den i kunnskap om den objektive siden til etikken, men uten den selvforglemmelsen og selvoppgivelsen som senker seg ned i denne objektiviteten og gjør den til grunnlag for sine handlinger. Selv om den har et forhold til denne objektiviteten distansere den seg samtidig fra den og kjenner seg selv som det som vil og beslutter på en særskilt måte, men som også kan beslutte på en annen måte. I denne formen er ikke bare subjektiviteten tom for alt etisk innhold som rettigheter, plikter og lover, og den er følgelig ond. Den kjenner seg også som tom for alt dette innhold, og som absolutt. Mer om dette er skrevet i "Åndens fenomenologi" i den delen som omhandler samvittigheten.

Overgang fra moralitet til etisk liv

§ 141

For det gode som frihetens substansielle allmennhet, men likevel som noe abstrakt, er bestemmelser av et eller annet slag påkrevd. For samvittigheten som bestemmelsens rent abstrakte prinsipp, er det påkrevd at dens bestemmelse skulle være allmenn og objektiv. Dersom både det gode og samvittigheten på denne måten er løftet opp til å bli uavhengige totaliteter, blir de det ubestemte som bør bestemmes. Men integrasjonen av disse to relative totalitetene inn i absolutt identitet har allerede blitt gjennomført i seg selv, siden denne veldige rene selvsikkerhetens subjektivitet er identisk med det godes abstrakte allmennhet; denne identiteten, som følgelig er konkret - til den gode og den subjektive viljen, sannheten til dem begge, er etisk liv.

I en tilføyelse sier Hegel at begge prinsippene som så langt er vurdert, det abstrakte gode og samvittigheten, mangler deres motsetning. Det abstrakt gode fordamper i en maktesløshet som kan utstyres med hvilket som helst innhold, og åndens subjektivitet blir ikke mindre fattig siden den mangler objektiv betydning. En lengsel kan derfor oppstå etter objektive forhold der menneskene gjerne underkaster seg for å slippe bort fra tomhetens utilfredshet og negativitet. Om mange protestanter har gått over til katolisismen har de gjort det fordi de har funnet at deres indre liv var fattig, og de ønsket et fast punkt og mer støtte og autoritet, selv om de ikke fikk den stabiliteten som de søkte. Enheten av det subjektive og det objektive gode som har væren i og for selv er det etiske livet, og den forsoningen som finner sted er i henhold til begrepet. For mens moraliteten er viljens form i sin alminnelighet i sin subjektive side, er etisk liv ikke bare den subjektive formen og selvbestemmelsen til viljen: den har også sitt eget begrep, nemlig frihet, som sitt innhold. Rettens sfære og moralitetens sfære kan ikke eksistere uavhengig; de må ha det etiske som støtte og grunnlag. For retten mangler subjektiviteten, som bare tilhører moraliteten, slik at ingen av disse to momentene har uavhengig virkelighet.

Del 3

Etisk liv

§ 142

Etisk liv er Ideen om frihet som det levende gode som har sin kunnskap og vilje i selvbevisstheten, og sin virkelighet gjennom selvbevisst handling. På samme måte er det i etisk væren at selvbevisstheten har sitt motiverende mål og et grunnlag som har væren i og for seg selv. Etisk liv er følgelig begrepet om frihet som har blitt den eksisterende verden og selvbevissthetens natur.

§ 143

Siden denne enheten av viljens begrep med dens eksistens, altså den særskilte viljen, er kunnskap, er bevissthet om disse momentene til Ideen til stede, men på en slik måte at hvert av disse momentene har blitt for seg selv totaliteten av Ideen og har denne som sitt grunnlag og innhold.

§ 144

Etikkens objektive form erstatter det abstrakt gode, som substans gjort konkret av subjektiviteten som uendelig form. Den fastsetter distinksjoner innen seg selv som er slik de er bestemt etter begrepet. De gir det etiske et fast innhold som er nødvendig for seg selv, og hvis eksistens er hevet over subjektive meninger og preferanser: de er lover og institusjoner som har væren i og for seg selv.

§ 145

Den etiske sfæren er systemet av Ideens bestemmelser, og det konstituerer dens rasjonalitet. På denne måten er den etiske sfæren frihet, eller den viljen som har væren for seg selv som objektivitet, som en nødvendighetens sirkel hvis momenter er den etiske kraften som styrer individenes liv.

§ 146

I denne virkelige selvbevisstheten kjenner substansen seg selv og er slik et kunnskapsobjekt. I forhold til subjektet er den etiske substansen, med sine lover og krefter, på den ene siden objekt, like så mye som de er. De er slik absolutt makt og autoritet, fastere basert enn naturens væren.

§ 147

På den andre siden er de ikke noe som er fremmed for subjektet. Tvertimot er de subjektets eget vesen, som det har sin selvfølelse i, og som er dets livs element som ikke er atskilt fra det selv - et forhold som er umiddelbart og nærmere dets identitet enn troen og tilliten.

§ 148

Alle disse substansielle bestemmelsene er plikter som er bindene for individets vilje, som subjektive og ubestemte - eller bestemt på en særskilt måte - er forskjellig fra dem og står følgelig i forhold til dem som til hans egen substansielle væren.

§ 149

En bindende plikt kan bare framstå som en begrensning i forhold til ubestemt subjektivitet eller abstrakt frihet, og for den naturlige viljens drifter eller den moralen som tilfeldig bestemmer sitt eget ubestemte gode. Imidlertid finner individet sin frigjøring i plikten. På den ene siden er han frigjort fra sin avhengighet av de rent naturlige driftene, og fra den byrden han arbeider under som et særskilt subjekt i sin moralske refleksjon om forpliktelse og begjær; og på den andre siden er han frigjort fra den ubestemte subjektiviteten som ikke oppnår eksistens eller handlingens objektive bestemthet, som forblir innen seg selv og ikke har noen virkelighet. I plikten frigjør individet seg selv slik at det oppnår frihet.

I en tilføyelse sier Hegel at plikten frigjør fra subjektivitetens tilfeldige frihet og fra det abstrakte og innholdsløse gode som subjektet henger fast ved. Slik er plikten ikke en begrensning for friheten, men bare for den abstrakte friheten, som er ufrihet, den er oppnåelse av en bekreftende frihet.

§ 150

Så langt som det etiske er reflektert i den naturlig bestemte karakteren til individet er det dyd. Og så langt som dyden bare er individets tilpassing til de omstendighetene som det lever under, er det rettskaffenhet.

§ 151

Men om det ganske enkelt er identisk med individenes virkelighet, det etiske, som deres alminnelige måte å oppføre seg på, framtrer det som skikk (Sitte); og det etiskes vane framtrer som en annen natur som tar den opprinnelige og naturlige viljes plass, og er betydningen og virkeligheten til individets eksistens. Det er ånd som lever som en verden, og bare slik begynner åndens substans å eksistere som ånd.

Hegel sier i en tilføyelse at akkurat som naturen har sine lover, og som dyrene, trærne og sola følger sine lover, så er skikk og bruk den loven som er høvelig for frihetens ånd. Skikk og bruk er det som rett og moralitet enda ikke har nådd, nemlig ånd.

§ 152

På denne måten har den etisk substansialitet oppnådd sin rett, og retten har oppnådd gyldighet. Individets egenvilje og dets egen samvittighet, i deres forsøk på å eksistere for seg selv og i motsetning til den etiske substansialiteten, har forsvunnet. For den etiske karakteren vet at det målet som beveger den er det allmenne som har utviklet seg til virkelig rasjonalitet, og det erkjenner at dets egen verdighet og den hele fortsatte eksistensen til dets særskilte mål er basert på og virkeliggjort innen dette allmenne. Subjektiviteten er selv den virkelige formen og eksisterende virkeligheten til substansen.

§ 153

Individenes rett til deres subjektive bestemmelse til frihet er oppfylt så langt som de tilhører den etiske virkeligheten, for deres sikkerhet på deres egen frihet har sin sannhet i slik objektivitet, og det er i det etiske riket at de virkelig besitter deres eget vesen og deres indre allmennhet.

Da en far spurte ham om råd om den beste måten å gi sønnen en etisk oppdragelse på, svarte en pythagoreer: "Gjør ham til borger av en stat med gode lover".

I en tilføyelse sier Hegel at man kan ikke gi barn en god oppdragelse ved å oppdra dem isolert fra den virkelige verden. Den åndelige verden ville ikke nå dem. Individet oppnår bare sin rett ved å bli borger av en god stat.

§ 154

Individenes rett til sin egenartethet er på samme vis inneholdt i den etiske substansialiteten, for det etiskes eksistens er i det som kommer til syne som konkret og egenartet.

§ 155

Slik faller plikt og rett sammen i denne identiteten til det allmenne og den særskilte viljen, og i det etiske riket har et menneske retter så langt det har plikter, og plikter så langt det har retter. I abstrakt rett har jeg en rett og noen annen har en korresponderende plikt; og i moralitet er det bare en forpliktelse at retten til min egen kunnskap og vilje, og min egen velferd, skulle bli forent med mine plikter og eksistere objektivt.

I en tilføyelse sier Hegel at en slave verken kan ha retter eller plikter, bare frie mennesker kan ha retter og plikter.

§ 156

Den etiske substansen, som inneholder selvbevissthet som har væren for seg selv og er forent med sitt begrep, er den virkelige ånden til en familie og et folk.

Hegel sier i en tilføyelse at det etiske ikke er abstrakt som det gode, men er intenst virkelig.

§ 157

Ideens begrep har væren bare som ånd, som selverkjennelse og som virkelighet, fordi det er objektivisering av selvet, bevegelsen gjennom formen til dens momenter. Den er derfor

umiddelbar eller naturlig etisk ånd - familien. Denne substansialiteten passerer over i tap av enhet, oppdeling, og synspunktet til relativitet, og er slik
det borgerlige samfunn, altså en sammenslutning av medlemmer som selvtilstrekkelige individ i det som derfor er en formell allmennhet, forårsaket av deres behov og av deres legale institusjoner som et middel for å skape sikkerhet for person og eiendom, og av en ytre orden for deres særskilte og felles interesser.
Denne ytre staten
drar seg tilbake og kommer til slutt til et fokus og den substansielle allmenhets virkelighet og det offentlige livs virkelighet som er dedikert til dette - altså opprettelsen, konstitusjonen, av staten.

Seksjon 1

Familien

§ 158

Familien, som åndens umiddelbare substansialitet, har som sin bestemmelse åndens følelse av sin egen enhet, som er kjærlighet. Den disposisjonen som er høvelig for familien er å ha selvbevissthet om ens individualitet innen denne enheten som vesentlighet som har væren i og for seg selv, slik at man er tilstede i den ikke som en uavhengig person, men som medlem.

I en tilføyelse sier Hegel at kjærlighet i allminnelighet betyr bevisstheten om min enhet med en annen, slik at jeg ikke er isolert på egen hand, men vinner min selvbevissthet bare gjennom oppgivelse av min uavhengige eksistens og gjennom å kjenne meg selv som enheten av meg selv og en annen. Men kjærlighet er en følelse, den er etisk liv i sin naturlige form. I staten er den ikke lenger til stede. Der er man bevisst enheten som lov, innholdet må være rasjonelt, og jeg må kjenne det. Det første momentet i kjærlighet er at jeg ønsker ikke å være en uavhengig person i min egen rett, og at dersom jeg var det ville jeg føle meg mangelfull. Det andre momentet er at jeg finner meg selv i en annen person, at jeg oppnår anerkjennelse i denne andre personen, som igjen finner anerkjennelse i meg. Kjærlighet er derfor den mest umåtelige motsigelse; forståelsen kan ikke løse den, fordi det er ingenting som er mer ustyrlig enn denne selvbevissthetens punktlighet som er negert og som jeg ikke desto mindre bør besitte som bekreftende. Kjærlighet er både produksjonen og løsninga på denne selvmotsigelsen. Som sin løsning er den etisk enhet.

§ 159

Retten som tilhører individet takket være familieenheten og som primært består i hans liv innen denne enheten tar bare legal form som det abstrakte moment til den bestemte individualitet når familien begynner å gå i oppløsning. De som var medlemmer av familien blir selvtilstrekkelige individ med uavhengig økonomi.

§ 160

Familien oppnår fullførelse i disse tre henseende:

i form av sitt umiddelbare begrep, som giftemål,
i ytre tilværelse, som familiens eiendom og eiendeler under dens administrasjon;
i å bringe opp barn og oppløsningen av familien.

A. Giftemål

§ 161

Giftemål, som det umiddelbare etiske forhold, inneholder først den naturlige vitalitet, og siden det er et substansielt forhold involverer dette livet i sin totalitet, nemlig som artens virkelighet og dens prosess. For det andre blir kjønnenes forening, som bare var innvendig, i selvbevisstheten omformet til et åndelig forhold.

§ 162

Den subjektive opprinnelsen til ekteskapet kan i større utstrekning ligge i den særskilte tilbøyeligheten til to personer som inngår dette forholdet, eller i initiativet til foreldrene etc. Men dets objektive opprinnelse er det frie samtykke til de personene som det angår, og spesielt deres samtykke til å opprette en enkelt person og gi opp deres naturlige og individuelle personligheter innen denne foreningen. I dette henseende er foreningen en selvbegrensning, men siden de oppnår deres substansielle selvbevissthet innen den, er den faktisk deres frigjørelse.

§ 163

Ekteskapets etiske side består i bevisstheten om denne enheten som et substansielt mål, og slik i kjærlighet, tillit, og deling av hele den individuelle tilværelsen. Det åndelige innholdet blir det overveiende innholdet i ekteskapet. Ekteskapet er ikke et kontraktsforhold i dets vesentlige basis, selv om det opprettes gjennom en kontrakt, for så å overskride denne. Individene identifiseres med hverandre slik at familien blir en person, og dette er den etiske ånd.

§ 164

Partenes erklæringen av samtykke til å inngå ekteskap, og denne erklæringens anerkjennelse og bekreftelse av familien og samfunnet oppretter ekteskapets virkelighet.

§ 165

De to kjønnenes naturlige bestemmelse oppnår en intellektuell og etisk betydning takket være sin rasjonalitet. Denne betydning er bestemt ved den forskjellen som den etiske substansialitet deler seg opp i for at dens vitalitet skal få en konkret enhet.

§ 166

Det ene kjønnet er derfor åndelighet som deler seg opp i personlig selvtilstrekkelighet med væren for seg selv og kunnskapen og viljen til en fri allmennhet. Det andre kjønnet er åndelighet som opprettholder seg selv i enhet som det substansielles kunnskap og vilje i form av konkret individualitet og følelse. Den første er aktiv og kraftfull i sine ytre relasjoner, den andre passiv og subjektiv. Mannen har derfor sitt substansielle liv i staten og i lærdom, og på andre måter i arbeid og strid med den ytre verden og med seg selv. I familien har han et fredfullt og følelsesmessig subjektivt etisk liv. Kvinnens substansielle oppgave er familien, og hennes etiske disposisjon består i fromhet.

§ 167

Ekteskapet er vesentlig monogami.

§ 168

Siden ekteskapet oppstår ved den frie overgivelsen fra begge parter av deres personligheter, som er uendelig unike for dem selv, må det ikke konkluderes innen den naturlige identiske sirkel av mennesker som er kjente og familiære med hverandre i hver detalj - en sirkel der individene ikke har en distinkt egen personlighet i forhold til hverandre.

§ 169

Familien har, som en person, sin ytre virkelighet i eiendom, og bare i den, som ressurser, har dens substansielle personlighet sin eksistens.

B. Familiens ressurser

§ 170

Familien har ikke bare eiendom, den trenger også besittelser som er sikre og varige, altså trenger den ressurser. Eiendommen forvandles gjennom omsorg for et felles formål til en etisk kvalitet.

§ 171

Familien som rettslig person må representeres av mannen i huset som dens overhode. Han er ansvarlig for de ytre forhold og for å ta seg av familiens behov, så vel som for å kontrollere og administrere familiens ressurser. Disse er felles eiendom, og ingen familiemedlem har sin egne spesielle eiendom, selv om hver har en rett til det som er felles. Dette kan føre til sammenstøt mellom husfaderens administrasjon og den enkeltes rett.

§ 172

Når ekteskap finner sted er en ny familie opprettet. Dette er tilstrekkelig i seg selv i forholdet til slektskapsgrupper og resten av familie og slekt, til at den blir anerkjent som en ny familie som inngår i slekts- og familienettverket.

C. Oppdragelse av barn og oppløsning av familien

§ 173

Familieenheten blir i barna en tilværelse som har væren for seg selv og et objekt som foreldrene elsker som deres kjærlighet og substansielle tilværelse. Fra naturens synspunkt er man i en prosess som løper i det uendelige, generasjoner fødes generasjon etter generasjon.

§ 174

Barna har rett til å bli oppdratt og støttet på familiens bekostning. Foreldrenes rett til tjenester fra barna er begrenset av hensynet til den felles omsorg for familien. På samme måte er foreldrenes rett til å styre barnas tilfeldige vilje bestemt av formålet om å oppdra barna og lære dem disiplin. Formålet for straff er ikke rettferdighet, men oppdragelse og avskrekking av en frihet som enda bare er en naturkraft, og å løfte det allmenne inn i barnas bevissthet og vilje.

I en tilføyelse sier Hegel at de tjenester som kan kreves av barna bare er de som tjener til barnas egen oppdragelse. Det mest umoralske forhold er det der barn er gjort til slaver. Disiplin er nødvendig for å kontrollere barnas naturlige vilje. Barn kan ikke oppdras med fornuftige argumenter.

§ 175

Barn er fri i seg selv, og deres liv er deres frihets umiddelbare tilværelse. De tilhører derfor ingen som eiendom. I familien har deres oppdragelse den positive bestemmelse at det etiske er gitt dem som umiddelbar følelse som enda er uten motsetning. Oppdragelsen har også den negative bestemmelsen å løfte barna ut av den naturlige umiddelbarhet der de opprinnelig eksisterer, og til selvtilstrekkelighet og personlig frihet, og derved sette dem i stand til å forlate familiens naturlige enhet.

Barn må behandles som umodne barn som trenger oppdragelse, og deres barnslige tilstand må sees på som en tilstand som barna må oppdrages til å oppgi siden den er mindreverdig.

§ 176

Ekteskapet er bare den umiddelbare formen til den etiske Ideen og har slik sin objektive virkelighet i inderligheten til den subjektive disposisjonen og følelsen. Dette klargjør den grunnleggende vilkårligheten til dets eksistens. Akkurat som det ikke kan være noen tvang til å gifte seg, så kan det ikke være rettslige band som kan holde partene sammen om deres disposisjoner eller handlinger i forhold til hverandre blir fiendtlige. En tredje etisk autoritet er nødvendig for å opprettholde ekteskapets rett - mot den rene mening om at en fiendtlig disposisjon er tilstede, og mot tilfeldige forbigående stemninger, for å skille disse fra total fremmedgjørelse mellom partene, og for å sikre at partene ikke skilles uten at det er nødvendig.

§ 177

Den etiske oppløsning av familien består i at barna blir voksne og frie personligheter som skal leve sine egne liv og stifte egne familier.

§ 178

Den naturlige oppløsning av familien gjennom foreldrenes død fører til at familiens ressurser blir arvet. Arven består i at individet tar i besittelse som sin eiendom det som i seg selv var felles ressurser.

§ 179

Desintegrasjonen av familien setter den tilfeldige viljen til individet fri til å bruke sine samlede ressurser i henhold til sine innfall, meninger og individuelle målsetninger, eller å betrakte en sirkel av venner og bekjente som de viktigste personene for seg, og gjennom testamente gjøre dem til arvinger.

Hegel setter ikke pris på den ovenfor nevnte utviklinga.

§ 180

Prinsippet om at familiemedlemmene blir selvtilstrekkelige og rettslige personer, tillater en del tilfeldighet og ulikhet å oppstå innenfor familiesirkelen blant de naturlige arvingene, men dette må forekomme i liten utstrekning for at det grunnleggende forholdet ikke skal bli skadet.

Forfordeling av arv gjennom testamente svekker familiens prinsipp. Å gjøre arven avhengig av avdødes tilfeldige vilje slik den kan uttrykkes gjennom et testamente svekker familiens etiske status.

Overgang fra familien til det borgerlige samfunn

§ 181

Familien går på en naturlig måte i oppløsning og gir gjennom personlighetens prinsipp opphav til en mangfoldighet av nye familier. Forholdet mellom disse er av et ytre slag, som mellom selvtilstrekkelige personer.

Seksjon 2

Det borgerlige samfunn

§ 182

Den konkrete og egenartede person, med sine behov, ønsker og målsetninger, er sitt eget mål, og et prinsipp for det borgerlige samfunnet. Men denne særskilte personen står vesentlig i forhold til andre egenartede personer, og deres forhold er slik at hver hevder seg selv, og finner tilfredsstillelse gjennom de andre, og slik på samme tid gjennom det eksklusive allmennhetens formidling, som er det andre prinsippet.

I en tilføyelse sier Hegel at skapelsen av det borgerlige samfunnet hører til den moderne verden. Det borgerlige samfunnet er mellom familien og staten, men ble utviklet senere enn staten, og det forutsetter staten. I det borgerlige samfunnet søker enhver seg selv, og alt annet betyr ingenting for vedkommende. Men bare gjennom andre er det mulig for enhver å nå sine mål.

§ 183

Det selviske målet i dets virkeliggjørelse oppretter et system av gjensidig avhengighet, slik at overlevelsen og velferden til individet og dets rettmessige eksistens er vevd sammen med, og begrunnet i overlevelsen, velferden og rettene til alle, og har bare virkelighet og sikkerhet i denne sammenhengen. Man må betrakte dette systemet i første omgang som den ytre stat, nødvendighetens og forståelsens tilstand.

§ 184

Det særskilte og egenartede får rett til å utvikle og uttrykke seg på alle måter, og det allmenne får rett til å bevise seg som både grunnen til og den nødvendige formen til det egenartede, og som kraften bak det og dets ultimate mål.

§ 185

Det egenartede skjemmer på den ene siden seg selv bort på alle måter etter som det tilfredsstiller seg og sine tilfeldige ønsker og behov, og på den andre siden, som uendelig opphisset og hele tiden avhengig av ytre tilfeldigheter og begrenset av det allmennes kraft, er tilfredsstillelsen av både nødvendige og tilfeldige behov selv tilfeldig. I disse motsetningene og deres kompleksitet, tillater det borgerlige samfunnet så vel ekstravaganse som elendighet, så vel som den fysiske og den etiske korrupsjon som er felles for begge.

§ 186

Men i selve handlingen med å utvikle seg selv uavhengig til totalitet går egenartens prinsipp over i det allmenne og bare i dette siste har dets sannhet og rett virkelighet. Denne enheten er ikke enheten til den etiske identitet, fordi på dette delingsnivået er de to prinsippene selvtilstrekkelige, og av samme grunn er det ikke nå som frihet, men som den nødvendigheten der det egenartede må løfte seg til allmennhetens form og søke og finne sin overlevelse i denne formen.

§ 187

Individ, som statsborgere, er private personer som har sine egen interesse som sitt mål. Siden dette målet er formidlet gjennom det allmenne, som framtrer for individet som et middel, kan de oppnå sine mål bare så langt de selv bestemmer sin kunnskap, vilje og handling på en allmenn måte og gjør seg selv til ledd i denne sammenhengens kjede.

§ 188

Det borgerlige samfunnet inneholder følgende tre momenter:

Formidlingen av behov og tilfredsstillelsen av individet gjennom hans arbeid og gjennom arbeidet og tilfredsstillelsen av behovene til alle andre - behovenes system.
Virkeligheten til frihetens allmennhet inneholdt heri, beskyttelsen av eiendom gjennom rettens administrasjon.
Forholdsregler mot den vilkårligheten som forblir tilstede i systemet ovenfor, og omsorg for de særskilte interessene som en felles interesse, ved hjelp av offentlige ordninger og korporasjoner.

A. Behovenes system

§ 189

Egenartethet, i sin primære bestemmelse som det som er motsatt av viljens allmennhet i sin allminnelighet, er subjektive behov, som når sin objektivitet, sin tilfredsstillelse, ved hjelp av ytre ting, som likedan er eiendom og produkt av andres behov og vilje og av aktivitet og arbeid, som formidling mellom de to sidene. Målet til de subjektive behovene er tilfredsstillelsen til den subjektive egenartetheten, men i forholdet mellom dette og behovene og den frie vilkårlige viljen til andre, hevder allmennheten seg selv, og den resulterende åpenbaring til rasjonaliteten er forståelse. Dette er det viktigste aspektet som må bli vurdert her, og som selv konstituerer det formidlende element innen denne sfære.

a. Behovenes natur og deres tilfredsstillelse

§ 190

Dyrenes behov og måtene de kan tilfredsstilles på er begrensede. Selv om menneskene deler denne avhengigheten, kan menneskene samtidig overskride den, først ved å mangfoldiggjøre sine behov og midlene til å tilfredsstille dem, og videre ved å dele og differensiere det konkrete behovet i individuelle deler og sider som så blir forskjellige behov, partikularisert og slik mer abstrakt.

§ 191

På samme måte er midlene som blir brukt av de særskilte behovene, og i allminnelighet måtene som de blir tilfredsstilt på, delt og mangfoldiggjort slik at de i sin tur blir relative mål og abstrakte behov. Det er en uendelig prosess av mangfoldiggjøring, som i like stor grad er en differensiering av disse bestemmelsene og en bedømmelse av deres anvendbarhet som midler til sine mål - altså et økende raffinement.

§ 192

Behov og midler, som de eksisterer i virkeligheten, blir en væren for andre ved at disse behovene og arbeidet for å tilfredsstille dem skjer gjensidig gjennom andres arbeid og behovstilfredsstillelse. Mitt arbeid tilfredsstiller andres behov, som andres arbeid tilfredsstiller mine behov. Denne allmennhet, kvaliteten av å bli anerkjent, er det momentet som gjør isolerte og abstrakte behov og midler og måter for å tilfredsstille dem til konkrete, altså sosiale behov.

§ 193

Dette momentet blir en særskilt mål-bestemmelse for midlene selv og deres eierskap, og også for måten behovene er tilfredsstilt på. Det involverer også umiddelbart kravet om likhet med andre i dette henseende. På den ene side er behovet for denne likhet, sammen med imitasjonen som den prosessen der folk gjør seg like andre, og på den andre side behovet for egenartethet for å hevde seg selv gjennom en tydelig kvalitet, selv en virkelig kilde for mangfoldiggjøring og utvidelse av behovene.

§ 194

Blant de sosiale behovene, som en kombinasjon av umiddelbare og naturlige behov og de åndelige behovene som forestillinger, er de åndelige behovene framherskende, som allmenne. Dette sosiale aspektet inneholder følgelig en frigjørende side, fordi den strengt naturlige behovenes nødvendighet er skjult, og menneskets forhold til sin egen mening, som er allmenn, og til en nødvendighet pålagt av ham selv alene, er framherskende i stedet for ganske enkelt en ytre nødvendighet og en indre vilkårlighet.

Den forestillingen at mennesket i den såkalte naturtilstanden levde i frihet i forhold til sine såkalte naturlige behov, som var enkle og der naturen umiddelbart ga de midler som trengtes for å tilfredsstille behovene, denne forestillingen er feilaktig. For en tilstand der de naturlige behovene var umiddelbart tilfredsstilt ville være en der ånden var nedsenket i naturen, og en tilstand av villskap og ufrihet, mens frihet består av åndens refleksjon i seg selv, dens distinksjon fra det naturlige og dens refleksjon over det naturlige.

§ 195

Denne frigjøringen er formell, siden målenes egenartethet forblir det grunnleggende innholdet. De sosiale forholds tendens til en ubestemt mangfoldiggjøring og spesifisering av behovene, midlene og gledene, altså luksus - en tendens som, i likhet med distinksjonen mellom naturlige og utdannede behov, ikke har noen grense, involverer en like uendelig økning av avhengighet og ønsker. Disse er konfrontert med et materiale som gir uendelig motstand, altså som er ytre midler som er andres eiendom.

I en tilføyelse sier Hegel at Diogenes, som en kyniker, var bare et produkt av det sosiale livet i Athen, og det som bestemte ham var den mening som han reagerte mot i hele sitt liv. Livet hans var derfor ikke uavhengig, men bare en konsekvens av disse sosiale forholdene, og selv et lite tiltalende produkt av luksusen. Der, på den ene siden, luksus er på høyden, er ønsker og fordervelse like store på den andre siden, og kynikerne oppviser da bare det motsatte ekstreme av raffinementet.

b. Arbeidets natur

§ 196

Den formidling der høvelige og særskilte midler er anskaffet og forberedt for sine særskilte behov er arbeid. Ved de mest ulike prosesser bearbeider arbeidet spesielt det materialet som naturen gir til disse mange formål. Dette arbeidet gir midlene deres verdi og høvelighet, slik at det man forbruker er menneskelige produkter og menneskelige anstrengelser.

§ 197

De mange bestemmelser og gjenstander som er verdt interesse er grunnlaget for den teoretiske utdannelsen. Dette involverer ikke bare mange forestillinger og kunnskapsobjekt, men også evne til å behandle dem raskt og sikkert, og å gripe komplekse og generelle sammenhenger. Det er forstandens utdannelse i sin allminnelighet, og inkluderer derfor også språk. Praktisk utdannelse gjennom arbeid består i å oppnå den vanen å være beskjeftiget med arbeid på en eller annen måte, og å begrense sin aktivitet til å passe det materialet en arbeider med, og til å tilpasse seg andre og å oppnå universelt anvendbare ferdigheter.

§ 198

Arbeidets objektive og allmenne side består imidlertid i den abstraksjonsprosessen som gir en spesifikk karakter til midler og behov og slik også til produksjonen, og slik gir opphav til arbeidsdeling. Gjennom denne deling av arbeidet blir arbeidet enklere, slik at evnen til abstrakte arbeid blir større, som også det produserte volumet blir. Samtidig fører denne evnenes abstraksjon til avhengighet og gjensidighet mellom menneskene med hensyn til tilfredsstillelsen av deres behov. Videre fører abstraksjonen av produksjonen til at arbeidet blir stadig mer mekanisk, slik at menneskene kan la maskiner overta arbeidet.

c. Ressurser og stender

§ 199

I denne avhengigheten og gjensidigheten mellom arbeidet og tilfredsstillelsen av behovene blir den subjektive selviskheten et bidrag til tilfredsstillelsen av behovene til alle andre. Ved en dialektisk bevegelse blir det særskilte formidlet av det allmenne slik at hvert individ, ved å tjene, produsere og nyte på egen hånd, tjener og produserer for alles nytelse. Denne nødvendigheten som bor i den sammenlenkede avhengigheten til hver enkelt av alle framtrer nå for hvert individ i form av allmenne og permanente ressurser som, gjennom utdannelse og ferdigheter, gir ham muligheter til å delta; han er derved sikret sitt underhold, akkurat som de allmenne ressurser er vedlikeholdt og økt ved inntekten som han tjener gjennom sitt arbeid.

§ 200

Muligheten for å dele de allmenne ressursene er imidlertid betinget av ens grunnleggende ressurser (kapital) på den ene hand, og av ens ferdigheter på den annen hand; det siste i sin tur betinget av den første, men også av tilfeldige omstendigheter hvis forskjeller forårsaker ulikheter i utviklingen av naturlige fysiske og mentale evner som allerede er ulike. I denne egenartethetens sfæren framtrer forskjellene og ulikhetene overalt og på alle nivå og i alle henseende, og i forbindelse med andre tilfeldige og vilkårlige omstendigheter resulterer de nødvendigvis i ulikheter i ferdighetene og ressursene til individene.

§ 201

De uendelig varierte midlene og deres like uendelig og sammenflettede bevegelser av gjensidig produksjon og bytte går sammen, takket være det allmenne som bor i deres innhold, og blir differensiert i allmenne masser. Følgelig utvikler hele komplekset seg til særskilte system av behov, med deres korresponderende midler, mangfoldigheter av arbeid, måter for tilfredsstillelse, og teoretisk og praktisk utdannelse - til system som individene tilhører individuelt, altså i forskjellige stender.

§ 202

Stendene er bestemt, i henhold til begrepet, som den substansielle eller umiddelbare stand, den reflekterende eller formelle stand, og til sist, den allmenne stand.

§ 203

(a) Den substansielle stand har sin ressurser i de naturlige produktene fra jorda som den dyrker - jord som er i stand til å bli eksklusivt privat eiendom, og som krever ikke bare ubestemt utnyttelse, men dannelse av et objektivt slag. Gitt forbindelsen mellom arbeidet og tilegnelsen med faste individuelle årstider, og avlingas avhengighet av de naturlige prosessenes varierende karakter, blir målet som oppnås forsyning av og for framtida. På grunn av omstendigheten dette foregår under blir dette en overlevelsesmåte der individets vilje og refleksjon spiller mindre rolle, og slik blir dets substansielle disposisjon i allminnelighet et umiddelbart etisk liv basert på familieforbindelser og tillit.

§ 204

(b) Handverkets og industriens stand (Stand des Gewerbes) har som oppgave å gi form til naturlige produkter, og den avhenger for sitt underhold av sitt arbeid, på refleksjon og forståelse, og vesentlig på sin formidling av andres behov og arbeid. Det den produserer og nyter skylder den hovedsakelig seg selv og sin egen aktivitet. - Dens forretning er i sin tur delt inn i arbeid utført på en konkret måte som svar på individuelle behov og etter forespørsel fra individene (handverkernes stand); mer abstrakt arbeid fra masseproduksjonen som forsyner individuelle behov men er mer allment i etterspørsel (fabrikantenes stand); og den forretning som består i å forhandle separate varer for hverandre, hovedsakelig gjennom de allmenne byttemidlene, nemlig penger, der den abstrakte verdien til godset er virkeliggjort (handelens stand).

I en tilføyelse sier Hegel at i denne andre standen må individet stole på seg selv, og dets selvfølelse er intimt forbundet med kravet om en tilstand der retten er opprettholdt. Sansen for frihet og orden har derfor først og fremst oppstått i byene. Den første standen, på den andre side, har lite bruk for å tenke for seg selv, det den får er en fremmed gave, en naturens gave. Følelsen av avhengighet er fundamental for den, og kan lett bli koplet til en villighet til å akseptere hva andre som den er overgitt til kan finne på. Den første standen er derfor mer tilbøyelig til underdanighet, den andre standen til frihet.

§ 205

(c) Den allmenne standen har den allmenne interessen til samfunnet som sin oppgave. Den må derfor bli fritatt for arbeid for direkte tilfredsstillelse av sine behov, enten ved å ha private ressurser, eller ved å motta godtgjørelse fra staten som ber om dens tjenester, slik at de private interessene kan bli tilfredsstilt gjennom arbeid for allmennheten.

§ 206

På den ene siden er stendene inndelt på denne måten på forskjellige måter i ulike alminnelige kategorier i henhold til begrepet. Men på den annen side er spørsmålet om hvilken særskilt stand individet vil tilhøre påvirket av dets naturlige disposisjon, fødsel, og omstendigheter, selv om den bestemmende og vesentlige faktor er subjektiv mening og den særskilte tilfeldige viljen, som er tildelt sin rett og ære i denne sfære. Det som skjer i denne sfæren gjennom indre nødvendighet er på samme tid formidlet av den vilkårlige viljen, og for den subjektive bevisstheten har det form av å være produkt av dens egen vilje.

§ 207

Individet oppnår virkelighet bare ved å komme inn i tilværelsen i sin alminnelighet, og slik inn i en bestemt egenart. Han må følgelig begrense seg eksklusivt til en bestemt behovssfære. Den etiske disposisjonen innenfor systemet er derfor en av rettskaffenhet og standens ære, slik at hvert individ gjør seg til et medlem av det borgerlige samfunnet gjennom sin aktivitet, flid og dyktighet, og opprettholder seg gjennom dette, og bare gjennom denne formidling med det allmenne forsørger han samtidig seg selv og oppnår anerkjennelse i egne øyne og i andres øyne. - Moralitet har sin rette plass i denne sfæren, der refleksjon på ens egne handlinger og velferdens mål og de særskilte behov er dominerende, og hvor tilfeldighet i tilfredsstillelse av de siste gjør selv tilfeldig hjelp til en plikt.

Til å begynne med, spesielt i ungdommen, har individet motforestillinger mot å hengi seg til en særskilt stand, og ser det som en begrensning av sine evner og anlegg etc. påført ham av en ytre nødvendighet. Dette er at resultat av abstrakt tenkning som ikke ser at for å eksistere må man oppnå en konkret eksistens, som nødvendigvis er bestemt og egenartet.

§ 208

Prinsippet til behovenes system, særmerket av kunnskapens og viljens personlige egenart, inneholder innen seg selv den allmennhet som har væren i og for seg selv, altså frihetens allmennhet, men bare abstrakt og som eiendomsrett. Her er imidlertid denne retten til stede ikke lenger bare i seg selv, men i sin gyldige virkelighet som beskyttelse av eiendom gjennom rettens administrasjon.

B. Administrasjonen av rettferdighet

§ 209

Relativiteten til det gjensidige forholdet mellom behov og arbeidet for å tilfredsstille disse behovene inkluderer først dets refleksjon i seg selv som uendelig personlighet i sin allminnelighet, altså som abstrakt rett. Men det er selve denne relativitetens sfære - som utdannelsens - som gir retten en eksistens der det allmenne er anerkjent, kjent og villet, og der, gjennom formidling av denne kvaliteten av å være kjent og villet, den har gyldighet og objektiv virkelighet.

Det er en del av utdannelsen, av tenkning som individets bevissthet i form av allmennhet, at jeg er forstått som en universell person, i hvilket henseende alle er identiske. Et menneske teller som menneske, ikke fordi det er jøde, katolikk, protestant, tysk, italiensk etc. Denne bevisstheten, som er tankens mål, er av uendelig viktighet, og det er bare inadekvat dersom den antar en fast posisjon - for eksempel som kosmopolitisk - i motsetning til statens konkrete liv.

Hegel sier i en tilføyelse at det er på den ene siden gjennom systemet av egenartethet (partikularitet) at retten blir utvendig nødvendig som en beskyttelse for særskilte interesser. Retten kommer bare til å eksistere fordi det er bruk for den. For å bli i stand til å tenke om retten må man være utdannet og ha lært å tenke, og ikke bare holde seg til sanseinntrykkene. Man må tilpasse den allmenne formen til objektene og likedan regulere sin vilje i henhold til allmenne prinsipp. Bare etter at menneskene hadde oppfunnet mange behov for seg selv, og et stort system for å tilfredsstille dem, ble det mulig å lage lover.

§ 210

Rettens objektive virkelighet består delvis i at den er nærværende for bevisstheten og at den på noen måte er kjent, og delvis i at den har virkelighetens kraft, at den har gyldighet og slik også blir kjent som allment gyldig.

a. Rett som lov

§ 211

Når det som er rett i seg selv er fastsatt i dets objektive eksistens, altså bestemt av tanken for bevisstheten og kjent som det som er rett og gyldig - blir det lov, og gjennom denne bestemmelsen blir rett positiv rett i sin allminnelighet.

Hegel drøfter i en lang kommentar forholdet mellom vedtatt lov og sedvanerett. Han skriver at sedvaneretten er mindre gjennomtenkt og reflektert og mer preget av tilfeldigheter enn den lovene som er blitt til gjennom en lovgivningsprosess.

§ 212

I denne identiteten til væren i seg selv og fastsatt væren, har bare det som er lov bindende kraft som rett. Siden fastsatt væren konstituerer eksistensens aspekt der egenviljens vilkårlighet og andre særskilte faktorer kan intervenere, kan det som er lov være forskjellig i innhold fra det som er rett i seg selv.

§ 213

Mens rett kommer i eksistens primært i form av å bli fastsatt, kommer den også til å eksistere som innhold som blir anvendt på det borgerlige samfunnets materiale - på dets forhold og mangfoldighet av eiendommer og kontrakter i deres endeløst økende diversitet og kompleksitet - og på etiske forhold basert på følelser, kjærlighet og tillit (men bare så langt disse inneholder den abstrakte retts aspekt). Siden moralitet og moralske forskrifter angår viljen i dens mest personlige subjektivitet og egenartethet, kan de ikke bli objekt for positiv lovgivning. Videre materiell (for rettens positive innhold) er frambrakt av rettene og pliktene som utgår fra rettens administrasjon selv, fra staten etc.

§ 214

Men ved siden av sin anvendelse på det særegne gjør det faktum at loven er fastsatt at den også kan anvendes på individuelle tilfeller. Derved entrer den det kvantitatives sfære, som ikke er bestemt av begrepet. Bestemmelse ved begrepet innfører bare en alminnelig grense innen hvilken variasjoner er mulige. Men slike variasjoner må bli fjernet om noe som helst skal bli virkeliggjort, og der er en tilfeldig og vilkårlig avgjørelse nådd innen grensen som er referert til.

b. Lovens eksistens

§ 215

For at loven skal ha bindende kraft er det nødvendig, i lys av selvbevissthetens rett, at lovene blir gjort alminnelig kjent.

Å henge lovene så høgt at ingen kan lese dem er urettferdighet, akkurat som det er urettferdig å gjemme lovene bort i lærde bøker, eller i bøker som på andre måter er lite tilgjengelige, som i bøker på et fremmed språk, slik at lovene bare er tilgjengelige for de som har studert lovene som eget fag.

I en tilføyelse sier Hegel at retten angår friheten, og den er det verdigste og mest hellige som mennesket eier, og mennesket må vite om den dersom den skal ha bindende kraft for det.

§ 216

På den ene siden er enkle og alminnelige bestemmelser krevd for den offentlige lovsamling. Men på den andre side fører naturen til det begrensede materialet til endeløse videre bestemmelser. Lovens formål bør på den ene side være en komplett og selvbærende helhet, men på den andre side er det et konstant behov for en ny legal bestemmelse. Men siden denne motsetningen bare er et resultat av spesialisering av allmenne prinsipp som selv forblir uforandret, forblir retten til en komplett lovsamling intakt, som retten som krever at disse enkle og allmenne prinsipp skulle være i stand til å bli forstått og formulert uten referanse til, og tydelig fra, sin spesialisering.

Hegel skriver i kommentaren at en grunn til kompleksiteten i lovene er at det rasjonelle blandes med historiske levninger som ikke er rasjonelle, men levende levninger fra en annen tidsalder.

§ 217

Akkurat som retten i seg selv blir lov i det borgerlige samfunnet, så oppnår også min individuelle rett, hvis eksistens tidligere var umiddelbar og abstrakt, ny betydning når dens eksistens er anerkjent som del av den eksisterende allmenne viljen og kunnskapen. Ervervelse av eiendom og eiendomstransaksjoner må derfor bli foretatt og uttrykt i den form som den eksistensen gir til dem. Eiendom er følgelig basert på kontrakt og på de formalitetene som gjør den i stand til å bli bevist og gyldig for loven.

§ 218

Siden eiendom og personlighet har legal anerkjennelse og gyldighet i det borgerlige samfunnet, er en forbrytelse ikke lenger bare en skade gjort mot et individ, men mot en allmenn sak som er stabil og sterk. Dette fører til at forbrytelsen blir sett som en trussel mot samfunnet. På den ene siden øker dette forbrytelsens alvorlighet, men på den andre side har samfunnets kraft nå blitt sikker på seg selv, og dette reduserer den ytre viktigheten av forbrytelsen og fører til større mildhet i straffen.

c. Domstolen

§ 219

Når retten har begynt å eksisterer som lov har den væren for seg selv, som motsatt særskilte viljer og meninger med hensyn til retten, den er selvtilstrekkelig og må hevde seg som allmenn. Denne erkjennelsen og virkeliggjørelsen av retten i det enkelte tilfelle, uten de særskilte tilfellers subjektive følelser, er ansvaret til den offentlige myndighet, domstolen.

§ 220

Når retten tar form som hevn mot forbrytelse er den bare rett i seg selv, og ikke en lovlig rett. Men i domstolen er det ikke den skadede part som tar plass, men den skadede allmennhet. Det blir da ikke den subjektive og tilfeldige gjengjeldelse som søkes, men den genuine forsoning av retten med seg selv, gjennom straff. Gjennom denne forsoningen gjenopprettes retten og dens gyldighet og virkelighet ved å oppheve forbrytelsen. Og den anvendes på forbryteren i det hans lov, som er kjent av ham og gyldig for ham og for hans beskyttelse, er utøvd mot ham på en slik måte at han selv finner i den tilfredsstillelse av rettferdigheten og bare utførelsen av det som er rett og rimelig for ham.

§ 221

Et medlem av det borgerlige samfunnet har rett til å få sin sak prøvd for domstolen, og også plikt til å underkaste seg under domstolens autoritet og akseptere dens avgjørelse når hans rett drøftes.

§ 222

I domstolen tar retten på seg den bestemmelsen at den må være i stand til å føre bevis. Lovens prosess setter partene i en posisjon der de klargjøre sin sak og deres lovlige argumenter (Rechtsgründe), og gjøre dommeren og seg selv kjent med den saken som behandles. Disse steg er selv retter, og må fastsettes av loven. De er også en vesentlig del av rettsvitenskapen.

§ 223

Fragmenteringen av disse handlingene i mer og mer separate handlinger med sine egne rettigheter har ingen iboende grense. Gjennom denne fragmenteringen står lovens prosess, som i seg selv allerede er et middel, fram i motsetning til sitt mål som noe ytre for det. - Partene har rett til å gå gjennom disse lange formalitetene, som er deres rett. Men siden disse også kan ha bli snudd om til et onde og til og med til et instrument for urettferdighet, må partene være forpliktet av loven til å underkaste seg under en enkel domstol (en meklingsinstans eller første rettsinstans) i et forsøk på å avgjøre uenigheten før de kommer lenger. Dette er nødvendig for å beskytte dem - og retten selv, som en substansiell sak - mot lovens prosess og dens misbruk.

§ 224

Retten til den subjektive bevissthet inkluderer ikke bare å gjøre loven alminnelig kjent, men også muligheten til å vite hvordan loven anvendes i særskilte tilfeller, altså å kjenne til rettsgangen, argumentene som brukes, etc. - domstolene må være åpne for offentligheten, for lovens anvendelse er i seg selv en hendelse av allmenn gyldighet, og selv om det særskilte innholdet i saken kan være av interesse for ingen andre enn partene selv, så er det allmenne innholdet (retten og dens anvendelse) av interesse for alle.

Forhandlingen og overveielsene mellom rettens medlemmer om domfellelsen er uttrykk for meninger og synspunkter som er særskilte og ikke av offentlig natur.

I en tilføyelse sier Hegel at en viktig grunn til at domstolene ikke har blitt åpnet for offentligheten er at dommerne ikke vil framtre for offentligheten, men føler seg hevet over den som voktere av en rett som lekfolket ikke skulle ha tilgang til. Men en primær karakteristikk for en rett er at borgerne har tillit til den, og da må domstolene være åpne for offentligheten.

§ 225

Utøvelse av rettferdighet som anvendelse av loven i individuelle tilfeller involverer to sider: først kunnskap om sakens natur i dens umiddelbare individualitet, altså om en kontrakt har blitt satt opp, om hva som har skjedd, og i strafferetten om den handlingens substansielle forbryterske karakter var bestemt med overlegg; og for det andre underordning av saken under loven om gjenopprettelse av retten, som i kriminalsaker inkluderer straffen. Avgjørelsen om disse to distinkte sidene er også distinkte funksjoner.

§ 226

Den profesjonelle dommeren har ansvar for at domstolen på alle måter arbeider i følge de gjeldende og gyldige lovene. Siden han er lovens organ må saken bli forberedt for ham for å sette ham i stand til å ordne den inn under loven; den må bli løftet ut av sin rent empiriske tilstand for å bli et anerkjent faktum av allmenn karakter.

§ 227

Den første av disse sidene, kjennskapet til saken i dens umiddelbare individualitet, og dens kategorisering - involverer ikke i seg selv noen legal inndeling. Det er kunnskap som hvert utdannet menneske må ønske å besitte. Den vesentlige faktoren i kategorisering av handlingen er det subjektive momentet i den handlenes innsikt og intensjon. Dessuten angår ikke bevis fornuftsgjenstander eller abstrakte forstandsobjekt, men bare detaljer, omstendigheter og objekt for sansemessig oppfattelse og subjektiv sikkerhet, så det involverer ikke noen absolutt objektiv bestemmelse. Av disse grunnene er de ultimate faktorene i en slik avgjørelse subjektiv overbevisning og samvittighet, og i bevisets tilfelle, som hviler på uttalelser og bekreftelser fra andre, er dets ultimate (skjønt subjektive) garanti eden.

§ 228

Når dommen blir kunngjort - i følge loven - er retten til den berørte parts selvbevissthet tatt vare på i forhold til loven, så langt som loven er kjent og følgelig er loven til den parten det angår. Og den er tatt vare på i forhold til innordninga under loven så langt som lovens prosess er offentlig. Men så langt som det angår avgjørelsen om det særskilte subjektive og ytre innholdet i saken (erkjennelse som tilhører det første av de to aspektene som det er referert til i § 225.) er denne retten tilfredsstilt ved tiltroen som kan bli festet til subjektiviteten til de som kommer fram til domsavgjørelsen.

Hegel skriver i kommentaren at den subjektive frihetens synspunkt er det substansielle synspunktet når man vurderer nødvendigheten for offentlighet i utøvelsen av rettferdighet og nødvendigheten av jury ordningen. Jury ordningen skal sikre at domstolen og dens virksomhet ikke blir en klasses særrett og eiendom, og noe fremmed for resten av samfunnet. Rettsprosessen skal ikke bli en klasses eksklusive eiendom, der resten av samfunnet stenges ute ved terminologi og fremmed språkbruk, og blir satt under formynderskap av de innvidde som kjenner rettens hemmeligheter.

§ 229

I utøvelsen av rettferdighet, der Ideen har tapt seg selv i det særskilte og er delt opp i innvendig og utvendig, vender det borgerlige samfunnet tilbake til sitt begrep, til det allmennes enhet som har væren i seg selv med subjektiv egenartethet selv om det særskilte som det her er snakk om er det individuelle tilfellet, og det allmenne er den abstrakte rett). Virkeliggjøringen av denne enheten i dens utstrekning til hele det egenartedes rekke, først som en relativ forening, oppretter bestemmelsen av de offentlige myndigheter (politi), og for det andre, som en begrenset men konkret totalitet, oppretter den korporasjonen.

Hegel sier i en tilføyelse at i det borgerlige samfunnet er det allmenne bare nødvendighet. Så langt det angår behov er retten som sådan bare et fast punkt. Men denne retten, som bare er en begrenset sfære, forholder seg bare til beskyttelse av min eiendom; velferd er noe ytre for retten som sådan. Ikke desto mindre er denne velferden en vesentlig bestemmelse for behovenes system. Slik må det allmenne, som i første omgang bare er retten, utvides til ut over hele det særskiltes felt. Rettferdighet er en av de viktigste kreftene i det borgerlige samfunnet; gode lover får staten til å blomstre, og fri eiendomsrett er fundamentalt. Men siden jeg er fullstendig involvert i det særskilte, har jeg en rett til å kreve at, innen denne sammenheng, skulle min særskilte velferd bli fremmet. Det skulle bli tatt hensyn til min velferd, min egenart, og denne oppgaven påligger de offentlige myndigheter og korporasjonene.

C. De offentlige myndighetene og korporasjonen

§ 230

I behovenes system er livsgrunnlaget og velferden til hvert individ en mulighet hvis virkeliggjørelse er betinget av individets egen vilkårlige vilje og særskilte natur, så vel som av det objektive behovenes system. Gjennom administrasjonen av rettferdighet er overgrep mot eiendom og mot personligheten tilintetgjort. Men den retten som virkelig er til stede i det egenartede betyr ikke bare at tilfeldighetene som virker inn på dette eller hint formål skulle være opphevet og at den uforstyrrede sikkerhet til person og eiendom skulle være garantert, men også at livsunderlaget og velferden til individene skulle være sikret - altså at den særskilte velferden skulle bli behandlet som en rett og tilbørlig virkeliggjort.

a. De offentlige myndighetene (politi)

§ 231

Så langt som det prinsippet som dette eller hint formål er styrt etter enda er den særskilte viljens prinsipp, forblir den allmenne autoriteten som garanterer sikkerhet, på en side, primært begrenset til det tilfeldiges sfære, og på den andre side forblir den en ytre orden.

§ 232

Bortsett fra forbrytelser som den allmenne autoriteten må forhindre eller bringe til retten - altså tilfeldigheter i form av ond vilje - har den tillatte tilfeldigheten til iboende rettferdige handlinger og til den private bruk av eiendom også ytre relasjoner til andre individ, så vel som til andre offentlige arrangement som er beregnet på å fremme et felles mål. Gjennom dette allmenne aspektet blir private handlinger en tilfeldig sak som går ut av min kontroll og som kan skade andre personer eller faktisk gjør det.

§ 233

Det må innrømmes at det bare er en mulighet til at skade kan bli forvoldt. Men det faktum at det ikke er forvoldt skade, som en tilfeldighet, er likedan ikke mer enn det. Dette er det urettens aspekt som er iboende i slike handlinger, og som følgelig er den ultimate grunnen for strafferett som den er utøvet av den offentlige myndighet.

§ 234

Forholdene til den ytre eksistens faller innenfor forstandens uendelighet, følgelig er ingen grense til stede i seg selv mellom det som er skadelig og det som er harmløst (selv med hensyn til forbrytelse), mellom det som er mistenkelig og det som ikke er mistenkelig, eller mellom det som skulle bli forbudt eller holdt under oppsyn og det som skulle være fritatt fra forbud og mistanke. De mer presise bestemmelsene vil avhenge av skikk og bruk, ånden til resten av lovverket, framherskende forhold og så videre.

§ 235

I den ubestemte mangfoldigheten og gjensidige avhengigheten til de daglige behovene, blir tilveiebringelsen og byttet av midler for å tilfredsstille disse, og nødvendigheten av å gjøre forhandlingene og undersøkelsene som er forbundet med dette så korte som mulige, til en alminnelig interesse, der den enes forretninger samtidig er utført på alles vegne. De gir også opphav til midler og arrangement som kan være til nytte for samfunnet. Disse allmenne funksjonene og arrangementene av offentlig nytte krever oversikt og avanserte forordninger av den offentlige autoritet.

§ 236

De ulike interessene til produsenter og konsumenter kan komme i konflikt med hverandre, og selv om deres riktige forhold gjenoppretter seg automatisk, trenger deres justering å bli regulert av en instans som står over begge parter. Retten til å regulere individuelle saker på denne måten (ved å avgjøre verdien av de vanligste varene som er nødvendige for opprettholdelsen av livet) er basert på det faktum at når varer som er i fullstendig alminnelig dagligdags bruk blir markedsført, er de ikke tilbudt så mye til et særskilt individ som sådant, som til individet i sin allminnelighet, altså til publikum; og oppgaven å opprettholde publikums rett til ikke å bli bedratt ved å inspisere markedets varer, kan, som en felles oppgave, bli overlatt til en offentlig autoritet. - Men den viktigste grunnen til at en allmenn foranstaltning og retningsgivelse er nødvendig, er at store industrigrener er avhengig av ytre omstendigheter og fjerne kombinasjoner hvis fulle implikasjoner ikke kan bli grepet av individene som er bundet til disse sfærene av sine yrke.

I en tilføyelse sier Hegel at formålet for oversikten og foranstaltningene til de offentlige myndigheter er å formidle mellom det individuelle og de alminnelige muligheten for individene til å oppnå sine mål. De offentlige myndighetene skulle sørge for gatebelysning, bygging av bruer og prising av dagligvarer og for den offentlige helse. De to viktigste meningene om dette er, først, at de offentlige myndighetene skulle ha oversikt over alt som foregår, og den andre er det stikk motsatte, at de offentlige myndighetene ikke skulle bry seg med dette, men la enhver bli styrt i sine handlinger av hvordan vedkommende best kunne skaffe seg et utkomme ved å tilfredsstille andres behov. Individet må sikkert ha en rett til å tjene til sitt underhold på den måten han finner best, men på den annen side har offentligheten en rett til å vente at nødvendige oppgaver vil bli utført på rett måte. Begge synspunkter må bli tilfredsstilt, og handelens frihet skulle ikke være slik at den skaper fordommer mot det felles beste.

§ 237

Selv om muligheten finnes til at individene kan delta i bruken av de felles ressurser, og selv om denne muligheten er garantert av de offentlige myndigheter, forblir det - bortsett fra det faktum at en slik garanti alltid må være ufullstendig - åpent for tilfeldigheter av subjektivt slag. Dette er i økende grad tilfellet dess mer det kreves av betingelser som ferdigheter, helse, kapital etc.

§ 238

I utgangspunktet er familien det substansielle hele hvis oppgave det er å sørge for denne særskilte siden ved individet, både ved å sørge for de ferdigheter og de midler som kreves for å tjene til livets opphold, og ved å ta seg av personen når han ikke er i stand til å forsørge seg selv. Men det borgerlige samfunnet river individet bort fra familien og fremmedgjør familiemedlemmene for hverandre, og anerkjenner dem som selvtilstrekkelige personer. Videre erstatter det sin egen organiske jord med en ytre inorganisk natur, og underkaster hele familiens tilværelse under avhengighet av det borgerlige samfunnet og tilfeldighetene. Slik blir individet sønn av det borgerlige samfunnet, som har så mange krav på det som han har retter i forhold til det.

§ 239

Ved denne karakteren som en alminnelig familie, har det borgerlige samfunnet plikt og rett til å påvirke utdannelsen til barna så langt som dette har betydning for deres evne til å bli medlemmer av samfunnet, og spesielt dersom denne utdannelsen skal bli gitt av andre enn foreldrene selv. Så langt som kommunale arrangement kan bli gjort for dette formålet er det likedan påliggende det borgerlige samfunnet sørge for at dette blir gjort.

§ 240

På samme måte har samfunnet plikt og rett til å handle på vegne av de som ødelegger sin egen og familiens sikkerhet ved ekstravaganse, og å utføre deres målsetninger i deres sted.

Hegel skriver i en tilføyelse at på samme måte som enhver har rett til å kreve underhold fra samfunnet har samfunnet rett til å beskytte personer mot seg selv. Det er ikke bare for å unngå sult, men for å unngå at det oppstår pøbel. Siden det borgerlige samfunnet har plikt til å forsørge sine medlemmer, har det også rett til å formane dem om å sørge for ditt eget underhold.

§ 241

Av tilfeldigheter og ytre omstendigheter kan mennesker bli redusert til fattigdom. Under disse forholdene har de fortsatt det borgerlige samfunnets behov, og likevel - siden samfunnet på samme tid har tatt fra dem de naturlige midlene til ervervelse, og også oppløst familiebandene i deres videre betydning som slektskapsgruppe - er de mer eller mindre fratatt alle fordeler i samfunnet, som muligheten til å skaffe seg ferdigheter og utdannelse i sin allminnelighet, så vel som å gjøre seg bruk av domstolene og helsevesenet. For de fattige tar den allmenne autoriteten over familiens rolle med hensyn til ikke bare de umiddelbare mangler, men også med hensyn til disposisjon for latskap, ondskap og andre laster som deres forlegenhet og sans for urett gir opphav til.

§ 242

Fattigdommens subjektive side, og i allminnelighet alle slag nød som mennesker er utsatt for, selv i deres naturlige omgivelser, krever også subjektiv hjelp, både med hensyn til de særskilte omstendigheter, og med hensyn til følelser og kjærlighet. Dette er en situasjon der moraliteten finner mye å gjøre. Men siden denne hjelp, både i seg selv og i sin virkninger, er avhengig av tilfeldigheter, prøver samfunnet å gjøre den mindre nødvendig ved å identifisere det allmenne aspektet til nøden og ta steg for å avhjelpe den.

§ 243

Når aktiviteten til det borgerlige samfunnet er uten restriksjoner er det opptatt av å utvide sin befolkning og sin industri. På den ene side er sammenhengen av mennesker gjennom deres behov allmengjort, og med den er det uttenkt og gjort tilgjengelig måter til å tilfredsstille disse behovene, og dette øker akkumulasjonen av rikdom, for den største profitten er hentet fra denne doble allmennheten. Men på den andre siden øker spesialiseringen og begrensningen av de særskilte arbeidsoppgavene, som også avhengigheten og nøden til den klassen som er bundet til slikt arbeid; dette leder i sin tur til en manglende evne til å føle og nyte den videre frihet, og spesielt de åndelige fordelene til det borgerlige samfunnet.

§ 244

Når en stor masse mennesker synker under et bestemt levestandardsnivå - som automatisk regulerer seg selv på det nødvendige nivået for et medlem av det gitte samfunnet - tapes følelsen av rett, integritet og ære som kommer fra å være i stand til å forsørge seg selv ved sin egen aktivitet og eget arbeid. Dette fører til at en pøbel skapes, som i sin tur gjør det lettere for uforholdsmessig rikdom å bli konsentrert i få hender.

I en tilføyelse sier Hegel at overlevelsesnivået for pøbelen varierer fra land til land. Det er ikke fattigdom alene som skaper pøbel. Pøbel skapes av fattigdommens disposisjon, av innvendig opprør mot de rike, mot samfunnet, mot regjering etc. De som lever under tilfeldighetene blir late og frivole, som lazzaroni i Napoli. Det viktige spørsmålet om hvordan fattigdommen kan bli avhjulpet plager og opphisser spesielt de moderne samfunn.

§ 245

Dersom den direkte byrden med å understøtte de fattige falt på de rikere klasser, eller dersom direkte midler var tilgjengelige i offentlige institusjoner for å vedlikeholde de økende fattige masser på en normal levestandard, ville livsgrunnlaget til de fattige bli sikret uten at de trengte å arbeide. Dette ville stå i motsetning til prinsippet til det borgerlige samfunnet og til følelsen av ære og selvtilstrekkelighet blant dets medlemmer. Eller alternativt kunne de fattige betale for sitt underhold ved å arbeide. Dette ville øke produksjonen, men det er presist overproduksjon og mangel på et tilstrekkelig antall konsumenter som selv er produktive som er det onde, og dette blir bare forverret ved de to tiltakene som er nevnt. Dette viser at til tross for en eksess av rikdom er det borgerlige samfunnet ikke rikt nok - dets egne ressurser er ikke store nok - til å forhindre en eksess av fattigdom og dannelsen av en pøbel.

§ 246

Samfunnets indre dialektikk driver det til å gå hinsides sine egne grenser for å se etter konsumenter, og slik de midlene det trenger for overlevelse, hos andre nasjoner som mangler de midlene som det har et overskudd av eller som er falt tilbake i kreativitet etc.

§ 247

Akkurat som jorda, den faste og solide grunn, er en forutsetning for familielivet, så er sjøen det naturlige elementet for industrien, som opplives av forbindelsen med den ytre verden. Ved å utsette søken etter vinst for fare reiser industrien seg samtidig over faren, og den erstatter bandene til jorda og den begrensede sirkelen til det borgerlige livet med dets nytelser og begjær med det flytende element, med fare og ødeleggelse. Gjennom overlegne kommunikasjonsmidler skaper den også handelsforbindelser mellom fjerne land, rettslige forhold som gir opphav til kontrakter, og på samme tid er slik handel den største utdanningsressurs og den kilden som gir handelen dens verdenshistoriske betydning.

§ 248

Denne utvidede forbindelsen skaffer også til veie de midlene som er nødvendige for kolonisering - om sporadisk eller systematisk - som det fullt utviklede borgerlige samfunnet er drevet til, og med dette gir det en del av befolkninga en tilbakevending til familieprinsippet i et nytt land, og seg selv et nytt marked og sfære for industriell aktivitet.

I en tilføyelse sier Hegel at det borgerlige samfunnet er drevet til å opprette kolonier, om ikke for annet så på grunn av befolkningsøkning. Kolonisering kan foregå uten at myndighetene er innblandet, men den kan også foregå systematisk ved statlig organisering. Hegel gir eksempler på begge deler.

§ 249

Det de offentlige myndighetene sørger for er i første omgang virkeliggjøring og bevarelse av det allmenne som er inneholdt innen det borgerlige samfunnets partikularitet, som en ytre orden og arrangement for beskyttelse og sikkerhet for massene av særskilte formål og interesser som har sin overlevelse i dette allmenne; som den høgere ledende autoritet sørger den også for de interessene som strekker seg hinsides samfunnet det er spørsmål om. I samsvar med Ideen frambringer partikulariteten selv det allmenne, som er til stede i dets iboende interesser, målet og objektet til dets vilje og aktivitet, med det resultat at det etiske vender tilbake til det borgerlige samfunnet som et iboende prinsipp; dette oppretter bestemmelsen til korporasjonen.

b. Korporasjonen

§ 250

I lys av substansialiteten til jordbruksstandens naturlige liv og til dens familieliv, har den innen seg selv, i umiddelbar form, det konkrete allmenne som den lever i. Den allmenne stand har i sin bestemmelse det allmenne for seg selv som sin basis og som målsetning for sin aktivitet. Den mellomliggende standen, altså standen av handverk og industri, er vesentlig opptatt av det særskilte, og korporasjonen er derfor spesielt karakterisert av det.

§ 251

Det arbeidet som utføres av det borgerlige samfunnet er delt inn i ulike bransjer etter dets særskilte natur. Siden det finnes likheter innen det uensartede tjener disse likhetene som organisasjonsprinsipp. Ulike næringsdrivende som finner felles interesser hos seg organiserer seg i samme forening. De forstår og uttrykker sin særinteresser som om de er allmenne interesser. Medlemmene av det borgerlige samfunnet, i henhold til deres ulike ferdigheter, er medlemmer av korporasjoner som har mål som er helt konkrete og som springer ut av den virksomheten som korporasjonen er organisert rundt.

§ 252

Ved denne bestemmelsen har korporasjonen rett, under oppsyn av de offentlige autoriteter, til å se etter sine egne interesser innen sin avgrensede sfære, å ta opp medlemmer i henhold til deres objektive kvalifikasjoner og rettskaffenhet og i antall som er bestemt av den allmenne sammenhengen, å beskytte sine medlemmer mot særskilte tilfeldigheter, og å utdanne andre for å gjøre dem fortjente til medlemskap. Kort sagt, den har rett til å anta rollen som en familie nummer to for sine medlemmer, en rolle som må forbli mer ubestemt i det borgerlige samfunnets tilfelle i sin allminnelighet, siden det er fjernere fra individene og deres særskilte krav.

§ 253

I korporasjonen har familien sin faste basis siden dens livsunderhold er garantert der på betingelse av at den har tilstrekkelige evner og ferdigheter. Men ferdighetene og livsunderholdet er også anerkjent slik at medlemmene av en korporasjon ikke har behov for å demonstrere sin kompetanse og sin regulære inntekt. På denne måten er det også anerkjent at han tilhørerer en helhet som selv er medlem av et samfunn, og at han har en interesse i, og bestrebelser å fremme, denne helhetens mindre selviske mål. Slik har han sin ære i sin stand - standsære.

Dersom individet ikke er medlem av en lovlig anerkjent korporasjon, (og det er bare gjennom lovlig anerkjennelse at et samfunn blir til en korporasjon) så er han uten den æren det er å tilhøre en stand. Isolasjonen hans reduserer ham til den selviske siden av forretningsdriften hans, og livsgrunnlaget hans er uten stabilitet. Han vil følgelig prøve å oppnå anerkjennelse gjennom ytre manifestasjoner av suksess i forretningene, og disse er uten grense siden det er umulig for ham å leve på en måte som høver til hans stand dersom denne standen hans ikke eksisterer.

§ 254

I korporasjonen er den såkalte naturlige rett til å utøve sine ferdigheter til å tjene det som det er mulig å tjene bare begrenset i den utstrekning, i denne sammenheng, denne ferdigheten er rasjonelt bestemt. Det er, den er befridd fra personlige meninger og tilfeldigheter, fra sin fare for en selv og andre, og er anerkjent, og på samme tid hevet til en bevisst aktivitet for et felles mål.

§ 255

Familien er statens første etiske rot, korporasjonen er den andre, og den er basert i det borgerlige samfunnet. Den første inneholder momentet av subjektiv egenart og objektiv allmennhet i substansiell enhet. Men i det siste er disse momentene, som i det borgerlige samfunnet først er delt i den indre reflekterte særegenheten til behovet og tilfredsstillelsen og abstrakt rettslig allmennhet, innvendig forenet på en slik måte at den særskilte velferd er tilstede som en rett og er virkeliggjort innen denne forening.

I en tilføyelse sier Hegel at da korporasjonen nylig ble avskaffet (i Preussen) var intensjonen at individet skulle ta vare på seg selv. I våre moderne stater har individet bare liten del i statens affærer, men det er nødvendig at det etiske mennesket har del i en allmenn aktivitet i tillegg til sine private affærer. Dette kan finnes i korporasjonen. Og dette må skje bevisst, som den bevisste aktiviteten til et tenkende vesen, og ikke bare som deltakelse i det borgerlige samfunnets marked, der deltakelsen i det allmenne bare er en ubevisst bivirkning. Korporasjonen er i og for seg selv ikke et lukket laug, men er heller et middel til å gi det isolerte handverket en etisk status, og gi det tilgang til en sirkel der det vinner styrke og ære.

§ 256

Formålet til korporasjonen, som er begrenset, har sin sannhet i det formålet som er allment i og for seg selv og i den absolutte virkeligheten til dette formålet. Likedan er det for den deling og relative identiteten som var til stede i den ytre organisasjonen til den offentlige myndigheten. Det borgerlige samfunnets sfære går slik over i staten.

Byen er sete for handel og industri, for selvabsorberende og splittende refleksjon, for individ som grunner over deres egen selvbevarelse i forhold til andre rettslige personer. Landsbygda er sete for et etisk liv basert på naturen og familien. By og land er i allminnelighet de to ideale momentene som staten oppstår fra som deres sanne grunn. Denne utviklinga av umiddelbart etisk liv gjennom delinga av det borgerlige samfunnet og videre til staten, som er kjent som deres sanne grunn, er det vitenskapelige beviset til statens begrep. Bare innenfor staten utvikler familien seg til det borgerlige samfunnet.

Seksjon 3

Staten

§ 257

Staten er den etiske Ideens virkelighet - den etiske ånden som substansiell vilje, som tenker og kjenner seg selv og utfører det den vet så langt som den vet det. Den har sin umiddelbare eksistens i vanen og sin formidlede eksisens i selvbevisstheten til individet, i individets kunnskap og aktivitet, akkurat som selvbevisstheten, takket være sin disposisjon, har sin substansielle frihet i staten som sitt vesen, sitt mål, og produktet av sin aktivitet.

§ 258

Staten er virkeligheten til den substansielle viljen, en virkelighet som den besitter i den særskilte selvbevisstheten når denne har blitt hevet til sin allmennhet; som slik er den det rasjonelle i og for seg selv. Denne substansielle enhet er et absolutt og ubeveget mål i seg selv, og inn i det kommer friheten i sin høgeste rett, akkurat som dette ultimate mål besitter den høyeste rett i forhold til individene hvis høgste plikt er å være medlemmer av staten.

Dersom staten er forvekslet med det borgerlige samfunnet og dens bestemmelse er satt lik sikkerheten og beskyttelsen av eiendom og personlig frihet, blir individenes interesser det ultimate målet som de er forenet for å fremme, og da blir medlemsskap i staten valgfritt. Men forholdet mellom individet og staten er av et annet slag. Siden staten er objektiv ånd er det bare ved medlemsskap i staten at individet selv har objektivitet, sannhet og etisk liv. Individenes bestemmelse er å leve et allment (universelt) liv, og det kan de bare gjøre i det allmenne medium, staten. Abstrakt sett består rasjonalitet i allminnelighet av enheten og gjennomtrengningen av det allmenne og individualitet.

I en tilføyelse sier Hegel at staten i og for seg selv er det etiske hele, frihetens virkeliggjørelse, og det er fornuftens absolutte mål at friheten skal bli virkelig. Enhver diskusjon om frihet må begynne ikke med individet eller den individuelle selvbevissthet, men med vesenet til selvbevisstheten; for om mennesker vet det eller ikke virkeliggjør det seg selv som en selvtilstrekkelig kraft der de enkelte mennesker bare er enkelt momenter. Når man vurderer statens Ide må man ikke konsentrere seg om enkelte stater eller institusjoner. Det er lett å se manglene ved de eksisterende statene. Staten er ikke et kunstverk; den eksisterer i verden, og derfor i en sfære av vilkårlighet og feil, og dårlig oppførsel kan forvrenge den på mange måter. Men den styggeste mann, forbryteren eller krøplingen er fortsatt et menneske; det bekreftende aspektet - livet - består til tross for slike mangler, og det er dette bekreftende aspektet som vi er opptatt av her.

§ 259

Statens ide

har umiddelbar virkelighet og er den individuelle stat som en selvrelatert organisme - konstitusjonen (inneres Staatsrecht);
går over i den individuelle statens forbindelse til andre stater - internasjonal lov
er den universelle Ide som en genus og er en absolutt kraft i forhold til individuelle stater - ånden som gir seg selv sin virkelighet i verdenshistoriens prosess.

A. Konstitusjonell lov

§ 260

Staten er den konkrete frihets virkelighet. Men konkret frihet krever at personlig individualitet og dens særskilte interesser skulle oppnå deres fulle utvikling og vinne anerkjennelse for sin rett for seg selv, og også at de skulle, på den ene side, av egen drift gå over i interessen til det universelle (allmenne), og på den andre siden, vitende og villig erkjenne denne universelle interessen som deres egen substansielle ånd og aktivt søke den som deres ultimate mål. Virkningen av dette er at det universelle ikke oppnår gyldighet eller fullførelse uten interessen, kunnskapen og viljen til det særskilte, og at individene ikke lever som private personer bare for disse særskilte interessene uten på samme tid å rette sin vilje mot et allment mål, og handler med oppmerksomhet på dette målet. De moderne statenes prinsipp har enorm styrke og dybde fordi det tillater subjektivitetens prinsipp å oppnå fullbyrdelse i det selvtilstrekkelige ekstreme til den personlige egenartethet, mens det på samme tid bringer det tilbake til substansiell enhet og slik bevarer denne enheten i subjektivitetens prinsipp selv.

I en tilføyelse sier Hegel at vesenet til den moderne staten er at det universelle skulle være lenket til den fullstendige friheten til det egenartede og velværet til individene, og slik må interessene til familien og det borgerlige samfunnet bli fokusert på staten, men målenes allmennhet kan ikke vinne framgang uten den personlige kunnskap og vilje til de særskilte individene, som må beholde sine rettigheter. Det allmenne må bli aktivert, men det subjektive må bli utviklet som et levende hele. Bare når begge disse momentene er til stede i fullt mål kan staten bli betraktet som artikulert og i sannhet organisert.

§ 261

I relasjon til privatrettens og den privat velferds sfærer og sfærene til familien og det borgerlige samfunnet, er staten på den ene side en ytre nødvendighet og den høyere makt til hvilken deres natur og interesser er underordnet og som de avhenger av. Men på den andre siden er den deres iboende mål, og dens styrke består i enheten av dens allmenne og ultimate mål og de særskilte interessene til individene, i det faktum at de har plikter mot staten i samme utstrekning som de også har retter.

I en tilføyelse sier Hegel at alt avhenger av enheten av det allmenne og det egenartede innen staten. I antikken var det subjektive formålet identisk med statens vilje. Men i moderne tider er det forventet at vi har våre egne synspunkter, vår egen vilje og vår egen samvittighet. I antikkens fantes intet av dette i den nåværende betydning. Under de despotiske regimene i Asia hadde individene ikke noe indre liv og ingen rettferdiggjøring innen seg selv, men i den moderne verden venter menneskene at deres indre liv skal bli respektert. Forbindelsen av plikt og rett har et dobbelt aspekt, siden det som staten krever som en plikt også er individenes rett, for det er ingenting annet enn organiseringen av frihetens begrep. Bestemmelsene til individets vilje oppnår en objektiv eksistens gjennom staten, og det er bare gjennom staten at de oppnår sin sannhet og virkelighet. Staten er den eneste forutsetning for oppnåelse av særskilte mål og velferd.

§ 262

Den virkelige Ideen er ånden som deler seg opp i to ideale sfærer - familien og det borgerlige samfunnet - som sin uendelige måte, og derved oppstår fra sin idealitet for å bli virkelig og uendelig ånd for seg selv. Ved å gjøre det fordeler den sin begrensede virkelighets materiale, altså individene som en masse, til disse to sfærene, og på en slik måte at, i hvert individuelt tilfelle synes denne fordeling å bli formidlet av omstendighetene, ved individets vilkårlige vilje og personlige valg av yrke.

§ 263

I disse sfærene der dens momenter, individualitet og egenartethet, har sin umiddelbart reflekterte virkelighet, er ånden til stede som deres objektive virkelighet som manifestere seg i dem som den rasjonelle kraft i nødvendighet, altså som de institusjonene som er vurdert ovenfor.

§ 264

Individene som en masse er selv åndelige naturer, og de legemliggjør derfor et dobbelt moment, nemlig individualitetens ekstreme som vet og vil for seg selv, og det allmennes ekstreme som vet og vil det substansielle. De kan derfor oppnå sin rett i begge disse henseende bare så langt som de har virkelighet både som private og substansielle personer. I sfærene som det dreier seg om (familien og det borgerlige samfunnet) oppnår de sin rett i det første henseende direkte; og i det andre henseende oppnår de den ved å oppdage sin vesentlige selvbevissthet i sosiale institusjoner som det allmenne aspektet til deres særskilte interesser som har væren i seg selv, og ved å oppnå gjennom disse institusjonene et yrke og en aktivitet som er rettet mot et allment mål innen en korporasjon.

§ 265

Disse institusjonene former sammen konstitusjonen - det er, utviklet og virkeliggjort rasjonalitet - i det særskiltes rike, og de er derfor det faste grunnlaget til staten og tilliten og disposisjonen til individene mot den. De er pilarene som den offentlige friheten hviler på, for det er innen dem at den særskilte friheten er virkeliggjort og fornuftig: slik er enheten av frihet og nødvendighet til stede i seg selv innen disse institusjonene.

§ 266

Men ånden er objektiv og virkelig til seg selv ikke bare som denne nødvendighet og et tilsynekomstens rike, men også som idealiteten og den indre dimensjonen til disse. Slik blir denne substansielle allmennheten sitt eget objekt og mål, med resultat at den nødvendigheten som det dreier seg om på samme måte blir sitt eget objekt og mål i skikkelse av frihet.

§ 267

Denne nødvendighet i idealitet er utviklingen av Ideen innen seg selv, som subjektiv substansialitet, det er individets politiske disposisjon, og som objektiv substansialitet - i kontrast til den første - er det statens organisme, den politiske staten og dens konstitusjon.

§ 268

Den politiske disposisjonen, altså patriotisme i sin allminnelighet, er sikkerhet basert på sannhet (men rent subjektiv sikkerhet oppstår ikke fra sannhet, bare fra meninger) og en vilje som er blitt vanemessig. Som dette er den bare en konsekvens av institusjonene innen staten, en konsekvens der rasjonalitet virkelig er til stede, akkurat som rasjonalitet mottar sin praktiske anvendelse gjennom handling i samsvar med statens institusjoner. - Denne disposisjonen er i allminnelighet en av tillit (som kan gå over i mer eller mindre utdannet innsikt), eller bevisstheten om at min substansielle og særskilte interesse er tatt vare på og inneholdt i interessen og målsettinga til en annen (i dette tilfellet staten), og i den sistes forhold til meg som et individ. Som et resultat opphører denne andre umiddelbart å være en annen for meg, og i min bevissthet om dette er jeg fri.

§ 269

Den politiske disposisjonen tar sitt særskilt bestemte innhold fra de mange sidene til statens organisme. Denne organismen er utviklinga av Ideen i dens ulikheter og deres objektive virkelighet. Disse ulike sidene er henholdsvis de mange kreftene innen staten med deres korresponderende oppgaver og funksjoner, gjennom hvilke det allmenne stadig produserer seg selv. Det gjør det på en nødvendig måte, siden disse mange kreftene er bestemt av begrepets natur; og det tar vare på seg selv ved å gjøre det slik, fordi det er i seg selv forutsetningen for sin egen produksjon. Organismen er den politiske konstitusjonen.

§ 270

Det faktum at statens formål både er den allmenne interessen som sådan og bevaring av særskilte interesser innen den allmenne interessen som substansen av disse konstituerer
(1) den abstrakte virkelighet eller substansialitet til staten. Men denne substansialitet er
(2) statens nødvendighet, for den deler seg selv opp i de begrepsmessige ulikheter innen statens funksjoner; og disse ulikhetene, takket være denne substansialiteten er likedan virkelige og faste bestemmelser eller krefter.
(3) Men selve denne substansialiteten er den ånden som kjenner og vil seg selv som å ha gått gjennom utdannelsens form. Staten vet derfor hva den vil, og vet det i sin allmennhet som noe tenkt. Følgelig handler og fungerer den i henhold til kjente mål og anerkjente prinsipp, og etter lover som er lover ikke bare i seg selv men også for bevisstheten; og den handler likedan etter bestemt kunnskap om eksisterende omstendigheter og forhold så langt som dens handlinger har betydning for disse.

Statens forhold til religion. Det sies noen ganger at verdslige interesser bør behandles med likegyldighet, og dette synes ikke å fremme interessen for statens affærer. Det antydes da at statens affærer er preget av lidenskaper, urettferdige krefter og vilkårlighet, eller at religionen søker å stå for den eneste gyldige og verdige virkelighet, og er den eneste som kan avgjøre spørsmål om rett og galt. Men religionen kan ta former der den representerer den hardeste undertrykkelse og værste overtro, der menneskenes forhold blir dårligere enn dyrenes, og der også dyrene blir høgere verdsatt en menneskene. Derfor kan man ikke snakke om religion i generell forstand. Men religionene begrep er sannhet, og det er i lys av dette at dens forhold til staten må vurderes. Staten er den tilstedeværende ånd som utfolder sin virkelige skikkelse og verdens organisasjon. Religionen er forholdet til det absolutte som følelse, billedlig tenkning og tro. Denne holdninga kan ikke styre politiske handlinger, da blir det blind fanatisme som forkaster alle lovlige institusjoner og ordninger, og gir fritt løp for den råeste følelser. Når det indre skal gå ut i det ytre må det skje ved hjelp av fornuft, og ikke ved at følelsene får fritt løp. Verdenshistorien er også et arbeid der fornuften har slitt for å inkorporere seg i virkeligheten. Gjennom dette arbeidet har menneskeheten utdannet seg og blitt bevisst på fornuften og en fornuftig tilværelse, politiske institusjoner og lover. De som søker "Herren" og forsikrer seg selv om at de eier alt umiddelbart, og ikke vil utdanne seg selv og heve sin subjektivitet til erkjennelse, kan ikke produsere annet enn dårskap, raseri og ødeleggelse av alle etiske forhold. Men den religiøse disposisjon trenger ikke å rase ut på denne måten, men kan ta en innvendig karakter, og holde seg til de sosiale institusjoner og lover som finnes, eller betrakte dem med forakt og med lengsel etter det hinsidige.

Men religionen kan også være genuin uten å være negativ og polemisk vendt mot staten. Den kan ønske å tjene samfunnet og slutte opp om staten. Da oppstår et positivt forhold mellom religionen og staten. I dette forholdet er det naturlig at staten støtter religionen ved alle typer hjelp og beskyttelse, siden religionen er det momentet som integrerer staten på det dypeste nivå i menneskers holdninger. Staten bør kreve av borgerne at de hører til et eller annet religiøst samfunn, men de må selv få velge hvilket religiøst samfunn, for staten kan ikke ha noe å si om religionens innhold eller om borgernes tro så lenge det er snakk om de indre forestillingene. En sterk stat kan være liberal i dette henseende.

(I en fotnote skriver Hegel at kvekere som nekter å avlegge ed og å avtjene militærtjeneste bør aksepteres med sine skikker. Jøder bør også få fulle borgerretter, siden dette vil tjene til å assimilere dem i samfunnet, og siden jødene først og fremst er mennesker - dette var på denne tida et svært liberalt standpunkt, også i Tyskland, og i Norge ble som kjent jødene nektet både adgang og borgerretter.)

Dersom religionen og staten aksepterer hverandre og inngår samarbeid, vil det fortsatt være mange problemstillinger om hvordan dette skal foregå. Det har foregått på mange ulike måter opp gjennom tidene. Hegel diskutere disse spørsmålene, som hvor stor myndighet skal kirka ha over sine medlemmer? Skal den ha domsmyndighet, og i så fall i hvilke saker? Hvordan bør kirka betrakte staten? Det har vært tider da staten forfalt til ren råskap, og tider der kirka forfalt til ren dårskap. Men i dag er staten i ferd med å bli en fornuftigere virkeliggjørelse av ånden enn kirka er. Kirka er basert på tro, følelser og autoritet, mens staten blir stadig mer gjennomsyret av fornuft og kunnskap. Derfor må staten ha større autoritet enn kirka i eventuelle konflikter mellom dem.

Om enheten mellom stat og kirke. Trass denne enheten (i lutherske land) må deres prinsipp holdes klart atskilte. Statens og kirkas autoritet er ulik, og har ulikt grunnlag. Statens form må ikke være autoritet og tro dersom den skal være åndens etiske virkelighet med selvinnsikt. Det er på grunn av at kirka har blitt splittet at staten har greid å stå over de ulike kirkesamfunnene.

I en tilføyelse sier Hegel at staten er virkelig, og dens virkelighet består i at interessene til det hele virkeliggjør seg selv gjennom de særskilte målene. Virkelighet er alltid enheten av allmennhet og egenartethet, oppløsning av det allmenne i det egenartede. Den siste synes da å være selvtilstrekkelig, selv om den er opprettholdt og støttet bare av det hele. Dersom denne enheten ikke er til stede kan ingenting være virkelig, selv om det må bli antatt å ha eksistens. En hand som har blitt kuttet av eksisterer, men har ingen virkelighet. Sann virkelighet er nødvendighet. Det sies at staten trenger religionen som grunnlag siden staten trenger en begrunnelse som kan rettferdiggjøre den. Da ville staten være underordnet religionen. Men dette synet er ekstremt ensidig. Staten er verdslig og begrenset, men dens verdslighet er bare en av dens sider. Staten er beåndet av subjektivitet, som er dens sjel. At staten bør bygge på religionen kan bety at mennesker som er undertrykt av en ufri religion er lettere å styre av en undertrykkende stat. Men den kristne religion er frihetens religion, selv om denne friheten kan bli pervertert til ufrihet av overtro. Men staten er vesentlig forskjellig fra religionen, for det den krever er rettslig plikt, som er likegyldig til den følelsesmessige holdning som plikten er utført med. Religionen derimot, er inderlighet. Staten kan ikke pålegge borgerne følelsesmessige holdninger og inderlighet, og kirka kan ikke pålegge menigheten den type plikter og straffer som staten kan pålegge, for da ville den degenerere til en undertrykkende religion. Enda en forskjell er at religionens innhold er latent, innhyllet i liknelser og salmer og fortellinger og ritualer, slik at følelser og billedlig tenkning er religionens grunnlag. På denne grunnen har alt form av subjektivitet, mens staten virkeliggjør seg selv og gir seg et stabilt grunnlag. Dersom religiøsiteten prøvde å hevde seg selv i staten på samme måte som den gjør på sitt eget grunnlag ville den undergrave statens organisasjon. Og dersom religionen prøvde å ta over staten ville resultatet bli fanatisme. Religionen ville prøve å finne det hele i hver særskilt ting, og ville ende opp med å ødelegge hver eneste særskilt ting, for fanatisme er å nekte å tillate egenartede forskjeller. Derfor skulle religionen ikke styre staten.

§ 271

Den politiske konstitusjonen er, først, organisasjonen av staten og prosessen til dens organiske liv med referanse til seg selv, der den differensierer sine ulike momenter innen seg selv og utvikler dem for å etablere eksisens.

For det andre er staten i sin individualitet en eksklusiv enhet som følgelig har forbindelser med andre. Derved snur den sin differensiering utover og, i henhold til denne bestemmelsen, fastsetter sine eksisterende bestemmelser innen seg selv i deres idealitet.

I Den indre Konstitusjonen

§ 272

Konstitusjonen er rasjonell i den utstrekning staten differensierer og bestemmer sin aktivitet innen seg selv i henhold til begrepets natur. Den gjør det på en sånn måte at hver av de kreftene det er snakk om er i seg selv en totalitet, siden hver inneholder de andre momentene og har dem aktive innenfor seg selv, og siden alle av dem, som uttrykk for begrepets differensiering forblir helt innen sin idealitet og utgjør ingenting annet enn et enkelt hele.

Det snakkes og skrives mye om statens ordning. Blant de viktige tankene er ideen om den nødvendige deling av maktene innenfor staten. Dette er svært viktig, og forstått riktig er dette garantien for offentlig frihet. Dette inneholder det vesentlige momentet om differensiering. Men det gjelder å forstå forholdet som denne differensiering av statens makter setter mellom dem riktig. De forskjellige statsmaktene (som den utøvende, den dømmende og den lovgivende) kan ikke begrense hverandre ved mistillit eller ved å være fiender av hverandre. De kan heller ikke være selvtilstrekkelige.

§ 273

Den politiske staten er derfor delt inn i tre substansielle elementer.

Den lovgivende makt - som bestemmer og oppretter det allmenne;
Den utøvende makt - som underordner de særskilte sfærene og individuelle tilfellene under det allmenne;
Kongens makt i det konstitusjonelle monarkiet - subjektivitet som viljens ultimate bestemmelse, kongen som forener de ulike kreftene i en individuell enhet.

Utviklinga av det konstitusjonelle monarkiet er utført i den moderne tid. Tidligere klassifiseringer av konstitusjoner i monarki, aristokrati og demokrati hadde enda ikke oppnådd den indre differensiering av makten, og manglet derfor dybde og substansiell enhet. Derfor angår den gamle klassifisering av konstitusjonene hvor mange personer som delte makta. I dag er det også andre spørsmål og synspunkter. Vi må her erkjenne den dype og korrekte innsikten til Montesquieu i hans berømte klassifisering av statsmaktene.

I en tilføyelse sier Hegel at den moderne verdens prinsipp er subjektivitetens frihet, og i henhold til dette må alle vesentlige sider ved ånden utvikles og få sin rett. En god politisk konstitusjon må tillate den frie subjektiviteten for å være i samsvar med den fullt ut utviklede fornuft.

§ 274

Siden ånden bare er virkelig som det den kjenner seg selv som, og siden staten, som folkets ånd, både er den loven som gjennomtrenger alle forhold innenfor den og også skikkene og bevisstheten til individene som tilhører den, vil konstitusjonen til en spesielt nasjon i allminnelighet avhenge av den utvikling (Bildung) og natur som dens selvbevissthet har oppnådd. Det er i denne selvbevisstheten at dens subjektive frihet og slik også konstitusjonens virkelighet ligger.

En konstitusjon er ikke noe som man rett og slett lager. Den må i noen grad stemme overens med det som oppfattes som rett og galt i landet, og med dets tradisjoner for å bli akseptert og for å kunne fungere. Slik er en konstitusjon resultatet av århundrers arbeid.

a. Suverenens (herskerens, monarkens) makt

§ 275

Herskerens makt inneholder de tre momentene til totaliteten innen seg selv, nemlig allmennheten til konstitusjonen og lovene, konsultasjon som det egenartedes referanse til det allmenne, og den ultimate avgjørelsens moment som den selvbestemmelsen som alt annet vender tilbake til og som dets virkelighet oppstod fra.

§ 276

1. Den grunnleggende bestemmelsen til den politiske staten er den substansielle enheten eller idealiteten til dens momenter. (a) I denne enheten er de særskilte maktene og funksjonene til staten både oppløst og bevart. Men de er bevart bare i den forstand at de er rettferdiggjort ikke som uavhengige enheter, men bare på en sånn måte og i en sånn utstrekning som er bestemt av helhetens Ide; deres kilde er den sistes autoritet og de er dens flytende medlemmer, akkurat som det er deres enkle selv.

§ 277

(b) De særskilte funksjonene og aktivitetene til staten tilhører den som dens egne vesentlige momenter, og de individene som utfører dem er forbundet med dem ikke i kraft av sine umiddelbare personligheter, men bare i kraft av sine allmenne og objektive kvaliteter. Følgelig er forbindelsen mellom disse funksjonene og særskilte personligheter som sådanne ytre og tilfeldig i karakter. Av denne grunn kan ikke funksjonene og maktene til staten bli privat eiendom.

Stillinger i staten kan altså ikke (eller skal ikke kunne) selges eller arves eller reserveres for bestemte familier, skrev Hegel. Slik var ikke situasjonen i Preussen, der mange av de høgste stillingene i staten var reservert for bestemte familier - nemlig adelen - noe Hegel var en uttrykt motstander av.

§ 278

De ovenforstående to bestemmelsene - altså at de særskilte funksjonene og maktene til staten ikke er selvtilstrekkelige og faste, verken på egen hand eller i de særskilte viljene til individene, men er til sist rotfestet i statens enhet, konstituerer statens suverenitet.

§ 279

2. Suverenitet kan bare eksistere som subjektivitet som er sikker på seg selv, og som viljens abstrakte - og i den utstrekning ubegrunnede - selvbestemmelse der den ultimate avgjørelsen er plassert. Dette er statens individuelle side, og det er i denne henseende alene at staten selv er en. Men subjektiviteten oppnår bare sin sannhet som subjekt, og personlighet bare som person, og i en konstitusjon som har kommet fram til virkelig rasjonalitet har hvert av de tre momentene til begrepet sin tydelige form som er virkelig for seg selv. Dette absolutt avgjørende momentet til helheten er derfor ikke individualitet i sin allminnelighet, men et individ, monarken.

Her har Hegel en lang kommentar om monarkiets natur.

§ 280

3. Abstrakt sett er dette ultimate statens selv enkelt og derfor en umiddelbar individualitet, slik at naturlighetens bestemmelse er iboende i selve begrepet. Monarken er derfor vesentlig bestemt som dette individet, i abstraksjon fra ethvert annet innhold, og dette individet er bestemt på en umiddelbar og naturlig måte, altså ved sin naturlige fødsel, til kongeverdigheten.

I en tilføyelse sier Hegel at en ofte gjentatt innvending mot monarkiet er at det hender at monarken ikke er egnet til å være konge. Hegel sier at dette er en misforståelse av monarkiets særskilte karakter, siden monarkens karakter er av mindre betydning. I en fullt organisert stat har monarken bare en seremoniell rolle, med formelle avgjørelser. Monarken sier bare "ja" eller "nei".

§ 281

De to momentene i deres udelte enhet - altså den ultimate ubegrunnede viljens selv, og dens eksistens som følgelig er ubegrunnet - konstituerer Ideen om noe som er ubeveget av den vilkårlige vilje, altså monarkens majestet. I denne enheten ligger statens virkelige enhet, og det er bare takket være dens innvendige og utvendige umiddelbarhet at denne enheten er reddet fra å bli dratt ned i det særskiltes sfære med dets vilkårlighet, formål og holdninger, fra fraksjonsstriden rundt tronen, og fra svekkelsen og ødeleggelsen av statens makt.

§ 282

Monarkens suverenitet er kilden til retten til å benåde forbrytere, for bare den suverene har myndighet til å virkeliggjøre åndens makt til å gjøre ugjort og ugyldig forbrytelser ved å tilgi og glemme.

§ 283

Det andre momentet som er inneholdt i suverenens makt angår det særskilte eller det bestemt innhold og dets innordning under det allmenne. Så langt som dette oppnår en særskilt eksistens gjør det dette i de høyeste rådgivende embeter og hos de individene som innehar dem. Disse individene overgir til monarken for avgjørelse statens løpende saker, eller de lovlige avgjørelser som det er nødvendig å ta, sammen med deres objektive sider, grunner til avgjørelse, relevante lover, omstendigheter etc. Utnevnelse av individ til disse oppgavene og deres avsettelse fra embeter faller innen kompetansen til den vilkårlige viljen til monarken, siden de personene som det er tale om er i umiddelbar personlig kontakt med ham.

§ 284

De eneste faktorene som folk kan gjøres ansvarlige for - altså faktorer som er i stand til å bli objektivt bevist og som er grunnlag for råd til kongen - er de objektive sidene til avgjørelsene, slik som kunnskap om innholdet og omstendigheter, og de lovlige og andre grunner for avgjørelser. Det er bare for saker som dette at de som bekler de rådgivende stillingene kan bli gjort ansvarlige. Men monarkens majestet kan ikke holdes ansvarlig for regjeringens handlinger.

§ 285

Det tredje momentet i suverenens makt angår det allmenne i og for seg, som er subjektivt til stede i bevisstheten til monarken og objektivt i konstitusjonen og lovene som en helhet. I denne utstrekning forutsetter suverenens makt de andre momentene, akkurat som det er forutsatt av hvert av dem.

§ 286

Den objektive garanti til suverenens makt og til rettmessig tronfølge gjennom arv, ligger i det faktum at, akkurat som denne sfæren har sin egen virkelighet atskilt fra andre fornuftig bestemte momenter, så har også disse momentene sine egne distinkte rettigheter og plikter i henhold til sine bestemmelser. Hvert medlem opprettholder de andre ved uavhengig å opprettholde seg selv.

b. Den utøvende makt

§ 287

Utøvelse og anvendelse av suverenens beslutninger, og i sin allminnelighet den fortsatte utøvelse og opprettholdelse av tidligere beslutninger, eksisterende lover, institusjoner og arrangement for å fremme felles mål, er distinkte fra beslutningene selv. Denne oppgaven med å innordne sakene i sin allminnelighet tilhører den utøvende makt.

§ 288

De særskilte fellesinteressene som er i det borgerlige samfunnet, og som ligger utenfor statens alminnelige interesse som har væren i og for seg selv, er administrert av korporasjonene som representerer samfunnene og de ulike yrkesgruppene og stendene, med deres autoriteter og administratorer etc. På den ene siden er forretningen til disse administratorene å se etter den private eiendommen og interessene til disse særskilte sfærene, og i dette henseende er deres autoritet delvis basert på tilliten til deres medborgere og likemenn. På den andre siden må disse sirklene underordnes statens interesser. Å fylle stillingene i korporasjonene vil bli en blanding der korporasjonene velger sine tillitsmenn, og disse blir godkjente en høgere autoritet.

§ 289

Oppgaven å opprettholde, blant disse særskilte rettene, legalitet og statens særskilte interesse, og bringe disse rettene tilbake til det allmenne, må gjennomføres av delegater fra den utøvende makt, altså embetsmenn og statens høgere rådgivende organ. De siste arbeider sammen i grupper, og deres ledelse går sammen og står i forbindelse med monarken selv.

I det borgerlige samfunnet står private interesser i konflikt med hverandre og med statens interesser. Korporasjonens ånd er omformet til statens ånd, siden den finner at det er gjennom staten at den interesser best blir beskyttet. Dette er grunnlaget for patriotisme, for borgerne oppdager at staten beskytter deres interesser og anerkjenner dem, og at deres mål også er statens mål.

§ 290

Arbeidsdelingen er også til stede i statens administrasjon og i den utøvende makt. De offentlige organene står overfor den vanskelige oppgaven å sikre at borgerlig liv skal bli styrt på en konkret måte nedenfra, der det er konkret, men at forretningene som det dreier seg om skal bli delt i abstrakte bransjer og behandlet av distinkte organ. Disse skal fungere som atskilte sentra, men med kontakt og under konkret overoppsyn fra sentralt nivå.

I en tilføyelse sier Hegel at det er ekstremt viktig at massene blir organisert for bare slik blir de en kraft. Ellers vil de bare være et aggregat, en samling av spredte atomer. Legitim makt finnes bare når de særskilte sfærene blir organisert.

§ 291

Funksjonene til den utøvende makt er objektive i karakter som sådanne. De har allerede blitt fastsatt på forhånd, og de må bli utført og virkeliggjort av individ. Individene er ikke bestemt gjennom fødsel eller personlig karakter til sine spesielle stillinger. Det objektive momentet i deres stilling er kunnskap og bevist dyktighet. Dette beviset garanterer at statens behov vil ble ivaretatt, og, som den eneste betingelse, garanterer samtidig hver borger muligheten til å bli medlem av den allmenne stand.

§ 292

Det er nødvendigvis et ubestemt antall kandidater til offentlige stillinger, siden deres kvalifikasjoner ikke består i genius (som i kunst, for eksempel), og deres fortjenestefullhet kan ikke bestemmes med full sikkerhet. Valget av en spesiell person til en bestemt stilling, hans utnevnelse og innsettelse for å utføre offentlige oppgaver er subjektive avgjørelser, i det de binder sammen et individ og en stilling som to faktorer hvis gjensidige forhold alltid må være tilfeldig. Den subjektive siden vedrører suverenen som den øverste og avgjørende myndighet i staten.

§ 293

De særskilte oppgavene innen staten som monarken tildeler de offisielle organene er del av den offisielle siden av suvereniteten. De spesielle forskjellene mellom disse oppgavene er likeens gitt i tingenes natur; og akkurat som aktiviteten til de offisielle organene er fullbyrdelsen av en plikt, så konstituerer deres forretning en rett som er fritatt fra tilfeldighet.

§ 294

Det individet som er utnevnt til sitt profesjonelle embete av suverenen må oppfylle sine plikter, som er det substansielle aspektet ved stillingen, som betingelse for utnevnelsen. Som følge av denne substansiell posisjonen, gir utnevnelsen ham ressurser, garanterer tilfredsstillelsen av hans egenart, og frigjør hans ytre situasjon og offisielle aktivitet fra andre slag avhengigheter og innflytelser.

§ 295

Beskyttelse av staten og de styrte mot misbruk av makt fra de offentlige organer og deres medlemmer er, på den ene side, det direkte ansvaret til deres eget hierarki. På den andre side følger det med den legale anerkjennelse gitt til samfunnene og korporasjonene, for dette forhindrer subjektiv vilkårlighet fra å blande seg på egen hand inn i makten til de betrodde embetsmennene, og tilfører nedenfra en kontroll der kontrollen ovenfra ikke strekker seg så langt som til den individuelle atferd.

§ 296

Om det lykkes å gjøre embetsmennenes og tjenestemennenes atferd preget av integritet, upartiskhet og høflighet vil avhenge blant annet av den utdannelsen som disse får. Men statens størrelse er også viktig, for den reduserer betydningen av familieband og andre private forpliktelser og minsker makten til slike lidenskaper som hevntrang og hat etc. Disse subjektive sidene forsvinner på egen hand i de personene som er opptatt med de større interessene til en viktig stat, for de blir vant til å arbeide med allmenne interesser, synspunkter og funksjoner.

§ 297

Medlemmer av den utøvende makt og embetsmennene utgjør den viktigste delen av middelklassen, som legemliggjør den utdannede intelligentsiaen og den rettslige bevisstheten til folkets masse. De institusjonene som forhindrer at denne klassen antar posisjon som et isolert aristokrati og fra å bruke sine ferdigheter som vilkårlige middel for dominans er suverenen, som handler i forhold til dem ovenfra, og korporasjonenes rettigheter, som handler i forhold til embetsverket nedenfra. (Statsapparatet skal altså kontrolleres både nedenfra og ovenfra.)

c. Den lovgivende makt

§ 298

Den lovgivende makt arbeider med lovene og med de allmenne hensyn og saker. Dens makt er innebygget i konstitusjonen, som utvikles gjennom den lovgivende maktes virksomhet.

§ 299

Disse sakene er mer presist bestemt så langt de angår individene, i følgende henseende:
(a) I forhold til de fordelene som staten setter dem i stand til å nyte, og
(b) i forhold til de tjenester som de må utføre for staten.
De første inkluderer privatrettens lover i sin allminnelighet, og rettene til samfunnene og korporasjonene, alle arrangement av allmenn karakter, og indirekte konstitusjonen som helhet. Men bare når tjenestene til staten er uttrykt som penger kan de bli riktig bestemt og det samtidig på en slik måte at det særskilte arbeidet og tjenestene som individet utfører er formidlet av dets egen vilkårlige vilje.

§ 300

I den lovgivende makt som helhet må de andre to momentene spille en primær rolle, nemlig monarkiet som den ultimate avgjørelsens makt, og den utøvende makt som det rådgivende moment som har konkret kunnskap og oversikt over det hele med dets mangfoldige sider og de virkelige prinsippene som har blitt etablert innen det, og kjennskap til behovene til statens makt i særdeleshet. Det endelige element i lovgivninga er stendene.

§ 301

Stendenes oppgave er å bringe de allmenne interessene i eksistens, ikke bare i seg selv, men også for seg selv, altså å bringe i eksistens momentet av subjektiv formell frihet, den offentlige bevissthet som den empiriske allmennhet til synspunktene og tankene til de mange.

Hegel skriver i kommentaren at fra "de mange" er blant andre kvinner og barn ekskludert. Han skriver også at umiddelbart vet folk flest ikke hva som er deres egen interesse i offentlige saker. Å kjenne sin egen vilje er et resultat av dyp erkjennelse. Å vite hva som kreves for den offentlige velferd krever mye arbeid. Staten har bedre innsikt i dette enn menigmann og stendene. Men stendenes delegater vil bringe med seg ekstra innsikt, først om fremst om hvordan statens virksomhet oppleves av befolkninga, og om de behov og mangler som befolkninga opplever. Framføring av den kritikken av staten som ligger i dette, vil tvinge staten til å anstrenge seg for å bringe bedre og mer velrettede tjenester til samfunnet. Stendene har sitt grunnlag i særinteresser, som gjerne er motsatte av de allmenne interessene, og derfor vil private synspunkter kunne komme til å dominere i stenderforsamlinga. Men dette subjektive momentet må gjøres gjeldende i forhold til statens virksomhet.

I en tilføyelse sier Hegel at det er stendene som bevilger skatter til staten. Stenderforsamlingas rette betydning for staten er at det er gjennom den at staten kommer i kontakt med folkets subjektive bevissthet, og at det er gjennom den at folket begynner å delta i staten.

§ 302

Sett som et formidlende organ står stendene mellom regjeringa på den ene siden og folket i deres inndeling i særskilte sfærer og individer på den andre siden. Stenderforsamlinga er et møte mellom folket og regjeringa, og skulle legemliggjøre både statens holdninger og individenes og grupperingenes interesser. De formidler mellom den utøvende makt og folket, og sikrer at den utøvende makt ikke handler ut fra isolerte synspunkter - og forfaller til dominans og vilkårlighet - og på den andre siden at de særskilte interessene til samfunn og korporasjoner og individene heller ikke blir isolerte. Enda viktigere er det at individene ikke bare blir en mengde av isolerte individ, som er uorganiserte og voldsomme og i uartikulert opposisjon til staten.

§ 303

Den private stand kan ikke framtre som en masse isolerte individ i den lovgivende forsamlingen. Den må framtre som det den allerede er, og det er to parter, den ene basert på dens substansielle forhold, og den andre basert på særskilte behov og det arbeidet som dekker disse.

Individene kan ikke framtre bare som enkeltindivid, men som representanter for allmenne interesser. Staten er vesentlig en organisasjon der medlemmene konstituerer sirkler i sin egen rett, og intet moment innen den skulle framstå som en uorganisert masse. Menneskene lever i samfunn og grupper og korporasjoner, og i det hele tatt i mange typer fellesskap, og dette er det vesentlige ved dem som de må ha med seg som representanter i stenderforsamlinga. Disse fellesskapene kan ikke splittes opp i individer så snart de begynner å delta i politikken. Denne oppsplittelsen vil forhindre kontakt mellom det borgerlige samfunnet og det politiske livet, og la det politiske livet henge i den tomme luften, og grunnlagt på tilfeldigheter og tilfeldige meninger, og ikke på et grunnlag som er stabilt og legitimt i og for seg.

§ 304

Stenderforsamlinga beholder i sin politiske kapasitet de ulikhetene mellom de ulike stendene som eksisterer. De har både muligheten for enighet med og for motstand mot monarken. En av stendenes momenter må være å formidle mellom monarken og folket.

§ 305

En av stendene har det prinsippet som i seg selv er i stand til å bli tilpasset dette politiske forholdet, og det er jordbruksstanden. Den deler den uavhengige viljen og naturlige bestemmelsen som også er i suverenitetens element.

§ 306

Denne standen (den jordeiende adelen) er bedre utstyrt for sin politiske rolle og betydning i det dens ressurser er uavhengige av statens ressurser og av handelens usikkerhet, jakten på profitt etc. (Her overdriver Hegel svært - les kapitlene om jordbrukskonjunkturer og eller om jordbruket i Preussen.) Denne standen er også uavhengig av velvilje fra den utøvende makt og fra massene, og den er til og med beskyttet mot sin egen vilkårlighet i det dens medlemmer ikke har rett til fritt å disponere sin egen eiendom, eller til å forfordele barna ved arven.

§ 307

På denne måten er denne delen av den substansielle standen basert på familiens naturlige prinsipp, men dette prinsippet er gitt ny retning gjennom offer for politiske mål, slik at denne standen er spesielt skikket for disse. Derfor er den berettiget til en slik karriere fra fødselen av, uten de tilfeldighetene som valg medfører. Følgelig har den en fast og substansiell posisjon mellom den subjektive vilkårlighet og tilfeldigheten til de to ekstremene, og akkurat som den selv inneholder en motpart til suverenens makt, så deler den de på andre måter identiske behovene til det andre ekstreme, slik at det blir en støtte både for tronen og det borgerlige samfunnet.

§ 308

Den andre delen av stendene omfatter det foranderlige elementet til det borgerlige samfunnet, som bare kan delta gjennom utsendinger, siden disse stendene har så mange medlemmer at ikke alle personlig kan delta. I den utstrekning disse medlemmene er valgt av det borgerlige samfunnet, er det umiddelbart klart at samfunnet, ved å velge dem, handler som det det er. Og det er ikke splittet opp i individuelle atom som bare er samlet for å gjennomføre en midlertidig handling, og ikke har noen sammenheng ut over den. Tvertimot er den artikulert i foreninger, samfunn og korporasjoner, som, selv om de allerede eksisterer på denne måten, får politisk betydning.

§ 309

Siden utsendingene er valgt for å diskutere og avgjøre om saker av allmenn betydning, er målet for valgene er å utnevne personer som har bedre forståelse for sakene enn de som foretar valget. Det er også intensjonen at disse individene ikke vil underordne de allmenne interessene under særinteressene til den foreningen eller korporasjonen som valgte dem.

§ 310

I den andre delen av stenderforsamlinga, der medlemmene kommer fra det omskiftelige borgerlige samfunnet, er garantien for at representantene vil ha nødvendige kvaliteter og disposisjon framfor alt deres dyktighet og kunnskap om det borgerlige samfunnet og om hvordan forretninger faktisk og konkret foregår, som de har ervervet gjennom deltakelse i det borgerlige samfunnet, der de har vist seg å mestre dets oppgaver og muligheter, og den sans for autoritet og politikk som de har utviklet gjennom erfaring.

§ 311

I lys av at representantene er valgt av det borgerlige samfunnet er det ønskelig at de skulle være kjent med og ha erfart dets spesielle behov, skuffelser og spesielle interesser. Representantene er valgt fra de ulike korporasjonene, og denne framgangsmåten er ikke beheftet med abstraksjoner og atomistiske forestillinger om samfunnet.

Om representantene er sett som representanter, er de ikke representanter for enkelte individ, men for deler av det borgerlige samfunnet, og for enkelte samfunnsinteresser.

§ 312

Hver av de to delene av stenderforsamlinga introduserer en særskilt modifikasjon av forhandlingsprosessen, og siden et av momentene det dreier seg om også har den karakteristiske funksjonen å formidle innen denne sfæren må dette momentet få egen eksistens. Stenderforsamlinga vil derfor bli delt i to hus eller kammer.

§ 313

Denne delinga sørger ikke bare for økt modenhet i avgjørelsene og fjerner tilfeldige kvaliteter som skyldes øyeblikkets stemninger og som påvirker flertallsavgjørelser. Men reduserer muligheten for at senderforsamlinga skal komme i direkte motsetning til regjeringa.

§ 314

Stenderforsamlinga trenger ikke å nå fram til de beste resultat i forhandlingene og beslutningene om statens virksomhet, for her er stendenes virksomhet bare rådgivende. De skal sikre at gjennom deres deltakelse i regjeringas forhandlinger og kunnskap er momentet av formell frihet til stede også for de medlemmene av det borgerlige samfunnet som ikke er delaktige i regjeringa. På denne måten er det først og fremst momentet av allmenn kunnskap som blir utvidet av den offentligheten som er til stede omkring stenderforsamlingas virksomhet.

§ 315

At man på denne måten sørger for muligheten til å komme til kunnskap har det allmenne aspektet at man tillater den offentlige mening for første gang å komme til sanne tanker og innsikt med hensyn til forholdene og begrepene til staten og dens virksomhet, og derved bli bedre i stand til å foreta mer rasjonelle bedømmelser om dette. På denne måten blir offentligheten kjent med de offentlige organene og deres virksomhet og tenkemåte og kapasitet. Og denne offentligheten skaper også en ny mulighet for at de offentlige organene skal utvikles videre, og gir dem en plattform der embetsmennene kan vinne ære, og mulighet for massene til utdannelse og opplysning.

§ 316

Formell subjektiv frihet, der individene uttrykker sine egne bedømmelser og meninger og rådslår om saker av alminnelig betydning, framtrer i den offentlige mening. I denne er det allmenne i og for seg, det substansielle og det sanne, bundet sammen med sine motsetninger. Tilværelsen til den offentlige mening er derfor en manifest selvmotsigelse, en tilsynekomst av erkjennelse, i den er det vesentlige like mye til stede som det uvesentlige.

I en tilføyelse sier Hegel at den offentlige mening er den uorganiserte måten som folkets vilje gjør seg kjent på. Den offentlige mening har alltid vært en mektig kraft, og nå mer enn noen gang tidligere, siden prinsippet om subjektiv frihet er så viktig og har så stor betydning. Det som skal oppnå anerkjennelse nå for tida kan bare gjøre det gjennom innsikt og fornuftige argumenter, og ikke gjennom maktbruk og vanetenkning og tradisjoner.

§ 317

Den offentlige mening legemliggjør derfor ikke bare det evige og substansielle rettferdighetens prinsipp - det sanne innholdet og produktet av hele konstitusjonen i sin allminnelighet - i form av sunn fornuft (det etiske grunnlaget som er tilstede i enhver i form av fordommer), men også de sanne behov og riktige virkelighetens tendenser. - Så snart som det indre innholdet oppnår bevissthet og blir forestilt i allmenne setninger (enten i sin egen rett eller for konkret tenkning om følte behov og om begivenheter, tillatelser og omstendigheter innen staten), kommer alle meningens tilfeldigheter med sin uvitenhet, sin falske informasjon og feiltakelser til syne. Siden det det dreier seg om her er bevisstheten om eiendommeligheten til synspunktene og kunnskapen til individene, vil innholdet være mest distinkt når det er mest feilaktig; for det onde er det som er helt særegent og distinkt, mens det fornuftige er det som er allment i og for seg, og det distinkte er det som meningen er stolt av.

§ 318

Den offentlige mening fortjener både å bli respektert og å bli foraktet - foraktet for sin konkrete bevissthet og uttrykk, og respektert for sin vesentlige basis, som kommer til syne i den konkrete bevissthet bare på en mer eller mindre obskur måte. Siden den ikke inneholder noe kriterium for bedømmelser og mangler evne til å heve sitt eget substansielle aspekt til bestemt kunnskap, er den første formelle betingelsen for å oppnå noe stort eller rasjonelt, enten i virkeligheten eller i vitenskapen, uavhengig av den offentlige mening. Store bedrifter kan i sin tur være sikre på at den offentlige mening vil akseptere dem, anerkjenne dem, og anta dem blant sine fordommer.

I en tilføyelse sier Hegel at mange slag falskheter og sannheter finnes i den offentlige mening, men det er den store manns sak å oppdage det sanne i den. Han som uttrykker sin tids vilje og utfører den er sin tids store mann. Det han gjør er vesenet og det indre innholdet i tiden, og han gir den virkelighet. Og ingen kan utrette noe stort som ikke er i stand til å forakte den offentlige mening som han her og der møter den.

§ 319

Frihet til offentlig kommunikasjon, tilfredsstillelse av den brennende trangen til å uttrykke sin mening, er direkte garantert av de lovene og forskriftene som forhindrer talefrihetens misbruk. Den er indirekte garantert av sin uskadelige karakter, som den hovedsakelig skylder til konstitusjonenes rasjonalitet og regjeringas stabilitet, men også til offentligheten rundt stenderforsamlingas møter. Den er uskadelig fordi stenderforsamlinga uttrykker gedigne og opplyste innsikter angående statens interesser, og lar lite av betydning være igjen til andre å si. Og framfor alt benekter den dem den mening at det de har å si er av viktighet og virkningsfullhet. Men den er også garantert av den likegyldighet og hån som grunt og ondsinnet snakk bringer ned på seg selv.

Å definere pressefrihet som frihet til å offentliggjøre hva som helst er det samme som å definere frihet som retten til å gjøre hva en vil. I tillegg til oppfordring til tyveri og mord og opprør er det uttrykk som synes å være generelle og ubestemte, men som skjuler konsekvenser som det er umulig å avgjøre. Dette gjør det umulig for lovene å si bestemt hva som er innenfor lovens ramme for ytringsfrihet, og avgjørelsene om dette må derfor få et subjektivt preg. Lovene i dette området blir derfor åpne til kritikk på grunn av deres ubestemthet.

§ 320

Subjektivitet, som har sin mest utvendige manifestasjon i oppløsningen av statens eksisterende liv ved meninger og tenkning som søker å hevde sin tilfeldige karakter og derved ødelegger seg selv, har sin sanne virkelighet i sin motsetning, altså i subjektivitet som identisk med den substansielle viljen, den subjektiviteten som konstituerer begrepet om suverenens makt og som opp til nå, som helhetens idealitet, ikke har oppnådd sin rett og dens eksistens.

II Ytre suverenitet

§ 321

Indre suverenitet er denne idealiteten så langt som åndens momenter og dens virkelighet, staten, er utviklet i deres nødvendighet og overlever som medlemmer av staten. I sin bestemmelse har staten individualitet, som har tilstedeværelse i monarken som et virkelig og umiddelbart individ.

§ 322

Individualitet, som eksklusiv væren for seg selv, kommer til syne som forholdet til andre stater, der hver er uavhengig i forhold til de andre.

§ 323

I eksistensen synes det negative forholdet som staten har til seg selv å være som forholdet en annen har til en annen, som om det negative var noe ytre. Eksistensen av det negative forholdet tar derfor form av å være en hendelse som påtreffes, som skjer utenfra. Likevel er dette negative forholdet statens eget høgste moment. Det er det aspektet ved substansen der statens absolutte makt over alt det særskilte og egenartede som den omfatter, individ og eiendom, gir dettes ugyldighet en eksistens og gjør det tilstedeværende for bevisstheten.

§ 324

Bestemmelsen hvorved interessene og rettene til individene er fastsatt som forbigående momenter er samtidig deres positive side, altså deres individualitets side, som ikke lenger er tilfeldig og variabel, men har væren i og for seg selv. Dette forholdet og dets anerkjennelse er derfor den substansielle plikten til individene - deres plikt til å bevare denne substansiell individualiteten - altså statens uavhengighet og suverenitet - selv om deres eget liv og eiendom er satt i fare eller ofret. Når staten krever dette ofret kan den ikke settes lik med det borgerlige samfunnet, som har som sitt formål sikkerhet for liv og eiendom, for man ofrer ikke denne sikkerheten for å oppnå den. Krigens etiske moment er implisitt i det som er uttalt ovenfor. Staten garanterer friheten, og har derfor et etisk formål som går ut over alt det tilfeldige som finnes i det borgerlige samfunnet. Krigens betydning ligger i at gjennom den er den etiske helsen til folkene bevart.

§ 325

Siden ofret for statens individualitet er en allmenn plikt får det en særskilt beståen med en egen stand - tapperhetens stand.

§ 326

Disputter mellom stater kan angå hvilken som helst side av deres forhold, og i det ligger den viktigste bestemmelsen til den særskilte gruppen som forsvaret av staten er overlatt til. Men så lenge staten står i fare krever plikten at alle står opp for å forsvare den. Om hele staten blir en bevæpnet makt og vendes bort fra sitt indre liv blir en forsvarskrig til en erobringskrig.

§ 327

Tapperhet er i seg selv en formell dyd, fordi det er frihetens største abstraksjon fra alle særskilte formål, besittelser, gleder og liv.

§ 328

Betydningen av tapperhet som en disposisjon ligger i det sanne, absolutte og ultimate formålet, statens suverenitet. Virkeligheten til dette ultimate målet, som produkt av tapperhet, er formidlet gjennom overgivelse av personlig virkelighet. Denne skikkelsen legemliggjør derfor strengheten til ekstreme motsetninger: utvendiggjøring selv, men samtidig eksistens av frihet; den suverene selvtilstrekkeligheten til væren-for-seg-selv, som eksisterer i den mekaniske tjenesten for en ytre orden; total lydighet og oppgivelse av egen mening og tenkning, og slik personlig sinnsfravær, sammen med det mest intense sammenfattende sinnsnærvær på gitte øyeblikk; den mest fiendtlige og slik mest personlige handling mot andre individ, sammen med en fullstendig likegyldig eller velgjørende holdning mot dem som individuelle personer.

§ 329

Statens utvendige orientering kommer fra det faktum at den er et individuelt subjekt. Dens forhold til andre stater kommer under monarkens makt, som kommanderer hæren og ambassadene etc.

B. Internasjonal lov

§ 330

Internasjonal lov anvendes på forholdet mellom uavhengige stater. Det den inneholder i og for seg selv tar derfor form som forpliktelse, fordi det avhenger av suverene viljer.

§ 331

Folket som stat er ånden i dens substansielle rasjonalitet og umiddelbare virkelighet, og er derfor den absolutte makt på jorden. Hver stat er følgelig en suveren og uavhengig enhet i forhold til andre. Staten har en primær og absolutt berettigelse til å være suveren og uavhengig makt i andres øyne, altså til å bli anerkjent av dem. Samtidig er denne berettigelsen rent formell, og kravet om at staten skulle bli anerkjent rett og slett fordi den er en stat er abstrakt. Hvordan dette forholdet blir avhenger av statens innhold.

Uten forhold til andre stater kan staten like lite være et virkelig individ som et individ kan være en virkelig person uten forhold til andre personer.

§ 332

Den umiddelbare virkelighet som stater sameksisterer i er partikularisert i ulike forhold som er bestemt av den uavhengige vilkårlige viljen til begge parter, og som har den faste naturen til kontrakten i sin allminnelighet.

§ 333

Prinsippet til internasjonal lov er at avtaler som forplikter statene skulle overholdes. Men siden de uavhengige statene eksisterer i en naturtilstand i forhold til hverandre, er deres retter ikke virkeliggjort gjennom en universell vilje med konstitusjonell makt over dem, men gjennom deres egne særskilte viljer, Følgelig blir bare forpliktelsene og bestemmelsene i internasjonal lov rene forpliktelser, som til tider oppheves.

Siden det ikke er noen som står over statene, men det i beste fall finnes formidlere og meklere, og deres tilstedeværelse er tilfeldig, vil Kants tanke om evig fred garantert av en føderasjon av stater også være avhengig av de vilkårlige viljene til de ulike statene.

§ 334

Følgelig vil uenigheter mellom stater, der det ikke oppnås forhandlingsløsning, kunne føre til krig. Siden statenes forbindelser med hverandre gjennom sine innbyggere er mangfoldige og mange, vil det ofte komme til uenigheter, men hvilke som skal føre til krig er ubestemt, for en stat kan forbinde sin ære og sine vitale interesser med ethvert forhold. Dessuten vil noen stater ha større tilbøyelighet til å innlede krig enn andre.

§ 335

Staten, som en åndelig enhet, kan ikke slå seg til ro med å fastslå at en skade har skjedd. Dersom en slik skade oppfattes som en fare fra en annen stat vil forholdet til den stå i fare.

§ 336

Forholdet mellom stater er mellom uavhengige enheter og slik mellom ulike viljer, og på dette hviler gyldigheten til avtaler. Den enkelte viljens innhold er dens egen velferd. Følgelig er den øverste loven for staten i dens forhold til andre statens egen velferd.

§ 337

Statens substansielle velferd springer ut av dens spesielle forhold, omstendigheter og interesser. Den er ikke styrt av det allmenne forsynet og universell visdom, men av en egenartet vilje og med begrenset visdom.

§ 338

Det faktum at stater anerkjenner hverandre også og selv om de er i krig med hverandre, legger til rette for at det er mulig å oppnå fred. Derfor skulle ambassader ikke bli utsatt for krigshandlinger. Det skulle heller ikke landenes indre institusjoner eller borgerlige befolkning.

§ 339

Og ellers vil statenes oppførsel mot hverandre i krigstid bli bestemt av deres skikker.

§ 340

Statene fungerer som enheter i en turbulent verden. I denne turbulensen er statens uavhengighet underlagt tilfeldigheter. Folkeåndenes prinsipp er i allminnelighet av begrenset natur, og deres handlinger og skjebner er selv i deres gjensidige forhold den manifeste dialektikken til disse begrensede åndene. Det er gjennom denne dialektikken at den allmenne, universelle, ånd, verdensånden, framstiller seg selv i sin frihet fra alle begrensninger, og det er denne ånden som utøver sin rett - som er den høyeste rett - over begrensede ånder i verdenshistorien som verdens domstol.

C. Verdenshistorie

§ 341

Elementet til den allmenne åndens eksistens er intuisjon og bilde i kunsten, følelse og billedlig tenkning i religionen, og ren fri tenkning i filosofien. I verdenshistorien er det den åndelige virkelighet i dens hele utstrekning av inderlighet og utvendighet. Verdenshistorien er en domstol fordi den har væren i sin universalitet i og for seg selv. Det egenartede og folkeåndene i deres mangeartede virkelighet er tilstede bare som ideal, og åndens bevegelse innen dette elementet er demonstrasjonen av dette faktum.

§ 342

Videre er det ikke bare åndens makt som avsier dommer i verdenshistorien - altså er det ikke den abstrakte og irrasjonelle og blinde skjebnens nødvendighet. Tvertimot siden ånden i og for seg er fornuft, og siden fornuftens væren for seg selv er ånd i kunnskap er verdenshistorien den nødvendige utvikling, fra begrep til åndens frihet alene, av fornuftens moment og slik av åndens selvbevissthet og frihet. Det er framstillinga og virkeliggjøringa av den allmenne, universelle ånden.

§ 343

Åndens historie er dens egen gjerning; for ånd er bare det den gjør, og dens gjerning er å lage seg selv - i dette tilfellet som ånd - objektet til dens egen bevissthet, og å forstå seg selv i sin forklaring av seg selv for seg selv. Denne forståelsen er dens væren og prinsipp, og fullførelsen av en forståelseshandling er på samme tid dens utvendiggjørelse og overgang. For å sette dette i formelle termer, den ånden som forstår denne forståelsen på nytt og som - og dette går ut på det samme - vender tilbake til seg selv fra sin utvendiggjøring (fremmedgjøring), er ånden på et høgere nivå enn det den stod på i sin tidligere forståelse.

§ 344

Statene, folkene og individenes som er involvert i verdensåndens virksomhet framstår med deres egne særskilte og bestemte prinsipp, som har deres forklaring og virkeliggjørelse i deres konstitusjon og ut gjennom hele eksistensen til deres betingelse. I sin bevissthet om denne virkeligheten og i deres opptatthet med dens interesser er de samtidig de ubevisste instrumentene og organene til den indre aktiviteten der de formene som de selv antar går bort, mens ånden i og for seg forbereder og arbeider sin vei mot overgangen til sitt neste og høyere stadium.

§ 345

Rettferdighet og dyd, urett, vold og last, talent og dets uttrykk i dyd, de små lidenskaper og de store lidenskaper, skyld og uskyld, storartetheten til individuelt og nasjonalt liv, uavhengighet, hell og uhell til stater og individ - alt dette har sin bestemte betydning og verdi i sfæren til den bevisste virkelighet, der dommer og rettferdighet - om ikke perfekt rettferdighet - er målt ut til dem. Verdenshistorien faller utenfor disse synspunktene; i det det nødvendige momentet til Ideen til verdensånden som konstituerer sitt nåværende nivå oppnår sin absolutte rett, og det folket som lever på dette punktet oppnår fullbyrdelse, hell og berømmelse.

§ 346

Siden historien er den prosessen der ånden antar begivenhetenes skikkelse og umiddelbart naturlig karakter, er stadiet i dens utvikling til stede som umiddelbart naturlig prinsipp; og siden disse er naturlige konstituerer de en mangfoldighet av separate enheter slik at en av dem er tildelt til hver nasjon i dets geografiske og antropologiske tilværelse.

§ 347

Det folket som har fått et slikt moment som et naturlig prinsipp er gitt oppgaven å gjennomføre dette prinsippet i løpet av selvutvikling til verdensåndens selvbevissthet. Denne nasjonen er den dominerende i verdenshistorien i denne epoken, og bare en gang i historien kan den ha denne epokeskapende rollen. I motsetning til den absolutte retten den bærer som verdensåndens utviklingsnivå er åndene til andre nasjoner uten retter, i likhet med at de hvis epoke har passert ikke lenger teller i verdenshistorien.

§ 348

I fremste linje til alle handlinger er individ som subjektiviteter gjennom hvilke det substansielle er virkeliggjort. Siden disse individene er de levende uttrykkene til den substansielle gjerning til verdensånden og slik er umiddelbart identisk med den, kan de ikke selv oppfatte den og den er ikke deres gjenstand og mål. De mottar ingen ære eller takk på dens vegne, verken fra deres samtidige eller fra den offentlige mening til følgende generasjoner; alt det de får er udødelig berømmelse som formelle subjektiviteter.

§ 349

I sitt innledende stadium er et folk ikke en nasjon, og overgangen av en familie, en stamme, en slektskapsgruppe, en masse av folk, til å bli en stat konstituerer den formelle virkeliggjørelsen av Ideen i sin allminnelighet innen det. Dersom folket, som etisk substans - og det er hva det er i seg selv - ikke har denne formen mangler det objektivt en universell og allment gyldig eksistens for seg selv og andre i form av lover som bestemmelser av tenkning og er derfor ikke anerkjent; siden dets uavhengighet ikke har noen objektiv legalitet eller fast etablert rasjonalitet for seg selv, det er bare formelt og når ikke opp til suverenitet.

§ 350

Det er Ideenes absolutte rett å komme til syne i lovlige bestemmelser og objektive institusjoner, som begynner med ekteskapet og jordbruk, om enn formen som det skjer i synes som guddommelig lovgivning eller av et veldedig slag, eller som vold og urett. Denne retten er heltenes rett til å opprette stater.

§ 351

Den samme bestemmelsen gir siviliserte nasjoner rett til å betrakte og behandle andre nasjoner som er mindre avanserte som barbarer.

§ 352

De konkrete Ideene til folkeåndene har sin sannhet og bestemmelse i den konkrete Ideene som absolutt allmennhet, altså i verdensånden, og rundt dens trone står de som agenter for dens virkeliggjørelse og som vitner og ornamenter til dens storslagenhet. Som ånd er den rett og slett sin egen aktivitets bevegelse mens den når absolutt kunnskap om seg selv og derved befrier sin egen bevissthet fra den naturlig umiddelbarhetens form og slik kommer til seg selv. Prinsippet bak denne konfigurasjonen som selvbevisstheten antar i løpet av sin frigjøring - altså det verdenshistoriske riket - er følgelig fire i antall.

§ 353

I sin første og umiddelbare åpenbaring har ånden som sitt prinsipp formen til den substansielle ånd som den identiteten der individualitet er nedsenket i sitt vesen, og der den ikke har legitimitet for seg selv.

Det andre prinsippet er at den substansielle ånd har kunnskap - man får en vakker etisk individualitet.

Det tredje prinsippet er selvabsorbsjonen til dette vitende væren for seg selv til punktet av abstrakt allmennhet. Det blir derved det uendelig motsatte av den objektive verden som samtidig har blitt oppgitt av ånden.

Prinsippet til den fjerde konfigurasjonen er omforminga til denne åndelige motsetning på en sånn måte at ånden oppnår sin sannhet og konkrete eksistens i sin egen inderlighet, og blir heime i og forsonet med den objektive verden; og siden denne ånden som har vendt tilbake til sin opprinnelige substansialitet, er den ånden som har vendt tilbake fra uendelige motstand, frambringer den og vet sin egen sannhet som tenkning og som en verden av lovlig virkelighet.

§ 354

I henhold til disse fire prinsippene er de verdenshistoriske rikene fire: 1. det Orientalske, 2. det Greske, 3. det Romerske, 4. det Germanske.

§ 355 1. Det Orientalske Riket

Verdenssynet til det første riket er innvendig udelt og substansielt, og det oppstår i det patriarkalske samfunnets naturlige helhet. I henhold til dette synet er det verdslige styret et teokrati, herskeren er altså en prest eller en gud, konstitusjonen og lovgivninga er på samme tid religion, og religiøse og moralske bud er også lover og statens rett. Innen dette veldige hele har den individuelle personlighet ingen retter og forsvinner helt, den ytre naturen er umiddelbart guddommelig eller en guds prydelse, og den virkelige verdens historie er poesi. Distinksjonene som utvikles mellom de ulike sidene til vanene, regjering og staten erstatter loven, og selv der skikkene er enkle blir disse distinksjonene svære, utarbeidede og overtroiske seremonier - sammenfall av personlig makt og vilkårlig styre - og delinga av de sosiale stendene hardner til et naturlig kastesystem. Følgelig lever de orientalske staten bare i sine bevegelser, og siden ikke noe i den er stabilt og det som er fast etablert er fossilt vender denne bevegelsen ut og blir et elementært raseri og ødeleggelse. Den indre roen til en slik stat er det private liv og en neddykking i svakhet og utmattelse.

§ 356 2. Det Greske Riket

I dette riket er den substansielle enheten av det endelige og det uendelige til stede, men bare som et mystisk substratum, forvist som et sløret minne i en avkrok og i tradisjonens bilder. Gjenfødt fra den selvdifferensierende ånd i individuell åndelighet og kunnskapens dagslys er dette substratum modifisert og forandret til å bli vakkert og et fritt og klart etisk liv. Innen denne bestemmelsen oppstår følgelig prinsippet om personlig individualitet, skjønt det er ikke oppslukt av seg selv, men beholder enda sin ideale enhet. Følgelig splittes det opp i en serie av egenartede folkeånder, og på den ene siden er den ultimate avgjørelsen til viljen ikke tildelt til selvbevissthetens subjektivitet, som har væren for seg selv, men til en makt som står over og utenfor den. På den andre siden har ikke det særskilte som er forbundet med behovene blitt del av frihetens rike, men er bundet til en klasse slaver.

§ 357 3. Det Romerske Riket

I dette riket kommer differensieringen til ende med den uendelige todeling av etisk liv i ekstremene til det personlige eller private og abstrakt allmennhet. Denne motsetning som begynner med et sammenstøt mellom aristokratiets substansielle institusjon og prinsippet om den frie personlighet i demokratisk form, utvikles til overtro og hevdelsen av kald og begjærlig makt på den ene siden, og til en korrupt pøbel på den andre siden. Oppløsningen av helheten slutter med allmenn ulykke og sammenbrudd av det etiske livet, der folkene forgår i et pantheons enhet, og alle individ synker til nivået av private personer med lik status og med formelle retter, som følgelig er holdt sammen bare av en abstrakt og vilkårlig vilje av økende monstrøse proporsjoner.

§ 358 4. Det Germanske Riket

Etter å ha tapt seg selv og sin verden og den uendelige smerten som dette fører til, er ånden presset tilbake til seg selv i det absolutte negatives ekstreme. Dette er vendepunktet som har væren i og for seg selv. Nå griper ånden sin inderlighets uendelige positivitet, prinsippet om enheten av det guddommelige og menneskenaturen, og forsoningen av den objektive sannhet og friheten som har stått fram innen selvbevissthet og subjektivitet. Oppgaven å utføre denne forsoningen er tildelt til det Nordiske prinsippet til de germanske folkene. (Hegel kalte de fleste områdene i Europa som ble invadert av germanske stammer i folkevandringstida for germanske, altså for eksempel også Frankrike, Italia og Spania.)

§ 359

Dette prinsippets inderlighet er - som enda abstrakt - forsoning og oppløsning av all motsetning, og det eksisterer i følelser som tro, kjærlighet og håp. Det åpenbarer sitt innhold for å heve det til virkelighet og selvbevisst rasjonalitet, å gjøre det til et verdslig rike basert på følelser som lojalitet og kameratskap mellom frie individ - selv om det også er, i denne subjektiviteten, et rike av etisk barbari og grov vilkårlighet som har væren for seg selv. Dette står i motsetning til et annenverdsligt og intellektuelt rike hvis innhold, skjønt åndens sannhet er i sannhet innen det, ikke enda har blitt tenkt og derfor fortsatt er tilslørt i den billedlige tenknings barbari; som en åndelig makt satt over de virkelige følelsene. Dette riket tar rollen til en ufri og fryktelig makt i forhold til disse.

§ 360

I den harde kampen mellom disse to rikene - som er så ulike at de nå er blitt absolutte motsetninger til tross for at de har sitt opphav i en enkel enhet og Ide - bringer det åndelige riket eksistensen av sin himmel ned til jord i denne verden, til den ordinære verdslige virkeligheten til den billedlige tenkning. Det verdslige riket, på den annen side, utvikler sin abstrakte væren for seg selv til tankens nivå og til den rasjonelle værens og vitens prinsipp, altså til lovens og rettens rasjonalitet. Som resultat svinner deres motsetning bort i seg selv og blir en usubstansiell skikkelse. Det nåværende har kastet av seg sitt barbari og sin urettferdige vilkårlighet, og sannheten har kastet av seg sin annenverdslighet og tilfeldige kraft, slik at den sanne forsoning, som åpenbarer staten som bildet og virkeligheten til fornuften, har blitt objektiv. I staten finner selvbevisstheten virkeligheten til sin substansielle kunnskap og vilje i organisk utvikling. I religionen finner den følelser og forestillinger om denne sannheten som ideal vesentlighet. Men i vitenskapen finner den fri og forstått erkjennelse om denne sannheten som en og den samme i alle dens komplementære manifestasjoner, altså i staten, i naturen, og i den ideale verden.

Lenker:
Første del av denne teksten om Hegels politiske filosofi
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Kilder for dette kapitlet er:

Hegel: "Elements of the Philosophy of Right".
Hegel: "Political Writings" - Cambridge Texts in the History of Political Thought.
Paul Franco: "Hegel's Philosophy of Freedom"
Dudley Knowles: "Hegel and the Philosophy of Right"
Allen W. Wood: "Hegel's Ethical Thought"

Dette er skrevet av Tor Førde. 18. februar 2003.

Det inngår i et arbeid om Europas historie.